1795 by Cappelen Damm AS

1795

NIKLAS NATT OCH DAG

1795 Oversatt av Henning J. Gundersen

Tidligere utgivelser: 1793 1794

Niklas Natt och Dag Originalens tittel: 1795 Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Niklas Natt och Dag, 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 Published in the Norwegian language by arrangement with Salomonsson Agency, Stockholm, Sweden. ISBN 978-82-02-72848-9 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslag: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design AB Omslagsmaleri: Utsikt fra det nåværende Mynttorget over Slakterhusbroen, Blasieholmen og Lejonbacken, Johan Sevenbom, Stadsmuseet i Stockholm Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Hvem spinner den tråd som leder oss gjennom våre drifters mørke labyrint? donatien-alphonse-françois de sade, 1795

personer som nevnes i 1795

Tycho Ceton: ekskludert fra Eumenideordenen; tidligere slavehandler i det svenske Vestindia. Finansierte etter hjemkomsten et barnehjem på Hornsberget for å skjule sine kriminelle handlinger bak veldedighet. Utførte via mellommenn drapet på hustruen til Erik Tre Rosor, og besørget dennes tragedie. På flukt siden brannen på Hornsbergets barnehjem, ruinert og venneløs. Jean Michael Cardell: kalt Mickel. Tidligere artillerist. Mistet venstre underarm i slaget ved Svensksund, tjenestegjør siden da i separasjonsvakten. Muliggjorde ved en tabbe brannen på Hornsberget, der tvillingene til Anna Stina Knapp brant inne, hvilket han klandrer seg selv for. Ble påført store brannskader, om enn med større smerter i sjelen enn i sårene. Cecil Winge: jurist, konsulent ved politikammeret; et mønster av rasjonalitet. Død og begravd. Emil Winge: hans yngre bror. Evig student ved Uppsala universitet i protest mot farens krav og forventninger; av Cardell iført sin døde brors sko, med skjebnesvangre følger. Forsøkte tidligere å dempe vrangforestillingene sine med alkohol, nå tørrlagt.

Anna Stina Knapp: rømling fra spinnehuset; enke og nå barnløs. Av menneskehandleren Dülitz gitt i oppdrag å oppsøke høyforrædersken Magdalena Rudenschöld på Långholmens spinnhus, og av denne gitt et brev med navnene på dem som har sammensverget seg med Armfelt mot formynderregimet. Maja og Karl: tvillingbarna til Anna Stina Knapp, forkullet i brannen på Hornsberget før de rakk å feire sin første fødselsdag. Erik Tre Rosor: odelsgutt av byrd, i en periode innlagt på Danvikens dårehus, senere trepanert. Svindlet av Ceton, anla brannen i barnehjemmet som hevn. Drept av Cardell i affekt ved åstedet. Lisa Ensom: løsgjenger med sommerleir i Stora Skuggan; bisto Anna Stina i en kritisk situasjon, reiste sørover sist høst, vekk fra ansvar, for å forbli tro mot navnet sitt. Petter Pettersson: vaktmester ved Långholmens spinnehus. Løslot Anna Stina mot et løfte som ble brutt; beholdt brevet fra Rudenschöld som sikkerhet. Isak Reinhold Blom: sekretær ved politikammeret i Stockholm; poet med et noe begrenset talent. I sin tid kollega til Cecil Winge, nå Emil Winges velgjører. Dülitz: flyktning fra Polen; handler med menneskeliv. Miranda Ceton: Tychos hustru; lam og sengeliggende; holdes i live mot sin vilje; bisto Emil Winge og Mickel Cardell i jakten på Tycho, om enn av egne beveggrunner. Gustav III: av Guds nåde, Sveriges, Götes og Vendes konge; skutt på operaen og død i mars 1792. 8

Gustav Adolf Reuterholm: formynderregimets sterke mann; også kalt storvesiren; i praksis rikets hersker; oppfarende, forfengelig og fast bestemt på å utrydde landets gjenlevende gustavianske lojalister. Hertug Karl: salige kong Gustavs yngre bror; rikets regent i kongens navn inntil dennes attende fødselsdag. Uinteressert i politikk; Reuterholms lydige vaktbikkje. Hertug Fredrik Adolf: yngste bror av Gustav III, overflødig blant prinsene. Levemann. Gustav Adolf: eneste sønn av Gustav III; Sveriges konge kun i navnet; fortsatt umyndig og under formynderskap. Gustav Mauritz Armfelt: den salige kongens yndling; flyktet fra landet etter å ha blitt avslørt som hovedmann bak en sammensvergelse mot formynderregimet. Magdalena Rudenschöld: tidligere hoffdame; Armfelts elskerinne og medsammensvorne; satt i arrest på Långholmen. Johan Erik Edman: statssekretær under justitskansleren; baron Reuterholms høyre hånd; energisk og hensynsløs; sysselsatt med jakten på gustavianere. Magnus Ullholm: politimester i Stockholm; gjorde underslag i presteskapets enkekasse; en slyngel. Eumenidene: en orden der mektige menn forlyster seg under dekke av å drive veldedighet.

Prolog Høsten 1794

BORTE ER DEN salige klangen fra bue og streng, den som for litt siden fylte hans verden og fikk ham til å glemme alt annet. I stedet kimer klokkene fra tårnene i høstnatten, og deres klang er lyden av famlende hender som søker ham og ingen annen, angir ham til alle i omegnen. Tycho Ceton trekker skuldrene opp mot ørene og huker seg sammen idet han kommer ut av skjul fra de trange gatene og haster videre mot bulderet fra Polhems sluss. Hullet etter en manglende brosten vrir spennen av den venstre skoen, men han stanser ikke, retter bare på ganglaget for å beholde overlæret på foten. Han er alene, Jarrick er ikke lenger ved hans side; uten et ord til avskjed forsvant han inn i et smug med de slantene han hadde forlangt for sitt siste budskap. Ceton er ikke overrasket. Han hadde ikke ventet seg annet. Han er blottlagt; når hans liv legges ut for salg, kommer kjøperne til å stå i kø. Da heller skilles nå enn å se de bånd som griskheten har knyttet, bli tøyd til bristepunktet. Den tillit som måtte gjenstå, utsetter bare sviket. Det ligger hvite skumtopper på Saltsjöns bølger, så langt ut det er mulig å skimte dem under stjernene. På vindebroen må han støtte seg til rekkverket for ikke å gli på de glatte plankene. Vinden presser vannet fra Mälaren frem mellom stenene med en voldsom kraft, og bruset stiger opp gjennom sprekkene i plankedekket. En skadefro hvisking der skummet stryker langs muren: Bjørnene er i hælene på deg. 13

