Commentum © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Commentum er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.commentum.no ISBN: 9788284161679 Fremsidebilde: MHFR Baksidebilde: MHFR Militærhistorisk Forening Rogaland Redaksjonskomité: Erik Ettrup, Odin Leirvåg og Atle Skarsten Forfattere: Erik Ettrup, Odin Leirvåg, Atle Skarsten, Hjalmar I. Sunde og Tor Ødemotland Omslag: Thomas Gaudland Sats: Thomas Gaudland Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 2
02.09.2020 20:13:58
Glimt fra okkupasjonen
Bind 7
I FREMMED JORD Krigsgraver i Rogaland
2020
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 3
02.09.2020 20:13:58
I F RE MME D JO RD
INNHOLD Forord – Roald G. Bergsaker.......................................................................................... 6 MHFR’s forord.................................................................................................................. 8 Takk.................................................................................................................................. 9 Forfatteromtaler........................................................................................................... 10 INNLEDNING....................................................................................................................... 11 EN VANDRING BLANT GRAVENE............................................................................................. 12 Known unto God......................................................................................................... 12 Kapittel 1 – Begynnelsen............................................................................................... 20 1. verdenskrig................................................................................................................ 20 Krigsgraver og internasjonal rett............................................................................... 38 Bowell............................................................................................................................. 41 Lord Kitchener og Rogaland...................................................................................... 42 Ny krigsgrav i Egersund.............................................................................................. 45 Altmark........................................................................................................................... 48 Kapittel 2 – 2. verdenskrig............................................................................................. 50 1940.................................................................................................................................. 50 De døde fra havet......................................................................................................... 52 Det ublodige felttoget …?.......................................................................................... 55 Wehrmacht Gräberoffizier.......................................................................................... 62 Krigsgravene på Falnes................................................................................................ 68 En steinete grav på Sandøya....................................................................................... 71 SS kommer … og går.................................................................................................. 78 Flieger Hans Claus Rudies.......................................................................................... 80 1941.................................................................................................................................. 82 Festung Norwegen....................................................................................................... 84 Bergjegeren på Eiganes................................................................................................ 88 Sovjetiske graver i Rogaland....................................................................................... 91 Ti døde, én grav............................................................................................................ 96 Tysk mannefall og en britisk støvel........................................................................... 98 Hvem er Aldees?........................................................................................................... 104 1942.................................................................................................................................. 108 Operation Freshman.................................................................................................... 110 Siegfried Fidorra........................................................................................................... 120 Lik på flyttefot.............................................................................................................. 126 Eneste overlevende....................................................................................................... 132 Tresko til besvær........................................................................................................... 139 Polakker på villspor...................................................................................................... 142 En russer fra havet........................................................................................................ 150
/4
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 4
02.09.2020 20:13:58
Mi li t æ rh i s t ori s k Foreni ng Rogaland
1943.................................................................................................................................. 152 De æreløse på Nordre rabatt...................................................................................... 154 To besetninger, samme skjebne................................................................................. 160 Brann på Hagland Festning....................................................................................... 163 Anne Maries endelikt................................................................................................... 166 Panzerkompanie Stavanger......................................................................................... 168 Dødsdømt mannskap.................................................................................................. 172 1944.................................................................................................................................. 176 Eiganes – fra gravlund til krigskirkegård................................................................. 178 Liten flotilje, store tap................................................................................................. 187 Dødens uke på Rogalands-kysten............................................................................. 193 Noen ganger gikk det godt …................................................................................... 197 Henrettelse av sovjetiske fanger................................................................................. 