Issuu on Google+


Mister Pip


Lloyd Jones

Mister Pip Oversatt av Tore Aurstad


Lloyd Jones Originalens tittel: Mister Pip Oversatt av Tore Aurstad Opprinnelig utgave: Copyright © 2006 by Lloyd Jones. Published by agreement with The Text Publishing Company, Melbourne, and Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2008 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-31286-2 1. utgave, 1. opplag 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Sitatene fra Store forventninger er hentet fra Ragnhild Eiklis oversettelse (Oslo, 1997)


Til familien min


ÂŤRomanfigurer migrerer.Âť Umberto Eco


Alle kalte ham Stilkøye. Selv på den tiden da jeg var en mager trettenåring, var jeg overbevist om at han kjente til kallenavnet, men ikke tok seg nær av det. Øynene hans var bestandig for opptatt av det som lå rett framfor ham, til å legge merke til oss barføtte ungene. Han så ut som om han hadde opplevd, eller vært vitne til, stor lidelse og ikke hadde klart å glemme det. De store øynene i det store hodet bulte mer enn hos andre – som om de forsøkte å presse seg ut av ansiktet. De fikk en til å tenke på folk som ikke kan komme seg fort nok av gårde. Hver bidige dag gikk Stilkøye med den samme hvite lindressen. Buksa hang og slang på de knoklete beina i den klamme varmen. Iblant hadde han på seg en klovnenese, enda hans egen nese var stor nok som den var. Han hadde aldeles ikke noe bruk for den knallrøde lyspæra. Men av en eller annen grunn bar han en rød klovnenese på visse dager som muligens betydde noe ekstra for ham. Vi så aldri at han smilte. Og de dagene han gikk med klovnenesa, tok jeg meg i å se en annen vei, for et stussligere syn kunne knapt tenkes. Han gikk og dro i en taustump som var festet til ei kjerre, og på kjerra sto fru Stilkøye og tronet. Hun liknet en isdronning. Omtrent alle damene på øya hadde krøllete hår, men Grace hadde glattet det ut. Hun hadde satt det opp, slik at hennes eget hår gjorde nytten som krone i mangel av en ekte. Hun virket så stolt, som om hun ikke var klar over at hun var barføtt. Ved synet av den digre rumpa ble man engstelig på 9


toalettsetets vegne. Man tenkte på moren hennes og fødselen og de greiene der. Klokka halv tre om ettermiddagen satt papegøyene i ly av trekronene og så ned på en menneskeskygge som var en tredjedel lengre enn noen de hadde sett før. Det var bare de to, herr og fru Stilkøye, men de fortonte seg allikevel som et helt opptog. Småungene syntes det var gøyalt, og fulgte etter. Foreldrene vendte blikket bort. De ville nok heller ha glodd på en koloni med maur som kryper over en råtten papaya. Noen sto med macheten hengende ned langs siden og ventet på at opptoget skulle passere. De yngste så ikke annet enn en hvit gubbe med en svart dame på slep. De så det samme som papegøyene og hundene, som satt på sine magre rumper og glefset mot myggen som svirret rundt dem. Vi eldre ungene fornemmet at det handlet om noe mer. Iblant overhørte vi noe av det som ble sagt. Mrs Watts var spik spenna sprø. Mr Watts gjorde bot for en gammel forbrytelse. Eller kanskje det var et resultat av et veddemål. I alle fall skapte synet av dem en slags uvisshet i tilværelsen, som ellers var temmelig ensformig. Fru Stilkøye bar en blå parasoll som beskyttelse mot sola. Visstnok var det den eneste parasollen på hele øya. Vi nevnte ikke alle de svarte paraplyene vi hadde sett, og vi spurte heller ikke: Hva var egentlig forskjellen på de svarte paraplyene og parasollen? Det var ikke fordi vi var redde for å virke dumme, men fordi vi skjønte at hvis man maste for mye med den slags, kunne det redusere noe enestående til noe alminnelig. Vi skattet det ordet – parasoll – og vi ville ikke miste det bare på grunn av et toskete spørsmål. Dessuten visste vi godt at den som spurte om noe sånt, ville få pryl, og det med rette. De hadde ikke barn. Hvis disse da ikke var voksne og bodde et annet sted, kanskje i Amerika eller Australia eller Storbritannia. Men de hadde navn. Hun het Grace og var like svart som oss andre. Han het Tom Christian Watts og var like hvit som det hvite i folks øyne, bare mer gusten. 10