Alle lån har forfalt, og kun ditt eget blod er gyldig betalingsmiddel. Vel over på den andre siden finner han raskt en vogn, der kusken sitter og slumrer med hendene i armhulene og haken på brystet. Tycho Ceton huker seg ned bak sprukkent glass med et tykt støvlag mens hovene finner rytmen. De falne rosenbladene ligger fanget i le av muren, og piskes opp i virvler når et vindkast får tak i dem. Han banker på døren og hveser navnet sitt til tjenestepiken, før han rykker nattlysestaken ut av hånden hennes. Hun er klok nok til å gå raskt til side idet døren åpnes. Allerede i entréen kjenner han lukten fra det innerste rommet, og det som ingen parfyme lenger kan skjule. Utenfor døren hennes legger han det parfymerte lommetørkleet sitt over nesen, men ombestemmer seg og legger det tilbake i lommen, uvillig til å vise at noe hos henne evner å irritere ham til handling, om så bare i avsky. Messinghåndtaket er kjølig der hans berøring blir værende i et øyeblikks nøling. Han dreier det rundt, åpner, går inn i soverommets dunkel. Stanken som møter ham på den andre siden av terskelen, gir selve mørket substans, som om det var en tåke eller en røyk. Lyset han bærer, blender mer enn det lyser opp mens han krysser gulvet. Han setter ifra seg messingstaken på et bord langs veggen, og blir stående en stund i den brede skyggen av himmelsengen. Draperte flor skjuler dens eier. Tycho venter på at hjertet hans skal slå av på takten, og da det roer seg, hører han pusten hennes, rolig og avslappet snarere enn den sovendes snorkelyder. Sinnet veller opp i ham. Han er allerede underlegen. Hun ligger der som en drage i hulen sin, og betrakter ham med all den tålmodighet årene har skjenket henne, noe hans egen aldri vil kunne måle seg med. «Elskede Tycho. Som jeg har ventet.» Stemmen hennes gir Ceton frysninger, vel vitende hvilket legeme som former den. Hun har est utover alle tidligere bredder i sin lammelse, men stemmen er den samme som en gang sprang ut av en 14

ung pikes spede bryst. Hennes kvaler må være grusomme, men ordene hennes har en klang av tilfredsstillelse som om hun nøt dem som sødmen fra et vinglass. Svetten siver ut under skjorten idet han presser frem et svar mellom leppene. «Miranda.» Hun bryter ut i latter av sitt eget navn. Tycho kjenner tungen svelle i munnen, tankene går sakte, og han kan ikke annet enn å avvente hensikten med initiativet hennes. «Å Tycho. Stemmen din. Den skjelver jo. Og det overfor din egen hustru. Men æren for din blygsel er neppe min alene. Kirketårnene har klemtet i timevis. Jeg sendte vesle Gustava opp på åsen for å se. Hun sier at det er Kungsholmen som står i flammer, og hakk i hæl kommer du settende, og i hvilken tilstand. Du har jo svettet deg rett gjennom både skjorte og jakke, og stanken av angst går mitt råtne legeme en høy gang. Så hva fattes deg, min elskede?» Hennes tunge traff alltid som en pisk over hans ømmeste punkter, til hennes egen fordervelse. Ydmykelsen svir i hvert ord. Harmen ødelegger ethvert forsøk på veltalenhet, og han snakker rett ut i en hatsk hvisking. «Hvor mye av dette er ditt verk, Miranda?» «Vel, Tycho, som du skjønner så er den slags ikke lett å vite sikkert for en som ikke engang kan løfte en fingertupp fra lakenet. Men jeg håper inderlig at katastrofen ikke har rammet deg helt uten min innflytelse, for jeg har sannelig bidratt så godt jeg har kunnet.» Hun flytter hodet på puten, det klinger i den lille bjellen. «Jeg fikk besøk, Tycho, et som jeg lenge har ventet forgjeves på, og jeg må innrømme at det først ikke svarte til de forventningene mine dagdrømmer hadde skapt. En stor og en liten, den store så herjet at han knapt kunne kalles et menneske, han manglet til og med en arm. Den lille … han var heller ikke helt som han skulle, det var tydelig. Jeg var aldri i tvil om at oppdraget de hadde påtatt seg, var dømt til å mislykkes. Hvem ville vel feste lit til løse påstander fra den slags berme, selv om de kunne fremlegge både tilståelse 15

og bevis? Men den enarmede. Det kokte et voldsomt sinne i ham, et raseri som nesten fikk tapetet til å krølle seg på veggene. Jeg undres hvilke løgner du har fôret ham med, hvordan du har skrytt av dine ugjerninger. Uansett. Jeg sendte ham til anatomisalen i håp om at han skulle drepe deg på stedet i affekt, men jeg må ha undervurdert mannens selvbeherskelse.» «Er det alt?» «Jeg fortalte nok en del om deg også, kjære Tycho, og om dine vanskeligheter og bekymringer. Men ikke alt.» «Hvorfor ikke?» «Frykten har lammet hodet ditt. Du vet hvorfor. Riktignok trodde jeg ikke at de ville ha særlig stor sjanse til å lykkes, hverken med det ene eller det andre. Men selv om det umake paret ikke kommer tilbake med nye spørsmål, kommer det snart andre. Da skal jeg fortelle, med mindre du først gir meg det jeg har lengtet etter i så lang tid.» Han venter på at hun skal fortsette, mens pulsen stiger i tinningene hans. «Du skal slippe meg fri nå, Tycho. Jeg har ikke gitt deg noe valg. Jeg vet at du pleier å overlate til andre å utføre den slags mens du ser på. Nei, ikke se deg om etter Gustava. Hun er ikke her lenger, jeg rådet henne til å springe og aldri se seg tilbake etter at hun hadde åpnet døren for deg. I natt får du for én gangs skyld utføre dåden selv. Mens du gjør det, og så lenge du klarer å hale ut det ynkelige livet ditt som nå er verdiløst, skal du ha denne tanken i hodet: Jeg vant, Tycho. I det siste partiet oss imellom tok jeg seieren, og alle år jeg har tilbrakt i denne sengen, hver time og hvert minutt, er rikt belønnet når jeg ser deg i all din ynkelighet. Husker du bryllupet vårt? Jeg syntes du var vakker da, før jeg lærte deg bedre å kjenne. Men du er tusen ganger vakrere for meg nå, så redd og fornedret. Vel, så skynd deg, da, min elskede, for ditt oppholdssted er kjent, og dine fiender tørster etter hevn. Dette tapet blir neppe ditt siste. Hvem kommer først, mon tro? Den enarmede palten og den spinkle dåren? Dine ordensbrødre? Noen av alle de herremenn hvis gunst du har 16

