Magnus Buen Halvorsen
Bakgårdshund
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-65875-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Magnus Riise Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Høstmørket kommer tidligere og tidligere, klokka er bare litt over fire. Lyset fra leilighetene sprer seg ut på gata sånn at det ikke er vanskelig å se hverandre. Ovar i midten, Mo og jeg på hver vår side. Zymer rett bak oss. Vi trenger såpass med lys for å gjøre pranken vår. Samtidig må det være mørkt nok til at ingen kjenner igjen ansiktene våre. En kald vind treffer oss i ansiktet da vi runder hjørnet. Nå kan vi se hekken et stykke der framme. Kvistene som vipper opp og ned, bladene som skjelver. – Hvordan er lyset? spør Ovar. – Passe mørkt? Jeg tar et prøveklipp med mobilen, filmer Mo i noen sekunder. – Kan du ikke heller filme noen som det går an å se? sier Ovar. – Hold kjeft, potettryne! freser Mo. Jeg ler, selv om jeg vet at Mo er drittlei av at Ovar spøker med hudfargen hans. – Det er bare kjærlighet, sier Ovar før han nikker mot Zymer: – Nå kan du gå og gjemme deg. Det er Zymer som spiller hovedrollen i kveld, selv om han ikke har lyst. Forrige gang han skulle filmes, var han så nervøs at han nesten ikke klarte å snakke. Men det er 5
Ovar som bestemmer, og i dag har han bestemt at det er Zymers tur. – Balal, sier Ovar og knipser meg på skulderen. – Du stiller deg bak treet der borte. – Greit, sier jeg. – Da begynner jeg å filme med en gang jeg ser noen. – Den første og beste, nikker Ovar. Zymer drar hetta på genseren over hodet og kryper inn i hekken. Mo og Ovar går over på den andre siden av veien og stiller seg på publikumsplass bak et gjerde. Jeg finner posisjonen min bak treet. Gjør klar mobilen. – Balal? En hånd vinker ut av hekken. – Ser du noen? hvisker Zymer. – Nei, svarer jeg. – Jeg ser ingen. – Husk å si fra når det kommer noen, stotrer han. – Ja da. Jeg tar fram mobilen igjen, trykker meg inn på kameraet og fokuserer bortover fortauet. Det er noe som rører seg på skjermen. Ikke lett å se, for alt er så uskarpt i halvmørket. Men det er tydelig at bevegelsene nærmer seg. Jeg ser bort mot Mo og Ovar, nærmest for å sjekke om publikum er klare. – Zymer, hvisker jeg. – Det kommer noen. Jeg kjenner spenningen i kroppen vokse da jeg trykker inn kameraknappen. Sånn har det vært helt siden den første pranken vår for litt over et år siden. Det var Ovar som foreslo at vi skulle lage vår egen YouTube-kanal. Han ble inspirert av kompisene til storebroren sin, som hadde holdt på med dette i flere år. Men det var jeg som kom med ideen om å skremme tilfeldige folk. Verken Zymer eller jeg var helt stø i norsk den gangen; vi var 6
akkurat ferdige med innføringsklassen for alle oss som ikke kunne norsk, så det passet bra å ikke si noe på filmene. – Velkommen til ny video, sier jeg lavt inn i mikrofonen. Jeg titter over kanten på mobilen og ser tydelig en mann. Han har stoppet opp et par meter fra Zymer, det ser ut som han venter på noen. Han holder et eller annet i hånda. Mannen går videre og trekker noe med seg. Det er et bånd. Og så får jeg øye på noe som kommer labbende etter. Jeg tror først det er en hund, men så ser jeg at det er en liten gris. Han er ute og går tur med grisen sin! – Zymer, hvisker jeg. Jeg må advare ham mot grisen. – Zymer! På nytt stopper mannen og ser seg rundt. Grisen er på vei bort til hekken. Snuser på de gule bladene før han setter seg ned og pisser. Idet grisen rister på ræva og gjør seg ferdig, kommer Zymer svevende ut fra hekken. Han er som en flaksende skihopper som flyr gjennom lufta, og nå setter han nedslag rett foran grisen. Det lille dyret skriker; det kan sikkert høres helt bort til Slottet, kanskje til og med til Aker Brygge. Det er så kraftig at mikrofonen på kameraet sikkert blir ødelagt! Mannen roper høyt med hes stemme, han virker vettskremt. Plutselig setter mannen opp farten og kommer rett mot meg. Jeg prøver å gjemme meg bak treet, og lar bare mobilen stikke fram. Det er dødssynd å slutte å filme midt i en prank! Det gjør man bare ikke. Jeg ser mannen gjennom kameraet, han ser rett på mobilen. Men så snur han seg og løper etter Zymer i stedet. Han drar hardt i båndet og sleper grisen etter seg. De spurter bortover 7
veien, mannen først og grisen noen meter bak. Jeg hiver meg etter og filmer så godt jeg klarer. Da vi kommer ned til Henrik Ibsens gate, stopper jeg. Langt der framme er Zymer med mannen og grisen etter seg. Jeg filmer så lenge jeg ser dem. – Fy faaaan! hører jeg bak meg, før Mo kaster seg opp på ryggen min. – Det er det sjukeste! – Fikk du med alt? spør Ovar andpusten. Jeg holder opp mobilen og spiller av filmen. Selv om det er ganske mørkt, ser man tydelig hva som skjer. Grisen som pisser, Zymer som hopper ut fra hekken. – Sjekk skihopperen fra Polen! ler Ovar. Zymer ser livredd ut da han oppdager grisen. Han holder armene i været som om noen retter en pistol mot ham. – Jeg trodde det var Zymer som skulle skremme! roper Mo. Jeg er nødt til å skru ned lyden på mobilen, for grisehylet skjærer i ørene. – Sjekk grisen som beiner bortover veien! roper Mo. – Trodde svina bare kunne spise og drite! Vi ser filmen flere ganger før vi oppdager Zymer et stykke borte i veien. – Dette er siste gang! roper han. – Jeg skal ikke filmes mer! – Slapp av, sier Ovar. Zymer trekker av seg hetta og drar hånda gjennom den røde luggen. – Fikk du filmet alt? – Klart, sier jeg. – Hvordan fikk du rista han av deg? – Jeg stormet inn på Nationaltheatret, løp en runde ut på perrongen, og så var de borte. Zymer skyver fram det ene beinet. Peker på et lite parti på buksa som er litt mørkere. – Tror du ikke grisen pissa på meg? 8
– Fuck! roper Mo. – Kom deg unna meg! Et stort glis brer seg utover Zymers ansikt. Han begynner å gå mot Mo. Lager nøffelyder og sparker fram beinet med grisepisset. – Gi faen! hyler Mo og hopper bakover. – Hvis du kommer borti meg, kommer mutter’n til å drepe meg!
