Den uønskede middagen

Den uønskede middagen

Ismail Kadare

Den uønskede middagen Oversatt fra albansk av Jardar Østbø

Ismail Kadare Originalens tittel: Darka e gabuar Oversatt av Jardar Østbø Copyright © 2009, Librairie Arthème Fayard All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-36094-8 2. opplag 2013 Omslag: Ib Samulski Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

førs te kapittel

Det hadde aldri vært tegn til misunnelse mellom lille doktor Gurameto og store doktor Gurameto. Selv om de hadde samme etternavn, var det absolutt ingen slektsbånd mellom dem, og hadde det ikke vært for legevitenskapen, ville deres veier ganske sikkert aldri krysset hverandre, og betegnelsene «store» og «lille» ville aldri ledet dem inn i en relasjon de ganske sikkert ikke likte.

Imidlertid virket det som om en usynlig hånd hadde stelt det slik at de to mest kjente kirurgene i byen ikke ble kvitt hverandre selv om de hadde ønsket det. Ikke nok med det; det virket som den samme usynlige hånden ga denne historien en indre harmoni slik at det så ut som om ingenting mellom dem kunne vært annerledes enn det hadde vært nå i lang tid.

Store doktor Gurameto var ikke bare mer statelig og eldre enn den andre, han hadde dessuten studert i Tyskland, et land som utvilsomt var større og mer statelig enn Italia, hvor lille doktor Gurameto hadde utdannelsen sin fra. Til tross for at det ennå ikke hadde vært noen synlig rivalisering mellom de to, var alle overbevist om at den var der, godt skjult. Nettopp derfor, og i kraft av å være den største rivaliseringen mellom leger denne byen hadde opplevd, var den dømt til å komme fram 5

i lyset en dag, og det med halloi og ballade uten sidestykke.

Imidlertid forhindret ikke dette at de to legene, eller rettere sagt forholdet som oppsto mellom enhver hendelse og de to, ble gitt en viktig plass i alt som skjedde.

Dette kom muligens av at folk hadde problemer med jevnbyrdighet mellom utøverne av slike yrker, og derfor ventet utålmodig på at den skulle forpurres. Hittil hadde det alltid vært store doktor Gurameto som hadde, hvordan skal man si det, kommet seirende ut, selv om ordet i dette tilfellet kunne virke litt for sterkt, på samme måte som ordet «nederlag» syntes overdrevet når det gjaldt den andre.

Fire år tidligere, da Albania ifølge noen ble okkupert og ifølge andre ble forent med Italia, lot denne situasjonen til å være frambrakt kun for å ødelegge balansen, rettere sagt for å senke eller heve lille doktor Gurametos status i forhold til store doktor Gurameto. Det tok lang tid før utfallet var klart. Den ene dagen så det ut til at den lille skulle tape, den neste var det motsatt. Han selv virket som alltid uanfektet, mens store doktor Gurametos ansikt uttrykte en tilbakeholden ergrelse. Denne ergrelsen, som gjorde ham enda mer statelig, ble forklart på alle mulige måter. En satireavis framstilte den til og med som en fjern projeksjon av raseriet som det ble fortalt at Adolf Hitler følte da hans venn Benito Mussolini invaderte Albania uten å varsle ham.

Etter mye klabb og babb de første ukene var det til sjuende og sist store doktor Gurameto som kom ut av det med større autoritet. For noen var dette et paradoks, mens andre mente det lå i kortene, all den stund Tyskland, uavhengig av det italienske nærværet og spillet mellom il Duce og Hitler, forble en mektig alliert 6

som lille doktor Gurametos Italia ville følt seg foreldreløs uten. * Høsten samme år skjedde nettopp dette: På grunn av sin overraskende kapitulasjon mistet Italia sin allierte. Allianser har blitt brutt siden tidenes morgen, men det som skjedde med Italia, var virkelig ille. Som om ulykken som hadde rammet landet ikke var nok i seg selv, var det heller ingen medlidenhet å få fra den tyske storebroren, som tvert imot ble aldeles rasende. Italia ble kalt desertør, utsatt for fornærmelser og forakt, og til slutt, all den stund raseriet ikke gikk over, ble de tyske soldatene beordret til å drepe sine tidligere allierte på stedet, som desertører.

Tildragelsene utviklet seg så fort at selv Gjirokastër, en by med vid horisont og forståelse for verdens kompleksiteter, lot til å ha blitt vippet av pinnen.

Bestyrtelsen var så stor at begivenhetene for første gang ikke ble knyttet til forholdet mellom de to doktorene Gurameto. Situasjonen hadde kommet helt ut av det blå, og det gjaldt å utnytte muligheten: Italia var tvunget i kne, den tyske hæren rykket framover fra Hellas i sør for å unngå et vakuum i Albania, og store doktor Gurameto og lille doktor Gurameto befant seg som alltid midt i byen. Men muligheten glapp. Folk ristet på hodet, sukket og filosoferte seg deretter fram til at denne forglemmelsen var det beste beviset på hvor dramatiske hendelsene var.

Jo grundigere de tenkte gjennom saken, jo mer komplisert, for ikke å si mystisk, virket den. Italia hadde kapitulert, det visste alle, men hva var Albanias status?