202 Den fjerde sønn............................................................................................................ 205 1945.................................................................................................................................. 208 Røde Kors...................................................................................................................... 210 Nordmann i fremmed jord......................................................................................... 214 SS-Obersturmbannführer Wilkens møter sin skjebne ved Jerusalem................ 216 En dristig plan............................................................................................................... 225 Henrettet av sine egne................................................................................................. 227 Mineryddingen i Rogaland........................................................................................ 228 Kapittel 3 – Etterspillet................................................................................................ 234 Gravenes forunderlige vandring................................................................................ 234 Problemet med de tyske krigsgravene...................................................................... 235 De amerikanske krigsgravene..................................................................................... 237 De sovjetiske krigsgravene.......................................................................................... 239 Operasjon Sørty, de tyske gravene i Sør-Norge...................................................... 245 «Dei kom i mørket»..................................................................................................... 251 Eiganes-Havstein.......................................................................................................... 252 De britiske krigsgravene.............................................................................................. 254 Sirdalen 1946................................................................................................................ 258 Den siste krigsgraven i Rogaland.............................................................................. 262 En forsinket heder til krigsfanger og tvangsarbeidere i Norge som aldri kom hjem...... 265 Krigsgravene i vår tid................................................................................................... 270 Sluttord........................................................................................................................... 272 Oversikter....................................................................................................................... 280 Commonwealth krigsgraver Rogaland..................................................................... 280 Sovjetiske krigsgraver Rogaland................................................................................. 286 Stedsnavnsregister......................................................................................................... 290 Personregister................................................................................................................ 291 Kilder og litteratur....................................................................................................... 294 Sluttnoter....................................................................................................................... 296 Tidligere utgivelser i serien Glimt fra okkupasjonen............................................ 302 5/
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 5
02.09.2020 20:13:59
I F RE MME D JO RD
FORORD Med bind 7 – I FREMMED JORD – Krigsgraver i Rogaland har Militærhistorisk forening Rogaland satt et foreløpig naturlig og verdig punktum for sitt arbeid med å beskrive og dokumentere «Glimt fra okkupasjonen», som hovedoverskriften for arbeidet er. For de mange av oss i Rogaland, men også utenfor fylkets grenser, har de seks foregående bøkene gitt ny og bedre dokumentert kunnskap om det som skjedde i de fem krigsårene. Som tittelen indikerer, er mye av bokens innhold viet til de soldater som kjempet og falt på fremmed jord. Dette er et tema som bare i mindre grad er berørt i tidligere krigshistoriske verk. Verdenskrigene var bokstavelig talt grensesprengende, og en stor del av soldatene ble sendt for å kjempe på områder som for dem var ukjente. Det kreves et spesielt type mot for å sette sitt eget liv på spill for et stykke land som ikke er ens eget, og boken omhandler skjebnene til mange av disse soldatene. Krigens historie skrives som kjent av seierherrene, og det er derfor prisverdig at forfatterne omhandler soldater fra begge sider av krigen på samme respektfulle måte. Som enkeltindivider var soldatene på begge sider en del av en større sammenheng de selv ikke hadde innflytelse over, og det gjøres ikke moralsk eller etisk forskjell på allierte soldater eller soldater fra aksemaktene. Det gir boken en historisk troverdighet som er nyttig for å forstå historiene bak selve krigshandlingene. Vi i Rogaland var på ingen måte uberørte av kamphandlingene under første verdenskrig. Krigen til sjøs resulterte gjerne i vrakgods og hyppige likfunn på strendene. At forfatterne har vært i stand til å rekapitulere det som skjedde i de kaotiske krigstider, er beundringsverdig. Arbeidet er gjennomsyret av innsikt og respekt for stoffet, og det er lagt til grunn et imponerende stykke kildegransking – som er levendegjort gjennom innlevelsesevne og fortellerglede. På minnesmerket i Oslo over luftforsvarets falne flygere står et enkelt sitat fra et dikt av Nordahl Grieg: «Over de dødes rike står luften ukrenkelig ren, det er som å
splitte et vennskap, hvis vi vil nevne en.» Her nevnes ikke en, men alle. Måten vi behandler våre døde på forteller om tradisjon, historie og ikke minst kultur. Det gir inntrykk å lese om hvordan fremmede lands døde soldater ble gravlagt, vist stor respekt, og den siste ære. Boken har mange lokale eksempler på dette. Etter Jyllandslaget i 1916 drev mange omkomne sjømenn i land langs Rogaland og på Sørlandskysten. For innbyggerne i et land som hadde levd i fred i mer enn 100 år, var dette skremmende. Det fortelles om en passasjer på et av kystens ruteskip som opplevde å se druknede. Alle hadde redningsvester på, og likene ble derfor stående rett opp og ned i sjøen, med armene ut til siden, hodet bøyd bakover så de brustne øyene var rettet mot himmelen. Når likene ble løftet og senket av bølgene, beveget armene og hodet seg slik at det så ut som om de vinket til passasjerene. Uhyggelig. Som ung sersjant tjenestegjorde jeg ved HMKG (garden). Blant de mange tjenesteoppdragene var å være vaktkommandør på Akershus. Det gjorde sterkt inntrykk da jeg første gang var til stede ved en kransepålegging på retterstedet for norske patrioter. «De kjempet – de falt – de gav oss alt» er den manende teksten på minnesmerket. Senere, som ordfører på vennskapsbybesøk til Finland, var bekransningen av heltegravene en naturlig del av programmet for besøket. Jeg får litt av den samme respekten når jeg står foran de utenlandske soldatgravene i Norge. De delte en felles skjebne, fratatt livet som et resultat av kamphandlinger. En grav er et minne om den som ligger der, og i respekt for avdøde behandles graven deretter. Boken er også en nøyaktig historisk gjennomgang av det som skjedde på de største «krigsskueplassene» i Rogaland, Altmark-affæren, striden i Gloppedalsura, operasjon Freshman, men også det daglige livet i de mange
