Bla i Århundrets skandale

Nobelprisens spøkelse

Hvert år i disse dager blir de store forfatterne hjemsøkt av et spøkelse: Nobelprisen i litteratur. Jorge Luis Borges, som er en av de største og en av kandidatene som nevnes oftest, protesterte en gang i et intervju mot de to stressende månedene de nominerte forfatterne blir utsatt for. Det er unngåelig: Borges er blant de mest meritterte spanskspråklige forfatterne, og de kan jo ikke late som de utelater ham i de årlige spådommene av ren medfølelse. Det kjedelige er at det endelige resultatet ikke beror på kandidatens egen rett, ei heller på gudenes justis, men på den uransakelige viljen til medlemmene av Svenska Akademien.

Jeg kan ikke huske en eneste treffsikker spådom. Vanligvis er det de som får prisen, som virker mest overrasket. Da den irske dramatikeren Samuel Beckett mottok telefonen om pristildelingen i 1969, utbrøt han bekymret: «Gode Gud, for en katastrofe!» I 1971 ble Pablo Neruda underrettet tre dager før det ble offisielt, gjennom en konfidensiell beskjed fra Svenska Akademien. Men neste kveld inviterte han en gruppe venner på middag i Paris, hvor han jobbet som Chiles ambassadør, og ingen av oss skjønte årsaken til festen før kveldsavisene publiserte nyheten. «Jeg tror ikke på noe før det står svart på hvitt», 217

forklarte Neruda oss dagen etter med sitt uimotståelige smil. Noen dager senere, mens vi spiste på en larmende restaurant på Boulevard Montparnasse, kom han på at han ennå ikke hadde skrevet takketalen til tildelingsseremonien som skulle finne sted i Stockholm 48 timer senere. Han snudde menyarket og skrev den vakre kroningstalen, uten en eneste pause, uten å bry seg om støyen, med samme selvfølgelighet som han pustet, og med samme ubønnhørlige grønne blekk som han skrev diktene sine med.

Den mest utbredte versjonen blant forfattere og kritikere er at de svenske akademikerne blir enige i mai, når snøen begynner å smelte, og studerer verkene til de utvalgte finalistene i sommervarmen. I oktober, mens de ennå er litt solbrune, kommer de med sin dom. En annen versjon går ut på at Jorge Luis Borges var valgt allerede i mai 1976, men ikke i den endelige avstemmingen i slutten av november. Prisvinneren det året ble faktisk den fantastiske, men deprimerende Saul Bellow, valgt i siste sekund, til tross for at prisvinnerne i de andre kategoriene også var nordamerikanere.

Sannheten er at den 22. september det året – én måned før avstemmingen – hadde Borges gjort noe som ikke hadde noen ting med hans utmerkede litteratur å gjøre: Han hadde vært på høytidelig audiens hos Augusto Pinochet. «Det er en ære å bli mottatt av deg, herr president», sa han i sin skjebnesvangre tale. «I Argentina, Chile og Uruguay blir frihet og orden nå gjenopprettet», fortsatte han, uten at han hadde blitt bedt om det. Og han konkluderte følelsesløst: «Dette skjer på et kontinent som er infisert av anarkisme og kommunisme.» Så mange uhyrligheter på rad gjorde det lett å tenke at han drev gjøn med Pinochet. Men svenskene skjønner ikke humoren til folk fra Buenos Aires. Siden da har Borges navn forsvunnet fra listene. Nå har han dukket opp igjen, etter å ha sonet sin urettferdige straff, og ingenting ville glede oss mer – vi som er hans umettelige lesere 218

og politiske motstandere på samme tid – enn at han endelig skal få slippe dette årvisse stresset.