Det står noen engelske navn på gravsteinene på kirkegården. Legen på den andre siden av øya hadde et veldig anglosaksisk navn, enda han var like svart som alle andre. Så selv om vi kjente Mr Watts som Stilkøye, tiltalte vi ham bestandig som «Mr Watts», siden det var det eneste navnet av det slaget vi hadde igjen i vårt område. De bodde for seg selv i den gamle presteboligen. Man kunne ikke se huset fra veien. I gamle dager lå det en gressplen der, ifølge mamma. Men etter at presten døde, glemte myndighetene hele misjonsstasjonen, og gressklipperen rustet. Snart grodde det til rundt huset, og på den tiden da jeg ble født, var ekteparet Stilkøye allerede blitt usynlige for resten av verden. De eneste gangene vi så dem, var når Stilkøye slepte kona av sted på kjerra lik et slitent, gammelt øk som trasker rundt en brønn. Kjerra hadde et rekkverk av bambus som fru Stilkøye hvilte hendene på. Folk som skal vise seg fram, trenger et publikum. Men fru Stilkøye brydde seg ikke om oss. Det hadde vi visst ikke gjort oss fortjent til. Men det spilte ingen rolle. Mr Watts var mer interessant i våre øyne. Siden Stilkøye var den eneste hvite i mils omkrets, pleide småungene å glo på ham til isbitene smeltet i de svarte hendene deres. De eldste trakk pusten dypt før de banket på hjemme hos ham og ba om å få lov til å skrive en «skoleoppgave» om livet hans. Når døra gled opp, var det bestandig noen som stivnet og bare ble stående og glo. Jeg kjente ei eldre jente som ble bedt inn; det var det ingen andre som ble. Hun sa at det lå bøker strødd overalt der inne. Hun ba ham fortelle om livet sitt. Hun satt i en stol med et glass vann som han hadde skjenket til henne, med blyanten i hånda og notisboka oppslått. Han sa: «Kjære deg, det har vært mye av det, og jeg regner med at det blir mer av det samme.» Hun noterte det. Hun viste det til læreren, som berømmet henne for initiativet. Hun tok det faktisk med hjem til oss og viste det til meg og mamma, og slik var det at jeg fikk vite om det. Det var ikke bare det at Stilkøye var den siste hvite man11


nen, som gjorde ham til det han var for oss – et mysterium, men også en bekreftelse på noe vi tok for å være sant. Vi hadde vokst opp i troen på at hvitt var fargen på alt som var viktig, som is, aspirin, sløyfer, månen og stjernene. De hvite stjernene og fullmånen var mye viktigere da bestefar var liten, enn de er nå som vi har strømaggregater. Da forfedrene våre fikk se de første hvite menneskene, trodde de at de så spøkelser eller kanskje folk som hadde fått kastet ulykke over seg. Bikkjene satt på halen med gapende kjeft og ventet på opptrinnet. De trodde kanskje de hadde en godbit i vente. Tenk om disse hvite skapningene kunne hoppe baklengs eller slå saltomortale over trærne? Tenk om de hadde litt mat til overs? Hunder håper jo bestandig på det. Den første hvite bestefar så, var en skipbrudden seiler som spurte etter et kompass. Bestefar visste ikke hva kompass var for noe, så han skjønte at han ikke hadde et. Jeg kan tenke meg at han holdt hendene på ryggen og smilte. Han ville jo ikke virke uvitende. Den hvite mannen spurte etter et kart. Bestefar skjønte ikke hva han mente, så han pekte på mannens oppskrapte føtter. Bestefar lurte fælt på hvordan haiene hadde klart å la den godbiten unnslippe. Den hvite mannen ville vite hvor han hadde skylt i land. Endelig kunne bestefar være til hjelp. Han sa at det var ei øy. Den hvite mannen ville vite om øya hadde noe navn. Bestefar svarte med det ordet som betyr «øy». Da mannen ville vite veien til nærmeste butikk, brast bestefar ut i latter. Han pekte mot et kokosnøttre og deretter over den hvite mannens skulder, og da mente han jo hele det kjempestore havet som var fullt av fisk. Jeg har bestandig likt den historien. Med unntak av Stilkøye, altså Mr Watts, og en og annen australsk gruvearbeider, hadde jeg ikke møtt mange hvite i levende live. De få jeg hadde sett, var med i en gammel film. På skolen fikk vi se besøket til hertugen av et-eller-annet for mange år siden, i nitten hundre og et-eller-annet. Hele tiden fulgte kameraet taust med på hertugen. Hertugen spiste. Hertugen og de andre hvite mennene hadde bart og hvit bukse. 12