Hadde landet kapitulert sammen med Italia, eller var det 7

noe mer som måtte avklares? Jo mer man lette etter svaret, jo mer uklart ble bildet.

Iblant ble spørsmålet formulert enklere: Siden Albania utgjorde en tredel av imperiet som nettopp var gått under, ville landet dermed bli rammet av en tredel av den tyske harmen?

Dette var det ikke lett å finne ut av. At Italia på sin side fikk føle dette sinnet på kroppen, visste enhver idiot, men ingen kunne forutse hva som ville skje med de to andre delene: Abyssinia og Albania. Noen syntes det var en selvfølge at indignasjonen lettere ville gå ut over de svarte i Abyssinia, mens andre mente at de stakkars svarte absolutt ikke ville kunne ta av for noe raseri, siden de alltid hadde hatt det trist og noe raseri fra eller til ikke ville gjøre noen forskjell. Kort sagt, det var ikke noen annen utvei enn at harmen ville gå ut over Albania.

Dessuten befant den tyske hæren seg mindre enn seksti kilometer unna, så de hadde sikkert allerede vann i munnen, lik en ulv som har funnet et lam.

Maktesløsheten hadde allerede bredt seg over byen da det skjedde noe uventet som gjorde slutt på usikkerheten. En morgen slapp to ukjente fly tusenvis av flygeblader over byen. De var tospråklige og forklarte alt på albansk og tysk. Tyskland ville ikke okkupere Albania, men krevde adgang til landet. De ville komme som venner. Ikke nok med at de ikke bar nag til Albania; de skulle også frigjøre landet fra den forhatte italienske okkupasjonen. De skulle gi tilbake uavhengigheten Albania hadde blitt frarøvet. De anerkjente et etnisk Albania som omfattet Kosovo og Çamëria. De …

Folk trodde ikke sine egne øyne. Det var for godt til å være sant, men det sto jo der svart på hvitt, og ikke på ett, men på to språk.

8

Etter at man hadde forsikret seg om at det stemte, og dernest, etter at skeptikerne hadde kommet med sin vanlige innvending: Hvordan kunne de der oppe vite hva som ville skje her nede? (med «de der oppe» mentes i dette tilfellet noen ganger høytstående tyske tjenestemenn, og andre ganger flyene som hadde sluppet flygebladene), virket det som om byen endelig var i ferd med å frigjøre seg fra frykten.

Folk ble til en viss grad beroliget og begynte å si høyt hva de mente om flygebladene. Som alltid var meningene delte. Noen likte denne måten å få informasjon på. Den skilte seg markant fra lureriene som var blitt så vanlige den siste tiden. Et digert land overfaller deg som en kjeltring om natten, og neste morgen sier han uten fnugg av skam at det var du som angrep. Denne meddelelsen derimot, midt på lyse dagen, var innbegrepet av hederlighet. Ærlig og redelig, ikke ulikt det å sende noen et visittkort.

På to språk, til og med.

Dere er så naive, sa andre. Denne visittkortsaken er den verste fornærmelsen man kan begå mot et land. For ikke å snakke om mot et så heroisk land som vårt. Ærede albanske stat, jeg kommer i morgen tidlig klokka ti, kom og ta imot meg, ikke hør på hva de sier om meg, og ikke bry deg om kanonene og stridsvognene jeg kommer med, for jeg er en god tysker, jeg kommer med blomster og kultur. Er dere ikke riktig vel bevart som tror på dette sludderet?

Det er uansett bedre at de kaster visittkort enn bomber, forsvarte de første seg.

En tredje gruppe, de som mest av alt verdsatte lov og orden, ga uttrykk for en annen bekymring. Dette var en spesiell, raffinert uro som kunne sammenliknes med den man finner hos en velfødd, innbilsk og en anelse skamløs 9

hannkatt: Det er greit at Tyskland har avslørt sine målsettinger, men hva skulle Albania mene?

Dette spørsmålet ble tatt ille opp. Skal vi drive og kokettere istedenfor å takke Gud for at vi ikke ble revet i filler, som Hellas? Og her kom de med et par ordtak, blant andre det om den dødssyke geita som sto med det ene beinet i graven, men likevel insisterte på at halen skulle være frisert etter siste mote.

De mest tålmodige sa imidlertid: Vent, vent. Og så viste de fram noen ark de hadde funnet på trammen hjemme samme natt. Arkene så ikke så fornemme ut som flygebladene, de hadde heller ikke kommet fra oven (for ikke å snakke om at de var på kun ett språk), og bestred alt som sto på flygebladene. Her ble det oppfordret til krig og atter krig. Tyskerne ble kalt for onde okkupanter, de var sågar ondere enn italienerne.

