Page 1

Kami Garcia og Margaret Stohl

VAKRE SKAPNINGER Én forbannelse Ett valg To skjebner

 Gratis utdrag fra første bok i ny suksesserie På kino februar 2013


VAKRE SKAPNINGER

Bli med fra starten! VAKRE SKAPNINGER kommer i september 2012 VAKKERT MØRKE kommer i januar 2013


VAKRE SKAPNINGER av

K a m i G a rc i a o g M a rg a r e t S t o h l


Utdrag fra: Beautiful Creatures, bind 1: Vakre skapninger Oversatt av Gry Wastvedt Originaltittel: Beautiful Creatures © Kami Garcia og Margareth Stohl, 2009 © Norsk utgave: Cappelen Damm, 2012 Gratisutgave – ikke for videresalg.


12/9

Knust glass

I

ngenting. For første gang på lenge sov jeg godt uten å drømme. Da jeg våknet, var vinduet mitt lukket. Ikke noe søle i sengen, ingen mystiske sanger på iPoden. Jeg sjekket to ganger. Selv i dusjen luktet det bare såpe. Jeg lå i sengen min, stirret opp i det blå taket og tenkte på grønne øyne og svart hår. Gamle gubben Ravenwoods niese. Lena Duchannes, det rimer på regn. Hvor feil kan en fyr ta? Da Link stanset utenfor, sto jeg og ventet. Jeg satte meg inn, skoene sank ned i det våte teppet, og det fikk Vraket til å stinke enda mer enn ellers. Link ristet på hodet. «Beklager, kamerat. Jeg skal prøve å få tørket den etter skolen.» «Samma det. Bare gjør meg en tjeneste og hopp av toget til Gærningby, ellers kommer alle til å snakke om deg istedenfor niesa til gamle gubben Ravenwood.» Først tenkte jeg at jeg ikke skulle si noe, men jeg måtte fortelle det til noen. «Jeg var sammen med henne.» «Hvem?» «Lena Duchannes.» Det virket ikke som han forsto. «Niesa til gamle gubben Ravenwood.» Da vi svingte inn på parkeringsplassen, hadde jeg fortalt 3


Link hele historien. Vel, kanskje ikke absolutt hele. Selv bestevenner har sine grenser. Og jeg kan ikke si at han trodde på alt, men hvem ville vel det? Jeg hadde fremdeles store problemer med å tro det selv. Men til tross for at han ikke kjente alle detaljene, var han tydelig på én ting da vi nærmet oss resten av gutta. Skadekontroll. «Det skjedde jo ikke noe. Du kjørte henne hjem.» «Skjedde ikke noe? Hørte du ikke etter? Jeg har drømt om henne i månedsvis, og så viser det seg at hun er –» Link avbrøt meg. «Du var jo ikke sammen sammen med henne eller noe sånt. Du ble jo ikke med inn i Spøkelseshuset, ble du vel? Og du så ikke … du vet … ham?» Selv Link klarte ikke å få seg til å si navnet. Det var én ting å tilbringe litt tid med ei vakker jente, uansett situasjon. Det var noe helt annet å tilbringe tid med gamle gubben Ravenwood. Jeg ristet på hodet. «Nei, men –» «Jeg vet, jeg vet. Du er helt forvirra. Jeg sier bare at det må du holde for deg selv, kompis. Dette må bare ut til dem som trenger å vite. Og da mener jeg at ingen andre trenger å vite.» Jeg visste at det ville bli vanskelig. Jeg visste ikke at det skulle vise seg å være helt umulig. Da jeg skjøv opp døren til engelsktimen, tenkte jeg fortsatt på det alt sammen – henne, det ingenting som hadde hendt. Lena Duchannes. Kanskje på grunn av det sprø halsbåndet med masse juggel i som dinglet rundt halsen hennes, som om hver eneste ting hun rørte ved, kunne bety eller betydde noe for henne. Kanskje på grunn av de slitte joggeskoene uansett om hun hadde på jeans eller kjole, for med dem var hun klar til å stikke av hvert øyeblikk det skulle være. 4


Da jeg så på henne, var jeg lenger fra Gatlin enn jeg noensinne hadde vært. Kanskje det var derfor. Jeg tror at da jeg begynte å tenke, sluttet jeg å gå, og jeg merket at noen gikk rett inn i meg. Bortsett fra at denne gangen var det ingen dampveivals, det var en tsunami. Vi kolliderte. Hardt. I samme øyeblikk som vi berørte hverandre, kortsluttet taklampen over oss, og en dusj av gnister strømmet ned over hodene våre. Jeg dukket. Det gjorde ikke hun. «Prøver du å drepe meg for andre gang på to dager, Ethan?» Det var dødsstille i rommet. «Hva?» Det var så vidt jeg klarte å si det høyt. «Jeg sa, prøver du å drepe meg igjen?» «Jeg visste ikke at du var der.» «Det samme sa du i går kveld.» I går kveld. Tre små ord som ville kunne forandre livet mitt på Jackson for alltid. Selv om det var flere andre lamper som fremdeles virket, skulle man tro at det var rettet en spotlight mot oss, noe som ofte følger med når man har et publikum. Jeg kjente at jeg rødmet. «Unnskyld. Jeg mener – hei,» mumlet jeg og hørtes ut som en idiot. Det så ut som hun syntes det var festlig, men hun gikk bare videre. Hun slengte bokvesken på den samme pulten hvor hun hadde sittet hele uken, rett foran mrs. English. Samme side som det gode øyet. Jeg hadde lært leksa mi. Det var umulig å fortelle Lena Duchannes hvor hun kunne eller ikke kunne sitte. Uansett hva man ellers måtte mene om familien Ravenwood, måtte man gi henne såpass. Jeg gled ned på plassen ved siden av, midt i ingenmannsland. Akkurat som jeg hadde gjort hele uken. Men denne gangen snakket hun til meg, og det forandret liksom alt. Ikke at det 5


