Bla i Vakre vidunder av James Noël

Vakre vidunder

JAMES NOËL

Vakre vidunder

Oversatt fra fransk av Synneve Sundby (MNO) Med etterord av Ingvill Konradsen

© James Noël Belle Merveille (Zulma, 2017) © Camino forlag, 2021 Vakre vidunder 1.utgave, 1. opplag Oversatt fra fransk av Synneve Sundby (MNO) Etterord av Ingvill Konradsen Omslagsdesign og sats: Tore Holberg / Studio Holberg Papir: Creamy 2.0, 80 g Omslag: Munken Pure, 300 g Trykk: UAB Balto Print Boken er innkjøpt av Kulturrådet

Etterordet er støttet av Fritt Ord

ISBN Trykket: 978-82-93867-03-6 ISBN E-pub: 978-82-93867-04-3

Til Marie, til Pascale og andre undre

Papa Loko ou se van, ou se papiyon, wa pouse n’ale, wa pote nouvèl bay Agwe.

Papa Loko, du er vind og sommerfugl, dytt oss, så du kan fortelle nyheten til Agoué.

Haitiansk folkevise

Da mora la bort leseboka, var ho nøgd og stolt til sinns, men utan evne i si høgd til sans for barnesjel der augo lyste og høgbygd panne i sin stordom fnyste.

Arthur Rimbaud, Den sju år gamle diktaren (Til norsk ved Haakon Dahlen)

sol som solmisasjon

som som som sommerfugl … Ingen by flyr høyere enn sin egen høydeskrekk, det kan jeg, Bernard, bekrefte. som som som sommerfugl … Historien svinner på dine vinger, det er jeg som skal fortelle, åpent og ærlig og med hjertet på rett sak, selv om jeg vet at egentlig skulle det ha vært omvendt. For det er du, sommerfugl, du som flyr høyere enn trærne, det er du, sommerfugl, som kan se fjellet bak det andre fjellet, og bak det fjellet igjen, se enda andre fjell. Du har sviktet i din gjerning som stedets ånd, Papa Loko, stedets ånd og øyne som skal se fienden bak fjellet og formane folket om at snart rammes byen i sitt fundament. La meg i dag tre ut av kokongen, slik byen forsøker å se livet gå varsomt videre. Uten å anklage deg, uten å angripe deg, selv om både våre salige og vår sjelekval savner en unnskyldning for dine villfarelser der oppe i høyden, der du holder deg, ditt insekt!

Du skulle ha fløyet hit på egne vinger og fortalt oss alt. Jeg ville ha satt meg på den lave stolen og lyttet. Det verste har tatt

det beste i oss, poesien er blitt blytung av angst i sine Coriolanvinger1 som hindrer den i å lette. Bør og byrde er det vi har igjen siden katastrofens papa kastet seg over oss og gjorde byen til pinselens hovedstad. som som som sommerfugl … Stillheten i ditt åndsliv er øredøvende, som et sagblad, som noe usagt, som historiens hull. som som som sommerfugl … Hele byen vet at du ikke så det komme. Vi i vår verden slo med vingene, men du, sommerfugl, du som fløy, du flyktet fordekt inn i svarte hull som jeg ikke aner hvor er. Fra nå av skal ingen måtte finne seg i å ikke ha fått høre denne historien.

[På rullebanen] På den tiden var jeg et menneske i ulage. I så dypt ulage at jeg ikke visste hvilken dag det var, eller hvilken måned, hvilket år, eller hvilket år for hvilken måned. Hvor er vi? «I århundrets bomba horehus, idiot. Kjenner du det ikke i ballene at alle klokker er slagne …», kom det fra en ukjent ute på rullebanen på Toussaint-Louverture-flyplassen.2 En ukjent med en bart som en ubestridelig sannhet og en mørk beslutning. Jeg kjenner ikke mannen. Hvorfor fornærmer han meg, når jeg bare ganske enkelt stiller meg selv et spørsmål, bare rett og slett prøver å finne ut 1 2

Ardouin Coriolan (1812–1835), haitiansk poet. Overs. anm.

