Barbara Constantine
Og til slutt kom Paulette Oversatt av Agnete Øye
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originalens tittel: Et puis, Paulette Copyright © Calmann-Lévy, 2012 Norsk copyright © Cappelen Damm AS, 2017 Denne boken er utgitt etter avtale med Literary Agency Wandel Cruse, Paris Oversatt fra fransk av Agnete Øye Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Omslagsdesign: Full Tank/Lene Stangebye Geving Sats: Hamar Maskinsetteri Satt med Minion 11,2/14,4 pt Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Trykt på 70 g Enso Lux Cream, bulk 1,8 ISBN 978-82-8087-766-6 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
FSC® C047286
Innhold 1 Problemer med gassen 15 2 Fem minutter senere går det litt bedre 17 3 Morgengave 25 4 Ferdinand kjeder seg ikke lenger 29 5 Muriel leter etter hybel og jobb 34 6 Foreldrene jobber, barna drar på sykkeltur 37 7 Guttungene er på gården 41 8 Guttungene ler under dynen 42 9 Mireille har fått nok 44 10 Taklekkasje 47 11 Ferdinand kjører barna hjem 50 12 Ludo foretrekker å få kjeft av Mireille 52 13 Ferdinand rammes av tvil 54 14 Ferdinand øver på det han skal si 57 15 Invitasjonen 59 16 Fra te til frokost 62 17 Marceline forstår ikke 64 18 Flyttesjau 66 19 Guy og Gaby 68 20 Gaby dufter av fiol 71
21 Brevet fra Ludo (minus skrivefeilene) 73 22 Simone og Hortense venter 75 23 Hos Guy, etterpå 78 24 Guy får besøk 80 25 Roland snakker i telefonen 83 26 Mireille har noe å spørre om 86 27 Kjerringråd 89 28 Guy, femten kilo lettere 91 29 To pluss en på gården 93 30 Kanskje bare en forkjølelse 96 31 Diagnosen stilles 99 32 Behandlingstrussel 101 33 En kopp timiante 103 34 Guy tar et valg 105 35 Drops, tyggegummi og pleskener 109 36 Søstrene Lumière er vettskremte 112 37 Tre pluss to 116 38 En drøm om vann 120 39 Hortenses hjerte er utslitt 122 40 Muriel mister piffen 126 41 Skoleslutt 128 42 Det første sprøytestikket 133 43 Kattenavn 136 44 Guttungene kokkelerer 141 45 De nære ting 144 46 Rustne skaberakker 147 47 Purrebrev 150
48 Separasjonen 154 49 Mireille drukner sorgene i vinglasset 156 50 Gerisolidaritet 158 51 Sett fra Muriels ståsted … 160 52 Nøtteknekking 164 53 Snubling i stokken, reprise 167 54 Marceline forteller 171 55 Utenfor skolen 175 56 Tornadoen Kim 179 57 Oppussing, prosjekter og informatikk 182 58 En liten nedtur 184 59 Ferdinand ved høvelbenken 186 60 Tranene 189 61 Simone kommer hjem med penger 191 62 For lite salt, du, liksom! 194 63 En lang natt (del I) 197 64 En lang natt (del II) 200 65 Ikke annet å vente … 202 66 Yvons gårdsbruk 203 67 Lørdagskveld og fullmåne 205 68 Søndag 208 69 Nattevakt 212 70 Mandag morgen og så videre … 215
Til mine tidligere naboer Renée og Robert, og min nåværende nabo Alain
Mahaut på fem og et halvt år har nettopp plukket en blomsterbukett og gir den til nabogutten: «Se her, vær så god, så har du noe å legge på graven til moren og faren din når de er døde.» (Mitt barnebarn Mahaut liker å dele sin kunnskap om verden.)
Ett feil mål i suppen er en fadese, to er en oppskrift. Franz Bartelt: Nadada, La Branche 2008, sitert iPas mieux av Arnaud Le Guilcher, Stéphane Million Éditeur.