var ille, bare kjempeskummelt. Hun begynte å smile, men tok seg i det. Jeg prøvde å finne på noe interessant å si, i det minste noe som ikke var teit. Men før jeg kom på noe, satte Emily seg på den andre siden av meg, med Eden Westerly og Charlotte Chase på hver side av seg. Seks rekker lenger fram enn de pleide. Selv ikke det at jeg satt på det gode øyets side ville hjelpe meg i dag. Mrs. English kikket opp fra kateteret, mistenksom. «Hei, Ethan.» Eden snudde seg mot meg og smilte, som om jeg var med på den teite leken deres. «Hvordan går det?» Jeg ble ikke overrasket over at Eden hermet etter Emily. Eden var bare enda ei pen jente som akkurat ikke var pen nok til å være Susannah. Eden var det selvfølgelige andrevalget, både på cheerleadinglaget og i livet. Ikke base, ikke flyer, det hendte faktisk hun ikke fikk komme ut på matta engang. Men Eden ga aldri opp forsøket på å få til hoppet. Hennes greie var å være annerledes, bortsett fra det med å være annerledes, da. Ingen var annerledes på Jackson. «Vi ville ikke at du skulle sitte her oppe helt alene.» Charlotte fniste. Hvis Eden var andrevalg, var Charlotte tredje. Charlotte var det en cheerleader på Jackson aldri måtte være, litt lubben. Hun hadde aldri helt klart å kvitte seg med valpefettet, og selv om hun var på evig slankekur, klarte hun bare ikke å kvitte seg med de siste fem kiloene. Det var ikke hennes skyld; hun ga aldri opp å prøve. Spiste paifyllet og lot deigen være. Dobbelt så mange rundstykker og halvparten så mye saus. «Kan denne boka bli noe kjedeligere?» Emily så ikke engang i min retning. Dette var en territorialkrangel. 6


Hun hadde kanskje slått opp med meg, men hun ville ikke se gamle gubben Ravenwoods niese i nærheten av meg. «Jeg gidder ikke å lese om en by full av folk som er fullstendig gærne. Vi har nok av dem rundt her.» Abby Porter, som vanligvis satt på det gode øyets side, satte seg ved siden av Lena og smilte vagt. Lena gjengjeldte smilet, det så ut til at Abby skulle til å si noe vennlig da Emily sendte henne et blikk som gjorde det klart at den berømte sørstatsvennligheten ikke omfattet Lena. Det å nekte å adlyde Emily Asher var sosialt selvmord. Abby trakk fram elevrådspermen sin, stakk nesa ned i den og unngikk Lena. Meldingen var oppfattet. Emily vendte seg mot Lena og målte henne med et blikk som klarte å ta inn alt fra toppen av Lenas ustripete hår, forbi det ikke-solbrune fjeset, ned til negletuppene som ikke var rosa. Eden og Charlotte svingte rundt på stolene sine for å sitte vendt mot Emily, som om Lena ikke eksisterte. Jenteutfrysningstaktikk – i dag var det iskaldt. Lena åpnet den slitte notatboken med spiralrygg og begynte å skrive. Emily tok fram mobilen sin og begynte å tekste. Jeg kikket ned på min egen skrivebok og smuglet et Silver Surfer-blad inn mellom sidene, noe som var ganske vanskelig å gjøre på første rad. «Greit, mine damer og herrer. Det ser ut som om resten av lampene blir værende på. Uflaks for dere. Jeg håper alle fikk lest leksene i går.» Mrs. English skriblet en masse greier på tavlen. «La oss bruke noen minutter på å diskutere sosiale konflikter i en småbysetting.» Noen burde ha sagt fra til Mrs. English. Halvveis i timen hadde vi mer enn bare en sosial konflikt i en småbysetting. 7


Emily var i ferd med å koordinere et angrep i full skala. «Kan noen si noe om hvorfor Atticus er villig til å forsvare Tom Robinson i møtet med småbyens smålighet og rasisme?» «Jeg vedder på at Lena Ravenwood kan svare,» sa Eden og smilte uskyldig til mrs. English. Lena kikket ned på linjene i skriveboken, men sa ikke et ord. «Hold kjeft,» hvisket jeg litt for høyt. «Du vet at det ikke er det hun heter.» «Kunne like gjerne vært det. Hun bor jo sammen med den gærningen,» sa Charlotte. «Vær forsiktig med hva du sier. Jeg har hørt at de er kjærester, liksom.» Emily avfyrte den store kanonen. «Nå holder det.» Mrs. English så på oss med det gode øyet, og alle tidde stille. Lena rørte litt på seg; stolen skrapte høylytt mot gulvet. Jeg lente meg fram på min stol, prøvde å bli en vegg mellom Lena og Emilys lakeier som om jeg kunne stanse kommentarene deres fysisk. Du kan ikke det. Hva? Jeg rettet meg opp, forvirret. Jeg så meg rundt, men ingen snakket til meg; det var overhodet ingen som sa noe som helst. Jeg så på Lena. Hun satt fremdeles halvgjemt med nesa i boka si. Flott. Det var visst ikke nok å drømme om ekte jenter og høre sanger som ikke fins. Nå hørte jeg stemmer også. Hele situasjonen med Lena begynte å gå meg på nervene. Jeg antar at det skyldtes at jeg følte meg ansvarlig, på en måte. Emily, og alle de andre, hadde ikke hatet henne så veldig hvis det ikke hadde vært for meg. Jo, det ville de. Der var den igjen, en stemme så lav at det var så vidt 8


jeg kunne høre den. Det føltes som den kom fra et sted baki hodet mitt. Eden, Charlotte og Emily fortsatte å fyre av, og Lena blunket ikke engang, det virket som om hun kunne stenge dem helt ute så lenge hun skrev i notatboka si. «Jeg tror Harper Lee prøver å fortelle oss at man ikke kan kjenne noen ordentlig før man har gått i deres sko. Hva tenker dere om det?» Harper Lee har aldri bodd i Gatlin. Jeg så meg rundt, kvalte en latter. Emily så på meg som om jeg var gal. Lena rakte hånden i været. «Jeg tror det betyr at man må gi folk en sjanse. Før man automatisk hopper til hatet. Er du ikke enig, Emily?» Hun så på Emily og smilte. «Ditt misfoster,» freste Emily lavt. Du skulle bare visst. Jeg stirret granskende på Lena. Hun hadde gitt opp skriveboken; nå skrev hun på hånden sin med svart penn. Jeg trengte ikke å se det for å vite hva det sto. Det var et nytt tall. 151. Jeg lurte på hva det betydde, og hvorfor hun ikke kunne skrive det i skriveboken. Jeg gravde meg ned i tegneserien min igjen. «La oss snakke om Boo Radley. Hvorfor tror dere at det var han som la igjen gaver til Finch-barna?» «Han er akkurat som gamle gubben Ravenwood. Han prøver sikkert å lure de ungene inn i huset for at han skal kunne drepe dem,» hvisket Emily, høyt nok til at Lena hørte, men lavt nok til at mrs. English ikke oppfattet det. «Så kan han legge likene i likbilen og kjøre langt av sted for å begrave dem.» Hold kjeft. Nå hørte jeg stemmen i hodet igjen, og noe annet 9


