Issuu on Google+


SKYATLAS


David Mitchell

SKYATLAS Oversatt av Stian Omland MNO


David Mitchell Originalens tittel: Cloud Atlas Oversatt av Stian Omland Opprinnelig utgave: Copyright © 2004 by David Mitchell All rights reserved Norsk utgave: © J.W. Cappelens forlag AS, 2005 Denne utgave: ©Cappelen Damm AS, 2012 ISBN 978-82-02-40509-0 1. utgave, 1. opplag, 2012 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


For Hana og besteforeldrene hennes


Adam Ewings sydhavsdagbok


Torsdag, 7 de november – Bortenfor de innfødtes landsby, på en øde & forlatt strand, hadde det seg slik at jeg fant ferske fotspor. Gjennom råtnende tare, cocos de mer & bambus førte sporene meg til sin opphavsmann, en hvit herre, med opprullede benklær & pjekkert, utstaffert med et velpleiet skjegg & en overdimensjonert flosshatt, så oppmerksomt opptatt med å grave & sile den vulkanske sanden at han la merke til meg først da jeg hadde anropt ham fra ti meters hold. Det var på dette viset at jeg stiftet bekjentskap med dr. Henry Goose, sosietetslege fra London. Hans nasjonalitet var ingen overraskelse. Om det eksisterer noe ørnerede så bortgjemt eller noen øy så avsidesliggende at man kan ferdes der uten å slumpe på en engelskmann, så finnes stedet ikke på noe kart jeg har sett. Hadde legen forlagt noe på denne bedrøvelige kysten? Kunne jeg bistå med noe? Dr. Goose ristet på hodet, knøt opp lommetørkleet & fremviste innholdet med åpenbar stolthet. «Tenner, sir, er den emaljerte gral jeg søker her. I fordums tid var denne arkadiske strand en kannibalenes bankettsal, ja, der de sterke grådig stappet seg med de svake. Tennene spyttet de ut, slik De eller jeg ville kvittet oss med kirsebærstener. Men disse simple jeksler, min herre, skal forvandles til gull. Hvordan? En fagmann på Piccadilly som lager gebiss til adelen betaler rundhåndet for mennesketenner. Vet De hvilken pris fire unser vil innbringe, min herre?» Jeg bekjente min uvitenhet. «Det vil jeg heller ikke opplyse Dem om, for det er en yrkeshemmelighet!» Han slo seg lett på nesen. «Herr Ewing, er De kjent med markise Grace av Mayfair? Nei? Så meget desto bedre for Dem, for 9


hun er et lik i underkjole. Fem år er gått siden den gamle hurpen svinet til mitt navn, ja, med beskyldninger som resulterte i at jeg ble ballottert ut av legeforeningen.» Dr. Goose kastet blikket ut over havet. «Mine vandringer har sin opprinnelse i nettopp den mørke stunden.» Jeg ga uttrykk for min medfølelse hva angikk legens sørgelige skjebne. «Jeg takker Dem, min herre, jeg takker Dem, men disse tyggeredskaper,» han ristet på lommetørkleet, «er mine reddende engler. Tillat meg å forklare. Markisen bærer gebiss utformet av den bemeldte lege. Neste jul, i samme stund som det parfymerte hunneselet tar ordet under sitt eget Ambassadørball, skal jeg, Henry Goose, ja, jeg, reise meg & kunngjøre for alle som én at vår vertinne tygger med kannibaltenner! Sir Hubert vil forutsigbart nok trekke påstanden i tvil: ’Legg frem Deres bevis,’ kommer den tølperen til å brøle, eller ’jeg krever oppreisning!’, & jeg skal erklære: ’Bevis, sir Hubert? Sannelig, jeg sanket selv Deres mors tenner i Sydhavets spyttebakke! Her, min herre, her er noen av deres følgesvenner!’ & kyle nettopp disse tennene i hennes suppeterrin av skilpaddeskall, & det, min herre, vil gi meg oppreisning! De kvitrende, vittige bladsmørerne kommer til å skålde den iskalde markisen i sine skillingsblader, & neste sesong vil hun være heldig om hun mottar invitasjon til ball på fattighuset!» Jeg bød Henry Goose hastig adjø. Jeg tror sannelig han er et dårekistelem.

Fredag, 8de november – På det enkle skibsverftet under vinduet mitt går arbeidet videre med klyverbommen, under herr Sykes’ ledelse. Herr Walker, Ocean Bays eneste krovert, er også stedets største tømmerhandler & han skryter av sine år som skibsbyggermester i Liverpool. (Jeg er med tiden blitt tilstrekkelig bevandret i antipodisk skikk & bruk til å la slike usannsynlige sannheter fare.) Herr Sykes meddelte at en hel uke må til for å sette Prophetess i «Bristol-stand». Å være innkvartert i Musket i syv da10


ger synes meg en urimelig straff, men jeg minnes den hylende stormens hoggtenner & sjøfolkene som falt overbord, & min nåværende motgang føles mindre påtrengende. Jeg møtte dr. Goose i trappen i morges & vi spiste frokost sammen. Han har hatt husrom i Musket siden midten av oktober, etter å ha reist hit med et brasiliansk handelsskib, Namorados, fra Feejee, der han utøvet sin legekunst ved en misjonsstasjon. Nå venter legen på en meget forsinket australsk selskute, Nellie, som skal frakte ham til Sydney. Fra kolonien vil han søke stilling ombord i et passasjerskib med kurs for sitt hjemlige London. Min dom over dr. Goose var uberettiget & forhastet. Man må være likeså kynisk som Diomedes for å lykkes i mitt fag, men kynismen kan også gjøre en blind overfor mer subtile dyder. Legen har sine eksentriske sider & beretter med glede om dem mot en dram portugisisk pisco (aldri til overmål), men jeg borger for at han er den eneste virkelige herre på denne breddegrad, øst for Sydney & vest for Valparaiso. Jeg kan til & med komme til å forfatte et introduksjonsbrev for ham, til familien Partridge i Sydney, for dr. Goose & kjære Fred er av samme ull. Dårlig vær utelukket min morgenutflukt, & vi pratet ved torvilden & timene føk forbi som var de minutter. Jeg snakket lenge om Tilda & Jackson, & dessuten mine bekymringer for «gullfeber» i San Francisco. Deretter stevnet samtalen fra min hjemby til mine nylige notarialplikter i New South Wales, & derfra til Gibbons, Malthus & Goodwin, via blodigler & lokomotiver. Oppmerksom samtale er en lindrende faktor jeg sårt mangler ombord i Prophetess & legen er en regelrett polyhistor. Hva mer er, han har i sin besittelse en elegant hærstyrke utskårne sjakkbrikker vi flittig skal holde i aktivitet til enten Prophetess’ avreise eller Nellies ankomst.


