Drømmelaget. Vidunderlige løgner om det vakre spillet

Publica © 2023 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284162232 Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe

BEL

NOR DI

N SWA ECO LA

C

Printed matter 3041 0971

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Vidunderlige løgner om det vakre spillet

GE IR JACOB S E N

2023

- 4 -

«Some people believe football is a matter of life and death. I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.»

Bill Shankly, manager Liverpool Football Club, 1959–1974

- 5 -

- 6 -

T I L EM IL , S IGURD O G TONJE

- 7 -

- 8 -

FORORD Drømmelaget.

Tittelen på denne boka vil trolig sende mange av leserne tilbake til en helt annen tid, da heltene på fotballbanen het Pelé, Eusebio, Johan Cruyff, Zico, Diego Maradona eller Zinedine Zidane. I så fall har du kanskje opplevd den samme gleden som meg, av å sitte dypt konsentrert med penn og papir, klar for å gjøre det viktigste laguttaket noensinne, nemlig ditt helt eget drømmelag.

Min egen karriere som drømmelagstrener begynte dagen etter at jeg så Brasil vinne 4–1 mot Skottland i VM i Spania i 1982. Jeg var seks år, og Brasils sambaoverkjøring av forvirrete, melkehvite skotter var selve flaggstangfrøet for min egen fotballinteresse. Elleve blågule disipler tok steget ned fra himmelen for å opplyse alle jordens troløse. Jeg lot meg villig frelse, og for første gang i mitt korte liv foldet jeg hendene og ba til gud. Min gud var laget av kjøtt og blod, bar trøye nummer ti og lød det magiske navnet Zico.

Mitt første drømmelag besto ganske enkelt av Brasils startellever fra kampen mot Skottland, og laget forble omtrent det samme gjennom hele mesterskapet. Ikke før den egentlige VM-finalen mellom Italia og Brasil på Estadi de Sarrià i Barcelona var over, byttet jeg ut min første brasilianer.

Kraftspissen Paolo Isidoro måtte vike plass for en annen Paolo, den italienske målsniken og forhenværende kampfikseren Rossi. Da mesterskapet ble avsluttet med B-finalen mellom Italia og Vest-Tyskland, hadde jeg noe motvillig gjennomført - 9 -

ytterligere to bytter og redusert antall brasilianere fra elleve til åtte.

Gjennom alle europa- og verdensmesterskap utover 80-tallet skapte jeg stadig nye drømmelag. Til mesterskapene fristet Panini med et nytt klistremerkealbum som fungerte både som bibel og nødvendig oppslagsverk. Mitt første album fikk jeg til VM i Spania i 1982. Etter to uker var det grønne heftet bladd og klistret helt fillete, og det samme skjedde med albumene fra EM i 1984, VM i 1986 og EM i 1988. Og hvis du nå nikker anerkjennende til kombinasjonen av et VM eller EM og Paninis klistremerkealbum, er jeg ganske sikker på at du på et eller annet tidspunkt har hatt samme jobb som meg – drømmelagstrener.

Idéen til Drømmelaget dukket opp under arbeidet med min første roman, Lyst mørke. Hovedpersonen i Lyst mørke er tolv år, og er, i likhet med sin beste venn, svært interessert i fotball. Tidsriktig utstyrt med hvert sitt Paninialbum fra VM i 1986, ligger de to vennene på gulvet i kjellerstua og skribler ned drømmelag etter drømmelag, mens de følger kampene fra Mexico via et skurrende og analogt tv-apparat. På vegne av de to tolvåringene måtte jeg gjenskape et drømmelag eller to fra VM i 1986. Plutselig befant jeg meg trettifem år tilbake i tid, og tidsreisen ble litt av en opplevelse. Oppgaven med å sette sammen et passende drømmelag viste seg å være formidabel, og minst like vanskelig som da jeg selv var barn i 1986.

Jeg brukte lang tid, veide for og imot, skiftet spillere inn og ut, og plutselig, mellom uttaket av den belgiske midtbaneeleganten Enzo Scifo og den danske publikumsfavoritten Jesper Olsen, kjente jeg et nostalgisk stikk av den fantastiske følelsen av å få lov til å være drømmelagstrener. Jeg hentet de gamle - 10 -

Paninialbumene ned fra loftet, og det var som å finne gull.

Jeg bladde meg forsiktig fram og tilbake slik at de fillete sidene ikke skulle falle fra hverandre. Timene gikk, dagen tok slutt, lyset ble til mørke, og ikke før natten var over og de første solstrålene trengte seg inn gjennom vinduet, var jeg ferdig. Ved siden av meg lå et rotete og ferdigskriblet ark, fullt av uleselige kråketær og navn på gamle helter. Jeg tittet på arket og et deja vu rant over meg. Sakte, men sikkert gikk det opp for meg at de aller fleste av spillerne på mitt drømmelag anno 2021, var de samme som fikk plass i 1986. Men noe hadde allikevel forandret seg: I motsetning til hva som var tilfellet i 1986, skulle ikke min 2021-utgave ut i en dødelig duell av en dobbeltkamp mot min beste venn Tores tjueniende og endelige drømmelag. I stedet ble jeg sittende og stirre på arket. Elleve navn. Elleve liv. Elleve unike historier. Hva om jeg kunne gi de gamle heltene et evig og oppdiktet liv?

Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk. Noen få kriterier ble lagt i bunn. For det første måtte alle mine utvalgte ha spilt fotball på noenlunde samme tid, og med tanke på hva jeg har fortalt ovenfor om min egen karriere som drømmelagstrener, kommer det trolig ikke som noen overraskelse at jeg valgte meg 80-tallet som utgangspunkt for historien.