Alle ble vantro, men dette forhindret ikke at man begynte å tenke. Slik det så ut, hadde Albania to forskjellige standpunkter, men dette gjorde ikke noe inntrykk på Gjirokastër. Det hadde vært flere tilfeller hvor byen mente at den selv var klokere enn Albania. Og dette var nettopp et slikt tilfelle, all den stund Gjirokastër var den første store byen tyskerne ville støte på og derfor måtte ta stilling til dem i større grad enn de andre.

andre kapittel

Det fantes forskjellige forklaringer på hvorfor denne byen var så grenseløst arrogant. Den mest moderate hadde med ensomheten å gjøre. De som sverget til denne forklaringen, forsto at den fortonte seg som mangelfull, og skyndte seg å legge til at ordet «ensom» i dette tilfellet krevde en utfylling. På de store områdene som omga byen og som hadde et kjølig forhold til den, virket den fremmed, for ikke å si fiendtlig. I ryggen, det vil si i nord, hadde den, foruten et endeløst fjell fullt av rev og ulv, landsbyene i Labëria, hvis råhet fikk dem til å virke like endeløse. Tvers overfor, i øst, på andre siden av elva og dalen, lå landsbyene i Lunxhëria. De var like fremmede, men i dette tilfellet var det av motsatt grunn, nemlig elskelighet. I sør, langs elva lå det på begge sider av dalen landsbyer befolket av den greske minoriteten, som selv om de ble foraktet, forstyrret byens åndelige likevekt i like stor grad som de andre naboene, hvis ikke større. Dette var en lumsk uro som virket sterkere når man sov enn på dagen, sjelden med grunn, oftere uten.

Lik fristelsen til å begå en synd gjorde den at innbyggerne i byen, på grunn av de greske bøndene som forpaktet eiendommene deres, hadde et fordreid bilde ikke bare av grekerne, men også av alt det greske, inklu11

dert den greske staten, politikken og til og med språket.

Som om det ikke var nok å måtte forholde seg til en slik mosaikk, lå bygda Lazarati midt oppi det hele, eller rettere sagt mellom byen og minoritetsområdet, og hadde ingen forståelse for noen av dem. En mer obsternasig og lunefull landsby skulle man lete lenge etter.

Siden man ikke hadde noen forklaring på hvorfor den bar et slikt nag til Gjirokastër, nøyde krønikeforfatterne seg med å anse dette som greit, så lenge dette hatet ble stoppet og absorbert av byen og ikke ble rettet mot Albania.

Det ble sagt at på mørke netter gikk lysene fra byen – selv svake og fjerne – Lazarati-boerne så på nervene at de til slutt ikke holdt ut lenger, men grep geværene sine og skjøt mot dem.

Mer moderate krønikeforfattere kom til at årsaken til fiendskapet var de høye husene, i hvis toppetasjer man trodde de fine damene holdt til. De mente at siden de høye husene ikke kunne bli lave og damene ikke kunne bli vanlige kvinner igjen, hadde motviljen et anstrøk av fortredelighet, og slik ville den etter alt å dømme fortsette å være.

Byen selv, som på sin side var vant til alt dette, krevde verken at de andre skulle føye seg eller at man skulle komme fram til en felles forståelse. Enhver annen by som var konfrontert med kulde fra alle kanter ville sannsynligvis prøve å alliere seg med en av sidene mot den andre, for eksempel med Labëria mot den greske minoriteten eller med Lazarati mot Lunxhëria. Til dette var byen imidlertid ikke dum nok eller klok nok, noe som til sjuende og sist gikk ut på det samme.

Ikke nok med at byen ikke traktet etter gjensidig for12

ståelse. Om natten var fengslet, det høyeste punktet på festningen, som i sin tur var det høyeste punktet i byen, badet i lys til skrekk og advarsel. Med denne eksentriske belysningen, som sarkastiske reisende hadde sammenliknet med Akropolis i Athen, ga byen tydelig beskjed til omgivelsene: Her skal dere råtne uten nåde alle som én, labere som grekere, lazaratere som lunxhioter.

Trusselen virket på ingen måte tom når man tok i betraktning de tre hundre keiserlige dommerne som var blitt arbeidsledige ved Det osmanske imperiets sammenbrudd og hadde vendt hjem.

Deres hjemkomst ville gjort selv den mildeste by rabiat, og man kan jo tenke seg hva som skjedde med Gjirokastër. Når den ikke ble sjarmert av Lunxhëria, kunne man ikke vente at den skulle slå fred med noen, ble det sagt overalt. Disse landsbyene lå overfor byen på den andre siden av dalen, og hadde kirker fulle av lys og klokkeklang hver påske, og her var friske kilder og ualminnelig søte kvinner. Selv om byen iblant liknet en haug med stein som verken så eller hørte, fikk den med seg alt.

I landsbyene i Lunxhëria hendte det fra tid til annen at piker eller unge kvinner forsvant. Man lette overalt uten å finne dem, ved bekken, nede i kløften, i gjeterleirene.

Etterpå hørtes florlett hvisking om at de hadde endt opp i de høye husene i byen.

Var dette en by som bortførte kvinner eller ikke? Det hadde man aldri funnet ut av. På samme måte var det heller ikke blitt brakt på det rene om pikene og de unge kvinnene virkelig ble bortført, eller om de av egen fri vilje svinset som sommerfugler rundt de tunge portene helt til de en dag ble trukket inn for aldri mer å komme ut igjen. Hva som skjedde der inne, visste man ikke. I tillegg til spørsmålet om de var triste eller lykkelige dukket 13

det opp ett til: Om de var blitt fine fruer slik de hadde drømt om, eller om det ble med drømmen.