François-Dominique Toussaint-Louverture (1743–1803), en av de viktigste lederne under Haitis uavhengighetskrig. O.a.

10

hvor jeg befinner meg eller bare få bekreftet min egen stemme.

Hvor er vi?

Himmelen over Toussaint-Louverture-flyplassen er flenget av fly. De letter og lander uten ende, og sånn har det vært i mer enn en måned. De kommer fra alle fire verdenshjørner med hjelp til millioner av katastroferammede, de sprer om seg, fra universets samtlige ytterpunkter, et skred av torden og motorstøy fra umerkelige lettinger og tidvis tvungne landinger, et mylder av lyd som blander seg med passasjerenes larm og leven, et stigende lydskred som henger i lufta: «Nasjonenes store konsert.» Én ting er sikkert, jeg visste ikke lenger hvilken dag det var, eller hvilken måned, hvilket år eller hvilket år for hvilken måned.

Onde tunger mente at jeg hadde mistet den syvende sans, mens knektene påsto at jeg manglet kortet. Sju år allerede! Bare så vidt en sommerfugls vingeslag, bortgjemt et sted i hukommelsen, vislende langt inne i øret. Helvetes sju år! Tiden flyr, tilslørt av insektvingens avtrykk mellom to sider i almanakken.

Det store skjelvet, det grådige, det glupske goudougoudou, må ha blandet alt i meg, jeg er forvirret, jeg gråter selv om en mann ikke gråter. Jeg gråter for ingenting, jeg roper for ingenting. Som en bikkje, bjeffer jeg for ingenting. Og paradokset er at på denne flyplassen får jeg også ereksjon for ingenting. Selv ville jeg ikke reise, det var kjønnslemmet som i måneder hadde hatt lyst, ikke jeg. Kroppens storhet og misære roper i kaos.

Alle sansers forvirring. Spredere av krenkelser og orkan kaller meg fluefucker. Sånn er det alltid når man prøver å seile sitt skip for egen sjø. Det finnes ingen kvinner i min nærhet, så da 11

kaller folk meg fluefucker, en nattlig straffange med et merkelig manuelt arbeid og spredte flekker på hemmelighetens hodepute.

Når disse onde tungene nå faktisk ser en kvinne i min nærhet, en slank skjønnhet på bein som en høy hest over byen, når slangene nå ser Amore, så drømmer de om å legge sin slangetunge i hennes øre, få henne til å falle, eller så felle henne, forgifte henne med sin ekle slangesmitte, sitt slangespråk.

Jeg har opplevd alle sansers forvirring. Hørsel, syn, luktesans, smaksans og berøringssans. Amore, som jeg så vidt kjenner, mener at jeg bør bli med til Italia. Men Italia, for alt jeg vet, er et land som skjelver for ingenting, som en nærtagen hest, som for alt jeg vet sparker hit og dit med hoven og foten og som for alt jeg vet lider av mindreverdighetskomplekser på linje med en annenrangs fotballspiller.

Ballen er i dine hender. Amore mediterer.

– Du har rett, Bernard, vi er prinsippryttere når det gjelder fotball, vi er prinsippryttere når det gjelder mange ting, og det skjer at vi skjelver, ja, jorden i Italia kan skjelve.

Nei, disse ordene fikk meg ikke til å drømme, de fikk meg ikke til å reise. De reaktiverte alle mine mareritt.

