Gass

Gass

Ulrik Imtiaz Rolfsen

Gass

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36312-3 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Sigurd Fandango Kapperud, © Stone/Arnulf Husmo, © Photodisc/Sami Sarkis Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2012 Satt i 10,8/13 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min mor og far

Luften var tett og gul, støvet rullet som bølger i havet.

Han satt på knærne og myste mot den kneisende anordningen. Han fikk en flaske vann stukket bort til munnen.

Han drakk begjærlig. Men før han fikk nok, rev de flasken unna. Han strammet hendene, forsøkte å komme løs fra tauene for å røske tilbake vannflasken. Men hendene forble på ryggen. Munnen hans ble presset opp og tøystykket som hadde dekket øynene ble knyttet hardt, som et bissel.

Han kunne smake størknet blod og puss fra det betente øyet mot tungen som ikke hadde noe plass i munnen lenger. Så ble han sparket så hardt i ryggen at han falt. Alt gikk i svart.

Han våknet idet han ble løftet høyt opp. Fire menn bar ham. Lyden av mennenes tunge pust var intens. Han hørte noen vannbøfler raute i nærheten. Maskinen foran ham var ikke merkelig lenger, ikke nå som han kunne se den ordentlig.

Han hadde sett slike mange ganger. De sto i lysningene mellom sukkerrøråkrene. Bøndene fraktet sukkerrørene dit på kjerrer trukket av vannbøfler, muldyr eller esler.

Han så ned på tannhjulene i sukkerrørpressen. Han forsøkte å sparke, men beina var bundet. Akkurat som hendene. Han kjempet, ålte seg som en mark. Med et 7

illevarslende sukk startet dieselmotoren som drev sukkerrørpressen. Eksosen steg fredelig opp fra den lave pipen, og en lang, rødlig drivrem satte seg i bevegelse. Valsene i pressen reagerte med et rykk. De var besatt med store, kantede ståltenner, og roterte mot hverandre for effektivt å gripe sukkerrørene og trekke dem gjennom og presse ut den søte saften mens rørene ble knust til tørre fibrer.

Føttene hans var mindre enn tretti centimeter fra de roterende valsene nå.

Redselen frøs hver celle i kroppen hans da han innså hva de planla. To menn kom til syne. En slags kommandant og en livvakt som bar en Kalashnikov. Kommandanten bar en afghansk lue og et sjal som han hadde trukket opp foran ansiktet slik at det dekket alt bortsett fra de mørke øynene. Han løftet halvhjertet den ene hånden, noe som fikk bærerne til å stanse. Han gikk helt inntil fangen, og snakket rett inn i øret hans.

– Now, my friend, sa han rolig. – Do you have anything to tell us? Stemmen var knapt hørbar over sukkerrørpressens gnissende stålvalser.

– Y… yes, yes … stønnet han frem. Pl… Please …, forsøkte han å si. Men lyden som presset seg ut forbi bisselet var bare hes gurgling og overdøvet på ingen måte de roterende valsenes skjærende skraping. Kommandanten nikket mot bærerne som svarte med å holde ham nærmere maskinen.

Han strammet de ødelagte musklene i bena til et siste, desperat spark. Det var fåfengt. Føttene berørte stålet nå.

Ti centimeter til, og føttene ville fanges av tennene i valsen, han ville bli dratt inn i pressen og all saft ville bli presset ut av ham.

Plutselig ble munnbindet løsnet, og han hev etter luft og spyttet ut en desperat bønn.

8

– I … I w… wi… will tell you everything. I have information. Pl… Please!

– We don’t have time for lies, sa kommandanten.

– I will tell you everything. Please! Han ropte nå.

Kommandanten plukket opp en trestokk på tykkelse med en legg. Han strakte seg og stakk den inn i sukkerrørpressen; med en knasende lyd ble trestokken slukt. På få sekunder var den most til pinneved.

– So. What will you tell me? spurte kommandanten.

1 Med tolv minutter til den neste Nesoddbåten skulle gå vurderte Javar Jafri å vente i venterommet på kaia, men det bare var ståplasser der. Han skannet ansiktene på de som ventet idet han passerte de store glassrutene, men han så ingen han festet seg ved, og skyndte seg isteden tvers over gangveien og forbi McDonald’s. Vinden blåste surt nede på kaia, den fuktige lufta var nesten frosset til ispartikler, og Javars trendy skjerf holdt på å blåse bort idet han gikk inn på Hannibals Hybel, en pub skrått overfor fergekaia inne på selve Aker Brygge.

Det var Petter, en medstudent fra jussen som hadde introdusert Javar for det alternative venterommet en gang de skulle over til Nesodden på studentfest. Petter hadde jobbet i filmbransjen før studiene, og fortalte at mange filmarbeidere og skuespillere som bodde på Nesodden pleide å vente på puben, og han hadde introdusert Javar for et par kjente skuespillere mens de ventet på båten den gangen, noe Javar hadde syntes var både kult og eksotisk. Javar hadde benyttet erfaringen som trivia i flere sosiale sammenhenger senere, for å vise at han ikke bare var en «advokattørrpinn». Petter fullførte aldri jussen, men endte tilbake i filmbransjen. Javar derimot, endte med tredje beste eksamensresultat fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo for fire år siden. Noe som hadde ført ham rett inn i 11

Wiese, Bjerregaard og Olafsson, et advokatfirma som var både erfarent og velrenommert, og snobbete, noe Javar ikke hadde noe imot, det viste bare hvor langt unna sitt opphav han hadde kommet. Det jobbet ti advokatfullmektiger, ti advokater og åtte partnere der da Javar begynte.

Det ble raskt tydelig for partnerne at Javar var annerledes. Han viste utholdenhet der andre advokatfullmektiger dabbet av. Han viste initiativ og kreativitet. Han løste floker i kompliserte saker som de mer erfarne advokatene slet med. Han ble raskt omsvermet av partnerne som formelig sloss om Javars assistanse. Etter seks måneder fikk han fast ansettelse, samtidig som han fikk godkjent på det obligatoriske advokatkurset som han hadde fulgt deltid mens han jobbet. (Ferdig utdannede jurister fra universitetet må ta et slikt kurs og ha to års erfaring som advokatfullmektig før de kan jobbe som advokater.)