De var til og med kledd i kneppet jakke. Og ikke klarte de å sitte ordentlig på bakken. Til stadighet la de seg ned og støttet seg på albuen. Vi skrattet, alle sammen – vi ungene – av de hvite som prøvde å sitte på bakken som om de satt på en stol. De fikk servert griselabber i bananblad. En mann med hjelm på hodet ba om et eller annet. Vi skjønte ikke hva det var, før han fikk et hvitt tøystykke som han tørket seg om munnen med. Vi lo oss nesten i hjel. Men mest av alt speidet jeg etter bestefar. Han var en av flere magre unger som trasket forbi, barføtt og i hvit trøye. Bestefar var den nest øverste gutten som sto på kne i en pyramide av folk som var oppstilt foran de hvite mennene med hjelm på hodet som spiste griselabber. Klassen fikk i oppgave å skrive en stil om det vi hadde sett, men ingen hadde peiling på hva det dreide seg om. Jeg skjønte ingenting av det, så jeg skrev heller om bestefar og den historien han hadde fortalt om den skipbrudne hvite mannen som var blitt skylt opp på stranden som en sjøstjerne, og om landsbyen vår, som på den tiden verken hadde strøm eller innlagt vann og hvor ingen visste om Moskva var en drikk og rom en by, eller omvendt.

13


Det jeg har tenkt å fortelle, skjedde fordi vi hadde så liten kjennskap til omverdenen, tror jeg. Mamma visste ikke annet enn det den forrige presten hadde sagt i prekener og i samtaler. Hun kunne gangetabellene og navnene på noen fjerntliggende hovedsteder. Hun hadde hørt snakk om at folk hadde gått på månen, men hadde vanskelig for å tro på den slags. Hun kunne ikke fordra skryt. Og enda dårligere likte hun tanken på at noen kanskje hadde holdt henne for narr eller latterliggjort henne. Hun hadde aldri vært andre steder enn i Bougainville. Den dagen jeg fylte åtte, husker jeg at jeg spurte om hvor gammel hun var. Hun var rask til å snu seg bort, og for første gang i mitt liv skjønte jeg at jeg hadde gjort henne forlegen. Hun svarte med et nytt spørsmål: «Hvor gammel tror du at jeg er?» Da jeg var elleve, dro far sin vei i et av gruveselskapets fly. Men før det var han blitt bedt om å komme til et klasserom for å se på filmer fra det landet han skulle reise til. De viste filmer av folk som skjenket te (de helte melken i koppen først), men når man skulle spise frokostblanding, måtte man ha melken i til sist. Mamma sa at hun og far hadde kranglet så busta føyk, om akkurat det. Iblant, når jeg så at hun var lei seg, skjønte jeg at hun tenkte på den krangelen. Da løftet hun blikket fra det hun drev med, og sa: «Kanskje jeg burde ha holdt munn. Men jeg måtte jo stå på mitt. Hva tror du, jente?» Det var en av de få gangene hun faktisk brydde seg om hva jeg mente, og akkurat som den 14


gangen vi snakket om hvor gammel hun var, skjønte jeg hva jeg skulle si for å trøste henne. Far fikk se andre filmer også. Han fikk se biler og fly. Han fikk se motorveier, og da ble han helt oppglødd. Men så fikk han se et fotgjengerfelt. Man måtte stå og vente helt til en gutt i hvit jakke løftet et slags skilt. Far ble irritert. Det fantes altfor mange veier med harde kanter og unger i hvit jakke som hadde makt til å styre trafikken med stoppskilt. Nå begynte de å krangle igjen. Mamma sa at det var på samme måte her. Man kunne ikke bare gå hvor man ville. Drev man omkring, fikk man seg en ørefik. Det sto det nemlig i Den hellige skrift, sa hun. Selv om man hadde hørt om himmelen, betydde ikke det at man var garantert å slippe inn. En stund gledet vi oss over et postkort far hadde sendt fra Townsville. Dette er det han hadde å si: Helt til flyet nådde opp til skyene, stirret han ned, og for første gang fikk han se hjemstedet vårt ovenfra. Fra havet har man utsikt til mange fjelltopper. Men det rare var at fra lufta så ikke øya større ut enn ei kuruke. Mamma brydde seg ikke om sånt. Mamma ville bare vite om det var lønningsposer å få på det stedet han hadde dratt til. En måned senere kom det et nytt postkort. Han skrev at lønningsposene hang som brødfrukt i takbjelkene på fabrikkene. Det avgjorde saken. Vi skulle dra til ham, det var det vi hadde tenkt å gjøre, men så erklærte Francis Ona og opprørerne krig mot koppergruven og selskapet, noe som av en eller annen grunn jeg ikke skjønte da, førte til at rødhudsoldater fra Port Moresby kom til øya vår. Ifølge Port Moresby er vi ett og samme land. Ifølge oss er vi svarte som natta. Soldatene så ut som folk som hadde piplet opp av den røde jorda. Det var derfor vi kalte dem rødhuder. Nyheter fra krigen fikk vi som brokker av historier og folkesnakk. Og slikt går hånd i hånd med rykter. Rykter som man kan tro på, eller velge å overhøre. Vi hørte at ingen kunne ta seg inn eller ut. Vi visste ikke hva vi skulle mene om det, for 15