/6
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 6
02.09.2020 20:13:59
Mi li t æ rh i s t ori s k Foreni ng Rogaland
fangeleirene. 2. verdenskrig brakte krigshandlingene inn i våre «nærområder», fangeleiren på Sande i Sola var åsted for grove krigsforbrytelser. Fanger ble avrettet uten lov og dom. Mange skrekkelige og umenneskelige skjebner utspilte seg ikke bare der, men også flere andre steder i Rogaland. Det er uhyggelig lesing. MHFR sitt arbeid har også vært til stor hjelp for etterlatte som søker opplysninger om sine nærmeste. Boken inneholder flere eksempler på dette, men det kan være fristende å minne om Allan Hurrell sin skjebne hvor han i 1941 forlot Rhodesia for å bli flyver i England. Han ble skutt ned over Feistein, skadet, sendt i tysk krigsfangenskap, og kom tilbake til England etter freden. Han døde 93 år gammel, og hans siste ønske var at asken hans skulle spres over det området hvor han ble skutt ned. Etterkommerne hans fant, ved hjelp av MHFR, tilbake til stedet hvor Allan ble skutt ned. De fikk da møte sønnene til Olav Obrestad som var han
som berget Allan. Brevet fra Allans etterkommere er representativt for den takknemlighet mange har for dette arbeidet. Rogaland sto sentralt i tyskernes forsvarsplanlegging. Fylket ble kraftig fortifisert, og som en del av invasjonsforsvaret ble det plassert ut mange miner. Minefeltene var farlige og måtte derfor ryddes så fort som mulig etter freden. Det ble tyskernes oppgave og krevde sine offer. 38 tyskere omkom i ryddeoperasjonene i Rogaland. Jeg er født i 1942 og bodde mine første leveår på Kvalbein, Brusand. Mange minefelt lå på morfar sin strandgård. For å komme til stranden måtte vi gå gjennom tidligere minefelt. Jeg husker godt en strandtur sammen med mor en sommerdag i 1946. Minefeltet var ryddet og området erklært minefritt. All ferdsel til sjøen gikk langs merkede stier. Likevel fryktet mor at en vilter fireåring skulle forville seg ut av stien. Minefrykten satt tungt i henne. Jeg vil gjøre deler av MHFR Rogaland sitt forord til mitt og si at ingen vil savne noe i boka når siste side er lest. Boka Fremmed Jord er velskrevet og rikelig illustrert med bilder som ikke har vært tilgjengelige for offentligheten før. Vi ser i dag konturene av en internasjonal politikk hvor uroen mellom øst og vest øker. Freden vi har hatt siden 1945 slår sprekker, vi leser om cyberangrep, spionasje, russisk maktbruk i Ukraina – til og med giftdrap av russiske etterretningsoffiserer på engelsk jord. Det er splid internt i Nato om deltakelse og finansiering av felles styrker. Boken kan derfor også leses med nåtidens historiske blikk, hvor betydningen av å slå ring om felles verdier blir åpenbar. Jeg vil avslutningsvis gjerne gjøre Simone Weils ord til mine: «Hvis man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden og man egner seg heller ikke til å forme fremtiden» August 2020 Roald G. Bergsaker 7/
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 7
02.09.2020 20:14:00
I F RE MME D JO RD
MHFR’s FORORD I fremmed jord er Militærhistorisk Forening Rogalands syvende bok, bind 7, i serien Glimt fra okkupasjonen. I 2014 ga vi ut vår første bok Tyske vinger over Sola og Forus og hvert år siden har vi gitt ut en ny bok: Farlig kyst (2015), Håpløs kamp (2016), Okkupert by (2017), Alarmstart (2018) og Operasjon Doomsday (2019). Utgivelsen av boken Operasjon Doomsday skulle sammenfalle med 75-årsmarkeringen for frigjøringsdagen 8. mai 2020, men Covid-19-pandemien satte en stopper for alle slike markeringer. Pandemien, med stengning av arkiver og lesesaler i inn- og utland, har også motarbeidet oss i arbeidet med denne boken. Noen historier måttet utelates fordi det var umulig å tilegne seg et bredt nok kildetilfang til å kunne stå inne for innholdet. Likevel bygger boken på et omfattende kildemateriale, litteratur og intervjuer som er samlet inn av oss i en årrekke. Som vanlig er tekstene rikelig illustrert. Vi er derfor overbevist om at ingen vil savne noe når siste side er lest! Salget av bokserien har gått veldig bra, og takket være dere, våre lesere, har vi dermed kunnet kjøpe inn tusenvis av originale foto og fotoalbum fra auksjoner i Tyskland. Som lovet har vi allerede levert første del av dette materialet til Statsarkivet i Stavanger, sikret for fremtidige generasjoner. Flere avleveringer er planlagt etter hvert som vi bruker materialet. Vi merker også en markant økning av forespørsler fra media, historielag og private, som på ulikt vis trenger vår hjelp, eller ønsker å låne materiale fra våre samlinger, noe vi selvfølgelig synes er veldig kjekt. Gjennom disse fotografiene har vi merket oss at det er mange bilder av tyske begravelser, båreprosesjoner og gravstøtter, spesielt fra Eiganes gravlund i Stavanger – utrolig mange bilder, faktisk. Det er ikke mange, oppvokst i etterkrigstidens Stavanger, som vet at det helt frem til 1957 lå i underkant av 1 000 tyske soldater gravlagt på Eiganes. Tanken bak å skrive denne boken kom derfor på en måte snikende, bilde for bilde, fra tyske soldater som mistet sine kamerater under krigen. Men ikke bare tyske soldater falt i Rogaland.
Gjennom arbeidet med bokserien har vi også fått øynene opp for det store antallet allierte fly- og skipsmannskaper som falt i forbindelse med operasjoner mot Rogaland. De har alle en spennende historie å fortelle. Grunnsteinen til historien om de tyske krigsgravene er et årelangt arbeide Tor Ødemotland har lagt ned i å skape en database over tyske krigsgraver i Rogaland. Det er tidligere utgitt noen få bøker og skrevet enkelte artikler om de allierte krigsgravene i Rogaland, men så langt har ingen fortalt historien om de tyske. I Tors database lå alle grunndata vi behøvde, og derfra startet prosjektet å rulle. Likevel ville en bok bare om tyske krigsgraver blitt ganske ensporet, og dermed konkluderte vi med at vi måtte lage en bok som tok for seg alle utenlandske krigsgraver i Rogaland. Tittelen I fremmed jord ga seg selv, da denne boken kort oppsummert forteller historien til dem som aldri kom hjem igjen. Dette er tragiske, men også spennende og dramatiske beretninger som beskriver hvorfor og hvordan disse unge mennene endte i fremmed jord. For å forklare temaet krigsgraver på best mulig vis, har vi denne gang måttet bevege oss endel utenfor Rogaland for å sette historien inn i en riktig kontekst. Etter krigen ble over 1 000 graver flyttet ut av fylket, men noen ble også flyttet hit fra andre fylker. For å forstå politikken og avgjørelsene bak disse tilsynelatende uforklarlige flyttingene mellom både to og tre kirkegårder, sitter vi i dag igjen med et resultat som flere ganger tar oss rundt i Norge og ut i Europa. Hvorfor ligger en amerikansk pilot fra Florida som døde ved Finnøy, gravlagt i Belgia, mens en britisk pilot som døde i Nederland og drev i land i Sogn og Fjordane, i dag ligger gravlagt på Sola? Hvorfor ligger de tyske marinegastene som ble gravlagt i Egersund i 1916, nå i Oslo, mens de som ble gravlagt samme sted etter 1940, ligger i Trondheim? Dette skal vi nå gi dere et svar på. MHFR, juli 2020.
