Ideer for å utsette verdens undergang
AILTON KRENAK
Ideer for å utsette verdens undergang Essays
Oversatt fra portugisisk av Susanne Normann Med etterord av Liisa-Rávná Finbog
© Ailton Krenak Ideias para adiar o fim do mundo (Companhia das Letras, 2017) © Camino forlag, 2021 1.utgave, 1. opplag Oversatt fra portugisisk av Susanne Normann Etterord av Liisa-Rávná Finbog Omslagsdesign og sats: Tore Holberg / Studio Holberg Papir: Creamy 2.0, 80 g Omslag: Munken Pure, 300 g Trykk: UAB Balto Print Oversetteren har fått støtte fra Det faglitterære fond Etterordet er støttet av Fritt Ord
ISBN Trykket: 978-82-93867-11-1 ISBN E-pub: 978-82-93867-12-8
Forfatterens forord
Mine reiser rundt i verden har stoppet opp, og jeg har avlyst flere avtaler. Jeg befinner meg nå sammen med familien min i Krenak-landsbyen, like ved Rio Doce-elvens midtre del. I nesten en måned har urfolksreservatet vårt vært helt isolert fra omverdenen. De som hadde reist herfra har vendt tilbake, og vi vet nå hvilken risiko det innebærer for oss dersom vi åpner landsbyen for folk utenfra. Vi kjenner farene ved kontakt med asymptomatiske personer. Vi er samlet her i denne tilstanden, og enn så lenge har vi ikke hatt ett eneste tilfelle. Sannheten er at vi allerede i lang tid har levd som flyktninger, stengt inne i territoriet vårt. Reservatet på firetusen hektar – som burde ha vært langt større, 5
dersom det fantes rettferdighet – og denne påtvungne innesperringen har gjort oss tilpasningsdyktige og motstandsdyktige. Hvordan formidler jeg til en annen, som har tilbrakt en måned innesperret i en leilighet i en stor metropol, om hvordan min egen isolasjon arter seg? Tilgi meg når jeg sier dette, men i dag har jeg sådd mais, og jeg har til og med rukket å plante et tre … For en tid tilbake sørget vi i Krenak-landsbyen over elven vår, Rio Doce. Den gangen kunne vi ikke forestille oss at verden snart skulle kaste på oss denne andre sorgen. Vi har alle stoppet opp nå. Da ingeniørene sa til meg at vi ved hjelp av teknologi skulle få gjenopplive Rio Doce-elven, spurte de meg også hva jeg mente om saken. Jeg svarte: «Mitt forslag er nok for vanskelig å sette ut i livet. For å gi elven mulighet til å gjenoppstå måtte vi nemlig ha stanset all den menneskelige aktiviteten som påvirker elveleiet hundrevis av kilometer til venstre og til høyre.» En av dem svarte: «Men det er jo umulig. Verden kan ikke stoppe helt opp.» Men verden gjorde det, den stoppet opp. I dag opplever vi en sosial isolasjon – som er måten vi definerer nedstengningen på – hvor vi alle har vært nødt til å trekke oss tilbake. Om det var vi urfolk som en 6
gang var truet av at den meningen vi gir til livet, skulle gå i stykker eller utryddes, står vi alle i dag overfor en umiddelbar fare for at Jorda ikke lenger makter å innfri våre behov. Vi er vitne til en tragedie som får utspille seg for øynene på oss, idet folk over hele planeten dør i hopetall, som i Italia, der forgåtte kropper fraktes til krematoriene på overfylte lasteplan. Kanskje vil smerten vi nå opplever hjelpe folk med svar på spørsmålet om vi egentlig er én menneskehet. For vi har blitt vant til ideen om én menneskehet, den har blitt alminneliggjort, men det er få som tenker over hva det egentlig vil si å være menneskelig. Det er som om vi hadde noen barn i lek fremfor oss, som gjennom å fantasere om barndommen fortsatte å leke på ubestemt tid. Men i virkeligheten har vi blitt voksne og vi er i ferd med å ødelegge planeten, mens vi graver en gigantisk grav av sosial ulikhet mellom folkegrupper og samfunnsformer. Det er skapt en undermenneskehet som lever under elendige vilkår og fratatt mulighet for endring – og også det er alminneliggjort. For noen dager siden uttalte landets president at brasilianere fint kan dykke i kloakk uten å ta skade av det, fordi immunforsvaret vårt er så godt. Det vi i ham er 7