Slik lå det an da tyskerne kom. Den gamle troen på at Albania stilt overfor en fare ville ta til fornuften og glemme indre stridigheter, viste seg å ikke holde stikk.

Det var to leire. Kommunistene var som ventet i fyr og flamme og ropte på krig. Nasjonalistene var ikke uenige, men var verken i fyr eller flamme. De mente at den overdrevne gløden hadde mer med Russland å gjøre enn med Albania. De hadde alltid ment at Albania ikke hadde noen grunn til å kaste seg ut i en konflikt uten å vite hva det skulle tjene til. Tyskland var riktignok en okkupasjonsmakt, men det røde Russland var ikke noe bedre.

Dessuten kunne Tyskland tilby dem både Kosovo og Çamëria, mens Russland kun hadde kollektivbruk å lokke med. I tillegg var det godt mulig at de tyske flygebladenes formulering om et «etnisk Albania» ikke gjorde kommunistene glade, men sinte. Det kunne være én av grunnene til deres krigstørst. Og dette var naturlig, all den stund ledelsen deres telte to eller tre serbere som så rødt ved tanken på et «etnisk Albania».

Meningene ble mer og mer polariserte for hver time som gikk. På kaféene var ordbruken skarpere enn når det var kvinner til stede. Passér, herr tysker, som du lovte: kun transitt. Ikke rør meg, så skal ikke jeg røre deg. Achtung! Har du lagd hakkemat av Hellas og Serbia? Det får være din sak! Men gi meg Kosovo og Çamëria, jawohl! * Av alle spådommene var det den verste som slo til. På bilveien ved inngangen til byen kom den tyske fortroppen under ild. Det var verken krig eller avtale, men ganske enkelt et bakholdsangrep.

14

De tre motorsyklistene i fortroppen ble skremt og snudde for å flykte samme vei som de var kommet. Snikskytterne var som sunket i jorden.

Etter en liten stund nådde nyheten byens to kaféer.

Som vanlig i slike tilfeller fikk folk hastverk med å komme seg hjem. De tok farvel, utvekslet noen siste ord, hvorav noen var rettet mot kommunistene som nok en gang hadde kommet med en provokasjon og så stukket av, mens andre var rettet mot dem som for enhver pris ville slutte fred med ulven.

Allerede før de tunge portene inn til husene slo igjen, hadde nyheten slått rot: Byen ville bli straffet for sin troløshet.

Det som forbløffet alle, var ikke det faktum at byen skulle straffes, men hvordan. Den skulle bli blåst i lufta, og dette var uvanlig. Det var selvfølgelig skremmende, men i begynnelsen var folk først og fremst skamfulle.

Folk trengte litt tid før de fikk summet seg. Alt skulle altså gå i lufta, steinhusene, skjøtene, de tre hundre ottomanske dommerne, husene hvor damene bodde og dermed de hemmelighetsfulle damene selv, med nattkjoler av silke og perlearmbånd som ville drysse ned som hagl.

Som for å fortrenge denne uutholdelige forestillingen vendte folk tilbake til stridighetene fra tiden før. Se hva kommunistene har gjort mot oss. Nei, se hva dere har gjort, som trodde dere skulle få Kosovo og Çamëria.

Jommen sa jeg smør, dere skrek jo på krig. Å nei, kompis, vi skulle liksom krige og dere sitte på gjerdet? Det var ikke vi som sa vi skulle krige, det var det dere som sa, men dere løy altså. Du vil i krigen? Dra dit og bli der.

Gå og bli drept og revet i filler, slik du sa du skulle, bare ikke stikk av!

15

Slik fyrte de hverandre opp, men siden dette var en slitsom krangel, gikk de over til det uavklarte spørsmålet om hvem det var som hadde skutt på tyskerne. Tausheten som da inntrådte, var ikke mindre slitsom, så enten de ville det eller ikke, kom de tilbake til avstraffelsesmetoden, altså at byen skulle sprenges i lufta. Det var ille, ikke tvil om det, men enda verre var det usagte, det som forårsaket skamfølelse. Represalier mot byer hadde det vært overalt, ja, hvis man så stort på det, hadde nettopp dette på sett og vis vært verdens svøpe siden tidenes morgen. Byer ble beleiret, vann- og mattilførselen ble stoppet, de ble beskutt med kanoner, portene ble knust, murene raste sammen, de ble brent til aske og jevnet med jorda, ikke nok med det; jorda ble pløyd og saltet så ingenting skulle gro der mer, ikke engang gress. Slik falt byer, fortvilet, men som menn, noe annet var det å bli sprengt i lufta …

Til slutt forsto man hvor skamfølelsen kom fra: En slik ulykke syntes annerledes fordi den liknet mest på en straff beregnet på kvinner. Jeg syntes så tydelig dere snakket om kvinnelig straff, spurte folk som kom til rundt kafébordet. Kjernen i denne tanken var like lett å få tak i når man ikke brukte fornuften, som den var vanskelig å forstå hvis man brukte den. Å hoppe rundt, vri på hele kroppen og trampe med begge beina, alt dette passet kun til kvinner. Kort sagt hadde denne byen, som var så stolt over å leve som en mann, nå funnet ut at den skulle dø som en kvinne.