også. En knirkelyd. Langt borte. «Og han har et gærningnavn, akkurat som Boo Radley. Hva er det igjen?» «Du har rett, det skumle navnet fra Bibelen som ingen bruker lenger.» Jeg stivnet. Jeg visste at de snakket om gamle gubben Ravenwood, men de snakket også om Lena. «Emily, kan ikke du bare holde opp,» freste jeg tilbake. Hun smalnet øynene. «Han er et misfoster. De er det alle sammen, og alle vet det.» Hold kjeft, sa jeg. Knirkingen ble høyere, nå hørtes den mer ut som noe ble splintret. Jeg så meg rundt. Hva var den lyden? Og enda rarere ble det da det virket som om ingen andre hørte den – i likhet med stemmen. Lena stirret rett framfor seg, men kjeven var sammenbitt, og hun var uvanlig fokusert på et punkt forrest i rommet, som om hun ikke kunne se noe annet enn det punktet. Det føltes som om rommet ble mindre, som om veggene trengte seg innover. Jeg hørte Lenas stol skrape mot gulvet igjen. Hun reiste seg og gikk mot bokkassen under vinduet, langs sideveggen. Hun lot nok som hun skulle spisse blyanten sin slik at hun kunne stikke av fra Jacksons uunngåelige dommer og jury. Spisseren begynte å surre. «Melchizedek, det var det.» Hold opp. Jeg kunne fremdeles høre surringen. «Bestemor sier at det er et ondt navn.» Hold opp hold opp hold opp. «Passer ham også.» STOPP! 10


Nå var stemmen så høy at jeg måtte holde for ørene. Blyantspissingen stoppet. Glassplinter fløy ut i luften idet vinduet brått gikk i tusen knas – vinduet på enden av rekka vår, rett ved siden av der hvor Lena sto og spisset blyanten sin. Rett ved siden av Charlotte, Eden, Emily og meg. De hylte og kastet seg ned fra stolene sine. Det var da jeg skjønte hva knirkingen hadde vært. Press. Ørsmå sprekker i glasset, de spredte seg ut som fingre til vinduet kollapset innover som om det var dratt av en tråd. Det var kaos. Jentene hylte. Alle i klassen spratt opp av stolene sine. Selv jeg. «Ta det rolig. Er det noen som er skadet?» spurte mrs. English i et forsøk på å gjenvinne kontrollen. Jeg snudde meg mot blyantspisseren. Jeg ville sjekke at alt var i orden med Lena. Det var det ikke. Hun sto ved det knuste vinduet, omgitt av glass, og så helt panikkslagen ut. Ansiktet var enda blekere enn ellers, øynene enda større og grønnere. Akkurat som i går kveld, i regnet. Men det var noe annerledes ved dem. De virket redde. Hun virket ikke så modig lenger. Hun holdt fram hendene. Det var et blødende kutt i den ene. Røde dråper dryppet ned på linoleumen. Jeg mente det ikke – Var det hun som hadde knust vinduet? Eller hadde vinduet blitt knust og så kuttet henne? «Lena –» Hun styrtet ut av rommet før jeg rakk å spørre henne om alt var i orden. «Så dere det? Hun knuste vinduet! Hun slo et eller annet inn idet da hun gikk bort dit!» «Hun slo knyttneven rett gjennom vinduet. Jeg så det med mine egne øyne!» 11


«Hvorfor silblør hun ikke da?» «Er du CSI, eller? Hun prøvde å drepe oss.» «Jeg ringer til pappa med en gang. Hun er gæren, akkurat som onkelen!» De hørtes ut som en flokk sinte bakgårdskatter der de ropte høyere og høyere. Mrs. English forsøkte å gjenopprette ro og orden, men det var å be om det umulige. «Nå må alle roe seg ned. Det er ingen grunn til panikk. Ulykker skjer. Det var sikkert ikke noe som ikke kan forklares med at vinduet var gammelt eller at det var vinden som gjorde det.» Men ingen trodde det kunne forklares med at vinduet var gammelt eller at vinden gjorde det. Det var nok mer sannsynlig at det skyldtes niesen til en gammel gubbe, og tordenvær. Det grønnøyde tordenværet som nettopp hadde rullet inn over byen. Orkanen Lena. En ting var jeg sikker på. Det var ingen tvil om at været hadde endret seg. Gatlin hadde aldri opplevd maken til uvær. Og hun ante nok ikke at det regnet engang.

12


12/9

Greenbrier

I

kke. Jeg kunne høre stemmen hennes inni hodet mitt. Jeg trodde i hvert fall at jeg hørte den. Det er ikke verdt det, Ethan. Jo, det var det. Jeg skjøv stolen min bakover og sprang etter henne bortover gangen. Jeg visste hva jeg hadde gjort. Jeg hadde valgt side. Nå var jeg havnet midt oppi det, men jeg brydde meg ikke. Det var ikke bare på grunn av Lena. Hun var ikke den første. Jeg hadde sett dem gjøre dette hele livet. De hadde gjort det med Allison Birch da eksemen hennes ble så ille at ingen ville sitte ved siden av henne i lunsjen, og stakkars Scooter Richman fordi han var den verste trombonisten i Jackson Highs symfoniorkesters historie. Selv om jeg selv aldri hadde tatt opp en markørpenn og skrevet TAPER på en skapdør, hadde jeg stått og sett på, mange ganger. Men det hadde alltid plaget meg. Bare ikke nok til at jeg hadde gått min vei. Men noen måtte gjøre noe. En hel skole kunne ikke bare gå løs på et menneske på den måten. En hel by kunne ikke bare gå løs på en familie. Bortsett fra at det kunne de, selvfølgelig, for de hadde gjort det bestandig. Kanskje det var derfor Macon Ravenwood ikke hadde satt foten utendørs siden før jeg ble født. Jeg visste hva jeg gjorde. 13