tiltvunget deg. Jeg undres hvem som kan besørge din verste skjebne? Fins det en gud, kan han da vanskelig nekte meg et lite glimt, om så fra dypet av mitt eget helvete. Men det får andre bekymre seg om. Gjør nå som du har fått beskjed om før tiden løper fra deg.» Han vet at hun snakker sant. Likevel nøler han, forsøker forgjeves å vri og vende på problemet, lik taperen som mistroisk må gå en runde rundt brettet for å forsikre seg om at han faktisk står matt. Som i et mareritt nærmer han seg sengen skritt for skritt, til hennes oppsvulmede skikkelse avtegner seg under teppet og gir ham ubehag. De raske åndedragene fyller lungene hans med skjemt luft, og han svelger hardt for å beholde mageinnholdet. Hun fniser lavt og lykkelig. «Min Tycho. Det er som å se en forsagt skolegutt overfor sitt første samleie.» Han river til seg hodeputen hennes, og legger den med skjelvende hender over ansiktet hennes. Med strake armer presser han den ned, men han har ikke nok krefter, og tiden har plutselig tyknet til sirup i sitt timeglass. Han må senke brystet og legge hele sin tyngde over henne i en grotesk omfavnelse, og han skjelver av vemmelse idet han kjenner flesket hennes disse under ham. Og lenge enda, dempet gjennom silke og ederdun, hører han hennes triumferende latter og en bjelle som klinger svakt. Tycho Ceton støtter seg til veggen på veien ut. Han har plukket med seg de få verdigjenstander og det lille av mynt som gjenstår av hans formue, men mye har blitt etterlatt fordi panikken hindret ham i å huske hvor alle gjemmestedene var. Hun ligger død i sitt rom, men øynene hennes er åpne, og det hånlige blikket hennes følger ham gjennom veggene. En liten lerretsveske er alt han har klart å fylle. Ute på gården er det fortsatt natt, men den er annerledes nå, og tvinger ham til å stanse ved porten like sikkert som om den var en buegang med nedfelt gitter. Det er frykten, den som han alltid har oppbevart og voktet i hjertets innerste 17

kammer, en glattpolert sfære, om ikke glemt så i det minste skjult for verden. Den har sprengt sine lenker og tatt verden i besittelse. Den fins overalt rundt ham. Han svelger et klynk og flykter som en hare fra den vinden som bærer hundenes vitring.

II.

DÜLITZ ANER URÅD med det samme han hører bankingen på døren. Han er vant til supplikantenes ydmyke påkallelser, en underforstått unnskyldning for uleiligheten i neglenes forsiktige skraping mot treverket. Nå var det i stedet harde slag fra en stokk, en rytmisk salve fra en som vet at han ikke behøver å svare for de merkene sølvknappen etterlater i dørbladet. Det er sent på kvelden, men fortsatt har han god nok sikt mellom gardinene i et vindu i tredje etasje, nøye med ikke å la sin egen skygge falle mot glasset. To menn, inkognito, med regnhattene dypt nede i pannen. Det er heller ikke uvanlig. Få besøkende skryter av hans selskap. Bak dem, ved bekken mot Ormsaltaregränden, venter to følgeslagere som har fått ordre om å holde seg på avstand. Stødige menn som skjuler uniformsplagg under frakkene, med ryggene lutet mot regnet. Over takmønene på den andre siden av Polhems sluss glimrer gatelyktene og opplyste vindusglugger i byen mellom broene, innhyllet i slør av duskregn, et mangeøyet beist som betrakter ham med et blikk som veksler fra uinteressert til ondsinnet. Mang en gang har Dülitz skuet ut over Stockholms skikkelse, fortsatt fremmed etter alle disse årene, og blitt fylt av den innsikten at hun en dag kommer til å merke den grav han har gravd seg. Plutselig forstår Dülitz hva besøket gjelder, fortrengt, men forventet. Likevel kan han, stilt overfor faktum, ikke 19

la være å undre seg over de veivalg som har ført ham inn i blindgaten. Kanskje kommer det en tid i enhver manns liv da gammel vane egger til dristighet, og det liv hvis tyngde har skiftet fra fremtidens vektskål til fortidens, ikke gis andre måter å minnes sin ungdom på enn dumdristighet. Han burde selvsagt ha frasagt seg det oppdraget han ble pålagt, men den fornuftens stemme som advarte ham, lyttet han ikke til. Det var jenta, Anna Stina Knapp. Uten henne hadde ikke faren oppsøkt hans dør en kveld som denne. Hun kom beleilig, og hun hadde det som skulle til, et meget sjeldent sammentreff. Kanskje ble han forledet av medlidenhet, kanskje av svermeri. Han slår fra seg selvkritikken, siden den nytte den kunne hatt, er borte nå. Døren hans blir igjen gjort til en tromme. Ottosson er nyvåknet og bakfull, og sender ham et blikk fullt av spørsmål og bekymring nede fra entréen, men Dülitz vifter tjeneren sin til side og løfter selv av slåen, vel vitende at en terning er i ferd med å bli kastet, og at verdien besegler hans skjebne. Kakkelovnen er nylig tent, men varmen har ennå ikke satt seg i stenene, og politimester Ullholm finner det for godt å beholde hanskene på da han griper det begeret med vin som Ottosson rekker ham med en skjelvende hånd. Begge gjestene har blitt vist hver sin stol. «Du kjenner kanskje min ledsager av utseende?» Dülitz tenner kandelaberens vokslys ett om gangen, det ene med det andre, og nikker, tilfreds med at hans egne hender tross alt ikke avslører hans sinnstilstand i like stor grad som hans håndlangers. «Ekspedisjonssekretær Edman foregås av sitt rykte.» Johan Erik Edman er sikkert femten år yngre enn politimesteren, med et flakkende blikk og en hoven og rennende nese som han gang på gang må snyte. Ullholm tar seg en slurk av vinen. «Godt. En mann i ditt gebet gjør klokt i å være velinformert. Da vet du at herr Edman er edderkoppen i det nettet 20

som består av kronens informanter, vår løve i jakten på gustavianerne. Takket være hans innsats har forræderen Armfelt flyktet fra landet med halen mellom benene.» Dülitz nikker bifallende. «Også i mer lysskye kretser er herr Edman respektert, for sin uforsonlige natur og for sine oppfinnsomme metoder til å lokke tilståelser ut av selv dem som skjuler sin skyld så godt at de faktisk har glemt den selv.» Det kommer en hveselyd fra halsen til Edman, kanskje ment som en latter, men i stedet begynner han å hoste, verre og verre til han må skjule ansiktet i lommetørkleet sitt. Ullholm dunker ham i ryggen så respektfullt han klarer, til liten nytte. «Herr sekretæren har dessverre mistet stemmen. Helsen har alltid vært hans akilleshæl og hans fienders fremste forbundsfelle. I tillegg har høstens mange hatske rettssaker og stadige rotbløyter berøvet ham stemmen helt og holdent, la oss håpe det er forbigående. Hans flid tillater ham ingen hvile, og derfor har han vist meg den tillit å føre hans tale under dette besøket.» Dülitz lar tausheten mane politimesteren til å fortsette. «Nåvel: Ehrenström ble brakt til skafottet på Nytorget her i forrige uke, som du utmerket godt vet, felt i hovrätten for sin deltakelse i den armfeltske sammensvergelsen, og det som følge av Edmans anstrengelser. Med hodet på blokken ble Ehrenström skånet for sverdet og i stedet sendt til Karlstens festning for å vansmekte der. Knapt hadde han latt blikket falle på trebrisken og murveggene i sitt nye hjem, før savnet etter dundyner og gyllenlær ble for sterkt, og som ved et trylleslag dukket den fiskale samarbeidsviljen opp igjen.» Ullholm lar kjeppen rulle i en snever krets han har formet mellom tommel og langfinger. «Ehrenström var som du vet diplomat, høyt ansett ved hoffet i Petersburg. En forslagen mann, som vet bedre enn å legge alle sine egg i samme kurv. Han vet også at den livstidsdommen han har fått, kanskje kan veksles inn mot 21