Men én måned etter den faste ansettelsen var det bråstopp. En skandale med nasjonale ringvirkninger rev den ene sjefen hans, Stein Vilhelm Olafsson, partner og tidligere finansminister, over ende og inn i en tidlig pensjon.

Javar hadde i skjul filmet Olafsson mens han tilbød Javar en hestehandel for å dekke over en storstilt, offentlig korrupsjonssak, en filmsnutt som ble vist på NRK1 i beste sendetid. Selv om Javar ble renvasket og fremsto som en helt for nasjonen, unngikk han ikke å få sparken fra Wiese, Bjerregaard og Olafsson, en skjebne hans pakistanske foreldre skammet seg dypt over.

Men nå entret Javar banen i kampen mot korrupsjon.

Med nyvunnet kjendisstatus, vandret han inn i kontorene til Transparency International Norge, den norske avdelingen av Transparency International; en Berlin-basert, nonprofitt- og upartisk global organisasjon, stiftet i 1993, for å motarbeide korrupsjon nasjonalt og internasjonalt, 12

hvor han umiddelbart fikk fanget fullt av ulønnet arbeid.

Selv om arbeidet for Transparency ga mersmak, måtte han tjene penger, så da Økokrim ringte tre måneder senere og tilbød Javar en jobb som politijurist i Korrupsjonsteamet, aksepterte han raskt. Drømmen var endelig å få makt til å lage et helvete for korrupte og uhederlige over det ganske land, og attpåtil få betalt for å gjøre det.

Javar satte seg i baren, så på klokken: elleve minutter igjen til båten gikk, og bestilte et snitt øl. Han så et par kjente skuespiller-ansikter halvveis løst opp i alkoholens myke folder i sofaene utenfor vinduet. De trosset kulden under pledd og varmeovner for å kunne røyke. En blond, svensk jente med for mye sminke serverte ham det lille glasset med friskt øl. Han hevet glasset og smakte. Hva var det han drev med? Han var jo på jobb, i hvert fall moralsk sett, om ikke teknisk. Arbeidstiden begrenset seg strengt tatt til klokken fire, og nå var klokken nesten halv seks, men han var på et ærend for jobben så han burde holde seg sharp. Han hadde smakt alkohol for første gang fire år etter russetida, men den gang hadde han ikke forestilt seg at alkoholen skulle komme til å fungere som nervemedisin. Han bestilte en Farris fra den svenske jenta og drakk den i store slurker, mens han så på klokken. Ølen lot han stå.

Javar hevet blikket og studerte ansiktene på puben. Javar hadde gjenkjent en svak aksent hos stemmen i telefonen, og det hadde skapt et bilde i hodet hans av en pakistansk mann i den andre enden av linja. Alle i puben var hvite.

Det var rett etter lunsj at telefonen hadde ringt. Javar hadde stått og småpratet om det tidlige snøfallet med Rita Wam, førstestatsadvokat på Bedrageriteamet, og sjefen sin, Bjørn-Terje Arvidsen, førstestatsadvokat på Kor13

rupsjonsteamet, da det vibrerte i lomma. Det var fra et «blokkert» nummer, og Javar hadde ledd og sagt til de to kollegene at det sikkert var en «varsler» som ringte for å tipse. Da det faktisk viste seg å være tilfellet, kilte det i knærne hans.

Rita og Arvidsen ble stående tause og kikke forventningsfullt på Javar mens de lyttet til Javars side av samtalen. De merket jo at det var noe uvanlig.

– Er du Javar Jafri, hadde en mannsstemme sagt i den andre enden.

– Ja. Hvem er du? hadde Javar svart.

– Det er ikke viktig.

– Hva? Javars hjerte hadde slått dobbelt. Han hadde opplevd for mange reelle trusler til å ta lett på sånt. – Hvordan fikk du mobilnummeret mitt? hadde han parert.

– Jeg må snakke med deg. Det er noen som hvitvasker penger. Mye penger. Millioner. Jeg har bevis, men jeg vil ikke snakke med hvem som helst. Kan du møte meg? Stemmen i telefonen hadde snakket mykt og modent, med en svak aksent av tykke l-er. Typisk indisk eller pakistansk, men det kunne også være en trønder som hadde gjort østlending av seg. Javars hjerte hadde roet seg da stemmen nevnte hvitvasking. Da var det i hvert fall ingen trusseltelefon.

– Eh, jeg møter deg gjerne. Hva om du kommer hit til Økokrim? Javar var fremdeles uvant med å si at han jobbet i Økokrim, men han fikk et lite rush av tilfredsstillelse hver gang han sa det. Som om han var fotballspiller og kunne presentere seg som spiss på Barcelona. Nesten i hvert fall.

– Nei. Ta Nesoddbåten klokken 17.32 fra Aker Brygge.

Sett deg ved kiosken midt i båten.

Aksenten var tydelig. Pakistansk eller indisk. Selv snak14

ket Javar norsk helt uten aksent, selv om han bare hadde snakket urdu og punjabi de første årene av sitt liv.

– Hvordan kjenner jeg deg igjen?

– Jeg finner deg. Jeg har sett bilde av deg i avisen. Kan du komme?

– Nesoddbåten. Klokken 17.32? Ok. Javar hadde sett på klokken. Den var 11.25.

– Bra. – Hva gjelder dette egentlig?

– Du må ikke si til noen at du skal møte meg.

– Det kan jeg ikke love.

– Det er viktig. Mannen hadde begynt å puste kraftig.

Som om han ble opphisset. Han hadde fortsatt: – Du kan ikke stole på alle i Økokrim.

Javar hadde ikke visst hva han skulle svare. Han så på de to kollegene som sto rett foran ham. Det sa klikk i den andre enden idet mannen la på. Javar hadde sett ut som et spørsmålstegn.

– Hvem var det? hadde Arvidsen spurt, som med sitt store skjegg og romslige mage så mer ut som et motorsykkelgjengmedlem enn en korrupsjonsjeger i Økokrim.