Omgivelsene som byen hadde foraktet så dypt, ville endelig bli fornøyde. Kanskje ville de for første gang i sitt liv fatte medynk for den, men uansett ville det være for sent.

På dette punktet ble stemmene like svake som sinnene.

16

Mennene kunne ikke gjøre annet enn å snu seg vekk for ikke å bryte ut i tårer sammen med kvinnene, som på kvinners vis gråt allerede. * Det som nærmet seg sammen med grålysningen, hadde ennå ikke noe eget navn. For øyeblikket kunne man kalt det «stillhet», men denne var så dyp at den var like langt fra vanlig stillhet som vanlig stillhet er fra støy.

De som skulle reise, var dratt, en del satte kursen for landsbyene i Lunxhëria, andre dro i retning Mali i Gjerë, fjellet som etter deres mening huset de minst hissige ulvene og revene.

Man var kjent med stridsvogners brumming, men den lange ventetiden fikk den til å lyde så annerledes at de fleste mente denne langvarige larmen ikke var noe annet enn den ventede sprengingen av byen, en ny tysk form for sprenging som etter alt å dømme nettopp var oppfunnet.

De tyske stridsvognene kom til slutt til syne på bilveien, den ene etter den andre, en mørk og jevn rad. Den første ble stående ved broa over elva, stoppet, dreide rundt på stedet og rettet løpet mot byen. Den andre gjorde det samme, deretter fulgte den fjerde, den sjuende og alle de andre etter tur.

Betydningen av det som var i ferd med å skje, framsto plutselig klart og ryddig, som om stridsvognene med sin rytmiske larm hadde brakt med seg en annen verdensanskuelse. Allerede før det første prosjektilet var avfyrt, hadde innbyggerne i byen ikke bare tatt selve meldingen inn over seg, men også alt det andre. Den gamle byen hadde gjort anslag mot en tysk fortropp. Den ville bli straffet i tråd med krigens lover, som ikke tok i be17

traktning om byen var forfengelig, senil dement eller til og med gal.

Det første prosjektilet fløy imidlertid over hustakene.

Torturen fortsatte lenge. I tilfluktsrommene, under suset fra prosjektilene, som først slo ned utenfor byen og sakte, men sikkert nærmet seg sentrum, sa folk det de var sikre på var deres siste ord og deklamerte muntlige testamenter og bønner.

Plutselig stoppet bombingen. De mest nysgjerrige som først tok seg ut av kjellerne for å se hva som hadde skjedd, ble overrasket over at byen fortsatt sto og ikke var blitt forvandlet til ruiner. Men dette var et enkelt faktum sammenliknet med den andre nyheten, som hadde å gjøre med at bombingen var stanset og derfor var uklar og mystisk. Fra et hustak, man visste ikke sikkert hvilket, hadde en av innbyggerne viftet med et hvitt tørkle, kort sagt gitt overgivelsens tegn til tyskerne.

Mange trodde på det, men like mange kalte det et synsbedrag.

Men bombingen var virkelig over, og duren fra stridsvognene var tilbake, bare at nå kjørte de langsomt opp mot byen.

Kvelden falt til slutt på, og med den meldte de vanskeligste spørsmålene seg. Hvem hadde viftet med det hvite tørkleet? Det andre spørsmålet, om hvem som hadde skutt mot den tyske fortroppen, virket nå enkelt, som om det kom fra et barns munn. Man følte det på seg at dette snart ville bli besvart, dessuten ville mange skryte av det senere, mens personen med det hvite tørkleet for evig og alltid ville være omgitt av stummende mørke.

Verken personen bak tegnet, eller hvilket tak det ble gitt fra, ble noen gang brakt for dagen. Et eller annet sted i den retningen, sa de som påsto at de hadde sett det. De 18

andre grublet på hvem det kunne være. Men likevel, da det ble snakk om navnet, eller til og med taket, trakk de fleste på skuldrene, som om denne skammen, hvis man skulle kalle det det, var av en slik art at den ikke kunne bæres av én person eller ett enkelt tak alene.

Enigheten om dette var så stor at da noen endelig fant en ny forklaring som i tillegg var lett og befriende som en vind, følte alle seg lettet. Den var overraskende enkel: Om man så hadde lett i all evighet etter personen eller ånden som angivelig hadde heist overgivelsens hvite flagg, ville man aldri finne ham, av den enkle grunn at det ikke var noen menneskehånd eller ånd som hadde viftet med flagget, men septembervinden. Det var septembervinden som hadde blåst liv i en hvit gardin i et vindu som var blitt stående åpent da folk gikk ned i kjelleren, og som hadde trukket gardinen ut av vinduet og fått den til å vifte to–tre ganger mot tyskerne.

