Issuu on Google+


Verre enn døden


Sophie Hannah

Verre enn døden


© 2012 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © 2009 Sophie Hannah ISBN 978-82-02-36663-6 1. opplag 2012 Originalens tittel: The other half lives First published in Great Britain in 2009 by Hodder & Stoughton. The right of Sophie Hannah to be identified as the author of the work has been asserted by her in accordance with the Copyright, Designs and Patents Act 1988. All rights reserved. Oversettelse: Linda Marie Vikaune Omslagsfoto © Getty Images Omslagsdesign: Tine Winsvold Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Jane Fielder


Torsdag 13. desember 2007 Jeg hadde ikke lyst til å begynne. For tre sekunder siden – fire – hadde jeg sagt: «Okay.» Nå satt Aidan og så på meg. Avventende. Jeg bet i meg ordene Hvorfor må det være meg? Det var du som foreslo det, så hvorfor kan ikke du begynne? Men spørsmålet ville fått ham til å tro at jeg ikke stoler på ham, og jeg ville ikke ødelegge øyeblikket ved å si noe smålig. Luften rundt oss føltes ladet, stram av forventning. Energien strømmet fra de klamme, sammenfoldede hendene våre. «Det trenger ikke være alt,» hvisket Aidan. «Bare … så mye vi kan …» Han klarte ikke fullføre setningen, så han bestemte seg for at han allerede hadde det. «Så mye vi kan,» gjentok han, med trykk på det siste ordet. Den varme pusten hans streifet huden min med et par sekunders mellomrom, som et tidevann han suget ut og så blåste inn igjen. Vi hadde ikke flyttet oss fra plassen vår i fotenden av sengen, foran speilet, men plutselig føltes det som om alt begynte å gå fortere. Ansiktene våre glinset av svette, som om vi hadde løpt flere kilometer, selv om den eneste forflytningen vi hadde gjort – inn gjennom hotellets svingdør i glass, bort til resepsjonen, inn i og ut av heisen, langs den smale korridoren med 5


spotter i taket fram mot den stengte døren med 436 på – hadde vært langsom og konsentrert, tusen hjerteslag for hvert skritt. Vi visste begge at noe ventet på oss inne i det rommet, noe som ikke kunne utsettes stort lenger. «Så mye vi kan,» sa jeg som et ekko av Aidans ord. «Og ingen spørsmål etterpå.» Han nikket. Jeg så øynene hans skinne i dunkelheten i rommet og visste hvor mye det betydde for ham at jeg hadde sagt ja. Frykten var fremdeles der, den satt sammenkrøpet inne i meg, men nå følte jeg meg bedre i stand til å takle den. Jeg hadde sikret meg et løfte: Ingen spørsmål. Jeg hadde kontrollen, sa jeg til meg selv. «Jeg gjorde noe dumt. Mer enn dumt. Galt.» Stemmen min virket for høy, så jeg senket den. «Mot to mennesker.» Det ville ha vært umulig å uttale navnene deres. Jeg prøvde ikke. Ikke engang i tankene klarer jeg å si navnene deres, jeg nøyer meg med ‘Ham’ og ‘Henne’. Jeg visste i samme øyeblikk at jeg ikke ville klare å gi Aidan mer enn rene fakta, selv om hvert eneste ord av resten av det glødet i tankene mine. Ingen ville tro hvor ofte jeg forteller meg selv denne historien, den ene uutholdelige detaljen etter den andre. Det er som å pirke på en sårskorpe, men samtidig ikke. Det er mer som å ta en skarp negl og grave ut rått, dryppende, rosa kjøtt fra et sted jeg aldri har latt være i fred lenge nok til at det har dannet seg noen skorpe. Jeg gjorde noe galt. Jeg håper fremdeles at jeg skal finne en ny måte å begynne på, selv om jeg vet at det ikke finnes noen annen måte. Ingenting av dette ville ha skjedd om jeg hadde vært uten skyld. «Det er lenge siden. Jeg ble straffet.» Hodet mitt pulserte som om en liten, hard maskin sto og roterte inne i hjernen min. «Veldig hardt straffet. Jeg har aldri … Jeg har ennå ikke kommet over det. Hvor urettferdig det var, og … hva som skjedde med meg. Jeg trodde jeg kunne unnslippe ved å flytte til et nytt sted, men …» Jeg trakk på skuldrene og prøvde å gi uttrykk for en sinnsro jeg ikke følte. 6


«De verste tingene blir stuet bort i lasterommet og følger med deg uansett hvor du går,» sa Aidan. Vennligheten hans gjorde det verre. Jeg ristet hendene fri fra hans og satte meg ned på kanten av sengen. Rommet vi hadde leid var fryktelig; det var smalt og høyt under taket som en telefonkiosk, og det var grønne og blå ruter overalt – gardinene, sengeteppet, stolene – med et nett av røde linjer som skilte hver rute fra den neste. Når jeg stirret på mønsteret, begynte det å bevege seg foran øynene mine. Jeg trengte ikke å se alle de andre rommene på Drummond Hotel for å vite at de var identiske. Det var tre bilder på veggene, ett over TV-en og to på den hule veggen som skilte soverommet fra badet; tre tafatte landskap som tryglet om å bli oversett, med farger som var så nær det fargeløse som det var mulig å komme. Utenfor, bak den tykke, rektangulære platen med flere lag glass som utgjorde den ene veggen i rommet, lå London som en rastløs, gulstripet gråhet som jeg visste kom til å holde meg våken hele natten. Jeg ønsket jeg kunne være i bekmørke, blind og usett. Hvorfor tok jeg meg bryet med dette skinnet av en tilståelse? Hva var vitsen med å fortelle den eneste versjonen av hendelsene som jeg kan holde ut å høre uttalt – en abstrakt skygge, et mønster som kunne brukes på utallige andre historier? «Jeg beklager,» sa jeg til Aidan. «Det er ikke det at jeg ikke vil du skal vite det, det er bare … jeg kan ikke si det. Jeg kan ikke si ordene.» En løgn. Jeg ville ikke at han skulle vite det; jeg hadde ønsket å glede ham ved å gå med på at vi skulle åpne oss for hverandre, men det var ikke det samme. Hvis jeg hadde ønsket at han skulle vite, kunne jeg ha lovet å vise ham folderen under sengen min hjemme: referatet fra rettssaken, brevene, avisutklippene. «Jeg beklager at jeg har fortalt deg så lite,» sa jeg. Jeg trengte å gråte. Tårene var der, jeg kunne kjenne dem inne i meg, kjenne dem fylle strupen og brystet, men jeg klarte ikke å presse dem ut. Aidan knelte ned foran meg, hvilte armene på knærne mine og så hardt på meg, så jeg ikke kunne se vekk. «Det er ikke så lite,» sa han. «Det er mye. For meg er det mye.» Det var da jeg innså at han 7