– Eh, en som ville snakke med meg bare, en gammel bekjent. En skolekamerat, vi var ikke akkurat venner, men …

– Hva var det du ikke kunne love? hadde Arvidsen fortsatt.

– At jeg rekker båten. Nesoddbåten.

– Du har fem timer på deg frem til 17.32, hadde Arvidsen fortsatt med en lun latter. – Du har ganske god tid!

Rita, derimot, hadde sett ut som hun ikke helt trodde på Javar. Hun smilte det skjeve etterforskningssmilet sitt.

– Jeg må … bare … sa Javar og gestikulerte i retning kontoret sitt, og gikk.

15

Javar lukket døren til det lille kontoret med utsikt over Ring 1. Han så på alle bilene som trengte seg inn i bakken under ham. Hva faen? Hvorfor hadde han løyet for Arvidsen? Mannen var hans sjef, en genial jurist, korrupsjonsjegeren som hadde stått bak Finance Credit-etterforskningen og avdekkingen av Statoil-korrupsjonen i SørSudan. Han var Javars idol. Javar kunne ikke gi seg selv et tilfredsstillende svar. Bare at han var nysgjerrig. Noe i ham hadde våknet. Han følte et ansvar for å hjelpe alle dem som identifiserte seg med ham i det pakistanske miljøet, særlig de få som turte å ta bladet fra munnen for å varsle om uhumskheter. Det miljøet var ikke nådig om noen stod frem og kritiserte de andre, uansett hvor berettiget det måtte være. Det hadde Javar selv følt på kroppen. Men etter at Javar hadde stått frem hadde flere norskpakistanere turt å stå frem med diverse problemer. Javar kunne ikke svikte dem.

Nesoddbåten gled stille og mykt inn mot kaia. Javar reiste seg fra barstolen, et titall andre gjorde det samme.

Det var bare rundt tyve passasjerer som skulle av ferja da den la til kai, men det var sikkert hundre som skulle på. Javar kikket rundt seg etter et mørkt ansikt. En norskinder eller norsk-pakistaner. Omtrent førti år hadde Javar gjettet ut fra stemmen, men han kunne ta feil, selvfølgelig.

Men han så ingen som matchet det indre bildet han hadde av mannen med stemmen. Han angret plutselig på at han hadde gjort som stemmen hadde bedt ham om og ikke fortalt sannheten om møtet på jobben. Hva om det var noen som ville hevne seg? En taxisjåfør som var forbanna, for eksempel? Javar hadde sammen med Anne, samboeren som var journalist i NRK Brennpunkt, ett år tidligere avdekket en korrupsjonssak i taxibransjen og Skatteetaten.

16

Eller var det kanskje en hatefull politiker som hadde blitt tatt av det politiske skredet som fulgte korrupsjonssaken, som hadde lurt Javar ut på Nesoddbåten? En som hadde ansatt en torpedo som skulle dytte Javar ut fra fergen i ly av høstmørket? Javar kikket seg anspent rundt.

Ingen så på ham. Skjerp deg, tenkte han. Allikevel sendte han en rask sms til Anne og fortalte at han var i ferd med å ta Nesoddbåten, et sent møte der ute. I tilfelle. Så visste hun hvor han var.

Nesoddbåtene ligner egentlig mest på busser. De kjører ustanselig mellom Nesoddlandet og Oslo og Lysaker.

Frem og tilbake i en trekantformasjon i kryss over indre Oslofjord. Passasjerene setter seg på sine vante plasser, og inntar sine vante positurer. Noen sover, noen leser og noen prater, de fleste uten å registrere at de er på en båtreise. De færreste nyter utsikten. De har tankene på jobben, eller hjemme, og nå er de bare på vei, en automatisert tur. Men de få som tar båten for første gang har en fin tur å nyte. Forbi Hovedøya, Lindøya og Nakholmen i Oslofjorden går ferden fra Aker Brygge mot Nesodden. Vel fremme på Nesodden venter et halvt dusin andre busser, disse på hjul, som frakter passasjerene videre mot de bortgjemte avkrokene på denne enorme halvøya som strekker seg nesten ned til Drøbak.

Hvorfor ville han treffes på Nesoddbåten, tenkte Javar.

Det var da ingen norsk-pakistanere som bodde der? Eller var det det? Og hva så? Mannen med den mystiske stemmen kunne vel ta Nesoddbåten selv om han ikke bodde der?

Javar gikk sakte opp på den store stållemmen som førte om bord i båten. Han gikk i kø med alle de andre, en fem meter bred bølge av mennesker. Ved døren stod to konduktører og solgte billetter til de få som ikke hadde kort.

17

Javar betalte og brukte anledningen til å se seg stjålent rundt. Ingen. Bare etniske nordmenn, kvinner og menn og ungdommer. De fleste med hodetelefoner med musikk eller pågående telefonsamtaler. Tomme i blikket. Ingen så på Javar.

Han satte seg midt i båten, ved kiosken. Den var stengt.

På setet bak ham satt et kjærestepar i tenårene. De så triste ut. Jenta lente seg på guttens skulder, og han stirret inn i håret hennes. Foran Javar satt en kontorkledd mann med iPad. Han surfet på Financial Times. Passasjerene satt spredt utover benkeradene for å sitte mest mulig alene. En ung kvinne så på Javar. Hun smilte forsiktig, og sa unnskyld, og ålte seg forbi ham, og inn mot vinduet på benkeraden hans. Hun hadde lys blond, nesten hvit pannelugg og langt, slett hår ellers. Hun var pen, men ikke egentlig Javars type, Hun var punkete kledd: svarte, trange jeans, kort, svart skinnjakke, palestinaskjerf og motorsykkel-boots. Hun var ikke mye over 20 år. Bare jentungen egentlig. Javar tenkte på samboeren, Anne. Hun var 28 som ham. Moden og reflektert. Men hun var en fri sjel.

Noen ganger litt for fri, tenkte Javar. I en bag, innerst i et kott hjemme, lå en liten eske, gjemt inni en sko i en gammel skoeske. Esken inneholdt en enkel diamantring. Javar lurte på når han skulle tørre å spørre Anne. Eller om.

