Det merkeligste ved å være alene her i Paris, i en sal på et etnogra sk museum like nedenfor Ei eltårnet, er tanken på at alle disse små gurene som ligner på meg, ble revet bort fra kulturarven i hjemlandet mitt av en mann med samme etternavn som jeg har.
Speilbildet mitt i glassmonteren går i ett med omrisset til disse gurene med brun hud, øyne som små, glitrende sår, glattpolert nese og kinnbein i bronse som er identiske med mine, og som danner en høytidelig, naturalistisk komposisjon. En tippoldefar er knapt en ern levning fra fortiden i ens liv, med mindre han har fraktet ikke ubetydelige re tusen førkolumbiske kunstgjenstander til Europa. Og at hans største bragd var at han ikke fant Machu Picchu, men var nær ved å gjøre det.
Musée du quai Branly ligger i 7. arrondissement, på en kai ved samme navn. Det er ett av de europeiske museene som huser store samlinger av ikke-vestlig kunst fra Amerika, Asia, Afrika og Oseania. Det er altså nydelige museer som er reist på noe veldig stygt. Som om noen har trodd at det å male taket med australsk aboriginerkunst eller å plassere en haug med palmer i korridorene
ville få oss til å føle oss mer hjemme og glemme at alt som er her, burde vært tusener av kilometer herfra. Meg inkludert.
Jeg har benyttet en jobbreise til omsider å få besøkt Charles Wiener-samlingen. Hver gang jeg kommer inn på et sånt sted som dette, må jeg kjempe mot lysten til å kreve at alt som er her, er mitt, og be om å få alt tilbake på vegne av den peruanske staten – en følelse som bare blir sterkere inne i utstillingssalen som bærer etternavnet mitt og er full av mer enn tusen år gamle menneske- og dyrelignende keramikk gurer fra forskjellige førkolumbiske sivilisasjoner. Jeg prøver å nne en slags rekkefølge å se utstillingen i, en slags tidslinje som setter gjenstandene i sammenheng, men de står utstilt på en vilkårlig og isolert måte, med vage og generelle beskrivelser. Jeg tar ere bilder av en vegg hvor det står Mission de M. Wiener, slik jeg gjorde da jeg reiste til Tyskland og med blandet tilfredshet oppdaget at etternavnet mitt var overalt. Wiener er et sånt etternavn som er avledet av et stedsnavn, som Epstein, Aurbach og Guinzburg. Av følelsesmessige grunner pleide noen jødiske samfunn å ta navnet på byene og landsbyene de kom fra. Wiener er et sånt stedsnavn som betyr «fra Wien» på tysk. Akkurat som pølsene. Det tar noen sekunder før jeg skjønner at M. står for monsieur. Selv om han var utsendt på en helt vanlig vitenskapelig ekspedisjon av den sorten oppdagelsesreisende gjennomførte på attenhundretallet, pleier jeg, når jeg er på middag med venner, å spøke med at tippoldefaren min var en internasjonalt kjent huaquero. Huaquero er ikke en eufemisme. Det er det jeg kaller sånne som plyndrer arkeologiske utgravningssteder og som fram
til i dag har stjålet og smuglet med seg kulturelle og kunstneriske gjenstander. Huaqueros kan være både kultiverte herrer og leiesoldater, og de kan ta med seg ere tusen år gamle kunstskatter til museum i Europa eller til stuene i kreolhjemmene sine i Lima. Ordet huaquero, gravplyndrer, skriver seg fra huaca eller wak’a på quechua og er navnet på hellige steder i Andesregionen som i dag hovedsakelig er arkeologiske funnsteder eller bare ruiner. I katakombene der pleide lokale høvdinger å ligge begravd sammen med sitt jordiske gods. Gravplyndrerne inntar jevnlig disse funnstedene på leting etter gravkamre eller verdifulle gjenstander. Siden metodene de bruker, er lite profesjonelle, pleier de å etterlate seg stedet som en søppelplass. Problemet er at denne framgangsmåten ikke gjør det mulig å foreta pålitelige undersøkelser på et senere tidspunkt, og det blir dermed umulig å rekonstruere fortiden på bakgrunn av identitetsmarkører eller kulturminner. Denne typen plyndring kan derfor anses som vold: Den gjør bruddstykker av historien om til privat eiendom som en egosentriker kan bruke som rekvisitt til å smykke seg med. I Hollywood lages lmer om huaqueros på samme måte som om kunsttyver. Det er jo snakk om ugjerninger med en viss glamour over seg. Wiener har faktisk ikke bare et ettermæle som en lærd mann, men også som «opphavsmann» for denne kunstsamlingen. De opprinnelige, anonyme opphavspersonene utslettes bak et alibi av vitenskapelighet, nansiert av en imperialistisk regjering. Før i tiden kunne man bare grave litt i jorda og kalle det for arkeologi.