Du gjør ikke det. Du tror du vet, men det gjør du ikke. Der var hun inni hodet mitt igjen, som om hun alltid hadde vært der. Jeg visste hva jeg ville bli utsatt for dagen etter, men det spilte ingen rolle. Det eneste jeg tenkte på, var at jeg måtte finne henne. Og akkurat da kunne jeg ikke ha sagt om det var for min egen del, eller for hennes. Jeg hadde uansett ikke noe valg. Jeg stanset ved biologilaben, helt andpusten. Link kastet ett blikk på meg og slengte bilnøklene til meg. Han ristet på hodet, men han spurte ikke om noe. Jeg tok imot og sprang videre. Jeg trodde jeg visste hvor jeg ville finne henne. Hvis jeg hadde rett, hadde hun gått dit hvor alle ville gått. Jeg ville ha gått dit. Hun hadde gått hjem. Selv om hjemme var Ravenwood, og hun hadde gått hjem til Gatlins Boo Radley. Ravenwood Manor reiste seg truende foran meg. Det sto der i skråningen og liksom utfordret meg. Jeg sier ikke at jeg var redd, for det er ikke helt riktig å si at jeg var det. Jeg var redd da politiet kom på døren den kvelden mamma døde. Jeg var redd da pappa forsvant inn på kontoret sitt og det gikk opp for meg at han egentlig aldri ville komme ut igjen. Jeg var redd da jeg var liten og Amma ble mørk, da jeg forsto at dukkene hun lagde, ikke var leker. Jeg var ikke redd for Ravenwood, selv om det skulle vise seg å være like skummelt som det så ut. Det uforklarlige var liksom noe som hørte med i Sørstatene; hver eneste by hadde sitt spøkelseshus, og hvis du spurte, ville en tredjedel svare at de kunne sverge på at de hadde sett et spøkelse eller to i sitt liv. Dessuten bodde jeg sammen 14


med Amma, og troen hennes innebar at vi malte skoddene våre spøkelsesblå for å holde åndene ute, og hun lagde talismaner av hestehår og jord. Så jeg var vant til det uvanlige. Men gamle gubben Ravenwood, det var noe helt annet. Jeg gikk bort til porten og la nølende en hånd på det forvridde smijernet. Porten knirket og gled opp. Og så – skjedde ingenting. Ikke noe lyn, ingen eksplosjon, ikke noe uvær. Jeg vet ikke hva jeg hadde trodd, men hvis jeg hadde lært noe om Lena nå, så var det å forvente det uventede, og å gå forsiktig fram. Hvis noen hadde sagt til meg for en måned siden at jeg skulle gå gjennom den porten, opp den bakken og sette foten inne på Ravenwood, ville jeg sagt de var gærne. I en by som Gatlin, hvor man kan forutse alt som skjer, hadde jeg aldri sett dette. Sist gang hadde jeg snudd ved porten. Jo nærmere jeg kom, jo lettere var det å se at alt var i ferd med å falle fra hverandre. Det flotte huset, Ravenwood Manor, så akkurat ut som et sånt typisk plantasjehus som folk oppe i nord forventer å se etter å ha sett filmer som Tatt av vinden. Ravenwood Manor var fremdeles veldig imponerende, i hvert fall når det gjaldt størrelsen. Det var omgitt av små palmer og sypresser, det så ut som et sted hvor folk ville sitte på verandaen og drikke Mint Julep og spille kort hele dagen, hvis det ikke hadde vært så forfallent. Hvis det ikke hadde vært Ravenwood. Det var bygd i klassisk gresk stil, noe som var uvanlig i Gatlin. Byen var full av hus bygd i federal-stil, noe som gjorde at Ravenwood fremsto som enda rarere. Store, hvite doriske søyler med maling som skallet av etter å ha vært forsømt i mange år, støttet et tak som var så salryg15


get på den ene siden at det så ut som om huset sto sammenkrøpet som en gammel, giktbrudden dame. Den overbygde verandaen var full av sprekker og var i ferd med å løsne fra huset, det så ut til at den ville kollapse hvis man så mye som våget å sette en fot på den. Tykk eføy vokste så tett over ytterveggene at det enkelte steder var umulig å se vinduene bak. Det kunne se ut som om bakken hadde svelget hele huset og prøvde å dra det tilbake ned i den jorda det var blitt bygd på. Det var en overligger der, den delen av stokken som ligger over døren i veldig gamle hus. Jeg kunne se at det var skåret noe inn i overliggeren. Symboler. De lignet på sirkler og halvmåner, kanskje det var månefasene. Jeg tok et forsiktig skritt opp på et klagende trappetrinn for å kunne ta en nærmere titt. Jeg kunne litt om overliggere. Mamma hadde vært ekspert på borgerkrigshistorie, og hun hadde vist meg mange på våre talløse turer til historiske steder innen en dagsreises avstand fra Gatlin. Hun sa at det var veldig vanlig å ha overliggere i gamle hus og slott, særlig i England og Skottland. Og det var jo derfra folk rundt her var fra, vel, før de var herfra. Jeg hadde aldri sett en overligger med utskårne symboler før, bare ord. Disse lignet mer på hieroglyfer, og de omringet noe som så ut som et ord, men det var på et språk jeg ikke kunne. Det hadde sikkert betydd noe for de generasjoner av Ravenwooder som hadde bodd her før stedet begynte å forfalle. Jeg trakk pusten og tok resten av trinnene to av gangen. Tenkte at jeg reduserte sjansen for å tråkke gjennom med femti prosent hvis jeg bare landet på halvparten av dem. Jeg strakte meg etter messingringen som hang ut av en løvemunn som tjente som dørbanker, og banket. Jeg 16