/8
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 8
02.09.2020 20:14:00
Mi li t æ rh i s t ori s k Foreni ng Rogaland
TAKK «Dette blir en bok for prester», spøkte vi med i starten av skriveprosessen, da det var mye fokus på graver og begravelser. Men etter hvert som vi utviklet disposisjonen og begynte å skrive, ble dette en spennende bok, med interessante historier. Boken har mer eller mindre krevd sin tilblivelse etter hvert som bildesamlingen vår har økt. Mange av bildene er av nettopp begravelser eller minneseremonier, de fleste fra foreningens egen, eller medlemmenes samling. Mange har vi også selv tatt. Likevel har vi sett oss nødt til å vende oss til venner og kjente for å låne bilder, og ikke en eneste gang har vi fått nei. Tvert imot: Trenger dere flere, er det bare å si ifra. Når man skriver en omfattende bok som dette, er det alltid mange å takke. Skulle vi ha glemt noen, så beklager vi det. For syvende gang benytter vi først og fremst anledningen til å takke vårt forlag Forlagshuset Vest og Commentum, og ikke minst vår forlegger Tom Gaudland. Et stort takk til dere alle for tilliten vi blir vist, år etter år. En stor takk til grafiker Thomas Gaudland for utmerket arbeid. En som også fortjener en stor takk, er Roald G. Bergsaker, som straks sa seg villig til å skrive bokens forord og har levert en utmerket og velskrevet tekst. Den gjør oss alle ydmyke og veldig stolte. To bidragsytere, som våre lesere nok kjenner igjen, er Erling Skjold og Tore G. Eggan. Fra vår første bok i 2014, via alle de syv bindene, har de hjulpet oss med informasjon og bilder. Våre bøker hadde ikke vært det samme uten deres uvurderlige innsats. Merkelig nok virker det ikke som om de blir lei maset og tiggingen vår. Hedersmenn, begge to! Som ved de to foregående bøkene har vi også denne gangen hatt stor hjelp fra vår gode venn Johan P. «Joppe» Petersen. Han har gjort et formidabelt arbeid i forbindelse med språkvask og korrektur. Det er naturligvis også mange andre som har hjulpet oss i større eller mindre grad. Uten dere alle hadde ikke dette vært mulig: Museer, arkiv, institusjoner og organisasjoner: Auckland Museum, Bundesarchiv-Militärarchiv – Freiburg (BA-MA), Byarkivet i Stavanger (BySt), Creati-
ve Commons, Dalane Folkemuseum, Dreyer forlag, Flyhistorisk Museum Sola (FMS), Forsvarets museer, Imperial War Museum – London (IWM), Museet for søfart, Marinemuseet, Nasjonalbiblioteket (NB), Norsk Hjemmefrontmuseum, Oslo Museum, Polish Underground Movement Study Trust (PUMST), Riksarkivet – Oslo (RA), Rogaland Krigshistoriske Museum (RKM), Ryfylkemuseet, Sirdal kommune, Statsarkivet i Stavanger (SAST), Stavanger Sjøfartsmuseum, Stortingsarkivet, The National Archives – London (TNA), The National Archives and Records Administration – Washington (NARA), US Library Of Congress, Wikimedia commons og www.obd-memorial.ru. Privatpersoner: Peggy Adams, Egil Berge, John Beruldsen, Turid Berland, Anne-Katrin Bobran, Martin Boxhill, Alan Bush, Odd Jakob Haaland, Martinus A. Hauglid, Laila Jeppesen Holm, Hurrell-familien, Asbjørn Husebø, Geir Arild Høiland, Petter Ingeberg, Kyrre Ingebrethsen, Willem de Jong, Svein Aage Knudsen, Jarle og Helge Larsen, Ivar Leveraas, Axel Leversen, David Longland, Per Helge Martinsen, familien Masseck, Eric Mombeek, Arild Sandbæk, Bill Schecter, Paul Sedal, Martin Skaar, Ståle S. Skjæveland, familien Steinmetz, Knut Sigve Stensland og Michael Stokke. Disse personene har vederlagsfritt latt oss høste fra deres samlinger. Disse er gjerne bygget opp over mange år. Ingen av bildene kan brukes uten tillatelse fra eierne! Som tidligere hadde heller ikke denne boken vært mulig uten den fantastiske støtten og hjelpen vi har fått fra våre nærmeste. Det er de som har ofret mest under prosessen, der vi har gjemt oss bort på hytter, kontorer og skrivestuer. Likevel leser de villig korrektur, kommer med innspill og bistår når ting blir vanskelige. De er unike, de er uvurderlige – våre utrolige koner: Margrete, Astrid, Karin, Mette, Gunn-Mai og Linn Helen. Dere fortjener et stort og rungende TUSEN TAKK! Takk til dere alle! 9/
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 9
02.09.2020 20:14:00
I F RE MME D JO RD
FORFATTEROMTALER Hjalmar I. Sunde (f. 1937) hadde på slutten av sin militære karriere stillinger som Øverstkommanderende i Sør-Norge og norsk representant i Militærkomiteen i NATO. Deretter var han Fylkesmann i Aust-Agder i 13 år før han avsluttet karrieren i rederiet J. J. Ugland, bl.a. som styreleder i industrikonsernet. Han har i alle år interessert seg for krigshistorie og har vært hyppig bidragsyter i militære tidsskrifter. Hjalmar har hatt en rekke verv, bl.a. seks år som president i Norges Forsvarsforening. Han er Kommandør av Den Kgl. St. Olavs Orden.
Tor Ødemotland (f. 1945) er oppvokst på Ødemotland i Nærbø og bor i Klepp. Han er nå pensjonist, og har hatt hele sin yrkesaktive tid i traktor- og landbruksmaskinbransjen i Eikmaskin. Tor har i alle år interessert seg for krigshistorie og da særlig lokalt i sørvest-Norge og samlet mye, særlig fra tysk side.
Odin Leirvåg (f. 1955) er pensjonert flykaptein i SAS med utdannelse ved Luftforsvarets flygeskole. Etter tjenestetid i Forsvaret har han vært flyger og leder i flere fly- og helikopterselskaper. Ved siden av å være engasjert i luftfartsspørsmål er han opptatt av lokalhistorie, med spesiell interesse for militærhistorie. Han har skrevet en rekke artikler om luftfart og historie.
Atle Skarsten (f. 1962) er født og oppvokst i Tananger, Sola kommune, hvor han bor med kone og barn. Han jobber til daglig som flykaptein i SAS, men det er lokalhistorie som opptar ham mest. Atle har skrevet flere bøker og en mengde artikler i aviser, magasiner og bøker. Det er for det meste den lokale historien som interesserer ham og da gjerne relatert til kystkultur og 2. verdenskrig. Erik Ettrup (f. 1976) er født i Stavanger og jobber som produksjonssjef i BartecTechnor. Erik har i en årrekke reist Norge på kryss og tvers i privat regi, med mål om å dokumentere tyske festningsverk. Underveis har han vært medforfatter av en rekke bøker, samt bistått med tekst og bilder til utallige bøker og magasiner i innog utland. Foruten arbeidet i MHFR er Erik også en aktiv bistandsyter for offentlige instanser og privatpersoner som jobber for å dokumentere de fysiske sporene etter okkupasjonen.
