Edgar Mints mirakuløse liv

«Edgars sjel er like plettfri som John Waynes .45, og det samme kan sies om Udalls skarpe og vidtrekkende skrivekunst.

Metaforene treffer, setningene sier pang, og kapitlene ruller som kjerrehjul over en karrig mormonsk ørken av rett og galt.»

GQ «Original og rørende […] En av disse sjeldne romanene som er så rørende og så rar at du aldri kunne ha diktet den opp.»

The Times «Dirrende, storhjertet […] En sorgmunter, pikaresk odyssé.»

Chicago Tribune «En vill og vidunderlig fortelling […] Jeg ble fullstendig sjarmert.»

Monica Ali, forfatter «En oppfinnsom fortelling som får sitt hjerte av Dickens og sin sjel fra den store, lovløse, amerikanske Vesten.»

Elle «Forbered deg på å bli hodestups forelsket i Edgar Mint […] en sjarmerende og herlig forteller som du bare må heie på helt til siste side.»

The Oregonian «Udall har en evne til å fylle sine karakterer, selv de aller minste, med en helt egen personlighet.»

The Austin Chronicle - Årets beste bok «Vittig, klok og hjerteskjærende.»

The Salt Lake Tribune «Underlig sjarmerende […] Udall elsker sine karakterer, og det gjør vi også.»

Voice Literary Supplement

«Ta et skritt tilbake, pust dypt, skru av mobilen og si fra til venner og kjente at du trekker deg tilbake en stund. Edgar Mint kommer til å smyge seg inn i blodstrømmen din og ta deg med på en av de morsomste turene i det menneskelige karnevalet som noensinne er kommet på trykk.»

Santa Monica Mirror «Praktfull.»

Scotland on Sunday «Eksentrisk, sjarmerende og svært morsom.»

Mirror «En av årets mest fornøyelige bøker.»

Time Out «Svært overbevisende […] Edgar er en briljant skikkelse.»

The Bookseller

Brady Udall

Edgar Mints mirakuløse liv Oversatt av Stian Omland

Brady Udall Originalens tittel: The Miracle Life of Edgar Mint Oversatt av Stian Omland Opprinnelig utgave: Copyright © Brady Udall 2001 Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2003 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40896-1 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsfoto: © Tim Hetherington Tilpasning omslag: Rune Kårstad-Hærnes Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

til foreldrene mine, Barry og Risa Udall, som ga meg alt

Takk

Jeg vil gjerne få takke The National Endowment for the Arts – Det nasjonale kunstlegatfondet – for økonomisk bistand, og menneskene i Fort Apasje-reservatet for all deres vennlighet. Takk til Leon Metts, Edgar Perry, Canyon Quintero, Odette Fuller, Michael Lacapa, Dr. Ron Rudy og fader Tony Ugolnik for tid, tålmodighet og ekspertise. Jeg står i stor gjeld til Darrell Spencer og Peter Rudy for at de vasset gjennom papirbunken og sa fra når jeg var på ville veier. Og jeg vil uttrykke min dypeste takknemlighet overfor Carol Houck Smith og Nicole Aragi, som har stilt opp for meg hver eneste gang.

Innhold

ST. DIVINE’S

11

WILLIE SHERMAN

RICHLAND

STONY RUN

99

241

393

ST. DIVINE’S

POSTMANNEN vis jeg bare kunne fortelle deg en eneste ting om livet mitt, ville det være dette: da jeg var sju år gammel, kjørte postmannen over hodet mitt. Når det gjelder skjellsettende begivenheter, er det ingenting som kommer i nærheten av det. Min slingrende tilværelse, i bevegelse hit og dit; min skadde hjerne og tro på Gud; mine sammenstøt med fryd og elendighet; alt sammen stammer, på en eller annen måte, fra det øyeblikket, en sommermorgen da det venstre bakhjulet på en jeep fra Det amerikanske postvesenet moste det ørlille hodet mitt ned i den varme grusen på apasjenes indianerreservat i San Carlos.

Det var en typisk julidag, klokka var ti, temperaturen var allerede nærmere førti enn tretti grader, og hele verden flommet over av et smertefullt hvitt lys. Huset vårt var spesielt sårbart i heten, fordi det, i motsetning til de andre statlige prosjekthusene i gata vår, var dekket av svart tjærepapp – bordkledningen var aldri blitt satt opp – og det var ingen trær som kunne gi skygge, ikke engang en busk til å stenge sola ute. I hagen foran huset sto det en gammel osp som var rammet av lynet, et forkullet skjelett av et tre, som overhodet ikke ga skygge, før moren min fikk for vane å henge ølbokser i fisketråd fra de forkullede greinene. Ølboksene – det var hundrevis av dem, og tolv-fjorten nye ble hengt opp hver eneste dag – ga fra seg en fredfull plingelyd når det begynte å blåse litt, men de bidro aldri nevneverdig til å holde huset kjølig.

H

13

Da postmannen stanset foran huset vårt den dagen, befant moren min seg i kjøkkenets huleliknende mørke, i ferd med å gjøre seg ferdig med frokosten (fire Pabst Blue Ribbon-øl og et halvt brett isbiter) og bestemor Paul satt bak huset, under halvtaket av bjørnegress, iført et tradisjonelt skjørt og en Mikke Mus-genser, der hun malte opp kongler og klarte å la være å svette. Jeg var ute et sted og rotet rundt i ugresset i veikanten, eller kanskje jeg voldte store ødeleggelser i en pissemaurtue – det betyr vel egentlig ikke noe hvor jeg var eller hva jeg gjorde.

