Forord – Roald G. Bergsaker

FORORD

Med bind 7 – I FREMMED JORD – Krigsgraver i Rogaland har Militærhistorisk forening Rogaland satt et foreløpig naturlig og verdig punktum for sitt arbeid med å beskrive og dokumentere «Glimt fra okkupasjonen», som hovedoverskriften for arbeidet er. For de mange av oss i Rogaland, men også utenfor fylkets grenser, har de seks foregående bøkene gitt ny og bedre dokumentert kunnskap om det som skjedde i de fem krigsårene.

Som tittelen indikerer, er mye av bokens innhold viet til de soldater som kjempet og falt på fremmed jord. Dette er et tema som bare i mindre grad er berørt i tidligere krigshistoriske verk. Verdenskrigene var bokstavelig talt grensesprengende, og en stor del av soldatene ble sendt for å kjempe på områder som for dem var ukjente. Det kreves et spesielt type mot for å sette sitt eget liv på spill for et stykke land som ikke er ens eget, og boken omhandler skjebnene til mange av disse soldatene.

Krigens historie skrives som kjent av seierherrene, og det er derfor prisverdig at forfatterne omhandler soldater fra begge sider av krigen på samme respektfulle måte. Som enkeltindivider var soldatene på begge sider en del av en større sammenheng de selv ikke hadde innflytelse over, og det gjøres ikke moralsk eller etisk forskjell på allierte soldater eller soldater fra aksemaktene. Det gir boken en historisk troverdighet som er nyttig for å forstå historiene bak selve krigshandlingene.

Vi i Rogaland var på ingen måte uberørte av kamphandlingene under første verdenskrig. Krigen til sjøs resulterte gjerne i vrakgods og hyppige likfunn på strendene. At forfatterne har vært i stand til å rekapitulere det som skjedde i de kaotiske krigstider, er beundringsverdig. Arbeidet er gjennomsyret av innsikt og respekt for stoffet, og det er lagt til grunn et imponerende stykke kildegransking – som er levendegjort gjennom innlevelsesevne og fortellerglede.

På minnesmerket i Oslo over luftforsvarets falne flygere står et enkelt sitat fra et dikt av Nordahl Grieg: «Over de dødes rike står luften ukrenkelig ren, det er som å splitte et vennskap, hvis vi vil nevne en.» Her nevnes ikke en, men alle. Måten vi behandler våre døde på forteller om tradisjon, historie og ikke minst kultur. Det gir inntrykk å lese om hvordan fremmede lands døde soldater ble gravlagt, vist stor respekt, og den siste ære. Boken har mange lokale eksempler på dette.

Etter Jyllandslaget i 1916 drev mange omkomne sjømenn i land langs Rogaland og på Sørlandskysten. For innbyggerne i et land som hadde levd i fred i mer enn 100 år, var dette skremmende.

Det fortelles om en passasjer på et av kystens ruteskip som opplevde å se druknede. Alle hadde redningsvester på, og likene ble derfor stående rett opp og ned i sjøen, med armene ut til siden, hodet bøyd bakover så de brustne øyene var rettet mot himmelen. Når likene ble løftet og senket av bølgene, beveget armene og hodet seg slik at det så ut som om de vinket til passasjerene. Uhyggelig.

Som ung sersjant tjenestegjorde jeg ved HMKG (garden). Blant de mange tjenesteoppdragene var å være vaktkommandør på Akershus. Det gjorde sterkt inntrykk da jeg første gang var til stede ved en kransepålegging på retterstedet for norske patrioter. «De kjempet – de falt – de gav oss alt» er den manende teksten på minnesmerket.

Senere, som ordfører på vennskapsbybesøk til Finland, var bekransningen av heltegravene en naturlig del av programmet for besøket. Jeg får litt av den samme respekten når jeg står foran de utenlandske soldatgravene i Norge. De delte en felles skjebne, fratatt livet som et resultat av kamphandlinger.

En grav er et minne om den som ligger der, og i respekt for avdøde behandles graven deretter.

Boken er også en nøyaktig historisk gjennomgang av det som skjedde på de største «krigsskueplassene» i Rogaland, Altmark-affæren, striden i Gloppedalsura, operasjon Freshman, men også det daglige livet i de mange

fangeleirene. 2. verdenskrig brakte krigshandlingene inn i våre «nærområder», fangeleiren på Sande i Sola var åsted for grove krigsforbrytelser. Fanger ble avrettet uten lov og dom. Mange skrekkelige og umenneskelige skjebner utspilte seg ikke bare der, men også flere andre steder i Rogaland. Det er uhyggelig lesing.

MHFR sitt arbeid har også vært til stor hjelp for etterlatte som søker opplysninger om sine nærmeste. Boken inneholder flere eksempler på dette, men det kan være fristende å minne om Allan Hurrell sin skjebne hvor han i 1941 forlot Rhodesia for å bli flyver i England. Han ble skutt ned over Feistein, skadet, sendt i tysk krigsfangenskap, og kom tilbake til England etter freden. Han døde 93 år gammel, og hans siste ønske var at asken hans skulle spres over det området hvor han ble skutt ned. Etterkommerne hans fant, ved hjelp av MHFR, tilbake til stedet hvor Allan ble skutt ned. De fikk da møte sønnene til Olav Obrestad som var han som berget Allan. Brevet fra Allans etterkommere er representativt for den takknemlighet mange har for dette arbeidet.

Rogaland sto sentralt i tyskernes forsvarsplanlegging. Fylket ble kraftig fortifisert, og som en del av invasjonsforsvaret ble det plassert ut mange miner. Minefeltene var farlige og måtte derfor ryddes så fort som mulig etter freden. Det ble tyskernes oppgave og krevde sine offer. 38 tyskere omkom i ryddeoperasjonene i Rogaland.

Jeg er født i 1942 og bodde mine første leveår på Kvalbein, Brusand. Mange minefelt lå på morfar sin strandgård. For å komme til stranden måtte vi gå gjennom tidligere minefelt. Jeg husker godt en strandtur sammen med mor en sommerdag i 1946. Minefeltet var ryddet og området erklært minefritt. All ferdsel til sjøen gikk langs merkede stier. Likevel fryktet mor at en vilter fireåring skulle forville seg ut av stien. Minefrykten satt tungt i henne.

Jeg vil gjøre deler av MHFR Rogaland sitt forord til mitt og si at ingen vil savne noe i boka når siste side er lest. Boka Fremmed Jord er velskrevet og rikelig illustrert med bilder som ikke har vært tilgjengelige for offentligheten før.

Vi ser i dag konturene av en internasjonal politikk hvor uroen mellom øst og vest øker. Freden vi har hatt siden 1945 slår sprekker, vi leser om cyberangrep, spionasje, russisk maktbruk i Ukraina – til og med giftdrap av russiske etterretningsoffiserer på engelsk jord. Det er splid internt i Nato om deltakelse og finansiering av felles styrker. Boken kan derfor også leses med nåtidens historiske blikk, hvor betydningen av å slå ring om felles verdier blir åpenbar.

Jeg vil avslutningsvis gjerne gjøre Simone Weils ord til mine:

«Hvis man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden og man egner seg heller ikke til å forme fremtiden»

August 2020 Roald G. Bergsaker