ikke ville trekke seg fra avtalen vår. Han kom ikke til å stille meg noen spørsmål. Kroppen min sank sammen, kraftløs av lettelse. Jeg viste ingen tegn til å ville si mer. Aidan måtte ha antatt at jeg hadde kommet til slutten av ikke-historien jeg ikke egentlig hadde fortalt ham. Han kysset meg og sa: «Uansett hva du gjorde, så forandrer det ikke hva jeg føler for deg. Jeg er veldig stolt av deg. Det skal bli enklere heretter.» Jeg prøvde å trekke ham opp på sengen. Jeg var ikke sikker på hva dette ‘det’ var som han mente ville bli enklere; han kan ha ment å elske for første gang, eller resten av livet vårt sammen, eller alt sammen. Jeg hadde lagt det tidligere livet mitt bak meg, og nå hadde jeg et nytt sammen med Aidan. En del av meg – en stor, høylytt, påståelig del – kunne ikke tro det. Jeg var ikke nervøs for sexen, ikke nå lenger. Aidans plan hadde virket, om enn ikke på den måten han håpet. Jeg hadde betrodd meg litt, og nå var jeg desperat etter å gjøre hva som helst annet enn å snakke. Jeg ville ha fysisk kontakt for å holde ordene fra livet. «Vent,» sa Aidan. Han reiste seg opp. Det var hans tur. Jeg ville ikke vite. Hvordan kan ting noen har gjort i fortiden unngå å påvirke de følelsene du har for dem her og nå? Jeg vet for mye om de fryktelige tingene mennesker kan gjøre mot hverandre til å gi Aidan den samme forsikringen som han ga meg. «For mange år siden tok jeg livet av noen.» Det var ikke noe trykk på noen av ordene, ingen tone i stemmen hans; det var som om han leste fra en autocue, som om hvert ord dukket opp alene og uten sammenheng på en skjerm foran ham. En fryktelig tanke slo meg: En mann. Vær så snill å la det være en mann. «Jeg tok livet av en kvinne,» sa Aidan som svar på det uuttalte spørsmålet mitt. Øynene hans flommet over. Han snufset og blunket. Jeg kjente at kroppen min begynte å fylles av en ny, skarp tristhet, en jeg var sikker på at jeg ikke ville holde ut i mer enn et par sekunder. Jeg var desperat, sint, vantro, men ikke redd. Ikke før Aidan sa: «Navnet hennes var Mary. Mary Trelease.» 8


1

Fredag 29. februar 2008 Der er hun. Jeg ser henne i profil og bare i et kort øyeblikk før bilen hennes kjører forbi meg, men jeg er sikker på at det er henne. Kriminalbetjent Charlie Zailer. Hvis hun kjører forbi den delen av parkeringsplassen som er satt av til besøkende, vet jeg at jeg har rett. Det gjør hun. Jeg ser den sølvfargede Audien sakke farten og stoppe i et av feltene merket ‘Kun for politi’. Jeg stikker de røde, kalde hendene inn i jakkelommene og lar dem hvile i fleecevarmen et par sekunder før jeg trekker ut artikkelen fra Rawndesley and Spilling Telegraph. Idet Charlie Zailer stiger ut av bilen, fullstendig uvitende om mitt nærvær, bretter jeg artikkelen ut og ser på bildet igjen. De samme, høye kinnbena, den samme smale, men fyldige munnen, den samme lille, spisse haken. Det er definitivt henne, selv om håret er lengre nå, skulderlangt, og i dag har hun ikke på seg briller. Hun gråter ikke heller. På det lille svarthvittbildet har hun tårer på kinnene. Jeg lurer på hvorfor hun ikke tørket dem bort, når hun visste at pressen var der med kameraene sine. Kanskje noen hadde fortalt henne at allmenheten ville like henne bedre om hun så fortvilet ut. Hun heiser den brune skinnvesken opp på skulderen og begyn9


ner å gå mot den ruvende, røde mursteinsbygningen som kaster en lang, firkantet skygge over parkeringsplassen: Spilling politistasjon. Jeg befaler meg selv å følge etter henne, men bena mine nekter å røre seg. Jeg huker meg skjelvende ned ved siden av bilen min. Vintersolen som varmer ansiktet får kroppen til å føle seg eldre i sammenligning. Det er ingen forbindelse mellom bygningen foran meg og den eneste andre politistasjonen jeg har vært inne i – det er det jeg må overbevise meg selv om. De er ganske enkelt to bygninger, akkurat som kinoer og restauranter også er bygninger, og jeg blir aldri stiv av frykt når jeg går forbi Spilling Kino eller Bay Tree Bistro. Kriminalbetjent Zailer beveger seg langsomt mot inngangen, doble glassdører med et skilt over hvor det står ‘Resepsjon’. Hun romsterer i vesken sin. Det er en sånn veske som jeg liker aller minst – lang og uformelig myk, med et tåpelig antall glidelåser, spenner og utstikkende sidelommer. Hun tar fram en pakke Marlboro Lights, kaster den nedi igjen, og så trekker hun fram mobilen og nøler et øyeblikk før hun hakker på tastene med den lange tommelneglen. Jeg rekker fint å ta henne igjen. Gå. Beveg deg. Jeg blir stående der jeg er. Denne gangen er helt annerledes enn forrige gang, sier jeg til meg selv. Denne gangen er jeg her av egen, fri vilje. Hvis du kan kalle det det. Jeg er her fordi det eneste alternativet ville vært å dra tilbake til Marys hus. Jeg presser munnen frustrert sammen for å få tennene til å slutte å klapre. Alle bøkene mine anbefaler teknikken med å gjenta oppmuntrende mantra i hodet. Nytteløst. Du kan gi deg selv fornuftige instruksjoner i det uendelige, men å få dem til å slå rot i sinnet ditt og styre hvordan du egentlig føler deg, det er noe helt annet. Hvorfor tror så mange mennesker på at ord har en iboende autoritet? En løgn jeg fortalte da jeg var tenåring skubber seg fram i tankene mine. Jeg lot som om jeg hadde sagt noe lignende til faren min om Bibelen, og skrøt til vennene mine om den fryktelige krange10


len som fulgte. «Det er bare ord, pappa. Noen, kanskje flere mennesker, satte seg ned for tusenvis av år siden og diktet det opp, alt sammen. De skrev en bok. Akkurat som Jackie Collins.» Løgnen var lett å fortelle, siden ordene alltid surret i hodet mitt, men jeg manglet motet til å si dem høyt. Skolevennene mine visste at Jackie Collins var yndlingsforfatteren min; de ante ikke at jeg gjemte bøkene hennes under sengen inne i tomme sanitetsbindpakker. Avskyen får meg endelig i bevegelse, vissheten om at jeg tenker på faren min for å ta motet fra meg selv, gi meg selv en unnskyldning for å gi opp. Charlie Zailer er på vei mot døren, på vei til å forsvinne inn. Jeg begynner å løpe mot henne. Noe har funnet veien inn i skoen min, og det gjør vondt. Jeg kommer til å bli for sen: før jeg kommer meg fram til resepsjonen, er hun på et kontor et sted, lager seg kaffe, begynner på dagens arbeid. «Vent!» roper jeg. «Vent, vær så snill!» Hun stopper, snur seg. Hun har kneppet opp jakken på vei opp trappene, og jeg ser at hun har på seg uniform. Tvilen stagger meg, som et usynlig slag mot leggene, men så rykker jeg stavrende framover igjen. Kriminalbetjenter går ikke i uniform. Hva om det ikke er henne? Hun kommer gående mot meg. Hun må tro jeg er full, slik jeg skjener over hele parkeringsplassen. «Er det meg du vil ha tak i?» roper hun ut. Andre mennesker ser også på meg, alle dem som går inn og ut av bilene sine; de hørte at jeg ropte, hørte desperasjonen i stemmen min. Det er mitt verste mareritt, at alle skal se meg. Fremmede. Jeg klarer ikke å snakke. Jeg er forvirret, varm og kald på samme tid, i forskjellige deler av kroppen. Jeg er ikke lenger i stand til å bestemme meg for om jeg vil at denne kvinnen skal være Charlie Zailer eller ikke. Hun stiller seg like overfor meg. «Trenger du hjelp?» spør hun. Jeg tar et skritt tilbake. Tingen i skoen min presser seg inn i huden mellom lilletåen og den neste idet jeg flytter all vekten over på venstrefoten. «Er du kriminalbetjent Charlie Zailer?» «Jeg var det,» sier hun og smiler fremdeles, men litt mer vakt11