Det som betyr noe er at postmannen, en liten spedlemmet mann med svett, oransje hår som så ut som innsiden av et gresskar, satte jeepen i fri og gikk for å snakke med moren min. Det som betyr noe er at mens han var borte, var det noe – og bare Gud vet hva – som drev meg til å krabbe inn under jeepen. Kanskje jeg så noe fascinerende der – en side fra en katalog eller en villfaren hjulkapsel – eller kanskje skyggens lilla rektangel under jeepen virket som et bra sted å kjøle seg ned. Jeg må undres: er det mulig at sju år gamle Edgar, med sin evig fulle mor med kjærlighetssorg, og sin forsvunne far – for ikke å snakke om den gale heksa av en bestemor – kan ha vurdert selvmord? Er det mulig at Edgar, sju år gammel og trøtt av alt, ganske enkelt la hodet under dekket på jeepen, og ventet?

Basert på det lille jeg vet om livet mitt inntil da, er dette en mulighet jeg ikke kan avskrive fullstendig. Selv med en barndom som på langt nær var ideell, er en av de få tingene jeg stadig beklager at veldig store deler av den gutten for alltid er gått tapt for meg. I beste fall har jeg oppstykkede, lekke minner om ham. De fleste mennesker ville vel ikke være plaget av dette – hvem husker vel hvordan det var å være sju? – men for meg, som er besatt av minner, av kjensgjerninger, av historie i den aller minste skala, ikke bare av hvorfor, men også noe så enkelt som hvem og hva og hvor, er det et verkende fravær, som hullet etter en utslått tann. Jeg vet mer om totalt fremmede mennesker enn jeg gjør om sjuåringen Edgar. Jeg kommer aldri til å få vite hva som var favorittreklamen hans på TV, eller hvor han gjemte alle de verdiløse sakene og tingene han samlet 14

på, eller hva han var aller mest redd for når han måtte på utedoen midt på natta. Jeg kommer aldri til å få vite hvorfor han krabbet inn under den jeepen.

Men det jeg vet er hva som skjedde da den spedlemmede postmannen satte seg bak rattet i postbilen, løsnet håndbrekket, satte jeepen i gir og tråkket på gassen. Da han kjente at bilen møtte motstand – kanskje han trodde at det var en hump eller en stein i veien – ga han bare på litt til. Bakparten av jeepen løftet seg brått, falt ned igjen, og motoren ble kvalt. Postmannen gikk ut for å undersøke, og da han så den lille kroppen min under støtfangeren på jeepen, med ansiktet most ned i grusen, og med blodet allerede sivende ned mellom de svarte småsteinene, som om det vellet fram fra et sted dypt nede i jorda, skrek han så høyt at hundene i nabolaget, de fleste av dem hårløse rømlinger som var vant til den verste og mest høylytte roping og regelmessige fyllekrangler, ulte av skrekk.

Bare noen få mennesker, med armene løftet mot sola, kom ut av husene sine. Bestemor Paul tok seg god tid der hun beveget seg rundt vedstabelen og oppover veien: hun visste at noen var døde eller døende, det var bare et spørsmål om å finne ut hvem. Hun så fem eller seks mennesker stå i en klynge, og noen få til komme ut av husene, og bestemte seg for at det måtte være en svært så blodig katastrofe som kunne få folk ut på en dag som denne. Selv et par enorme kråker, fete på veislakt, hadde landet i øltreet for å se hva som sto på.

«Han faens postmannen har kjørt over noens unge,» sa digre Emerson Tuskogie, uten noen egentlig adresse, mens han suget i seg resten av en cola med et sugerør. Emerson Tuskogie var godt kjent i reservatet som en mann som holdt myndighetene ansvarlige for absolutt alt.

Da bestemor Paul hadde rukket fram til åstedet, sto ti-tolv mennesker og så ned på den hulkende postmannen, som hadde rullet meg over på ryggen og tatt av seg skjorta, som han holdt rundt hodet mitt i et forsøk på å stanse blodet som sev ut av ørene.

Da postmannen innså at han ikke kunne stanse blodstrømmen 15

med bare den tynne uniformsskjorta, tok han av seg buksa – en nesten umulig oppgave slik som hendene hans skalv – og presset dem rundt hodet mitt, som om han kanskje kunne holde blodet på innsiden, der det hørte til. Alle stirret på ildhåret og den majonesfargede huden, som så ut til å gløde som om den skinte med sitt eget lys.

«Sykebil?!» ropte han og kikket seg vilt omkring. Gamle Oonie Neal hadde allerede sendt av gårde barnebarnet sitt for å hente stammepolitiet, men ingen tok seg bryet med å si noe.

Postmannen la hodet mot brystet mitt, hørte ikke noe og så meg inn i øynene, der det hvite var blitt knall, demonisk rødt, fordi trykket hadde fått alle blodkarene til å briste. Han stirret mot sola, som om han kunne finne svar der, men det så bare ut til å gjøre ham enda mer desorientert. Til slutt, mens han fortsatt holdt hodet mitt i klesbylten, senket han munnen til min og begynte å puste inn i meg, selv om lungene og luftveiene mine var helt i orden – det var hodet som var problemet.

«Sykebilen kommer snart,» var det noen som sa, men postmannen fortsatte å blåse inn i meg av all sin kraft. Blodet gurglet opp fra halsen min og gjorde det vanskelig å få i meg luft i det hele tatt.

Emerson Tuskogie prikket den nesten nakne postmannen høflig på skulderen og sa: «Ungen er død.»

På dette tidspunktet var alle stort sett enige med Emerson, selv bestemor Paul. Man kjører ikke over hodet til en unge med en jeep, og så håper å holde ham gående med litt førstehjelp.

Kråkene kikket ned og det var som om de hvisket seg imellom, sola stekte og den stakkars postmannen kunne ikke lenger gjøre annet enn å knele på de skarpe steinene i øltreets ufullstendige skygge, halvnaken og skjelvende, med ansiktet dekket av tårer og snørr, munnen kranset av blodet mitt, mens han holdt klærne rundt hodet og ventet på at ambulansen skulle komme og ta meg med.