1
Problemer med gassen Med magen klemt inntil rattet og nesen mot frontruten konsentrerer Ferdinand seg om kjøringen. Nåla på fartsmåleren er klistret til femtitallet. En ideell kjørefart. Ikke bare sparer han bensin, men han får i tillegg tid til å se på landskapet og beundre utsikten. Og dessuten kan han stanse på kort varsel uten å risikere noen ulykke. Og se der ja, en hund løper like foran bilen. Ren refleks. Han tråkker inn bremsepedalen. Hjulene hviner. Grusen spruter. Det piper i bremseklossene. Bilen slingrer og stopper til slutt midt i veien. Ferdinand bøyer seg ut av døra. «Hva er det du reker etter her, da, gutt? Ute på vift, tenker jeg?» Hunden bykser unna, løper forbi bilen i full fart og legger seg langflat i gresset i grøfta et lite stykke unna. Ferdinand får lirket seg ut av bilen. «Men det er jo bikkja til naboen. Hva er det du gjør her helt på egen hånd, da?» Han går bort til hunden, rekker fram hånden svært forsiktig og klapper den på hodet. Hunden skjelver. Etter en liten stund er den blitt rolig og går med på å bli med ham. Ferdinand får den inn i baksetet og kjører videre. Framme ved en oppkjørsel åpner han bildøra. Hunden 15
hopper ut av bilen, men kommer bort og gnir seg klynkende mot beina hans. Den ser ut til å være redd. Ferdinand dytter opp den lille tregrinda og prøver å lokke den til å gå inn. Hunden klatrer opp på føttene hans og klynker fortsatt. Han følger veien mellom to buskete hekker og kommer fram til et lite hus. Døra står på gløtt. Han roper … «Hallo? … Noen hjemme? …» Ingen svarer. Han ser seg rundt. Ingen der. Han skyver døra opp. I halvmørket skimter han en skikkelse som ligger på sengen innerst i rommet. Han roper. Ingenting rører seg. Han sniffer. Som det stinker der inne … Han sniffer en gang til. Men for svingende! Det lukter jo gass! Han løper ut på kjøkkenet, stenger kranen på butantanken og går bort til sengen. «Frue! Hallo!» Han begynner å klappe damen i kinnene. Forsiktig i begynnelsen, men siden hun ikke reagerer, dasker han kraftigere og kraftigere. Hunden bjeffer og hopper rundt sengen. Ferdinand blir redd selv også og begynner å dra til henne av alle krefter. Skriker at hun må våkne. Skriking og bjeffing i et salig leven. Fru Marceline! Bjeff bjeff! Åpne øynene, for bjeff! Vær så snill, våkn o-bjeff bjeff! Til slutt gir hun fra seg et lite stønn. Ferdinand og hunden sukker i kor.
2
Fem minutter senere går det litt bedre Marceline har fått igjen litt farge i kinnene og insisterer på å by ham på et eller annet. Det er jo ikke hver dag hun får besøk. De er naboer, men det er første gang han setter beina innenfor døra hennes. Det må feires. Det hjelper ikke hvor mye Ferdinand gjentar at han ikke er tørst, at han bare stakk innom for å levere tilbake hunden. Hun reiser seg likevel, subber bort til skjenken og tar ut en flaske plommevin hun gjerne skulle ha hørt hans dom over. Det er første gang hun har laget plommevin. Kunne han ikke si hva han mener om den? Han nikker. Hun begynner å skjenke, men stanser plutselig og spør engstelig om han må sette seg bak rattet igjen etterpå. Han svarer at han skal hjem. Det er tross alt bare fem hundre meter, han kunne ha kjørt den strekningen med bind for øynene! Beroliget gir hun seg til å skjenke i glasset. Ikke før har han fuktet leppene, så får hun et svimmelhetsanfall. Hun dumper tungt ned på en stol og legger begge hender om hodet. Ille til mote konsentrerer Ferdinand seg om voksduken og flytter glasset langs linjene og rutene. Han tør verken drikke eller snakke lenger. Etter en lang pause spør han nesten hviskende om han skal kjøre henne til sykehuset. «Men hvorfor det?» «Så du kan bli undersøkt.» «Men jeg har jo bare litt vondt i hodet.» «Ja da, men … det er på grunn av gassen.» 17