hvordan går det an å sperre av et helt land? Hva skulle man pakke det inn i eller surre rundt det? Vi visste ikke hva vi skulle tro, men så kom rødhudsoldatene, og vi fikk høre om blokaden. Vi var omgitt av hav på alle kanter, og mens rødhudenes kanonbåter patruljerte langs kysten, fløy helikoptrene deres på himmelen. Vi hadde verken aviser eller radio som kunne fortelle oss noe. Men vi satte vår lit til de beretningene som gikk fra munn til munn. Rødhudene hadde tenkt å holde øya i et strupetak helt til opprørerne overga seg. Det var det vi fikk høre. «Lykke til,» sa mamma bare. Det var det samme for oss. Vi hadde fisk. Vi hadde høns. Vi hadde frukt. Vi hadde det samme som før. Dessuten, som en som støttet opprørerne, kunne ha sagt, «hadde vi stoltheten i behold.» Så, en kveld, sloknet lysene for godt. Vi gikk tom for brensel til aggregatene. Vi hørte at opprørerne hadde brutt seg inn på sykehuset i Arawa et stykke ned langs kysten og stjålet alle medisinforsyningene. Den nyheten bekymret mødrene, og det varte ikke lenge før småungene fikk malaria, og det var ingenting vi kunne gjøre for å hjelpe dem. Vi gravla dem og støttet alle de gråtende mødrene bort fra de små gravene. Vi ungene holdt oss i nærheten av mødrene våre. Vi hjalp til i kjøkkenhagen. Vi sprang etter hverandre under trærne som kneiste mange titalls meter til værs. Vi lekte i bekkene som tumlet og styrtet nedover de bratte skråningene. Vi fant nye kulper der vi kunne se ned på de flimrende speilbildene av noen rampefjes. Vi lekte i sjøen, og den svarte huden ble enda svartere i solsteken. Da lærerne dro med den siste båten til Rabaul, ble det slutt på undervisningen. Den siste båten. Vi ble helt målløse av tanken. Fra nå av måtte vi gå på vannet hvis vi skulle reise fra øya. Alle stusset over at Stilkøye ikke dro sin vei da han hadde muligheten. Riktignok var Mrs Watts fra øya, men han kunne da ha tatt henne med seg. De andre hvite gjorde det. De reiste av sted med kona eller kjæresten. Men det er klart, de arbeidet jo for selskapet. 16


Ingen visste hva Stilkøye drev med; så vidt vi visste, arbeidet han ikke i det hele tatt. Som regel var han ikke å se. De gebrekkelige husene våre lå på rekke og rad, og alle vendte mot havet. Dører og vinduer sto bestandig på vidt gap, så det var lett å høre hva naboene sa. Men ingen fikk med seg det ekteparet Watts snakket om, for det var et godt stykke fra de omtrent tretti husene våre til den gamle misjonsstasjonen der de bodde. Iblant skimtet vi Mr Watts nede på stranden eller fikk et glimt av ryggen hans, og da lurte vi på hvor han hadde vært, og hva han hadde drevet med. Og så var det de rare opptogene. Som regel dukket ekteparet Watts opp borte ved skolebygningen først. Og når de nærmet seg husklyngen, kom hønsene trippende ut for å hilse dem velkommen. Ved det siste huset pleide Mr Watts å taue kona over gresstustene, forbi grisebingene og bort til skogkanten. Vi klatret opp i trærne og ventet på at de skulle passere under oss der vi satt og slengte med føttene. Vi håpte at han kanskje ville stanse opp litt og prate med Mrs Watts, for ingen hadde hørt dem snakke sammen som mann og kone. Men vi hadde en følelse av at hvis man ville påkalle Mrs Watts’ oppmerksomhet, måtte man ha et stort, ja, digert språk, som en rekke av lyn som flerret over himmelen. Det var ikke vanskelig å skjønne at hun var gal. Mr Watts var mer av et mysterium, for han kom fra en verden vi egentlig ikke kjente. Mamma påsto at stammen hans hadde glemt ham. De ville jo ikke ha latt en mann fra gruveselskapet være igjen. Jeg forsto ikke hvor viktig skolen hadde vært for meg før den stengte. Det var skoleåret som styrte tiden – når semesteret begynte, når det sluttet, feriene innimellom. Nå som vi var fri, hadde vi så mye tid til overs. Vi våknet ikke lenger av et kosteskaft i ryggen eller en mor som ropte: Opp med dere! Opp med dere, latsabber! Vi våknet fremdeles ved hanegal, men nå ble vi bare liggende og lytte til hundene som lå med åpen kjeft og snerret i søvne. 17