/ 10
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 10
02.09.2020 20:14:00
Mi li t æ rh i s t ori s k Foreni ng Rogaland
INNLEDNING Bokens oppsett Dette er den syvende boken i serien Glimt fra okkupasjonen. Den har, som de foregående bøkene, sitt grunnlag i en omfattende kilde- og bildejakt. Den er et resultat av vår omfattende samling bilder, hvorav mange er fra kjente og ukjente begravelser og minnesmerker. Boken er bygget opp kronologisk, i tre deler. Første del tar for seg 1. verdenskrig og utviklingen av omsorgen for falne soldater frem til i dag, samt noen konkrete historier fra disse emnene. Andre del tar for seg 2. verdenskrig i Rogaland, år for år. Vi dekker en del generelle og tematiske emner, krydret med en mengde spennende historier som beskriver hvorfor disse unge mennene endte i fremmed jord. Siste del tar for seg tiden etter krigen, med forskjellige problemstillinger og ikke minst løsninger. Blant annet har de aller fleste krigsgraver i Rogaland blitt flyttet, en eller flere ganger. Bakerst i boken vil dere finne oversikter, lister og tabeller, i tillegg til litteraturliste, kildeoversikt og sluttnoter, samt person- og stedsnavnsregister. Kilder Vi legger alltid stor vekt på at informasjonen som formidles, er så korrekt og objektiv som mulig. Av den grunn bruker vi mye tid på å jakte etter og studere gode kilder. Det aller meste av bakgrunnsinformasjonen til denne boken kommer derfor fra primærkilder – arkiv, krigsdagbøker, rapporter, memoarer – eller fra andre
bøker som vi vet er bygget opp rundt de samme prinsippene som våre. En kildeoversikt følger bakerst i boken, før sluttnotene. Det har vist seg av og til at selv primærkilder kan ha motstridende opplysninger, særlig når det gjelder tidsangivelser, navn eller andre detaljer. Vi har derfor i størst mulig grad angitt hvor informasjonen er usikker eller inneholder muligheter for flere tolkninger. Skulle noen ha utfyllende eller korrigerende informasjon, er det bare å ta kontakt med oss via foreningens hjemmeside: http://mhfr.no. Bilder Temaet som denne boken dekker har sitt opphav i vår omfattende samling unike bilder, tatt av tyske soldater i Rogaland under 2. verdenskrig. Mange av bildene vi har ervervet oss, er fra begravelser og av minnesmerker. Det er tydelig at det å miste en kamerat eller kollega gjorde stort inntrykk på de unge soldatene, som vi på bildene ofte ser besøke kirkegårder, konkrete graver eller minnesmerker. De aller fleste bildene i boken er derfor fra egen samling, en del er i tillegg tatt av våre medlemmer, og andre har vi som vanlig fått låne av gode venner eller arkiv og museer. Vi har som før i størst mulig grad forsøkt å finne unike illustrasjoner, ikke tidligere publisert. I denne boken har vi likevel vært nødt til å bruke noen bilder som vi har benyttet i foregående bøker, da det ikke finnes gode alternativ. En del bilder har vi fått låne av venner og offentlige arkiver. Disse er alle takket lenger oppe.
11 /
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 11
02.09.2020 20:14:00
I F RE MME D JO RD
EN VANDRING BLANT GRAVENE Known unto God Det er noe som griper en når en går mellom gravene. Man går på grønne plener mellom velstelte graver pyntet med blomster. Kirkegården og gravstedene er rammet inn som en hage med trær og busker. Uvilkårlig senker man stemmen, og en går sakte, i ærbødighet og respekt for dem som ligger der. Blikket fanges av navnene på steinene, og man legger merke til tiden vedkommende levde. Det er som om man settes tilbake i tid. Det kan være før ens egen generasjon, men fortellinger og historien gir likevel et bilde som hjelper en på vei. Man undrer seg over hvilken skjebne som har rammet den som ligger der. Lenger inne på kirkegården kommer vi til et avgrenset, lunt område, der gravsteinene er arrangert for seg selv. De skiller seg ut fordi de er like i form, og er satt opp som på militært geledd. Det slår en snart hvor unge de døde var, og at dødsårene var felles for mange. Mange steiner bærer informasjon som tydelig indikerer at de ga sine unge liv i en militær konflikt, i kampen mot en fiende. Når man går slik og funderer mellom krigsgravene, oppfatter man dem lett som ukjente og bare nummer i rekkene. Men de som ligger der, har også hatt et liv og en bakgrunn, som vi så gjerne skulle visst noe om. Det var for vår del, for etterslektens vel, de kjempet og led. Minnet om våre falne soldater er tatt vare på med verdighet. En selvfølgelighet, vil man gjerne si, men slik har det ikke alltid vært. Krigens ofre har gjennom historien blitt behandlet på så mangt et vis. De falne i kriger ble som regel lagt i massegraver, som heller ikke alltid ble dekket til. Grekerne i antikken begravde de falne utenfor bymurene, av hygieniske hensyn. Et visst religiøst preg var det likevel da gravene ble dedikert til sine guder. I middelalderen lot seierherren gjerne de
døde ligge igjen på slagmarken, utsatt for plyndring, eller overlatt til dyr og fugler. Først i det attende århundre hadde teknologi, krigføring og samfunn avansert så langt at gravferd og minner fikk innpass
Ukjent britisk flyger gravlagt på Sola. Bilde: T. Ødemotland
/ 12
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 12
02.09.2020 20:14:02
Mi li t æ rh i s t ori s k Foreni ng Rogaland
Red Cross Flying unit anlegger en amerikansk krigskirkegård i Suresnes, Frankrike, 1918. Bilde: US Library Of Congress
for det enkelte individ – i hvert fall for de som hadde penger i familien eller som tilhørte det øvre samfunnslag. De kunne tillate seg å få sine falne flyttet til private gravplasser. Under Napoleonskrigene kom bønder etter troppene og grov de døde ned der de ble funnet, etter at de falne soldatene var plyndret for det de måtte ha av verdier på seg. I den amerikanske borgerkrigen hadde feltherrene pålegg om å sette av områder på slagmarken hvor de døde skulle ligge. Områdene var tydelig merket. Da krigen var over, ble det etablert felles militære gravplasser hvor begge sider av kampene ble gravlagt side om side, med individuelt merkede graver for dem som kunne identifiseres. En annen side ved krigsgraver opp igjennom historien er at fienden ofte ble demonisert og døde fiender ble umenneskeliggjort, noe som førte til uverdig behandling av de døde. I 1. verdenskrig skulle mye endres. Bedre opplyst befolkning, bedre sosiale forhold og religiøse standarder gjorde at de etterlatte etter en krig kunne stille krav mot staten – forventninger som ble