Lørdag, 9de november – Soloppgang så skinnende som en sølvdollar. Skonnerten er fortsatt et begredelig syn der hun ligger ute i bukten. En innfødt krigskano blir kjølhalt. Henry & jeg la i vei til «Bankettstranden» i regelrett helligdagshumør & gjorde muntert honnør for piken som er ansatt hos herr Walker. Den surmulende frøken hengte nyvasket tøy på en busk & overså oss. Hun har et anstrøk sort blod, & jeg innbiller meg at hennes mor ikke står langt fra jungelarten. På vei forbi den innfødte landsbyen vekket en «summing» vår nysgjerrighet & vi bestemte oss for å lokalisere lydens opprinnelse. Bosetningen er omkranset av et stolpegjerde, så forfallent at man uanstrengt kan gå igjennom en rekke steder. En hårløs tispe løftet hodet, men den var tannløs & døende, & gjødde ikke. En ytre ring ponga-hytter (bestående av grener, jordvegger & matterte tak) huket seg sammen i le av «grandeboliger», trekonstruksjoner med utskårne overkarmer & tilløp til verandaer. I midten av landsbyen utspilte en offentlig pisking seg. Henry & jeg var de to eneste hvite til stede, men tre kaster av innfødte tilskuere var lett gjenkjennelige. Høvdingen satt på sin trone, ikledd en fjærpyntet kappe, mens den tatoverte lavadelen & deres kvinner & barn sto og vartet opp, omtrent tredve i tallet. Slavene, dunklere & mer sotfarvede enn sine nøttebrune herrer, & under halvparten så mange, satt på huk i sølen. For en innavlet, enfoldig sløvhet! Kopparrede & pustuløse av haki-haki bivånet disse stakkarene avstraffelsen, uten å fremvise annen reaksjon enn den besynderlige, bielignende summingen. Om lyden var tegn på medfølelse eller fordømmelse vites ikke. Mannen som tok hånd om piskingen, var en Goliat hvis fysiske fremtoning ville ta motet fra enhver nevekjemper. Øgler, store & små, var tatovert på hver eneste tomme av villmannens muskulatur – skinnet hans ville innbragt en utmerket pris, selv om jeg for alle perlene på O-hawaii ikke ville meldt meg frivillig til å frata ham det! Den ynkelige fangen, kulørt som av rimfrost i håret etter mange harde år, var bundet naken til en trekantramme. Kroppen skalv for hvert flerrende piskeslag, ryggen var et pergament dekket av 12


blodige runer, men det følelsesløse uttrykket i ansiktet fortalte om en sjelefred som hos en martyr som allerede er tatt inn under Herrens vinge. Jeg bekjenner at det svimlet for meg for hvert slag med pisken. Så fant noe underlig sted. Den medtatte villmannen løftet sitt hengende hode, fant mitt blikk & betraktet meg med forbløffende, vennlig viten! Som om en skuespiller på scenen fikk øye på en venn han lenge har savnet, i Kongelosjen, & uten at publikum merket det, formidlet sin gjenkjennelse. En tatovert «sortmann» kom mot oss & viftet med en nefrittdolk for å angi at vi var uvelkomne. Jeg forhørte meg om hvilken forbrytelse fangen hadde gjort seg skyldig i. Henry la armen om meg. «Kom, Adam, en vis mann stiller seg ikke mellom bestet & hans måltid.»

Søndag, 10de november – Herr Boerhaave satt midt iblant sin bande betrodde bøller, som Lord Anakonda & hans snoker. Deres «feiring» av sabbaten var begynt nedenunder før jeg sto opp. Jeg la ut på leting etter barberingsvann & fant kroen myldrende av sjøulker som ventet på sin tur med de stakkars innfødte pikene Walker har fanget i et improvisert bordell. (Rafael var ikke å se blant dem som ga seg hen til utskeielsene.) Jeg bryter ikke fasten i et horehus. Henrys avsky målte seg med min, & dermed ga vi avkall på frokosten (piken ble utvilsomt presset til alternativ tjeneste) & ga oss i vei til kapellet & gudstjenesten uten å ha brutt fasten. Vi hadde knapt gått to hundre meter da jeg, til min bestyrtelse, husket denne dagboken, liggende på bordet i værelset mitt på Musket, synlig for enhver beruset sjømann som kunne komme til å bryte seg inn. Av redsel for dens sikkerhet (& min egen, om herr Boerhaave skulle få slått kloen i den), la jeg veien tilbake for å skjule den med større grundighet. Min tilbakekomst ble møtt med brede glis, & jeg antok at jeg var «solen det ble snakket om», men jeg oppdaget den 13