vitne til, er et utslag av nekropolitikken1 han fører, en politikk som sprer om seg med død. Han ser ut til å besitte den samme patologiske mentaliteten som dominerer i verden i dag. Og som om det var et svar på dette sykelige tankesettet til menneskene, har et nytt virus blitt skapt. Viruset angriper det lite bærekraftige leveviset vi har meislet ut for oss selv og den fanatiske friheten vi elsker å hedre, uten å spørre oss selv til hvilken pris. Kikker vi rundt oss kan vi se hvordan viruset målrettet angriper mennesker. Bitteragurken vi har plantet her ved siden av huset vårt, fortsetter nemlig å vokse slik den vokste i går. Naturen holder fram med sitt liv. Viruset dreper ikke fugler, ikke bjørner, det tilintetgjør ingen andre skapninger enn menneskene. Denne gangen tilhører panikken menneskene og deres kunstige verden, livsformen deres som nå er i krise. Det som nå skjer med oss er forferdelig, men samtidig må samfunnene våre snart innse at jorda ikke behøver oss mennesker for å leve. Vi må avbryte det 1
Nekropolitkk er et begrep av filosof Achille Mbembe, og betegner hvordan statsapparater gir ulike mennesker ulik verdi. «The capacity to define who matters and who does not, who is disposable and who is not.» Mbembe, A. (2003). Necropolitics. Public Culture 15 (1): 11–40. 8
antroposentriske tankesettet, for uten oss mennesker er livet på jorda uendelig, naturmangfoldet avhenger ikke av oss. Egentlig er det omvendt. Fra vi er små, lærer vi om listene over utrydningstruede arter. Og mens disse listene vokser, brer menneskene om seg, i takt med at skoger hogges ned og elver og dyrearter forsvinner. Vi er egentlig verre enn covid-19. Det vi kaller menneskeheten røskes sakte, men sikkert vekk fra organismen Jorda, og legger ut på en abstrakt sivilisatorisk reise, der mangfold undertrykkes og pluralitet av livsformer fornektes. De eneste som fortsatt kjemper for å klamre seg fast i Jorda, er de små folkegruppene forglemt ved jordas utkanter, ved elvebredder og der havene enten begynner eller slutter, i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Dette er undermenneskeheten, og den består av fiskere, urfolk og Quilombo2-samfunn. Så mens det på den ene siden 2
Quilombo-samfunn ble stiftet av rømte slaver i Brasils kolonitid. Samfunnene var økonomisk og styringsmessig selvstendige, og noen ganger, som i den kjente Quilombo dos Palmares i Nord-Brasil på 1600-tallet, drev de krigføring for å frigjøre andre mennesker fra slaveri. Det eksisterer opptil 700 Quilombo-samfunn i dagens Brasil, og deres landrettigheter er beskyttet av FNs ILO-konvensjon 169. 9
finnes en menneskehet som har dannet en slags eliteklubb som ikke lenger tar opp nye medlemmer, finnes på den andre siden denne rustikke og mer organiske undermenneskeheten, som klamrer seg fast i Jorda. Jeg kjenner meg ikke som en del av den første menneskeheten. Fra den er jeg ekskludert. Vi har lenge vært innsmurt av historien om at vi tilhører én menneskehet. Samtidig har vi fjernet oss stadig lengre vekk fra den organismen vi egentlig henger sammen med, Jorda, og begynt å se på den som én ting, mens vi selv er en annen: Jorda og menneskeheten. Det er utenfor min fatteevne at det finnes noe vi ikke tenker på som natur. Alt er jo natur. Kosmos er natur. Alt jeg kan tenke på, er natur. Vi, menneskeheten, skal ledes til å leve i kunstige miljøer som de store selskapene klargjør for oss. Viruset ser ut til å ha gått lei av alt dette, det ser ut til å ville skilles fra menneskene, på samme måte som menneskeheten har villet skille seg fra naturen. Viruset tar oksygenet fra oss. Når covid-19 angriper lungene, trenger den syke respirator, et apparat som tilfører lungene oksygen, ellers dør pasienten. Hvor mange slike apparater trenger vi for å redde de 7 milliardene som bor her på planeten? 10
Vår mor, Jorda, gir oss egentlig alt oksygenet vi trenger for å puste, helt gratis. Hun gir oss hvile i mørket og vekker oss med sollyset neste morgen. Hun lar fuglene synge, brisen og strømningene i havet bevege seg. Hun skaper denne fantastiske verdenen og lar oss dele den, men hvordan svarer vi? Det vi nå opplever kan betraktes som en mors måte å få barnet til å holde seg i ro på, om ikke annet for en kort stund. Ikke fordi hun vil støte ungen fra seg, men for å lære den noe. «Stille, barn.» Et lignende språk er det Jorda snakker til menneskene nå. Og så generøs er hun at hun ikke kommer med befalinger. Hun ber oss simpelthen bare om å ta en pause. Jeg skulle så gjerne tryllet vekk nedstengningen, latt regndråpene dryppe ned over kinnene våre. Tiden har kommet for å fortelle barna våre historier, forklare dem at det ikke er frykt som hjelper nå. Jeg er ingen dommedagsprofet. Jeg ønsker å dele et budskap om at en annen verden er mulig. For å nedkjempe viruset må vi først vise omsorg og forsiktighet, dernest trenger vi mot. Vi ser nå hvordan enkelte blant oss forsvarer opprettholdelse av all økonomisk aktivitet, selv om det innebærer at «noen må dø», fordi det er uunngåelig. En slik tilnærming tråkker på de av oss som elsker de eldre; besteforeldre, foreldre, 11