Problemet var ikke at han ikke var sikker på sin kjærlighet. Problemet var at han var usikker på Anne. Han følte seg ikke akkurat elsket hver dag lenger. De hadde sex sjeldnere og sjeldnere. Middag spiste de kun sporadisk sammen.

Hva gjorde de egentlig sammen lenger? De jobbet utrolig mye begge to, og det var sjelden de kunne legge seg, eller våkne, samtidig. Om han skulle gifte seg mot foreldrenes ønsker, så måtte han være sikker på at det ville vare. Ingen fremtidig skilsmisse ville duge. Noensinne. Hvordan 18

kunne han være 100% sikker på det? Det var derfor han ikke hadde gitt henne ringen ennå.

Nå var det gått over tre måneder siden han kjøpte den, og han hadde flere ganger lurt på om den kunne leveres tilbake til butikken.

Båten startet motorene og gled sakte ut fra kaia. Javar så seg rundt for n-te gang. Ingen pakistanere eller indere. Ingen så mot ham. Ingen var interessert i ham. Han tok frem iPhonen sin og sjekket mailen. En innkalling til et møte i Robson-saken om to dager. Et tilbud fra bokklubben.

Fire mailer fra Facebook. Tre av dem var venneforespørsler; to av navnene kjente han igjen fra ungdomsskolen, han aksepterte dem med kjappe tastetrykk via Facebookkoblingen. Det siste navnet var ukjent. Tanja Iversen. Ingen annen info. Ingen bilder. Ingen felles venner. Navnet ringte ingen bjeller. Han fikk jevnt over mange venneforespørsler fra folk han ikke kjente. Han unnlot å svare, lot den ligge i Request-listen. Den siste mailen fra Facebook var reklame for et teaterstykke på Torshovteatret. Det var lenge siden han hadde vært på teater. Kanskje det var noe for Anne og ham? En kveld med teater og middag? Han noterte datoene for teaterstykket mentalt, før han slo av mailen og kikket rundt seg. Ingen. Hadde Mannen med Stemmen fått kalde føtter? Var han blitt forhindret? Javar visste at varslere ofte led alvorlige lojalitetskvaler. De fleste mennesker hadde et svært intimt og fortrolig forhold til jobben sin, og når de varslet om interne ulovligheter var det akkurat som å tyste på kjæresten … de fleste gjorde det ikke. Det var som oftest de som var blitt behandlet dårlig av arbeidsgiveren som endte som varslere. Akkurat som en dumpet kjæreste kunne få seg til å ringe politiet og tipse om eks-kjærestens hasjrøyking.

Resten av turen til Nesoddtangen gikk uten at noen 19

snakket til Javar. Ja vel. Han var blitt lurt. Plutselig slo en forferdelig tanke ned i ham og hogg i hjertet hans: Hva om noen skulle ta hevn ved å ta Anne, og sendte Javar på tur til Nesodden imens? Mens båten sakket farten mot Nesoddtangen-brygga klikket han på navnet hennes på iPhonen med en skjelvende finger. Hun svarte etter åtte ring. Javar telte nervøst.

– Hei, Javar, svarte Anne.

– Hei. Er alt bra? Han pustet lettet ut da han hørte stemmen hennes.

– Ja. Er du ferdig på det møtet?

– Nei. Jeg er på Nesoddbåten nå.

– Hvem skal du møte?

– Bare en … en du ikke kjenner. Et møte med jobben.

Jeg kan egentlig ikke si det.

– Ok. Hvorfor ringer du? Hun var sur. Han hørte det.

Da var hun i hvert fall ikke i fare.

– Du, Anne.

– Ja? – Lås med begge låsene, gidder du?

– Hvorfor det? Har det skjedd noe?

– Nei. Jeg fikk bare en følelse. Helt uten grunn. Jeg blir bare tryggere om du gjør det, fortsatte han.

– Jeg skal låse med begge låsene når jeg kommer hjem.

Er på jobb ennå.

– På jobb?

– Ja, men jeg er snart ferdig.

– Ja vel.

– Blir du veldig sen som vanlig? spurte hun syrlig. Han lurte på hva som irriterte henne nå. Han stivnet i ryggen av den anspente tonen mellom dem.

– Hvorfor spør du på den måten? Jeg pleier da ikke å være sen. Du jobber jo overtid selv, forsvarte han seg.

20

– Åh, Javar. Jeg har ikke krefter til dette nå. Når kommer du hjem, tror du? Det var bare det jeg lurte på, fortsatte Anne med et tydelig sukk.

– Eh …

Den søte blondinen med panneluggen reiste seg og nærmet seg igjen. Han satt ytterst på raden og blokkerte henne, så han reiste seg og slapp henne forbi. Hun passerte ham med ansiktet sitt mot hans. Hun støttet seg mot hoftene hans, og skjøv seg forbi, gned seg inntil ham, lår mot lår, hofte mot hofte, mens hun så ham i øynene og smilte.

Wow! Det var tett, tenkte han, litt vel tett. Parfymen hennes åpnet sansene hans, og pusten hennes kilte ham på halsen. Han ble litt satt ut av å kjenne de bevisste bevegelsene hennes. Hun trengte ikke å gni seg sånn inntil ham, det var nok av plass, men allikevel gjorde hun det. Han fikk gåsehud.

– Javar? Det var Anne som sprakk boblen han var i.

Han så etter jenta som hadde passert ham, og nå gikk mot utgangen. Hun stilte seg i køen av avstigende passasjerer, klar til å forlate båten. De var bare et par meter fra kaikanten på Nesoddtangen nå.

– Eh, ja, Anne. Hva sa du? Dårlig dekning her.

– Blir du sen? gjentok hun.

– Nei. Tror ikke det. Jeg ringer når møtet er ferdig. Ok? – Ok. Ha det.