egentlige grunnen da jeg åpnet døren – det vil si, herr Boerhaaves bjørnehårede ende overskrevs på sin morianske Gullhår i min seng in flagrante delicto! Ba den djevelen av en hollender om forladelse? Langt ifra! Han mente selv å være den fornærmede part & brølte: «Ha Dem ut, herr Fjærpinn! Eller så skal jeg for sorte svingende brekke den listige yankee-pennesplitten Deres i to!» Jeg nappet til meg dagboken & trampet nedenunder til et svirokrati av morskap & spott fra de hvite villmennene som hadde samlet seg der. Jeg gjorde mine innvendinger til Walker, & sa at jeg betalte for et privat værelse & forventet at det skulle forbli privat selv når jeg var fraværende, men den slubberten tilbød meg bare en tredjedels avslag på «Et kvarters galopp på den peneste hoppa i stallen!» Full av avsky svarte jeg at jeg var ektemann & far! & at jeg heller ville dø enn å utsette min verdighet & anstendighet for fornedrelse med noen av de pokkers horene hans! Walker sverget på at han skulle «pynte på øynene mine» om jeg noen gang kalte hans egne kjære døtre «horer» igjen. En tannløs snok ropte hånlig at hvis det å være i besittelse av kone & barn var en dyd i seg selv, «Ja, da, herr Ewing, er nok jeg ti ganger så dydig som Dere!» & en usett hånd tømte en seidel fælt brygg over meg. Jeg valgte å trekke meg tilbake før væsken ble byttet med et mer solid prosjektil. Klokken i kapellet kalte til seg Ocean Bays gudfryktige, & jeg skyndte meg henimot der Henry ventet, mens jeg forsøkte å glemme skjendigheten jeg nylig hadde vært vitne til i vertshuset. Kapellet knakte som en gammel holk, & menigheten besto knapt av like mange individer som det er fingre på to hender, men ingen vandrer har noen gang slukket tørsten i en ørkenoase med større takknemlighet enn Henry & jeg la i vår tilbedelse i morges. Kapellets lutheranske grunnlegger har ligget til hvile på kirkegården i ti vintre & ingen presteviet etterfølger har siden våget å gripe alterets ror. Dermed er gudstjenesten hummer & kanari av kristne trosretninger. Bibelsteder ble lest av den halvparten av menigheten som var bevandret uti skriftspråket & vi sang med på en salme eller to, som ble foreslått på omgang. Denne folkelige flokkens «forvalter», en herr D’Arnoq, sto under det beskjedne korset & bønnfalt Henry & meg om å bidra i 14


kretsen. Med min egen frelse fra stormen i forrige uke i friskt minne, foreslo jeg Lukas kap. 8: Da gikk de til ham & vekket ham op & sa: Mester! mester! vi går under! Men han stod op & truet vinden & bølgene; & de la sig, & det blev blikkstille. Henry leste Salme nr. 8, med en stemme så klangfull som noen skolert dramatiker: Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter, får & okser, alle tilsammen, ja også markens dyr, himmelens fugler & havets fisker, alt som ferdes på havenes stier. Ingen organist spilte en magnificat, annet enn vinden i skorsteinskanalen, intet kor sang en Nunc Dimittis, annet enn forblåste måker, men like fullt forestiller jeg meg at Skaperen ikke følte mishag. Vi lignet mer på Roms første kristne enn på noen senere kirke bekledd med dulgte ritualer & edelstener. Deretter fulgte fellesbønnen. Sognebarna ba ad libitum om utryddelse av potetpesten, nåde for sjelen til et dødt spedbarn, velsignelse av en ny fiskebåt osv. Henry uttrykte takknemlighet for den gjestmildheten de kristne på Chatam Isle hadde vist oss. Jeg ga ham min helhjertede støtte & sendte av sted en bønn for Tilda, Jackson & min svigerfar under mitt langvarige fravær. Efter gudstjenesten kom en av kapellets «stormaster», en herr Evans, med svært vennlig mine bort til meg & Henry & presenterte oss for sin hustru (som i likhet med sin ektemann omgikk tunghørthetens hindringer ved bare å besvare de spørsmål de trodde de var blitt stilt & bare å godta de svar de trodde var gitt – en listig metode som ble benyttet av mang en amerikansk advokat) & deres tvillingsønner, Keegan & Dyfedd. Herr Evans kunne fortelle at hver eneste uke hadde han for vane å invitere herr D’Arnoq, predikanten vår, til middag i sitt hjem like i nærheten, av den grunn at sistnevnte bor i Port Hutt, på en odde noen kilometer unna. Ville vi gjøre dem selskap under sabbatsmåltidet? Etter allerede å ha underrettet Henry om det Gomorra som rådet på Musket & ha hørt ropene om «mytteri» fra våre respektive maver, tok vi takknemlig imot familien Evans’ tilbud. Våre verters bondegård, som lå trekvart kilometer fra Ocean Bay, oppe i en slyngende, forblåst dal, viste seg å være en nøysomt konstruert bygning, men beviselig i stand til å stå imot de fremturende stormene som brekker knoklene til så mangt et ulykkelig fartøy på revene 15