– Tenk deg noe så latterlig, et menneske overlever jordskjelv i sitt eget land og drar hen og dør av en tilsvarende katastrofe i et annet. De kommer til å ta meg for å være sinnssyk. Hele planeten kommer til å plapre, alle mine landsmenn til å pisse på seg av latter, i alle byer og landsbyer, lang inn i de mest avsidesliggende avkroker. De kommer til å pisse på seg av latter fra nord til sør, fra øst til vest. Men jeg kom ikke til verden for at en eller annen 12

pukkelrygg skulle kaldflire på min bekostning. Det skjønner du vel, Amore …

– En reise vil gjøre deg godt, Bernard. Alle vennene dine har jo reist, reist over elven, til den andre bredden, fred over deres sjel. Det er din tur til å komme deg ut og få deg en pust i bakken, Bernard. Vi snakker om det i morgen.

– Ja, i morgen. I morgen er en annen dag.

[Den andre bredden] Men jeg ville ikke reise. Ikke Manuel heller, ville reise. Og ikke Rose. Jeg tenker på Rose og føler meg øyeblikkelig fortapt, i alle ordets betydninger og hele byens perimeter, for etter at hun fløy, fred over hennes sjel, så har jeg heller ikke hørt noe fra mannen hennes, som var en hyggelig fyr. Clément het han, tror jeg, hvis ikke hukommelsen min nå har begynt å sørge over to av gangen, av ren tristhetsøkonomi.

Jeg ville ikke reise, og ikke Manuel heller. Han hadde i hvert fall ikke lyst. Jorda begynte å skjelve, og ryktet om hans bortgang spredte seg som ild i tørt gress, fred over hans sjel, og da ryktet viste seg å være sant, begynte alle å se dobbelt, som om Manuel hadde dødd en marassa-død, en tvillingdød, som om han ble tatt to ganger. Ingenting gjør et menneske mer utrøstelig enn å miste en venn under omstendigheter som overgår all fornuft, overgår all kartesiansk metode og logikk og hva vet jeg? Manuel bar etter alt jeg vet ingen tegn på en predestinert tidlig død. Han var full 13

av liv, med et heftig og sjenerøst hjerte. Men da avreisens time inntraff, ga kroppen etter sammen med alle delene i den strukturen som huset ham. Valg fantes ikke. Beviset: Tre hundre tusen andre mennesker som samme dag også snudde ryggen til og stirret solsystemets mørkeste natt rett i øynene.

Internasjonale medier og deres likbærere og gravere, de som ikke selv mistet en eneste av slektstreets grener i katastrofen, har ofte betvilt tallet tre hundre tusen. Men det er for enkelt å gjøre om på Guds gjerning bare fordi man sitter med viskelær i hånden. Da bør vi heller stokke kortene, i stedet for å blande tallene, heller perturbere, masturbere det grådige, glupske goudougoudou, la ham nyte seg selv uten å sluke et eneste annet levende liv.

Litteratene (de som leser med hjertet på skrå for å snakke i kursiv) sier i sitt evangelium at ett menneskes død er alle menneskers død. Jeg er ikke god i matte, men hvis ett menneskes død gjør liktalerne lyriske, hva da med tre hundre tusen?

[En stjerne] Denne dagen, det visste jeg, var ikke en vanlig dag, men en nattemørk dag, solsystemets mørkeste. Tusenvis av stjerneskudd strøk over himmelen om kvelden den 12. januar. En kvinne hylte, pint av en smerte som grep henne rundt livet. «Vannet går …» En annen, i en viss alder, reiste seg fra fortauet der hun jamrende våket over en død og tok av seg et langt skjerf, et koboltblått sjal, som hun kyndig viklet rundt øvre del av magen til kvinnen i barsel, 14

før hun strammet rundt ryggen. Den nye stjernen er en jente.

Moren døper henne Marie.

«Halleluja!» roper tilskuerne. «Du vakre vidunder!» Og hun i en viss alder er enig: Denne vidunderlige fødselen viser at livet kan mer enn resten.

Halleluja … Halleluja.