støttet av det politiske system. De etterlatte forventet at de skulle bli informert om døde familiemedlemmer som var falt på slagmarken. Staten begynte gradvis å anerkjenne offeret den falne soldaten hadde gjort for sitt land. En sped begynnelse av annerkjennelse var at den britiske regjeringen etter Boerkrigen sendte stålkors til gravstedene for å sikre at alle fikk et kors på sin grav. En tydeligere utvikling mot statlig anerkjennelse skulle starte i Storbritannia i 1914. Administratoren, forleggeren og læreren Fabian Ware var for gammel til å gjøre soldattjeneste i krigen som hadde startet på Kontinentet. Hans vilje til å gjøre en innsats var likevel sterk, så det ble funnet en oppgave til ham. Han ble sendt til nordøst-Frankrike, der han skulle ta kommandoen over en broket samling av private biler og sjåfører. Røde Kors’ såkalte «Flying Unit». Avdelingen bestod, som ham selv, av middelaldrende menn. De skulle ligge i bakkant av de kjempende avdelingene, etter hvert som fronten beveget seg. Opp13 /
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 13
02.09.2020 20:14:02
I F RE MME D JO RD
Krigskirkegården i Verdun, Frankrike. 730 000 soldater mistet livet i Verdun i 1916. Bilde: E. Ettrup
draget var å lete opp og ta seg av de skadede som lå igjen, når avdelingen deres hadde forlatt dem for å gå i nye kamper. De kom ikke bare over sårede der de gikk. Det var flere døde enn levende å finne. Derfor begynte de også å notere posisjonen til de enkle gravene soldatene hadde fått. Hvis de var merket med navn, ble det rapportert videre. Det var i seg selv ikke uvanlig. Tyskerne gjorde også noe tilsvarende på sin side. Britisk Røde Kors var kontinuerlig i kontakt med det tyske Røde Kors gjennom hovedkontoret i Genève. Kontakten var basert på en avtale om å utveksle informasjon om krigsfanger på de respektive sidene av krigen. Ware’s folk ble etter hvert mer opptatt av de døde enn av de sårede. Gradvis la de om til å konsentrere seg mer om de døde. De falne soldatene og offiserene ble som regel gravlagt der de falt etter hvert som slagene utviklet seg, eller de ble samlet i grupper i et hjørne av et jorde. Det var ikke stort annet å gjøre. Det var ikke mye soldatkollegaene hadde å
hjelpe seg med. Med enkle feltspader grov de grunne graver for sine falne kamerater. Noen enkle kassebord, eller annet som kunne skrives på, ble satt opp for å markere graven. Så dro soldatene videre. Ware måtte følge krigens spor og endte derfor også opp i franske og belgiske soner. Etter forhandlinger fikk han tillatelse til å fortsette arbeidet der det var nødvendig. Omfanget av registreringsarbeidet de gjorde ble større og større. Det falt tusenvis av soldater bare det første krigsåret. Avdelingen måtte stadig forsterkes med kjøretøy og personell. Ryktene om denne spesielle avdelingen gikk også foran dem. Arbeidet dens ble kjent hjemme i Storbritannia, og på Wares oppfordring til British Army ble hans avdeling den eneste offisielle organisasjon som var autorisert til å håndtere spørsmål om lokaliteter, markering og registrering av britiske offiserer og menige i Frankrike. Han ga selv tittelen på avdelingen: «Graves Registration Commision».
/ 14
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 14
02.09.2020 20:14:05
Mi li t æ rh i s t ori s k Foreni ng Rogaland
Arbeidet deres var vanskelig, da gravene kunne være vanskelige å finne og antallet var stort. I tillegg kunne de døde være i dårlig forfatning. Det var heller ikke alle som hadde fått en grav. Minefelt og farlige krigssoner var også et problem. Opplysningene som var skrevet på de primitive korsene, var enkle og ofte gjort i hastverk med dårlig blyant. Det gjorde at skriften ofte var vanskelig å tyde etter at været hadde tæret på den. Ware og hans folk ble dermed rene gravdetektiver. For å lette arbeidet og sikre bedre dokumentasjon av lokaliteter, ble mange graver fotografert. Hjemme i Storbritannia så pårørende snart en mulighet til å få svar om sine savnede sønner. Ware og hans folk svarte så godt de kunne, og mange pårørende ble lettet og fant trøst i at den døde var lokalisert. Men majoriteten fikk ikke svar. De fleste døde var ennå ikke funnet og registrert. Arbeidet til avdelingen måtte styrkes og utvides. Ikke minst måtte det skaffes tillatelse til å benytte arealer til store samlekirkegårder. Ware klarte ved hjelp av sine gode diplomatiske evner å få myndighetene på Vestfronten med på sine idéer om krigskirkegårder. I 1917 ble det også utformet et charter som gjaldt for Commonwealth-landene. Det ga klare retningslinjer om hvordan de døde på fronten skulle behandles. Charteret var beskyttet av kong Georg V. De respektive landene betalte inn en avtalt sum for å sikre finansieringen av den nye Imperial War Graves Commision (IWGC). Ordet «Imperial» i kommisjonenes navn ble etter hvert politisk ukorrekt og ble byttet ut med «Commonwealth» i 1960. Nå kunne organisasjonen for alvor legge til rette for store, britiske kirkegårder, og arbeidet ble verdensomspennende. Arkitekter og gartnere ble ansatt for å lage pene minnelunder og kirkegårder. Så å si hele kloden hadde etter hvert fått befatning med krigen, og den hadde fått sine britiske ofre i en mengde land. Derfor måtte det etableres enkle og klare retningslinjer for hvordan de falne skulle behandles. Det viktigste punktet var at de døde ikke skulle flyttes hjem til Storbritannia, eller til noen av Commonwealth-landene. De falne skulle legges i graver i nærheten av der de falt. Gravsteinene skulle ha lik utforming på de respektive kirkegårdene. Det skulle ikke gjøres forskjell på menig og offiser. Menige og offiserer skulle heller ikke skilles. På de enkle steinene skulle det stå avdelingens merke, den dødes navn, regiment, militær grad eller tittel, dødsdato, alder og en kort inskripsjon gitt av de pårørende. Inskripsjonen måtte godkjennes av IWGC for å unngå støtende og diskriminerende uttrykk. Dersom det
var graver som ikke lot seg identifisere, skulle steinen merkes som en ukjent soldats grav. Den kjente forfatteren Rudyard Kipling, som selv hadde mistet en sønn i krigen, og som forgjeves hadde lett etter ham, sto for teksten som kommisjonen godkjente på slike graver. Den ukjente soldaten ble æret med Kiplings valgte ord: «Known unto God.»1 Ingen andre opplysninger var tillatt på steinen dersom det var den minste tvil om de var korrekte. I samråd med pårørende kunne innskriften «Believed to be» godkjennes. Dersom granatsprengning hadde ødelagt midlertidige kirkegårder så mye at gravene ble ugjenkjennelige, valgte man å skrive «Known to be buried in this cemetery» eller «Buried near this spot». Kipling ga svaret på hva som skulle stå i tillegg: «Their glory shall not be blotted out.» Foruten rene kirkegårder med graver arrangert med militær presisjon ble det satt opp mange minnesmerker i minnelunder over hele verden. Der kunne tusenvis av navn være skrevet inn på store tavler på monumentene. Det må legges til at de tre våpengrenene for hær, sjø og luft hadde forskjellige tanker om krigsgraver. Hæren var konservativ og la vekt på tradisjonelle graver der soldatene falt, mens marinen så på sjøen i seg selv som en grav. Det var innarbeidede og respekterte tradisjoner. Med mindre fartøyet til den falne var forsvunnet på ukjent sted, brukte ikke marinen begrepet «ukjent grav». For luftforsvarets falne ble de døde minnet på stedet flyene tok av fra, eller de fikk sine graver der de omkom, dersom de ble funnet.