– Ha det. Javar lurte på når de hadde sluttet å si «jeg elsker deg» når de la på. Han husket ikke. Han trykket vekk samtalen og satte seg på setet igjen. Han ville returnere med båten med en gang. Stemmen i telefonen hadde lurt ham opp i stry. Nå hadde han plutselig lyst på en øl allikevel.

Helst sammen med noen som holdt ham med hyggelig selskap. Den blonde jenta sto med ryggen til ti meter foran ham og ventet på å komme ut, nå som båten var ved kai.

21

Han tok seg i å fantasere om å snakke med henne. Bare gå bort til henne, slenge ut en kjekk replikk, få henne til å le og så gå på café med henne. Særlig! Sånn sjekketriksgreier hadde han aldri skjønt, aldri klart og heller ikke lyst til, egentlig. Om han hadde hatt et naturlig påskudd til å snakke med henne så kanskje, men det hadde han definitivt ikke. Alle forsøk på samtale ville nå by på ubehagelige øyeblikk av sjenanse og unaturligheter. Han fortsatte å se i hennes retning. Hun hadde jo invitert til flørt, følte han, og kanskje hun ville kikke på ham igjen? Der! Rett før hun forsvant ut døren, snudde hun seg. Hun så rett på ham og holdt blikket hans i et sekund, to sekunder, tre sekunder! Han gjengjeldte blikket. Hun smilte. Så forsvant hun. Han ble sittende og smake på smilet hennes. Et smil som sa: «Jeg liker deg». Utvetydig, men allikevel mystisk og spennende. Takk, tenkte han. Det er i hvert fall noen som liker meg.

Båten ble tømt for passasjerer, og nå begynte de nye passasjerene å stige på. Javar kikket mot setet der den blonde jenta hadde sittet. Det lå en brun A5-konvolutt der. Hun hadde glemt den på setet ved siden av ham. Han reagerte instinktivt, plukket opp konvolutten og styrtet mot døren og holdt på å krasje med en veltrent fyr som var på vei inn på båten. Utenfor så han på avstand hvordan båtpassasjerene fordelte seg mellom de fem bussene som sto på rekke og rad og ventet ved brygge-terminalen. Han så ikke jenta, men løp over på land og bort mot bussene. Før han var fremme kjørte den første. Han løp mot den nærmeste av de gjenværende, stakk hodet inn og opp i midtgangen på utkikk etter den lyse luggen hennes.

– Unnskyld. Ikke kjør, sa han til bussjåføren. – Jeg leter etter en som glemte denne på båten.

Han holdt opp konvolutten for sjåføren som nikket 22

sakte. Da så Javar det. Det stod hans navn på konvolutten. Det stod «Til Javar Jafri» på den. Han forstod ikke, men fortsatte å skanne ansiktene på bussen. Ingen av passasjerene var jenta med luggen.

– Hun er ikke her, mumlet han til bussjåføren og trakk seg ut av bussen mens han kikket på konvolutten. Hva var dette? Hadde hun lagt den igjen der til ham? Den lå der ikke da han satte seg, det var han sikker på. Seteraden hadde vært helt tom. Han hadde til og med sjekket alle benkene nær kiosken nøye for å se om det lå noe og ventet på ham. Nei, den måtte ha blitt lagt der etter at han satte seg. Hva med kjæresteparet på seteraden bak? Kunne det ha vært dem? Bak seg hørte han at de gjenværende bussene kjørte ut fra terminalen, og han snudde seg akkurat tidsnok til å se at jenta satt ved et vindu i den fremste bussen. Hun så ikke på ham.

2 Javar brukte omtent 30 sekunder på å bestemme seg for å ta båten tilbake til Oslo med det samme. Den første innskytelsen var å få tak i en taxi og følge etter bussen. Men den øde parkeringsplassen fortalte så altfor tydelig at det kunne ta så lang tid at jenta lett kunne slippe unna, og hva var vitsen? Det var helt klart at det hele var satt i scene av varsleren i den hensikt å overlevere informasjonen til Javar uten å røpe sin egen identitet. Det hadde han klart imponerende bra, tenkte Javar mens han løp mot båten som var i ferd med å legge fra kai. Han rakk den, og satte seg på den samme benken som utover. Han satte seg innerst, der jenta hadde sittet. Hvorfor gikk varsleren så langt for å skjule sin identitet?

Konvolutten inneholdt to ark. Et en-sides brev, og et A4-ark med en bankkontoutskrift fra Royal Bank of India, Jersey-filialen. Kontoutskriften var en oversikt over innskudd i flere forskjellige fond. Det var ingen navn på konto-eieren eller eierne, men et kontonummer stod der navnet vanligvis var plassert på kontoutskrifter. Javar forstod lite av utskriften fordi de fleste ordene var forkortelser. MCX, BMU, APL osv. Men han forstod at det dreide seg om store summer. Det var hundretusenvis av US dollar fordelt på hvert av fondene.

Brevet var kort og presist: 24

Til Javar Jafri Økokrim Jeg kan bevise at en norsk investor har skjult flere titalls millioner kroner for norske myndigheter i diverse hedgefond i Royal Bank of India på Jersey. Vedlagte dokument er en forsmak. Om du er interessert i å etterforske dette, skriver du følgende på din Facebook-status: «Jeg spiller lotto, men vinner aldri». Jeg tar da kontakt.

Mvh hilsen S.H. PS. For å beskytte meg selv får jeg en venninne til å overlevere brevet. Ikke prøv å få vite noe om meg eller saken via henne. Hun er uvitende om innholdet. Du skal få vite alt av meg om du er villig til å ta saken.

– Unnskyld? Den ene billettkontrolløren stod i enden av stolrekka der Javar satt. – Skal du ikke av?

Javar så seg rundt, fergen var nesten tom. De hadde lagt til ved Aker Brygge uten at han hadde merket det. En bølge av nye passasjerer var på vei inn på båten.

– Eh … jo. Takk, sa Javar og spratt opp.