[Googlemap] Denne dagen visste jeg, selv om vi fortsatte å danse i byens lave lys, selv om vi fortsatte å peke på predikanten og flire av migranten, selv om vi strevde med å finne klinten i hveten, den dagen visste jeg, selv om vi strødde om oss med beskyldninger og trakk dua ned i søla som en gris på to bein, den dagen visste jeg, selv om gribbene bare så vidt hadde begynt gildet på bekostning av Prometeus-byen, den dagen var én ting like klart og tydelig som blikket til den lille helgenen som nettopp var født: Vi var alle døde. Punktum.

Det var den lærdommen, denne dødens filosofi, som ga meg krefter til å reise meg og samle meg i Amores nærvær, glede meg i hennes varme energi. Reise, og la blikket vandre ut av flyvinduet, og inn igjen i Amores speil. Fare på frihjul som en høydenes sfinks helt til himmelhvelvet. Ankomme Amores land som helt.

Historien vil huske at jeg reiste bort for å komme tilbake. Jeg hadde ikke tatt mer enn noen første skritt ut på landgangen til Vår Jordiske Jammerdals Airlines, så stoppet jeg og så folket der 15

nede som fulgte meg med øynene, triste på grunn av tragedien, eller bare ved tanken på at en av dem nå reiste uten forklaring.

Jeg stirret hele folket rett inn i det hvite i øyet, og ga dem min avskjedstale: «De tok bare stammen på frihetens tre da de felte meg, men det skal vokse opp igjen, for røttene er dype og mange.»3 For en ære å få komme med en slik erklæring fra pidestallen på Toussaint-Louverture.

En av passasjerene, en kortvokst, skallet, innskrumpet mann nærmer seg Amore i midtgangen og rister på hodet. «Lykke til med det som venter,» sier han. Fyren uttaler ordet «det» mens han ser rett på meg. Så legger han ut om sin yngre søster, som er i enda verre forfatning, kommer med betroelse på betroelse, regelrett åpner seg, mens han stadig peker på meg.

Søsteren kan ikke kan ta ett skritt uten å rope av angst for at jorda skal skjelve. Så traumatisert er hun. Hun har utviklet en type fobi mot det å være på jorda, forklarer mannen. Jorda er hennes verste fiende.

Piloten opplyser om forsinkelser grunnet voldsomme vindkast over Atlanteren. Og kabinsjefen ber oss vennligst feste sikkerhetsbeltene. Høydeskrekken er ved å sende meg rett ned, med ansiktet først. Vil jeg greie reisen?

Til høyre for meg kaster to passasjerer mynt og kron. Den ene spår at vi kommer til å lette om et kvarter, den andre mener at det ikke vil skje før om en time, men legger til at piloten kan hente inn den tapte tiden nord for skyene. Timen er over. Én familie, to 3

Et kjent sitat av François-Dominique Toussaint-Louverture.

16

tapere. Mannen kaster mynt på nytt. Letter, letter ikke? Han spår tretti minutter. Kona griper mynten, blank bronse. Letter, letter ikke? Tjue minutter, avgjør hun.

Alle sansers forvirring. En flyvertinne lener seg mot meg med et glass kaldt vann. Jeg ser hånden som rekker meg glasset, fingrene fulle av ringer med innfelt blå stein, gjenskinnet hviler i glasset som et flytende prisme, mens halvparten av kroppen merkelig nok ligger utenfor synsranden. Jeg svelger vannet i én slurk.

Et kaleidoskop av inntrykk og minner strømmer gjennom hverandre i hukommelsen. Letter, letter ikke?

Til tross for forsinkelsen, som nå forvandles til skuffelse og en fumarole av plutselig skam, etter flere passasjerers ansiktsuttrykk å dømme, der de henger med nebbet og mest minner om sårede albatrosser, til tross for dette er jeg på min side fylt av en ro som en fallen engel, bortsett fra en ørliten advarsel som slår takten lett bak trommehinnen og så vidt skjelver i nakkevirvelen. Jeg er ikke lege, jeg overlater til resitatorene av den hippokratiske ed og den slags babbel å lese opp lista med alle helbredende planter og navnet på typiske tøfler for såre føtter til bleke pasienter som lider av vår verdens sykdommer. Sykdommer som for øvrig er ved en helvetes god helse der de frakter oss horisontalt over til det såkalte landet uten hatt,4 på den andre bredden. Vel, la oss avslutte salmen og heller ty til bønnen: Jeg forble uforstyrret, uanfektet, upåvirket som en kompetent onanist, en håndgangen mann, med verdenskartet plagsomt virvlende rundt i skallen, der 4

«Landet uten hatt»: haitiansk uttrykk for det hinsidige. O.a.