Vi lyttet også etter mygg, som vi syntes var mye skumlere enn både rødhuder og opprørere. Vi lærte oss å tjuvlytte på foreldrene våre – selv om det også var mye vi kunne se med egne øyne. Vi ble vant til at rødhudenes helikoptre summet inn og ut av skyene som omkranset fjelltoppene. De fløy ut over havet i en rett linje. Når helikoptrene nådde et visst punkt, snudde de og vendte tilbake, som om de hadde glemt noe. Idet de snudde, var de bare en prikk i det fjerne. Vi så ikke mennene som ble kastet ut. Men det var visst det som skjedde. Rødhudene slengte fanger ut gjennom den åpne luka i helikoptret, og opprørerne sprelte med armer og bein i lufta. Og hver gang vi ungene forvillet oss innenfor hørevidde, ble foreldrene våre tause, og da skjønte vi jo at det hadde skjedd noe fælt igjen, selv om vi ikke kjente til detaljene ennå. Ukene gikk. Etter hvert fikk vi en slags formening om hva vi skulle bruke tiden til. Vi skulle vente. Vi ventet, og det vi ventet på, var rødhudsoldatene eller opprørerne, de som måtte komme først. Det tok lang tid før de kom til landsbyen vår. Men jeg visste nøyaktig når de kom, for det hadde jeg bestemt meg for – jeg hadde bestemt meg for å holde rede på tiden. Tre dager før jeg fylte fjorten, dukket rødhudene opp i landsbyen for første gang. Fire uker senere kom opprørerne. Men i tidsrommet før de katastrofale hendelsene skulle Stilkøye og kona hans, Grace, komme til å spille en rolle i tilværelsen vår igjen.

18


«Opp med deg, Matilda!» ropte mamma en morgen. «I dag skal du på skolen.» Hun måtte ha frydet seg. Jeg skjønte at det gledet henne bare å si det. Det var som om vi hadde funnet tilbake til den gamle, koselige rutinen. Tilfeldigvis visste jeg at det var onsdag. Mamma var neppe klar over det. Jeg hadde en blyant under liggeunderlaget. Og en kalender på hjørnestolpen. Det var åttiseks dager siden forrige skoledag. Mamma svingte med kosten rett ved hodet mitt. Hun skjelte på hanen, som hadde flakset inn døra. «Men vi har jo ikke noen lærer,» sa jeg. Og med et streif av et smil sa mamma: «Å, jo da. Stilkøye skal være læreren deres nå.» Bougainville er et av klodens frodigste steder. Slenger man et frø på bakken, er det blitt til et tre med blanke, grønne blader tre måneder senere. Og tre måneder etter det igjen kan man plukke frukt av treet. Hadde det ikke vært for macheten, ville vi ikke hatt noe sted å bo. Hvis jungelen var blitt overlatt til seg selv, ville den ha rykket nedover de bratte åssidene og dekket landsbyene med blomster og slyngplanter. Det var derfor det var så lett å glemme at vi i det hele tatt hadde hatt en skole. Klatreplanter hadde omsluttet to trær med fiolette og røde blomster, som for å bøte på skadene, og hadde derfra krøpet videre opp på skoletaket; de hadde krøpet inn gjennom vinduene og funnet en vei over taket. Et halvt år til, og skolen ville ha forsvunnet helt. Vi var i alle aldrer, fra sju til femten. Jeg telte tjue unger, 19