somt nå. «Nå er jeg bare en helt vanlig politibetjent. Kjenner vi hverandre?» Jeg ristet på hodet. «Men du vet hvem jeg er.» Jeg har utallige ganger øvd meg på hva jeg skal si til henne, men jeg har aldri tenkt på hva hun kunne komme til å si til meg. «Hva heter du?» «Ruth Bussey.» Jeg stålsetter meg mot det minste tegn på gjenkjennelse, men det kommer ingen. «Ja vel. Jo, Ruth, jeg er en del av Spilling-politiets lokalpatrulje nå. Bor du i Spilling?» «Ja.» «Men dette dreier seg ikke om problemer i nærmiljøet, gjør det vel? Du ville snakke med en kriminaletterforsker?» Jeg kan ikke la henne sende meg videre til noen andre. Hånden min lukker seg rundt avisutklippet i lommen. «Nei, jeg vil snakke med deg. Det tar ikke lang tid.» Hun ser på armbåndsuret. «Hva gjelder det? Hvorfor akkurat meg? Jeg vil fremdeles gjerne vite hvordan du visste hvem jeg var.» «Det er … kjæresten min,» sier jeg monotont. Det kommer ikke til å bli noe lettere å få ordene fram når vi endelig kommer oss inn. Hvis jeg forteller henne hvorfor jeg er her, vil hun slutte å lure på hvordan jeg visste navnet hennes. «Han tror han har drept noen, men han tar feil.» Charlie Zailer lar blikket gli over hele skikkelsen min. «Feil?» Hun sukker. «Okay, dette vil jeg vite mer om. Bli med inn, så tar vi en prat.» Mens vi går, beveger jeg foten omkring inne i skoen for å prøve å riste løs hva det nå enn er som skjærer seg inn i puten av myk hud under tærne mine. Det nekter å røre seg. Jeg kjenner en klissen fuktighet: blod. Ikke tenk på det, steng det ute. Jeg følger etter betjent Zailer inn i resepsjonsområdet, hvor det er enda flere mennesker – noen i uniform, andre i blå Aertex-overdeler med ‘politi’ trykt på. Det er mye blått her; det fiskebensmønstrede teppet på 12


gulvet, to sofaer i falskt, semsket skinn som står i rett vinkel i det ene hjørnet. En lang disk av lys, lakkert furu med en halvsirkelformet ende stikker ut fra den ene veggen som en frokostbar som stikker ut midt i et kjøkken. Betjent Zailer stopper opp for å snakke med en middelaldrende mann med kulemage, søkk i haken og loddent, grått hår. Han kaller henne Charlie, ikke Charlotte. Jeg trykker høyrehånden mot jakkelommen og lytter til den svake knitringen i avispapir mens jeg prøver å minne meg selv på forbindelsen mellom oss – mellom meg og Charlie – men jeg har aldri følt meg så ensom i hele mitt liv, og det er bare smerten som skyter opp fra foten og gjennom alle nervene i kroppen min som hindrer meg i å løpe min vei. Etter det jeg har fortalt henne, kom hun sikkert til å løpe etter meg. Hvordan kunne hun la være? Hun ville ta opp jakten, og hun ville fange meg. «Kom igjen,» sier hun til meg når hun er ferdig med å snakke med den gråhårede mannen. Jeg hinker etter henne. Det er en lettelse når vi blir alene i en korridor som ser ut til å være mye eldre enn resepsjonsområdet. Jeg hører lyden av rennende vann i bakgrunnen; jeg ser meg omkring, men det er ingen åpenbar årsak til det. Langs veggen på begge sider, mot mursteinen, henger det bilder i øyenhøyde. På høyre side er det en serie med innrammede plakater – vold i hjemmet, sprøyteinnveksling, tryggere lokalsamfunn. Rett overfor dem er det innrammede, svart-hvite stikk av forskjellige gater i Spilling. De er stemningsfulle på en liksom forrykket måte, og beskriver den smale, klaustrofobiske følelsen i den eldste delen av byen, de ujevne hus- og butikkfasadene, gatene med de glatte brosteinene. Jeg føler et stikk av medlidenhet med kunstneren, vel vitende om at hans eller hennes utstilling er hengt opp her utelukkende på grunn av sin lokale relevans; ingen setter pris på disse bildene for deres egen del, som kunstverk. «Er det noe galt?» spør Charlie Zailer meg og venter på at jeg skal ta henne igjen. «Du halter.» «Jeg forstuet ankelen min i går,» sier jeg og kjenner rødmen spre seg over ansiktet. 13


«Gjorde du det?» Hun snur seg og stiller seg like foran meg, tvinger meg til å stoppe. «Når man forstuer ankelen, hovner den ofte opp og blir dobbelt så stor. Din ser ikke hoven ut. Det ser ut som det er foten din som verker, spør du meg. Har noen gjort deg noe vondt, Ruth? Det virker ganske opplagt at det er noe galt, spør du meg. Kanskje kjæresten din har gjort deg noe?» «Aidan?» Jeg tenker på hvordan han kysser den rette linjen med rosa arrvev som starter under ribbena mine og løper ned over magen. Han har aldri spurt meg hva som forårsaket den, verken den første kvelden i London eller siden. Han er ute av stand til å gjøre noen noe vondt. Det vet jeg at han er. «Aidan?» gjentar Charlie Zailer. «Er det kjæresten din?» Jeg nikker. «Har Aidan skadet deg?» Hun folder armene og blokkerer korridoren så jeg ikke kommer meg forbi henne. Jeg vet ikke hvor vi skal hen uansett, så jeg har ikke noe annet valg enn å vente. «Nei. Jeg har en … en stor blemme på foten, bare. Den gjør vondt når skoen presser mot den.» «Hvorfor sa du ikke det, da? Hvorfor late som om en blemme er en forstuet ankel?» Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg er andpusten. Jeg biter tennene sammen, både mot smerten i foten og mot innstillingen hennes. Jeg vet hva hun har vært gjennom, og jeg hadde ventet at hun skulle være snill. Forståelsesfull. «Nå skal du høre her,» sier hun med høy, tydelig stemme, som om hun snakker til et lite barn. «Jeg plasserer deg i et av mottaksrommene våre, ordner med noe te til oss, ser om jeg kan finne et plaster til foten din …» «Jeg trenger ikke noe plaster,» sier jeg. Nå har svetten begynt å perle på overleppen min. «Det går helt fint. Du trenger ikke å–» «… og så skal vi snakke om kjæresten din. Aidan.» Hun begynner å gå igjen. Jeg er nødt til å småløpe for å holde tritt med henne. Er det en prøve? Smerten er konstant nå; jeg ser for meg en vid, væskende flenge under tærne mine, med hva det nå er som 14