Innbyggerne kunne kort sagt ta det med ro, siden det var verken svakhet eller en anfektelse til å begå forræderi som hadde tilskyndet viftingen, men skjebnens egen hånd, det var den som i vindens skikkelse hadde gjort det som måtte gjøres. Og det på en perfekt måte, siden vinden like kraftfullt som den trakk gardinen ut, hadde sørget for å tvinne den sammen og blåse den inn igjen like etter viftingen … Dermed ville aldri noen hånd eller vindu, ikke engang et hus, noen gang bli funnet skyldig i å ha viftet med det hvite tørkleet.

tredje kapittel

Det var den samme dagen, men etter den langvarige lammelsen var det som man ikke trodde det. Ikke engang ordet hadde den samme virkningen som tidligere. Ettermiddag. Utpå dagen. Andre halvdel av dagen. Kanskje den lumske delen av dagen, den som gjennom hundrevis av år hadde lært seg å skjule sin gamle uvilje mot dagen, rettere sagt den første delen av den, altså formiddagen, for ikke å snakke om morgenen. Den hadde gjemt mishaget for plutselig å slippe det ut midt i september dette året.

I tillegg til dette følte man en slags takknemlighet overfor skjebnen, som hadde skånt dem for andre ulykker som hadde vært glemt en stund, slik som Dobbeltnatten, et slags kalenderens monster som det var vanskelig å forestille seg, et stykke tid som ikke liknet noe annet og som ingen visste hvor kom fra, kanskje fra Universets dyp, en sammensmelting av to netter som hadde kvalt dagen mellom seg, slik en kvinne som hadde mistet sin ære, ble kvalt i Gjirokastërs gamle hus.

Den slags forrykte tanker var forlokkende fordi innbyggerne hadde mistet det de hadde vært så stolte av, nemlig den kalde dømmekraften. Men det så til og med ut til å være verre enn som så. Sannsynligvis var ikke 20

bare den kalde dømmekraften gått tapt, men også den andre, alminnelige.

Likevel, om så bare halvparten av forstanden fungerte, håpet de at det var noe de forsto. For eksempel visste de at bombingen var byttet ut med massehenrettelser, men hvem de ulykkelige som skulle dø var, hadde de ikke fått med seg ennå. Et eller annet sted pågikk det utvilsomt forhandlinger om tyskernes krav, men det var umulig å konsentrere seg om spørsmålet om hvor dette kunne være, for ikke å snakke om hvem som snakket med hvem.

Imidlertid fikk de høre noe annet. Å si at det var uventet, ville vært en underdrivelse.

Det de fikk høre, var virkelig noe helt utenom det vanlige, noe som først så ut til å fare galt av sted, men som i siste øyeblikk gikk bra. Med andre ord, det var en slags mitraljøsebyge, men med en helt annen smatring, som om man hadde funnet opp nye mitraljøser med musikalske skuddsalver.

I all verden, hva slags mitraljøse er dette, den likner jo på musikken til Strauss, sa Shametis sønner, som spilte i bymusikken. Dertil ble det straks klart at skytingen, eller musikken, eller begge deler, ikke kom fra rådhusplassen, men fra hu… fra huset til sto… til store … doktor Gurameto.

Før folk rakk å spørre seg om doktor Gurameto hadde gått fra forstanden, var det en annen følelse som fikk dem til å holde pusten: samvittighetsnag. Samvittigheten plaget dem noe så usigelig og fryktelig for en utilgivelig forglemmelse: de to doktorene Gurameto, den store og den lille.

Hva hadde skjedd, når, hvorfor og hvordan? Hvordan kunne det skje, midt i dette kaoset av verdensbegiv21

enheter, staters vekst og fall, alliansebrudd, grenseendringer og flaggskifter, at man hadde glemt dem som nettopp i en slik situasjon ikke kunne glemmes, nemlig store doktor Gurameto og lille doktor Gurameto? Rivaliseringen, grensegangen og uten tvil svingningene i den enkeltes autoritet var glemt. Dette var det samme som å miste kompasset, barometret som viste lufttrykket, termometret som viste stigende og fallende temperaturer, børsbulletinen som fortalte om aksje- og valutakurser, så vel som faren for de sveitsiske bankenes sammenbrudd i tilfelle tysk okkupasjon … Kort sagt var den indre drivfjæra ødelagt, den som enhver by hadde inni seg et sted, og som ingen visste hvor befant seg, selv om alle kunne føle at den tikket.

Og nå var hevnens time kommet for store Gurameto.

Hadde dere glemt meg, hæ? Det skal dere få for, se på meg nå! Og så satte han på grammofonen midt i stillheten, så det ljomet under himmelhvelvingen.

Som enhver forhastet forklaring ble denne straks satt under tvil. Doktor Gurameto var ikke slik, og dessuten var hans forakt for alt et velkjent faktum.

Hva var det da som utspant seg i huset hans? Enhver dust forsto at det ble spilt musikk. Men hvorfor og i hvilken sammenheng musikken ble spilt og hva dette skulle bety, ja, det var det ingen som visste.

Umiddelbart meldte det seg to nye teorier. Den første gikk ut på at doktor Gurameto holdt tyskerne for narr.

Dere okkuperer oss? Tror dere at dere har skremt oss og har oss i kne? Langt ifra! Se her, jeg holder forlovelsesfest for datteren min rett foran nesa på dere, jeg utsetter det ikke, for en albaner forandrer ikke på klokkeslettet og langt mindre dagen, slik er skikken, så jeg gjør som om dere ikke var her, og ikke nok med det, ifølge våre 22

skikker er dere velkomne, enten dere er venn eller fiende, porten er åpen for alle.