Hans argeste rivaler er to engelskspråklige romanforfattere. Den første, som har dukket opp i tidligere år uten å få noen særlig oppmerksomhet, har nå blitt gjenstand for en spektakulær markedsføring i magasinet Newsweek, som på forsiden av 18. august-utgaven løftet ham frem som den store romanmesteren, med god grunn. Hans fulle navn er intet mindre enn Vidiadhar Surajprasad Naipaul, han er førtisyv år gammel, født her i våre trakter, på Trinidad-øya, har indisk far og karibisk mor og er av svært strenge kritikere beskrevet som den største nålevende engelskspråklige forfatteren. Den andre kandidaten er Graham Greene, som er fem år yngre enn Borges, og like merittert som ham, og like forsinket i tildelingen av den alderssløve laurbærkransen.

Høsten 1972, i London, virket ikke Naipaul særlig klar over at han var en forfatter fra Karibia. Jeg minte ham på det under et møte mellom venner, og han ble litt rådvill. Han tenkte seg om et øyeblikk, og så lyste det reserverte ansiktet opp i et smil. «Good claim», svarte han. Graham Greene, derimot, født i Berkhamsted, blunket ikke engang da en journalist spurte om han var klar over at han var en latinamerikansk forfatter.

«Selvfølgelig», svarte han. «Og det gleder meg stort, for akkurat nå er de beste forfatterne fra Latin-Amerika, slik som Jorge Luis Borges.» For noen år siden, i en samtale om alt mulig med Graham Greene, uttrykte jeg avsky over at en forfatter som ham, med et så omfattende og originalt forfatterskap, ikke hadde fått Nobelprisen.

«Jeg kommer aldri til å få den», sa han i fullt alvor, «for de betrakter meg ikke som en seriøs forfatter».

Svenska Akademien, som har ansvar for å dele ut Nobelprisen i litteratur, og bare den, ble grunnlagt i 1786, uten større ambisjoner enn

219

å ligne på Det franske akademi.1 Den gangen var det selvfølgelig ingen som så for seg at akademiet med tiden ville oppnå verdens største gjennombruddsmakt. Komiteen består av atten livstidsmedlemmer i ærverdig alder, utvalgt av det selvsamme akademiet blant de mest fremtredende personlighetene i svensk litteratur. Her er to filosofer, to historikere, tre spesialister i nordiske språk og bare én kvinne. Men det er ikke det eneste tegnet på mannssjåvinisme: I de åtti årene prisen har eksistert, har de bare gitt den til seks kvinner, mot 69 menn. I år vil tildelingen preges av en oddetallsavgjørelse, da en av akademiets mest eminente medlemmer, professor Lindroth Sten, døde for femten dager siden, den 3. september.

Hvordan de arbeider, hvordan de tar avgjørelser, og hvilke reelle forpliktelser som ligger til grunn for deres arbeid, forblir en av vår tids best bevarte hemmeligheter. Kriteriene er uforutsigbare, motsetningsfylte, til og med immune overfor spekulasjoner, og avgjørelsene er hemmelige, gjensidig bindende og endelige. Om de ikke var så alvorlige, kunne man tro de ble drevet av en skøyeraktig trang til å harselere med folks spådommer. Ingen ligner døden mer enn dem.

En annen godt bevart hemmelighet er hvor en kapital som gir så stort utbytte, kan være investert. Alfred Nobel (med trykk på e og ikke på o) grunnla prisen i 1895 med en kapital på 9 200 000 dollar, og rentene på dette skulle hvert år, senest den 15. november, fordeles mellom de fem prisvinnerne. Beløpet vil derfor variere, det kommer an på årets avling. I 1901, da prisen ble utdelt første gang, fikk hver prisvinner 30 160 svenske kroner. I 1979, året med de saftigste rentene, fikk alle 160 000 kroner hver.

Onde tunger vil ha det til at kapitalen er investert i sørafrikanske gull1

De fire andre prisene er: fysikk og kjemi, utdelt av Det kongelige svenske vitenskapsakademiet; medisin og fysiologi, utdelt av Nobelforsamlingen ved Karolinska Institutet; og Fredsprisen utdelt av Den Norske Nobelkomite, utpekt av Stortinget.