har forårsaket det sittende dypt inne i såret, hvor det presser seg lenger og lenger inn for hvert skritt. Anstrengelsen for å ikke tenke på det er som en spent streng i hodet mitt, og den blir strammere og strammere. Øynene mine verker etter å lukke seg. Jeg er oppmerksom på lyden av min egen pust, av luften som strømmer ut av lungene mine og må dras inn igjen. Jeg følger etter Charlie Zailer rundt et hjørne, og så er vi i en annen korridor, kaldere enn den forrige, med vinduer langs hele den ene siden. Ingen bilder her, bare en rekke innrammede vitnemål, alle med et slags offisielt utseende stempel, men de henger høyt oppe på veggen, og vi går for fort til at jeg rekker å lese skriften. Jeg stopper da jeg får se en blekgrønn dør foran meg. Jeg har gjort dette før: gått nedover en lang korridor mot en lukket dør. Grønn. Mørkegrønn. «Ruth?» Betjent Zailer roper på meg og knipser med fingrene i luften. «Du ser ut som du er i sjokk. Hva er det? Er det foten din?» «Ingenting. Det er ingenting.» «Har du astma? Har du en inhalator?» Astma? Jeg skjønner ikke hva hun snakker om. «Jeg har det bra,» sier jeg. «Ja vel, kom igjen, da.» Når jeg ikke flytter meg, snur hun og kommer tilbake, tar meg i armen og styrer meg nedover korridoren med en hånd på ryggen mens hun sier noe om te og kaffe som høres mer komplisert ut enn et enkelt enten-eller. Jeg mumler: «Takk,» og håper at det er riktig svar. Hun låser opp den grønne døren, loser meg mot en stol, ber meg om å vente. Jeg vil ikke at hun skal la meg være alene, men jeg vil ikke be henne om å ikke gjøre det, for jeg vet hvor ynkelig det kommer til å høres ut. Rommet inneholder to stoler i tillegg til den jeg sitter på, en søppelbøtte og et bord med en hvit alpefiol på. Planten er for stor for potten sin. Den må ha vært det en god stund, men noen har fortsatt å vanne den regelmessig, ellers ville ikke bladene ha vært så frodige. Hvilken tosk ville vanne en plante dag etter dag og ikke skjønne at den trenger en større potte? Grønn. Døren til rommet vårt på Drummond Hotel i London 15


var grønn. Det var én natt i livet mitt, én natt i løpet av trettiåtte år, men en del av meg er fremdeles fanget der, fanget i den natten da Aidan fortalte meg det. En del av meg forlot aldri det hotellet. Alle bøkene mine hevder at det ikke er noen vits i å kaste bort tiden med ‘hva om’. De tilbyr ingen råd om hva du skal gjøre om du er hektet på dem. Det er ingen plaster å få på apoteket som en ‘om bare’-avhengig kan klistre på armen for å klare å bryte den ødeleggende vanen. Om bare jeg og Aidan ikke hadde dratt til London sist desember, ville det marerittet jeg lever i nå aldri ha startet. * «Kjæresten min fortalte meg at han har drept en kvinne, men det har han ikke.» «Jeg må få vite denne kvinnens navn og hvor jeg kan treffe henne,» sier betjent Zailer, og sitter klar til å skrive ned det jeg måtte svare. Da jeg ikke svarer med det samme, sier hun: «Ruth, hvis Aidan har mishandlet noen så alvorlig at–» «Nei! Han har ikke rørt henne.» Jeg er nødt til å få henne til å forstå. «Hun er ikke skadet. Ingen er skadet. Jeg … Han har ikke vært nær henne engang, det er jeg sikker på.» «Ingen er skadet?» Charlie Zailer ser perpleks ut. «Nei.» «Er du sikker?» «Ja.» Hun tenker seg om et kort øyeblikk, så smiler hun mot meg. «Nei vel. La oss komme tilbake til kjæresten din og denne kvinnen senere,» sier hun. «Jeg vil bare skrive ned et par detaljer først, hvis det er greit.» Med ett virker hun fullstendig annerledes; hun er ikke lenger utålmodig eller mistenksom. Hun har kvittet seg med den litt for høye, nedlatende stemmen og oppfører seg som om vi er venner – vi kunne være på en pubquiz, på samme lag, og hun skriver ned svarene. «Navn? Ruth Bussey, ikke sant? B-U-SS-E-Y?» «Ja.» 16


«Mellomnavn?» Vil hun virkelig vite det? Eller er det en spøk? «Zinta.» Hun ler. «Mener du det?» «Moren min er latvisk.» «Det er et flott navn,» sier hun. «Jeg har alltid ønsket meg et mer interessant mellomnavn. Mitt er Elizabeth. Og adressen din?» «Blantyre Lodge, Blantyre Park i Spil–» «Bor du inne i parken?» «I portnerhuset, like innenfor porten inn til parken.» «Det rare, lille huset som er svart og hvitt øverst?» Trepanelt frontispis. Jeg retter ikke på henne. Jeg nikker. «Jeg ser det huset hver dag på vei til jobben. Er det ditt?» «Jeg leier det. Jeg eier det ikke.» «Det er en ting jeg alltid har lurt på; hvordan får du de røde bladene til å vokse nedover taket på den måten, som en pannelugg? Har du plantet noe i pipa? Jeg mener, jeg kan forstå at en plante vokser oppover utsiden av huset, men …» «Hvorfor er det viktig?» utbryter jeg. «Jeg er bare leietaker. Jeg har ikke plantet noe noe sted.» «Hvem leier du huset av?» «Kommunen,» sukker jeg og innser at jeg er nødt til å være tålmodig, uansett hvor umulig det kan virke. Hvis jeg prøver å få ting til å gå fortere, kommer hun til å sørge for at det går langsommere. Den muntre målbevisstheten hennes er som et stramt bånd rundt meg, det holder meg naglet til stolen så lenge hun vil ha meg der. «Hvor lenge har du bodd der, Ruth?» «Nesten fire år.» «Og du har aldri hatt problemer med å betale husleien til rett tid i løpet av disse årene?» Enda et underlig spørsmål. Det må være en grunn til det. «Nei.» «Du har ikke vært fristet til å kjøpe deg et hus? Komme deg inn på eiendomsmarkedet?» «Jeg …» Dette er latterlig. «Jeg er ikke klar til å …» «Forplikte deg til en eiendom? Slå røtter?» foreslår Charlie Zailer, og smiler fremdeles. «Greit nok. Jeg hadde det sånn lenge.» 17