Derfor var store doktor Gurameto sannelig stor; han ble hyllet, om enn lydløst: Leve store Gurameto, byens stolthet. I samme åndedrag glemte man ikke hans motstykke, lille Gurameto, som man kom til å si følgende om: Ned med den lille, nabolagets og byens skam, til helvete med ham!

Men denne teorien ble kortlivet. Ifølge nyere opplysninger var det så bestemt ikke datterens forlovelse doktor Gurameto feiret, og ikke nok med at middagen ikke var noen smekk til tyskerne, den var tvert imot stelt i stand til ære for dem. Med andre ord hadde han invitert utlendingene til middag for å si dem: Ble dere møtt med kuler ved inngangen til byen i dag tidlig? Jeg, derimot, hilser dere velkommen med mat, vin og musikk!

Sinnet mot doktoren syntes endeløst. Mange sa at de hadde ventet på at han skulle bli avslørt som germanofil, mens andre forbannet ham som byens Judas, og sparte samtidig ikke på lovordene om lille doktor Gurameto, den lille, spede, som satt der i mørket som alle andre, så ydmyk, men likevel en sann helt, en stolthet for begge Albania’ene!

At det var mørkt og dørgende stille i huset til lille doktor Gurameto, var ikke vanskelig å konstatere. På samme måte var det lett å se at ikke bare lå huset til store doktor Gurameto badet i lys, musikken ble også sterkere og sterkere, og som om ikke det var nok, hørte man klapping for skåltalene og tilrop på tysk.

Som for å frigjøre seg fra de alvorlige beskyldningene om forræderi vendte store doktor Gurametos tilhengere tilbake til mistanken om at han hadde blitt gal. At noen i denne historien hadde gått fra vettet, var i alle fall helt 23

klart. Det som derimot ikke var klart, var om det var doktor Gurameto som var blitt gal, eller tyskerne, eller kanskje både den ene og de andre.

I mellomtiden, og til forargelse for doktorens sympatisører, intensiverte Gurametos motstandere angrepene mot ham. De gikk så langt som til å påstå at musikken ble spilt for å overdøve mitraljøsesalvene, og noen av dem hevdet endatil at henrettelsene kanskje allerede var begynt, bare ikke på rådhusplassen, men i doktorens kjeller.

Andre gikk enda lenger, og framsatte teorien om at det godt kunne være at de med jevne mellomrom gikk ned i kjelleren og hentet opp et par fanger som tyskerne hadde en forkjærlighet for, som for eksempel jøden Jakoel, for så å henrette dem til gjestenes forlystelse midt i spisestua! Med andre ord, man henrettet dem, obduserte dem på spisebordet, tok ut indre organer som senere skulle transplanteres hos de heltemodige tyske soldatene og utbrakte til slutt en skål for albansk-tysk vennskap.

Denne fantasiens eskapade, og særlig bildet av store doktor Gurameto med kirurgiske instrumenter i hendene mens han skar i likene midt under middagen, bidro til at man raskere kom tilbake til forstanden man hadde gått fra, og byen vant tilbake det som den i alle fall de siste seks hundre årene hadde vært mest stolt av, nemlig den kalde dømmekraften.

Det stemte at det kom lys og selskapelig leven fra huset til store doktor Gurameto, og at man etter Brahms kunne høre Lili Marleen komme der innefra, men det stemte også at mitraljøsene sto i geledd i mørket på rådhusplassen, og rett overfor sto fangene lenket sammen to og to og skalv i den rå natten.

Det var kaldt. Som vanlig var i vanskelige stunder, 24

blåste nordavinden fra Tepelena-passet mer og mer fiendtlig. Fangene ventet. Ingen mitraljøse var ennå blitt avfyrt, og de hjelmkledte soldatene snudde fra tid til annen hodene sine dit musikken kom fra. De var sikkert overrasket, men de som ble mest overrasket og rådville av musikken, var fangene.

Selv om de ikke klarte å forestille seg noen større kontrast enn mellom den mørke plassen som ventet på døden på den ene siden, og middagen, sangen og sjampanjen hos doktor Gurameto på den andre, fikk de på uforklarlig vis det meget snart for seg at selv om mitraljøsene og musikken fortsatt var atskilt, var de knyttet sammen med et mystisk bånd. Hva dette båndet var, og ikke minst om det var til det bedre eller til det verre, forsto de ennå ikke.

Samtidig, sammen med tonene fra grammofonen, spredte den uimotståelige trangen til å finne forklaringen på middagen seg som ringer i vann. Byen hadde gjennom hundrevis av år vært vitne til flere uvanlige middager. De hadde vært av alle slag, lystige og fryktelige, med gjester som i ren og skjær glede ville hoppe fra taket, hvor revolvere var blitt trukket midt under festen, hvor husets frue ble forsøkt bortført eller hvor alle som en, både gjester og vertskap, ble funnet forgiftet morgenen etter.

Likevel var det ingen av disse som kunne måle seg med middagsselskapet som fant sted denne kvelden. I forsøk på å avsløre hemmeligheten mintes man de andre middagene, hvorav flesteparten hadde endt med forferdelse, trolig siden det var disse man husket best.