utenfor strendene. Salongen var dominert av et kjempemessig grisehode (rammet av hakeslipp & skjelende øyne), drept av tvillingene på deres 16. fødselsdag, & en søvngjengersk gulvklokke (som var flere timer i utakt med mitt eget lommeur). Ja, riktig tid er faktisk en høyt verdsatt importvare fra New Zealand). En innfødt gårdsarbeider stirret mysende inn på sin herres gjester gjennom vindusruten. Aldri noen gang har mitt øye skuet en slik fillefrans av en renegado, men herr Evans sverget at kvarteronen, «Barnabas», var «den mest lettbente gjeterhund som noen gang hadde forflyttet seg på to ben». Keegan & Dyfedd er ærlige, ullhårede karer, først & fremst kyndige i sauenes væremåte (familien har to hundre dyr i sin besittelse), for ingen av dem har vært i «Byen» (slik omtaler øyboerne New Zealand) & har heller ikke fått skolegang annet enn timer i Den hellige skrift med sin far, noe som dog har ført til at de har lært å lese & skrive i tilstrekkelig grad. Fru Evans ba bordbønnen & jeg hadde gleden av å oppleve mitt mest makelige måltid (ubesudlet av salt, mark & eder) siden avskjedsmiddagen med konsul Bax & herr & fru Partridge på Beaumont. Herr D’Arnoq fortalte om skib han har forsynt i løpet av sine ti år på Chatham Isle mens Henry moret oss med historier om pasienter, både navnkundige & ringe, som han har vært velgjører for både i London & Polynesia. Jeg, for min del, beskrev de mange prøvelser undertegnede amerikanske notar overvant for å lokalisere den australske begunstigede i et testament som ble opprettet i California. Vi skylte ned lammestuingen & innbakte epler med utvannet øl som herr Evans brygger til byttehandel med hvalfangerne. Keegan & Dyfedd forlot oss for å ta seg av buskapen & fru Evans trakk seg tilbake til sine plikter på kjøkkenet. Henry spurte om det per tiden var aktive misjonærer på Chatam Isle, noe som fikk herr Evans & herr D’Arnoq til å veksle blikk, & førstnevnte kunne fortelle at «Nei, maoriene ser ikke blidt på at vi pakehaene skjemmer bort morioriene deres med for mye sivilisasjon.» Jeg måtte spørre om ondet «for mye sivilisasjon» kunne sies å eksistere? Herr D’Arnoq svarte: «Finnes det ingen Gud vest for Hornet, da finnes det heller ikke snev av Deres grunnlovs Alle menn er skapt 16


likeverdige, herr Ewing.» Begrepene «maori» & «pakeha» kjente jeg fra Prophetess’ opphold i Bay of Islands, men jeg ba om å få høre hvem eller hva «moriori» kunne bety. Forespørselen åpnet en Pandoras eske av historier, en detaljert redegjørelse for Chathams urbefolknings vekst & fall. Vi tente våre piper. Herr D’Arnoqs fortelling var uavbrutt tre timer senere, da han var tvunget til å gi seg i vei mot Port Hutt før nattens frembrudd fordunklet veien ut til odden. Hans muntlige beretning befinner seg etter min mening i selskap med Defoes eller Melvilles penn & jeg skal skrive den ned på disse sider, etter, om Morfeus vil, en god natts søvn.

Mandag, 11te november – Morgengry klamt & uten sol. Bukten fremstår som slimet, men været er mildt nok til at reparasjonene kan fortsette på Prophetess, Neptun være lovet. I skrivende stund blir et nytt kryssmers heist på plass. For kort tid siden, mens Henry & jeg spiste frokost, ankom herr Evans svært befippet & bønnfalt min venn legen om å behandle en nabo som vanligvis holdt seg for seg selv, en enkefru Bryden, som ble kastet av hesten i en steinet myr. Fru Evans pleiet henne & frykter at enkens liv står i fare. Henry hentet legevesken & gikk uten forsinkelser av noe slag. (Jeg tilbød meg å bli med, men herr Evans ba om min overbærenhet, av den grunn at pasienten hadde fått ham til å love at ingen andre enn legen skulle få se henne uten sin fulle førlighet.) Walker, som overhørte disse meddelelser, kunne fortelle at intet hankjønn hadde krysset enkens terskel på tyve år & konkluderte med at «Den frigide gamle purka visselig synger på siste verset hvis hun lar dr. Kvakksalver tukle med henne.» Opprinnelsen til morioriene på «Re¯kohu» (de innfødtes navn på Chatham Isles) forblir et mysterium til dags dato. Herr Evans la for dagen en overbevisning om at de nedstammer fra jøder som ble utvist fra Spania, & henviser til deres krokete neser & hånlige munner. Herr 17


D’Arnoqs foretrukne teori, at morioriene en gang var maorier hvis kanoer forliste på disse fjerneste øyer, er basert på likheter hva angår språk & mytologi, & innehar derfor høyere logisk karat. Det som er visst, er at etter århundrer eller årtusener med et liv i isolasjon, har morioriene levet et likeså primitivt liv som sine ulykkelige slektninger på Van Diemen’s Land. Båtbyggerkunst (utover grove, vevede farkoster som brukes til å krysse kanalene mellom øyene) & navigasjon havnet i glemselen. At landjorden skulle kunne innbefatte andre land, der andre føtter vandret, hadde morioriene ingen formening om. Ja, deres språk mangler et ord for «rase», & «moriori» betyr, ganske enkelt, «folk». Gårdsdrift forekom ikke, for på disse øyene var det ingen pattedyr å finne før forbipasserende hvalfangere egenrådig etterlot seg griser her for å avle seg et forråd. I sin jomfruelige tilstand var morioriene furasjerere som plukket paua-skalldyr, dykket etter kreps, plyndret fuglereder, spiddet sel, sanket tare & gravet etter mark & røtter. På den tiden var morioriene intet annet enn en lokal variant av de mest bastskjørtede, fjærpyntede hedninger fra de stadig færre av havets «blindsoner» som fortsatt er uskolert av den hvite mann. Men årsaken til at gamle Re¯kohu kunne sies å skille seg ut, var å finne i de innfødtes unike stillehavstro. I uminnelige tider hadde moriorienes prestestand befalt at den som utgytte en annens blod, tok livet av sin egen mana – sin ære, sin verdi, sin anseelse & sin sjel. Ingen moriori ville gi husly til, servere mat til, samtale med eller i det hele tatt se en slik persona non grata. Om den utstøtte drapsmannnen overlevde den første vinteren, drev ensomhetens desperasjon ham vanligvis til Cape Young & et blåsehull i vannkanten, der han tok sitt eget liv. Bare tenk på det, var D’Arnoqs oppfordring. To tusen villmenn (herr Evans’ antagelse) opphøyer Du skal ikke slå ihjel i ord & i handling, & lager et muntlig «Magna Carta» for å skape en harmoni som er ukjent noen andre steder på de seksti århundrene siden Adam smakte frukten av Kunnskapens tre. Krig var et like fremmed konsept for morioriene som teleskopet er for pygmeene. Fred, ikke et opphold mellom kriger, men årtusener med uforgjengelig fred, hersket på disse fjerntliggende øyene. Hvem kan vel benekte at gamle Re¯kohu lå nærmere Mores Utopia enn våre Fremskrittets stater som styres av krigs18


