Død og pine

Commentum © 2023 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Commentum er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.commentum.no ISBN: 9788284163901 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Commentum er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

DØD OG PINE

DØD og PINE de henrettede i Norge 1749–1752

Torgrim Sørnes

2023

Innhold Innledning: Liv og død ....................................................................... 9 KAPITTEL 1 / Glede blant Guds engler ........................................ 12 Peder Bjørnsen Engerplassen (1728–1749) ................................... 12 KAPITTEL 2 / Hans egen datter .................................................... 20 Ole Nilsen Hindbjørgen (1696–1749)........................................... 20 KAPITTEL 3 / Blodhevn ............................................................... 39 Herbrand Jonsen Rotneim (1684–1749)........................................ 39 KAPITTEL 4 / Vandringen slutter ................................................. 57 Jens Jakobsen (1713–1749) ........................................................... 57 KAPITTEL 5 / Barneskjending ...................................................... 67 Østen Olsen (1689–1750)............................................................. 67 KAPITTEL 6 / Det er skyld nok til alle ......................................... 80 Ingeborg Larsdatter Klokkhaugen (1719–1750) Jon Pedersen Klokkhaugen (1713–1750)....................................... 80 KAPITTEL 7 / Dårlig blod ............................................................ 88 Tor Arnfinnsen Veslehaugen (1711–1750).......................................... 88

− 5 −

KAPITTEL 8 / Mørkets Fyrste ...................................................... 101 Aanit Larsen (1723–1750)............................................................. 101 KAPITTEL 9/ Slakt ....................................................................... 110 Daniel Svendsen Refsal (1732–1750) ............................................ 110 KAPITTEL 10 / Mishandling ........................................................ 123 Johannes Ulvund (1709–1750) ..................................................... 123 KAPITTEL 11 / Julebrennevin....................................................... 134 Iver Hansen Fauskevåg (1706–1750) Steffen Olsen Bergvalen (1673–1750) Anne Steffensdatter Bergvalen (1723–1750) .................................. 134 KAPITTEL 12 / Grader av galskap ............................................... 143 Martha Engebretsdatter Helle (1678–1750) .................................. 143 KAPITTEL 13 / Ingen fortid, ingen fremtid .................................. 154 Nils Knudsen Sukke (1716–1750) ................................................ 154 KAPITTEL 14 / Intet sett, intet hørt, intet sagt ............................. 168 Håvard Magnussen Haugen (1711–1750) ..................................... 168 KAPITTEL 15 / I familiens skjød .................................................. 176 Knud Olsen Øren (1702–1750) .................................................... 176 KAPITTEL 16 / Vagabundi ........................................................... 182 Peter Jonassen Hesteskjærer (1700–1750) ..................................... 182 KAPITTEL 17 / Det ble aldri folk av henne .................................. 195 Berit Jensdatter Skjærli (1731–1751)............................................. 195 KAPITTEL 18 / Åpenlyse hemmeligheter ...................................... 203 Ingeborg Nesheim (1706–1751) ................................................... 203

KAPITTEL 19 / En ugle på forstyrrede steder ............................... 214 Anne Evendsatter Fjellerbakken (1728–1751) ............................... 214 KAPITTEL 20 / Reisende som møtes om natten ........................... 223 Knut Endresen (1723–1751) ........................................................ 223 KAPITTEL 21 / Å bygge seg en fortid ........................................... 231 Anders Olsen Høvding (1726–1751) ............................................ 231 KAPITTEL 22 / Prestens dreng ..................................................... 245 Peder Arntsen Vika (1722–1751) .................................................. 245 KAPITTEL 23 / Svin ..................................................................... 256 Arnt Olsen Omsund (1696–1751) ................................................ 256 KAPITTEL 24 / Et råttent eple ...................................................... 274 Knut Olsen Larv (1723–1751) ...................................................... 274 KAPITTEL 25 / Den grumme skjebne........................................... 282 Jens Jensen (1731–1751) ............................................................... 282 KAPITTEL 26 / Forfedrenes synder............................................... 293 Maren Ellefsdatter Reistad (1726–1751) ....................................... 293 KAPITTEL 27 / Blodtåke .............................................................. 300 Jon Andersen Valberg (1708–1752) .............................................. 300 KAPITTEL 28 / Ubotamål ............................................................ 308 Ingeborg Eriksdatter Fygle (1711–1752) Hans Jensen Ramsvik (1708–1752) Johannes Jonsen Rise (1720–1752) ............................................... 308

− 7 −

DØD OG PINE

Innledning: Liv og død

D

en 29. januar 1749 ble en festdag i kongeriket Danmark-Norge. Hennes Majestet dronning Louise hadde nedkommet med en sønn – en kronprins. Arvefølgen var reddet, huset Oldenburg kunne fortsette sitt enevelde over Europas nordvestlige hjørne.