æresbevisninger om to år, når kongen har blitt myndig og Reuterholm bare er et minne, men han vil ugjerne vente på nåden under hvilke omstendigheter som helst, og i bytte mot økt bekvemmelighet har han kommet med visse tilståelser, uten dermed å forråde sine medsammensvorne mer enn nødvendig.» Edmans øyne glitrer i skadefryd nå som de nærmer seg sakens kjerne. Ullholm lener seg frem. «Dette er den visen Ehrenström sang: En mellommann hvis navn vi ble enige om å la ligge foreløpig, kom til din dør i høst. Du mottok et beløp for å utføre oppdraget med å skaffe Magdalena Rudenschöld en måte å kunne kommunisere med sine forbundsfeller på. Tanken var at hun skulle forfatte en matrikkel over alle de sammensvorne, disse hvis navn ikke engang er kjent for hverandre, med det for øye å skape ny enighet i konspirasjonen og gi den gustavianske revolusjonen nytt håp.» Ullholm, tørr i strupen etter talen, skjenker seg mer vin og drikker. Etter å ha satt fra seg begeret igjen famler han en stund etter den tråden han mistet, og klør seg irritert under kanten av parykken inntil Edman påkaller oppmerksomheten hans med en kremting. En stund betrakter politimesteren forvirret at Edman utfører en trampende bevegelse med foten, mens han ser ut til å balansere noe usynlig mellom hendene sine. Til slutt får gestene mening. «Rudenschöld satt blant horene på Långholmen i lånte gemakker mens man smidde gitter til vinduene i en mer passende forvaring. Spinnehuset er en særdeles vanskjøttet historie, hvilket gjorde hennes opphold der til din beste mulighet til å utføre dine forpliktelser. Etter å ha forhørt oss hos flere av paltene er vi overbevist om at så også skjedde, men det er en forfyllet berme, og de som er slu nok til å lyve, er ikke mye å foretrekke fremfor de som er for dumme eller for berusede til å kunne observere det som foregår rett for nesen på dem.» Johan Edman lener seg frem for å skyve kandelaberen 22

nær nok til at lyset faller klarere på ansiktet til Dülitz overfor det spørsmålet Ullholm har kommet for å stille. «Så. Rudenschölds brev med navnene på de sammensvorne, Dülitz. Hvor er det?» Nå er det Dülitz som skjenker seg mer vin og drikker, mest for å hale ut tiden, men han skimter ingen siste utvei, og vinen smaker ham ingenting. «Alt dere sier, er riktig. Det kan jeg ikke fornekte. Men noe har gått galt.» Ullholm og Edman veksler et blikk, og Edman gjør en oppfordrende gest om å fortsette. «Jeg fant helt tilfeldig en jente, Anna Stina Knapp, som så vidt jeg vet er det eneste levende menneske som kjente til en hemmelig vei inn i Långholmens spinnehus, en tunnel under grunnmuren, i sin tid anlagt for drenering av tilbygget og deretter glemt, trang nok til å avvise de fleste. Den veien unnslapp hun sin egen straff i fjor sommer. Jeg ga henne i oppdrag å ta samme veien inn. Siden da har jeg forgjeves ventet på beskjed.» «Hva får deg til å tro at hun i det hele tatt utførte oppdraget ditt?» Dülitz har stilt seg selv det samme spørsmålet mange ganger. «Hun ga meg sitt ord. Jeg er omgitt av løgnere dagen lang, og likevel trodde jeg henne. Hun satt i en vanskelig situasjon, og jeg tilbød henne en vei ut. Jenta er ikke lenger på Långholmen, såpass vet jeg. Om det ble skrevet noe brev, vet jeg ikke hvor det er.» Øynene til Edman søker blikket hans, vant til å avsløre enhver skygge av løgn hos dem han forhører. Ullholm trommer irritert med fingrene mot bordplaten. «Deres egen vandel er ikke direkte tillitvekkende.» Dülitz, fortsatt med blikket festet på Edman, lener seg over bordet. «Dersom brevet befant seg i min forvaring, hadde jeg allerede begynt å forhandle om prisen, om ikke høyere enn det den opprinnelige oppdragsgiveren tilbød, så med en til23

svarende rabatt til gjengjeld for politikammerets velvilje. Og hvis jeg allerede hadde fullført mitt verv og overlevert brevet til min oppdragsgiver, hvis navn jeg ikke kjenner, burde vel alle herr Edmans informanter allerede ha merket en endring i de revolusjonære kretser?» Edman grubler en stund før overkroppen hans igjen søker seg mot stolryggen. Den ene munnviken strekkes litt for å bekrefte logikken, og han gir Ullholm et kort nikk. Politimesteren sukker og reiser seg, børster av kappen som om han hadde sittet i aske. «Vel. Det ser ut til at vi har kastet bort tiden her. Finn denne jenta, Dülitz. Hun er nøkkelen. Det brevet som hun alene vet hvor befinner seg, er for øyeblikket rikets viktigste dokument.» «La meg bedyre at mine anstrengelser allerede har vært omfattende, til ingen nytte.» Edman strekker ut venstre hånd fremfor seg i en gest verdig en romersk keiser som avsier dom over en slagen motstander, former en tang med høyre hånd og kniper tak i tommelen på venstre. Ullholm gjesper mot baksiden av hansken sin. «Det min kollega vil påpeke, Dülitz, er at din stahet kanskje gagner deg nå som forholdene er noe endret. Tommeskruene våre er kanskje antikke, men de er godt smidd, og med en skvett olje på gjengene blir de som nye. Når det begynner å knase i benpipene, synger den mest forherdede sin arie molto vivace for å fri seg fra smerten så fort som mulig, og vi er bare glade for å kunne løsne skruene for å slippe ulydene. Men deg? Deg ville herr Edman etterlate i hvelvet og bare åpne det for å se om du fortsatt skriker når vi går inn i det neste århundre.»

III.

SKYGGENE REISER SEG rundt arnestedet så fort den svalnende gløden lar dem slippe til; med demringen svinner de hen igjen. Nede fra Hornsbergets forkullede ruin høres støyen fra mannskapene, slitne og nedsotet, men det er ikke lenger desperasjon i ropene deres, for de vet at deres iherdige innsats er lønnet med seier. Ilden har slått retrett. Sprøytene avløser hverandre for å vanne de rykende engene, og for hvert eneste øk som trekker sine tønner nær nok til at de kan nås med lærslangene, krymper brannens domene. Røyken velter opp fra fronten der mannskapene kjemper for å begrense ødeleggelsene, og det er bare en fattig fresing igjen av flammenes tidligere brøl. Hundre barns grav. Et stykke oppe i skråningen, fortsatt skjult av røyk og dis, står to skikkelser som forstenet ved et vanntrau der to nakne ben bryter den røde overflaten. Solen har steget over horisonten, men klarer ennå ikke å trenge gjennom morgendisen. Emil Winge holder Cardell i hånden, og kjenner den skjelver ved hvert av de hese åndedragene som gir ny kraft til hans kvaler. Likevel er det med mindre raseri enn før. Det er ingen tårer igjen til å fukte de svidde kinnene. Oksehodet forsvant med morgenlyset, og paltens ansikt er hans eget igjen, om enn noe endret av varmen. Håret er borte, det er blemmer i huden, blod og sot over det hele. «Kom, bli med meg nå, Jean Michael.» Nylig stivnede sårskorper knaser og brister idet Cardell 25