16

RODEOEN jeg klandrer ikke moren min for at hun ikke kom ut av huset den dagen. Da hun hørte postmannen skrike, visste hun, akkurat som bestemor Paul, at noe fryktelig var skjedd, og hun ville ikke ha noe med det å gjøre. Hun ble sittende på stolen ved kjøkkenbordet og rørte seg ikke, reiste seg ikke engang for å strekke på beina før seint samme kveld, da det ikke lenger var noen i nærheten som kunne hente øl til henne. Basert på det jeg vet om henne, var moren min aldri den typen som likte direkte konfrontasjoner. Hun trakk seg alltid unna, beskyttet seg. Det er en av grunnene til at hun drakk så mye øl – hvis du drikker nok, kan øl beskytte deg mot hva det skal være.

Før hun ble gravid med meg, hadde moren min aldri smakt øl eller alkohol av noe slag. Bestemor Pauls far og bror, og begge sønnene hennes, hadde dødd som følge av alkohol på en eller annen måte, og hun forbød Gloria, hennes siste gjenlevende barn, å røre det. Moren min adlød bestemor uten et knyst – smakte ikke så mye som en dråpe – før hun ble atten. Hun måtte bli gravid med meg for å forvandles til den hengivne alkoholikeren hun skulle forbli resten av sitt liv.

«Hun var en grei jente,» pleide bestemor Paul å si, «og så traff hun han hvite fyren.»

Den hvite fyren var faren min, Arnold Kessler Mint. Arnold Mint ville veldig gjerne bli cowboy, så det er ikke noe å si på at han traff moren min på en rodeo. Han var bare tilskuer, selv om han hadde ambisjoner om å bli en stjerne på hesteryggen, og moren min solgte sukkerspinn på tribunen. Dette var nordpå, i Holbrook, der moren min bodde sammen med kusinen Lily den sommeren, i et forsøk på å komme seg bort fra bestemor Paul og den støvete ødemarken San Carlos, og med et håp om å tjene litt penger underveis.

Hun var atten og sannsynligvis ikke forberedt på en som var så pen og sjarmerende dum som Arnold Kessler Mint.

17

Etter å ha fått øye på moren min, var det første Arnold gjorde å kjøpe alt sukkerspinnet hun hadde på brettet. Han var nettopp ferdig med to måneder på en sauegård i Luna, New Mexico, hadde en lommebok som svulmet av sedler, og var i gang med å anlegge en respektabel bart. Han ga moren min en tidollarseddel, løftet alt sukkerspinnet ut av brettet og presset det mot brystet i en kjempemessig omfavnelse. Han så seg rundt, usikker på hva han skulle gjøre nå, og så tok han en stor bit av såta han hadde foran seg. Med en lang tjafs hengende fra haken, slik at han så ut som Onkel Sam på I WANT YOU FOR THE U.S. ARMY-plakatene, sa han til alle rundt seg: «Åh, sukkerspinn er jammen godt!» Det var slik han ville imponere moren min. Hun ga Arnold Kessler Mint vekslepengene og gikk tilbake til kiosken for å hente mer sukkerspinn. Da hun hadde fått en ny forsyning, gikk hun helt over til den andre enden av tribunen, så langt unna Arnold som mulig, men han så henne, og vinket med pengene som et lommetørkle.

Arnold Mint forsøkte så godt han kunne å være den store, brautende, til-helvete-med-alle-dere-andre-cowboyen han alltid hadde ønsket å være. Han var opprinnelig fra Lebanon, Connecticut, omtrent så langt fra cowboyland som det er mulig å komme. Han hadde reist til Vesten to år tidligere, i den tro at han kunne slå seg sammen med et lag kvegdrivere og bli en bekymringsløs, plystrende lassohelt på null komma niks – han hadde lest tegneseriene og hver eneste Zane Grey-roman han kom over, hadde meldt seg inn i John Waynes fanklubb og sett alle western-seriene på TV. Han trodde oppriktig at han var klar og kvalifisert til å drive kveg. Nei, det gikk ikke etter planen. Han tilbrakte de første atten månedene i Arizona med å vaske toaletter og transportere hesteskrotter for en hundematfabrikk. Det fantes simpelthen ikke en flokk kvegbønder som snublet i beina på hverandre i kamp om å få ansette en ung mann i kordfløyelsbukser og med rar dialekt fra øststatene. Til slutt, to måneder før han traff moren min, fikk Arnold – på tross av kordfløyelsbuksa – en klippejobb for en desperat sauebonde, og nå som arbeidet var gjort, befant han seg altså her ved Navajo County 18

Rodeo, og følte seg ganske ovenpå, med penger i lomma (han hadde allerede brukt tretten dollar på en musegrå cowboyhatt fra Stetson), favnen full av sukkerspinn og klare hensikter når det gjaldt min mor.

Hvis Arnold hadde vært en ekte cowboy, ville han sannsynligvis ikke ofret moren min et blikk. Blant cowboyer – i hvert fall de hvite – holdt man seg til sine egne. Latinamerikanske eller asiatiske jenter var i orden for én natt, men indianerjenter, eller Store Røde som de fleste cowboyene kalte dem, var i all hovedsak helt uaktuelle. Ifølge det som var opplest og vedtatt under hatten, på barkrakken, blant cowboyer, hadde indianske kvinner en ugudelig evne til å bli gravid hundre prosent av gangene, uavhengig av om du brukte kondom. Dette lille stykket hemningsløs overtro, mer enn noe annet, var ofte – i hvert fall når det gjaldt romantikk – det som holdt cowboyene borte fra indianerne.

Men for Arnold Kessler Mint, som ikke kunne disse cowboykodene, måtte en atten år gammel apasjejente med ravnsvart hår ha vært det mest eksotiske han kunne forestille seg. Moren min marsjerte opp og ned trappene og forsøkte å ignorere Arnold, men fyren med den brede nakken og den nye cowboyhatten (det hang fortsatt en lapp fra bremmen) ville ikke gi seg. Han viftet med pengene, plystret og hoiet etter mer sukkerspinn. På det tidspunktet var han så dekket av den luftige rosa og blå massen at han så ut som en enorm fugleunge som nettopp var kommet ut av egget.

