Page 1


Aldri mer alene


Mary Higgins Clark

Aldri mer alene Oversatt av Elsa Frogner


Mary Higgins Clark Originalens tittel: All By Myself, Alone Oversatt av Elsa Frogner Copyright © 2017 by Nora Durkin Enterprises, Inc. Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Originalforlag: Simon & Schuster Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57039-2 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Buena Vista Images/Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen2018 Satt i 10/14,4 pkt Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til minne om min mor og far Luke og Nora Higgins og brødrene mine Joseph og John I kjÌrlighet


første dag


1

Det praktfulle cruiseskipet Queen Charlotte var i ferd med å dra ut på sin jomfrutur fra havnen på Hudson River. Skipet var selve inkarnasjonen av luksus, og ble sammenlignet med både den første Queen Mary og til og med Titanic, som begge hadde vært luksusskip i særklasse hundre år tidligere. Én for én kom passasjerene om bord, sjekket inn og ble invitert til The Grand Lounge, den store salongen der de ble møtt av kelnere, som iført hvite hansker serverte champagne. Da den siste gjesten var ankommet, holdt kaptein Fairfax en velkomsttale. «Vi lover dere den mest elegante sjøreisen dere noensinne kommer til å oppleve,» sa han, og den britiske aksenten ga ytterligere glans til ordene. «Dere vil oppdage at suitene er møblert i den storslagne tradisjonen som kjennetegnet cruiseskip i forgangne år. Queen Charlotte ble bygget for å gi plass til nøyaktig hundre gjester. Mannskapet på åttifem personer har forpliktet seg til å oppvarte dere på best tenkelige måte. Underholdningen er i klasse med Broadway, Carnegie Hall og Metropolitan Opera. Spekteret når det gjelder foredrag, er vidtfavnende. Blant foredragsholderne vil dere finne velkjente forfattere, tidligere diplomater, en ekspert på Shakespeare og en gemmolog med særlig ekspertise innenfor smykkesteiner. De beste kokker fra alle 9


verdenshjørner vil presentere sine utsøkte retter. Og som vi vet er cruiselivet slik at man gjerne blir tørst av det. For å avhjelpe denne pinen vil vinkjennere stå til tjeneste under flere vinsmakinger. For å holde oss til selve ånden i dette cruiset vil det bli holdt et foredrag basert på boken av Emily Post, den legendariske kvinnen som for hundre år siden var toneangivende når det gjaldt sosial etikette. Dere vil med andre ord få herlige glimt fra fortidens skikk og bruk. Dette er bare noen av de mange aktivitetene dere kan velge mellom. Til slutt vil jeg nevne at menyene er plukket ut fra oppskrifter anbefalt av toppsjiktet innenfor kokkekunsten. Og nå, enda en gang, velkommen til deres nye hjem de neste seks dagene. Nå vil jeg gjerne presentere Gregory Morrison, eieren av Queen Charlotte. Det var hans visjon at dette skipet skulle være perfekt i alle detaljer, og derfor vil dere nyte det mest luksuriøse cruiset dere noen gang vil få oppleve.» Gregory Morrison, en kraftig mann med sølvfarget hår og rødmusset ansikt, tok et skritt frem. «Jeg vil gjerne ønske dere alle velkommen om bord. Dagen i dag er oppfyllelsen av en ung gutts ønske, og det begynte for mer enn femti år siden. Jeg sto ved siden av min far, som var kaptein på en slepebåt, mens han ledet datidens praktfulle cruiseskip inn og ut av havnen i New York. Men mens far holdt blikket rettet fremover, dit vi var på vei, så jeg meg derimot tilbake. Jeg betraktet i ærefrykt de flotte cruiseskipene som så elegant skar seg gjennom det grå vannet i Hudson River. Selv den gangen visste jeg at jeg en dag ønsket å bygge et skip som var enda mer iøynefallende enn de fartøyene jeg beundret for så mange år siden. 10