Barnet ble døpt Christian. Det var så meget mer etterlengtet, ettersom dronningens førstefødte sønn, – som også hadde blitt døpt Christian – hadde forlatt denne verden 3. juni 1747, ikke fullt to år gammel.

Det kan synes som om denne første Christian var den heldigste i barneflokken. At far var konge og mor dronning ser ikke ut til å ha kunnet oppveie at far var en sadistisk, utro fyllik og mor var død – dronningen mistet livet kun 27 år gammel under forsøket på å føde barn nummer 6: Hun fikk et akutt inneklemt navlebrokk og både hun og barnet døde der og da.

Som om ikke dette var ille nok, hadde moren bragt inn i familien noen besynderlige gener. Både hennes sønn, denne Christian som ble født i 1749, og hennes nevø George, som var født i 1738, skulle bli sinnssyke, uheldigvis ble også begge konger, endatil av hvert sitt land.

Hennes eldste datter, Sophie Magdalene, ble dronning av Sverige, gift med Gustav III – heller ikke han en klippe av mental helse; han klarte ikke engang å fullbyrde sine ekteskapelige plikter på bryllupsnatten og måtte hente en av sine svirebrødre til hjelp fordi han «inte hittade hålet». Den andre søsteren, Vilhelmine, ble giftet bort til en notorisk utro tysk kurfyrste, men bar dette sitt kors med tilsynelatende stoisk ro. − 9 −

TORGRIM SØRNES

Men i 1749 lå dette kaoset av galskap, utroskap, fyll, vold og mord noen år inn i fremtiden. Samtiden feiret fødselen av en prins med store festligheter, og det ble bedt til Den Allmektige Gud i takknemlighet fra samtlige prekestoler i Norge, Danmark, Island og Færøyene.

Selv de underste av alle undersåtter ville slikke nådens sol nå. Den 12. februar gikk det ut beskjed om at en viss mengde «ærlige» slaver – med andre ord straffanger på Hans Majestets festninger – skulle løslates for å feire dronningens vellykkede forløsning.

Noen få dager senere, – den 19. februar 1749 – foregikk en adskillig enklere og også adskillig dystrere kirkelig begivenhet i Christiania i Norge – det nåværende Oslo. Begivenheten kan trygt sies å ha foregått i den motsatte enden av det sosiale spekteret; det var den akershusiske skarpretter August Anton Lædel som ble båret til graven i Akershus slottsmenighet, 48 år gammel. Han hadde kommet til Norge i 1733, forflyttet fra sin tidligere jobb etter fem år som bøddel på Bornholm. I Norge hadde han fått et betydelig fetere kall enn den tynt befolkede øy i Østersjøen – mellom 1733 og hans død i 1749 hadde han egenhendig halshugget, hengt eller brent rundt hundre av sine nye landsmenn og -kvinner, samt foretatt et minst like stort antall piskinger og brennemerkninger.

Allerede den 26. februar bestemte myndighetene seg for at Lædels sønn, Franz Gottschalck, skulle få overta vervet som bøddel i de østlige landsdeler. Franz Gottschalck Lædel var da kun 20 år, men var blitt grundig opplært av sin far. Han skulle få en karriere som var minst like lang og givende som farens, som skarpretter for det mest folkerike distriktet i Norge, Akershus stift – det vi i dag kaller «Østlandet». Hans jobb var å piske, brenne, halshugge, henge og svimerke forbrytere fra Dovrefjell i nord til Halden i syd og fra svenskegrensen til Jotunheimen. I tillegg var han også militær skarpretter, og dette i en periode av

− 10 −

DØD OG PINE

vår historie da de aller fleste væpnede styrker befant seg på nettopp på Østlandet.