Ingen hadde noen gang viet moren min så mye oppmerksomhet, og spesielt ikke i full offentlighet, foran øynene på to tusen mennesker. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre, så hun vandret opp og ned tribunetrappene og forsøkte å skjule det hun hadde igjen av spinn på brettet.

Arnold så an situasjonen til det ble annonsert over høyttaleranlegget at det var amatørenes tur på okseryggen. Alle som ville kunne prøve lykken på en utslitt gammel okse ved navn Wicked Joseph. Den rytteren som klarte å bli sittende i de påkrevde ti sekundene, ville vinne et femtidollars gavekort fra B&B Williams 19

Utstyrs- og Fôrbutikk. Foruten Arnold var den eneste som tok utfordringen en tilsynelatende full og definitivt feit tenåring i en altfor trang T-skjorte. Han løftet knærne og vrikket på rumpa da han gikk ned trappa, og det fikk den betydelige mengden fett under T-skjorta til å disse og vugge. Alle på tribunen klappet og hoiet, og var skjønt enige om at ikke mye er mer underholdende enn en feit og full unggutt. Arnold ville ikke bli stilt i skyggen og paraderte ned trappa, mens han slo seg på hælene og svingte på hoftene som en magedanser – men den fulle tjukkasen hadde vært mye morsommere, og bare én eller to publikummere gadd å komme med oppmuntringer til Arnold.

Den feite tenåringen var først, og han falt av oksen – og landet rett i en nylagt kuruke – før han i det hele tatt rakk å komme ut av boksen. Wicked Joseph fikk ikke engang anledning til å kaste på seg. Den store porten gikk opp og guttungen gled rett av den gamle oksen, som om den var blitt smurt inn med vaselin fra forrest til bakerst. Gutten kom seg opp igjen, halvt innsmurt i grønn, puddingaktig oksemøkk, løftet begge de lubne knyttnevene triumferende og publikum gikk fra konseptene av begeistring.

Uforferdet over at han ble overgått av en full tjukkas, satte Arnold seg på Wicked Joseph. Han ble sittende på oksen godt over de påkrevde ti sekundene. Han satt så godt at da signalet gikk, verken ville eller kunne han komme seg av igjen. Den gamle Brahmaoksen fortsatte å hoppe og sprette, med de enorme ballene slengende mellom beina, som klokker i en katedral, og Arnold, som nå holdt seg fast med to hender, klarte å henge på ved å legge begge armer rundt halsen på oksen og klemme med en slik overbevisning at han så ut som han prøvde å kvele dyret. Wicked Joseph, som jeg forestiller meg var gjennomført irritert over Arnolds iherdighet, stilte seg i et hjørne av ringen og begynte å dunke Arnold inn i en port av stål, det sa bom-bom-bom som om noen dundret løs på et krigsskip med en slegge. Arnold fortsatte å holde seg fast, den flunkende nye hatten som han hadde presset så hardt nedpå hodet falt av, mynter av ymse slag suste klirrende ut av lommene hans, og det store, 20

runde ansiktet var fortsatt fastfrosset i et fjernt glis. Hele veien rundt arenaen sto det cowboyer på gjerdet og bannet og ropte: «Slipp, din idiot!»

Til slutt ble Arnold kjørt inn i porten med slik kraft at kragebeinet brakk og han måtte slippe dødsgrepet om stakkars gamle Wicked Joseph. Selv med brukket kragebein spratt han opp, så seg rundt og gaulet: «Hvor er hatten min?» En utmattet Wicked Joseph galopperte i en stor U-sving og gjorde et halvhjertet forsøk på å spjære Arnold bakfra, men Arnold så ham og klatret gjennom gjerdet. Denne gangen visste publikum å sette pris på ham. Arnold fikk stående applaus.

Etter å ha funnet hatten, tatt imot gavekortet på femti dollar og fått skulderen undersøkt av rodeoens lege, som ba ham få den gærne skrotten sin til et sykehus fortere enn svint, sporet Arnold opp moren min like ved kiosken. Han sto ved siden av henne, fortsatt rød i ansiktet etter triumfen som okserytter. Hun forsøkte å ikke se på ham, mens hun ventet på at sjefen for kiosksalget skulle telle opp lønna hennes. Hun hadde sett ham ri på oksen og mente han var gal.

Han kremtet som om han gjorde seg klar til å holde en tale. «Jeg – hehm – jeg vil gjerne få be deg om en tjeneste, da, om du kan gi en kar litt hjelp,» sa han.

Arnold tok av seg hatten, som var blitt ødelagt av en av Wicked Josephs hover, kikket på den et øyeblikk og satte den på plass igjen, der den klynget seg til ham som en gammel mosedott. Han pekte på den brukne høyre skulderen, som hang minst seks-sju centimeter lavere enn den venstre. «Det kan se ut som jeg brakk skulderbladet her og jeg lurte bare på om det var noen sjanse for at du ville hjelpe meg. Doningen min har ikke automatgir og jeg trenger noen til å gire for meg, så jeg kan komme meg til sykehuset. Han doktoren der borte med hår stikkende ut av øra sa at jeg kunne skade meg skikkelig hvis jeg ikke kom meg dit på røde rappen.»

Arnold la seg virkelig i selen for å høres ut som en cowboy.

Denne gangen skulte moren min på ham med de oljesvarte 21

øynene, i håp om å skremme ham bort, men Arnold Kessler Mint var ikke av typen som tok et hint. Han ga seg ikke: «Og du, jeg har fått et gavekort – det er verdt femti dollar og du skal få det hvis du hjelper meg.» Han stanset og gned seg på den vonde skulderen.

