Bakom synger døden

Page 1



Karin Fossum

Bakom synger døden


© CAPPELENDAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave: © CAPPELENDAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70412-4 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Luca Lacche/Arcangel images Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Man vill bli älskad, i brist därpå fruktad. I brist därpå avskydd och föraktad. Man vil ingiva människorna någon slags känsla. Själen ryser för tomrummet, Och vill kontakt till vad pris som helst. Hjalmar Söderberg, 1905 Pål Grøndahl, 2019



Og når en av dere faller, Faller han for at de som er bak ham Skal bli oppmerksom på en lumsk sten. Og han faller fordi de foran ham Som er sikrere på foten, Ikke fjernet den lumske stenen. Kahlil Gibran, 1923



Luften var lummer og varslet torden, den hadde en egen lukt, som noen sensitive sjeler kjente betydningen av, og han var jo en sensitiv sjel. Han gikk de siste skrittene frem, speidet ut over den steinete bukten, ikke en sjel å se, bare glatte knauser og et skilt på en påle. BRÅDYPT! Vannet var det første vannet, og han var det første mennesket. Den første som så naturens under. Han var oppdageren, ensom under himmelen. Andre skulle komme etter ham og lære av ham, og han skulle slå hånden ut og vise dem, fortelle dem om skapelsen og evigheten og det lange strekket imellom som de kalte livet. Slik tenkte han mens han gikk over steinene nedover mot vannlinjen, med ryggen til alt det menneskeskapte, til det gamle skiltet og til husene lenger unna. Foran ham var vann, over ham var himmel, og han så at det var godt. Men han var jo ikke den første. Han var den siste, den som aldri ble valgt, som aldri ble sett eller regnet med. Vi venter oss ingen ting av han der, hverken intellekt eller fysiske 9


prestasjoner, det er best vi lar ham være i fred, det er vel det han vil. Han var en stor mann, tung og kalvbent, et digert vaggende vesen på brede utadvendte føtter. Selv om han ikke hadde tilskuere, rettet han ryggen og skjøv brystet frem, i et fåfengt håp om å fremstå som atletisk. Han snudde ryggen til vannet og gikk mot den glatte knausen der han likte å sitte, gikk med langsomme skritt, var målbevisst og overlegen, som om han betydde noe. Som om han ikke brydde seg om andres meninger om hvem han var og hvordan han så ut, han visste at han ikke betydde noe. Men han likte å leke. Han likte å ta fantasien til hjelp og skape seg forestillinger, som i korte øyeblikk lindret hans ensomhet. Han var varm og svett, hadde badeshorts under klærne, var kommet for en rask svømmetur. På de solrike dagene gikk han aldri hit, da var stranden full av skrålende ungdommer. Han satt på knausen og så ut over vannet, lekte at det var havet, ikke en innsjø med grumsete ferskvann. I Amerika, tenkte han lengselsfullt, der er de svære alle sammen, gutter og jenter, kvinner og menn, alle veier for mye. Men bryr de seg? Nei, det gjør de ikke, de kaller seg ikke fete. Jentene sa, «I’m a curvy girl», og guttene sa, «I’m a big guy». Som noe helt selvfølgelig, som når noen sier, jeg er én meter og nitti høy, og det er jeg faen så stolt av. Curvy and big. Derfor hadde han vært på nettet og bestilt en T-skjorte, størrelse XXL, og med selvvalgt tekst. I’M A BIG GUY. SO WHAT? Snart midtveis i juli måned, kanskje tjue grader i vannet, trodde han, men atten ville holde. I vannet veide han ingen ting, han var en god svømmer. Langgrunt var det heller ikke, 10