Queen Charlotte er i all sin majestetiske kraft virkeliggjøringen av den drømmen jeg dristet meg til å dyrke. Så enten du er med oss i fem dager til Southampton, eller følger med i nitti dager verden rundt, håper jeg at dagen i dag markerer begynnelsen på en opplevelse du aldri vil glemme.» Han løftet glasset og sa: «Lett anker.» Spredt applaus kunne høres, og så snudde folk seg mot sine nærmeste medpassasjerer og begynte å snakke. Alvirah og Willy Meehan, som feiret sin førtifemte bryllupsdag, frydet seg over at de hadde vært så heldige. Før de vant i lotto, hadde hun arbeidet som vaskehjelp, mens han hadde reparert ødelagte vannrør og toaletter som rant over. Trettifire år gamle Ted Cavanaugh tok imot et glass champagne og så seg omkring. Han gjenkjente noen av dem som var om bord, blant disse styreformennene i General Electric og Goldman Sachs. Han så også flere par som tilhørte Hollywoods A-liste. En stemme ved siden av ham spurte: «Du skulle ikke tilfeldigvis være i slekt med ambassadør Mark Cavanaugh? Du er nemlig slående lik ham.» «Jo, det er jeg.» Ted smilte. «Jeg er sønnen hans.» «Jeg visste at jeg ikke tok feil. La meg presentere meg. Mitt navn er Charles Chillingsworth.» Ted gjenkjente navnet på den pensjonerte ambassadøren til Frankrike. «Din far og jeg var unge attacheer sammen,» sa Chillingsworth. «Alle jentene på ambassaden var forelsket i faren din, og jeg sa til ham at ingen fortjente å ha et så godt utseende. Han tjente som ambassadør til Egypt for to forskjellige presidenter, mener jeg å huske. Og så bar det videre til Det britiske hoff.» 11


«Han gjorde så,» bekreftet Ted. «Far var fascinert av Egypt, og jeg deler denne fascinasjonen. I oppveksten bodde jeg der i mange år, men så flyttet vi til London da han ble ambassadør til Storbritannia.» «Har du fulgt i hans fotspor?» «Nei. Jeg er advokat, men en god del av min praksis dreier seg om å få tilbake antikviteter og kulturgjenstander som er blitt stjålet fra sine opprinnelsesland.» Det han ikke sa, var at den egentlige årsaken til at han var med på denne reisen, skyldtes et ønske om å treffe lady Emily Haywood og overtale henne til å gi tilbake sitt berømte halskjede i smaragd, det som en gang skulle ha tilhørt Kleopatra. Cavanaugh var av den oppfatning at Kleopatras halskjede burde overføres til de rettmessige eierne, folket i Egypt. Professor Henry Longworth overhørte samtalen og bøyde seg nærmere for å høre ordvekslingen bedre. Øynene hans glitret av interesse. Han var blitt invitert med som foredragsholder. Longworth var en velkjent ekspert på Shakespeare, og foredragene hans var alltid krydret med Shakespearesitater, noe som aldri unnlot å sjarmere dem som hørte på ham. Han var en middels høy mann i sekstiårene, og han var en ettertraktet foreleser både på cruise og på høyskoler. Devon Michaelson sto et stykke bortenfor de andre gjestene. Han hadde verken noe behov eller ønske om å være med på den banale småpratingen som var det uunngåelige resultatet når fremmede møttes for første gang. I likhet med professor Longworth var han i begynnelsen av sekstiårene, og verken høyde eller ansiktstrekk stakk seg ut som særpreget på noen måte. En som også sto for seg selv, var tjueåtte år gamle Celia Kilbride. Hun var høy, med svart hår og safirblå øyne, men 12


enten enset hun ikke – eller hun brydde seg ikke om – de beundrende blikkene som ble sendt henne av andre medpassasjerer. Første stopp på denne jordomseilingen var Southampton, England. Der var det hun skulle forlate skipet. På samme måte som med professor Longworth var hun invitert som foredragsholder på skipet. Hun var gemmolog, og temaet hun skulle ta for seg, var berømte smykkers historie gjennom tidene. Den mest oppspilte passasjeren i rommet var femtiseks år gamle, fraskilte Anna DeMille fra Kansas, som hadde vunnet reisen gjennom en loddtrekning kirkesamfunnet hennes hadde sponset. En hovedpremie av de helt store, tenkte Anna. Det fargede, svarte håret og de like svarte øyenbrynene hennes avtegnet seg litt vel djervt mot det tynne ansiktet og den like tynne kroppen. Hennes inderlige ønske var at dette skulle bli hennes sjanse til å møte den rette. Og hvorfor ikke? spurte hun seg selv. Jeg vant loddtrekningen. Kanskje dette vil vise seg å bli mitt store år. Åttiseks år gamle lady Emily Haywood, som var kjent for både sin formue og sin filantropiske virksomhet, sto sammen med gjester hun hadde invitert: Brenda Martin, assistenten og ledsageren gjennom tjue år, Roger Pearson, som var både investeringssjefen og bobestyreren hennes, og Rogers kone Yvonne. Da lady Emily ble intervjuet om cruiset, hadde hun fortalt at hun hadde tenkt å ta sitt legendariske Kleopatrakjede med på ferden, og bruke det offentlig for første gang. Etter hvert som passasjerene begynte å spre seg og ønske hverandre god reise, kunne de ikke vite at minst én av dem ikke ville nå frem til Southampton i live.