omtrent halvparten av det opprinnelige elevantallet. Jeg visste om to eldre gutter som hadde dratt opp i fjellet og sluttet seg til opprørerne. Tre familier hadde reist med den siste båten til Rabaul. De andre ante jeg ingenting om. Kanskje de ikke visste at skolen hadde åpnet igjen. Men i løpet av de neste ukene kom noen av guttene tilbake. Stilkøye sto inne og ventet på oss. Det var tussmørkt der, men lyst nok til at vi skimtet en høy, tynn, hvit skikkelse i lindress. Han sto framfor klassen og vendte blikket bort da vi gransket ham. Alle ville se om han hadde på seg den røde klovnenesa. Han hadde ikke det. Men han var ikke den samme som forrige gang jeg hadde sett ham. Håret hadde vokst og rakk nesten til skuldrene. Da det var kort, hadde vi ikke lagt merke til at det var rød- og gråspettet. Skjegget flommet nedover mot brystet. Den forrige læreren het Mrs Siau. Hun var liten, knapt høyere enn de yngste av oss ungene. Stilkøye sto på plassen hennes, men han virket altfor stor for rommet. Han sto med de hvite hendene i siden. Han hadde ikke blikket rettet mot døra, der vi strømte inn. Blikket hvilte på motsatt vegg. Øynene bulte ikke nå – ikke engang da en logrende, svart hund kom inn. Det var oppløftende, for Mrs Siau ville ha klappet i hendene og tuppet etter bikkja. Vi var på skolen igjen, men det var ikke slik jeg husket det. Kanskje det var derfor alt virket så fremmed, som om vi forsøkte å presse oss inn i en tilværelse som ikke lenger fantes, i hvert fall ikke slik vi husket den. Vi fant de gamle pultene våre, men selv disse fortonte seg annerledes enn før. Det eneste som virket kjent, var følelsen av det glatte, kjølige treverket mot undersiden av lårene. Ingen av oss ungene så på hverandre. I stedet glodde vi på den nye, rare læreren. Og det virket som om det var i orden for ham. Da etternølerne hadde satt seg, ble Stilkøye rykket ut av grubleriene. Han betraktet oss, lot blikket gli over ansiktet til hver og en, selv om han var påpasselig med ikke å stirre for lenge. Han ville bare vite hvem som hadde kommet. Da det var gjort, 20


nikket han kort. Så kikket han opp på en grønn klatreplante som hang i taket. Han strakte seg, rev den ned og krøllet den sammen i hendene som papir. Jeg hadde aldri hørt ham snakke før. Så vidt jeg visste, var det ingen i klassen som hadde det. Jeg aner ikke hva jeg ventet meg, men da han snakket, var stemmen forbausende sped. Han var stor av vekst, og hvis han hadde ropt slik mødrene våre gjorde, ville nok taket ha ramlet ned. I stedet snakket han som om han henvendte seg til hver enkelt av oss. «Jeg håper at dette kan bli et lysets sted,» sa han. «Uansett hva som måtte skje.» Han tidde og lot det synke inn. Når foreldrene våre snakket om framtiden, ga de bestandig inntrykk av at alt skulle bli bedre enn det var. For første gang fikk vi høre at framtiden var usikker. Og siden det kom fra en utenforstående, var vi mer beredt til å lytte. Han gransket oss nøye. Det var som om han ventet at noen skulle protestere, men det skjedde ikke. «Vi må rydde rommet og gjøre det klart for lærdom,» sa han. «Fornye det.» Da det oppsperrete blikket hans gled bort til det åpne vinduet, som var dekket av et teppe av grønt, la jeg merke til slipset hans. Det var tynt, svart, formelt, men han hadde latt være å kneppe den øverste skjorteknappen for å få luft inn på kroppen. Han løftet en sped, hvit hånd og rørte ved knuten. Så vendte han seg mot oss ungene igjen og hevet et øyebryn. «Ja?» sa han. Vi så på hverandre og nikket. Noen kom på å si: «Ja, Mr Watts», og vi andre fulgte på: «Ja, Mr Watts.» Det var da han holdt en finger i været, som om han akkurat hadde husket noe viktig. «Jeg vet at noen av dere kaller meg Stilkøye. Det er i orden, det også. Jeg synes Stilkøye er fint, jeg.» Og før første gang på alle de årene jeg hadde sett Stilkøye slepe kona etter seg i den kjerra, smilte han. Fra da av sa jeg ikke Stilkøye mer. Vi skred til verket. Vi halte den blomstrende slyngplanten 21