noen skritt bare, så gikk man utfor en kant og var på dypet. Slik kom han fort under vann og var ikke eksponert lenger enn nødvendig. Selvsagt var han blek, han kledde aldri av seg. Ikke en knokkel var synlig under huden, han var som en sacco-sekk. Har jeg noe som er fint i det hele tatt, tenkte han mismodig, der han satt i ensom majestet på den glatte knausen. Håret kanskje, det var tykt, mørkt og medgjørlig. Med en håndbevegelse kunne han få det til å ligge som han ville. Bevegelsen var nøye innstudert, han hadde øvet. Øynene var store og grå med lange vipper og mørke bryn i fine buer, men kjakene var tunge som hos hamsteren når den har samlet nøtter. Som barn gikk han under tilnavnet «Hamsterkjake». Han hadde bevilget seg selv et par tøffe pilotbriller. Han håpet de ville ta fokus vekk fra dobbelthakene, og at øynene hans bak de røk-fargede glassene ville fremstå som dype. Øyne som visste noe, som hadde erfart noe. Han var hele tiden på vakt, klok av mange skader. Hjertet hans gjorde et hopp i det samme. En skikkelse kom gående fra skogen. På et øyeblikk var han i full beredskap, han fikk mobilen opp av skjortelommen og begynte å scrolle, den fete fingeren løp over skjermen. Den fremmede satte kursen for knausen, saktnet farten og sendte ham et våkent blikk, som om han tenkte, der fant jeg noe, kanskje han er noe verdt. Øynene, store og blå, åpnet seg slik øyne gjør når de ser noe fint. Hei sann! Ute for å bade? Stemmen var lys og lett, uten baktanker. Han hadde ikke planlagt å svare, munnen var tørr av for mye adrenalin. Men stemmen var så innbydende, så han kikket opp likevel, overrasket fordi han ble tilsnakket, mens tankene raste i ham på jakt etter en slående replikk. 11


Han møtte ikke det likegyldige blikket eller de hevede brynene han var vant til å få. Den fremmede, en tenåringsgutt, var kledd i shorts med mange lommer og en lysende turkis skjorte. Han slo seg ned ved siden av ham på knausen, så selvfølgelig og helt uten besvær, han var kanskje seksten, og så slank at leggbenet og kneskålen var synlig under huden. Kjeven hadde en vakker bue, håret var mørkt og krøllet og hadde fått vokse seg langt. Det var noe ved ham, noe annerledes, noe varmt og betagende, og han kjente seg ør og salig som når han spiste søtt. Kule briller, sa gutten, og så på ham. Ser dyre ut. You bet, svarte han tøft. Det ble stille, men pinlig var det ikke. Gutten fylte stillheten med nærvær, som om han var åpen for alt. Han var som barnet, ingen voksne hadde plantet fordommer i ham. God til å svømme? spurte gutten. Øynene deres møttes. Pupillene ble store hos begge idet de slapp hverandre inn. Og det var han jo, så han sa ja, jeg er en god svømmer. Han sa det med tyngde, som noe han visste sikkert. Gutten senket hodet. Det er noen som har det, fikk han til svar. Hvordan da? Jeg kan ikke svømme, sa gutten. Øyelokkene med lange vipper gjorde et blygt sveip i det samme. Ikke i det hele tatt? datt det ut av ham. Ikke i det hele tatt, svarte gutten, han la hodet bakover og lo. De satt på knausen og lo, to unge menn ved samme strand. Kanskje dette var dagen da han endelig skulle bryte 12


en barriere. Som å kle av seg. Som å bade med en tilskuer til stede, vende ryggen til den fremmede og slentre nedover mot vannet med baksiden til, bli sett av en annen, uten selv å se. Ingen har giddet å lære deg, eller? spurte han. Gutten røsket opp noen stive strå som vokste i sprekkene mellom knausene. Det er nok verre enn som så. Han tegnet med en finger på steinen, noen sirkler som ikke syntes. Søsteren min druknet da hun var ti, forklarte han. Jeg var bare seks. Etter det våget jeg aldri å gå ut i vannet. Ikke på stranden og ikke i bassenget, heller. Jeg regnet ikke med å komme levende opp igjen. Å jøss, svarte han. Det var greier! Han tok mot til seg og ville slå en frisk kommentar. For dette var tiden og øyeblikket, og han ville gripe det, holde det hardt og bære det med seg hjem. For nå var de allerede fortrolige, på bare et øyeblikk. Da går jeg uti og tar meg en svømmetur, sa han, og etter fem minutter kommer jeg levende opp igjen. Det er derfor du kommer hit, kanskje, for å se om folk kommer levende opp igjen? Enda en gang måtte de le. Den fremmede hadde en trillende latter uten iboende faenskap. Øynene hadde i seg et glitter, han hadde aldri sett noe lignende, så han reiste seg og vrengte av seg cargo-shortsen og den tynne skjorten. Kul T-skjorte, sa den fremmede. Kul tekst. Det ble nesten for mye for ham. Han vrengte av seg T-skjorten også, forsøkte å gjøre det med letthet, i én eneste 13