Mange vil sikkert ha innvendinger til valget av tiår, en glorete og tanketom epoke, full av fotballspillere uten verken manerer eller leggskinn, og som i stedet stilte med hockeysveis, voksenfilmbart og altfor korte shortser? Hvorfor ikke 70-tallet, med eleganter som Cruyff og Beckenbauer? Eller 90-tallet, med skinnende stjerner som Ronaldo og Zidane? Og hva med 2023, dagens fotball er åpenbart flere sjumilssteg bedre enn brytekampene som utspilte seg på det forfrosne 80-tallet?

- 11 -

Mitt første svar er at svært mange av de viktigste fotballkampene i mitt eget liv ble spilt på 80-tallet. De ble spilt den gangen da jeg var åtte, ti eller tretten år. Etter fylte atten var løpet kjørt, da var alle de viktigste kampene avgjort for lenge siden. Et dypdykk ned i 80-tallet ville med andre ord by på en enestående mulighet for en vidunderlig og nostalgisk reise tilbake i tid, til min egen barndom og alle mine forhistoriske drømmelag, til en tid da jeg visste navnet på alle spillerne i Paninialbumet, helst også den enkeltes påståtte matchvekt og omtrentlige høyde. Med andre ord vet jeg en og annen viktig ting – og enormt mange uviktige – om fotballspillere fra 80-tallet. En historie om et drømmelag anno 2023 ville ikke ha vært troverdig fra min side. Jeg aner rett og slett ikke hvem som i dag er verdens beste venstreback, men jeg vet utmerket godt at i 1982 var det Il Bell’ Antonio – Antonio Cabrini, fra Juventus og Italia.

Men det er også andre, og kanskje viktigere, grunner til at jeg valgte 80-tallet som utgangspunkt for historien. For det første spilte 80-tallet en enormt viktig rolle for utviklingen av verden og fotballen slik vi kjenner den i dag. 80-tallet markerte på mange måter slutten på en epoke, alt det gamle tok slutt og verden ble født på ny. Ut med cordfløyel og seige, sløve gitartoner, inn med rosa skulderputer og gullfargede popdrømmer. Verden pyntet seg, livet inviterte til fest og det nye tiåret stilte til start med blanke og nypolerte forventninger. Alle ønsket å leve i fremtiden, 70-tallet ble pakket ned i en brun pappeske og det var ingen som så seg tilbake. Med den nye optimismen fulgte jappetid og turbokapitalisme, og behovet for nye investeringsmuligheter og nye leketøy dukket opp. Hva med å kjøpe en fotballklubb? Plutselig begynte - 12 -

fotball å nærme seg business. Ennå var det lenge til 90-tallet, en tid hvor Chelsea Football Club skiftet navn til Chelski Ltd. og etableringen av Premier League sørget for at en haug med overbetalte unggutter ble sluppet løs på engelske fotballbaner. Men det var på 80-tallet kommersialiseringen av fotballen virkelig begynte, og jeg tør påstå at jeg vet den eksakte fødselsdatoen for vår moderne fotballtidsregning. Datoen var 4. juni 1982, dagen da Diego Armando Maradona signerte for FC Barcelona og fotballen fikk sin nye superstjerne.

Maradona var en stjerne helt ulik sine forgjengere. Eusebio, Beckenbauer og Pelé var alle noen av sin tids aller største fotballspillere, men det var nettopp det de var – fotballspillere. Maradona representerte noe helt nytt. Han var like mye underholdningsartist som han var fotballspiller. Han passet perfekt inn i det nye, glansete tiåret, en ny tid hvor parabolantenner og kabel-tv sørget for å sende hele verden rett inn i de tusen hjem. Plutselig kunne du se et bredt utvalg av fotballkamper på tv, med lag du tidligere kun hadde lest om i Tippebladet Tips. I Norge fikk tv-seerne tilgang til kamper fra Serie A, Bundesliga og La Liga. Nå var ikke tippekampen på NRK lenger den eneste mulighet for å få en etterlengtet dose av fotball på tv. Du kunne rett og slett droppe kampen mellom Notts County og Sunderland på lørdag klokka fire, og i stedet slå på svensk tv sent lørdag kveld for å se Inter Milan mot Juventus, eller zappe videre til Supersport som viste Barcelona mot Real Madrid. Også i pausen av de nye fotballkampene skjedde det magiske ting. Borte var Øyvind Johnsens brukne sigarer og Rolf Hovdens tåkeprat fra NRK sitt fargeløse studio på Marienlyst. Nå kunne du i stedet se et fyrverkeri av fargerike reklamer for alle de produktene du - 13 -

plutselig ikke kunne greie deg foruten. Med reklamefinansierte sendinger fulgte lukten av penger, og en god del av disse pengene havnet tilbake i fotballklubbene. Fotball ble underholdning for langt flere enn tilskuerne på stadion. Ligaene og klubbene solgte tv-rettigheter, og selv om prisen var en brøkdel av hva rettighetene selges for i dag, bidro også disse inntektene til at mange av fotballklubbene nærmet seg ordinære og kommersielle forretningsvirksomheter.

Pengene førte til en kjedereaksjon: I løpet av 80-tallet ble de aller fleste ligaene i Vest-Europa helprofesjonelle, spillerne fikk tid til å trene mer, nivået ble stadig høyere, flere tilskuere kom for å se kampene, og midt oppi alt dette lærte fotballklubbene seg et nytt og viktig ord som i sin tid ble oppfunnet av rockebandet Kiss – merchandise. Kolleksjonen av supporterartikler vokste seg stadig større, tannbørster, tøfler og badekåper supplerte de gamle trøyene og skjerfene. Pengene strømmet inn i klubbkassene, til dels også videre ned i diverse direktørlommer.