220

gruver, og at Nobelprisen derfor lever på de svarte slavenes blod. Svenska Akademien, som aldri har gitt noen offentlig uttalelse eller gått anklagene i møte, kunne ha forsvart seg med at det ikke er dem, men Sveriges riksbank, som administrerer pengene. Og bankene, slik navnet tilsier, har ikke hjerte.

Den tredje gåten er det politiske kriteriet som råder i Svenska Akademiens hjerte. Ved flere anledninger har tildelingene gitt grunn til å tro at medlemmene er liberalistiske idealister. Deres største og mest ærefulle strek i regningen skjedde i 1938, da Hitler forbød tyskere å ta imot Nobelprisen, med den latterlige begrunnelse at initiativtakeren var jødisk.

Richard Kuhn, tyskeren som hadde fortjent Nobelprisen i kjemi det året, måtte avstå. På grunn av overbevisning eller forsiktighet ble ikke prisene utdelt under andre verdenskrig. Men så snart Europa kom seg på beina igjen, gjorde Svenska Akademien det som ser ut som deres eneste pinlige hestehandel: De ga Nobelprisen i litteratur til Winston Churchill bare fordi han var den mest ansette mannen i sin tid, og det var ikke mulig å gi ham noen av de andre prisene, i hvert fall ikke fredsprisen.

Svenska Akademiens forhold til Sovjetunionen har kanskje vært aller mest komplisert. I 1958, da prisen gikk til den svært kompetente Boris Pasternak, avslo han i frykt for ikke å kunne reise tilbake til landet sitt.

Styresmaktene i Sovjet anså prisen som en provokasjon. Men i 1965, da prisen gikk til Mikhail Sjolokhov, den mest offisielle av Sovjets offisielle forfattere, ble han feiret av styresmaktene i hjemlandet. Da premien fem år senere gikk til den store dissidenten Aleksandr Solzjenitsyn, mistet den sovjetiske regjeringen fatningen og gikk til det skritt å kalle Nobelprisen et redskap for imperialismen. Likevel er jeg overbevist om at de varmeste hilsningene Pablo Neruda fikk etter å ha mottatt prisen, kom fra Sovjetunionen, og enkelte av dem fra svært høyt hold. «For oss», sa en sovjetisk venn smilende, «er Nobelprisen god når den går til en forfatter vi liker, og 221

dårlig når den går til en vi ikke liker». Forklaringen er ikke så overfladisk som den ser ut til. I dypet av våre hjerter har vi alle samme kriterium.

Det eneste medlemmet av Svenska Akademien som kan lese spansk, og det svært godt, er poeten Artur Lundkvist. Det er han som kjenner verkene til våre forfattere, han som foreslår kandidater, og han som kjemper for oss i den hemmelige striden. Dette har, til hans store sorg, gjort ham til en fjern og gåtefull guddom som på sett og vis har våre teksters universelle skjebne i sine hender. Men i det virkelige livet er han en ungdommelig eldre mann med en slags latinamerikansk sans for humor, og med et så beskjedent hus at det er umulig å tenke seg at noens skjebne ligger i hans hender.

For noen år tilbake, etter en typisk svensk middag i nevnte hus – med kaldt kjøtt og varmt øl – ba Lundkvist oss på kaffe i biblioteket sitt. Jeg ble målløs. Det var utrolig å finne en slik samling av spanskspråklig litteratur, de beste og de dårligste om hverandre, og nesten alle signert av forfattere som levde, var døende eller døde i påvente av prisen. Jeg ba poeten om tillatelse til å lese noen av dedikasjonene, hvilket han tillot med et innforstått smil. De var så kjærlige, alle sammen, og noen gikk så rett til hjertet at da jeg skulle skrive min egen, virket selv signaturen upassende. Det var da som pokker til komplekser!

8. oktober 1980, El País, Madrid