sammenhengende bevegelse, slik mannfolk gjør når de ikke har en bekymring i verden. Han pinte seg igjennom alt dette nye, snudde ryggen til gutten og begynte å gå, så bedagelig han kunne nedover mot vannet, med baksiden til. Det hvite fettet bølget for hvert skritt. Så var det bare noen meter over grunna før han la på svøm. For en lettelse å være under vann! Isnende friskt og kaldt mot huden. Han svømte som en atlet, med lange, seige tak, hadde aldri svømt så sterkt og flott. Senket hodet, strakte på armer og ben, skjøt gjennom vannet som en fet fisk. Hjertet banket og pusten gikk dypt, helt fra bunnen i ham. Han kom lenger ut enn han pleide, og han svømte fortere, for riktig å demonstrere hvor god han var, hvor trygg han var i dette elementet, som pingvinen, latterlig på land, men et spyd i vannet. Han ser meg, sang det inni ham, han ser meg tydelig. Han fortsatte å svømme utover, var sterk og uovervinnelig. Da han endelig stoppet opp og snudde seg, ble han overrasket over hvor langt det var inn til land. Men den fremmede satt som før på knausen, med hendene på knærne og hodet på skakke, var både interessert og imponert, trodde han, barnslig begeistret over dette talentet han selv ikke hadde. Han svømte innover igjen med lange tak, brøytet vannet unna med store hender. For en fryd det var alt sammen, for en fart! Han kunne ha svømt helt til natten, for nå kjente han alle reservene som lå lagret i kropp og sinn, alt dette ubrukte i ham som ingen hadde etterspurt, som utgjorde store verdier. Han kom seg inn på grunna og satte føttene i bunnen. Steg opp fra vannet og ble tung igjen, og langsom og dryp14


pende våt, men han rettet ryggen likevel, på vei opp til knausen. Magien var ikke borte. Gutten så beundrende på ham, lyset i de blå øynene var der fremdeles. Hva skal en stakkar si? sa han, og slo ut med hendene. Det ser så lett ut! Hendene hans var smale med lange fingre. En gullring på venstre hånd fanget oppmerksomheten hans, den hadde en plate med rød og grønn emalje, og på platen var det et tegn i gull, kanskje et symbol på tilhørighet i en gruppe, han så den ikke godt nok. Men den blinket vakkert i lyset når han beveget hånden. Han trakk T-skjorten over hodet og satte seg på knausen igjen, badeshortsen klistret seg til de bleke lårene. Avstanden mellom dem var bare noen centimeter, og han kjente den andres nærvær som strålingen fra en ovn, kjente det i hodet og i kroppen, kjente at det banket nede mellom lårene, noe som våknet til liv. Det kom bakpå ham. Sånt noe hadde han stoppet gjennom alle år, hadde holdt det nede, hadde sett en annen vei. Nå slapp alt igjennom, som når noen river plasteret av et sår og det renner varmt og deilig. Han ble kortpustet. Kunne det være gjensidig? Kunne det være sånn, at denne krøllete gutten følte noe for det store, hvite og bløte? Ta det rolig, sa han strengt til seg selv, sånt noe hender bare i bøkene, at den stygge endelig blir elsket for sin edle sjel. Jeg er ikke en av dem som får oppleve mirakler. Jeg opplever i grunnen ingen ting som helst, og får jeg noe likevel, er det i hvert fall ikke gratis. Dette som hender nå, den fremmede gutten ved siden av, det kommer til å koste. Men en annen stemme i ham hvisket 15