Vel ute på Aker Brygge fikk han samlet seg. Han så at på Hannibals Hybel satt de samme skuespillerne fremdeles og drakk. Stemningen og alkoholen fristet, men han låste opp sykkelen, la konvolutten i den lille skulderbagen sin og tråkket hjemover. Det nærmet seg slutten på sykkelsesongen. Vinteren viste muskler i vindkastene og spådde sitt snarlige herredømme. Javar minnet seg selv om å gå til innkjøp av nye piggdekk for å kunne fortsette syklingen året igjennom. Bil var ikke noe for ham. Bare tanken på alle utgiftene, parkeringstrøbbelet og latskapen som biltrafikk førte med seg, gav Javar dårlig smak i munnen. For 25

ikke å snakke om forurensingen. Nei. Sykkelen var Javars foretrukne fremkomstmiddel.

På Adamstuen var befolkningen en blanding av øst og vest. Snobbete forretninger og cafeer sloss om plassen med brune puber, og store bortgjemte villaer var unntaket blant mer eller mindre oppussede bygårder. Javar trillet sykkelen inn portrommet til 1930-tallsgården hvor han og Anne eide loftsleiligheten. Tre rom og kjøkken med utsikt til Bislett stadion. De hadde kjøpt den et år tidligere.

Da de ble sammen hadde Anne bodd i en leilighet som faren eide på Frogner, men den skulle han selge, derfor hadde de gått sammen og kjøpt for maks av det de hadde fått førstehjemslån til: 4,4 millioner. Javar var ingen virtuos med malerkosten, så han var fornøyd med at leiligheten var nyoppusset, mens Anne hadde fått balkongen hun drømte om. Det hadde kjentes uendelig godt å eie noe sammen, bare de to.

Han plasserte sykkelen i entreen og ropte hallo, men bare stillheten svarte.

Javar leste arkene om og om igjen ved kjøkkenbordet.

Brevet var så kort at det ikke var mye å lese ut av det.

Eller stod det noe mellom linjene han ikke klarte å lese?

Bankutskriften fra Royal Bank of India på Jersey, derimot, var så detaljert at Javar gikk seg vill i detaljene.

Han var ingen revisor, men på det halve året han hadde jobbet i Økokrim hadde han sett flere lignende dokumenter som viste transaksjoner og kontobevegelser i offshorebanker. Og han visste jo at Jersey var et av territoriene som var brukt for hvitvasking før i tiden. Men med de nye terrorlovene var bankvesenet på den lille øya utenfor England visstnok blitt mer gjennomsiktig. Bankene i det tidligere skatteparadiset kunne ikke lenger holde informasjon tilbake dersom norske myndigheter krevde innsyn, men de 26

ga ikke fra seg informasjon om ingen spurte. Så om man ville finne ut noe, måtte man først vite i hvilken del av høystakken nåla befant seg. Det så ut som han kunne få vite det nå.

Bortsett fra at han ikke hadde noen navn ennå. Det eneste var «SH», initialene til den mystiske varsleren.

Hvor faen ble det av Anne? Klokken var elleve. Han hadde lest på nettet om Royal Bank of India og Jerseys bankvesen i over tre timer. Han visste nok nå. Det var ingen tvil: Om noen ville sylte bort millioner av kroner på Jersey var det fullt mulig, så lenge norske myndigheter ikke visste hva de skulle lete etter. Javar kjente det krible. Dette kunne bli en pen, liten førstesak i Økokrim for ham. Starten på en betydningsfull karriere. Arvidsen hadde blitt kritisert for å ha ansatt Javar – det visste han. Det var flere som hadde ment at Javar var for ung og uerfaren til å bli politijurist i Økokrim. Han hadde ingen fartstid i politiet, ingen erfaring fra bankvesenet eller skattemyndighetene, sa de. Javars eneste bedrift var å ha avslørt at 26 drosjeeiere og en vanekriminell regnskapsfører hadde snytt på skatten ved hjelp av en korrupt direktør i Skatteetaten.

Men Javar var jurist, og dermed formelt kvalifisert, så han hadde fått den ettertraktede stillingen. Med denne saken kunne han begynne å betale tilbake gjelden til Arvidsen, som takk for jobben. Et sted inni ham nølte han allikevel.

Hvordan kunne han sikre seg at han ble sittende igjen med æren? Ennå hadde han jo ikke gjort noe. Hva ville skje når han presenterte saken på jobben? Ville han få ansvaret for etterforskningen? Flaks at denne «SH» bare ville snakke med Javar. Arvidsen kunne i hvert fall ikke ignorere det. Allikevel var han ikke helt overbevist om at han ville få en sentral rolle i etterforskningen. Var han uunnværlig for etterforskningen? Nei. Arvidsen ville tvinge «SH» til å 27

samarbeide med en av senioretterforskerne, muligens ville Javar bare bli «kulturell tolk», eller noe sånt, om det viste seg at «SH» var pakistansk. Var det best å si fra med en gang, eller vente? Alle eventualitetene gjorde ham ukonsentrert.

På Facebook ble han møtt av venneforespørselen han hadde utsatt igjen. Han klikket ignorer på den. Det irriterte ham at så mange plutselig ville være venn med ham nå som han var c-kjendis, mens da han gikk på ungdomsskolen var de fleste mer opptatt av å hetse. Kanskje ikke alle hadde vært mobbere, men han hadde i hvert fall ikke mange gode venner fra den tida. Han hadde vært en av få pakistanere på skolen, og selv om alle mente at «Javar er jo norsk», så visste han jo at han var pakistansk han også, slik at hetsingen også traff ham. Men utad spilte han norsk. Svært norsk. Og dermed mobbet de pakistanske barna ham også. Det var en tap-tap situasjon. Men nå ville alle være face-venner. Irriterende. Han skrev ordrett i statusfeltet: «Jeg spiller lotto, men jeg vinner aldri», og trykket på enter. Han så statusteksten oppdateres. Det tok ti sekunder før statusen ble kommentert.

«Hell i kjærlighet er bedre, vettu.» Det var Kalle som kommenterte, selvfølgelig. Han brukte jo enhver våken time foran datamaskinen. Siden oppdaterte seg igjen. Enda en kommentar var tilføyd. Det var Kalle enda en gang.

«Si fra om det endrer seg. Jeg har regninger som kunne trengt et bidrag fra en nybakt lottomillionær.» Javar smilte.