Remembrance Day på Sola kirkegård, 2012. Bilde: T. Ødemotland
15 /
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 15
02.09.2020 20:14:08
I F RE MME D JO RD
I 1939 var registreringsarbeidet etter 1. verdenskrig enda ikke avsluttet. Mye sto fremdeles igjen da kommisjonen måtte forberede seg på en ny krig som var i emning. Men, mye var gjort på det organisatoriske plan, slik at prinsipper og metoder for gravregistrering kunne videreføres inn i den nye verdenskrigen. Norge og Rogaland fikk stifte bekjentskap med ordningene i kraft av sin beliggenhet. Rogalandskysten ligger mot Nordsjøen, som var krigsskueplass i begge krigene. Flere døde sjøfolk ble tatt av havstrømmene og drev i land i Rogaland etter sjøslagene mellom den britiske og tyske marinen under 1. verdenskrig. Nordsjøen ble i mindre grad berørt av store sjøslag under 2. verdenskrig. Derimot ble luftrommet over havet mellom Skottland og Norge et transittområde for allierte og tyske fly. Mange fly endte i havet, enten som følge av ulykker eller luftkamper. Mannskapene ble aldri funnet igjen og fikk en våt grav, mens noen drev i land og ble tatt vare på, slik at de kunne gis en verdig begravelse på land. Noen ganger kunne ikke flymannskapene identifiseres og ble derfor lagt i grav merket som ukjent. De døde ble tatt hånd om av tyskerne og
lagt blant sine egne graver på tyske og norske kirkegårder. De fikk en gravferd på militært vis, med ære og honnør. Tyskerne førte såkalte Totenlisten. Det var rapporter om døde, som ble sendt til Røde Kors-kontoret i Genève. Etter krigen ble det lagt ned en stor innsats for å få oversikt over RAFs tap. Over 42 000 «airmen» var ikke gjort rede for på de ulike krigsteatrene rundt om i verden. Foreløpig hadde savnede «airmen» kun fått «Missing, Belived Killed» ført ved sine navn. Behovet for å få oversikt var allerede i 1944 så stort at Air Ministry i Storbritannia etablerte en enhet kalt Missing Research and Enquiry Section (MRES). Denne avdelingen fikk i oppgave å spore opp de savnede flymannskapene etter hvert som områder ble frigjort fra tysk okkupasjon. Senere ble organisasjonen utvidet og endret navn til Missing and Requiry Research Unit (MREU), med flere seksjoner. De reiste rundt i forskjellige land og drev sitt spesielle detektivarbeid. De som ble funnet inngikk i Commonwealth War Graves Commissions (CWGC) over-
Minnesmerke for Operation Freshman på Eiganes. Bilde: E. Ettrup
/ 16
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 16
02.09.2020 20:14:10
Mi li t æ rh i s t ori s k Foreni ng Rogaland
Den ukjente Squadron Leaders grav i Egersund. Bilde: T. Ødemotland
sikter. Slik kunne de pårørende få kunnskap om sine kjære, og de fikk en grav å gå til. Norge og Rogaland fikk også besøk av disse etterforskerne. Det første avdelingen for savnede, Casualty Branch i Air Ministry, gjorde med sine lister, var å finne ut om de savnede kunne være registrert av tyskerne. De kryssjekket derfor listene med Røde Kors’ lister i Genève, som var sendt inn helt tilbake fra 14. oktober 1939.2 Hvis ikke disse undersøkelsene ga svar, måtte søkeenhetene ut i felten. De begynte da med to utgangspunkt; et flyvrak kunne gi god informasjon via serienummeret på vrakdelen og andre typiske, tekniske spor. Det kunne igjen sammenlignes med oppdraget den savnede fløy. Gravene som tyskerne hadde stått for, ga neste ledetråd. Men de måtte først åpnes. Etter detaljerte prosedyrer for ekshumasjon kunne de dermed finne spor i gravene som kunne identifisere personene. Ofte fant de flere personer i samme grav. Det kunne lede til
svar på andre saker de behandlet, men det kunne også forårsake nye spørsmål. Når gravåpningen var ferdig, utført med stor nøyaktighet, ble opplysningene protokollført og arkivert. Det siste som da sto igjen, var å gjøre graven ferdig i henhold til standardene til CWGC. Gravene ble flyttet til egne gravlunder som CWGC hadde fått tildelt fra myndighetene i landene de var i. De kunne være en del av ordinære gravplasser på stedet, eller det kunne være særskilte CWGC-gravplasser. I enkelte tilfeller hadde tettsteder fått et eierforhold til gravene. De så på de falne flymannskapene som helter og frigjørere. De søkte derfor ofte om å få beholde gravene slik de var. Dersom de lokale myndighetene kunne garantere for stell og vedlikehold, ble tillatelse gitt til en slik løsning. Vi stopper tankefulle opp ved to graver på Egersund gravlund. 26. mai 1942 falt Squadron Leader Philip Foster fra RAF Volunteer Service vest for Ognabukta. 17 /
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 17
02.09.2020 20:14:10
I F RE MME D JO RD
Known unto God. Ukjent britisk flyger gravlagt i Haugesund, i bakgrunnen en ukjent britisk sjømann. Bilde: E. Ettrup
/ 18
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 18
02.09.2020 20:14:11
Mi li t æ rh i s t ori s k Foreni ng Rogaland