Den nye mediehverdagen førte til at ikke bare Maradona, men også mange andre fotballspillere fikk langt mer oppmerksomhet enn tidligere. Plutselig spankulerte de nye heltene Socrates, Michel Platini og Preben Elkjær rundt i stua hjemme hos deg og meg, på en tv-skjerm i fire fulle farger.

Heltedyrkelsen var enorm på 80-tallet, og med de nye heltene fulgte selvsagt også behovet for nye skurker. På fotballbanen dukket en armada av hardtspillende og forhatte ansikter opp.

Claudio Gentile, Harald Schumacher og Hans-Petter Briegel åpnet opp en stor og svart bok, full av skitne triks som verden aldri hadde sett maken til, og i skinnet av den skumle, svarte boka vokste heltenes glorier seg enda større. Noen fikk til og - 14 -

med den tvilsomme æren av å spille både helt og skurk. På omslaget av den svarte boka var Diego Maradona avbildet med en engel på den ene skulderen, og en sint, liten djevel på den andre.

Fotball vil alltid fungere som et speil og en refleksjon av tiden den spilles i, og i så måte er 80-tallet en utømmelig skattkiste som det er særdeles fristende å forsyne seg av. 80-tallet er spekket av begivenheter som danner utgangspunktet for verden slik den ser ut i dag, et ekstremt sammensatt og komplekst tiår med enorme motsetninger, en tid hvor frykten for atomkrig og den totale apokalypsen levde side om side med en enorm fremtidsoptimisme. Anført av nykommeren MTV ble verden truffet av en populærkulturell eksplosjon.

Jappetiden herjet og kapitalismens styggeste ansikt ble for alvor sluppet løs. Selvsagt fikk medaljen raskt en bakside.

Arbeidsledigheten steg til nye høyder og sendte millioner av mennesker ut i dyp fattigdom, og de sosiale problemene og fremmedgjøringen som fulgte i kjølvannet spredte seg videre til fotballen. Gjenger av omreisende hooligans herjet på tribunene. Lørdag ettermiddag møtte de opp for å slåss med hvem det skulle være, rivaliserende tilhengere, politiet eller med hverandre. Rasismen ute på banen og på tribunene var brutal. Gjennom hele tiåret opplevde mørkhudete spillere å bli sjikanert på det groveste. Ukvemsordene haglet, publikum lagde apelyder og kastet bananer, helt uten at noen brydde seg, og politi og vakter snudde stort sett ryggen til og så en annen vei. Enda verre gikk det ut over de homofile, ikke minst i perioden da de første tilfellene av HIV ble oppdaget tidlig på 80-tallet. Plutselig var alle homofile farlige smittebærere, og homo ble tatt i bruk som et hvilket som helst annet - 15 -

skjellsord, på lik linje med andre kreative varianter som soper, svarting og pakkis. Resultatet av bråket og opptøyene som fant sted på diverse fotballstadioner, var at publikum gikk fra å være en ressurs og stemningsskaper, til å bli ansett som en livsfarlig trussel. Mange steder ble publikum behandlet som ville dyr. Tribunene var en jungel, fulle av farlige dyr som måtte holdes atskilt fra spillerne ute på banen, aller helst ved bruk av høye stålgjerder, hvorav de fleste faktisk ble levert av samme firma som produserte gjerder til bruk i dyrehager. Bak stålgjerdene raste både sinnet og slåsskampene ufortrødent videre – det er svært få sosiale problemer som kan gjerdes inne eller stenges ute. Til slutt gikk det som det måtte gå, og utover 80-tallet opplevde fotballen et utall av unødvendige og tragiske tribunekatastrofer. I Brussel, Sheffield og Bradford døde unge og gamle fotballtilhengere i hopetall, uten at noen var villig til å påta seg ansvaret. Pekefingeren landet alltid på bermen på tribunene.

Selv i Norge var det å gå på fotballkamp på 80-tallet en fundamentalt annerledes opplevelse enn det er i dag. Mange av kampene ble spilt på lørdag ettermiddag, og publikum besto stort sett av voksne menn. Det var selvsagt den reneste oppskriften på fyll og bråk. Da min far tok meg med på Lerkendal stadion i Trondheim på lørdag ettermiddag for å se Rosenborg spille mot Mjølner, Kongsvinger eller EikTønsberg, lå det alltid en tung og tåkete eim av alkohol og sigarettrøyk over tribunene. Speakerens annonsering av lagoppstillingene druknet fullstendig i publikums intense hets og håning av dommeren. Selvsagt var han også denne gangen både pedofil og homo. Den kraftig berusete og godt voksne mannen som satt på setet ved siden av meg, var svært delaktig - 16 -

i hylekoret. Som oftest gikk han direkte fra å håne dommeren til å drapstrue motstanderlaget sin keeper, og så snart trusselen var gjentatt for femte, snøvlete gang, sovnet han tungt med haka på brystet. Ingen reagerte på hetsen, snarere tvert imot. Folk lo og ropte med, selvsagt var dommeren en avviker! På 80-tallet fantes det faktisk ikke én eneste fotballdommer som ikke var pedofil eller homo, og som oftest var han begge deler.

Men den siste, og aller viktigste, grunnen til at jeg valgte puddelrockens tiår som utgangspunkt for Drømmelaget, er at fotballen som ble spilt på 80-tallet var fylt av en helt egen magi. Både VM i 1982 og 1986 står høyt på enhver fotballelsker sin umulige rangering av tidenes beste verdensmesterskap, og europamesterskapene på 80-tallet bød på noen av tidenes beste og mest underholdende landslag. Verken det franske laget som vant tittelen på hjemmebane i 1984 eller Rinus Michels Nederland i 1988 står særlig tilbake for Brasils legendariske VM-lag i 1970 eller Spanias gylne tiki-taka-generasjon i årene fra 2008–2012. Også på klubbnivå står flere av lagene fra 80-tallet igjen som noen av tidenes beste og mest komplette. Liverpool, Juventus og AC Milan stilte med fantastiske lag som i lengre perioder herjet i sine hjemlige ligaer, og – når de fikk lov – ute i Europa.