dreier nakken for å se ham bedre. Inneklemt bak hovne utposninger er det knapt mulig å skimte et glimt fra øynene. «Støtt deg til skulderen min. Vi må videre. Blir vi oppdaget her, går det fra ille til verre.» Som om han merket det for første gang, snur Cardell den ene hånden sin i forbauselse over å finne en annens der. Han rister på hodet. «Jeg har drept før. Ikke på denne måten. På ordre har jeg ladet med kule og krutt og siktet etter beste evne mot det sted der kulen ville gjøre størst skade. Slagsmål har jeg vunnet, og vekslet hugg og slag med samme mynt til gjelden var oppgjort med renter og renters rente, men aldri har jeg slukket et liv på denne måten. Tre Rosor hadde ingenting å stille opp med. I den stunden var han uskyldig. Jeg blir her og avventer rettferdigheten.» Emil ser seg over skulderen. Ennå har ingen konstabels blanke halsbrikke fanget solens første stråler. Ingen andre enn brannmannskapene er å se, sammen med tilskyndende bønder innefra holmen, ivrige etter å bistå for å berge egen mark og få ta del i den æren som nå kan vinnes uten særlig risiko. Det kan ikke vare lenge før politikammerets folk kryper ut av køyene for å stille spørsmål om brannårsaken. «Rettferdighet? Da er jeg redd din venten vil bli både lang og forgjeves. Det vet du bedre enn noen. Den rettferdighet vi søker, må vi selv besørge.» Emil senker blikket mot den døde. Vannet er rødt og grumset. Det eneste som markerer graven til Erik Tre Rosor, er de tynne leggene og føttene hans. «Hans død er bare én av alle vi har fått på vår samvittighet denne natten. Erik Tre Rosor tente riktignok på, men det var vi som rakte ham fyrstikkene, Tycho Ceton som støpte lyset. Det eneste du gjorde, var å bistå Erik i å fullføre det han hadde satt seg fore. Hans død var allerede viss, og jo før den kom, desto bedre for ham. Erik Tre Rosor brente Cetons skjold for å blottlegge ham for oss. Hvis det er skyldfølelse du tynges av, bør du sørge for å oppfylle hans siste ønske. Hvis ikke har alt dette vært forgjeves.» 26

«Etter dette fins det ingen kamp som er verd prisen.» «Kanskje tapene kan begrenses. Vi må søke de seire som fortsatt kan vinnes.» Emil trekker ham i armen. Han kunne like gjerne forsøkt å rikke en statue. Cardell hoster, stemmen er knapt en hvisking. «Hvorfor skulle du hjelpe meg nå, du av alle? Jeg fikk valget mellom deg og en annen, og jeg valgte henne.» «Jeg vet det. Og jeg vet hvorfor.» «Jeg kokte barna hennes med min velvilje. Hennes og hundre andres.» Emil lar blikket gli ned mot brannruinen, der han selv så jenta for mindre enn en time siden. Hun er borte nå. «Du kan bare påberope deg halvparten av ansvaret. Resten er mitt. Men det er du som må ta valget. Husker du den første dagen jeg var edru? Du ga meg friheten til å velge. Jeg skal gjøre det samme for deg. Men blir du med meg, må du gi meg ditt ord. Sverg på det. De seire som fortsatt kan vinnes.» En stund blir det dørgende stille, og Emil Winge holder pusten til svaret kommer. «Jeg gir deg mitt ord. For de seire som fortsatt kan vinnes.» «Med livet som innsats.» «Med livet som innsats.» Han tar Cardell i armen. «Bli med meg nå.» Rykket hans rokker ved den nedsotede statuen, ett vaklende steg, så ett til. Emil fester grepet om albuen til Cardell som for å styre beistet inn på rett vei, oppover skråningen. På toppen av åsen begynner veien mot byen mellom broene. Cardell stanser på bakketoppen, og den kraftløse armen som plutselig stivner, stanser Emil som var den et eiketre. «Denne veien fører lukt til helvete. Du vet det, ikke sant? Vil du virkelig vandre den sammen med en krøpling som har sveket deg før?» Lyden Emil utstøter, er hverken et klynk eller en latter. 27

«Som om du skulle være mer attraktiv, Jean Michael? Du går støttet til en som snakker med de døde, og ikke kan skille fantasi fra virkelighet. Men har vi noe annet veivalg? Om dette ikke er våre innerste ønsker, så la det bli vår straff. Håpet er ikke lenger det som holder oss i live. Nå er det skylden.» «Men kommer vi til å være venner under vårt samvær?» Emil rister på hodet, ute av stand til å lyve og med bitterhet i stemmen. «Nei, Jean Michael. Venner kommer vi aldri til å være mer. Men ett ønske har jeg: Løs dine problemer med Anna Stina først. Du kan ikke være til hjelp før det er gjort. Deretter kommer du til meg.» «Og hva med deg? Hva gjør du?» «Jeg går til politikammeret og til Isak Blom for å gjøre alt som står i min makt for å fornye vårt mandat. Det kommer ikke til å bli enkelt med tanke på vår siste avskjed. Deretter begynner jeg å spore den retning vi skal følge. Vær parat når jakten begynner.» Cardell tar sitt første uassisterte fottrinn, og hver bevegelse fremkaller et stønn. Emil vender ryggen til den rykende ruinen. Det er ikke bare liv og eiendom som har gått tapt her; selv er han ikke den samme lenger. Så lenge han kan huske, har han næret vreden i seg, men det som før var en enkel flamme, er nå et bål, og det får næring fra maktesløsheten hans. Han sitter som fisken i garnet, som et insekt under et glass. Det som har skjedd, kan ikke gjøres ugjort, men usynlige bånd maner til ansvar. Tidligere bisto han av egen fri vilje, nå er det bare tvang som gjelder. Han må gjøre sitt ytterste. Inntil da kommer byen mellom broene til å være hans fengsel. Frykten har alltid vært harmens følgesvenn. Forgjeves forsøker han å trøste seg selv: Han har stått ansikt til ansikt med Minotauros, han har utfordret mørket i midten av labyrinten, han har hørt barna skrike ut sin dødsangst. Han har sett det verste, så hva kan bli verre?