ned fra taket, og det gikk greit nok; det var som om den skjønte at det var uunngåelig, og derfor ikke klamret seg så veldig fast. Vi slepte den bort fra bygningen til en lysning der vi satte fyr på den, og tett, hvit røyk steg til værs. Mr Watts sendte noen av oss ungene av sted for å hente koster. Vi feide klasserommet. Senere på dagen, da sola sto lavere på himmelen, kom spindelvevet til syne. Vi gikk løs på det med nevene. Vi hadde det moro den første skoledagen. Mr Watts holdt øye med oss. Det var i orden at vi moret oss. Men når han snakket, tidde vi. Nå gikk vi tilbake til pultene og ventet på at han skulle avslutte timen og sende oss hjem. Han snakket i den samme dempete tonen som hadde forbauset oss slik tidligere på dagen. «Det er noe dere må forstå. Jeg er ikke lærer av yrke, men jeg skal gjøre mitt beste allikevel. Det lover jeg. Jeg tror at vi, med hjelp fra foreldrene deres, kan gjøre tilværelsen litt triveligere for alle.» Han stanset der, som om han akkurat hadde kommet på noe, og det måtte han også ha gjort, for i neste øyeblikk ba han oss reise oss og stille oss i sirkel. Han ba oss holde hverandre i hendene eller flette armene i hverandre, det som måtte passe. De av oss som hadde hørt presten tale i kirken, lukket øynene og lot haken falle ned på brystet. Men det kom ikke noen bønn. Det kom ikke noen preken. I stedet takket Mr Watts for at vi hadde kommet. «Jeg var usikker på om dere ville gjøre det,» sa han. «Jeg skal være oppriktig. Jeg besitter ingen visdom, aldeles ikke. Det sanneste jeg kan si dere, er at det vi har sammen, er det eneste vi har. Jo, og så Mr Dickens, selvfølgelig.» Hvem var Mr Dickens? Og hvorfor hadde vi ikke møtt ham før i en landsby der det bodde færre enn seksti personer? Noen av de eldste ungene prøvde å late som om de visste hvem han var. En sa til og med at Dickens var en kamerat av onkelen. Da vi ble interessert, påsto han at han hadde møtt ham. Men bløffen ble snart avslørt av en tirade med spørsmål, og så lun22


tet han av sted som en hund som har fått en tupp i baken. Det viste seg at ingen kjente Mr Dickens. «I morgen,» sa jeg til mamma, «skal vi få treffe Mr Dickens.» Hun sluttet å koste og tenkte seg om. «Det er en hvit manns navn.» Hun ristet på hodet og sendte en spyttklyse ut døra. «Nei. Du må ha hørt feil, Matilda. Stilkøye er den siste hvite her. Det finnes ikke flere.» «Men det sier Mr Watts.» Jeg hadde jo hørt hva Mr Watts sa. Han hadde lovet å være oppriktig mot oss ungene. Hvis han sa at vi skulle få treffe Mr Dickens, var jeg ikke i tvil om at vi ville gjøre det. Det falt meg ikke inn å spørre om hvor denne Mr Dickens hadde gjemt seg. Men så hadde jeg heller ingen grunn til å tvile på Mr Watts. Mamma måtte ha ombestemt seg i løpet av natta, for neste morgen, da jeg sprang av sted til skolen, ropte hun meg tilbake. «Denne Mr Dickens, Matilda, kan du be ham reparere aggregatet vårt hvis det skulle passe seg sånn?» Annenhver unge kom til skolen med en tilsvarende instruks. De skulle be Mr Dickens om malariapiller, aspirin, aggregatbrensel, øl, parafin, vokslys. Alle tok plass ved pulten med handlelisten parat og ventet på at Mr Watts skulle presentere Mr Dickens. Han var ikke der da vi kom. Bare Mr Watts ruvet framfor klassen, akkurat slik han hadde gjort dagen før, hensunket i en dagdrøm, vil jeg tro, for det fantes ingenting å se på den innerste veggen. Vi holdt blikket rettet mot vinduet. Vi ville ikke gå glipp av den hvite mannen hvis han skulle rusle forbi. Vi så palmene som strakte seg mot en blå himmel. Og et turkis hav så smult at vi knapt la merke til det. Midtveis til horisonten skimtet vi en av rødhudenes kanonbåter. Den liknet en grå mus der den snek seg av sted med kanonene rettet mot oss. Fra åsene hørte vi sporadiske skuddsalver. Vi var vant til den lyden – iblant var det opprørerne som testet de 23