Jeg rusler gjennom utstillingssalene i Wiener-samlingen, og blant monterne som er stappfulle av keramikk gurer, biter jeg meg merke i en monter fordi den er tom. På skiltet står det: Momie d’enfant, men det nnes ikke spor av noen mumie. Det er noe urovekkende ved den tomme monteren. Ved faktumet at det er en grav. At det er graven til et uidenti sert barn. At den er tom. At det egentlig er en åpen eller gjenåpnet grav, som har blitt skjendet i det uendelige og nå stilles ut som en del av en samling som forteller historien om en sivilisasjon som har seiret over en annen. Kan det å nekte et barn evig hvile fortelle den historien? Jeg lurer på om de har ernet den lille mumien for å restaurere den på samme måte som man restaurerer et maleri, og om de bare har latt monteren bli stående tom i utstillingssalen som et hint til en viss type avantgardekunst. Eller kanskje den tomme monteren snarere er en slags vedvarende kritikk av at mumien er borte, som da en Vermeer ble stjålet fra et museum i Boston og den tomme rammen ble hengende på veggen for ettertiden, så ingen skulle glemme det. Jeg funderer på om mumien er stjålet, yttet eller sendt tilbake til hjemlandet. Hadde det ikke vært for at jeg kommer fra en verdensdel med tvangsforsvinninger, hvor man graves opp, men først og fremst blir begravd i det skjulte, ville kanskje ikke den usynlige mumien bak glassmonteren fortalt meg noe som helst. Men det er noe i meg som insisterer, kanskje er det fordi det står at barnemumien som ikke er der, stammer fra Chancay, det sentrale kystområdet nord for Lima der jeg ble født. Tankene mine vandrer til små imaginære groper som er gravd opp på over aten, og jeg kjører spaden ned i uvir-
kelighetens grop og spar vekk støvet. Nå går ikke gjenskinnet av inkapro len min i ett med noe som helst, og i noen sekunder er det litt spøkelsesaktige speilbildet mitt det eneste innholdet i den tomme glassmonteren. Skyggen min er fanget i glasset, den er balsamert og står der på utstilling i stedet for mumien, visker ut grensen mellom virkelighet og iscenesettelse, bringer den tilbake og viser en ny scene å fortolke døden ut fra: den rene og parfymerte skyggen min, med utskrapte organer, tidløs, som en gjennomsiktig pinjata fylt med myrra, ikke noe de ville hundene i ørkenen kan sluke og ødelegge.
Et museum er ikke en gravplass, selv om det ligner veldig. Wiener-utstillingen sier ikke noe om hvorvidt barnet som mangler, døde, hvorvidt det ble ofret i et ritual, drept eller kk en naturlig død. Heller ikke noe om når det skjedde, eller hvordan. Det som er sikkert, er at dette ikke er en huaca, et hellig sted, og heller ikke en vulkantopp hvor man blir ofret til guder og menn for at avlingen skal velsignes og regnet falle tungt og uavbrutt som det gjør i mytene, som en snøvirvel av melketenner og saftige rubinrøde granateplefrø som vanner livssyklusene. Mumiene holder seg ikke så godt her som de gjør oppe i snøen.