Del 1 Jakthundene VÅR OG SOMMER 1795 Allt lyste, ty allt brann. Vad hände? Lågan släktes; Och bägge hade kvar blott askan i sin hand. carl gustaf av leopold, 1795

HØST BLIR VINTER, og et nytt år er i anmarsj. Og mens vinter blir til vår, fortelles en historie i byen mellom broene, en oppdragende sådan, og det er ikke barn den skremmer, men voksne menn. Det går et skrømt rundt i gatene om natten, og dersom syndere av en viss sort krysser dets vei, går det ille. Hva utseendet angår, varierer vitnesbyrdene sterkt. Det eneste alle er enige om, er at det er stort, og stygt, ansiktet er umenneskelig, skallen er full av arr, med bare noen hårtuster her og der. Noen vet mer, og de sier at den ene hånden er som en forkullet klo, og for den som drister seg innenfor dens rekkevidde, er alt håp ute. Opprinnelsen til ubeistet er innhyllet i et vell av rykter og spekulasjoner. Mange mener at det anla brannen på Hornsbergets barnehjem, men selv ble fanget i flammene. Det har blitt nektet adgang til helvete, og hjemsøker nå sine gamle trakter. Skrømtet soner sin straff for en ugjerning det har begått. Nå har det blitt de elendiges skytshelgen. Gårdsplassen har en svak helning, noe som aldri plager Frans Gry når han er edru, men i påvirket tilstand skjener han alltid nedover skråningen. Alle forsøk på å korrigere kursen mot avtredet er fånyttes, og han havner nede i krattet der de jævla brenneslene alltid klarer å finne hull og gliper i knestrømpene. Hevnen er den samme hver gang: ett skritt tilbake, ned med buksene og opp med skjorten, pisse 31

på dem, til helvete med det fluebefengte avtredet. Beruselsen verner ham mot den kalde kveldsluften. Han grynter og legger trykk på blæren. For hvert år blir han stadig oftere nøden, samtidig som det blir vanskeligere å late vannet. Faktum er at neslene antakelig fortsatt er våte etter hans forrige besøk, men for all del, det er flere enn ham som miger i buskene. Etter å ha ristet og lagt inn blir Frans stående et øyeblikk og se seg rundt. Murbygningene trenger allerede vedlikehold; det er vanskelig å tro at de bare er noen tiår gamle, grunnmurene er anlagt på de områdene Mariabrannen ryddet. Nede i kløften bak den nederste bygningen ligger Gullfjärden med Stadsholmen i midten. Han ønsker at hele holmen kunne synke i havet under vekten av de rikes palass. Der svinser de rundt dagen lang og lesper på et hoffransk ingen forstår, mens han knapt har råd til å kjøpe en vin så sur at han får kramper i munnvikene for hver slurk. I sitt indre ser han stigende kloakkvann skumme oppover de sirlig utsmykkede trappehusene; fra alle de latrinetønner som har blitt tømt rett ut i Mälaren, seiler en brun flotilje til angrep for å forpeste forfengeligheten. Utspjåkede kvinner i parykker med slagside får seg en kalddusj; kavalerene deres sitter og hyler i nasal sopran oppe i krystallkronene. Ved nærmere ettertanke behøver ikke syndfloden å stanse der heller. Bølgen må gjerne klatre et stykke opp mot hans egen bolig også, så lenge den stanser like nedenfor gulvet, farvel til dagdrivere, horer og tiggere. Han slipper et langstrakt sukk som begynner i vellyst og ender i resignasjon, for drømmen er like flyktig som den var vakker. Møllene maler fortsatt, en helvetes ulyd, det knirker og dunker døgnet rundt. Likevel er det bedre enn ulydene i husene der det springer unger rundt overalt, den ene umulig å skille fra den andre. Tar man opp jakten på en av dem, trenger de bare å runde et hjørne, og vips vet man ikke hvem som er hvem. Da er det bare å gripe tak i første og beste og dele ut en ørefik, om ikke annet så for å gi dem en advarsel. Han ønsker allting til helvete før han vakler av sted til soverommet. Hustruen er ute og flyr, og selv om hun skal få juling når 32

hun kommer hjem, bare for sikkerhets skyld, er han glad for å kunne drikke videre i fred, uten mas og tjas om husleie og kostpenger. Han sitter og vagger med flasken i hånden mens gamle tanker svirrer rundt. Med beruselsens treghet veier han hvert ord i den forsvarstalen han har utformet for å forklare de motgangene livet har bydd ham, et arbeid som har pågått i årevis, like nitid som om han var en prestesønn innfor overhøringen. Etter en stund vandrer tankene til mer behagelige temaer: tilværelsen slik den burde ha vært om han bare hadde blitt verdsatt etter innsats. Drikke rhinskvin av krystallglass, innta østers og vafler, holde en skjønnhet i sin favn. Og så hevnen over dem som gjorde ham urett, hans motstandere radbrukne, med armer og ben flettet rundt ekene på vognhjul, oppstilt rundt hans festmåltid. Et bank på døren. Faen ta alle, har det noensinne kommet noe godt ut av den slags? Han lar ulyden fare og vender tilbake til sitt. I neste øyeblikk fyker døren ut av karmen så flisene spruter, og noen griper ham over nakken og kaster ham nedover trappen. Beruselsens slapphet i kroppen er det eneste som redder ham fra å brekke armer og ben og hver knokkel i ryggen. Han ruller videre i takt med spark mot rumpe og lår, terskelen treffer ham i pannen på veien ut i den skarpe vårluften og inn i de våte neslene, der han blir liggende stille og forvirret en stund i håp om at hans ulykke skal forsvinne like raskt som den oppsto, men så hører han en ploppende lyd mellom fasadene, en lyd han kjenner like vel som sin egen stemme: korken som blir trukket ut av flasken han nettopp drakk av. Mye skal man tåle, men det får da være grenser. Frans kommer seg opp på skjelvende ben og kjenner lufttrykket idet flasken passerer en hårsbredd fra øret hans, før den tar farvel med verdens elendighet i et knas mot murveggen bak ham. Like etter har han en neve i håret, med et grep som løfter ham opp og sleper ham ut på barmark, der han blir liggende og gispe etter luft, hvert åndedrag et vitne om blomstrende blåveiser. Noen går frem og tilbake rett fremfor ham, bare konturene avtegner seg i det 33

svake kveldslyset, nakken lut over brede skuldre, kraftige og buede armer. Frans Gry har nok livserfaring til å lukte problemer på langt hold, og nå værer han større fare. Oppdemmet vrede ligger som aske i luften, skikkelsen fremfor ham spent som en ankertrosse i en reperbane. Frans leter panisk etter en årsak, og finner altfor mange til å ta et valg, begynner i den mildeste enden i håp om å prute ned totalen. «Jeg vet at veggene er tynne, og jeg har fått høre at jeg snorker høylytt, men –» «Ti.» Gry teller sine kreditorer, velger en på måfå. «De slantene jeg skyldte Jan Trolös på Sista Styvern, har jeg betalt tilbake for lenge siden, hvis jeg ikke tar feil; han var så full da lånet ble opptatt, at jeg trodde han hadde glemt det.» «Hold kjeft.» Stemmen er dyp, men samtidig hes, som om den kom fra en strupe dårlig egnet til menneskers språk. Først nå begynner Gry å huske de historiene han har hørt, og legger sammen to og to. Monsteret har tatt ham. Han forholder seg rolig og gjør som han får beskjed om. «Den kvinnen du deler seng med, har en datter fra før av. Lotta Erika. Tretten år i år.» Han nikker motvillig. «Du prøvde å komme deg inn under dynen hennes. Hun klorte deg i ansiktet. Du jaget henne ut av huset.» Frans Grys hake faller ned på det tredje knapphullet, men han har blitt edru nok til å skjønne at han bør holde munn. «I morgen kommer hun hjem igjen. Den neste fingeren du legger på henne, mater jeg grisene med.» Skikkelsen nærmer seg, synker ned på huk en armlengde fra ham, og Frans Gry fester blikket på sitt eget flekkede kne for å verge seg mot mareritt om dets åsyn. Et slag over kravebenet får ham til å sette i et skrik, for den hånden som treffer ham, er hard som en trestokk. «Helst vil jeg uskadeliggjøre deg for all fremtid. Brekke armer og brekke ben. Det er bare én eneste grunn til at jeg 34