Hun kakker pennen mot det harde omslaget på notisboken sin. «Hva var adressen din før Blantyre Lodge?» «Jeg … Kan jeg få noe å drikke, er du snill?» «Teen er på vei. Hvor bodde du før Blantyre Lodge?» Jeg ramser opp den forrige adressen min med blikket festet stivt på bordplaten foran meg. «Pople Street 84 i Lincoln.» «Leide du det også?» «Nei. Det eide jeg.» «Så du hadde funnet deg til rette i Lincoln. Hvorfor flyttet du?» Jeg åpner munnen for å lyve, men så husker jeg hvordan jeg rotet det til sist jeg forsøkte å føre henne bak lyset: den falske forstuede ankelen min. Jeg gnir håndflatene mot jeansene for å fjerne den klebrige fuktigheten. «Hvorfor stiller du meg alle disse spørsmålene? Hvilken rolle spiller det hvorfor jeg flyttet? Jeg har kommet hit for å snakke om kjæresten min …» Døren går opp. En høy, tynn mann som virker så ung at han fremdeles burde være på skolen, kommer inn med to krus te. Ordentlige krus som ser ut som porselen, en med grønne striper og en med brune. Mitt har et skår langs kanten. «Perfekt timing.» Betjent Zailer smiler mot kollegaen sin, og så mot meg. Han mimer noe mot henne og peker på notisboken hennes. Hun sier: «Det er visstnok ingen som er skadet,» og sender ham et blikk jeg ikke klarer å tyde. «Takk skal du ha, Robbie.» Så snart Robbie har forlatt oss og lukket døren bak seg, sier hun: «Drikk teen din og slapp av, Ruth. Vi har det ikke travelt. Jeg vet at du har noe du vil fortelle meg, og vi skal komme til det, det lover jeg. Og spørsmålene jeg stiller – det er standard prosedyre. Ingenting å bekymre seg om.» Med andre ord, jeg kommer ikke unna å måtte svare på dem. Så dum jeg var som forestilte meg at Charlie Zailer ville være mer sensitiv enn noen andre politifolk. Etter det som skjedde med henne, bestemte hun seg sikkert for å fylle tomrommet der følelsene hennes hadde vært med metallplater. Jeg prøvde å gjøre det samme selv en lang stund, så jeg skjønner logikken bak det. Til min store lettelse spør hun ikke mer om hvorfor jeg forlot 18


Lincoln. I stedet vil hun vite om jeg har en jobb. Jeg lener meg fram. Dampen fra tekruset fukter ansiktet mitt. Det er beroligende, på en måte. «Jeg jobber for kjæresten min,» sier jeg. «Hva heter han?» Hun betrakter meg inngående. «Du vet hva han heter.» «Aidan?» «Ja.» «Etternavn?» «Seed.» «Og hva gjør Aidan?» «Han har sitt eget rammeverksted, Seed Innramming.» «Å, jeg har sett skiltet. Dere er nede ved elven, ikke sant? I nærheten av den puben, hva er det den heter …?» «Ja.» «Hvor lenge har du jobbet for Aidan?» «Siden august i fjor.» «Hvor jobbet du før det? Når du flyttet til Spilling?» Det er snart over, sier jeg til meg selv. Til og med de verste tingene tar slutt før eller siden. «Jeg hadde ingen jobb til å begynne med. Så jobbet jeg på Spilling Galleri.» «Som rammemaker?» «Nei.» Ordet kommer ut som et smerteskrik. Det føles som en straff, dette lange, uttrukne, meningsløse avhøret. «Jeg visste ingenting om rammer den gangen. Sjefen min tok seg av det. Jeg var salgsassistent – resepsjonist, egentlig, men jeg solgte bilder til kundene også. Aidan lærte meg opp da jeg begynte å jobbe for ham.» «Så nå kan du å ramme inn bilder.» Charlie Zailer virker fornøyd med prestasjonen min. «Jobbet du da du bodde i Lincoln?» «Jeg hadde mitt eget firma.» Hun smiler oppmuntrende. «Jeg er ikke synsk.» «Jeg hadde mitt eget firma innenfor hagedesign. Green Haven Garden,» sier jeg fort, før hun rekker å spørre. 19


«Det må være litt av en overgang – fra hagedesign til innramming. Hva het sjefen din på Spilling Galleri?» «Saul Hansard,» sier jeg spakt. Hun legger fra seg notisboken og pennen. Hun betrakter meg mens de benete fingrene på den høyre hånden leker med ringen på den venstre. Det er en enkelt diamant – en liten en med gullklør rundt, som stikker opp fra gullringen den er festet til. Hun er forlovet. Jeg føler meg ekskludert fra den private lykken hennes, selv om jeg vet at jeg ikke har noen rett til det. Det er et tegn på hvor mye jeg ikke har fått med meg siden London. Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å forandre seg, står det i bøkene mine. «Så du og Aidan Seed jobber sammen, dere lager rammer nede ved elven. Har dere hatt oversvømmelse noen gang?» spør betjent Zailer muntert. «Jeg vet at puben har det. Å – The Star, det er det den heter. Jeg har sett skiltet deres – Seed Innramming, konservering og innramming – men jeg gikk ut fra at dere hadde lagt ned. Hver gang jeg ser bort dit, er det et skilt i vinduet hvor det står at det er stengt.» Jeg stirrer på henne. Jeg klarer ikke dette lenger. Jeg reiser meg, stanger knærne mot bordet, søler te. Mer fra hennes krus enn mitt. «Aidan tror han har drept en kvinne som heter Mary Trelease,» forteller jeg henne enda en gang. «Men jeg vet at han ikke gjorde det.» «Vi kommer til det om et øyeblikk,» sier hun. «Sett deg ned, Ruth. Jeg stilte deg et spørsmål: Er Seed Innramming fremdeles i drift?» «Ja, det er den,» bjeffer jeg og føler meg ydmyket. «Aidan og jeg jobber der seks dager i uken, av og til sju. På skiltet i vinduet står det ‘Stengt bortsett fra avtaler og leveranser’. Vi har det for travelt til at vi kan la folk stikke innom med småting. Hvis noen vil ha noe innrammet og de bruker en halv time på å bestemme seg for ramme og passepartout, taper vi penger på den jobben.» Charlie Zailer nikker. «Så hvem er kundene deres, da?» «Hvorfor spør du om det? Herregud, hva har noe av dette med 20