hissige småfyrster i Versailles & Wien, Washington & Westminster? «Her,» sa D’Arnoq med ettertrykk, «og bare her, fantes disse flyktige fantasifostre, ’de edle villmenn’, av kjøtt & blod!» (Da vi senere vandret tilbake til Musket, bekjente Henry: «Jeg kunne aldri fått meg til å ty til beskrivelsen ’edel’ om en rase med villmenn som var for tilbakestående til å få et spyd til å fly rett.») Glass & fred har det til felles at de viser sin skjørhet når de utsettes for gjentatte slag. Det første anslaget mot morioriene var Union Jack, stukket i jorden i Skirmish Bay i kong Georges navn av løytnant Broughton fra HMS Chatham for bare femti år siden. Tre år senere var Broughtons oppdagelse å finne hos sjøkartselgerne i Sydney & London, & et dryss frie nybyggere (deriblant herr Evans’ far), skibbrudne sjømenn & straffanger – som var på kant med New South Wales Colonial Office hva angikk fengslingsbetingelser – dyrket gresskar, løk, mais & gulrøtter. De solgte dem til nødlidende selfangere, som representerte det andre anslaget mot moriorienes uavhengighet & som knuste de innfødtes håp om velstand ved å gjøre brenningene rosa av selblod. (Herr D’Arnoq demonstrerte profitten ved hjelp av følgende regnestykke: et eneste skinn ga 15 shilling i Canton & de første selfangerne gjorde fangster på over to tusen skinn per skute!) Etter noen få år var selene bare å finne på de ytterste skjærene, & også fangstfolkene gikk over til å dyrke poteter, gjete sauer & drette opp griser i et slikt omfang at Chatham Isles nå omtales som «Stillehavets have». Disse parveny-bøndene rydder land ved hjelp av bråtebranner som ulmer under torven både høst & vinter & som i tørkeperioder kommer til overflaten for å så fornyet elendighet. Det tredje anslaget mot morioriene var hvalfangerne, som nå legger til i Ocean Bay, Waitangi, Owenga & Te Whakaru i betydelig antall for å få skutene kjølhalt, satt i stand & lastet med nye forsyninger. Hvalskutenes katter & rotter formerte seg som Egypts landeplager & spiste en fugleart som bygget reder i hi, fugler hvis egg var av slik betydning for moriorienes ernæring. Det fjerde var disse ymse ondene som reduserer bestanden blant de mørkere raser når den hvite sivilisasjon nærmer seg & som ytterligere tappet saften av det innfødte befolkningsgrunnlaget. 19


Alle disse ulykkene kunne morioriene kanskje dog ha utstått, om det ikke hadde vært for at rapporter nådde New Zealand med beskrivelser av Chatham Isles som et regelrett Kanaan, med laguner stappet fulle av ål, bukter der bunnen var dekket av skalldyr & der innbyggerne manglet begreper om både våpen og strid. I ørene til Ngati Tama & Ngati Mutunga, to klaner fra Taranaki Te Ati Awa-maoriene (herr D’Arnoq kan forsikre oss om at maorienes stamtavler er ned til den minste gren likeså innviklet som de slektstrærne den europeiske lavadelen setter så høyt, ja, enhver gutt fra denne rase av analfabeter kan faktisk redegjøre for sin bestefars bestefars navn & «rang» i en håndvending), bar disse ryktene med seg løfter om godtgjørelse for de slektsområder de mistet under «Muskett-krigene» for ikke så lenge siden. Spioner ble sendt for å teste moriorienes mot, ved å krenke tapu & plyndre hellige steder. Morioriene møtte provokasjonene slik Vår Herre bønnfalt oss, ved å «vende det annet kinn til», & lovovertrederne vendte tilbake til New Zealand med bekreftelser av moriorienes åpenbare forsagthet. De tatoverte maori-conquistadores fant sin armada i form av et eneste skib, kaptein Harewood & briggen Rodney, som i de siste måneder av året 1835 sa seg villig til å transportere 900 maorier & syv krigskanoer fordelt på to overfarter, til gjengjeld for settepoteter, skytevåpen, griser, et stort forråd av skrapet lin & en kanon. (Herr D’Arnoq møtte Harewood for fem år siden, i armod på en kro i Bay of Islands. Først benektet han at han var Rodneys Harewood, før han sverget på at han var blitt tvunget til å befordre de svarte, men det var uklart hvordan denne tvangen var kommet til uttrykk.) Rodney la ut fra Port Nicholas i november, men den hedenske lasten, bestående av fem hundre menn, kvinner & barn, tettpakket i lasterommet under den seks dager lange overfarten, til langt over kimmingen i avføring & oppkast & uten selv et minstemål av vann, ankret opp i Whangatete Inlet i en så svekket tilstand at hadde de bare villet, kunne selv morioriene ha drept sine stridslystne brødre. De gode samaritaner valgte å dele Re¯kohus reduserte overflod heller enn å ramme sin mana ved blodsutgydelse, & pleiet de syke & døende maoriene tilbake til livet. «Det hadde vært maorier på Re¯kohu tidligere,» 20