Arkeologene sier at oppe på de høye vulkanene lengst i sør, ser barna de har funnet ut som om de ligger og sover i isgraven sin. Og når man ser dem, får man følelsen av at de når som helst kan våkne opp fra sin hundreårige søvn. De er så godt bevart at de ved første øyekast ser ut som om de kan begynne å snakke når som helst. Og de er aldri alene. Barna på Llullaillaco-vulkanen
i Andes ellene ble gravlagt sammen: den sju år gamle jenta, la Niña del Rayo, el Niño, en gutt på seks, og la Doncella på femten. Og sammen ble de gravd opp.
I en mindre ern fortid ble også barn gravlagt her, i denne europeiske hovedstaden, side om side på kirkegården. Som om de alle var søsken, eller som om en farsott plutselig hadde revet dem alle bort, hadde de yttet inn i en slags spøkelsesby i miniatyr inne i dødens storby, så de kunne leke sammen dersom de våknet midt på natta. Hver gang jeg besøker en kirkegård, prøver jeg å ta meg en tur på «barneavdelingen» og vandre rundt mens jeg hikstende og sukkende leser avskjedshilsenene familien har etterlatt seg på gravsteinene, og forestiller meg det sårbare livet deres og døden, nesten alltid forårsaket av ubetydelige sykdommer. Da jeg står foran barnemumien som ikke er her, lurer jeg på om frykten vi har for at barn skal dø, kommer fra denne eldgamle sårbarheten, og om vi kanskje har glemt skikken med å ofre dem, det normale ved å miste dem. Jeg har aldri sett graven til et barn som har dødd i vår tid. Hvem ved sine fulle fem ville begravd liket av sitt døde barn på en kirkegård. Man må være gal for å gjøre det. Hvem ville funnet på å begrave et barn, levende eller dødt.
Barnet uten grav, eller graven uten barn, har verken søsken eller lekekamerater, og dessuten er det borte. Om det hadde vært her, kan jeg forestille meg at noen, kanskje jeg selv, hadde følt trang til å ta Momie d’enfant – den lille babyen Wiener stjal med seg – i armene, svøpe den i et loslitt tøystykke med mønster av tohodete slanger og bølger på et hav, og løpe ut på kaia,
bort fra museet, over til Ei eltårnet, uten noen annen plan enn å komme seg så langt bort derfra som mulig, mens vi skyter ut i lufta.
Flyet rakk ikke fram i tide, pleier man å si når noen dør, som om det ikke var vi som alltid kom for sent til alt. Mamma brukte som vanlig mange dager på å skjule for meg hvordan det egentlig sto til. Men til slutt fortalte hun meg det, og ringte og ba meg komme hjem, ba meg y over, y over, Gabi, for pappa har ikke lenge igjen, og jeg måtte innrømme at jeg egentlig burde ha visst hva som var i ferd med å skje. Jeg gikk desorientert rundt på terminal 4 på Barajas- yplassen i Madrid, og satte meg på et y over Atlanteren med klump i halsen, og da jeg landet hadde jeg verken klump i halsen, spørsmål eller en far.
Ingenting kan forberede deg på sorg, ikke engang alle de deprimerende bøkene jeg har lest som besatt de siste ti årene. Jeg ser for meg Francisco Goldman mens han snakker med et tre i en gate i Brooklyn, et tre som kunne vært kona hans Aura, som ble drept av en bølge. David Rie som kommer med en intelligent kommentar på sykehuset, så ingen skal merke hvor lei seg han er på grunn av moren sin, den selvopptatte Susan Sontag, som ikke klarte å akseptere at hun skulle dø. Eller Sergio del Molino som spiller den samme sangen på iPod-en tusen ganger for å unngå å
tenke på leukemien til den lille babyen sin. Piedad Bonnet som gang på gang gjentar for seg selv at sønnen hennes ikke er der lenger: «Daniel har tatt selvmord.» Jeg ser for meg Christopher Hitchens som er full av kreft og gir blanke faen i alt. Julián Herbert som må av nne seg med å være avkommet til en hore som er i ferd med å dø. Å, alle disse bøkene jeg husker jeg leste i ett strekk, fordi jeg følte at hver gang jeg la dem fra meg, ble forfatterne overlatt til seg selv i en faresituasjon, og det orket jeg ikke tanken på. Det Joan Didion sa, er sant: Vi overlever mer enn det vi tror vi klarer. Og noen overlever for at de en dag skal kunne skrive noe som ingen andre ved sine fulle fem kunne fått for seg å skrive frivillig, en bok som handler om sorg. Jeg kunne aldri gjort noe sånt.