saken å gjøre? Lokale kunstnere, museer og gallerier, enkelte forretningskunder …» «Og hvor lenge har Aidan hatt dette firmaet? Verkstedet hans har vært der så lenge jeg kan–» «Seks år,» avbryter jeg. «Vil du vite hvor vi gikk på skole også? Eller pikenavnene til mødrene våre?» «Nei, men jeg vil gjerne vite hvor Aidan bor. Sammen med deg?» «Mer eller mindre.» «Siden når?» «To, to og en halv måned siden.» Siden natten i London. «Han har sin egen leilighet i tillegg, sammen med verkstedet. Det er egentlig mer et lagerrom enn en leilighet. Det er et bitte lite kjøkken i det ene hjørnet som bare så vidt fungerer. Du kan ikke ha platene og ovnen på samtidig.» Jeg stopper, vel vitende om at jeg har fortalt henne mer enn jeg behøvde. «De fleste menn kunne bo i en skitten bøtte uten å la seg merke med det.» Betjent Zailer ler. «Så eier han eller leier han … eiendommen?» «Han leier.» Jeg stryker håret vekk fra øynene. «Og før du spør, ja, han betaler alltid leien til rett tid.» Hun folder armene og smiler. «Okay, Ruth. Takk for at du har vært så tålmodig. Fortell meg nå om Aidan og Mary Trelease.» Jeg er usikker på om jeg har bestått eller strøket på den bisarre prøven hun nettopp har utsatt meg for, men prøver å ta meg sammen og si tydelig: «Han drepte henne ikke.» «La meg gjøre dette helt klart enda en gang: Så vidt du vet, har ingen – verken Aidan eller noen andre – skadet eller drept Mary Trelease. Stemmer det?» Jeg nikker. «Hun er uskadd?» «Ja. Hvis du sjekker …» «Det skal jeg.» «… så ser du at jeg har rett.» «Så hvorfor tror Aidan at han har drept henne?» 21


Jeg trekker pusten dypt. «Jeg vet ikke. Han vil ikke snakke om det.» Øyenbrynene hennes fyker i været. «Skal dette være en spøk?» «Nei. Det holder på å ødelegge livet til oss begge.» Hun slår den venstre håndflaten flatt i bordet. «Jeg trenger litt mer informasjon her. Hvem er denne Mary Trelease? Hva gjør hun? Hvor bor hun? Hvor gammel er hun? Hvordan kjenner du og Aidan henne?» «Hun bor i Spilling. Hun er kunstner. Maler. Hun … jeg vet ikke hvor gammel hun er. Jeg tror kanskje hun er på min alder. Trettiåtte, førti. Kanskje eldre.» Ingen av svarene jeg vet er de svarene vi trenger. Charlie Zailer har ikke innsett dette ennå, men det vil hun. Jeg er livredd for at når hun først gjør det, kommer hun til å gi opp hele meg. Hun ser ut sånn som jeg er lut lei av å føle meg: uforstående. Til slutt sier hun: «Vel, dette er nytt. Du sier at Aidan – hvor lenge har han vært kjæresten din, forresten?» «Siden i august i fjor.» «Okay. Så mer eller mindre siden du begynte å jobbe for ham, da.» Jeg nikker. «Aidan tror han har drept Mary Trelease, men likevel vet du helt sikkert at hun verken er død eller skadet?» «Det stemmer.» Jeg synker tilbake i stolen, takknemlig over at jeg endelig blir forstått. Charlie Zailers øyne smalner. «Unnskyld om dette høres ut som et tåpelig spørsmål, Ruth, men … har du fortalt Aidan at Mary Trelease ikke er død?» «Ja.» Jeg begynner å gråte. «Jeg har fortalt ham det om og om igjen. Jeg har fortalt ham det til jeg blir sår i halsen og mister stemmen.» «Og hvordan reagerer han?» «Han bare rister på hodet – han virker så sikker. Han sier at hun ikke kan være i live, fordi han tok livet av henne.» «Så dere har hatt denne samtalen mange ganger?» 22


«Hundrevis av ganger. Jeg har fortalt ham hvor hun bor. Han kunne dra til huset hennes og se med egne øyne at hun lever, men han vil ikke. Han vil ikke dra dit og se selv, han vil ikke ta mitt ord for det – jeg begynner å bli desperat.» Charlie Zailer kakker pennen mot siden av ansiktet. «Det du forteller meg er veldig underlig, Ruth. Hører du selv hvor underlig det høres ut?» «Selvfølgelig gjør jeg det! Jeg er ikke dum.» «Hvordan kjenner Aidan og Mary hverandre?» «Jeg … jeg vet ikke.» «Fabelaktig,» mumler hun. «Er du sikker på at han ikke bare tuller med deg? Han fortalte deg ikke dette på 1. april, vel?» Når hun ser reaksjonen min, strammer hun opp ansiktet og sier: «Når fortalte han deg det? Hvor var dere, hvilken situasjon var det? Jeg beklager, Ruth, men denne historien er altfor sprø for meg.» «Vi var i London. Det var i fjor, trettende desember.» «Var det noen spesiell grunn til at dere var i London den kvelden?» «Vi … vi dro på en kunstmesse.» Hun nikker. «Fortsett.» «Vi var på hotellet. Det var sent. Vi hadde vært ute og spist middag og kom tilbake rundt halv elleve. Vi gikk rett opp på rommet vårt, og … og det var da han fortalte meg det.» «Helt uten foranledning? Uten forvarsel, bare ‘Å, forresten, jeg har myrdet noen’?» «Han sa ikke myrdet. Han sa ‘tatt livet av’. Og nei, det var ikke uten foranledning. Aidan var oppskaket. Han sa at han ikke trodde forholdet vårt kom til å fungere med mindre vi … med mindre han betrodde seg til meg, men han hadde tydeligvis ikke lyst til det. Jeg så på ham at han gruet seg. Det gjorde jeg også.» «Hvorfor det?» Charlie Zailer lener seg framover. «De fleste mennesker gruer seg ikke til at partnerne deres skal betro seg til dem. De fleste kvinner, i hvert fall, ville ha klødd etter å finne ut hva det var. Hadde du noen grunn til å tro at Aidan kunne ha begått en voldelig handling?» 23


«Nei, jeg … nei. Slett ikke.» De fleste kvinner. Hun snakker om mennesker som hører ‘hemmelighet’ og ser for seg et pirrende spenningsmoment, ikke en kilde til fortvilelse. «Nøyaktig hva sa han?» Jeg lukker øynene. «Han sa: ‘For mange år siden tok jeg livet av noen. Jeg tok livet av en kvinne. Navnet hennes var Mary Trelease.’» «’Navnet hennes var Mary Trelease’?» Betjent Zailer ser forbauset ut. «Så han sa det som om hun var noen du aldri hadde hørt om, da? Han visste ikke at du kjente henne?» Jeg skulle ha forutsett dette spørsmålet. Tankene mine begynner å kverne. «Jeg kjente henne ikke.» «Hva?» «Jeg kjente ikke Mary Trelease.» «Så … Igjen, Ruth, du må tilgi meg hvis jeg er litt treg her, men hvis du ikke kjente henne, hvordan visste du at hun fremdeles var i live den første gangen Aidan fortalte deg at han hadde drept henne?» Hun ville ikke tro meg om jeg fortalte henne det. Men jeg ville uansett ta sjansen på det hvis jeg trodde jeg kunne klare å uttale ordene uten å mane det første møtet med Mary Trelease fram igjen som om det skjedde her og nå. Bare tanken på å fortelle historien gjør meg svett og panisk. Jeg stirrer ned i den halvdrukne teen min, vrir meg på stolen, ønsker at hun skal stille et annet spørsmål, men det gjør hun ikke. Hun venter. Da jeg ikke holder ut stillheten lenger, sier jeg: «Hør her, det eneste du trenger å gjøre, er å sjekke at hun er i live. Hun bor i Megson Crescent nummer 15 …» «Ute i Winstanley?» «Ja, jeg … jeg tror det.» Jeg kan ikke virke for sikker, siden jeg har påstått at jeg ikke kjente henne. «Megson Crescent er en sterk kandidat til tittelen Spillings verste gate. De fleste vinduene i første etasje er spikret igjen.» Betjent Zailer hever det ene øyenbrynet. «Miss Trelease er en sultende kunstner, antar jeg? Hun kan ikke tjene stort på å male hvis det er der hun bor.» 24