2

Istedenfor å gå til lugaren ble Celia Kilbride stående ved rekka og følge med mens cruiseskipet passerte Frihetsgudinnen. Hennes tid om bord på skipet ville bli kortere enn én uke, men det var lenge nok til å komme seg vekk fra den skrikende mediedekningen av Steven, som ble arrestert samme kveld som de hadde prøvemiddag, ett døgn før bryllupet. Var det virkelig bare fire uker siden dette var hendt? De hadde skålt med hverandre da FBI-agenter kom vandrende inn i den private spisesalen på 21 Club. Fotografen som hadde tatt bilder, hadde knipset ett av dem der de sto sammen, og enda ett der han stirret på den glitrende femkarats forlovelsesringen hun bar. Vakre, vittige og sjarmerende Steven Thorne hadde lurt vennene hennes til å investere i et hedgefond som var blitt opprettet bare i den hensikt å berike ham og hans overdådige livsstil. Takk og lov for at han ble arrestert før vi ble gift, tenkte Celia idet skipet seilte ut i Atlanteren. Jeg ble i det minste spart for det. Så mye i livet er tilfeldigheter, tenkte hun. Kort tid etter at faren døde for to år siden, hadde hun vært i London på et seminar om gemmologi. Da Carruthers Jewelers spanderte flybillett på første klasse for henne, var det første gang hun reiste på annet enn økonomiklasse. 14


Hun befant seg i flysetet på vei tilbake til New York, og satt og nippet til et glass vin som flyselskapet spanderte, da en ulastelig antrukket mann la dokumentmappen i bagasjehyllen og gled ned på setet ved siden av henne. «Steven Thorne her,» sa han med et varmt smil og rakte henne hånden. Han forklarte at han var på vei hjem etter et finansmøte, og innen de landet, hadde hun takket ja til å møte ham til en middag. Celia ristet på hodet. Hvordan kunne hun, en gemmolog som kunne finne den minste feil i enhver edelstein, ha mistolket et menneske så til de grader? Hun trakk pusten dypt, og den herlige lukten fra havet fylte lungene. Nå vil jeg slutte å tenke på Steven, lovte hun seg selv. Men det var vanskelig å glemme hvor mange av hennes venner som hadde investert penger de ikke hadde råd til å tape, fordi hun hadde presentert dem for Steven. Hun var blitt pålagt å stille opp til en samtale med FBI. Nå undret hun på om de trodde hun var med på svindelen, selv om hun også hadde investert sine egne penger i systemet. Hun hadde håpet at hun ikke ville møte kjente blant medpassasjerene, men det var ingen hemmelighet at lady Emily Haywood kom til å være med på denne jomfruturen. Med jevne mellomrom oppsøkte lady Em Carruthers på Fifth Avenue for å få dem til å reparere eller rense smykker fra den omfattende smykkesamlingen hun eide, og hun insisterte alltid på at Celia skulle sjekke hvert smykke for å se om det var tegn til hakk eller riper. Assistenten hennes, Brenda Martin, kom bestandig sammen med henne. Og Willy Meehan, mannen som var kommet til forretningen for å kjøpe en gave til sin kone, Alvirah, i anledning deres førtifemte bryllupsdag, hadde fortalt henne alt om det 15