Hans andre kolleger var ikke like travle. I Trondhjem bodde Johan Caspar Öhlstein og skulle være bøddel for trøndere, nordmøringer og romsdøler, en jobb som medførte stadig krangling med de lokale myndighetene om lønnsforhøyelse, for ikke å si utbetaling av lønn i det store og hele. Hans kollega i Bergen, Johann Heinrich Helmschläger, hadde et bedre utkomme, men dette skyldtes blant annet at han også fungerte som kirurg og hadde inntekter derfra. I Kristiansand het bøddelen Johan Conrad Hoffmann, en offentlig ansatt person hvis gasje var så lav at selv rådmennene i byen syntes det var flaut – for ikke å snakke om hvor vanskelig det var å skaffe folk til stillingen under slike forhold. Av den grunn hadde man klart å bli enige om at Hoffmann skulle få overta bødleriene i Stavanger amt så fort Helmschläger døde.

Som man kanskje kan ane av navnene, var samtlige av disse skarprettere av nord-tysk avstamning. I tillegg til disse fire herrer var det også en bøddel i Norlands amt og én i Finnmark. Disse nord-norske bødlene hadde man måttet rekruttere fra det innenlandske marked, blant annet ved å benåde dødsdømte forbrytere til å måtte overta bøddeljobben for en ussel betaling – den finnmarkske bøddel fikk for eksempel betaling i fisk.

De likte å kalle seg «Scharfrichter» – «skarpretter», som var en finere tittel enn den mer folkelige «bøddel». Ordet «mestermand» var også mye i bruk, og ved et par anledninger finner vi den latinske tittelen «carnifex» i bruk. Dette siste ordet brukte romerne både om bødler og slaktere; en omstendighet som også på norsk ble reflektert i ordet «menneskeslakter».

Men hvem var de, hvem slaktet de, og hvorfor?

− 11 −

TORGRIM SØRNES

KAPITTEL 1

Glede blant Guds engler Peder Bjørnsen Engerplassen (1728–1749)

«Ungdomskriminalitet er ikke noe som er medfødt hos en gutt, det skyldes enten eventyrlyst eller mangel på disiplin, alt ettersom hvordan hans natur er.» (Robert Baden-Powell)

T

røgstad er i dag en slags bakevje i det nyopprettede gigantiske Viken fylke; en beskjeden jord- og skogbruksbygd beliggende mellom innsjøene Øyeren og Hemnessjøen. Omtrent slik var det daværende Trøgstad prestegjeld i 1750 også – likeledes den gangen en bakevje, litt dårligere veier enn nå, elendige kommunikasjoner, men også da en bygd hvor man forsøkte å leve av hva man kunne tvinge frem av jord og skog; enten ved å selge tømmer, dyrke korn eller la tamme husdyr gresse.

Den tredje søndag i advent i 1705 ble det feiret bryllup mellom Bjørn Andersen Skrammerud og Mari Torgeirsdatter. Skrammerud var den gang en stor gård; – i dag ligger plassen inne i Trøgstad sentrum og brukes som barnehage. Men uaktet gårdens størrelse, Bjørn og Mari hadde hverken odel eller annet, de var fattige husfolk som måtte trelle under storbondens åk. − 12 −

DØD OG PINE

Ekteskapet ble således ikke inngått under noen store økonomiske forventninger; kanskje heller ut fra en biologisk tvang, allerede fem måneder etter bryllupet bar de sin førstefødte Torgeir til dåpen i Trøgstad kirke. Tre år senere kom en datter, Karri som hun ble døpt, med to r-er sågar, som i krydderet. Den lille familien hadde i mellomtiden flyttet fra Skrammerud-bonden til Væte. Væte ligger noe lenger nord i prestegjeldet, ved Øyerens østre bredd. Men også her var Bjørn husmann. I løpet av oppholdet her oppe rakk han å begrave den vesle Karri, som kun fikk slite seks måneder i denne jammerdal før hun ble frigjort fra lidelsenes hjul.

Familien flyttet videre – nå til Rud; her fikk de tilhold på en plass ved navnet Rud-ødegård. Betegnelsen «Ødegård» innebærer at stedet ble fraflyttet i forbindelse med svartedauden på 1300-tallet, da befolkningsmengden avtok såpass dramatisk at de dårligste gårdene kunne oppgis. Etter hvert som folketallet langsomt steg igjen utover 1700-tallet, ble man av ren og skjær nød tvunget til å ta opp igjen disse forlatte plassene som da fikk tilnavnet «ødegård». Imidlertid var klimaet adskillig verre i år 1700 enn i år 1300. Det som var en marginal gård før svartedauden, var Hunger og Sult under den lille istid på 1700-tallet.