Jeg kjenner en hysterisk latter stige opp i meg. «Hun tjener ingenting på det.» «Har hun en jobb på si?» «Jeg vet ikke.» «Gjør du ikke det?» sier Charlie Zailer mildt, som om hun bare kommenterer været. «Tror du ikke jeg vet når noen lyver for meg, Ruth? Tror du ikke jeg møter løgnere hver dag? Jeg gjør det – løgnere av verste skuffe. Skal jeg fortelle deg om noen av dem?» «Jeg er ingen løgner. Jeg kjente ikke Mary, og jeg hadde ikke hørt om henne da Aidan fortalte meg … da han fortalte meg …» «Da han fortalte deg at han hadde tatt livet av henne for mange år siden.» «Det stemmer.» Ordene mine høres ut som om de tilhører noen andre, som om de ikke kommer inne fra meg, men fra et sted langt unna. «Du begynner å få panikk, Ruth, og du spyr ut løgner raskere enn den magiske grøtgryta kokte grøt. Husker du den historien fra da du var liten?» Betjent Zailer gjesper og lener seg tilbake i stolen sin. «Er det mulig at Aidan drepte en annen kvinne ved samme navn?» sier hun, så likegyldig som om hun foreslo et løsningsord i et kryssord. «Jeg vet at Trelease ikke er noe vanlig etternavn, akkurat, men …» «Nei,» sier jeg, og stemmen min brister. «Jeg kunne se at han kjente til alt sammen da jeg fortalte ham det. At hun bor i Megson Crescent, at hun er maler, rundt førti, med langt, svart, krøllete hår med sølvstriper i der det begynner å bli grått.» Ansiktet hans: den åpenbare gjenkjennelsen, frykten, i øynene hans. «Det er den samme kvinnen, hun som han påstår at han har tatt livet av. Dette er ikke noe jeg har funnet på! Hvorfor skulle jeg det?» «Sølvgrått hår, og så er hun bare førti? Jøss, men de sier jo at de med mørkt hår blir grå tidligst.» Charlie Zailer trommer med fingrene på bordet og hever det ene øyenbrynet mens hun betrakter meg. «Så du har truffet henne, altså? Hvis du vet hvordan håret hennes ser ut, må du ha sett henne, selv om du ikke kjenner henne personlig.» 25


Jeg sier ingenting. «Eller kanskje du har sett et bilde av henne? Nei, jeg tror du har sett henne i levende live. Et bilde ville ikke ha vært nok til å berolige deg. Aidan fortalte deg at han hadde drept henne, og du trengte å se henne med egne øyne, du trengte å se at hun var i live. Det er vanvittig usannsynlig at noen skulle late som de hadde drept noen når de ikke har det, men du lot ikke det stoppe deg – nei, du satte deg fore å finne denne kvinnen likevel, og har du sett, hun var slett ikke død. Var det slik det skjedde?» Tausheten mellom oss er uutholdelig. Jeg prøver å late som om hun ikke er her, som om jeg er alene i rommet. «Merksnodigere og merksnodigere,» mumler hun. «Okay, her er et spørsmål du kanskje har mer lyst til å svare på: Hva er det egentlig du vil, bortsett fra å kaste bort tiden min?» «Hva?» «Hvorfor er du her? Aidan har ikke drept noen – flott. Mary Trelease er i live – hurra. Hva er det egentlig du vil at jeg skal gjøre?» Nå kan jeg snakke fritt. «Jeg vil at du skal sjekke at det jeg sier er sant. Og hvis det er det, kunne du … overbevise Aidan. Jeg har prøvd, men feilet. Du er politi – han kommer til å høre på deg.» «Hvis det er sant? Så nå er du ikke hundre prosent sikker på at Aidan ikke har drept denne kvinnen som er i live. Bestem deg.» «Jeg er så sikker som jeg kan få blitt, men … tenk om kvinnen jeg tror er Mary Trelease ikke er det? Tenk om … jeg vet at det høres sinnssvakt ut, men tenk om hun er en annen kvinne som ligner på Mary Trelease, en slektning eller … eller …» Eller noen som later som om de er henne. Jeg sier det ikke høyt; det ville få meg til å virke paranoid. «Politiet kan finne ut ting jeg ikke kan finne ut.» Charlie Zailer sukker. «Politiet finner ut ting i løpet av en etterforskning. Men det har ikke skjedd noe her, ifølge deg. Det er ingen forbrytelse å etterforske. Stemmer ikke det?» Hun åpner og lukker munnen flere ganger og lager en poppende lyd. Det ser ut som hun tenker. Kanskje hun kjeder seg, kanskje hun dagdrøm26


mer. Etter et par sekunder sier hun: «Slik jeg ser det, er det tre spørsmål her. Én: Drepte Aidan den kvinnen du snakker om, denne Mary Trelease?» «Nei, det gjorde han ikke. Det kan han ikke ha gjort. Hun er i live.» «Ja vel. Så drepte han en annen person som heter eller kaller seg Mary Trelease? Og sist, men ikke minst, spørsmål tre: Har han drept eller skadet noen i det hele tatt? Ligger det et lik et sted og bare venter på å bli funnet? Ikke at det fremdeles kommer til å finnes et lik nå, hvis drapet skjedde for flere år siden.» «Aidan kan ikke ha gjort noen noe vondt. Jeg kjenner ham.» Hun blåser kinnene fulle av luft og slipper alt ut i ett utpust. «Hvis du har rett, skulle du ha kontaktet en psykiater, ikke meg.» Jeg rister på hodet. «Han er ikke syk. Jeg ser det på måten han reagerer på andre ting, normale ting, på. Det er derfor dette er så uforståelig.» Det slår meg at Charlie Zailer kanskje stilte meg alle de meningsløse spørsmålene om jobben og husleien min av nøyaktig samme grunn: for å se hvordan jeg reagerte på normale ting. «Har du hørt om Cotards fornektelses-vrangforestilling?» spør jeg henne. «Nei. Jeg har hørt om Dawkins’ Guds-vrangforestilling.» «Det er en mental sykdom, eller et symptom på en mental sykdom, som vanligvis forbindes med fortvilelse og en ekstrem mangel på selvrespekt. Det er når du tror du er død, selv om du ikke er det.» Hun gliser. «Hvis jeg hadde hatt det, hadde jeg ikke bekymret meg så mye over at jeg røyker femten sigaretter om dagen.» Jeg er ikke interessert i vitsene hennes. «Så vidt jeg vet – og jeg har undersøkt litt – er det ingen mutasjon av det syndromet, og heller ikke av noe annet syndrom jeg kunne finne, hvor pasienten tror han har tatt livet av mennesker som fremdeles er i live. Det er en stund siden jeg slo fra meg tanken på en psykologisk forklaring. Jeg tror ikke at Aidan har begått noen voldelig handling. Jeg vet at han ikke har det, og at han ikke ville ha gjort det, men … Jeg er redd for at det skal skje noe, noe virkelig fælt.» Jeg 27