at de hadde vunnet førti millioner dollar i lotto. Hun hadde øyeblikkelig likt ham. Men med så mange mennesker om bord på skipet ville det bli enkelt å få nok av tid for seg selv, bortsett fra de to foredragene og ett spørsmål-og-svar-program som hun hadde ansvaret for. Hun hadde holdt innlegg flere ganger på Castle Line-skip, og hver gang hadde ansvarshavende for underholdningen om bord sagt at passasjerene hadde stemt henne inn som den mest interessante foredragsholderen. Han hadde ringt så sent som i forrige uke for å be henne trå til og hjelpe dem, dette fordi den avtalte foredragsholderen plutselig og uventet var blitt syk. Det hadde vært som manna fra himmelen å komme seg vekk fra medfølelsen fra enkelte venner, og motviljen fra dem som hadde tapt penger. Jeg er så glad for å være her, tenkte hun idet hun snudde seg og gikk ned til lugaren. I likhet med hver eneste centimeter av Queen Charlotte var den utsøkt møblerte suiten utformet med omhyggelig sans for detaljer. Den besto av en salong, soverom og bad. Skapene var romslige, absolutt ikke som på eldre skip hun hadde reist med, der concierge-suitene var halvparten så store som denne. Døren åpnet seg ut til en balkong, der hun kunne sitte når hun ønsket å kjenne brisen fra havet uten å være sammen med andre. Hun var fristet til å gå ut på balkongen nå, men bestemte seg isteden for å pakke ut og komme i orden. Hennes første foredrag var i morgen ettermiddag, og hun ønsket å kikke gjennom notatene. Emnet hun skulle ta opp, var historien til sjeldne smykker, og hun hadde tenkt å begynne med antikkens sivilisasjoner. Telefonen ringte. Hun grep den, og hørte en velkjent 16


stemme i den andre enden. Det var Steven. Han var ute mot kausjon før rettssaken. «Jeg kan forklare, Celia,» begynte han. Hun brøt forbindelsen og slengte fra seg telefonen. Bare det å høre stemmen hans fikk skamfølelsen til å bølge gjennom henne. Og jeg som kan oppdage den minste feil i enhver edelstein, tenkte hun igjen. Hun svelget klumpen i halsen og strøk utålmodig vekk tårene som fylte øynene.


3

Lady Emily Haywood, kjent for alle og enhver som «lady Em», satt rakrygget i en vakker ørelappstol i skipets mest kostbare suite. Hun var tynn som en fugl, med tykt, hvitt hår og et rynket ansikt som fortsatt bar tegn på skjønnhet. Det var lett å se henne for seg som den blendende amerikanske prima ballerinaen, som i en alder av tjue år hadde bergtatt sir Richard Haywood, den førtiseks år gamle berømte og rike britiske eventyreren. Lady Em sukket og så seg rundt. Dette er faktisk verdt pengene, tenkte hun. Hun satt i det største rommet i suiten. En ekstra stor TV var plassert over ildstedet, det lå antikke, persiske tepper på gulvet, og sofaer var trukket i blekgylne nyanser og sto plassert i hver ende av rommet, der det også var stoler som skapte en kontrast til dem. Småbordene var også antikke, og det var en bar der inne. Suiten hadde også et svært soverom, og et bad som var utstyrt med både steamdusj og boblebad. Baderomsgulvet var oppvarmet, og vakker marmormosaikk prydet veggene. Dører fra soverommet og den store salongen førte ut til en privat balkong. Kjøleskapet var fylt med snacks hun selv hadde valgt. Lady Em smilte. Hun hadde tatt noen av sine fineste smykker med på denne sjøreisen. Det kom til å være mange 18


berømtheter om bord på denne jomfruturen, og som vanlig ønsket hun å overstråle dem alle. Da hun meldte seg på cruiset, hadde hun kunngjort at for å etterleve den ånden som disse luksuriøse omgivelsene oppmuntret til, ville hun ta med seg – og bruke – det mytiske smaragdkjedet man mente hadde tilhørt Kleopatra. Etter cruiset hadde hun tenkt å donere det til Smithsonian Institution, USAs nasjonalmuseum. Det er hinsides uerstattelig, tenkte hun, og ettersom jeg ikke har noen slektninger å tenke på, hvem ellers kunne jeg overlate det til? Dessuten prøver den egyptiske regjeringen å få det tilbake igjen. De hevder at det stammer fra en grav som er blitt plyndret, og må gis tilbake. Nå kan de og ekspertene på Smithsonian slåss om det, tenkte lady Em. Dette skal bli min første og siste entré med halskjedet. Døren inn til soverommet sto på gløtt, og hun kunne høre at assistenten, Brenda, gikk omkring der inne og pakket ut koffertene med klær som lady Em hadde valgt å ta med fra sin rikholdige garderobe. Kun Brenda hadde tillatelse til å håndtere lady Ems personlige eiendeler. Lugartjenere og andre som utførte tjenester for henne, fikk pent holde seg unna. Hva skulle jeg ha gjort uten Brenda? spurte lady Em seg selv. Før jeg så mye som vet at det er noe jeg ønsker eller trenger, skjønner hun det på forhånd! Jeg kan bare håpe at hennes tjue år med hengivenhet ikke har kostet henne muligheten til å ha sitt eget liv. Men når det gjaldt hennes økonomiske rådgiver og testamentfullbyrder, Roger Pearson, stilte saken seg helt annerledes. Hun hadde invitert Roger og hans kone med på cruiset, og som alltid hadde hun sett frem til Rogers nærvær. Hun 19