Han klarte ikke å slutte å smile. Til slutt sa han: «Femti dollar er mye penger.»

Det tok ikke moren min lange stunden å bestemme seg. Selv om hun syntes Arnold var den merkeligste fyren hun noen gang hadde møtt, var femti dollar mye penger, mer enn hun kunne tjene på tre dager ved rodeoen. Hun tenkte på kjolene hun kunne kjøpe, de fine skoene – hun vurderte å skaffe seg et par sånne solbriller som Marilyn Monroe brukte i Noen har det hett. Den stakkars moren min var ikke klar over at gavekortet gjaldt i en utstyrs- og fôrbutikk.

Med den gode armen førte Arnold moren min ut til parkeringsplassen, åpnet døra på den gamle, nedkjørte Forden og hjalp henne inn. De la i vei: Arnold, faren min, holdt orden på pedalene og rattet, og Gloria, moren min, giret. Nøyaktig ni måneder og to dager senere ble jeg født.

SYKEBILEN den blendende hvite postmannen som gråt over en gutt med knust hode og blod og ryggmarksvæske rennende ut av ørene; en flokk apasjer som holdt god avstand til opptrinnet; en gammel bestemor litt ute i heggen på den ene siden, allerede i gang med begravelsesjamringen; to fete kråker som bivånet det hele fra et tre fullt av blå og hvite bokser: dette var synet som møtte Ed og Horace Natchez, tvillingbrødre og frivillige i stammesykebilen, da de kom kjørende i reservatets provisoriske ambulanse. Ed og Horace bodde bare noen hundre meter fra huset til bestemor Paul, og de var forbanna for at det ikke hadde vært lang nok vei til at de virkelig 22

kunne kjøre bånn pinne med sykebilen.

Det bør nevnes at det Ed og Horace kjørte, ikke var en ordentlig sykebil. Den var egentlig en enorm svart Dodge varebil som stammepolitiet nylig hadde inndratt fra en gjeng tyske hippier, som ble tatt for å selge marihuana i grøfta ved hovedveien. Det var ingen som hadde rukket å male den ennå, og det fantes ikke penger i budsjettet til å forsyne den med moderne førstehjelpsutstyr. Den inneholdt bare en oksygenbeholder, et førstehjelpssett som ikke var større enn en abborfiskers utstyrsskrin, og en av hærens sykebårer fra Andre verdenskrig, som noen hadde funnet i kjelleren på barneskolen. Det var ikke mye, men – som man kunne si om det meste på reservatet – det var bedre enn ingenting.

Ed og Horace hadde fått minimalt med opplæring, så da de fikk sett ordentlig på meg for første gang, kom de til samme konklusjon som alle de andre: gutten med postmannens klær pakket rundt hodet var redningsløst fortapt. De tok seg ikke engang bryet med å sjekke puls og pupiller, men bare tvang postmannens hender løs fra guttens skuldre og la den slappe kroppen forsiktig på båren, som, i sin tid, kanskje hadde transportert sårete gutter på slagmarken i Frankrike eller på Okinawa.

«Hei, kan ikke dere ta med dere en pakke Pall Mall tilbake fra Globe?» spurte Emerson Tuskogie. Emerson måtte rope for å bli hørt over bestemors jamring.

«Ha’kke penger!» ropte Ed tilbake.

Emerson begynte å grave i lommene etter småpenger, mens Ed og Horace fikk plassert båren bak i varebilen.

Horace tok klærne som lå rundt den døde guttens hode og rakte den blodige bylten til postmannen, som knelte i grusen med et tomt uttrykk i ansiktet.

«Pass deg så du ikke blir solbrent,» sa Horace.

Ed lukket den tunge bakdøra på varebilen, og Emerson sa: «Svarte, jeg har bare trettifem cent.»

Inne i mesquitebuskene ble bestemor Pauls bønner enda mer høylytte. Hun ba til Jesus, til Yusen, alle levende tings gud, og til de 23

dødes gjenferd. Hun ba ikke om at jeg skulle overleve, men at jeg skulle klare meg gjennom det hinsidiges farer, at jeg skulle unngå djevelens slu klør og finne veien hjem til Jesus. Bestemor Paul jamret og ba, og stanset bare et øyeblikk for å se på at Ed og Horace satte seg inn, smelte igjen varebilens store svarte dører, begynte å kjøre langs reservatets ødelagte veier, og tok meg med til et underlig nytt liv.

EDGARS OPPSTANDELSE jeg synes det er litt vanskelig å akseptere – det var min egen død, og så husker jeg ingenting av det. I likhet med det meste av det som hendte de første sju årene av livet mitt, må jeg stole på andre når de sier at det i det hele tatt skjedde.

Det eneste jeg kan si sikkert, er at på et eller annet tidspunkt mellom øyeblikket da dekket klemte hodet mitt flatt, og da jeg ble rullet inn på den knøttlille akutten ved St. Divine’s sykehus i Globe, sluttet jeg å leve. Den herjede hjernen min kastet inn håndkleet og de andre livsviktige organene ga opp like etter. Hjertet dirret og stanset, lungene ga etter og jeg ble en livløs gjenstand, akkurat like levende eller død som en suppeskål eller parkbenk.

Det var en ung lege med barneansikt ved navn Barry Pinkley som bestemte seg for at han skulle hente meg tilbake fra dødsriket.

En hvilken som helst annen lege ville kastet et raskt blikk på meg, registrert et omtrentlig tidspunkt for min død og tilkalt sykehuspresten. Men ikke ustoppelige Barry Pinkley, utdannet ved Johns Hopkins og nylig ferdig med turnusperioden ved Hartfell Memorial i sentrum av New Orleans, der han så nok motbydeligheter og gørr til å gi en krigskirurg skjelven. Det var bare Barrys andre dag ved St. Divine’s, og han kjedet seg så grundig over at alt gikk så langsomt, at da en sju år gammel halvindianer ble brakt inn med 24

knust hode og uten tegn til liv, bestemte han seg for at han ville live opp litt og utføre et mirakel.