«Ja …» «Det er slett ikke bra, nemlig.» «Nei, det er vel ikke det.» «Den kan gi bivirkninger.» «Jaså?» «Brekninger, har jeg hørt.» «Å, nå. Det visste jeg ikke.» Nok en lang pause. Hun sitter fortsatt med lukkede øyne. Han benytter anledningen til å se seg rundt. Rommet er lite, mørkt og ubeskrivelig overmøblert. Og da må han umiddelbart tenke på hvordan det er hjemme hos ham, nemlig stikk motsatt. Huset er så tomt at det nesten gir ekko. Det er deprimerende å tenke på, så han gir seg til å granske voksduken igjen. Omsider spør han. «Jeg stikker vanligvis ikke nesa i andres saker, Marceline, det vet du jo. Men … Du skulle vel ikke ha litt for mange bekymringer for tiden, sånn at du derfor … at du …» «At jeg hva for noe?» «Gassen?» «Ja, hva med gassen?» «Jo, men altså …» Dette er vrient for Ferdinand. Et så privat tema. Ikke akkurat hans greie. Han kjenner like fullt at han bør si noe. Derfor begynner han med å gå rundt grøten. Han snakker for å slippe å si noe, han prøver å gjøre seg forstått med halvkvedete viser. (Han har sans for uttrykket «å lese mellom linjene» også.) Han er så overbevist om at ordene forvrenger tankene, at han skulle ønske han kunne la instinktet styre og gjøre jobben for ham. Enda han i all edruelighet skal gå med på at instinktet, den drittsekken, har spilt ham ikke så rent få puss! Det ene fører til det andre helt uten at han vil det, og han er redd for å framprovosere et følelsesutbrudd, et gråteanfall eller en eller annen privat betroelse. Slikt liker han overhodet ikke. Tenk om folk bare kunne prøve å ordne opp med sitt uten å bry andre, det 18
hadde gjort livet så mye enklere! Han hadde hatt et svare strev med kona for å unngå å havne i altfor intime samtaler: Så fort han merket at hun var på vei i den retningen, begynte han å snakke om fortiden. Bare et lite stikkord i all uskyldighet. Og vips, så trengte han bare å høre etter med et halvt øre. Hun var så glad i å skravle, den stakkars kona hans. Om alt og ingenting og rene banaliteter. En skikkelig kaklekjerring. Og det hun likte best av alt, var å snakke om fortiden. Om sin ungdomstid. Om hvor mye bedre alt var før. Hvor mye finere. Særlig før de traff hverandre! Det endte alltid med at hun ble rasende og listet opp alt hun kunne ha opplevd et annet sted, i Amerika, Australia eller kanskje Canada. Ja, hvorfor ikke, det kunne jo ha skjedd! Hvis han bare ikke hadde budt henne opp til dans, ikke hadde hvisket henne ømme ord i øret, ikke hadde holdt henne så tett inntil seg på den fordømte 14. juli-festen. Noe så bortkastet. Han bebreidet henne ikke. Han hadde også hatt drømmer. Om riktig trivelige ting, til og med. Men han hadde temmelig fort innsett at drømmer og kjærlighet ikke kom til å dukke opp i denne omgang. Han var kanskje ikke skapt for det. Eller kanskje en annen gang. Eller i et annet liv, ja, akkurat som med katter! Vel. Tilbake til nåtiden. Han sitter hos nabokona. Hun har et problem, men det virker ikke som om hun har lyst til å snakke om det, trass i de forsiktige spørsmålene hans. Han vet ikke stort om henne. Bare at hun heter Marceline. Hun selger honning, frukt og grønnsaker på torget. Hun virker litt utenlandsk. Kanskje russisk eller ungarsk? Et østeuropeisk land, i hvert fall. Hun har ikke bodd her særlig lenge. Men det begynner da å bli noen år. Seks eller sju? Nå ja, det begynner da å bli en stund … Han ser seg rundt igjen. Denne gangen legger han merke til at det verken finnes varmtvannstank over oppvaskkummen, kjøleskap, vaskemaskin eller fjernsynsapparat der inne. Ingen 19
moderne komfort. Akkurat som da han var liten. Bare radioen til å holde seg oppdatert om nyhetene, og kaldt vann i springen til å vaske seg med. Han husker at han om vinteren alltid prøvde å snike seg unna akkurat det. Klesvasken også, stiv og iskald som den var når den skulle hentes i bryggerhuset, og som han måtte hjelpe til med å vri opp med sprukne fingertupper. Dæven, for et blodslit de hadde på den tiden! Han tenker at den stakkars Marceline innerst inne kanskje er lei av å leve sånn. Av kummerligheten og alt elendet. Hun har sikkert mistet pågangsmotet. Og hvis hun i tillegg er langt borte fra landet sitt og familien sin? Det skulle ikke forundre ham om det er grunnen til at … Han merker at han ikke kommer til å greie å nevne det. At han må ta seg sammen, tvinge seg til å si noe. Snakke om