banket igjen og igjen. Hun var ikke hjemme. Da hadde jeg likevel tatt feil. Men så hørte jeg den, den kjente melodien. Seksten måner. Hun var rundt her et sted. Jeg skjøv ned det rustne jernhåndtaket. Det stønnet, og jeg hørte en bolt svare på den andre siden av døren. Jeg forberedte meg på å få se Macon Ravenwood, som ingen hadde sett i byen, ikke så lenge jeg hadde levd i hvert fall. Men døren åpnet seg ikke. Jeg kikket opp på overliggeren, og et eller annet sa at jeg måtte prøve. Jeg mener, hva var det verste som kunne hende – at døren ikke ville gå opp? Instinktivt strakte jeg opp en hånd og rørte ved den midterste utskjæringen over hodet mitt. Halvmånen. Da jeg presset den inn, kjente jeg at treet ga etter under fingrene mine. Det var en slags utløser. Døren åpnet seg lydløst. Jeg skrittet over dørstokken. Nå var det ingen vei tilbake. Lyset strømmet inn gjennom vinduene, noe som virket helt umulig, siden vinduene på utsiden av huset var fullstendig dekket av eføy og skrot. Likevel var det lyst der inne, veldig lyst og helt nytt. Det var ingen antikke møbler eller oljemalerier av gamle gubben Ravenwoods forfedre, ikke noe arvesølv fra før borgerkrigen. Dette stedet lignet mer på en side i en møbelkatalog. Gedigne sofaer og glassbord med bunker av prydbøker. Alt var så drabantbyaktig, så nytt. Jeg ventet nesten å se bilen fra møbelbutikken stå parkert utenfor fremdeles. «Lena?» Den runde trappen så ut som den hørte til på et loft; den liksom fortsatte oppover og oppover, høyt over av17


satsen til andre etasje. Jeg kunne ikke se toppen. «Mr. Ravenwood?» Jeg hørte gjenklang av stemmen min mot det høye taket. Det var ingen her. I hvert fall ingen som var interessert i å snakke med meg. Jeg hørte en lyd bak meg og skvatt, holdt på å ramle over en slags semsket stol. Det var en beksvart hund, eller kanskje en ulv. I hvert fall var det et veldig skremmende kjæledyr, for det hadde et tykt halsbånd, og når den rørte på seg, dinglet en halvmåne fra halsbåndet. Den stirret rett på meg som om den tenkte på det neste skrittet. Det var noe merkelig med de øynene. De var altfor runde, altfor menneskelige. Ulvehunden knurret mot meg og blottet tennene. Knurringen ble høy og skjærende, mer som et skrik. Jeg gjorde det enhver annen ville gjort. Jeg sprang. Jeg snublet ned trappen før øynene mine hadde rukket å vende seg til lyset. Jeg fortsatte å springe nedover den gruslagte stien, vekk fra det skremmende huset og kjæledyret og de merkelige symbolene og den sprø døren, tilbake til tryggheten, det svake ettermiddagslyset utenfor. Stien fortsatte og fortsatte, slanget seg gjennom ustelte jorder og lunder med ustelte trær, hvor det vokste vilt med bjørnebær og busker. Jeg brydde meg ikke om hvor stien førte meg, så lenge det var vekk derfra. Jeg stanset, bøyde meg fram og la hendene på knærne, det kjentes som om brystet skulle eksplodere. Beina var som gele. Da jeg kikket opp, så jeg en halvt sammenrast steinmur foran meg. Jeg kunne så vidt skimte tretoppene på den andre siden av muren. Jeg merket en kjent lukt. Sitrontrær. Hun var her. 18


Jeg sa at du ikke skulle komme. Jeg vet det. Vi snakket sammen, bortsett fra at det gjorde vi ikke. Men akkurat som i timen kunne jeg høre henne inni hodet mitt, som om hun sto ved siden av meg og hvisket i øret mitt. Jeg kjente at jeg begynte å bevege meg mot henne. Det var en inngjerdet hage, den var som tatt ut av en bok mamma ville ha lest da hun vokste opp i Savannah. Dette stedet må være veldig gammelt. Steinmuren var slitt ned enkelte steder og helt sammenrast andre steder. Da jeg dyttet meg gjennom gardinen av villvin som gjemte den gamle, råtnende buen av tre, kunne jeg så vidt høre lyden av gråt. Jeg gløttet mellom trærne og buskene, men kunne likevel ikke se henne. «Lena?» Ingen svarte. Stemmen min hørtes rar ut, som om den ikke var min, den slo mot steinmuren som omringet den lille lunden. Jeg grep den nærmeste busken og reiv av en grein. Rosmarin. Selvfølgelig. Og der, i treet over hodet mitt, var den: en merkelig perfekt, glatt, gul sitron. «Det er Ethan.» Siden den dempede lyden av gråt ble høyere, visste jeg at jeg nærmet meg. «Gå vekk, sa jeg.» Hun hørtes ut som hun var forkjølet; hun hadde sikkert grått helt siden hun gikk fra skolen. «Jeg vet det. Jeg hørte deg.» Det var sant, og jeg kunne ikke forklare det. Jeg gikk forsiktig rundt den ville rosmarinbusken og snublet i de forvokste røttene. «Gjorde du?» Hun hørtes interessert ut, litt distrahert et lite øyeblikk. «Ja, det gjorde jeg.» Det var som i drømmene. Jeg 19


kunne høre stemmen hennes, bortsett fra at nå var hun her, hun gråt i en overgrodd hage langt fra folk istedenfor å falle mellom hendene mine. Jeg dro noen sammenvokste greiner til side. Der lå hun, krøllet sammen i gresset, stirrende opp i den blå himmelen. Hun hadde slengt en arm over hodet, den andre holdt et godt tak i gresset, som om hun trodde hun ville komme til å fly av sted hvis hun slapp taket. Den grå kjolen lå i en haug rundt henne. Ansiktet var grimet av tårer. «Så hvorfor gjorde du det ikke, da?» «Hva da?» «Gikk din vei?» «Jeg måtte se hvordan det går med deg først.» Jeg satte meg ved siden av henne. Bakken var overraskende hard. Jeg kjente under meg med hånden og oppdaget at jeg satt på en glatt, flat stein som var gjemt under jord og gress. Akkurat idet jeg la meg ned, satte hun seg opp. Jeg satte meg opp, og hun smalt ned i bakken igjen. Pinlig. Og det gjaldt absolutt alt jeg gjorde som hadde med henne å gjøre. Nå lå vi begge to, stirret opp i den blå himmelen. Den var i ferd med å bli grå, den fargen himmelen over Gatlin pleier å ha i orkansesongen. «De hater meg alle sammen.» «Ikke alle. Ikke jeg. Ikke Link, bestevennen min.» Stillhet. «Du kjenner meg ikke engang. Bare vent; du kommer nok til å hate meg, du også.» «Jeg holdt på å meie deg ned, har du glemt det? Jeg må være hyggelig mot deg, ellers vil du få meg arrestert.» 20