Kalle var et rotehue, en fleipete fyr som hadde irritert dama si så mye at hun kastet ham ut. Det var via Kalles eks-dame, Laila, en kollega av Anne den gang hun jobbet i Aftenposten, at Kalle og Javar hadde funnet tonen.

Kalle var delaktig i at Javar klarte å avsløre korrupsjonen 28

i Skatt-Øst. Han hadde brukt hackerkunnskapen sin til å dekryptere en mengde passordbeskyttede regnskaper. Etter det ble de nesten som brødre. De kunne krangle om alt, men fortalte hverandre også alt. Og de ville alltid hjelpe hverandre. Javar hadde en ekte bror også, Munawar. De var ikke på noen måte like gode venner som Kalle og Javar var. Men så hadde jo familien vært gjennom mye, og …

Nå var Anne vel sen, var hun ikke? Skulle han ringe? Et rødt flagg viste at han hadde fått en ny direktemelding på Facebook. Han klikket. Meldingen var fra Tanja Iversen – hun som hadde spurt om vennskap tidligere, men som han hadde ignorert.

«Hei. Takk for at du vil ta saken. Jeg har noen vilkår: 1. Jeg vil bare snakke med deg, ingen andre. 2. Du må aldri videreformidle min identitet til NOEN! Min identitet skal aldri noteres i noe dokument – være seg digitalt eller analogt – i saken (navnet mitt skal holdes hemmelig i minst 100 år etter min død). 3. Du må garantere (skriftlig) at du vil ta ut tiltale mot hovedpersonen i saken. Aksepterer du? SH» Javar leste igjennom tre ganger. To ting slo ham. «SH» var ekstremt paranoid. Hvorfor det? Han ville sikkert prøve å beholde jobben. Det måtte være det. Men 100 år etter hans død? Det var noe barnslig over det. Det første brevet hadde en mer voksen tone. Det andre som slo Javar var at det var vanskelig å ta ut tiltale mot noen uten å involvere andre. Om Økokrim tar ut tiltale er det fordi de tror de kan vinne saken i retten. Å ta ut tiltale gjør man ikke i hytt og vær. Han kunne jo ikke vite om de hadde en sak før han hadde sett alle papirene. SH trodde tydeligvis at Javar hadde mer makt enn han hadde. Faen. Og Tanja Iversen, hvem eller hva var det? Var det «SH»? S var foran T i alfabetet og I foran H. Var det så enkelt? Et 29

pseudonym? Var det Tanja Iversen som var det ekte navnet, eller var det «SH» som var de ekte initialene? Hva ville kunne skje om Javar aksepterte vilkårene, men ikke oppfylte dem? Hva kunne «SH» gjøre? Ingenting.

«Har du mer dokumentasjon?» skrev Javar i en returmelding. Svaret kom etter 30 sekunder.

«Ja. Jeg vil møte deg og forklare saken. Hva med i morgen? Flytoget 11.55 fra Oslo S? Første vogn. Kom alene.

Hilsen SH.» «OK, jeg aksepterer. Sees på flytoget i morgen. Mvh Javar Jafri, Økokrim» Shit! Det var jo litt spennende det her.

Det knirket i avsatsen utenfor døren. En liten pause, så ble nøkkelen stukket i låsen og vridd om. Døren ble åpnet så stille som mulig, og lyden av listende føtter og en dunjakke som skrapte i dørkarmen overtok. Javar hørte ikke døren lukkes. Hun måtte ha gjort det svært forsiktig, for den døren var alltid bråkete. Hun slo ikke på lyset i entreen, bare hengte av seg, og listet seg ut på badet. Han hørte kranen bli skrudd på med en gang. Vasket hun hendene? Før hun gikk på do? Eller børstet hun tenner? Eller vasket hun seg der nede? Når man kommer hjem etter en lang arbeidsøkt går man vel på do før man vasker seg?

Ikke omvendt. Der hørte han dolokket bli satt i åpen stilling. Jo, hun hadde definitivt vasket seg før hun gikk på do. Han forsøkte ikke å tenke på det. Nå var hun ferdig, og vasket seg igjen.

Det gikk i badedøren, og Anne rundet hjørnet til stua og rykket til da hun fikk øye på Javar som satt i mørket, bare svakt opplyst av Mac-en i fanget.

– Å hei. Jeg visste ikke at du var våken, sa hun ustøtt.

– Neivel.

– Hvorfor sitter du i stummende mørke? Hun kom bort 30

og bøyde seg ned og kysset ham på pannen. Han sugde inn lukten av henne. Hun luktet rent. Såpe og krem.

– Vasket deg?

– Ja … jeg skal legge meg, tenkte jeg.

– Hvorfor vasket du deg med en gang du kom inn?

– Hva snakker du om?

– Det vet du. Luktet du after shave?

– Hæ?

– Eller svette?

– Hva faen er det du snakker om? Jeg kom hjem, det var mørkt, jeg gikk på badet og gjorde meg klar for å legge meg. Jeg visste ikke at du var våken engang.

– Aha, sa Javar tvetydig.

– Hva for no’ «aha»?

– Klokken er halv ett.

– Vi fant ut at vi skulle klippe om hele programmet.

Slutten på begynnelsen, en helt annen midt og begynnelsen på slutten. Det ble bedre, tror jeg, men det tok lang tid. Måtte bare gjøre det ferdig.

– Og så styrtet du inn på badet og vasket deg før du gikk på do. Redd for å lukte?

– Faen, du er så dust når du blir sånn paranoid, Javar!

Anne snudde seg. – God natt, sa hun demonstrativt og gikk.

– Hey, ikke gå. Vi snakker! Javar lukket mac-en, med det resultatet at det ble helt bekmørkt. Øynene hans forsøkte å venne seg til mørket, men han kunne ikke se om hun hadde stanset eller gått videre inn på soverommet.

– Anne?

– Ja! Hva er det? Hun svarte irritert fra døren. Så hun hadde stanset. Nå så han omrisset av henne.

– Jeg hadde bare satt pris på en melding eller lignende, når du blir så sen, sa Javar og forsøkte å høres saklig ut.

