F°395 Flamme Forlag . Oslo . 2019
av samme forfatter Roskilde (roman, 2009) Øya (boksingel, 2009) Furuset (roman, 2013) Du dør ikke (roman, 2016)
Linn Strømsborg
ALDRI ALDRI ALDRI
© 2019 Flamme Forlag www.flammeforlag.no 1. utgave, 1. opplag 2019 Design og ombrekk: Aslak Gurholt (Yokoland) Satt i Mercury Text 10/13,5 Trykt og bundet hos Livonia Print, Latvia Dette er Flamme-bok nummer Fº395. Ifølge UNICEFs forhåndsberegninger ville det bli født litt over 395 000 barn rundt om i verden 1. januar (nyttårsdagen) i 2019. En fjerdedel av disse ville bli født i Sør-Asia. Om lag 160 ville bli født i Norge. ISBN 978-82-8288-335-1 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Flamme Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
MØDRE
Mormor gifta seg da hun var 17. Hun og morfar fikk fire barn sammen, og nå bor de i Altea i Spania. Det har de gjort så lenge jeg kan huske. Mamma snakker sjelden om dem, men en gang iblant kommer det et postkort, og til jul og bursdager kommer det en pakke vi må hente på posten. Mormor skriver sirlig løkkeskrift på konvoluttene og kortene som følger med. Det står aldri mer enn Gratulerer med dagen eller God jul og godt nyttår. Jeg veit at mormor maler, og at morfar er glad i å lese, men stort mer veit jeg ikke. Da jeg var tenåring, ville jeg besøke dem, jeg maste på mamma og pappa et halvt år, men de sa nei, selv om jeg sa jeg kunne betale selv. Jeg skjønte ikke da at det var fordi mormor og morfar ikke vil ha besøk, ikke av meg, ikke av noen. De har nok venner, men barn har de aldri vært glade i. Jeg spurte mamma da jeg var liten, har hun fortalt, om hvorfor mormor og morfar hadde barnebarn når de ikke ville være sammen med dem. Jeg har lurt på hvorfor de fikk barn av samme grunn, svarte mamma lavt, men høyere sa hun at mormor og morfar var sammen med hverandre, og det var nok for dem.
9
Farmor ønska seg barn hele livet. Hun gifta seg som 19-åring og så for seg at de skulle få fem barn. De skulle dele rom, for de hadde ikke råd til å kjøpe større hus ennå, men de skulle være glade i hverandre og det skulle gå bra. Soverommet de hadde gjort klart i andre etasje ved å sette opp en vegg i stua ble stående tomt i mange år. Det kom ingen barn. Rommet var i veien, en evig påminnelse om barna som aldri kom. Farmor fylte rommet med ting. Hun kjøpte et finservise til spesielle anledninger som hun aldri brukte. Hun kjøpte pyntegjenstander som var for dyrebare til å stå framme, de måtte jo ikke knuse. Hun pussa sølvtøyet og sorterte det i skuffene på rommet ved sida av stua. Hun pakka ned pynten til høytidene i merka esker. Hun pynta huset hver jul, påske, sommer og vinter, selv om det bare var hun og mannen hennes som bodde der. De reiste bort hver sommer, var på campingturer i hele landet, drakk kaffe fra termos, poserte foran brøytekanter på fjellet midt i solsteika, fiska uten å få napp, solte seg på campingplasser mens familiene rundt dem lagde lydsporet til feriene deres. Barn som lekte vekka henne om morgenen. Farmor sto opp, lagde kaffe, vekka farfar med kaffe på senga, satte seg så utenfor og så på barna fra nabovogna som lekte en klappelek på plassen utenfor sin egen. «Vi skulle fått barn,» sa hun til farfar. «Jeg vet det,» sa farfar. Åra gikk og det kom ingen barn. Hun falt til ro med å ikke skulle bli mor. Det var ikke noe å gjøre med. Det var skamfullt å bli undersøkt av legene, men de fant heller ikke noe galt. Noen fikk det bare ikke til, og hun var en av dem. Hun ble allikevel kalt mor av barna i nabolaget. Døra til rekkehuset der de nå hadde bodd i 15 år sto alltid åpen, kjøkkenet nede var fylt av nabolagets barn som visste at de alltid kunne komme hit, snakke og få en brødskive med sirup på eller et glass vann med isbiter, noen ganger til og med saft. De satt på stolene ved kjøkkenbordet, der det alltid hadde stått fire stoler selv om farmor og farfar bare var to og sjelden hadde gjester til middag. De dingla med beina og 10