noe annet enn bagateller og vær og vind. Kanskje bikkja hennes? Det var neimen ikke dumt! Skal si du er heldig som har en sånn hund. Den siste jeg hadde, var helt åndssvak, men riktig snill. Han her … å, er det en tispe? Er du sikker? Det la jeg ikke merke til. Han får en idé. Og kaster seg ut i det. Uten videre sier han at han forstår. At det har hendt at han også har fått lyst til det et par ganger. Tre, faktisk. Eller, for å være helt ærlig, fire. Ja ja menn … men han tok seg tid til å tenke seg om. Og fant flere gode grunner til å la det være. For eksempel … Å nei, der mistet han oppdrift med en gang, han har ikke en tanke i hodet. Jo, så klart, går det an å være så dum: barnebarna! Det er vidunderlig å ha barnebarn. Man blir helt oppslukt av dem. Og så er de så annerledes enn ens egne barn. Jo, faktisk, det er de virkelig. De er søtere, livligere og mye mer oppvakte. Det henger kanskje sammen med tiden vi lever i, tidene har forandret seg. Hvis det da ikke er vi som er blitt mer tålmodige. Godt mulig … Du har ingen? Ingen småtasser i det hele tatt? Søren. Så synd. Men det finnes andre ting å være opptatt av. Vent litt, jeg skal bare tenke meg om. 20
Hun ser i taket. Han klør seg i hodet. Anstrenger seg for å finne noe. «Vet du hva, det er dessuten viktig at man innimellom minner seg selv på at det finnes folk som har det verre enn en selv. Da får man beina på jorden igjen med en gang. Eller får trukket opp klokka igjen, for å si det sånn. Det hender man trenger det, ikke sant?» Hun ser fraværende ut. Han prøver å finne på noe morsomt å si. «Siden ingen noen gang har kommet tilbake fra den andre siden og sagt at det er bedre der, er det kanskje best å ikke forhaste seg med å stikke av, eller hva, Marceline? Det er faktisk viktig å vente.» Han ler av full hals. Venter på reaksjonen hennes. Den kommer ikke. Nå begynner han å uroe seg for alvor. Han bøyer seg mot henne. «Skjønner du hva jeg sier? Det er kanskje noen ord du ikke helt …» Hun peker på røret til gassbeholderen og sier med litt skjelvende stemme at hun har funnet det, hun lette etter det for litt siden, men nå har hun det. Alt sammen er den gamle kattens skyld. Den forsvant for noen dager siden. Kanskje den er død? Gud forby. Det ville være helt forferdelig … Siden har det vært anarkistiske tilstander her. Musene gjør som de vil. De danser overalt både støtt og stadig. I skapene, under sengen, i spiskammeret. De gnager og gnager ustoppelig. Det er til å bli gal av! Hvis det fortsetter slik, ender det vel med at de kravler opp på bordet og begynner å spise av tallerkenen hennes, de er noen skikkelig skamløse småbeist. Ferdinand har mistet tråden. Han hører knapt etter. Gamla snakker jo helt i vilske. Det er sikkert på grunn av gassen. Den historien med katten og de dansende musene henger jo ikke på greip. Han ser henne snakke og kikker ned på hendene hennes. Vakre og slitte. Han tenker at det sikkert skyldes alt 21
arbeidet i kjøkkenhagen. Hun burde stelle seg litt, bruke håndkrem, det hadde gjort underverker. Hun virker forresten litt yngre enn han hadde trodd. Rundt seksti, kanskje … Plutselig reiser hun seg. Han blir overrasket, skvetter til og reiser seg, han også. Hun sier at det er skikkelig irriterende å snakke til veggen. Men det går tross alt bedre nå. Takk for all hjelp, nå kan han bare dra hjem, hun skal legge seg nedpå og ta seg en liten blund. Gassen har vel fått det til å gå rundt for henne. Ferdinand ser på vegguret: halv fem, det er litt tidlig til å legge seg. Han er forundret. Hun sier at hun ikke følger ham ut, at han sikkert finner veien selv. Ja, svarer han, og fortrenger et smil. Det skal litt til å gå seg vill i et hus med ett eneste rom! Han klapper tispen på hodet. Ja, da får du ha det så bra, på gjensyn, Marceline. Bare ring hvis det skulle være noe. Jo takk, det skal jeg gjøre. Hun trekker på skuldrene og grynter for seg selv: «Bare jeg får koblet til telefonen igjen, så …» Da Ferdinand går tilbake til bilen, prøver han å sette hode og hale på det som nettopp har skjedd: Dama har