31

– Kanskje jeg ville vise deg hvordan det føles å sitte hjemme og vente. Det slo deg ikke? At det var en lekse i dette? svarte Anne med det spydige tonefallet hun hadde brukt så ofte i det siste.

– Så du er sur fordi jeg har vært sen en eller annen gang i fortiden, og så skal du ta igjen med samme mynt? Litt sånn øye for øye?

– Glem det. Du skjønner ikke. Anne snudde seg og gikk videre. Javar spratt opp, styrtet etter henne og tok tak i armen hennes før hun hadde kommet seg halvveis inn i gangen.

– Hey! Anne! Javar ropte nå.

– Au! Slipp!

Han holdt henne i overarmen, klemte til og dro henne mot seg.

– Slipp, sa jeg, for faen! Anne skrek til ham.

Han skvatt og slapp. Hun tok seg til overarmen.

– Sorry, sa han. Du må bare forklare meg en ting. Du sa «vi» klippet om programmet. Hvem er «vi». Fredrik Schmidt og deg, eller?

– Ja. Fredrik og meg. Han er klipperen min.

– Er det det eneste han er? spurte Javar.

– Fy faen, Javar. Tåler du ikke at dama di jobber med menn, eller?

– Det er bare litt mistenkelig.

– Hva da?

– At dere «jobber» til halv ett. Han brukte hendene for å poengtere anførselstegnene.

– Noen ganger må man jobbe sent. Jeg syns å huske at du ganske ofte jobbet hele natten da du var advokatfullmektig.

– Det var annerledes. Jeg ga alltid beskjed.

– Nei, det gjorde du ikke. Hun lo av ham og ristet på 32

hodet. – Men greit, fra nå kan vi begge gi beskjed, om du har lært hvordan det er å sitte og vente og er enig i at det ikke er no’ digg.

– Ok, svarte han resolutt.

– Bra. Og Javar: Pass deg for å forsøke å kontrollere meg. Det er ikke noe vi norske damer liker. Hun smilte mens hun sa det og strakte seg på tærne, la armene rundt nakken hans og dro hodet hans ned til leppene deres møttes i et kyss. – Natta. Jeg må sove, fortsatte hun. – Vi skal levere klippen til lyden i morgen, og … jeg elsker deg. Og bare deg! Hun slapp ham og gikk. Han klarte ikke å si noe smart tilbake. Hva mente hun? At han var sjalu fordi han ikke var like norsk som henne, fordi moren og faren hans kom fra Pakistan?

– Natta. Sov godt, kjære. Elsker deg også, sa han. Det slapp ut av ham som om en tøffel kunne snakke. Hvordan klarte hun å snu situasjonen så fort? Ble ikke norske menn sjalu om dama jobbet til midnatt sammen med en kjekk og rufsete type som flørta med alle? Sånne typer som Fredrik Schmidt irriterte Javar grenseløst. Han gikk alltid kledd som om han kom rett ut fra en motekatalog hvor årets tema for de snobbete fritidsklærne var safari. En jævla modelltype som alltid så passe uvøren ut, men egentlig var utstudert «slitt» på en pinlig nøyaktig måte. I tillegg var han notorisk flørtende og irriterende kjekk, som om Jon Almås og Frederic Hauge var blandet til en vellykket miks av svigermors drøm og Indiana Jones. Fredrik temmet til og med hester på fritiden! På premierefesten for den forrige dokumentaren til Anne hadde Fredrik fortalt, til alle som ville høre, en kvalmende anekdote fra da han tok permisjon uten lønn for å leve blant Comanche-indianerne i Oklahoma og lærte å temme hester. Og fant ut at han var et naturtalent. Dette hadde høvdingen visstnok formidlet 33

under en seremoni de færreste ikke-indianere fikk delta på.

Seremonien besto av peyote-te og magiske ritualer, og tydeligvis høvding-skryt. Javar visste at peyote-te inneholdt hallusinogener, og tenkte i sitt stille sinn at høvdingen nok hadde fått i seg litt mye peyote-te, ja, for ikke å si Fredrik.

Han skjemtes ikke over å beskrive seg selv som et naturtalent, i hvert fall. Javar så rett i gjennom det. Bare så synd at alle de småkåte damene på NRK ikke gjennomskuet det. Krangelen Anne og han hadde hatt etter den festen, hvor hun forsvarte Fredriks såkalte «oppriktige omsorg» for Comanche-indianerne, hadde utartet seg til en episk klassiker. Javar hadde sovet på sofaen i ti dager etterpå.

Og nå jobbet Anne natten lang med fyren? Han sa til seg selv at han egentlig ikke brydde seg. Det hjalp litt. For når alt kom til alt var Fredrik bare en skarve klipper i NRK, mens Javar var en suksessrik advokat med kjendisstatus og en stor karriere foran seg. Tiden ville vise hvem som gikk av med seieren. Statsadvokat var ikke et umulig mål for Javar, for å si det sånn. Eller hvorfor ikke statsråd?

Eller konsernleder i Statoil-Hydro? Verden lå for Javars føtter. Han smilte for seg selv. Han hentet en øl, satte seg, åpnet Mac-en og leste videre om Royal Bank of India. Denne «SH» skulle få møte en svært forberedt Javar!

Tankene fløy. Hvem kunne det være? «SH», var det noen han kjente fra før av kanskje? Hva het han Shaheen til etternavn, for eksempel, kompisen til Munawar som jobbet i DNB? Shaheen Hussain? Shaheen Hamid? Han husket ikke. Kunne det være ham? Hvem vet? Vel, han fikk tidsnok møte ham.

Javar satt og leste en time til. Da var han sikker på at Anne sov tungt. Om hun våknet når han la seg kunne han risikere en hel-natts-krangel, fordi hun ikke fikk sove igjen.

34

Anne pustet jevnt mens han følte seg frem i det mørke soverommet, og han la seg på sin side av sengen uten å vekke henne. Han sovnet raskt, og drømte om å avsløre en liga med finansfolk som hadde stjålet milliarder fra Norges Bank.