forklarte herr D’Arnoq, «som dog hadde reist sin vei igjen, slik at morioriene antok at kolonistene ville la dem være i fred på samme måte.» Moriorienes generøse handlinger ble belønnet da kpt. Harewood vendte tilbake fra New Zealand med fire hundre nye maorier. De fremmede ga seg umiddelbart i kast med å gjøre krav på Chatham gjennom takahi, et maorisk ritual transkribert som «Å gå over landet for å ta landet i besittelse». Gamle Re¯kohu ble delt opp på denne måten & morioriene underrettet om at de nå var maorienes vasaller. Tidlig i desember, da om lag et dusin innfødte protesterte, ble de helt uten videre myrdet med stridsøkser. Maoriene viste seg å være lærenemme elever av britene i «koloniseringens mørke kunster». Chatham Isle omslutter en veldig, østlig marsklagune, Te Whanga, som på det nærmeste er et innlandshav, men som ved flo tilføres næring fra havet gjennom lagunens munning ved Te Awapatiki. For fjorten år siden holdt moriorimennene parlament på den hellige grunn. Tre dager varte det, & hensikten var å avgjøre spørsmålet: Ville det å utgyte maorienes blod også virke ødeleggende på ens mana? Yngre menn hevdet at fredens trossetning ikke omfattet utenlandske kannibaler som deres forfedre ikke hadde noen kjennskap til. Morioriene måtte drepe eller bli drept. De eldre ba om forsoning, for så lenge morioriene bevarte sin mana overfor sitt land, ville gudene & forfedrene frelse deres rase fra fortred. «Ta din fiende i favnen,» kom det raskt fra Henry, «og kjenn hans dolk kile dine nyrer.») De eldre vant frem, men det gjorde lite fra eller til. «Når de er tallmessig underlegne,» fortalte herr D’Arnoq, «skaffer maoriene seg overtaket ved å slå til først & hardest, slik mange uheldige briter & franskmenn kan vitne om fra graven.» Ngati Tama-ene & Ngati Mutunga-ene hadde holdt sine egne råd. Moriorimennene vendte tilbake fra sitt parlament til et møte med bakhold & en natts udåder hinsides ethvert mareritt, med nedslakting, landsbyer i brann, plyndring, menn & kvinner spiddet på staker på rad & rekke på strendene, barn som skjulte seg i hull & ble snust frem & slitt i stykker av jakthunder. Enkelte høvdinger hadde tanke for morgendagen & slaktet bare ned nok til å innprente skrekkslagen lydighet i de som overlevet. 21


Andre høvdinger viste ikke slik tilbakeholdenhet. På Waitangi Beach ble femti moriorier halshugget, filetert, pakket i linblader & deretter bakt i en kjempemessig jordovn med jams & søtpoteter. Ikke halvparten av de morioriene som hadde bivånet gamle Re¯kohus siste solnedgang, levet lenge nok til å se maorisolen stige opp. («Mindre enn hundre renrasede moriorier er nå tilbake,» sa herr D’Arnoq sørgmodig. «På papiret frigjorde den britiske kronen dem fra slaveriets åk for mange år siden, men maoriene har intet til overs for papir. Vi befinner oss en ukes seiling fra guvernørens residens & Hennes Majestet har ingen garnison på Chatham.») Jeg spurte hvorfor de hvite ikke hadde hindret maoriene under massakren? Herr Evans sov ikke lenger & var ikke halvparten så tunghørt som jeg hadde innbilt meg. «Har De noen gang sett maorikrigere når blodgalskapen griper dem, herr Ewing?» Jeg sa at det hadde jeg ikke. «Men De har sett haier på sitt mest blodtørstige, eller hva?» Jeg svarte at det hadde jeg. «Nesten det samme. Forestill Dem en blødende kalv som ligger & bakser på grunt vann med haier på alle kanter. Hva skal man foreta seg – holde seg på tørt land eller forsøke å stagge haiens kjeft? Det var valget vi sto overfor. Jo, vi hjalp de få som kom på vår dør – gjeteren Barnabas var en av dem – men hadde vi forlatt vårt hjem den kvelden, ville vi vært fortapt. De må huske at vi hvite på den tiden var under femti i tallet på Chatham. Alt i alt, ni hundre maorier. Maoriene avfinner seg med pakeha, herr Ewing, men de avskyr oss. Glem aldri det.» Hva slags moral skal man utlede? Fred, om enn aldri så elsket av Vår Herre, er en kardinaldyd bare hvis dine naboer har en samvittighet som din egen.


Natt – Navnet D’Arnoq er ikke høyt verdsatt i Musket. «En hvit sorting, en blandingsraset kjøter av en mann,» sa Walker. «Ingen vet hva han er.» Suggs, en enarmet gjeter som bor under bardisken, sverget på at vårt bekjentskap er en bonapartistisk general som skjuler seg her under falskt navn. En annen sverget på at han var polakk. Ikke heller settes det nevneverdig pris på ordet «moriori». En fordrukken maorimulatt fortalte at hele historien om de innfødte var diktet opp av den «gale gamle lutheraneren», & at herr D’Arnoq sprer budskapet om morioriene bare for å legitimere sine egne bedragerske krav om å overta jord fra maoriene, Chathams sanne eiere, som har reist frem & tilbake i kanoene sine i uminnelige tider! James Coffee, en svinebonde, sa at maoriene hadde gjort den hvite mann en tjeneste ved å utrydde en annen rase udyr for å gi plass til oss, & la til at russerne trener kosakker til å «mykne sibirske huder» på lignende måte. Jeg innvendte at å sivilisere de sorte raser ved hjelp av omvendelse burde være vårt anliggende, ikke å tilintetgjøre dem, for Guds hånd hadde skapt dem også. Samtlige tilstedeværende i kroen fyrte av bredsider mot meg for mitt «sentimentale yankee-sprøyt»! «Selv de beste av dem æ’kke gode nok til å daue som en gris!» ropte en. «Det eneste evangeliet de sorte fatter er den for–e piskens evangelium!» & enda en: «I vårt imperium har vi briter avskaffet slaveriet – det er mer enn noen amerikaner kan si!» Henrys posisjon var ambivalent, for å si det mildt. «Etter å ha arbeidet med misjonærer i årevis, er jeg fristet til å konkludere med at deres anstrengelser utelukkende forlenger en døende rases lidelser med ti til tyve år. Den barmhjertige bonde skyter en trofast hest som er blitt for gammel til å gjøre nytte for seg. Som filantroper ville det kanskje være vår plikt på samme måte å redusere villmennenes lidelser ved å fremskynde deres utryddelse? Tenk på dine hjemlige indianere, Adam, tenk på de avtaler dere amerikanere opphever & bryter, gang på gang på gang. Da er det vel mer humant & oppriktig bare å 23


dunke villmennene i hodet & få det hele overstått?» Like mange sannheter som menn. En gang iblant får jeg et glimt av en sannere sannhet, en som skjuler seg i mangelfulle etterligninger av seg selv, men når jeg nærmer meg, setter den seg i bevegelse & flytter seg dypere inn i uenighetens tornede hengemyr.