graven undersøkte MREU den grundig. Kanskje var det bare en distinksjon, eller et annet spor som fortalte at det var en Squadron Leader som lå der? Ingen ting annet som kunne gi helt sikkert svar på hvem han var? Kanskje var det en som kom med havet fra et havaristed lenger syd? Slike spørsmål vil aldri kunne bli besvart. I 1951 avsluttet Air Ministry sine leteoperasjoner. Av 41 881 savnede kunne 23 881 gjøres rede for med kjente graver. 9 281 savnede ble formelt erklært døde på havet. Om 6 745 har man ingen informasjon.3 Commonwealth War Graves Commission minnes 1 700 000 tjenestemenn og -kvinner. 200 000 av dem ligger i uidentifiserte graver. Under 2. verdenskrig bestemte Churchill at også sivile som omkom som følge av krigshandlinger, skulle hedres. 67 000 slike er æret i Westminster Abbey. 40 000 graver som ikke har herkomst fra Commonwealth-land blir også hedret av CWGC. Organisasjonen kontrollerer et areal på 710 hektar rundt om på kloden for minnelunder og gravplasser.4 I Norge er det registrert 1 149 britiske (Commonwealth) graver.5
Corporal J. G. L. Thomas’ grav på Eiganes. Bilde: E. Ettrup
Like ved Fosters grav står en tilsvarende stein, med samme dato, men ikke noe navn. Kun graden, Squadron Leader, til vedkommende er nevnt. Uvilkårlig vil en undres om det er en forbindelse mellom disse to. Men ingen dokumentasjon indikerer det. Det er to graver med forskjellig skjebne. Fosters minne er beskrevet, og de pårørende har en grav å gå til. Andre som hadde en kjær Squadron Leader, som ble borte med flyet sitt et sted rundt Nordsjøen, vil undres til evig tid om det er han som ligger i Egersund. Ved flyttingen av denne
Vår andektige vandring på kirkegården går mot slutten. Vi har gjort mange stopp og vi har reflektert mye. Vi har passert krigsgraver for sovjetiske fanger, norske falne, tyske soldatgraver på de spesielle tyske kirkegårdene og vi har lagt merke til andre graver knyttet til krig. Ikke alle gravsteinene kan fortelle like mye. Men uansett skjebne, uansett opphav og uansett side av krigen kjempet de alle for en sak de trodde på, og ga sitt liv for den, eller de falt som uskyldige ofre for krigsherrenes misgjerninger. På Corporal J. G. L. Thomas’ grav på Eiganes gravlund står det skrevet under korset på steinen: Counting not the cost, he did his duty, now lulled in eternal rest. La det evige minne bestå. Ennå blir mange gravminner husket av etterlatte, men ettersom generasjonene skifter, vil de døde trolig gå i glemmeboken. Gravene og hederen står igjen, og hvis historien ikke fortelles, blir individet bare et ukjent navn. Bare Known unto God.
19 /
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 19
02.09.2020 20:14:13
I F RE MME D JO RD
Kapittel 1
BEGYNNELSEN 1. verdenskrig Man kan si at historien om krigsgravene i Rogaland startet 2. august 1914, da regjeringen i statsråd bestemte seg for å innkalle til nøytralitetsvakt. Marinen, derimot, skulle settes i krigsberedskap, og det gikk ut full mobiliseringsordre ved middagstider samme dag. Alt vernepliktig befal samt flere årsklasser sjøvernepliktige, ble innkalt. I tiden før og etter unionsoppløsningen hadde Norge bygget seg opp en ikke så rent liten marinestyrke, og snart var norske krigsskip et dagligdags syn langs hele kysten. En sterk nøytralitetshåndhevelse var nødvendig for å innfri de forpliktelser en nøytral stat hadde i henhold til folkeretten. Gjennom et nærmest politimessig vakthold skulle man påse at nøytralitetsbestemmelsene ble fulgt innenfor den norske territorialgrensen.6 Ethvert fremmed krigsskip som ble påtruffet innenfor norsk territorialfarvann, skulle praies og eventuelt interneres dersom nøytralitetsforskriften var brutt. For å håndheve disse reglene ble marinen utplassert i sentrale havner langs kysten, og skulle herfra patruljere skipsledene. For Rogalands del ble Egersund, Tananger, Kvitsøy og Kopervik fast belagt med skip fra nøytralitetsvakten.7 Foranledningen for mobiliseringen var Tysklands krigserklæring mot Russland 1. august 1914, som sannsynliggjorde at også Storbritannia ville bli trukket inn i
krigen. Ganske riktig, dagen etter den norske mobiliseringen, 3. august 1914, erklærte Storbritannia krig mot Tyskland, og en storkonflikt i Europa var et faktum. Krigen som skulle ende alle kriger, skulle komme til å bli utkjempet med ny teknologi som fly, stridsvogner og giftgass, og skulle kreve hele 18 millioner menneskeliv i løpet av de neste fire årene. Krigen ble snart førstesidestoff i alle landets aviser, men for de fleste nordmenn virket det hele ganske fjernt, selv om stormaktene ofte viste seg like utenfor kysten vår. Innen nyttår første krigsår hadde åtte norske skip i utenriksfart blitt minesprengt, med tap av 28 menneskeliv. I 1915 ble ni norske skip minesprengt, mens 24 damp- og motorskip og 25 seilskip ble senket. I hovedsak var det tyske ubåter som sto for senkningene, men som oftest ble skipene praiet og inspisert, før den tyske ubåtkapteinen eventuelt beordret senkning dersom han fant at lasten skulle til en av Tysklands fiender. Dermed fremsto senkningene som en uunngåelig del av krigen, og de som seilte med last til landene som lå i krig, visste at de løp en risiko. Avisene meldte stadig om vrakgods som drev i land, og livbelter med navn på savnede skip var ofte det eneste man fant. 3. mai 1916 ble avisoverskriftene om slagene i Frankrike og Belgia satt til sides, da et 160 meter langt luftskip
/ 20
IFremmedJord_sats_ID_35.indd 20
02.09.2020 20:14:14