Noen god reklame var navnet dermed ikke. Men uansett slit og ofre i kampen for tilværelsen, i 1711 fikk Bjørn og Mari en ny liten Karri, som riktignok ikke levde så lenge hun heller, og i 1713 en Anders, som døde etter ni uker. I 1714 kom Kari nummer tre til verden og i 1717 Ragnhild. Etter dette flyttet familien på ny, til en husmannsplass under gården Enger; og her i 1720 fødte Mari sitt syvende barn, Torstein, og i 1722 enda en Anders – han døde etter bare ti dager. Rett etterpå døde også eldstegutten Torgeir. Tilsynelatende uanfektet gikk husmannen og hans kone på hverandre igjen, i 1724 kom en ny Torgeir, han holdt ut i ni uker før han ble lagt til hvile på Båstad kirkegård. I 1725 ble Mari født, og i 1728 endelig Peder. − 13 −

TORGRIM SØRNES

Det å være barn nummer 11 i en familie, er ikke nødvendigvis en forbannelse. I dette tilfellet sørget dessuten Mannen med Ljåen for at barneflokken ikke ble uhorvelig stor. Man må likevel tillate seg å filosofere over oppvekstmiljøet. For den siste, Peder, ser det ut til at både medfødte dårlige evner og en understimulert oppvekst har slått inn.

Man skal heller ikke se bort fra at mangelfull og dårlig ernæring under svangerskapet påvirker fosterets hjerne; – og da ikke i positiv retning.

I 1747 finner vi Peder igjen, ukonfirmert, 19 år gammel, og nylig arrestert av lensmannen for å ha hatt sex med en rød ku.

Selv i våre opplyste og liberale dager rynker man på nesen av den slags, i alle fall i bedre selskaper. I 1747 gjorde man adskillig mer enn det.

Den paragrafen i den norske lov som omhandlet kjønnslig omgang med dyr, var § 6-13-15 i Christian Vs Norske Lov: Omgængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand.

Denne paragrafen bygde i sin tur på Bibelen, hvor det i 3. Mosebok, kapittel 20, vers 15 heter: «Og en Mand, som ligger hos et Bæst, skal visselig dødes, og Bæstet skulle I dræbe.»

Trøgstad prestegjeld var den gang en del av Rakkestad, Heggen og Frølands fogderi. Her var det fogden, kammerråd Peter Fehmann1, som var kongens mann på stedet. Kammerrådstittelen hadde han nettopp ervervet seg, en i og for seg tom og jålete tittel som var til salgs hos kongen for rede penger. Fehmann var en utpreget klatrer i det dansk-norske byråkratiet: Opprinnelig svensk hadde han måttet forlate fosterlandet av litt uklare grunner; noen hevder at han hadde begått underslag; andre kilder peker på en uheldig politisk aktivisme under den stadig − 14 −

DØD OG PINE

pågående striden mellom «hattar» og «mössor» der borte. I alle fall ble han ganske raskt utnevnt til «kammerraad» og fogd i Rakkestad. Han solgte fogderiet i 1751 for tre tusen daler og flyttet til Trondhjem, hvor han ble magistratpresident – øverste leder – og fikk oppgradert tittelen til «justitsraad». Kort tid etterpå solgte han magistrat-stillingen også, for over fire tusen daler, og giftet seg med kong Frederiks uekte datter, Anne Maria de Hansen, – en ulykkelig affære som skulle ende med skilsmisse i 1771.

Fogden hadde flere funksjoner – han skulle være skatteoppkrever, men også påtalemyndighet i straffesaker. I dette tilfellet var han aktor i saken, mens sorenskriver Jacob Eriksen Krogh2 var dommer sammen med åtte av Trøgstads trauste bønder som meddomsmenn. Som man kanskje kan forstå hadde fogd Fehmann andre jern i ilden som var både mer interessante og ikke minst mer innbringende enn en kuvoldtekt.

Dommen falt 4. september 1747; både Peder og kua skulle brennes på bålet. Det vil si, sorenskriver Krogh ekstemporerte noe fra lovens bokstav, han mente i sin dom at Peder skulle halshugges først, og deretter kunne man brenne opp hode og kropp.