Jeg låser meg inn i leiligheten, roper at jeg er hjemme. Så vrir jeg om nøkkelen og legger den i lomma. Det var mamma som bestemte at vi måtte ha en dør som kunne låses med nøkkel innenfra, sånn at lillesøsteren min Alina ikke skal klare å gå ut. Jeg gleder meg til den dagen Alina slutter å stikke av. Da slipper jeg å ha med meg nøkkelen til leiligheten overalt hvor jeg er, selv når jeg er hjemme. Tenk om det blir brann og jeg ikke finner nøkkelen? Det er langt ned hvis jeg må hoppe ut av et vindu, sikkert ti meter fra vår etasje. Det var annerledes der vi bodde før, i hjemlandet mitt. Der gjorde Alina som hun ville, og vi låste aldri døra. Her i Norge kan hun ikke være ute alene, hun må passes på hele tiden. Jeg går inn på rommet og slenger meg ned på senga. Blir bare liggende og stirre opp på rosetten noen meter over meg. En blomst folder seg ut i midten, med en rad av blader rundt seg. Jeg lurer på hva mora til Zymer sier når han kommer hjem med utpissa bukse. Skulle likt å høre forklaringen hans. – Hatt det bra? spør mamma. Jeg skvetter, for jeg hørte ikke at hun kom inn på rommet mitt. Hun må lære seg å banke på. – Har dere filmet? spør hun. 10
– Ja. – Var det gøy? Jeg nikker. – Kanskje du kan vise meg filmene deres en gang? – Sikkert. Mamma stiller seg over meg og bøyer hodet framover sånn at rosetten forsvinner der oppe. – Arne fra Selskapet kommer snart. Jeg vil at vi skal spise før han kommer. Hun ser seg rundt. – Fint om du plukker opp klærne fra gulvet. – Arne sjekker ikke om jeg har det ryddig. – Nei da. Jeg vil bare at det skal se bra ut når han kommer, sier hun og forlater rommet. – Kanskje du går inn til Alina og sier at det er mat? Jeg tar sats og kommer meg på beina. Går til stua og innover den smale gangen, forbi kjøkkenet, kontoret og to rom vi ikke bruker. Denne leiligheten er mye større enn en familie på fire trenger. Mye større enn huset vi hadde hjemme. En gang hørte jeg faren til Ovar hviske til mora at leiligheter som denne koster over tolv millioner kroner. De vet sikkert ikke at det er Selskapet pappa jobber for, som eier leiligheten. Det er Selskapet som har kjøpt alle møblene. Jeg banker på hos Alina og går inn på rommet. Lufta er tung, det lukter godteri, kanskje noe med jordbærsmak. Hun reagerer ikke da jeg setter meg ned ved siden av henne. – Så fine fisker du tegner, sier jeg. Er det noe hun kan, så er det å tegne. Selv om hun er mye yngre enn meg, har jeg aldri vært så flink som henne. – Det er mat, sier jeg. – Kommer du? 11
– Ja. Hun finner fram tusjer og begynner å fargelegge fiskene. – Kommer du? – Jeg må bli ferdig først. – Greit. Fort deg, da. – Ikke mas. Mamma er i gang med å ta mat på tallerkenene da jeg kommer inn på kjøkkenet. Ved enden av bordet sitter pappa. Han kikker på meg og gir meg et lite nikk, før han griper gaffelen og fyller munnen. Barten går opp og ned når han tygger, som om en liten mus er på vei tvers over ansiktet. – Hvorfor kommer Arne? spør jeg. – Det er vel det vanlige. Han vil bare sjekke at vi har det vi trenger. – Kan vi snakke om noe annet? sier pappa. – Hva da? spør mamma. Pappa trekker på skuldrene. Det plinger fra ringeklokka i gangen, og mamma skvetter på stolen sin. – Allerede? sier hun. Pappa rister på hodet, legger fra seg bestikket og tørker seg rundt munnen med tørkepapiret. – Åpner du, Balal? sier mamma. Jeg finner fram nøkkelen fra lomma. Går ut i gangen og låser opp. – Hei, Balal, sier Arne. – Hei, sier jeg og åpner døra helt opp. Arne tar av seg skoene, men lar frakken være på. – Har dere det alltid så mørkt? spør han og kikker seg rundt. – Hva mener du? Han slår ut med hånda, ler kort. – Glem det. 12