Det var en teit spøk. Men der var det, det vageste smil jeg tror jeg har sett i hele mitt liv. «Det står øverst på listen. Jeg skal anmelde deg til den feite fyren som sitter utenfor matbutikken hver dag.» Hun kikket opp på himmelen igjen. Jeg så på henne. «Gi dem en sjanse. De er ikke bare slemme. Jeg mener, de er jo det nå. De er bare misunnelige. Du vet det, ikke sant?» «Ja, særlig.» «De er det.» Jeg så på henne gjennom det høye gresset. «Jeg er det.» Hun ristet på hodet. «Da er du gæren. Det er ikke noe å være misunnelig på, hvis du ikke har veldig lyst til å spise lunsjen din alene.» «Du har bodd mange steder.» Det så ikke ut til at hun forsto. «Og så? Du har sikkert gått på samme skole og bodd i det samme huset hele ditt liv.» «Jeg har det. Det er det som er problemet.» «Tro meg, det er ikke noe problem. Jeg skal fortelle deg om problemer, jeg.» «Du har vært mange steder, sett mye. Jeg ville gjort hva som helst for å ha gjort det samme.» «Ja, helt alene. Du har en bestevenn. Jeg har en hund.» «Men du er ikke redd for noen. Du oppfører deg akkurat som det passer deg og sier akkurat det du vil. Alle andre her er redde for å være seg selv.» Lena fingret med den svarte neglelakken på pekefingeren sin. «Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne være som alle andre, men jeg kan ikke forandre den jeg er. Jeg har prøvd. Men jeg har aldri på meg de rette klærne og sier alltid de gærne tingene. Det er alltid noe som går galt. Jeg 21


skulle bare ønske jeg kunne være meg selv og likevel ha venner som legger merke til om jeg er på skolen eller ikke.» «Tro meg, de legger merke til det. Det gjorde de i hvert fall i dag.» Hun lo nesten – nesten. «Jeg mener, på en bra måte.» Jeg kikket bort. Jeg legger merke til deg. Hva? Om du er på skolen eller ikke. «Da er du vel gæren, da.» Men da hun sa det, så hørtes det ut som hun smilte. Da jeg så på henne, spilte det ingen rolle om jeg hadde noen å sitte sammen med i kantina eller ikke. Jeg kunne ikke forklare det, men hun var, dette var, større enn det. Jeg kunne ikke bare sitte og se på at de ødela henne. Ikke henne. «Det er alltid sånn for meg.» Hun snakket til himmelen. En sky gled inn i det stadig mørkere gråblå. «Skyer?» «På skolen, for meg.» Hun holdt opp en hånd og vinket. Det så ut som om skyen virvlet i samme retning som hånden hennes beveget seg. Hun tørket øynene med ermet. «Egentlig bryr det meg ikke om de liker meg eller ikke. Jeg vil bare ikke at de hater meg helt automatisk.» Nå var skyen en sirkel. «De idiotene der? Om noen få måneder vil Emily få ny bil, og Savannah vil få en ny krone og Eden vil farge håret i en ny farge og Charlotte vil få, jeg vet ikke helt, en baby eller en tatovering eller noe, og da vil alt dette være glemt for lenge siden.» Jeg løy, og hun visste det. Lena veivet med hånden igjen. Nå så skyen mer ut som en 22


ujevn sirkel, og så kanskje en måne. «Jeg vet at de er noen idioter. Selvfølgelig er de noen idioter. Alt det fargede blonde håret og de teite, små, matchende metallicveskene.» «Nettopp. De er teite. Hvem bryr seg?» «Jeg. De plager meg. Og derfor er jeg dum. Det gjør meg eksponentielt mye dummere enn dum. Jeg er dummere enn dummest.» Hun veivet med hånden. Månen blåste bort. «Det er det dummeste jeg noensinne har hørt.» Jeg så på henne i sidesynet. Hun prøvde å ikke smile. Begge ble bare liggende slik en liten stund. «Skal jeg si deg hva som er dumt? Jeg har bøker under senga mi.» Jeg bare sa det, som om det var noe jeg pleide å si ofte. «Hva?» «Romaner. Tolstoj. Salinger. Vonnegut. Og jeg leser dem. Ikke sant, fordi jeg har lyst.» Hun rullet over på siden og la hodet på albuen. «Jaså? Hva sier sportsidiotvennene dine til det?» «Kan vi ikke bare si at det er min hemmelighet og at jeg ellers nøyer meg med hoppskudd.» «Tja. På skolen har jeg lagt merke til at du holder deg til tegneserier.» Hun prøvde å få det til å høres helt likegyldig ut. «Silver Surfer. Jeg så at du leste det. Rett før alt begynte å skje.» Så du det? Kan hende jeg la merke til det. Jeg visste ikke om vi sa det høyt, eller om jeg bare innbilte meg hele greia, bortsett fra at jeg ikke var så gæren – ennå. Hun begynte å snakke om noe annet, eller for å være 23


mer presis, snakket hun om akkurat det samme. «Jeg leser også. Poesi for det meste.» Jeg kunne se henne for meg liggende på sengen og lese dikt, selv om jeg hadde problemer med å se den sengen inne i Ravenwood Manor. «Jaså? Jeg har lest han fyren, Bukowski.» Og det var sant, hvis det var nok med to dikt. «Jeg har alle bøkene hans.» Jeg visste at hun ikke hadde lyst til å snakke om det som hadde skjedd, men jeg holdt ikke ut lenger. Jeg måtte vite. «Har du tenkt å fortelle meg om det?» «Fortelle om hva da?» «Det som skjedde i stad?» Det var stille lenge. Hun satte seg opp og begynte å plukke gress rundt seg. Hun slengte seg over på magen og stirret meg rett inn i øynene. Hun var bare noen få centimeter fra ansiktet mitt. Jeg lå der, helt stiv, og prøvde å konsentrere meg om det hun sa. «Jeg vet faktisk ikke. Sånne ting skjer med meg av og til. Jeg kan ikke kontrollere det.» «Akkurat som drømmene.» Jeg gransket ansiktet hennes, så etter det minste lille tegn til gjenkjennelse. «Akkurat som drømmene.» Hun sa det uten å tenke seg om, så rykket hun til og så skrekkslagen på meg. Jeg hadde hatt rett hele tiden. «Du husker drømmene.» Hun skjulte ansiktet i hendene. Jeg satte meg opp. «Jeg visste at det var deg, og du visste at det var meg. Du visste hva jeg snakket om hele tiden.» Jeg dro hendene vekk fra ansiktet hennes, og jeg fikk et støt som ilte oppover armen min. Det er du som er den jenta. 24