hadde kjent ham siden han var gutt, og bestefaren og faren hans hadde vært hennes betrodde økonomiske rådgivere. Men for en uke siden hadde hun møtt en gammel venn, Winthrop Hollows, som hun ikke hadde sett på årevis. I likhet med henne hadde han vært en av kundene hos Pearsons regnskapsfirma. Da han spurte om hun fortsatt var en av Rogers kunder, hadde vennen hennes sagt: «Vær klar over at han ikke er den mannen bestefaren og faren hans noensinne var. Jeg foreslår at du får et annet firma til å ta en grundig gjennomgang av dine finanser.» Da hun presset på for å få en forklaring, hadde han nektet å si mer. Hun hørte fottrinn, så svingte døren til soverommet helt opp. Brenda Martin kom inn i den store salongen. Hun var en storvokst kvinne, ikke direkte overvektig, men snarere muskuløs. Hun så eldre ut enn sine seksti år. Det grå håret var kortklipt, noe som overhodet ikke kledde henne. Ansiktet var rundt, og blottet for den sminken hun så absolutt kunne hatt glede av. Dette ansiktet viste nå et bekymret uttrykk. «Lady Em,» begynte hun forsiktig, «du rynker pannen. Er det noe galt?» Vær forsiktig, sa lady Em advarende til seg selv. Hun må ikke skjønne at jeg er oppskaket for det med Roger. «Rynker jeg pannen?» sa hun spørrende. «Jeg skjønner ikke hvorfor.» I Brendas ansikt kom det nå et uttrykk av dyp lettelse. «Å, så glad jeg er for at det ikke er noe som plager deg. Jeg vil at du skal fryde deg hvert øyeblikk på denne vidunderlige reisen. Skal jeg ringe og bestille te?» «Svært gjerne,» sa lady Em. «Jeg er uhyre interessert i Celia Kilbrides foredrag i morgen. Det er ikke til å tro at 20


en så ung kvinne kan så mye om edelsteiner. Jeg tror jeg vil fortelle henne om forbannelsen som er tilknyttet Kleopatrahalskjedet.» «Den tror jeg aldri du har fortalt meg om,» sa Brenda. Lady Em klukklo. «Kleopatra ble tatt til fange av Cæsars adoptivsønn og arving, Octavian. Hun visste at han planla å ta henne med som fange på båtferden til Roma, og at han hadde gitt ordre om at hun skulle bære smaragdkjedet under overfarten. Kleopatra fikk overbrakt halskjedet, og leste en forbannelse over det. ‘Uansett hvem som måtte bringe med seg dette halskjedet ut på havet, vil denne personen aldri leve lenge nok til å nå land.’» «Å lady Em,» sukket Brenda. «For en skrekkelig historie. Kanskje det er best du lar halskjedet bli liggende i safen!» «Ikke tale om,» sa lady Em fyndig. «La oss nå bestille te.»


4

Roger Pearson og hans kone, Yvonne, inntok ettermiddagens te i suiten på Queen Charlottes concierge-dekk. Med sin kraftige skikkelse, det tynne, lysebrune håret og smilerynkene som dukket opp når han var i godlune, ble Roger betraktet som både utadvendt og sosialt anlagt, en mann av den typen som fikk alle til å føle seg vel når han var i nærheten. Han var den eneste som dristet seg til å spøke med lady Em om politikk. Hun var en glødende republikaner, og han var på sin side like overbevist demokrat. Nå satt han og Yvonne og kikket på listen over morgendagens aktiviteter. Yvonne hevet øyenbrynene da hun så at Celia Kilbride sto oppført som en av foredragsholderne dagen etter. «Er det ikke hun som arbeider for Carruthers Jewelers, og er innblandet i den hedgefondsvindelen?» spurte hun. «Denne skurken Thorne prøver å trekke henne inn i den,» kom det likegyldig fra Roger. Yvonne rynket pannen tankefullt. «Det har jeg hørt. Når lady Em tar med seg smykker for å få dem reparert eller renset, er det alltid Celia Kilbride hun tar kontakt med. Det har Brenda fortalt meg.» Roger vred på hodet og så på henne. «Da er altså Kilbride en av selgerne der?» 22