Alle dødsdommer skulle automatisk appelleres til neste instans, hva enten den dømte ønsket det eller ikke. Så den 14. november 1747 kom saken opp for Fredrikstad og Tønsberg lagting, av og til kalt «Mosse lagting» fordi de holdt hus i Moss.

Nå var det riktignok bare én tiltalt igjen. Kuas eier hadde gitt fullstendig blanke i dyret da han forsto at hun ville bli brent opp uansett, og så snart høsten kom lot han henne krepere av sult og kulde i villmarken og ligge der til mat for ravn og kråke. Allerede den 14. oktober måtte stiftsamtmannen, generalmajor von Rappe3, skrive til fogden at han fikk se til å få brent opp kadaveret jo før jo heller.

Peder Bjørnsen derimot, var fremdeles oppegående, i alle fall i fysisk forstand. Aktor i ankesaken var nå en virkelig advokat, om enn en gammel og syk en, nemlig prokurator Hocherup4. Fogd Fehmann − 15 −

TORGRIM SØRNES

så det ikke bryet verdt å make seg inn til Moss og hadde fått overtalt Hocherup til å være sin fullmektig.

Peder Bjørnsen hadde på tilsvarende måte også fått en offentlig oppnevnt og profesjonell forsvarer, prokurator Hans Bech5.

Faktum i saken var såpass godt belyst at man ikke brukte noe mer tid på det. Imidlertid hadde Bech mye å komme med når det gjaldt den tiltaltes person. Først dro han en liten bløff, – at Peder var «icke fylgt Sytten» år – i virkeligheten var han nitten – men i tillegg hevdet Bech at Peder var «som et Barn», «vankundig», ja, endatil ordet «vanvittighed» ble brukt; så i dette tilfellet mente Bech at en tukthusstraff måtte være passelig.

Nå driver «barn» ikke normalt og voldtar kyr. Noe i hr. advokatens resonnement haltet.

Mot dette argumentet kunne Hocherup vise til at Peder slett ikke var så ung som det Bech påsto, videre hadde han kunnskaper nok til å vite hva synd var, og han hadde endatil selv tilstått at han fullt ut visste hva slags straff det var for å ha seg med kyr og hester.

Forsvareren sto imidlertid på sitt – det er som kjent ikke comme-ilfaut blant advokater å innrømme nederlag. Han hevdet videre at det kun var ett eneste vitne til samleiet, og det var etter loven ikke nok. Her hadde han jo et vesentlig poeng, lovens § 1-13-1 sa uttrykkelig «Vidne er ej mindre end to Personer, over eens stemmende, og udi een Ting.»

Lagmann Huitfeldt6 avsluttet seansen med å spørre Peder selv om det virkelig var slik at han hadde hatt to separate samleier med kua, hvorpå Peder erklærte at ja, to ganger hadde han hatt «sin Hemmelighed udi Creaturet».

Neste dag ble han nok en gang dømt til å brennes på bålet. Riktignok − 16 −

DØD OG PINE

var han både ung og dum, skrev lagmannen, men «efter hand har været voxen nok til at bedrive slig en afskyelig Synd» fikk han lide for det.

Huitfeldt var i virkeligheten døende selv også på dette tidspunktet.

Under slike omstendigheter er man ofte ikke så nøye med andres liv heller.

Peder selv ønsket ikke noen videre appell på dommen, men innskjøt seg under Hans majestets nåde. Denne majesteten – kong Frederik V – ville på sin side at overhoffretten i Christiania skulle se på saken før han traff noen endelig beslutning.

I mellomtiden fikk sognepresten i Trøgstad, Christian Bech7, etter mye slit og strev endelig konfirmert Peder på den første søndag i 1748 – «som efter sin store Misgiærning og Fængsel dog var kommen til nogen Erkiendelse og Erfaring». Kanskje ikke den beste attest man kunne få av sin sjelesørger, men det var nå engang så langt den gode pastor hadde kunnet drive det med sitt subjekt.

Først i mai avsa overhoffretten sin dom, som var likelydende med lagtingets. I sin nød fant Peder – eventuelt hans forsvarer – det nå nødvendig å be om høyesteretts kjennelse.

Høyesterett satt i København. Dokumentene ble sendt nedover, – men det ble ikke noen dansketur på delinkventen, han forble på hjemstedet i jern og bolt.