Spillerne som har fått sine historier fortalt i denne boka, opplevde altså hele eller deler av sin storhetstid en eller annen gang på 80-tallet. Alle navnene i startelleveren har over en viss tid spilt med det samme draktnummeret som jeg har tildelt den enkelte. Formasjonen er 4-3-3. Det kunne like gjerne ha vært en annen, men jeg har alltid likt å sende drømmelagene - 17 -

mine ut på banen i en 4-3-3-formasjon. Det gir perfekt balanse og enorm gjennombruddskraft – i min fotballverden.

Drømmelaget inneholder ikke nødvendigvis de elleve fotballspillerne jeg holder for å være de beste i sine posisjoner på 80-tallet. For å få plass i denne boka måtte det i tillegg være en historie jeg kunne bringe fram i lyset, eller enda bedre, en jeg kunne finne på helt av meg selv. Leseren vil selvsagt ha innvendinger til valget av enkeltspillere. Ingen fra VestTyskland? Og hva med Spania? Svaret er så enkelt som at ingen drømmelag har plass til absolutt alle. Det er umulig, bare prøv selv. Men hva så med tidenes soleklart beste fotballspiller, hvorfor er ikke han med på laget? Svaret er at Diego Armando Maradona har fått sin historie fortalt mange ganger tidligere, men det har ikke nødvendigvis Peter Shilton, som var Englands keeper på Estadio Azteca i kvartfinalen mot Maradona og Argentina i VM i 1986. Etter kampen sto Shilton igjen som den største taperen av dem alle. Den storvokste keeperen som ikke maktet å fly høyere enn drøye én meter og sekstiåtte centimeter over bakken, opp dit hvor Guds hånd lå og ventet, klar for å slå ham til jorden. Denne gangen er det Peter Shilton sin tur til å fortelle. Kanskje lar jeg ham til og med fylle helterollen i historien. For en sjelden gangs skyld er det kanskje taperens tur til å få skinne? Og selv om Maradona ikke har fått sitt eget kapittel, dukker han opp i de aller fleste av historiene, men i denne boka har jeg gitt ham den tvilsomme æren av å spille annenfiolin. Jeg vet ærlig talt ikke om han ville ha tilgitt meg. El Dios spilte så vidt jeg vet ikke én eneste birolle i hele sitt altfor korte liv, så jeg stryker ut litt her, legger til litt der og lar ham få lov til å være litt helt også. Jeg maler ham i svart og hvitt og plasserer ham - 18 -

midt mellom det blendende lyset og den bekmørke skyggen, akkurat slik han levde livet sitt i virkeligheten.

På 80-tallet var det kun tillatt å gjøre to innbytter.

Drømmelaget består derfor av en startellever og to innbyttere, samt en manager. Boka forteller en frittstående historie om hver enkelt av de fjorten, med utgangspunkt i historiske hendelser. Jeg vil allikevel understreke at denne boka ikke på noen som helst måte tar sikte på å være historisk riktig.

Faktisk er det aller meste av spillernes opplevelser, ord og tanker spunnet ut av min egen frie fantasi. Brorparten av historiene er altså ren fiksjon, som fullt og helt står for forfatterens regning. Men et drømmelag vil jo aldri bli til et ekte fotballag, så da behøver kanskje ikke spillernes historier å være helt sanne heller?

Jeg håper at historiene får tryllet fram noen av dine egne fotballminner. Kanskje finner du til og med fram penn og papir og setter opp ditt eget drømmelag, fullt av minner om det som en gang var, eller av drømmer om det som en gang skal bli. Jeg kommer uansett ikke til å protestere på ett eneste et av valgene dine. Ingenting vil være feil. Du må gjerne sette opp laget ditt i 1-3-6-formasjon hvis det er det du ønsker, la Michael Laudrup spille høyreback, og ja, selvsagt har du helt rett i at Ruud Gullit er en aldeles utmerket keeper, i hvert fall så lenge han får hjelp til å styre forsvarsrekka av den nylige omskolerte midtstopperkjempen Gary Lineker. Alle drømmelag kan forsvares. Det er du som bestemmer, og i dag er det nettopp dine elleve utvalgte som er de beste fotballspillerne i hele din egen vide verden.

Det er nemlig det som er hele poenget med et godt drømmelag.

- 19 -

1/ PETER SHILTON England – Argentina, kvartfinale i VM, Estadio Azteca, Mexico City, 22. juni 1986

Peter tok de siste trappetrinnene i ett steg. Det var som å løpe rett inn i en murvegg. Varmen traff ham så hardt at han vaklet et skritt bakover. I et lite sekund ble han stående og svaie, men akkurat idet han var i ferd med å falle baklengs ned trappa, kjente han en hånd som støttet ham i ryggen og ga ham balansen tilbake. Han snudde seg for å se hvem som hadde reddet ham, men bak seg så han ingen. Som en usynlig hånd – som Guds hånd. En frysning slet seg løs og rant nedover ryggen. Han ristet den løs og skjøt fart ut på gressmatta, full av adrenalin etter å ha overlevd den potensielle katastrofen på toppen av trappa.