tygde loffskiver, fortalte farmor om dagene sine. De fikk plukke syriner fra hagen utenfor, og det ble etter hvert en sti som gikk over plenen nedenfor kjøkkenvinduet etter utallige barneføtter som tok snarveien gjennom hagen i stedet for å gå rundt huset. Så kom pappa. Han kom nesten 20 år og 2 uker på overtid, men han kom også akkurat i tide. Nå var de tre, og rommet i stua ble rydda og møblert; først en barneseng, så en litt lengre seng, et skrivebord, et klesskap, en kommode. Campingturene fortsatte, men denne gangen med et spedbarn den første sommeren, så en smårolling, etter hvert en ung gutt som fiska sammen med faren sin og leste bøker sammen med moren sin, de kjørte gjennom Norge, fra bunn til topp og tilbake igjen, de rulla gjennom skogsveier og tunneler, besøkte slektninger og viste fram gutten sin som endelig hadde kommet. Da pappa og mamma fikk meg, lærte jeg å gå i hagen der barna i nabolaget hadde tråkka opp stien for oss. Jeg lærte å lese i pappas gamle seng på rommet i stua. Jeg fikk mitt første vepsestikk på trappa der døra fortsatt alltid sto åpen. Jeg hadde min første influensa en julaften og fikk ligge i farmors seng mens de andre spiste middag og åpna pakker. «Hvordan visste du at du ville ha barn?» spurte jeg farmor en dag vi satt ute i hagen, under syrinene. «Jeg bare visste det,» svarte hun under solhatten og perma nentkrøllene. «Men hvordan veit man at man bare veit?» «Det vet jeg ikke,» sa hun. «Men det var akkurat som da jeg møtte farfar. Jeg bare visste at det var ham. Og jeg bare visste at jeg ville ha barn. Mange barn.» «Men dere fikk bare pappa?» «Ja, men han var den fineste å få,» sa hun. «Nesten like fin som deg,» så tok hun meg i hånda, den mjuke, rynkete huden rundt min solbrente, klamme hånd i varmen. «Vil du ha mer saft?» «Ja takk.» 11
Mamma var 19 da hun fikk meg. Hun møtte pappa på videre gående. De ble gravide like etter russetida, pappa tok med mamma hjem til farmor og farfar og fortalte hva som hadde skjedd. Farfar reiste seg og gikk, farmor tok hånda til mamma og lovte at de skulle ta vare på henne. Og meg. Mamma jobba som sekretær da hun var gravid, tok bussen til byen hver morgen mens magen vokste under klærne og jeg vokste inni magen. Pappa jobba som sykkelbud, og da de ringte for å si at riene var i gang, var han på vei til Smestad med en pakke som han ikke fikk levert. Den ble med til sjukehuset, der han ramla inn på venteværelset og spurte etter mamma. Han besvimte rett før jeg ble født, men var ved bevissthet igjen da de løfta meg ut og opp på mammas bryst og sa at han var blitt pappa. Jeg ble født ti på fire, jeg hadde ti fingre og ti tær, pappas nese og mammas øyne. Farmor var den første som besøkte oss på sjukehuset. Hun hadde strikka babytøy siden hun fikk vite at jeg skulle komme, og farfar hadde leid en leilighet til mamma og pappa som han ga dem nøkkelen til da de reiste hjem med meg fra sjukehuset. Dere kan ikke bo i den hybelen lenger nå, sa han, samtidig som han låste opp døra og ba pappa gå inn. Det var en toroms på Tøyen, med skråtak og et ødelagt vindu, men det var plass til tre, og det var nærmere både jobben til mamma og den pappa fikk etter å ha slutta som sykkelbud, og bare en kort t-banetur unna farmor og farfar. Jeg husker ingenting fra den leiligheten, for vi flytta derfra før jeg fylte fire, men mamma har vist meg hvor den lå. Jeg bor 200 meter unna den nå og pleier å kikke opp på vinduene og tenke at der, der bodde mamma, pappa og jeg. De var så vidt fylt 20, de jobba hele tida for å få ting til å gå rundt, og jeg gikk fra å være 51 cm lang til å bli nesten en meter. Farfar døde bare et par år etter at jeg ble født, pappa var på sjukehuset hos ham hver dag til det ikke lenger var noen der å besøke. Jeg husker begravelsen, det var vinter og alle var triste. Jeg tegna en tegning til pappa for å gjøre ham glad igjen, den henger fortsatt på veggen hos mamma. Pappa døde da jeg var 20, og ingen kunne tegna en tegning for å gjøre meg glad igjen. Ingen har heller prøvd. 12
Mamma bor aleine i huset der jeg vokste opp, og hun har strikka babytøy siden jeg var 19. Hvis jeg hadde blitt gravid da mamma ble det, hadde jeg hatt en 15-åring nå. Hun eller han ville kanskje også bodd på Tøyen i sine første år, hatt en mormor som strikka klær og skjemte henne eller ham bort, som fortalte historier om meg da jeg var liten, som farmor fortalte historier om pappa da han var liten til meg.
13