Ene-Bjarne og panikkpremien

Publica © 2023 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284162089 Alle illustrasjoner: Lisbeth Moen Omslag: Lisbeth Moen Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

THERESE SIVLE WOLDSETH KNUT HALLE Lisbeth Moen (ill.)

D

et var tidlig på morgenen, men langt på dag for Ene-Bjarne.

Loddboken var allerede laget ferdig. Det var bare blyanten som skulle spisses. Han var klar.

– Ene-Bjarne! Hva driver du med? ropte mor fra soverommet.

– Selger lodd.

– Selger lodd? For hvem da?

– For en som trenger det, svarte han.

– Ja, men Herre Messias. Klokken er jo bare syv.

– Syv allerede? hylte far.

• 4 •

Hvorfor vekker ingen meg her i huset?

– Gullgutten skal alene ut i gaten vår og selge lodd – midt på natten, sa mor.

– Midt på natten, du liksom. Jeg kommer for sent på jobben.

• 5 •

Nede ved uteboden festet han loddboken i klemmen på bagasjebrettet og tok på seg hjelmen.

Han kastet seg på sykkelen slik Konrad hadde lært ham.

«Sett deg oppå», hadde Konrad sagt. «Send et slørete blikk til mengden og gi gass, og jentene vil komme hylende etter deg.» Så det gjorde han. Han sendte et blikk à la Konrad ut i luften, selv om det ikke var noen der. Så svingte han ut av innkjørselen så det hvinte i støttehjulene der de skrenset bortover grusveien. Da fikk han øye på søppelbilen.

– Søppelbilen, funderte han. – Hvem er nå egentlig disse mennene? Og hva driver de egentlig med?

– Dette skal jeg gå etter i sømmene og finne ut av. Langt opp i limingen skal jeg gå, sa han høyt til seg selv. – Men nå har jeg annet å ta meg av.

• 6 •

Mafialederen i kjeledress får jeg ta meg av senere, tenkte han, og sendte søppelmannen et blikk som Konrad hadde blitt stolt av.

• 7 •

• 8 •

Han stanset utenfor den gule husrekken, satte sykkelen fra seg, stilte seg foran første dør og ringte på. Han måtte ringe på flere dører før han endelig fikk napp. Det var den siste døren i rekken. På den stod det «Her bor herr og fru Rasmussen». Noen hadde streket over ”fru”, så han måtte myse for å tyde det. Han fisket opp forstørrelsesglasset, som han alltid hadde i jakken, av lommen og holdt det tett inntil dørskiltet.

– Hm ... sa han til seg selv. – Fru har visst flyttet.