nyreparerte geværene sine, og dessuten visste vi at de var lenger unna enn det lød som. Vi visste godt at vannet forsterket alle lyder, slik at geværsnatringen bare blandet seg med bakgrunnsstøyen av grisegrynt og fugleskrik. Mens vi ventet på at Mr Watts skulle våkne fra dagdrømmen, telte jeg tre limegrønne gekkoer og én litt lysere i taket. En spurv flakset inn gjennom det åpne vinduet og ut igjen. Vi fulgte den med blikket, for hvis vi hadde stått klar med et nett, kunne vi ha spist den. Idet fuglen fløy ut gjennom vinduet, begynte Mr Watts å lese for oss. Jeg hadde aldri tidligere hørt noen lese på engelsk. Ikke de andre heller. Vi hadde ikke bøker hjemme, og før blokaden kom alle bøkene vi hadde, fra Moresby, og de var skrevet på pidginengelsk. Da Mr Watts begynte å lese, ble vi tause. Det var en ny lyd i vår verden. Han leste langsomt slik at vi oppfattet fasongen på hvert eneste ord. «’Min fars slektsnavn var Pirrip og mitt døpenavn Philip, og da jeg var liten, klarte jeg ikke å uttale noen av navnene i noen lengre eller mer utførlig form enn Pip. Dermed kalte jeg meg selv for Pip, og ble dermed hetende Pip’.» Mr Watts hadde ikke sagt noe på forhånd. Han hadde bare begynt å lese. Jeg satt på andre rad bakfra. Gilbert Masoi satt forrest, og jeg kunne ikke se forbi de tykke skuldrene og det store krusehåret hans. Så da Mr Watts begynte å snakke, trodde jeg at han snakket om seg selv. At han var Pip. Først da han begynte å vandre mellom pultene, så jeg at han holdt i en bok. Han leste videre, og vi lyttet. Det tok en stund før han stanset, men da han gløttet opp, satt vi der tause og fortumlete. Ordstrømmen hadde stanset. Langsomt våknet vi til liv og ble oss selv igjen. Mr Watts lukket pocketboka og løftet den i én hånd, som en prest. Han strålte fra den ene veggen til den andre. «Det var første kapittel i Store forventninger, som for øvrig er den beste romanen av den beste engelske forfatteren som levde på attenhundretallet: Charles Dickens.» 24


Nå følte vi oss dumme som flaggermus som hadde trodd vi skulle få møte en som het Mr Dickens. Men kanskje Mr Watts hadde hatt en formening om hva som foregikk i tankene våre. «Når man leser verket til en stor forfatter,» sa han, «blir man kjent med vedkommende. Så på en måte kan dere si at dere har truffet Mr Dickens i boka. Men dere kjenner ham ikke ennå.» En av de yngste ungene, Mabel, rakte opp hånda for å stille et spørsmål. Først trodde vi at Mr Watts ikke hadde sett henne, for han snakket videre og overså den viftende hånda. «Jeg ønsker spørsmål velkommen,» sa han, «men jeg kan ikke svare på alle. Husk det. Dessuten, når dere rekker opp hånda for å spørre om noe, må jeg be dere om å si hva dere heter.» Han nikket mot Mabel. Hun hadde visst ikke fått med seg det Mr Watts sa, for hun begynte rett på et spørsmål, men midt i setningen avbrøt Mr Watts henne med et hevet øyebryn, og for første gang på et døgn kom vi til å tenke på kallenavnet hans igjen. «Mabel, Mr Watts,» sa hun. «Bra,» sa han. «Det er veldig hyggelig å hilse på deg, Mabel. Det er et fint navn.» Mabel strålte. Hun satt på stolen og vred seg. Så sa hun: «Når kan vi si at vi kjenner Mr Dickens?» Mr Watts satte to fingrer mot haken. Vi betraktet ham mens han funderte. «Det er et veldig godt spørsmål, Mabel. Faktisk er det fristende å si at det ikke finnes noe svar på det. Men jeg skal gjøre så godt jeg kan. Noen av dere vil kjenne Mr Dickens når vi er ferdige med boka. Boka består av femtini kapitler. Hvis jeg leser ett kapittel om dagen, blir det femtini dager.» Dette var vanskelig å fordøye. Vi hadde truffet Mr Dickens, men vi kjente ham ikke ennå, og vi ville ikke kjenne ham før om femtiåtte dager. Det var 10. desember 1991. Jeg regnet fort i hodet – vi ville ikke kjenne Mr Dickens før 6. februar 1992.

25


Mister Pip