«Hun er langt mer enn det. Jeg har lest om henne. Hun er en ypperlig gemmolog, og reiser verden rundt for å plukke ut de riktige edelsteinene for Carruthers. Så holder hun forelesninger på skip som dette, slik at rikfolk får øynene og interessen opp for kostbare smykker.» «Det høres ut som hun er svært oppegående,» kommenterte Roger, og så snudde han seg mot fjernsynsapparatet. Yvonne så granskende på ham. Som vanlig når de var alene, kuttet Roger ut den påtatte vennligheten han overøste andre med, og praktisk talt overså henne. Hun fortsatte å nippe til teen, og strakte seg etter et lite agurksmørbrød. Tankene drev videre til klærne hun hadde tenkt å ha på seg i kveld, langbukser og en ny kasjmirjakke av merket Escada. Jakken var svart- og hvitmønstret, og langbuksene var svarte. Lærlappene på albuene ga antrekket den sporty dreiningen som var kveldens kleskode. Yvonne visste at hun så langt yngre ut enn hun var, som var førtitre år. Hun ønsket hun hadde vært høyere, men skikkelsen var veltrimmet, og frisøren hadde fått til nøyaktig den lyse nyansen hun ønsket. Forrige gang var det blitt et litt for sterkt anstrøk av gyllent. Utseendet var svært viktig for Yvonne. Det samme var hennes sosiale status, med leilighet i Park Avenue og hus i Hamptons. Det var lenge siden hun var begynt å kjede seg intenst sammen med Roger, men levesettet deres verdsatte hun høyt. De hadde ingen barn, og det var ingen grunn til at Roger skulle betale skolepengene for søsterens tre sønner, selv om denne søsteren var enke. Yvonne hadde ikke vært på talefot med søsteren hans på mange år, men hun 23


mistenkte at Roger likevel dekket skolepenger for dem alle tre. Sü lenge det ikke kommer i veien for noe av det jeg ønsker, tenkte hun mens hun gjorde seg ferdig med smørbrødet og drakk resten av teen.


5

«Dette er altfor dyrt, Willy, selv om det er for å feire at vi har vært gift i førtifem år,» sukket Alvirah og så seg omkring i suiten Willy hadde bestilt for å feire anledningen. Selv mens hun uttalte protestene, kunne Willy høre på stemmen hennes at hun var oppglødd. Han befant seg inne i salongen, der han holdt på å åpne champagnen som hadde stått i iskjøleren av sølv og ventet på dem. Idet han fikk av korken, stirret han på speilene som gikk fra gulv til tak, før han flyttet blikket ut mot Atlanterhavets mørkeblå bølger. «Vi hadde ikke behøvd en egen balkong. Vi kunne ha gått ut på dekk når vi fikk lyst til å nyte sjøluften og kjenne brisen.» Willy smilte. «Vet du hva, skatten min? På dette skipet tror jeg alle suitene har sin egen balkong.» Alvirah var nå inne på badet innenfor soverommet, og nå ropte hun: «Dette er ikke til å tro, Willy. Det er en innebygget TV i toalettspeilet. Alt dette må koste en formue.» Willy smilte overbærende. «Vi får to millioner dollar i året utbetalt før skatt. Det har vi gjort i fem år nå, og dessuten tjener du penger på å skrive for Globe.» «Jeg vet det,» sa Alvirah med et lite sukk, «men jeg vil 25


langt heller bruke pengene på en god sak. For som du vet sies det jo at ‘mye forventes av dem som mye er gitt’.» Milde himmel, tenkte Willy. Hva kommer hun til å si når jeg gir henne ringen i kveld? Han bestemte seg for å komme med et lite hint. «Men vil du tenke litt over dette, da? Ingenting gjør meg lykkeligere enn å feire det livet vi deler. Det sårer meg hvis du ikke lar meg vise deg hvor lykkelig jeg har vært sammen med deg i førtifem år. Og jeg har noe mer jeg kommer til å gi deg i kveld. Hvis du ikke tar godt imot den, vil det såre meg dypt.» Alvirah så lamslått ut. «Å Willy, jeg er så lei meg. Selvfølgelig er jeg glad for å være her. Og når du tenker deg om, var det du som sa at vi skulle kjøpe den lottokupongen akkurat den dagen. Jeg sa derimot at vi like gjerne kunne ha spart den dollaren. Jeg er henrykt som får lov til å være her, og like henrykt for alt du kan finne på å gi meg.» De ble stående i balkongdøren og beundre utsikten mot havet. Willy la armen om henne. «Sånn skal det være, skatt. Tenk at nå skal vi en hel uke nyte hvert minutt hver eneste dag.» «Det skal vi,» samtykket Alvirah. «Og du er så vakker i dag.» Enda en utgift, tenkte Alvirah. Frisøren hun vanligvis benyttet, var på ferie, så hun hadde fått håret farget i en grisedyr salong. Forslaget om å gå dit var kommet fra venninnen, baronesse von Schreiber, eieren av Cypress Point Spa, dit Alvirah var gått like etter at hun og Willy vant så stort i lotto. Jeg burde ha skjønt at Min ville foreslå det stedet, tenkte hun. Men hun måtte medgi at håret hadde fått nøyaktig den myke, røde nyansen hun alltid hadde likt, og monsieur Leopoldo hadde frisert det på en usedvanlig kle26