og barna og søsknene deres. Erklæringen er vettløs, det gir ingen mening at «noen kommer til å dø». Ikke bare banaliserer det livet, det innebærer også en banalisering av ordets makt. Det den som snakker slik gjør, er egentlig å fremsette en dom, ikke bare over de aldrende, men over barna og barnebarna deres, og alle som har omsorg for dem. Forestill deg å leve godt med at din mor eller far bare kan forkastes. Det er jo de som har gitt oss livet. Hvis de kan forkastes, gjelder det samme meg. Ufølsomme myndigheter fremmer opprettholdelsen av økonomiske aktiviteter. Men økonomi er ikke annet enn en aktivitet menneskene har funnet opp og som avhenger av våre handlinger. I en situasjon der mennesker er i fare er opprettholdelsen av en menneskelig aktivitet for enhver pris, mindre viktig. Å påstå at økonomi er viktigere enn å sikre noens liv, er som å insistere på at skipet er viktigere enn besetningen. Slike holdninger er gjerne typiske for dem som mener at livet dreier seg om meritokrati og maktkamp. Det er ikke mulig å forsvare prisen vi nå betaler og samtidig la være å korrigere feilene vi har begått. Michel Foucault beskriver i sitt fantastiske verk Overvåkning og straff at i det samfunnet vi lever i, som baserer 12
seg på markedstenkning, er menneskene bare nyttige så lenge vi produserer noe. I takt med kapitalismens fremvekst har det blitt skapt instrumenter som enten tillater liv eller lar oss dø. Når et individ ikke lenger er produktivt, blir han eller hun til en unnværlig utgiftspost. Enten produserer du livsbetingelser, eller så produserer du vilkårene for å dø. Det vi kjenner som velferd, dette systemet som eksisterer i mange land med markedsøkonomi, har jo en kostnad. Blant myndigheter som fremmer markedsøkonomi synes det å herske en implisitt oppfatning om at dersom alle menneskene som representerer utgiftsposter dør ut, vil det rett og slett være gunstig. Dette betyr egentlig at risikogrupper kan få dø. Vi snakker ikke her om en feilslutning fra en gal person eller et forrykt tankegods; personen vet hva han eller hun snakker om. Lenge har det å kjenne på et felleskap med naturen slik jeg gjør, vært en erfaring som ikke verdsettes av mange som lever i byer. Jeg har sett hvordan folk latterliggjør denne type erfaringer: «Han snakker med et tre, han omfavner et tre, og prater med elven mens han kikker på fjellet.» Som om dette innebar en form for fremmedgjøring. Men for meg er det dette som er å leve, så 13
da får jeg heller være fremmedgjort. Det er lenge siden jeg avtalte aktiviteter til «senere», fordi vi vet ikke om vi fortsatt lever når morgendagen kommer. I tankene har jeg de kjente versene av Carlos Drummond de Andrade: «Stopp./ Livet stoppet / eller var det bilen som stoppet?» Vi står midt i et skikkelig avbrudd. Rytmen i dag kommer ikke fra forrige uke eller nyttåret som var, eller sommeren i januar eller februar. Verden er satt på pause. Jeg vet ikke om vi kommer ut på den andre siden av alt dette på samme måte som vi var før. Det er som en krok som haler oss i retning større bevissthet. En dytt for å få oss til å åpne øynene opp for det som virkelig betyr noe. Mange har satt prosjekter og aktiviteter på vent. Folk tenker kanskje det holder å foreta et par endringer i kalenderne sine. Den som bare flytter litt på avtaler i den tro at alt vil normaliseres, henger fast i fortiden. Fremtiden er her og nå, og kanskje er den ikke der lenger for oss i året som kommer. Ingen kan flykte, ikke engang de som kjører rundt i de importerte bilene sine og ber sine ansatte vende tilbake til arbeidet, som slaver. Hvis viruset rammer dem, kan de dø de også, akkurat som oss andre. Med eller uten Land Rover. 14