mykt, at det endelig var hans tur, hvorfor skulle det ikke være hans tur? Gutten ser på meg, og jeg kjenner det som kjærtegn overalt, over kinnet og leppene, særlig over leppene. I’m a big guy, tenkte han. Og den som er stor, er også sterk, kanskje han trenger en som er sterk, en som kan løfte ham og bære ham og beskytte ham. Han prøvde seg med et kjekt smil, og de blå øynene så tilbake på ham med store pupiller. Kommer du hit ofte? spurte gutten. Ja da, men aldri på de fine dagene. Hvis det er unger her, flyr de til mamma med én gang. Latter igjen, hjertelig, trillende latter. De to var innforstått med hverandre, de var på bølgelengde, de vugget i takt, han kjente det i hele seg. Han pekte ut over vannet. Han var jo det første mennesket, han hadde noe å lære bort. Og eleven satt ved siden av og lyttet. Ser du den fargeforskjellen? Det er lyst innerst i et smalt belte, og etter bare noen meter blir det svart. Jeg ser det, svarte gutten. Kølsvart. Det er brådypt her, forklarte han. Noen skritt bare, så går det rett utfor i en mollabakke. Molla hvafornoe? De lo igjen. Det heter det, svarte han, den brå overgangen fra grunna til dypet. Folk har druknet her også, på grunn av det, du så vel skiltet? Den fremmede nikket, stadig med de blå øynene på ham, lange, søkende blikk. Leker han med meg? Hva vil han for noe? Hvordan fant 16


han meg her? Han kom ut av det, og måtte svelge unna noe spytt. Det som skjer, sa han, er at folk som ikke kan svømme, går sakte og forsiktig utover, og de tror det er grunt et godt stykke. Men plutselig går den ene foten utfor mollabakken, og før de vet ordet av det, er de på dypet. Og de går under og drar inn en masse vann, og det er full panikk på bare et sekund. Så blir de desorienterte og glemmer at grunna bare er et skritt unna, og så begynner de å kave og skrike, og går under igjen og drar inn mer vann, og så er det gjort. Åh, faen, sa den fremmede gutten. Øynene var store av forskrekkelse. Han var kanskje kommet til å tenke på søsteren igjen, som druknet. Han bestemte seg for å imponere litt, når han endelig hadde en tilhører. Det finnes et eget uttrykk, sa han, på fransk. Første gangen de trekker pusten i panikk. De kaller det «Respiration de surprise». Det var som faen, svarte gutten. Ikke sant? De så ut på det svarte dypet og pustet i takt. Gjorde de ikke rett og slett det, de pustet som én stor organisme. Han hadde aldri kjent noe lignende, hadde aldri våget å ta det inn sånn som nå, den fremmedes nærvær, det varme og søte. Ikke gå, skrek det inne i ham, ikke gå! Kjønnet hans fylte seg nede i badeshortsen. Fantes det et neste trinn? Hvordan skulle han i så fall komme seg dit, hvor direkte var det lov å være, uten at gutten løp sin vei i forferdelse? Legge hånden på låret hans, det slanke, brune låret, gjorde folk sånne ting? Selvfølgelig gjorde de det, de tok for 17


seg av livets goder. Ingen var tankelesere, det måtte fortelles, og selv om kjønnet hans var bankende hardt, var det ikke synlig for den andre. Han hørte en svak torden. Inne i seg hørte han et vell av stemmer som skrålte i munnen på hverandre. De sa nei, nei, ikke gjør det, og de sa jo, jo, du er nødt. Han skulle nettopp til å løfte den skjelvende hånden, og plassere den ømt og forsiktig, midtveis mellom kneet og lysken hans, og så bare la den ligge der i ro, mens han søkte til øynene for tillatelse og bekreftelse. I stedet ble han revet ut av fortryllelsen. Gutten slo seg på knærne, skjøv ifra og reiste seg opp, gyllenbrun og smekker, mørk og krøllete. Han var blitt en annen. Godt at du ikke er en sånn gladtjukkas, sa han, jeg orker ikke sånne. Du har sikkert sett dem. Prater veldig høyt og veldig mye og ler av ingenting. For da tror de at vi ikke ser alle kiloene, det er ikke til å holde ut. Sa den fremmede gutten. Han følte seg nummen overalt. Han krympet ned til ingen ting. Kjønnet mistet sin kraft, han ville ikke ha greid å penetrere en kokosbolle. Han hadde forresten ikke sett det heller, på svært lenge, det avslørende organet var ikke synlig for ham, hverken når han sto oppreist eller når han lå nede, men det levde sitt forræderske liv. Nå forlangte det stell og oppmerksomhet, men den fremmedes blikk var blitt et annet, var bare noe flyktig på vei vekk. Og en dør slo voldsomt igjen. Tingene endret seg, lyset og luften, tordenværet rykket nærmere, rullet inn over sjøen. Nei, noen gladtjukkas var han ikke. Det var ingen ting å være glad for. Hvor mye er klokken? spurte gutten fort. 18


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.