delig måte. Dessuten hadde hun tatt av nesten sju kilo siden jul, og kunne igjen bruke de pene klærne Min hadde valgt for henne for to år siden. Willy ga henne en klem. «Så godt å vite at det eneste du vil skrive om i din neste spalte, er hvor sorgløst og behagelig det er på et cruise som dette.» Men selv mens ordene falt, hadde Willy en synkende fornemmelse av at det ikke kom til å bli på den måten. For slik ble det aldri.


6

Raymond Broad, lugartjeneren som hadde ansvaret for lady Ems suite, kom inn med et brett for å fjerne restene etter det enkle ettermiddagsmåltidet. Han hadde sett at hun forlot suiten med assistenten på slep. Trolig var hun på vei til skipets cocktailsalong på sjuende dekk. Bare folk med de feiteste lommebøkene kan tillate seg å være der oppe, tenkte han. Og det er folk av den typen jeg virkelig setter pris på. Med vante bevegelser plasserte han teserviset, smørbrødene som var til overs, og skålen med godterier på brettet. Etterpå gikk han inn på soverommet og så seg rundt. Han åpnet skuffene i nattbordene på hver side av sengen. Det hendte ofte at rike folk bare la smykker fra seg der istedenfor å legge dem i safen. Han var oppmerksom på det. Folk kunne også være skjødesløse når det gjaldt kontanter. Hvis noen mot slutten av reisen lot en bulende lommebok ligge i en av skuffene, ville de aldri savne et par hundre dollar hvis de ikke tok seg bryet med å telle etter. Raymond var svært forsiktig med hva han stjal, noe som var grunnen til at ingen noen gang hadde mistenkt ham i løpet av de ti årene han hadde arbeidet for Castle Line. Og hvor farlig var det at han tjente litt ekstra hver gang han fôret tabloidaviser med saftige små nyheter om hva berømt28


heter om bord fant på av krumspring? Han visste at han ble ansett for å være en utmerket lugartjener. Nå gikk han inn i den store salongen, grep brettet og forlot suiten. Det tilfredse smilet som alltid prydet ansiktet etter at han hadde saumfart et område, forsvant da han åpnet døren. Med alvorlig ansikt, og med det tynne, svarte håret pertentlig på plass over den skallete flekken, ble uttrykket straks underdanig i tilfelle han møtte en av skipets gjester ute i gangen.


7

Professor Henry Longworth sjekket slipset for å forsikre seg om at det satt som det skulle. Selv om det ble anbefalt et uformelt antrekk denne kvelden, hadde han ingen interesse av å gå med en skjorte som var åpen i halsen. Han likte dem simpelthen ikke. De minnet ham om de lurvete klærne han hadde gått med i den fattigslige oppveksten i Liverpool. Allerede som åtteåring hadde han vært gløgg nok til å skjønne at det eneste håpet han hadde for fremtiden, bare kunne innfris gjennom utdannelse. Etter skoletid, når andre gutter spilte fotball – eller «soccer», som amerikanere kalte det – leste han. Som attenåring fikk han tildelt et stipend til Cambridge. Da han kom dit, hadde medelevene ledd og ertet ham for Liverpool-aksenten. Det hadde vært en tidkrevende og intens innsats, men innen han tok avgangseksamen, hadde han kvittet seg helt med den. Underveis hadde han utviklet en sann lidenskap for Shakespeare, og det endte med at han ble professor i Oxford og underviste i dette emnet helt til han gikk av med pensjon. Han var klar over at kollegaer ved Oxford spøkte om at når han døde, ville han ligge i sin kiste iført kjole og hvitt. Den slags brydde han seg ikke om. Slipset var rett og satt som det skulle under skjortekragen. 30