«Hvorfor sa du ikke noe i går kveld?» Jeg ville ikke at du skulle vite det. «Hvorfor ikke?» Stemmen virket høy her i stillheten i hagen. Og da hun så på meg, var hun veldig blek i ansiktet, og hun så annerledes ut. Redd. Øynene var som havet på Carolina-kysten før stormen slår til. «Jeg hadde ikke ventet at du skulle være her, Ethan. Jeg trodde det bare var drømmer. Jeg visste ikke at du var et ekte menneske.» «Men hvorfor sa du ingenting da du skjønte at det var meg?» «Livet mitt er ganske komplisert. Og jeg ville ikke at du – jeg vil ikke at noen skal blandes opp i det.» Jeg hadde ingen anelse om hva hun snakket om. Jeg rørte fremdeles ved hånden hennes; jeg var så bevisst at jeg rørte den. Jeg kunne kjenne den grove steinen under oss, og jeg søkte etter kanten av den for å støtte meg. Men hånden min lukket seg rundt noe lite og rundt som var festet på enden av steinen. En bille, eller kanskje en stein. Den løsnet fra steinen og ble liggende i hånden min. Så kom sjokket. Jeg kjente at Lena holdt hardere i hånden min. Hva er det som skjer, Ethan? Jeg vet ikke Alt rundt meg forandret seg, og det føltes som om jeg var et annet sted. Jeg var i hagen, men ikke i hagen. Og sitronduften endret seg sånn at det luktet røyk isteden – Klokken var tolv om natten, men himmelen sto i brann. Flammene steg opp mot himmelen og dyttet kjempestore knyttnever av røyk foran seg, den svelget alt som lå i dens vei. Til og med månen. Bakken var blitt til sump. Svartsvidd jord som hadde vært gjennomvåt av regnet som 25


kom før ilden. Hadde det bare regnet i dag. Genevieve hostet på grunn av røyken som sved så fryktelig i halsen at det var vondt å puste. Sølen hang fast i skjørtefallen slik at hun stadig vekk snublet i det omfangsrike stoffet, men hun tvang seg til å fortsette. Dette var slutten på verden. Hennes verden. Og hun kunne høre skrikene blandet med geværskudd og det ubarmhjertige brølet fra flammene. Hun kunne høre soldatene rope ut sine drapsordre. «Brenn de husene. La rebellene føle hvor hardt de har tapt. Brenn alt sammen!» Og ett for ett hadde nordstatssoldatene satt de flotte plantasjehusene i brann med deres egne lakener og gardiner dyppet i parafin. Ett for ett så Genevieve naboenes hjem, hjemmene til venner og familie, gi etter for flammene. Og i de verste tilfellene var det mange av disse vennene og slektningene som også måtte gi tapt, spist levende av flammene i det huset de var født i. Derfor sprang hun, inn i røyken, mot ilden – rett inn i udyrets munn. Hun måtte komme seg til Greenbrier før soldatene. Og hun hadde dårlig tid. Soldatene var metodiske, de arbeidet seg langsetter Santee-elven og brente husene ett for ett. De hadde allerede brent Blackwell; Dove’s Crossing sto for tur, så Greenbrier og Ravenwood. General Sherman og armeen hans hadde holdt på med brenningen i mange mil før de kom fram til Gatlin. De hadde brent Columbia til jorden, og fortsatt å marsjere østover mens de brente alt på sin vei. De de kom til utkanten av Gatlin, vaiet konføderasjonens flagg fremdeles, og det var all den ammunisjonen de trengte. Det var lukten som fortalte henne at hun kom for sent. Sitroner. Den skarpe lukten av sitroner blandet med aske. 26


De brente sitrontrærne. Moren til Genevieve elsket sitroner. Så da faren besøkte en plantasje i Georgia da hun var liten, hadde han tatt med to sitrontrær til moren. Alle sa at de ikke ville vokse, at den kalde vinteren i Sør-Carolina ville ta knekken på dem. Men moren til Genevieve hørte ikke på dem. Hun plantet trærne helt i kanten av bomullsåkeren og stelte dem selv. Under de kalde vinternettene dekket hun trærne med ulltepper og la jord langs kanten for å holde fuktigheten ute. Og trærne vokste. De vokste så godt opp gjennom årene at faren til Genevieve hadde gitt henne 28 sitrontrær til. Noen av de andre fruene i byen spurte mennene sine om de kunne få sitrontrær, og noen av dem fikk et tre eller to. Men ingen av dem klarte å holde dem i live. De eneste trærne som trivdes, var de på Greenbrier, under morens stell. Ikke noe hadde klart å ta livet av de trærne. Før i dag. «Hva skjedde nå?» Jeg kjente at Lena trakk til seg hånden sin, så jeg åpnet øynene. Hun skalv. Jeg kikket ned, åpnet hånden og fikk se hva det var jeg uforvarende hadde grepet tak i under steinen. «Jeg tror det har med dette å gjøre.» Hånden min hadde krøllet seg rundt en slitt, gammel kamé, svart og oval, med et dameansikt i utskåret elfenben og perlemor. Utskjæringen i ansiktet hadde intrikate detaljer. Jeg la merke til en liten utbuling på siden. «Se. Jeg tror det er en medaljong.» Jeg trykket på låsen, lokket på kameen åpnet seg og en inskripsjon kom til syne. «Det står bare GREENBRIER. Og en dato.» Hun satte seg opp. «Hva er Greenbrier?» 27