Senere sa Barry, med et snev av legers arroganse, at han ikke aktet å sende sin første ordentlige pasient til likhuset i stedet for intensivavdelingen. (Han hadde hatt to pasienter før meg, men han mente at de ikke talte: en mann med en fiskekrok gjennom øyelokket og en to år gammel jente som hadde svelget en halvliter motorolje.)

Det første Barry gjorde etter å ha sjekket om det var liv i Edgar, var å gi ham intravenøs væske og føre en slange ned i halsen på ham.

I og med at det ikke var tegn til puls etter et halvt minutt, gikk han til neste fase: brystbanking. I stedet for å legge håndflatene mot brystbeinet til gutten og pumpe, slik man ofte ser på film, hamret Barry på lille Edgars brystkasse med den kjøttfulle delen av knyttneven, og han holdt ikke igjen: han løftet armen over hodet som om gutten var en vampyr og han ville kjøre en stake gjennom hjertet på ham. Han dundret til med slik kraft at den lille kroppen skvatt titolv centimeter opp fra båren og sykesøstrene på vakt gispet og rygget unna, som om Barry så på dem som sine neste ofre.

Det var tolv solide hammerslag mot brystet som skulle til, fortalte han senere, for at hjertet skulle la seg overtale til å begynne å banke igjen. «Hvor du enn befant deg, så må du ha likt deg der,» sa han.

«Jeg måtte gi deg en saftig omgang for å få deg til å komme tilbake.»

Etter det kunne ikke Barry gjøre stort mer enn å sørge for en sprøyte med steroider i håp om å redusere hevelsen rundt hjernen.

Motvillig tillot Barry at jeg i full fart ble overført til Phoenix (denne gangen i en ordentlig sykebil), der en hjernekirurg ventet. Barry hadde hentet meg tilbake, og på samme måte som Dr. Frankenstein som ga monsteret liv, tror jeg at Barry følte at han hadde en slags eiendomsrett over meg, et ansvar. Han var overhodet ikke begeistret for å måtte overlate meg til en stjerne-hjernekirurg som tjente to tusen dollar i timen.

Hjernekirurgen gjorde ikke stort annet enn å røntgenfotografere hodet mitt noen ganger, stifte sammen det puslespillet hodeskallen var blitt, og bore noen hull som væske og blod kunne renne ut av.

25

Etter den tre timer lange operasjonen dro han av seg hanskene med et smell og sa til de tilstedeværende sykesøstrene at han skulle spandere middag og drinker på alle sammen hvis jeg overlevde natta.

Jeg var i Phoenix i underkant av en måned. Alle var enige om at det at jeg fortsatt var i live enten var et definitivt mirakel eller en ubegripelig tilfeldighet, avhengig av hvordan man så det, men det var også bred enighet om at å overleve var så langt miraklet rakk: det fantes ikke en sjanse i verden for at jeg ville bli noe annet enn turnipsens mentale og fysiske motstykke. Selv om de kunne koble fra respiratoren etter to uker, selv om hjertet var sterkt, var det rett og slett umulig for dem å tro at en hjerne som hadde vært utsatt for så alvorlige skader noen gang kunne virke ordentlig igjen. Det var derfor de ekspederte meg tilbake til Globe. Den offisielle grunnen til at de sendte meg tilbake var at jeg skulle være nærmere familien min. Den egentlige grunnen var at de ville fylle senga med noen som faktisk hadde håp om å overleve.

EDGAR I KOMA hittil er alt jeg har fortalt annenhånds, ikke mer pålitelig enn kirkesladder. Dette er min historie, men alt jeg har formidlet så langt skjedde enten uten mitt nærvær eller mens jeg var bevisstløs eller død. Da er det en slags velsignelse endelig å være framme ved en del av livet mitt som jeg faktisk husker.

Etter tre måneder i koma var vel egentlig det eneste dramatiske ved lille Edgars tilbakekomst til bevisstheten at ingen hadde ventet det. Jeg var blitt dyttet inn i et hjørne av et rom jeg delte med tre menn som var ganske fornøyde med å få en ny romkamerat som var så stille og beskjeden, så usedvanlig veloppdragen.

Edgar lå helt ubevegelig i senga si, som en fisk på is, med hjernens vinduer og dører spikret tett igjen. Etter en uke eller to glemte 26

de ham stort sett – han var ikke annet enn et stykke ubrukt inventar som var skjøvet inn i hjørnet av rommet. Han var spesielt lett å overse fordi han i løpet av de samfulle tre månedene ikke fikk besøk en eneste gang.

Det var ikke det at han ble fullstendig ignorert. Hver eneste dag lyste leger med små lommelykter i øynene mine, dro knokene over brystet mitt, grov fingrene inn i øyehulene, presset tuppen av en binders eller penn inn under neglene, gjorde alt de kunne for å få en reaksjon, en hvilken som helst reaksjon. Pleiemedhjelperne masserte musklene og jobbet med leddene, sykesøstre byttet ut intravenøsflaskene og bekkenene, og alle sammen tenkte det samme: For en utrolig sløsing med tid.

På et eller annet tidspunkt mot slutten av de tre månedene begynte hjernen å gjøre korte streif inn i bevisstheten. Jeg kan ikke akkurat si at jeg var ved bevissthet når dette skjedde, for jeg tenkte ikke, eller ville noe, eller følte smerte. Men en eller annen liten del av hodet mitt surret i gang for en kort stund, som en pumpe som smurte seg selv, og registrerte hva som foregikk rundt meg. Jeg vet dette fordi jeg, til tross for at jeg var i koma, husker en del ting.