ikke gjør det, og det er at du skal sørge for at jenta får mat og har tak over hodet. Hver helg gir du henne noen mynter som bare er hennes. Som var hun din egen. Som ville du henne alt godt. Kun derfor går du herfra på dine egne ben. Hun finner meg fort. Hører jeg noe annet, får du møte meg igjen. Forstått?» «Men jeg –» «Det er nok av jobber å få, om enn av et slag du holder deg for god for. Bære jernstenger til vekten. Spa møkka ut av fjøsene. Vende gjødselhauger. God mann finner alltid virke. En gang var du alt annet enn verdiløs.» De ordene vekker en mistanke, en som slukker beruselsens siste glød. Frans Gry blar i erindringer, leter etter et hull der alt passer: stemmen, den digre kroppen. Han blir sittende taus mens monsteret reiser seg, snur på hælen og begynner å gå mot stedet der husene slutter og veien går videre mot Polhems sluss. Gry holder pusten helt til han blir alene, og der, i et tankenes tomrom, kommer bildene han har lett etter, et ansikt og et navn. «Cardell! Mickel Cardell! Du var på Ingeborg, jeg på Alexander! Vi lå for anker ved Kråkskär da Stedink fyrte av en salve og prins Nassau besvarte ilden så godt han kunne. Jeg så deg brenne og synke.» Rundt denne skikkelsen trer sammenhengen frem; han rynker pannen som for å tvinge hjernen til å lystre, og skjærer en grimase av vemmelse idet erindringen væpner ham. «De sier at du var der da Hornsberget brant. De sier at det var din skyld. De kaller deg barnemorder.» Sjelden har han tenkt så klart. Hatet og fornedrelsen jager konklusjonene rett i armene hans. «Du er her for din egen samvittighets skyld, ikke for Lottas, din egoistiske jævel.» Han har kommet seg på benene nå, stolprer av gårde et par steg i den retning Cardell gikk, hever stemmen til et hest brøl. «Hun skal nok få sitt brød, men det åpner ingen graver å bruke veldedighet som avlat. Tror du at du er bedre enn 35

jeg, Cardell? Det er du ikke. Du er verre. Verre! Sammenliknet med deg er jeg en helgen. Jeg har ikke blod på mine hender.» Han blir skremt av sine egne ord, og skynder seg over gårdsplassen, over terskelen og opp trappene, og utstøter et plaget klynk over den istykkerslåtte inngangsdøren som ikke lenger kan gi noen beskyttelse. Han gjør det han kan for å sette sammen de største bitene, og holder dem på plass med ryggen, der han sitter på gulvet, alene igjen, skjelvende av både lettelse, skrekk og triumf. Ute av syne, på den andre siden av hushjørnet, har Cardell stanset for å få igjen pusten. Han skulle ønske han hadde rukket å komme utenfor hørevidde også, for hvert ord treffer som et piskeslag. Han blir stående lenge, søker trøst i at han faktisk har hjulpet den unge jenta, Lotta Erika, til et bedre liv. Riktignok ikke den jenta han har lett etter, men likevel. Han finner dem overalt der han leter, disse nødlidende små villsporene, og han hjelper der han kan. Iblant hjelper de ham til gjengjeld. Gatejentene er mange, de hører bedre og ser klarere. I sin harmløshet får de lett innpass der han er forvist.

DET BANKER PÅ døren til rommet hans, og Cardell blunker grusen ut av øynene og reiser seg fullt påkledd fra slagbenken i en sky av sin egen utånding. Han rister av seg kulden, vrir om låsen og finner et blekt ansikt svøpt i et sjal. En av de mange, en han har lånt sine never i et håndgemeng han ikke lenger kan huske. Hun neier og slår ned blikket, det som gjenstår av takknemlighet er skjult i blygsel. Han har vent seg til at de bare ser ham rett inn i ansiktet én gang, deretter aldri mer. Til en viss grad gjør de det av hensynsfullhet, men for Cardell er det bare en påminnelse om hvor stygt forbrent han er. «Mälarfolket er tilbake ved Klara sjö. Man kan se røyken fra bålene deres. Mickel ba meg holde utkikk, som han kanskje husker.» Han kommer ikke på navnet hennes, men sammenhengen faller på plass. Hun har tjeneste hos en handelsmann like ved Ryssgården, en som tidligere regnet feil på lønningsdagen og tilbød sin egen sengevarme til trøst. Han gir henne et nikk. «Takk skal du ha.» Hun neier igjen, vel vitende at underdanigheten er å foretrekke i enhver sammenheng. «Er alt vel med deg? Har du fått deg noe i livet i dag?» Han er glad for at hun nikker, for den skalken som gjenstår i brødboksen, er hard. Nok til å gi selv hans vante kje37

ver en utfordring, og ville vært en skam å by en gjest. Han nikker tilbake, og med en tredje neiing tar hun farvel og forsvinner raskt på lydløse føtter. Han går løs på brødskalken, før han svøper om seg frakken som han akkurat har vrengt for å slite den videre på innsiden. Materialet er flortynt på albuene. Cardell grynter over den forsiktighet han må utvise for at ikke treneven skal spjære stoffet. Hadde de amputert venstrearmen høyere opp, hadde han i det minste bare slitt ermet på den ene siden. Isen har gått på Mälaren. Stinn av smeltevann er Strömmen en harmdirrende muskel som jager hvite flak fremfor seg, iblant så store at de stiller seg på tvers mellom fundamentene til hvelvingene under Norrbro. Mer is samler seg ved hindringen og reiser en hvit mur mot broen. En spenning bygger seg opp som aggresjonen før et slag, stadig mer truende i sin kraft, og de som har våget seg ut på broen, haster mot land; om de selv ikke husker at vårflommen rev med seg brokarene for femten år siden, fins det fortsatt mange som gjerne forteller om det. Så brister isflaket med et brak, og isen buldrer av sted under broen, fri til å gnisse seg mot skrogene til alle de oppankrede skipene på Saltsjön. Cardell skynder seg over og passerer Röda Boderna, der folk myldrer omkring med en iver som bare kulden kan frembringe. Våren er i anmarsj, og dagene blir lysere; man må pynte på fasaden og forberede seg som best man kan for kommersens årstid. Der odden går ut i en spiss, går broen over Klara sjö, lengre og spinklere enn den over Strömmen, men mindre utsatt for flomvannet. Ikke desto mindre holder han den friske hånden sin om tauet som er spent opp som rekkverk, og speider utover og ser at jenta hadde rett: Fiskerne oppe fra sjøene har endelig kommet, med båtene trukket opp på stranden. Røyken velter opp fra leiren deres. Veien langs vannkanten er lunefull. Under hælene er telen usikker. Den kan briste når som helst og senke hele støvelen ned i kald leire, og de rullestenene isen har flyttet på, er glatte og vaklete. Med en forbannelse over leppene for 38