Sola skinte brennvarmt og kritthvitt. Lyset var så sterkt at han måtte skygge for øynene med begge hendene. Den nyvunne energien forsvant på et blunk. Det var som om alle kreftene rant ut av beina og forsvant videre ned i gresset. Han knep øynene sammen og slepte seg videre, lik en muldvarp jaget ut av hiet sitt i feil ende av dagen. Selv meksikanerne virket å være preget av den kokende varmen. Langs sidelinjen subbet den til vanlig feststemte og gestikulerende maskoten - 20 -

Pique seg seigt av gårde, med mustasjen og sombreroen hengende slapt ned mot bakken. Peter var allerede våt av svette og trøya klistret seg fast til ryggen. Selvsagt hjalp det ikke at han stilte i langermet trøye, men det var strengt tatt ikke et valg han tillot seg selv å gjøre. Han spilte alltid med lange ermer, helt siden debuten tjue år tidligere en varm vårdag i 1966, for Leicester City mot Everton. Leicesters førstekeeper, og senere samme år verdensmester for England, Gordon Banks, fikk hvile. Peter var ikke mer enn seksten år, men nå skulle han ut og vikariere for en av verdens aller beste målvakter. Det var store hansker å fylle, og naturlig nok var han svært nervøs. I 1966 kunne spillerne velge mellom to trøyer: En kortermet til bruk på varme dager, og en langermet til bruk på de mange kalde. Trøya du ikke tok på deg, fungerte som reservetrøye.

Dersom vintertrøya revnet i bitende januarkulde i Stoke eller Wolverhampton, måtte du fryse deg gjennom resten av kampen iført den kortermede trøya.

Før Peters debutkamp, la materialforvalter Steve fram begge trøyene. Peter var så nervøs at han helt uten å tenke seg om tok tak i trøya som lå øverst i bunken og dro den over hodet.

Selvsagt var det vintertrøya, sydd i et stoff som var helt annerledes enn det tynne og pustende materialet trøyene var laget av i dag. Denne trøya liknet mer på en høyhalset genser, ikke helt ulik den hjemmestrikkede varianten han fikk i julegave av bestemoren sin hvert eneste år. Peter merket uansett ikke at han dro på seg den langermete trøya. Han brukte alt av energi på å holde en armada av ustyrlige nerver under kontroll.

Lagene entret banen og dommeren blåste i gang kampen.

Hele den første omgangen sto Peter som en spent streng i målet, uten at en eneste av de dirrende nervene slapp taket.

- 21 -

Da dommeren blåste til pause og lagene var på vei inn i garderoben, kom Leicesters kaptein, Colin Appleton, opp på siden av ham. Colin var omtrent dobbelt så gammel som Peter, og en av veteranene på laget. Nå gliste han bredt og dultet debutanten i siden, pekte på drakten og spurte spøkefullt om det var så lite å gjøre at Peter frøs? Peter så ned på trøya si. Faen!

Han kjente rødmen fosse opp i seg – denne tabben kom til å følge ham i lang tid. Heldigvis forsvant rødfargen like raskt som den dukket opp. En kort latter senere la kaptein Colin til et «flott innsats, gutt, måtte dette bli den første av utallige smultringer i karrieren din». Peter sprakk opp i et enormt smil og svevde de siste meterne bort til spillertunnelen. På veien inn i garderoben smalt han pannebrasken i dørkarmen. Han måtte ha vokst et hode eller to i løpet av de første førtifem minuttene. I garderoben ble han overøst av så mange komplimenter og oppmuntrende ord at de femten pauseminuttene fløy forbi, helt uten at han rakk å tenke på å skifte fra vintertil sommerpels.

De siste førtifem minuttene spilte Peter med en slik autoritet og selvtillit at til og med kaptein Colin fikk slengt et par velvalgte gloser etter seg. Han dirigerte og ga klare og tydelige instruksjoner til forsvarsrekka foran seg, og på sidelinjen sto manager Matt Gillies og smilte fornøyd. Peter holdt nullen og Leicester vant kampen 3-0. På vei inn i spillertunnelen ropte hjemmefansen navnet hans, hang over gjerdet og ba om å få en autograf. Peter stoppet opp, småpratet med fansen og signerte både kampprogram og skjerf. Han ble stående lenge, det føltes godt å sole seg i glansen fra fansen. Etter en stund kom kaptein Colin ut i spillertunnelen, plystret og ropte at det var på høy tid å skru av stjernelampen, resten av laget - 22 -

ventet på ham i garderoben. Peter slentret inn med et stort smil, og følte seg som en konge. Denne følelsen ville han for alt i verden beholde. På vei inn i dusjen slo det ham plutselig – den langermete trøya! Han var ikke overtroisk, men det var en tid og en dag for absolutt alt. Selvsagt måtte han beholde den langermete trøya! I neste kamp stilte Peter i den samme trøya. I tjue, varme vårgrader svettet han seg gjennom 2-0-seieren mot reservene fra Ipswich Town. Det var fryktelig varmt, men så lenge han ikke slapp inn mål, var det ingen problem å koke bort to ganger førtifem minutter. Avgjørelsen var tatt, og fra den dagen av stilte han alltid i langermet trøye, sommer som vinter, i tretti grader pluss eller bitende kulde.

Overtroen var definitivt kommet for å bli.

På Estadio Azteca satte Peter kursen mot målet. Øynene hans begynte så smått å venne seg til det kritthvite lyset. Han tittet opp mot tribunene. Stadionet var gigantisk, akkurat som byen det lå i, Mexico City, hvor det engelske landslaget hadde oppholdt seg den siste, drøye uken. Før de satte kursen til hovedstaden, var Englands base i byen Monterrey, ikke langt fra grensen til Texas og USA, hvor England spilte sine tre første kamper i mesterskapet. I den første kampen gikk de på et overraskende tap mot Portugal, og i den neste slet de seg til 0-0 og ett poeng mot Marokko. Ett poeng på de to første kampene var langt unna den engelske fansens forventninger, og hjemme i England var stemningen dårlig. Tabloidavisene forlangte manager Bobby Robsons umiddelbare avgang. Det fikk ikke hjelpe at laget sto midt i et verdensmesterskap. Hvem som helst kunne ta over, det kunne uansett ikke bli verre enn det allerede var. News of the Worlds reporter i Mexico gikk så langt at han hevdet at til og med hans egen, demente - 23 -

bestemor på nittifire år garantert ville gjøre en bedre jobb enn hva den nåværende dilettanten var i stand til. Heldigvis var manager Robson vant til tabloidstormer og publikums vrede.

