Frøken Detektivs dagbøker I skuddlinjen
Carolyn Keene
Frøken Detektivs dagbøker I skuddlinjen Oversatt av Kari Engen
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Text copyright © 2013 ALADDIN, An imprint of Simon & Schuster Children’s Publishing Division, New York ISBN 978-82-02-54636-6 1. opplag 2017 Originalens tittel: Strangers on a Train Oversatt av Kari Engen Illustrasjoner: Sandra Steffensen Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold Kapittel en Kapittel to Kapittel tre Kapittel fire Kapittel fem Kapittel seks Kapittel sju Kapittel åtte Kapittel ni Kapittel ti Kapittel elleve Kapittel tolv
I land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . I skuddlinjen . . . . . . . . . . . . . . Revidert liste . . . . . . . . . . . . . . Ubehagelige overraskelser. . . . Humoristisk innslag . . . . . . . . Skarpe spørsmål . . . . . . . . . . . Listen snevres inn . . . . . . . . . . Reserverasjoner . . . . . . . . . . . . Uventede oppdagelser . . . . . . Nye koblinger . . . . . . . . . . . . . Siste overraskelse . . . . . . . . . . . Endelig noen svar . . . . . . . . . .
9 22 33 47 65 74 91 103 112 123 136 150
Kjære dagbok, Hvordan kunne dette skje? Hvordan klarte noen å finne ut at jeg er detektiv på hemmelig oppdrag? Bess, George og jeg er om bord på Arctic Star, under dekke av å ha vunnet et cruise i en konkurranse. Jeg trodde egentlig jeg hadde oppklart de mystiske hendelsene som har funnet sted på cruiseskipet, men nå virker det som om det er meg noen er ute etter. Uvedkommende har vært i lugaren min, og under togturen til Denali skar jeg meg nesten opp på knust glass. Jeg trodde jeg alltid var nøye med å ta forholdsregler, men nå er jeg ikke så sikker …
Kapittel en
I land
«Nancy! Her nede!» Jeg skyndte meg nedover de siste trappetrinnene og så Becca Wright vinke til meg idet hun kom oppover. Bortsett fra oss to var det ikke et menneske i cruiseskipets atrium, akkurat som hun hadde regnet med. Nesten alle andre om bord på Arctic Star var gått ut på dekk for å få med seg innseilingen til den pittoreske havnen Skagway i Alaska. «Jeg må være rask,» sa jeg til Becca. «Alan tror at jeg er på toalettet. Han vil gjerne ta et bilde av alle sammen på dekk idet vi legger til kai.» «Jeg har det også travelt.» Becca kikket på klokka. Som assisterende cruisedirektør på Arctic Star hadde hun alltid mye å gjøre. «Jeg burde egentlig stå klar ved landgangen nå. Men jeg fikk akkurat vite noe som jeg ville du skulle få beskjed om med én gang. Politiet har tatt raneren!» Jeg stirret overrasket på henne mens jeg tenkte tilbake på det som hadde skjedd to dager tidligere. Da 9
skipet lå til kai i byen Ketchikan, hadde noen ranet gullsmedbutikken om bord. «Allerede?» utbrøt jeg. «Det er jo helt utrolig. Hvem var det?» «En eller annen som heter Troy Anderson,» svarte Becca og bøyde seg ned for å fjerne litt lo fra gulvteppet. «Han er visst en kjenning av politiet, og har vært innblandet i tyverier og bråk. Han ble tatt i Juneau da han forsøkte å kvitte seg med tyvegodset.» Jeg blunket mens jeg fordøyet nyheten. Det var ikke akkurat dette jeg hadde ventet meg. «Så han var ikke passasjer eller mannskap her?» Becca trakk en hånd gjennom de mørke krøllene. «Nei. Og det er jo ganske rart. Jeg aner ikke hvordan han kom seg om bord.» Hun smilte blekt. «Så det er bra du fortsatt er her, Nancy. Jeg håper du er klar for å gå løs på enda et mysterium?» Arctic Star var flaggskipet til den helt nye cruiseoperatøren Superstar Cruise, og dette var båtens jomfrutur. Men allerede ved avgang hadde ting gått galt. Før avgang, egentlig. Det var grunnen til at Becca hadde kontaktet meg. Vi hadde kjent hverandre i mange år, og hun visste at det var få ting jeg likte bedre enn å etterforske et vrient mysterium. Altså ba hun meg om å komme – sammen med bestevenninnene mine, Bess Marvin og George 10