Jeg husker de fordømte lommelyktene. Jeg husker stemmen over høyttaleranlegget i gangen, dyp og løsrevet som Guds røst, den kalte leger hit og dit, og kom med kunngjøringer. Jeg husker snutter av samtaler, kling-kling-lydene fra bestikk mot brett, den underjordiske rumlingen fra gruvemaskineriet utenfor, sykesøstrenes sko som hastet av sted, rytmiske som gummihammere mot gulvene. Jeg husker, ord for ord, en samtale mellom to unge menn – de må ha vært pleiemedhjelpere – rett over senga mi: Pleiemedhjelper 1: «Jeg veit ikke, jeg, det er akkurat som om alle på TV skriker til meg. Det er skummelt. Akkurat som om tv-en roper til meg i hvert eneste rom jeg går inn i.»

Pleiemedhjelper 2: «Hvor mye av den tabletten tok du?»

Pleiemedhjelper 1: «Hele.»

Pleiemedhjelper 2: «Hele! Jeg sa jo at du skulle ta, ja, halvparten, kanskje?»

27

Pleiemedhjelper 1: «Du aner ikke åssen det er å komme inn i et rom og så begynner Walter Cronkite å brøle til deg. Det er akkurat sånne greier som gjør meg nervøs.»

Pleiemedhjelper 2: «Hele tabletten!»

Pleiemedhjelper 1: «Du skulle hørt hva han sa.»

Pleiemedhjelper 2: «Hvem?»

Pleiemedhjelper 1: «Walter Cronkite.»

Pleiemedhjelper 2: «Faen.»

Pleiemedhjelper 1: «Han kalte meg en dustemikkel.»

Pleiemedhjelper 2: «En hvafforno’?»

Pleiemedhjelper 1: «Du hørte hva jeg sa.»

Pleiemedhjelper 2: «Jøssenavn. Kanskje du hører på meg neste gang, da?»

Pleiemedhjelper 1: «Ja, ja, denne guttungen er i hvert fall fredelig. Han holder snavla. Spør du meg, så er han en grei liten fyr.»

Pleiemedhjelper 2: «Det var purken som kjørte over ham. Han er grei og fredelig på grunn av purken.»

Jeg husker noen av drømmene jeg begynte å få, også: korte klaustrofobiske hallusinasjoner som bare en åtte år gammel gutt (jeg hadde hatt fødselsdag i koma) i halvt bevisst tilstand kunne få: flygende hamburgere og tegnefilmgriser med hoggtenner og defekte roboter som kastet seg over meg fra trærne. Jeg husker leger som hvisket til hverandre om seksuelle fantasier som involverte en viss sykesøster, sykesøstre som kjeftet seg imellom om legene og de utakknemlige pasientene, pasientene som klaget på legene, sykesøstrene og maten.

Og plutselig, som om noen hadde slått på en bryter et sted, begynte jeg å lukte ting. Den dag i dag blir jeg fysisk syk av lukta av vaskemidler med ammoniakk, slike som de bruker til å moppe gulvene. Sykesøstrenes lukt, noen av svette, andre av såpe eller parfyme; legenes hvitløksånde når de sjekket pupillene mine for tusende gang; lukta av bandasjer som måtte skiftes fordi de var gjennomtrukket av sårvæske – salt, overmodent og dødt. Av og til kom det et drag av blomster, den svake stanken av min egen bæsj og den 28

overveldende lukta, nesten på nivå med ammoniakk-vaskemiddelet, av Art Croziers billige cologne.

Art var pasienten i senga ved siden av min. Etter tre måneder i mørket var ansiktet hans det første jeg fikk øye på.

Jeg kom gradvis ut av komaen. Det var ikke noen stor begivenhet, som på film eller såpeoperaer, der jeg plutselig satte meg opp og ba om en iskrem med varm nougat og New York Times. I løpet av de siste ukene av de tre månedene jeg lå i koma, hadde legene merket seg at jeg viste livstegn – jeg begynte å reagere på litt stimulans, og jeg beveget lemmene om natta. Så, en lys ettermiddag, åpnet jeg øynene og så meg omkring. Og der var Art, med det lille, skrekkinngytende ansiktet hengende over meg. Heldigvis var synet mitt kraftig forstyrret av rommets totale hvithet. Alt på sykehus er hvitt – hvite vegger, hvite gulv, hvite laken, hvite mennesker som går rundt i hvite klær. Hvorfor så mye hvitt? Jeg aner ikke. Jeg vet bare at det hvite og alt gjenskinnet det skaper kan være et sjokk for netthinnen til en som har levd så lenge i en svart verden. Derfor var jeg egentlig ikke oppmerksom på at den deformerte tingen foran meg faktisk var et ansikt.

«Sku’rruhasett!» ropte Art med den gjenoppbygde munnen, høyt nok til at det summet i trommehinnene mine. Stemmen bar som et rop i en hule. «Guttungen har øya åpne!»

Det tok ikke lange tiden før en hel flokk leger, sykesøstre og andre pasienter samlet seg rundt senga mi. Når noen beveget seg, fikk skikkelsen et slags etterbilde som beveget seg langsomt i kjølvannet deres, som en sjel som var for langsom for kroppen den bebodde. Folk mumlet, albuet seg fram, prøvde å se best mulig. Jeg ville ikke ha noe med det å gjøre, med lyset, med det brølende, plagsomme bråket. Jeg prøvde å bevege tunga, som føltes som en skalk gammelt brød. Jeg hadde et eneste ord i hodet, og det ordet kom som en kvekkelyd fra munnen min, støvete og hest: «Nei.» Det skapte reaksjon. Jeg hadde ment å få alle til å være stille, men det gjorde bare alt verre. Det var da det virkelige maset og baksingen begynte, legene ga ordrer, sykesøstre ropte på pleiemedhjelpe29

re for at de skulle få folk ut, pasientene protesterte og klaget. Over all støyen, med den rungende stemmen, gaulet Art: «Gi nå guttungen litt plass, for fankern!»