Jobben som Englands landslagssjef var selve definisjonen på et evig og vedvarende ruskevær. Skulle du lykkes var det bare en ting å gjøre, og det var å lukke øyne og ører for absolutt alt som foregikk utenfor garderoben. Bobby Robson lukket øynene, trakk pusten dypt og fylte sprekkene i den engelske garderoben med en nøye tilmålt dose av stoisk ro. For sikkerhets skyld låste han døra etter seg. Nok en gang var Three Lions i stillingskrig med verden utenfor.

Robsons mantra om ro og konsentrasjon smittet raskt over på spillerne. Det var ingen grunn til å stresse. Med seier i den siste kampen mot Polen ville England uansett være videre til åttendedelsfinalen. Problemet var at de så langt i turneringen ikke hadde scoret ett eneste mål. Som oftest var det Gary Lineker som sørget for målene, men hittil i mesterskapet sto han med null scoringer. De engelske avisene arrangerte meningsmålinger om hvem som burde få spissplassen mot Polen.

Målingene viste et klart og tydelig ønske om at Lineker tok plass på innbytterbenken, og at Chelseas målmaskin Kerry Dixon fikk sjansen i stedet, men Robson lot seg ikke rokke. Han beholdt troen på Lineker, og det var en avgjørelse som skulle vise seg å være gull verdt. Etter drøye halvtimen av oppgjøret mot Polen, hadde Lineker avgjort kampen med et ekte hat-trick. England surfet inn til 3-0 og var videre til åttendedelsfinalen.

I England har veien mellom himmel og helvete alltid vært en god del kortere enn i de fleste andre land, men de trettifire minuttene Gary Lineker brukte på å forvandle seg fra en totalt - 24 -

udugelig klovn til hele Englands redningsmann, måtte allikevel være ny rekord. Forvandlingen gjaldt også landslagssjef Bobby Robson. I løpet av nitti minutter forvandlet Englands manager seg fra en pre-senil tomsing til et vaskeekte geni.

Selvsagt var det riktig å beholde troen på Lineker, noe annet ville ha vært ren idioti, og hvem var forresten denne Kerry Dixon som alle drev og maste om? Han var intet annet enn en middelmådig annenfiolin, til daglig hjemmehørende i en ubetydelighet av en klubb, også kjent under navnet Chelsea Football Club. Med et nyfødt geni på topp og en gjenoppstått magiker på sidelinjen, fantes det ikke lenger grenser for hvor langt England kunne nå i VM. Høyst sannsynlig ville laget ende opp som verdensmester. Hvem kunne stoppe Robsons supermenn når ikke engang fotballstorheten Polen var i nærheten av å holde følge? Endelig var VM-trofeet på vei hjem til fotballens fødeland!

Seieren mot Polen ga England andreplassen i gruppen, og det var en plassering som skulle vise seg å være et rent lykketreff. Gruppevinner Marokko fikk den tvilsomme æren av å møte Vest-Tyskland i åttendedelsfinalen. Ingen lag i verden ønsket å møte Vest-Tyskland, kanskje aller minst England.

Sist gang engelskmennene vant en viktig kamp mot vest-tyskerne var for tjue år siden, da England – med litt hjelp fra dommeren – vant 4-2 i VM-finalen hjemme på Wembley.

I stedet skulle England møte Paraguay, på Estadio Azteca i Mexico City. Peter var oppstemt. Kanskje var et miljøskifte akkurat det England trengte for å kunne slå ut i full blomst?

Peter fant seg umiddelbart til rette i Mexico City. De tok inn på et hotell med stor hage og eget svømmebasseng, og hvis timene ved bassenget ble for mange og lange, var det - 25 -

alltid like spennende å dra på ekspedisjon i den enorme byen.

Helst dro han av gårde sammen med Terry Butcher og Kenny Sansom. På fortauet utenfor hotellet kastet de tre vennene kron og mynt om hvilken vei de skulle ta, og så dro de på lykke og fromme, ut i den gedigne labyrinten av trange smug og gater. Veien var målet og ekspedisjonen fortsatte til ingen lenger visste hvor de var. Peter lot seg fascinere av alle inntrykkene. Overalt hvor de kom, ble de møtt av vennlige og nysgjerrige meksikanere, mennesker som levde under til dels elendige forhold, i en by hvor fattigdom, jordskjelv og grådige ledere byttet på å ta fra dem alt de eide. Allikevel runget latteren på hvert eneste gatehjørne, og fremmede hilste på hverandre med lange og varme smil. Det var så annerledes fra hva han var vant til hjemme i England, hvor et ukjent smil like gjerne ble sett som et tegn på at en farlig overgriper i mental ubalanse var ute på vift.

Alle de gode opplevelsene fra Mexico City ble med Peter og det engelske laget inn i åttendedelsfinalen mot Paraguay.

Kaptein Bryan Robson var fortsatt ute med skade, og i hans sted var det visekaptein Peter som fikk æren av å lede det engelske laget ut på Estadio Azteca. Heksegryta var fylt til randen av 100 000 elleville tilskuere, adrenalinet bruste og beina fløy. England stormet i angrep og ga seg ikke før resultattavla lyste 3-0. Englands gjenfødte frelser, Gary Lineker, noterte seg for to nye mål, og selv holdt Peter nok en gang nullen. Tre smultringer på rekke og rad, mumlet han halvhøyt til seg selv, og sendte en tanke til sin gamle kaptein og mentor fra den første tiden i Leicester, Chris Appleton.