Først i november 1748 hadde de høye herrer i København anledning til å se på den norske bondeguttens sak.

Dommerne Klevenfelt8 og Hielmstjerne9 mente at det ikke var noen unnskyldning å få. Peder var ikke noe barn, han hadde tilstått det hele og det var ett vitne. Nå var ingen av disse to jurister av fag – Klevenfeldt hadde ingen embedsutdannelse i det hele tatt, og Hielmstierne var teolog. Så disse to herrer fulgte bare opp hva de lavere retter hadde bestemt.

Luxdorf10, Schoboe11, Juel12 og Stockfleth13 derimot, mente at siden han var ukonfirmert da forbrytelsen skjedde, måtte han dømmes «som − 17 −

TORGRIM SØRNES

een der var kuns 14 Aar»; i tillegg var det jo bare ett eneste vitne, og den såkalte «rene tilståelsen» forelå i opptil flere forskjellige og sprikende versjoner; så her måtte livstids straffarbeide være nok.

De resterende dommerne holdt med Klevenfelt – Rantzau14 la riktignok til «ihvor gierne ieg ville end redde hans Liv, saa er der dog intet til hans Befrielse».

Dermed var det ikke flere appell-instanser igjen, og kong Frederik måtte ta en beslutning. Den kom den 20. desember og ble salomonisk – Peder skulle brennes, men man fikk allernådigst kvele ham først.

Trøgstad prestegjeld hadde ikke eget rettersted, man brukte i stedet Morstang i Eidsberg som fungerte felles for hele fogderiet – omtrent midtveis mellom Askim og Mysen. Bøddelen kom fra Christiania, og dette skulle bli August Anton Lædels siste forretning. Det er grunn til å tro at han hadde med seg sin sønn og arving, Franz Gottschalck, på denne forretningen; hvem som sto for selve stranguleringen og påtennelsen av bålet, er ukjent. Uansett, den 29. januar 1749 ble Peder Bjørnsen først kvalt, siden brent; – eller som sognepresten skriver så oppløftende i kirkeboken: «29 Januar blev Peder Biørnsen, gammel 20 Aar, ved Baal og Brand henrettet, hvilket hand med stor Troe, Frimodighed og Aandens Glæde underkastede sig, og med et fuld Forenet og Forsikkret Hierte om Naade, gik til sin Frælsere, Hvorfor Dig, Herre Jesu bør ævig ævig ævig ære og Pris! O Tak Herre Jesu for ald sin Naades Arbeide. Luc 15:10.»

For dem som lurer på hva evangelisten Lukas, som Bech henviser til mot slutten av sitt overordentlig gudelige notat, må ha ment om saken, er det siterte bibelverset: «På samme måte sier jeg dere, blir det glede blandt Guds engler over én synder som omvender seg.»

Skarpretter Lædel hadde et noe mer prosaisk forhold til denne forretningen – han forlangte kontant betaling på forhånd. 10 daler for

− 18 −

DØD OG PINE

kvelningen, og 10 daler for brenningen. Fogden følte han måtte betale «om Executionen ellers skulle gaaet for sig».

Tyve dager senere ble bøddelen selv sendt i graven. *** Dette var en forbrytelse hvor benådninger var ytterst sjeldne. Man må tilbake til 1736 for å finne en dyreskjender som slapp unna bålet: Den 24 år gamle Ole Kristensen fra Kongsberg hadde hatt seg med både den ene og den andre kua, og ble da også dømt til bål og brann i alle retter.

I 1736 var det ikke den forsofne Frederik som var konge, men hans nøkterne og samvittighetsfulle far, den strengt pietistiske Christian VI. Kong Christian syntes saken var svært spesiell – akkurat det kan vi kanskje skrive under på selv i våre dager – og skrev til de teologisk sakkyndige ved universitetet om hva de syntes: kunne man med god samvittighet benåde Ole? Fire professorer svarte korrekt nok «her ere ingen Vidner», og hans egen tilståelse var verdiløs «da hand er saa got som Taabelig». De fire lærde la til at «mange bekiende paa dem selv hvad de aldrig have giort»; et fenomen med falske tilståelser som fremdeles forekommer i norske rettssaler den dag i dag.

Så Ole berget livet, men måtte likevel trelle i jern på Akershus festning resten av sine levedager. Likevel er det ikke sikkert at hans levestandard ble noe verre av det.

− 19 −