Tirsdag, 12te november – Vår ærbare kpt. Molyneux begunstiget Musket med sitt nærvær i dag, for å prute med vertshuseieren om prisen på fem tønner saltkjøtt (saken ble avgjort ved hjelp av en støyende omgang trentuno, som ble vunnet av kapteinen). Før han ga seg i vei for å inspisere fremdriften ved skibsverftet, ba kpt. Molyneux til min store forbauselse om noen ord i fortrolighet med Henry på min følgesvenns værelse. Samtalen finner sted mens jeg skriver dette. Min venn er blitt advart mot kapteinens despotisme, men jeg liker det likevel ikke.

Senere – Kpt. Molyneux, viser det seg, lider av et medisinsk onde som, om det forblir ubehandlet, kan komme til å forringe de mange ferdigheter hans rang krever. Av denne grunn har kapteinen foreslått for Henry at min venn reiser med oss til Honolulu (proviant & privat køyeplass gratis) & påtar seg stillingen som skibslege & personlig lege for kpt. Molyneux til vi er fremme. Min venn forklarte at han hadde hatt til hensikt å vende tilbake til London, men kpt. Molyneux insisterte på det sterkeste. Henry lovet å tenke igjennom saken & fatte en beslutning senest fredag morgen, dagen som nå er satt for Prophetess’ avreise. Henry røpet ikke kapteinens sykdom, & jeg spurte heller ikke, selv om man ikke behøver å være medisiner for å få med seg at kpt. Molyneux er en slave av gikten. Min venns diskresjon tjener ham til ære. 24


Uansett hvilken eksentrisitet Henry Goose legger for dagen som samler av kuriosa, er det min overbevisning at dr. Goose er en eksemplarisk helbreder & det er mitt glødende, om enn egennyttige, håp at Henry besvarer kapteinens forslag på velvillig vis.

Onsdag, 13de november – Jeg henvender meg til min dagbok som en katolikk til sin skriftefar. Mitt forslåtte legeme hevder hardnakket at disse usedvanlige siste fem timene ikke var en fantasi fra sykeleiet, manet frem av min lidelse, men virkelige begivenheter. Jeg skal beskrive hva som har rammet meg på denne dag, & holde meg i størst mulig nærhet til sannheten. I morges gikk Henry atter på besøk til enkefru Brydens hytte for å justere spjelken & påføre nye grøtomslag. Snarere enn å henfalle til lediggang, satte jeg meg fore å bestige en høy topp nord for Ocean Bay, kjent som Conical Tor, hvis høytliggende plassering bør kunne by på den beste utsikt over Chatham Isles «bakland». (Henry, en mann i modnere alder, er altfor fornuftig til å streife rundt på øyer som ikke er kartlagt & som er befolket av kannibaler.) Den trette bekken som vanner Ocean Bay, førte meg mot strømmen gjennom myrlendte beitemarker, hellinger overstrødd med stubber, & inn i urskog så oppråtnet, knudret & sammenfiltret at jeg ble tvunget til å klatre til værs som en orangutang! En salve hagl kom brått farende, fylte skogen med en oppjaget rytme & tok like plutselig slutt. Jeg fikk øye på en lokal fluesnapper hvis fjærdrakt var beksort & hvis tamhet grenset mot forakt. En tui jeg ikke kunne se, ga seg til å synge, men min oppglødde innbildningskraft ga den menneskelig taleevne: «Øye for øye!» ropte den foran seg der den smatt gjennom en labyrint av knopper, kvister & torner. «Øye for øye!» Etter en stri klatretur erobret jeg tinden, sørgelig opprevet & oppskrapet, uten formening om hva klokken kunne være, for jeg forsømte å trekke lommeuret i går kveld. Den ugjennomskinnelige tåkedis som hjemsøker disse øyene (de innfødtes betegnelse «Re¯kohu», forteller herr D’Arnoq, betyr «Tåkedisens 25


sol») hadde sluppet seg ned mens jeg klatret opp, slik at mitt skattede panorama ikke var annet enn tretopper som forsvant i yr. Sannelig en gjerrig belønning for mine anstrengelser. «Toppen» av Conical Tor var et krater, et stenkast i diameter, som omsluttet en fordypning med forrevne vegger, hvis bunn ikke kunne sees, langt under det dystre løvverket til et gross eller flere kopi-trær. Jeg hadde intet ønske om å studere dets dyp uten bistand av tau & en spisshakke. Jeg forflyttet meg langs kanten, på leting etter en åpnere sti tilbake til Ocean Bay, da et forbløffende hu-rusj! fikk meg til å kaste meg på bakken – menneskesinnet kan ikke fordra tomrom & har det med å fylle slike med fantombilder, & derfor skimtet jeg først et villsvin med store hoggtenner, i ferd med å angripe; deretter en maorikriger med løftet spyd & ansiktet fordreid av sin rases nedarvede hat. Det var ikke annet enn en albatross, med vinger som «fluppet» i luften som en skute for fulle seil. Jeg så den forsvinne i disen. Jeg sto en hel meter fra kraterkanten, men til min forskrekkelse begynte marken under føttene å løse seg opp som en talgskorpe – jeg sto ikke på fast grunn, men et fremspring! Jeg falt nedi til midjen, grep i fortvilelse etter noen gresstuster, men de røk mellom fingrene på meg & jeg styrtet ned, som en utstillingsdukke som ble kastet i en brønn! Jeg minnes at jeg hvirvlet rundt i luften, ropte, & at kvister kloret meg i øynene, at jeg ble kastet rundt & jakken hektet seg fast, ble slitt løs; løs jord; forventning om smerte; en inntrengende, formløs bønn om hjelp; en busk som bremset, men ikke stanset mitt fall & et håpløst forsøk på å gjenvinne balansen – jeg rutsjet – omsider kom terra firma skjenende for å møte meg. Sammenstøtet banket bevisstheten ut av meg. Jeg lå blant tåkede lappetepper & sommerlige puter, på et soveværelse i San Francisco, ikke ulikt mitt eget. En kortvokst tjener sa: «Du er en svært tåpelig gutt, Adam.» Tilda & Jackson kom inn, men da jeg ga uttrykk for min jubel, var det ikke engelsk, men guttural bjeffing som fra en innfødt rase, som brast ut av min munn! Min kone & sønn skammet seg over meg & gikk ombord i en vogn. Jeg tok opp jakten i et forsøk på å korrigere misforståelsen, men vognen forsvant i det stadig fjernere fjerne, til jeg våknet i et krattbevokst halvmørke & en 26