På Azteca tok han fatt på det faste ritualet sitt. Han banket hånden tre ganger i tverrliggeren, rullet de to vannflaskene - 26 -

ned i høyre hjørne og hang det lille håndkleet på sin faste plass, to nettmasker fra stanga, tre opp fra gresset. Han avsluttet med å feste borrelåsen på hanskene, klaske nevene sammen og slå begge håndflatene i tverrliggeren. Klar! Egne rutiner og andres løfter var til for å holdes.

Peter elsket magien ved de store kampene. Han husket fortsatt spenningen da han gikk ut på Wembley Stadium til det som var hans første og hittil eneste FA-cupfinale, i april 1969 mot Manchester City. Han var ikke mer enn nitten år, en tenåring som fortsatt bodde på gutterommet hjemme hos mor og far, og hvor plakaten av hans tidligere idol og nå gode venn, Gordon Banks, fortsatt hang over senga. Det begynte å bli mange år siden 1969, men hvis han lukket øynene, kjente han fortsatt den helt spesielle lukten av forventning og spenning i spillertunnelen på Wembley, og lyden av det øredøvende brølet da de to lagene entret gressmatta, så høyt at gåsehuden rant i strie strømmer nedover ryggen.

Peter tenkte ofte på hvor heldig han var. I mange år hadde jobben hans bestått av noe så fantastisk som å få lov til å leke seg på en fotballbane. Han elsket fortsatt spillet. Gleden over en hardt tilkjempet seier, eller den altoppslukende skuffelsen som fulgte et surt og sviende tap, var den samme som da han var barn. Det var bare innpakningen som var annerledes.

Den støvete, lille grusbanen hjemme i Leicester var byttet ut med gigantiske betongklosser, og på sidelinjen fikk foreldrene hans selskap av titusenvis av fremmede ansikter. Men gleden var den samme, slik som for eksempel den varme augustdagen i 1963 da han var tretten år og hadde spilt nok en god kamp for King Richard III Boys School. Han var stolt over egen innsats, og gledet seg til å høre noen rosende ord fra - 27 -

foreldrene som hadde sett kampen fra tribunen. Nå sto de og pratet med en lang, tynn mann med frakk. Mannen snudde seg langsomt mot Peter. Han smilte, holdt fram en gigantisk neve og presenterte seg med et navn Peter for lengst hadde glemt, men han husket fortsatt godt hvem mannen jobbet for, nemlig Leicester City, byens stolthet, som spilte fotball på aller øverste nivå, i engelsk 1. divisjon. Mannen fra Leicester City gikk rett på sak. Han likte det han hadde sett av Peter og inviterte ham på prøvespill for klubbens guttelag. Peter fikk ikke fram et eneste ord. I stedet bukket han takk og takk, flere ganger på rad. Mannen fra Leicester City lo en knusktørr latter.

– Da sier vi det slik. Lørdag klokken 13, møt presis!

Lørdag møtte ikke Peter opp presis klokken 13, men en time tidligere. Han var svært nervøs og ville gjerne kjøpe seg litt tid før han møtte de andre. Det lille stadionet var helt tomt, ikke et menneske var å se, og Peter og faren fikk banen helt for seg selv. Han ruslet ut på gresset, trikset litt med en ball og løp noen rolige lengder på tvers av banen. Det hjalp, og selv om noen av de lengste nervetrådene fortsatt hang igjen og laget litt kluss de par, første minuttene av kampen, glemte han aldri at fotball først og fremst var en lek. Leken satt så godt fast i ryggmargen hans, at da han reddet et straffespark i andre omgang, fikk han mest lyst til å spørre den fortvilte straffeskytteren om han ville forsøke én gang til.

Det Peter ikke visste, var at Leicester og Englands førstevalg mellom stengene, Gordon Banks fikk nyss i ryktene om den svært talentfulle keeperen som skulle prøvespille for klubbens guttelag. Banks ble nysgjerrig og dro ens ærend for å ta Peter i nærmere øyesyn. Da kampen var over, ble Peter stående i - 28 -

midtsirkelen og prate med et par av de andre spillerne. I sidesynet ble han oppmerksom på en ruvende skikkelse med retning midt imot, men ikke før kjempen stanset like foran ham, så han hvem det var. Det var Gordon Banks. Peter frøs til is, han greide ikke å røre på en finger. Heldigvis var Banks herre over situasjonen. Han la en diger neve på Peters skulder, og med et dypt og brummende «godt spilt, gutt», tinte han opp det meste av frosten. Banks var så imponert at han allerede samme kveld videreformidlet sin begeistring til Leicesters førstelagstrener. Banks personlige anbefaling var såpass sjelden vare, at klubben bestemte seg for å reagere. Noen få dager senere signerte Peter kontrakten som gjorde ham til læregutt i Leicester City. I månedene som fulgte, fungerte Banks som Peters mentor og læremester, og etter hvert ble han også hans gode venn. Ikke mer enn fire år senere var Peter voksen nok til å ta over læremesterens plass i Leicestermålet. Verdens beste keeper, verdensmesteren Gordon Banks, ble solgt til Stoke City, og sytten år gamle Peter Shilton tok over trøya med nummer 1 på ryggen – den langermete trøya.