Jeg presset øynene sammen i håp om å stenge alt ute, men det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg var tilbake i verden, på godt og vondt.

EN RESERVATROMANSE hvis ett eneste ord kunne romme livet mitt, ville det vært dette: uhell. Ikke bare er jeg medlem av en familie som er velkjent for uhell og elendighet, ikke bare var jeg involvert i et uhell som forandret livet mitt da jeg var sju, ikke bare kom jeg til å være involvert i noen uhell til etter hvert, jeg var faktisk et uhell. Som du kanskje allerede har forstått, var det ikke planlagt at jeg skulle bli født.

To dager etter å ha forlatt rodeoen sammen, sjekket moren min og Arnold Kessler Mint inn på Wig Wam Motel ved Highway 70 litt vest for Holbrook. Ved Wig Wam kunne turister betale for retten til å tilbringe en natt i én av tjuefem ti meter høye rosa eller lilla (velg selv) sement-tipier, som var utrustet med bad, TV og vibrerende seng. Det var ikke turistsesong, og det var bare noen få japanske gjester som bodde der, med solid grep om tomahawkene og ivrig opptatt med å ta bilder av alt de så, og Arnold fikk overtalt daglig leder til å gi dem rabatt på en ukes opphold.

Jeg tror ikke at moren min egentlig visste hva hun ga seg ut på. I en familie bestående av drankere og våghalser, var hun den reserverte, den dyrebare og beskyttede lille jenta som aldri drakk en dråpe før hun ble gravid med meg, som aldri hadde sex før hun, atten år gammel, lå med en hvit mann ved navn Arnold Kessler Mint i en lilla sement-tipi.

I løpet av uka de hadde alene sammen, svidde Arnold av alle spa30

repengene, alt han hadde tjent på klipping og sauegjeting, på moren min. Han spanderte enorme pannekakefrokoster på henne, tok henne med på kino, kjøpte parfyme og kjoler og et par mørkegrønne, høyhælte sko av alligatorskinn, som hun kom til å verdsette høyere enn noen andre av sine eiendeler. Arnold Kessler Mint var forelsket.

Og hva med moren min? Jeg vet ikke om hun var forelsket i Arnold da. For henne var kanskje ikke den uka de tilbrakte i Wig Wam Motel annet enn hennes første eventyr i den store vide verden, men saken er den at om hun ikke elsket ham da, så forelsket moren min seg i Arnold etter hvert, på en måte som kom til å prege resten av livet hennes. Jeg foretrekker å tro at hun i det minste fikk den ene uka med frihet og tøylesløshet, for situasjonen kom ganske snart til å surne.

For det første var det bestemor Paul, som ventet nede i San Carlos. Bestemor Paul var ikke kjent for å være en tålmodig kvinne, eller overbærende, eller engang spesielt snill, og hun var overbeskyttende når det gjaldt sin datter. Hun hadde allerede mistet mannen og to sønner altfor tidlig, og hun tok seg faen på at hun ikke skulle miste det siste overlevende barnet sitt til en hvit mann.

Da moren min dukket opp utenfor huset, sittende i passasjersetet i Arnolds blå ’56-modell Ford, marsjerte bestemor Paul ut, tvers over den overgrodde hagen og rykket moren min ut av Arnolds pickup, som om hun dro henne ut av et brennende hus. Bestemor Paul var ikke en stor kvinne, men hun låste begge hendene om mors albue og begynte å taue henne mot huset. Moren min protesterte skrikende, bestemor Paul forbannet henne med skingrende, armristende salver og Arnold Mint sto glisende og svettende ved siden av bilen, som om noen hadde rettet en revolver mot hodet hans.

Bestemor Paul bakset henne hele veien til inngangsdøra, før moren min klarte å slite seg løs og sprinte tilbake til Arnold. Hun rakk å si til ham, hviskende og fort, at han burde dra, og komme tilbake i morgen, at de kunne møtes klokka tolv ute ved stopp-skiltet – og 31

så kastet bestemor Paul seg over henne igjen, dro henne i skjorta og stabbet bakover som en liten, besluttsom hund.

Arnold satte seg i bilen og dro sin vei. Han kjørte langsomt på den hullete grusveien og vinket til menneskene som var kommet ut av husene for å se hva bestemor Paul holdt på med nå, men ingen vinket tilbake. Arnold visste ikke hva han skulle gjøre. Han hadde nesten ikke penger igjen, og han antok, helt riktig, at å tilbringe natta alene på reservatet kanskje ikke var noen god idé. Han endte opp med å kjøre til Globe, der han kjøpte en varm pølse for ti cent til middag, og overnattet bak i pickupen på parkeringsplassen utenfor Safeway.

I mellomtiden gjorde moren min det hun kunne for å overbevise bestemor Paul om at Arnold ikke var annet enn en fremmed som hadde vært hyggelig nok til å gi henne skyss hjem fra Holbrook, men bestemor Paul var skarpere enn som så – hun kunne se at moren min ikke var den samme jenta som hadde reist til Holbrook tre uker tidligere. Hun beveget seg annerledes, hun hadde et løssluppent, vilt uttrykk i øynene, hun luktet til og med annerledes. Bestemor Paul kjente lukta av kjærlighet, som om moren min hadde rullet seg i en komposthaug.

På en eller annen måte klarte moren min og Arnold å finne måter å møtes på. Det var ikke mye bestemor Paul kunne gjøre.

Moren min hadde forandret seg, fra en underdanig, lydig jente til en som plutselig kunne storme ut gjennom inngangsdøra og ned grusveien, til et avtalt møte med Arnold, med bestemor Paul bannende og svertende i hælene, til de gamle lungene hennes ga opp.

Moren min kom hjem seint på natta eller tidlig neste morgen, og luktet sex og sigarettrøyk, og bestemor Paul kunne ikke gjøre annet enn å håpe at han hvite fyren kom innom igjen, slik at hun personlig kunne skremme vettet av ham.

32