Fayne – fordi hun var redd noen forsøkte å stikke kjepper i hjulene for det nye skipet. Og det viste seg at hun hadde rett. Det tok bare noen få dager før jeg fant ut hvem sabotørene var: Vince og Lacey. De jobbet for et konkurrerende cruiseselskap som forsøkte å tvinge Superstar ut av bransjen. Så ble gullsmedbutikken ranet – etter at Vince og Lacey var pågrepet og satt i varetekt. Det var da det gikk opp for meg at problemet ikke var løst likevel. «Tror du at denne Anderson kan ha hatt en medhjelper om bord i båten?» spurte jeg. «I så fall er det jo mulig at denne personen står bak noen av de andre uhellene vi har hatt.» Becca bet seg nervøst i leppen. «Jeg håper ikke det. Jeg trodde jo det var slutt på vanskelighetene etter at du avslørte Vince og Lacey.» Jeg skjønte hva hun mente. Jeg hadde forsøkt å overbevise meg selv om at saken var løst. At noen få løse tråder ikke spilte noen rolle. At disse løse endene bare var enkeltstående hendelser som lett kunne forklares med uflaks, tilfeldigheter eller noe lignende. Hva de løse trådene var? Blant annet flere av hendelsene som hadde funnet sted før cruiset startet, og som Vince og Lacey påsto at de ikke hadde noe med å gjøre. De hevdet også at de ikke visste noe om elggeviret som løsnet på minigolfbanen og som bare 11
var centimetre unna å treffe meg. Heller ikke den hissige krangelen jeg hadde overhørt fra kjøkkenet kjente de til, den som hadde endt i noe som hørtes ut som en trussel. Glem det, John! Ellers skal jeg sørge for at du aldri kommer fram til Anchorage! Og de insisterte på at ingen av dem hadde dyttet meg ned fra promenaden i Ketchikan, hvilket resulterte i at jeg falt seks meter ned i det iskalde vannet. Jeg grøsset da jeg tenkte over alle punktene. Man trengte ikke å være en erfaren detektiv for å se at flesteparten av disse episodene lot til å være rettet mot meg. «Vi må nok pent innse at problemet ikke er fjernet ennå,» sa jeg til Becca. «Hvis raneren har en medhjelper om bord, kan han eller hun forsøke å skape flere vanskeligheter. Vi må holde ører og øyne åpne.» «Tror du –» begynte Becca. I det samme hørte jeg lyd bak meg. Jeg snudde meg fort rundt og fikk se Alan stå på det øverste trinnet i trappen som førte opp fra dekket under. Han stirret på Becca og meg med et underlig uttrykk i ansiktet. «Alan!» utbrøt jeg for å hindre Becca i å fullføre spørsmålet sitt. «Beklager, jeg – eh – ble bare litt overrasket over å se deg her.» Jeg var blitt overrasket første gangen jeg så Alan Thomas også. Var det virkelig bare noen få korte 12
uker siden? Jeg hadde spist lunsj sammen med Bess og George på en av yndlingskafeene våre i nærheten av universitetet i River Heights. Plutselig hadde Alan dukket opp ved bordet vårt, stirret forelsket på Bess og tryglet henne om å gå ut med ham. Det var ikke første gang sånt skjedde. Men det var første gang Bess hadde sagt ja. Hun sa at det var fordi hun så noe annet i Alan. Og han var definitivt litt annerledes; utadvendt, blid og lett å begeistre – eller overstadig, som George kalte det. Det fungerte tydeligvis for Bess, for de hadde vært sammen siden. Så hadde Becca ringt og spurt pent om vi kunne komme og løse mysteriet hennes. Dekkhistorien var at vi hadde deltatt i en konkurranse og vunnet et cruise. Da Alan fikk vite at vi skulle bo i en luksussuite med fire soverom, hadde han praktisk talt bedt på sine knær om å få være med. Han studerte natur og miljø på universitetet, og mente at denne turen ville gi ham en god start på det andre studieåret. Det var jo hyggelig for ham, men det gjorde alt litt mer komplisert for oss andre. Becca hadde nemlig bedt oss om å holde etterforskningen hemmelig; vi kunne ikke fortelle en sjel den egentlige grunnen til at vi var om bord på Arctic Star. Ikke engang Alan. Hva nå, hadde jeg akkurat avslørt oss? «Nancy! Jeg har lett etter deg overalt!» utbrøt Alan og fortsatte oppover trappen. «Gikk du deg bort på 13
vei til toalettet? Du går glipp av en helt fantastisk innseiling.» «Jeg har ikke gått meg bort. Jeg ble bare stående og skravle med Becca.» Jeg tvang fram et smil og studerte Alans ansikt. Hadde han hørt hva Becca og jeg snakket om? De grå øynene så like troskyldige ut som alltid. Eller gjorde de egentlig det? Noe ved måten de stirret inn i mine på, fikk meg til å lure på akkurat hvor mye han hadde fått med seg på vei opp … Jeg skjøv fra meg tanken like fort som den kom. Alan var en åpen bok. Som jeg sa, hadde han erklært sin kjærlighet for Bess første gang de møttes, og det virket som om han buset ut med omtrent alt som dukket opp i hodet hans. Hvis han hadde hørt noe viktig, ville jeg fått vite det. «Da er det vel best vi skynder oss ut,» sa jeg til ham, mens jeg fortsatte å smile. «Jeg vil jo ikke gå glipp av enda mer.» «Smil, og si Alaska!» ropte Alan. Bess fniste og kastet på det lyse håret som vinden blåste fram i ansiktet hennes. «Ikke tale om,» sa hun. «Hvis jeg sier det, kommer ansiktet mitt til å se rart ut. Jeg holder meg til det vanlige.» Hun lente seg mot den nypussede messingrekka med Skagways kystlinje bak ryggen. «Cheese!» 14