annethvert steg halter Cardell seg frem i et ujevnt tempo, og når etter hvert frem til leiren deres uten større skader. Garnene henger oppspent mellom nyreiste galger, og langs maskene er kvinner og barn sysselsatt med bøting. Mennene steller båtene sine, opptatt med alskens gjøremål som Cardell ikke kjenner noe til. Han blir stående stille, rådvill og oversett, til han møter et blikk og begynner å gå mot det. Det er en mann med skjegg og tovete hår. Han sitter på en krakk ved en lang rad små røykehus, og Cardell kan ikke avgjøre om det er soten som har svertet det grå håret, eller om det fortsatt er mørke hår igjen blant de hvite. Mannen sitter brannvakt, sikkert i kraft av sin alder. Cardell legger merke til et plirende øye som mønstrer hans skikkelse, noterer seg kronens støvler og det hvite beltet under frakken, fester seg ved det forbrente ansiktet hans. Han kremter forsiktig. «God fangst?» Mannen trekker uforpliktende på skuldrene, nikker mot midjen til Cardell. «Har du tobakk?» Stemmen er lys som hos en kvinne, spinkel og sprø som hos gamle menn, som om den har mistet trykket fra lungene og nå bare har munnhulen igjen til å puste ut ordene med. Pungen Cardell bærer i beltet, taler sitt tydelige språk, og Cardell snører den av seg og rekker den over. Mannen skjærer av en snei med en kniv som dukker opp i hånden hans så raskt som hadde den vært der hele tiden, begynner å tygge, spytter når saften fyller kinnene. Cardell finner en flat sten like ved og setter seg på den, vet at han har betalt for seg og venter ut tausheten. Mannen tygger lenge før han er tilfreds. «Nå?» «Jeg leter etter noen, og har gjort det siden i vinter. Jeg har snakket med folket oppe på Kungsholmen, men her ved Klara sjö slutter alle spor. Jeg var lenge syk og rakk ikke frem til dere før isen la seg. Siden da har jeg ventet på at dere skulle vende tilbake.» Mannen nikker kort, som om beskjeden ikke var over39

raskende, men kommer ikke med noe svar. Cardell har ikke noe annet valg enn å fortsette. «En jente med lyst hår og sotete klær, sotet etter den store brannen på Hornsberget i fjor høst. Hun heter Anna Stina.» Mannen spytter og harker strupen ren. «Jeg har blitt en gammel mann. Fanden må vite hvordan. Sjøen tok far min, og feberen tok mor min. Og hadde vi alle vært født samme år, hadde jeg overlevd dem begge. Nå duger jeg ikke til stort annet enn å passe glørne, men det gir meg mer enn nok tid til å gruble.» For første gang vender mannen seg mot Cardell, åpner det øyet som har vært skjult, og Cardell ser en hvit flekk der pupillen burde vært svart, som en marmorkule i bunnen av et hull. «I mitt dårlige øye er det en flekk som vokser seg stadig større. Svart som natten, er den. Har jeg begge øynene åpne, ser jeg den midt blant trær og folk, på vannet og i seilene. Jeg tenker at det er dødens egen skygge, og den kommer nærmere for hver dag. Jeg tenker mye på døden. Den kommer til alle, og man kan aldri vite når.» Han nikker mot barna som bøter garn. «Til store som små. Et feiltrinn på relingen, og alt er over. For noen av oss er det i det minste naturlig å avvente mannen med ljåen som om han var en gjest på vandring, holde bordet dekket og gruen varm. Jeg er ikke mer redd enn jeg burde være. Hva som venter, er ikke godt å vite. På sjøen ringes det aldri til messe, og evangeliet har jeg ikke hørt på lenge, men jeg har snakket stygt nok om døde i min tid til å lære at ingen bør dø med sine synder. Jeg tenker mye på å gjøre opp mitt regnskap mens det ennå er tid. Man vil ha sitt på det tørre.» Vinden øker på fra øst, og mannen trekker pleddet sitt tettere om seg. «Jeg kan tenke meg mange grunner til at en mann leter etter en jente. Ikke alle er like edle.» Det stigende blodtrykket svir i ansiktet til Cardell. «Jeg vil henne intet ondt.» 40

Han kjenner at hjertet slår og strupen snører seg sammen, synet blir uklart. Han strekker seg etter en neve av den smeltende snøen som fortsatt ligger i flekker, og lar den kjøle pannen og halsen. Først da pusten igjen er så rolig at stemmen kan bære, åpner han munnen igjen og møter blikket som aldri har sluppet ham. «Om du står i gjeld til noen, er du ikke den eneste.» Gubben sitter taus en stund før han nikker kort og gjeninntar sin tidligere posisjon. «Jeg husker den jenta. Jeg skulle ønske at jeg hadde kunnet hjelpe henne den gangen, men det kunne jeg ikke. Det har naget meg, men jeg hadde ikke noe valg. Vi har våre egne munner å mette og får sjelden mer i livet enn vi må. Hver og én må bidra, ellers går det ikke. Snart kan jeg ikke være til nytte lenger, og jeg går heller i sjøen enn å ligge andre til last. Men jeg er glad du kom, for min egen samvittighets skyld. Kanskje jeg nå kan få en mulighet til å hjelpe henne likevel.» Tobakken er ferdig tygget, og de siste restene fyker ut med mannens neste klyse. Cardell rekker ham pungen igjen. «Det var dagen etter brannen. Klokkene ringte i byen hele natten; vi så lyset fra ilden innefra land, men fastlandsfolkets bekymringer er ikke våre. Da morgenen kom og røyken begynte å avta, satt hun på stranden der borte, akkurat som du sier. Med lyst hår og sotete klær.» Gubben nikker mot et piletre som henger utover vannet, hundre favner bort. «Hun satt helt stille, rikket seg ikke. Da hun fortsatt var der dagen etter, gikk noen av barna bort for å se hvordan det sto til med henne, men hun hverken svarte eller reagerte. Etter det lot de henne være i fred og nevnte henne ikke mer, la jern under hodeputene, for hva som er galt med den som ikke lenger ser andre, er ikke godt å vite, og da er det best å holde seg unna. Men jeg satt der jeg sitter nå, og i tre dager så jeg henne sitte på stranden uten å rikke en finger. Hun hadde to hvite striper i ansiktet. Det hadde rent tårer gjennom soten, mange nok til at det syntes helt hit.» 41

«Og så?» «Den tredje dagen kom en ung gutt, han snakket til henne, satte seg ved siden av. Jeg så ham komme, så hvordan han førte seg, tenkte at han gjenkjente henne fra et eller annet sted. Jeg vet ikke om hun svarte. Han tok henne i hånden, fikk henne opp på benene. Det var en klar dag. Han støttet henne over broen. På den andre siden mistet jeg dem av syne, men retningen de tok, var ikke til å ta feil av.» Han peker mot byen mellom broene, herfra ynkelig på sin lille holme der spisse isflak går til angrep, kirkespirene som en druknendes grep etter unnsetning. «Nå vet du det jeg vet. La meg nå vokte glørne i fred. Det er en like viktig oppgave som noen annen. Men det syns jo på deg at du vet det bedre enn de fleste.»