«Vi er nok der. Dette tilhører ikke Ravenwood, men Greenbrier. Naboplantasjen.» «Så du også det synet av brannen?» Jeg nikket. Det var nesten for grusomt å snakke om. «Dette må være Greenbrier, det som er igjen, altså.» «La meg få se på medaljongen.» Jeg rakte den forsiktig til henne. Den så ut til å ha overlevd litt av hvert – kanskje til og med brannen fra synet vi hadde hatt. Hun snudde og vendte på den. «11. februar, 1865.» Hun slapp medaljongen og ble helt blek. «Hva er det?» Hun stirret på den der den lå i gresset. «Jeg er født den 11. februar.» «Det er jo bare en tilfeldighet. En tidlig bursdagspresang.» «Ikke noe er tilfeldig i livet mitt.» Jeg plukket opp medaljongen og snudde den rundt. På baksiden var det gravert inn to sett med initialer. «ECW & GKD. Denne medaljongen har nok tilhørt en av dem.» Jeg tidde et lite øyeblikk. «Det er sprøtt. Mine initialer er ELW.» «Min bursdag, dine initialer. Synes du ikke sprøtt er en litt svak beskrivelse?» Kanskje hun hadde rett. Men – «Vi bør prøve igjen, slik at vi kan finne det ut.» Det var som en kløe det var umulig å la være å klø på. «Jeg vet ikke, jeg. Det kan være farlig. Det føltes virkelig som at vi var der på ordentlig. Det svir fremdeles i øynene mine på grunn av røyken.» Hun hadde rett. Vi hadde ikke forlatt hagen, men det hadde føltes som at vi var der, midt oppi brannene. Jeg kunne kjenne røyken i lungene, men det spilte ingen rolle. Jeg måtte finne ut av det. 28


Jeg holdt fram medaljongen og hånden min. «Kom igjen, da. Er du ikke modigere enn som så?» Det var en utfordring. Hun himlet med øynene, men tok etter den likevel. Fingrene hennes strøk over mine. Elektrisk gåsehud. Jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte. Jeg lukket øynene og ventet – ingenting. Jeg åpnet øynene. «Kanskje det bare var noe vi innbilte oss. Kanskje batteriene er døde.» Lena så på meg som om jeg var Earl Petty i mattetimen, for andre gang. «Kanskje man ikke kan fortelle en sånn greie hva man skal gjøre, eller når den skal gjøre det.» Hun reiste seg og børstet av seg. «Jeg må gå nå.» Hun ventet litt, så ned på meg. «Du er helt annerledes enn jeg trodde.» Hun vendte meg ryggen og begynte å bane seg vei mellom sitrontrærne til utkanten av hagen. «Vent!» ropte jeg etter henne, men hun fortsatte bare. Jeg prøvde å ta henne igjen og snublet over røttene. Da hun var kommet til det siste sitrontreet, stanset hun. «Ikke.» «Ikke hva da?» Hun ville ikke se på meg. «Bare la meg være i fred, mens alt fremdeles er greit.» «Jeg skjønner ikke. Jeg mener det. Jeg prøver virkelig her.» «Glem det.» «Tror du at du er det eneste kompliserte mennesket i verden?» «Nei. Men – det er liksom min spesialitet.» Hun snudde seg for å gå. Jeg nølte, men så la jeg en hånd på skulderen hennes. Den var varm av kveldssolen. Jeg kunne kjenne knoklene under genseren, og der og da føltes hun veldig sårbar, som i drømmene. Og det var sprøtt, 29


for når hun sto foran meg, kunne jeg bare tenkte på hvor sterk hun virket. Kanskje det hadde noe med de øynene å gjøre. Vi ble stående slik et øyeblikk til hun endelig ga etter og snudde seg mot meg. Jeg prøvde igjen. «Hør her. Det er et eller annet som foregår her. Drømmene, sangen, lukten, og nå medaljongen. Det føles som om det er meningen at vi skal være venner.» «Sa du akkurat ‘lukten’?» Hun så helt forferdet ut. «I samme setning som venner?» «Teknisk sett tror jeg det var to forskjellige setninger.» Hun stirret på hånden min, og jeg fjernet den fra skulderen hennes. Men jeg kunne ikke helt slippe det. Jeg så henne rett inn i øynene, jeg så virkelig godt etter, kanskje for første gang. Den grønne avgrunnen så ut til å strekke seg så langt bort herfra at jeg aldri ville kunne nå dit, ikke om jeg skulle bruke hele livet på det. Jeg lurte på hva Ammas teori om at øynene er sjelens vinduer ville få ut av det. Det er for sent, Lena. Du er allerede vennen min. Det er umulig. Vi er sammen om dette. Hold opp. Du må bare tro meg. Vi er ikke det. Hun vendte blikket bort, lente hodet bakover mot sitrontreet. Hun så helt ulykkelig ut. «Jeg vet at du ikke er som dem. Men det er sider ved meg du ikke vil forstå. Jeg vet ikke hvorfor vi føler oss forbundet med hverandre. Jeg vet ikke hvorfor vi drømmer det samme, like lite som du vet det.» «Men jeg vil vite hva det er som foregår –» «Jeg blir seksten om fem måneder.» Hun viste fram 30


hånden hvor det sto skrevet 151. «151 dager.» Bursdagen hennes. Nummeret på hånden hennes som stadig endret seg. Hun telte ned dagene til bursdagen sin. «Du vet ikke hva det betyr, Ethan. Du vet ingen ting. Det er ikke sikkert jeg er her etter det engang.» «Du er her nå.» Hun så opp, forbi meg, mot Ravenwood. Da hun endelig sa noe igjen, var det ikke meg hun så på. «Liker du han poeten, Bukowski?» «Ja da,» svarte jeg, forvirret. «Ikke prøv.» «Jeg forstår ikke.» «Det er det det står, på Bukowskis grav.» Hun forsvant gjennom steinmuren og var borte. Fem måneder. Jeg ante ikke hva det var hun snakket om, men jeg kjente igjen følelsen i magen. Panikk. Da jeg hadde kommet meg ut gjennom porten i muren, var hun forsvunnet, som om hun aldri hadde vært der, og det eneste som var igjen etter henne, var en svak duft av sitron og rosmarin. Men det rare var at jo hardere hun prøvde å komme seg unna, jo mer oppsatt var jeg på å følge etter. Ikke prøv. Jeg var ganske sikker på at det ville stå noe helt annet på min gravstein.

31


VAKRE SKAPNINGER

INGER VAKRE SKAPN I SALG SEPTEMBER 2012

Én forbannelse Ett valg To skjebner

 Gled deg til filmen

Premiere februar 2013 Jeremy ironS emma thomPSon Viola daViS

Følg med: www.facebook.com/BeautifulCreaturesNorge Bok 2 i serien, VAKKERT MØRKE, kommer i januar 2013.

BeautifulCreatures  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you