17

verdens vakreste kvinner holdt seg, skallen betatt og besatt av verdens synlige og usynlige alver. Amore er orientert om mitt omstreiferliv og hoftebevegelser i alveskygger. «Ah, de store åndene kommuniserer», sier hun relativiserende. Hun synger i dype sukk: «Du roer deg nok en dag, eller en natt, lillegutt, du roer deg nok, skal du se, min lille napolinisse.» Men jeg vet ingenting om hennes lille napolinisse. Man kommer seg omkring så godt man kan i kulturen, selv om det også skjer at man drukner. Folk som flyter på høye bølger går for å være fra øyene. Både Manhattan og Île de France frister med kusebrus. Jeg på min side tier og gjør mine øyer til Amores øyne, som stråler av flammestjerner midt på lyse dagen. La oss avslutte salmen og heller ty til bønnen. Jeg forble altså uforstyrret og uanfektet.

Googlemap har lært meg mye om mange byer, og Vår Jordiske Jammerdals Airlines får ikke endre på det med sin pyntesyke.

Jeg har vært overalt med Googlemap. Det er mye bra ved å vandre rundt i byer uten måneskinn. Jeg har gått i Trastevere og ruslet langs Tiberen, jeg har fisket sammen med virtuelle fiskere og gjespet foran den reelle elven, som renner og renner.

I dette omstreiferlivet driver jeg helst for meg selv, ingen spredere av krenkelser og orkan kan bebreide meg for å komme tomhendt hjem. Likevel har en av dem funnet det ene ordet som gir frosker, padder og alle andre krapyler latterkrampe på sin leting etter en siste dråpe sladder og slarv. Krapylet insinuerer at jeg er en platonsk reisende, at jeg reiser uten å lande, uten at foten trår ned, uten at lilletåa så mye som berører selv grenseområdenes ytterste skogbryn. Jeg leser ikke bøker, svarer jeg, verken science 18

eller fiction. Jeg går omkring i Googlemap som andre hopper paradis. Hver periode sin himmelfalne oppdagelsesreisende ved synet av en øy, en elv og et fjell. Hver periode sin himmelfalne oppdagelsesreisende ved synet av faun og flora, for ikke å snakke om urskogen som skal utgrunnes og alle hengende grotter som tar imot alle rop, alle skrik, og ekkoet som kommer tilbake, som om verden ennå gikk i sin første barndom.

Googlemap er magi. Googlemap er voodoo. Voodoo ser og kjenner deg, om du så ikke engang skjønner hva Googlemap er og aldri har sett det.

Sikkerhetsbeltet er fastspent. Lenge trodde jeg at jeg kunne komme meg opp i høyden av meg selv, at jeg kunne gripe tiden i lufta av meg selv, og reise. Reise som en mann. Letter, letter ikke …

do Du så tusenvis av fly på himmelen. Tusenvis som landet uten det minste besvær under solen. Lov meg at du ikke forvekslet fiender og vindmøller, at du ikke tok fly for å være fugler.

Sommerfuglen der oppe i sine høye mysterier, har den merket seg en sjelden art blant massen og mengden tilreisende, et visst antall åtselfugler som visstnok bærer munnbind for ikke å avsløre sitt sanne ansikt for de skjulte kameraene bak koleraen og det store andre?

Masser og mengder av åtselfugler, farligere enn gribb, ørn, ugler og stygge ryper.

19