Han tok på seg jakken, som var sydd i et lett, skotskrutet stoff som egnet seg for været nå midt i september. Så kastet han et blikk på klokken. Ti minutter på sju. Punktlighet er kongenes høflighet, tenkte han for seg selv. Suiten hans lå på concierge-dekket, og det hadde vært en behagelig overraskelse at på dette nye skipet var bekvemmelighetene mer luksuriøse enn på eldre skip. Selvsagt var det en vits å bruke ordet «suite» for et oppholdsrom der man også sov, men det fikk så være. Han gikk bort til det lange speilet på baderomsdøren og betraktet seg selv i helfigur for å være helt sikker på at det ikke var noe galt med utseendet. Speilbildet viste en tynn, seksti år gammel mann, middels høy, med briller uten innfatning over intenst brune øyne, og et skallet hode omgitt av en krans med grått hår. Han nikket anerkjennende, så gikk han bort til kommoden og tok enda en kikk på passasjerlisten. Det forbauset ham ikke at berømtheter av mange forskjellige kategorier befant seg om bord. Jeg lurer på hvor mange av dem som er Castle Lines innbudne gratisgjester, tenkte ham. Riktig mange, kunne han tenke seg. Etter at han ble pensjonist, var han blitt en hyppig foredragsholder for cruiseselskapet, og direktøren satte svært stor pris på ham. Da han for seks måneder siden leste forhåndsomtalen i forbindelse med Queen Charlottes jomfrutur, hadde han kontaktet billettkontoret og sagt at han med glede kunne tenke seg å være gjesteforeleser på den turen. Og her var han. En varm tilfredshet fylte professor Henry Longworth da han forlot lugaren for å gå til The Queen’s Lounge, der han skulle blande seg med de mest betydningsfulle passasjerene om bord.


8

Ted Cavanaugh kastet et flyktig blikk omkring i suiten han hadde fått tildelt, og dermed anså han seg ferdig med den saken. Som sønn av en ambassadør var han vant til luksuriøse omgivelser. Og selv om disse omgivelsene slo ham som uhyre kostbare, kom han ikke til å kaste bort tid på å nyte dem. Ted var trettifire år gammel, og hadde bodd i utlandet sammen med foreldrene helt til han begynte på college. Før den tid hadde han gått på den internasjonale skolen i det landet der faren til enhver tid hadde sitt virke. Ted snakket flytende fransk og spansk, og arabisk slik det ble snakket i Egypt. Han var utdannet ved Harvard University, og hadde studert jus ved Stanford Law School. Den altomfattende interessen for antikviteter hadde han hatt helt siden ungdomsårene i Egypt. For åtte måneder siden hadde han lest at lady Emily Haywood hadde meldt sin interesse for Queen Charlottes jomfrutur, og han hadde straks skjønt hvilken mulighet som åpnet seg dersom han også deltok på den samme reisen. Da ville han prøve å få direkte kontakt med henne. Cavanaugh hadde tenkt å gjøre det klinkende klart for henne at selv om svigerfaren hennes, Richard Haywood, hadde kjøpt halskjedet for hundre år siden, fantes det overveldende bevis for at kulturgjenstanden var stjålet. Hvis hun ga det til Smith32


sonian Institution, og hans advokatfirma gikk til sak for å få det utlevert, ville det frembringe ubehagelig publisitet for lady Haywood, og også for hennes avdøde mann og hans far. Mennene var berømte oppdagelsesreisende, men forskningen hans antydet at de var skyldige i å ha plyndret oldtidsgraver flere ganger. Dette skulle bli hans store argument. Det var kjent i vide kretser at lady Haywood var uhyre stolt av ektemannens omdømme og arv. Det var godt mulig at hun ville høre på fornuft heller enn å risikere at hans – og farens – ettermæle skulle bli tilskitnet av en ubehagelig rettssak. Med dette i tankene besluttet Ted at frem til tidspunktet for cocktailservering i salongen ville han unne seg den kortvarige luksusen å slå seg ned med en bok han i månedsvis hadde ønsket å lese.

Aldri mer alene  

Etter at hennes kommende ektemann blir arrestert på bryllupsdagen, takker smykkeeksperten Celia Kilbride ja til å bli foreleser om bord på e...

Aldri mer alene  

Etter at hennes kommende ektemann blir arrestert på bryllupsdagen, takker smykkeeksperten Celia Kilbride ja til å bli foreleser om bord på e...