På denne reisen lenger og lenger bakover i tid var det noen som nevnte Kristi nattverd, slik den var beskrevet i den hellige skriften. Disse var overbevist om at det var der de endelig skulle finne svaret på gåten. Alle ele25

mentene var til stede: Kristus selv, hans himmelske sorg, apostlene og ikke minst Judas Iskariot. Slik trodde de de hadde avdekket sannheten, men i samme øyeblikk løste den seg opp. At ikke doktor Gurameto, og langt mindre de tyske gjestene, kunne sammenliknes med Kristus, var klinkende klart, men å kalle dem Judas var også å gå for langt. Folk sukket, ba Gud om tilgivelse for disse dumhetene og prøvde å la være å tenke i de baner i det hele tatt.

I bydelene som lå lenger unna, der husene lå mer spredt, kom de nyeste nyhetene senere fram, og følgelig var det ikke annet å gjøre enn å glede seg over de gamle.

Akkurat som en time tidligere kranglet de ennå om mitraljøsene og musikken, og Shaqo bej Kokobobo, som en gang ved en feil hadde havnet ved den prøyssisk-russiske fronten, kalte det hele for oppspinn og hevdet at han kjente lyden av en Schwarzlose-mitraljøse like godt som snorkinga til kjerringa, for de kulene hadde han hørt suse forbi seg. Og da de andre repliserte at det ikke var snakk om det gamle skrapet fra første verdenskrig, men om Schubert, han hadde kanskje ikke hørt om Schubert, ja, da ble han sint. Ta de derre Schubert’ene og slubbertene og dra dit pepper’n gror, de er lekegevær alle sammen, ikke skal dere få meg til å tro at en mitraljøse spiller foxtrot og en kanon synger opera.

I et av disse avsides husene mintes man en middag fra lang tid tilbake, som var blitt gjenfortalt fra generasjon til generasjon som et sagn eller en voggevise. Her ble det beskrevet hvordan husbonden på grunn av et veddemål måtte invitere en fremmed på middag og derfor ba sønnen om å overbringe invitasjonen. Sønnen gikk først alene langs veien for å finne en fremmed veifarende, men han var redd, for veien var øde og forlatt, så da han pas26

serte gravplassen, kastet han invitasjonen gjennom gjerdet og skyndte seg vekk, uten å legge merke til at invitasjonen falt ned på en grav. Sønnen kom så hjem og sa til faren: Pappa, jeg gjorde som du sa. I samme øyeblikk dukket en dødning opp i døråpningen med middagsinvitasjonen i hånden. Gjestene og husbonden ble redde, men dødningen sa: Du inviterte meg, så her er jeg, ikke se sånn på meg!

I mellomtiden gikk middagen hos doktor Gurameto sin gang. Man visste ennå ikke hva som gikk for seg der inne. Men så kom en god nyhet, helt forskjellig fra de andre. Den fløt av gårde forsiktig, lik en lett aprilbris, nærtagende og mer ømfintlig enn regnbuen. Til og med vinden fra Tepelena-passet, den som aldri vek for noen, så ut til å trekke seg tilbake for å slippe den fram dit den skulle: Gislene skulle slippes fri.

Denne nyheten tok pusten fra folk. Det var bare så vidt de fikk det inn i hodene sine. Gislene … skulle … gislene skulle ikke … henrettes … men … slippes fri.

Med andre ord, de skulle ikke gjennomhulles av kuler og falle sammen oppå hverandre på rådhusplassen, de skulle gudskjelov gå hjemover på rekke og rad. Og dette miraklet var det store doktor Gurameto som sto bak!

De sterke følelsene for ham tok helt overhånd. Det var som om brystet skulle sprekke av hengivenhet. La oss juble for store doktor Gurameto, men vi må heller ikke glemme den lille!

Aldri før hadde trangen til å sammenlikne og til å forkue én person til fordel for en annen ført med seg en slik svimlende rystelse. Hele byen måtte falle på kne foran store doktor Gurameto, la tårene strømme over hans føtter og be om tilgivelse for mistankene, for deretter straks å hive seg rundt for å straffe ham som gledet seg for tid27

lig over heltens fall, hans rival, Judas, Europas skam, lille doktor Gurameto.

Etter å ha gjort seg ferdige med sistnevnte, vendte folk som ventet tilbake til hovedsaken. På avstand fulgte de beundrende med på det opplyste huset til store doktor Gurameto. Etter hvert som tiden gikk, virket musikken mer og mer guddommelig, og på samme måte liknet også den eldgamle bygningen mer en katedral enn et hus.

Den gamle interessen for damenes hemmeligheter var blitt dempet noe og slumret, men nå våknet den igjen.

Mon tro hva som foregikk i det store huset? Hvordan gikk det med middagen og alt det andre? Var det sant at fru Gurameto og datteren danset vals med tyskerne, mens sjefen, baron von Schwabe, bar en maske for ansiktet?

Dette vitebegjæret skulle før eller siden bringe tilbake det første, opprinnelige, uunngåelige spørsmålet: Hva var egentlig denne middagen, som noen fortsatt kalte «skammens middag» mens andre døpte den «oppstandelsens middag»?

Ad ukjente veier, kanskje fra tjenerne, eller fra kurerene som helt sikkert gikk i skytteltrafikk denne natten, skulle svaret på gåten endelig komme for en dag.