stillhet, drønnende & evig. Blåmerker, kutt, muskler & lemmer stønnet som en rettssal full av misfornøyde parter i et tvistemål. En madrass av mose & kompost, lag på lag i den dunkle fordypning siden skapelsens annen dag, hadde bevart mitt liv. Engler bevarte mine lemmer, for hvis så mye som en eneste arm eller ben var blitt brukket, ville jeg fortsatt ligget der, ute av stand til å frigjøre meg, ventende på døden i møtet med vær & vind eller rovdyrs klør. Da jeg kom meg på benene igjen & så hvor langt jeg hadde sklidd & falt (likeså langt som en fokkemast er høy) uten større skade på mitt legeme, takket jeg Vår Herre for min frelse, for sannelig: I nøden ropte du, & jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen. Øynene vennet seg til halvmørket & avslørte et syn som i samme stund var uutslettelig, skrekkinnjagende & makeløst. Først ett, så ti, deretter hundrevis av ansikter trådte frem fra det evig halvmørke skumringslyset, hugget i barken av avgudsdyrkere, som om skogsånder var fratatt bevegelsesevnen av en grusom trollmann. Ingen adjektiver strekker til for å skildre denne basiliskstammen! Bare det ubevegelige kan være så levende. Jeg lot tomlene gli langs deres skrekkelige ansikter. Jeg betviler ikke et øyeblikk at jeg var den første hvite i det mausoleet siden dets forhistoriske tilblivelse. Jeg antar at den nyeste dendroglyfen er ti år gammel, men de eldste, som er blitt forlenget etter hvert som trærne er blitt modnere, ble skåret ut av hedninger hvis gjenferd for lengst har forlatt denne verden. En slik elde fortalte visselig at det var herr D’Arnoqs moriorier som sto bak slike verk. Tiden gikk på det forheksede stedet & jeg søkte å finne en vei ut, oppmuntret av vissheten om at kunstnerne bak «treskulpturene» regelmessig måtte besørge sin egen sorti fra samme grop. En av veggene syntes mindre bratt enn de andre & slyngplanter med sterke fibre bød på en slags «rigg». Jeg gjorde meg klar til å klatre da jeg ble oppmerksom på en gåtefull «summing». «Hvem der?» ropte jeg (en lite veloverveid handling for en ubevæpnet hvit inntrenger i en hedensk helligdom). «Vis deg!» Stillheten slukte ordene & deres ekko & hånte meg. Min lidelse våknet i milten. Jeg sporet «summingen» til en stor mengde fluer som omkranset en klump som hang spiddet på en brukket gren. Jeg dyttet til byllen med en furupinne & måtte nesten 27


brekke meg, for det var et stykke stinkende innvoller. Jeg snudde meg for å fare, men plikten tvang meg til å fordrive en sort mistanke om at et menneskehjerte hang på treet. Jeg dekket for nesen & munnen med lommetørkleet &, med pinnen berørte jeg en avskåret ventrikkel. Organet pulserte som om det levde! & min skåldende lidelse skjøt opp langs ryggraden! Som i en drøm (men det var det ikke!) kom en transparent salamander ut fra sin sitt åtselbosted & pilte bortover pinnen mot hånden min! Jeg slynget pinnen unna & så ikke hvor det ble av salamanderen. Blodet bruste av redsel & jeg besørget sporenstreks min egen flukt. Det er lettere skrevet enn gjort, for hadde jeg på ny sklidd & styrtet ned fra de svimlende vegger, ville hellet kanskje ikke dempet fallet en gang til, men det var hugget feste til føttene i stenen & med Guds nåde kom jeg meg opp på kraterkanten igjen uten uhell. Der oppe i den begredelige skyen higet jeg etter å være i selskap med menn av min egen hudfarve, ja selv de ubehøvlede sjømennene på Musket, & jeg begynte med det samme å gå utfor i det jeg håpet var sydlig retning. Min opprinnelige, faste beslutning om å rapportere alt jeg hadde bevitnet (herr Walker, de facto om ikke de jure konsul, burde vel underrettes om tyveriet av et menneskehjerte?) ble svekket etter hvert som jeg nærmet meg Ocean Bay. Jeg er fortsatt tvilrådig angående hva jeg skal rapportere & til hvem. Hjertet var da visselig tilhørende en galte, eller sau. Tanken på at Walker & hans likesinnede skulle felle trærne & selge dendroglyfene til samlere virker støtende på min samvittighet. Jeg er kanskje sentimental, men jeg har ikke noe ønske om å være årsak til den siste skjending av morioriene.*

* Min far snakket aldri med meg om dendroglyfene & jeg ble kjent med dem først på den måten som beskrives i Innledningen. Nå som morioriene fra Chatham Island er en rase forbi utryddelsens rand, mener jeg at de heller ikke kan svikes. – J.E.

28


Skyatlas