visste ikke at jeg hadde tenkt å si dette før ordene er ute. «Jeg er redd, men jeg vet ikke for hva.» Charlie Zailer ser på meg en lang stund. Så sier hun: «Har Aidan fortalt deg noen detaljer om det han gjorde? Det han sier at han har gjort. Når, hvor og hvorfor tok han livet av Mary Trelease, ifølge ham selv?» «Jeg har allerede fortalt deg alt han fortalte meg: at han tok livet av henne for mange år siden.» «Hvor mange år?» «Det sa han ikke.» «Når, hvor og hvorfor tok han livet av henne?» «Han sa ikke noe om det.» «Hva var forbindelsen mellom dem? Når og hvordan møttes de første gang?» «Jeg har jo allerede sagt at jeg ikke vet det!» «Jeg trodde Aidan ønsket å betro seg til deg. Ombestemte han seg på halvveien? Ruth? Hva sa han da du ba om flere detaljer?» «Jeg gjorde ikke det.» «Gjorde du ikke det? Hvorfor ikke?» «Jeg … jeg stilte ham ett spørsmål. Jeg spurte ham om det var et uhell.» Jeg takler ikke minnet om det. Måten han så på meg på, som om jeg hadde trampet på hjertet hans. Ingen spørsmål. Han holdt seg til avtalen vår; jeg brøt den. «Nei vel,» sier betjent Zailer. «Fordi du ikke trodde at han kunne skade noen med vilje. Hva sa han?» «Ingenting. Han bare stirret på meg.» «Og du stilte ham ingen flere spørsmål?» «Nei.» «Ærlig talt, det har jeg store problemer med å tro på. Alle ville ha spurt. Hvorfor gjorde ikke du det?» «Har du tenkt å hjelpe meg eller ikke?» sier jeg, og henter fram det jeg har igjen av håp og krefter. «Hvordan kan jeg det, når du holder tilbake minst halvparten av den informasjonen du vet er relevant, med mindre du da har diktet opp alt sammen. En underlig måte å oppføre seg på hvis 28


du vil at jeg skal hjelpe deg.» Hun retter seg opp i stolen. «Aidan kom med denne betroelsen den trettende desember i fjor. Hvorfor ventet du helt til nå, to og en halv måned senere, før du kom til oss?» «Jeg håpet at jeg skulle få ham til å ta til fornuften,» sier jeg, vel vitende om at det høres ynkelig ut, selv om det er sant. «Problemet mitt er at jeg ser sammensvergelser overalt, skjønner du,» sier betjent Zailer. «Men jeg er jammen ikke sikker på hvem akkurat denne er myntet på – deg eller meg? Det høres ut som en eneste stor skrøne, spør du meg.» Det føles som jeg holder på å besvime. Jeg har en skarp smerte mellom skulderbladene. Jeg ser for meg at jeg trykker på en stor, rød knapp: stopp. Jeg forestiller meg at fingeren min holder knappen nede – det er meningen det skal få de fæle tankene til å trekke seg tilbake. Den boken som påsto at det skulle virke, tok feil. Sammensvergelser: det er dem som skremmer meg aller mest. Jeg tok feil i sted. Marerittet mitt startet ikke da jeg dro til London sammen med Aidan. Det startet før det, lenge før det. Listen over mulige startpunkt er uendelig lang: da Mary Trelease kom inn i livet mitt, da jeg traff Ham og Henne, da jeg kom til verden som Godfrey og Inge Busseys datter. Betjent Zailer holder hendene i været. «Ikke vær redd – hvis det er noen sjanse for at en forbrytelse har funnet sted, skal jeg gjøre alt jeg kan for å komme til bunns i det,» sier hun. Det er ingen trøst i ordene hennes. Aidan og Mary Trelease, sammensvorne, dem mot meg. Hvis det er sant, vil jeg ikke vite det. Jeg kunne ikke holde det ut. Er det der han har vært alle de nettene han ikke har vært sammen med meg? Jeg reiser meg og skjærer en grimase idet jeg legger vekten på den skadde foten. «Det var dumt av meg å komme hit. Jeg er lei for det.» «Det skal du ikke være. Sett deg igjen. Hvis jeg skal gå videre med dette, må vi ordne med en ordentlig forklaring …» «Nei! Jeg vil ikke komme med noen forklaring. Jeg har ombestemt meg.» 29


«Ruth, ta det med ro.» «Jeg kjenner til loven. Du kan ikke tvinge meg til å vitne. Jeg har ikke gjort noe galt. Du kan ikke arrestere meg – og det betyr at jeg kan gå når jeg vil.» Jeg halter bort til døren, åpner den, skynder meg nedover korridoren så fort jeg kan, og det er ikke særlig fort. Betjent Zailer tar meg snart igjen. Hun spaserer ved siden av meg, sier ingenting idet vi passerer resepsjonen og går ut i den kalde luften, som er som et slag i ansiktet. Hun plystrer og gransker de lange neglene sine, som om det er helt tilfeldig at vi to går side om side. Langt om lenge sier hun, som om vi småprater: «Vet du hva som skjer i morgen kveld, Ruth?» «Nei.» «Det er forlovelsesfesten min. Du er vel ikke … hele denne greia har vel ikke tilfeldigvis noe med det å gjøre? Du har ikke tenkt å hoppe ut av en kake i morgen kveld og rope: ‘Ta-raaaa!’, vel? Og hvis du har det, så har det vel aldri noe med en viss Colin Sellers å gjøre?» Jeg stanser og snur meg mot henne. «Jeg aner ikke hva eller hvem du snakker om. Glem alt jeg sa, okay?» Og så begynner jeg å løpe, virkelig løpe, så smerten blir gnuret lenger og lenger inn i foten min, og hun følger ikke etter meg. Hun roper etter meg, roper at hun skal ta kontakt. Jeg river opp bildøren og kjenner blikket hennes brenne mot ryggen. Hun vet hvor jeg bor, hun kommer ikke til å slippe taket i dette. Men hun kommer ikke etter meg nå. Det er det eneste jeg bryr meg om for øyeblikket. Hvis jeg bare kan komme meg vekk fra henne et par minutter, skal alt bli bra. Jeg låser bildørene så snart jeg har startet motoren. Hjulene hviner idet jeg rygger for fort, og så er jeg på veien, og jeg kan ikke se henne lenger. Gudskjelov. Det tar et par minutter før jeg innser at jeg skjelver av kulde. Jeg har ikke på meg jakken. Jeg lot den bli igjen inne i rommet på politistasjonen, over ryggen på stolen min. Med avisartikkelen om Charlie Zailer i lommen. 30


Verre enn døden