Når jeg kommer hjem, blir jeg forvirret av å nne den berømte boka Charles Wiener skrev, blant en håndfull saker etter pappa. Jeg kjenner igjen det brune trykket med et bilde av Cuzcolandskapet på omslaget, hvor tittelen og navnet til tippoldefar står med røde bokstaver. Telefonen til pappa, som han har brukt bare noen timer tidligere, er også blant tingene, og brillene hans ligger oppå en gulnet og medtatt papirhaug. Jeg blir sittende helt stille i noen minutter i tomrommet som dette enkle testamentet etter pappa prøver å fylle. Jeg tar ikke opp telefonen hans med én gang, det er som om jeg forsøker å etterlate meg så få spor som mulig på åstedet. Pappa har akkurat dødd av uhelbredelig kreft i en sykehusseng. Og for ikke å havarere fullstendig, kaver jeg meg fram blant de spredte holmene og de bunnløse fallgropene bortgangen hans forårsaker. Det blir sagt at de vanligste artene
på de dypeste havbunnene er selvlysende. Jeg tenker alltid på det når alt rundt meg er på det mørkeste: på skapninger som reagerer kjemisk på mørket og produserer lys. Jeg forteller meg selv at jeg også kan gjøre det, jeg er også i stand til det. Hvis et bløtdyr bare trenger et enzym eller litt oksygen for å skinne og avskrekke alle som er ute etter det, hvorfor skulle ikke jeg klare det.
Jeg tar opp boka, begynner å bla i den bakfra og kommer over et vedheng jeg ikke har sett før, som er signert av en viss Pascal Riviale. Det har overskriften «Charles Wiener, vitenskapelig oppdager eller mediemann?» Den korte teksten er skrevet i en nesten bitende ironi og er faktisk på nippet til å være en injurie, der Riviale hevder at Wiener snarere enn vitenskapsmann var en mann med gode sosiale og kommunikative ferdigheter: «Stilen hans er noen ganger kvass, andre ganger fyndig og humoristisk – den minner mer om Marcoys lyriske romantisisme enn om d’Orbignys vitenskapelige etterrettelighet – og er mer passende for en verdslig salong enn et akademisk miljø.» Videre skriver Riviale i en skadefro og høytidelig tone: «Veien hans var allerede staket ut: Til helvete med den historiske sannheten! Lenge leve den oppdiktede arkeologien!» Han topper det hele med at Wieners suksess skyldtes at han var i stand til å skape et visst inntrykk av seg selv for o entligheten. Da kommer jeg til å tenke på et gammelt rykte som verserer i akademiske miljøer i Peru, og som familien min har oversett fullstendig: Det nnes folk som mener at Wiener var en bedrager, en blø . Jeg skrur endelig på mobilen til pappa. Jeg vil vite hva han gjorde de siste timene, eller være sammen med en del av ham som
ikke har dødd. De este synes sikkert det jeg gjør, er forkastelig, men forbrytelsen ved å invadere privatlivet til din døde far er alltid relativ. Det er noe han skylder deg. Sannheten, som også er relativ – i alle fall når det er snakk om pappa – er en del av arven min.
Uten å nøle søker jeg opp navnet på kvinnen pappa hadde et parallelt og hemmelig forhold til i over tretti år, og som han også kk en utenomekteskapelig datter med. I den første e-posten som kommer opp, klandrer han henne for å ha vært utro.
Utroskap i utroskapen.
Jeg tar på meg pappas skitne briller, og for første gang i livet – og enda sterkere enn da jeg ikke kom fram i tide – føler jeg at jeg kanskje bør begynne å tenke alvorlig på om jeg har noe av den bedragerske væremåten i meg. Og da vet jeg ikke om jeg mener fra pappa eller fra Charles.