nettopp holdt på å dø av kvelning, hun har i årevis bodd i et knøttlite hus et steinkast fra hans eget hjem. Han har sikkert støtt på henne minst hundre ganger, på veien, på posten, på torget, han har knapt vekslet to ord med henne, verken om været eller honningen hennes … Og plutselig, vips! Så møter han kjøteren hennes … ja, altså, tispen, da … men hvis han ikke hadde stoppet på veien for litt siden for å kjøre den hjem, hadde hun sikkert vært død nå, den godeste Marceline! Og ingen hadde bekymret seg over det. Faen i helvete. Ikke særlig lystig. Han setter seg inn i bilen og kjører av gårde. Tenker at han angrer på at han ikke svarte på spørsmålet hun stilte for litt siden. Ja ja, han kan stikke innom en annen dag. For å si henne rett ut hva han mener om plommevinen hennes. At det var en usedvanlig vellykket plommevin til å være et første forsøk, det 22
må jeg si, Marceline. Henriette, hans avdøde hustru, pleide å lage plommevin i sin tid. Men den var aldri så god. Å jo da, ta mitt ord for det, jeg mener det. Marceline legger seg nedpå i det lille huset. Hun har litt mindre vondt i hodet nå. Hun greier å tenke. Litt av en skrue, han der Ferdinand. Og så skravlete som han var! Han snakket jo i ett sett hele tiden, det var til å bli svimmel av. Hun hadde ikke skjønt helt alt han sa. Det der med å trekke opp klokka, for eksempel, hvorfor snakket han om akkurat det der og da, mystisk. Han var vel dypt deprimert, han så ut til å ha behov for å slappe av litt. Han var litt plagsom, men det var ikke all verdens jobb å høre på ham. Det var uansett snilt av ham å kjøre tispen hjem igjen. Hun måtte huske på å takke ham neste gang. En krukke honning, kanskje, hvis han likte slikt. Og plutselig vender hukommelsen tilbake. Hun husker kona hans. Gud hjelpe og trøste … for et utrivelig kvinnemenneske! Forferdelig, faktisk. Det var i begynnelsen, hun kjente ingen som helst. Dyra var sultne, og det var hun også. Hun hadde forsynt seg i kjøkkenhagen. Og så hadde hun selvsagt begynt å dyrke den opp. For å ha noe å spise og kanskje tjene noen slanter. Inntil hun fant ut hva hun skulle ta seg til. Nå ja. Det første året hadde vært en fiasko, trass i all innsatsen. Ved innhøstingstid var gulrøttene ikke større enn reddiker, og løkene så ut som små klumper! Og hver uke kom fru Henriette og stanset foran torgboden hennes og betraktet varene med et uttrykk av mild vemmelse. Året etter hadde ting bedret seg litt. Gulrøttene hadde begynt å ligne på gulrøtter, og purreløken var blitt litt tykkere enn blyanter. Og Henriette-dama hadde begynt å kjøpe en og annen vare av henne, litt nå og da, hver eneste gang med en mine som om hun ga en almisse. Hun skulle gjerne ha bedt henne dra dit pepper’n gror. Men det var hun ikke i posisjon til. Ja, skal si hun hadde avskydd det kvinnemennesket. 23
Det er neimen ikke lett å forstå seg på ekteskapet. Ikke hennes eget heller, det skal være sikkert. Hun har ikke særlig lyst til å tenke på det. Det er så lenge siden, nesten som et annet liv. Men de to der, altså … Enda hun egentlig aldri ble skikkelig kjent med dem, lurer hun på hvordan de greide å leve sammen hele livet, så forskjellige som de var. Hva var det som gjorde at de ikke tok beina på nakken i hver sin retning så fort den første flammen hadde sloknet? Nå ja, det spiller ikke særlig stor rolle. Han for sin del ser i alle fall ut til å være annerledes, sånn ved første blikk. Under den litt stive og fjerne framtoningen virker han slett ikke slem. Han er faktisk ganske rørende, med den digre hjertesorgen han anstrenger seg sånn for å skjule. Når han snakker om barnebarna, er det lett å se hvor mye han savner dem, han har vel ennå ikke hatt tid til å venne seg til at de flyttet. Det ga ham vel litt av et sjokk å plutselig være alene igjen på den store, tomme gården. Stakkars fyr. Moro er det ikke. Marceline sto opp da det mørknet. Hodepinen hadde gått over. Det første hun gjorde, var å undersøke gassledningen som musene hadde gnagd på. Det var igjen et godt stykke. Hun greide å reparere den og koke opp suppen.