Etter åtte år i Leicester, fulgte Peter i læremester Banks' fotspor og dro til Stoke City, i en overgang som gjorde ham til verdens dyreste keeper. Overgangssummen lød på hele 325 000 pund, en aldeles uhørt sum for en målvakt i 1974. Stokes manager, Tony Waddington, brukte lang tid på å overbevise klubbens styre om at det var riktig å bruke så mye penger på en ny keeper. Waddington argumenterte med at Peter var den siste puslespillbrikken han trengte for at klubben kunne være med og kjempe om ligatittelen. Styret likte ordet «ligatittel», og Waddington fikk til slutt viljen sin. Og selv om det ikke ble ligagull i Peters første sesong i Stoke, var det på ingen - 29 -

måte den nye keeperens feil. Peter fortsatte storspillet fra tiden i Leicester, og det tok ikke lang tid før overgangssummen på 325 000 pund lignet mer og mer på et realt røverkjøp.

Peter gjennomførte alltid oppvarmingen på samme vis, enten det var Oxford United og John Aldridge eller Argentina og Diego Maradona som ventet på motsatt banehalvdel.

Oppgaven hans var alltid den samme: å slippe inn færrest mulig mål og aller helst å forlate banen med en usynlig smultring under den ene armen. Ute ved straffemerket rullet reservekeeperne Chris Woods og Gary Bailey baller ut av nettene. Like bak ledet Terry Butcher oppvarmingen av de ti utespillerne. Den engelske gjengen løp fra side til side, fram og tilbake, om og om igjen, uten én eneste ball i sikte. På motsatt banehalvdel var Argentina i full gang med sin oppvarming. De argentinske spillerne lo og trikset. Flere av dem hadde ikke engang tatt seg bryet med å ta på seg skoene.

Argentinsk spøk og moro mot engelsk gravalvor, lystig lek mot hardt arbeid. 1-0 til Argentina, allerede før kampen er i gang, tenkte Peter, idet han kastet seg forgjeves etter et knallhardt og velplassert skudd fra keeperkollega Woods. Nede ved det ene hjørneflagget skimtet han så vidt Diego Maradona, Argentinas kaptein og aller største stjerne. Maradona varmet opp helt for seg selv. Han gjorde noen korte løp og raske vendinger, alltid med ballen limt til den ene foten. Skulle England ha en sjanse i havet til å nå semifinalen, var det koden Maradona som måtte knekkes.

Stadionet var i ferd med å fylles opp. Dette var oppgjøret hele verden ønsket seg, ikke minst hjemme i England, og i Argentina. Sårene fra Falklandskrigen var på langt nær grodd, og mistilliten mellom de to landene var fortsatt stor. England - 30 -

vant krigen, men på samme tid ble argentinerne ydmyket og vanæret på det groveste. Nå var de blå- og hvitstripete fast bestemt på å slå voldsomt tilbake, og revansjen og oppreisningen skulle skje der det sved som aller mest for England, nemlig på fotballbanen. Peter hadde ikke opplevd maken til interesse for en fotballkamp. Det nærmeste han kom var de to Europacupfinalene hans for Nottingham Forest, mot Malmö i 1979 og Hamburg i 1980. Særlig finalen mot Hamburg var omfattet av stor interesse. Hamburgs største stjerne var den engelske landslagskapteinen Kevin Keegan, som også var en av Peters beste venner. Forut for finalen slo avisene vennskapet stort opp – nå sto det virkelig på prøve! Peter leverte den ene feberredningen etter den andre, og til slutt var det Forest som kunne løfte det gjeveste trofeet, for andre år på rad. Seieren mot Hamburg var hans største triumf på fotballbanen, men det var også et bittersøtt minne. Seieren i Madrid markerte begynnelsen på slutten for de gode tidene i Nottingham Forest. Han ville helst ikke tenke på de to årene som fulgte. Laget falt fra hverandre, og alkoholen fikk overtaket på Forestmanager Brian Clough som handlet stadig mer irrasjonelt. Flere av de beste spillerne ble solgt, og de som ble værende var stort sett slappe og mette. Ute på banen gikk det raskt dårligere, Clough svarte med å drikke enda tettere, og assistenten Taylor ble overlatt med ansvaret på egen hånd.

Selv følte Peter seg helt tom. Følelsen av å ha oppnådd alt som var mulig på en fotballbane, gjorde ham ufokusert, ikke mye, men nok til at han mistet litt av fotfestet. Peter hadde alltid likt å gamble. Han var ingen storspiller, men nå som han i tillegg begynte å fylle tomheten og sprekkene med alkohol, utviklet gamblingen seg raskt til et langt større problem. Han - 31 -

spilte og tapte, druknet sorgene med stadig flere turer på byen og enda mer alkohol, for så å spille enda hardere i et forsøk på å vinne igjen det tapte. Han havnet i en evig runddans han ikke klarte å komme seg ut av, og til slutt så han ingen annen utvei enn å flytte fra Nottingham og de dårlige miljøene han hadde havnet i. En tussmørk kveld i mai sto han duknakket utenfor manager Clough sitt kontor. Det var så vidt han greide å banke på døra, den høyre hånden hans føltes tung som bly. Clough brummet ham inn. På den andre siden av himmelporten slapp Peter gråten ut av halsen og ba om å bli solgt. For en sjelden gangs skyld mistet Clough munn og mæle. Med blanke øyne så han på keeperen sin og nikket stumt. En gyllen æra var over.

Ryktet om at Englands landslagskeeper var på jakt etter en ny arbeidsgiver, fikk flere av de største engelske klubbene til å fatte interesse. Både Manchester United og Liverpool la fristende tilbud på bordet, men Peter takket høflig nei til begge. Han ønsket seg en ny og annerledes utfordring, og da den hardtsatsende utfordreren Southampton kom på banen, bestemte han seg raskt for å takke ja. Den første tiden i Southampton ble en ny og frisk start. På sørkysten skinte sola, Southampton spilte fin fotball og drikkingen var et tilbakelagt kapittel. Allikevel var det ikke alle problemene fra tiden i Nottingham han greide å kvitte seg med – det fantes mange bookmakere i Southampton også.

Oppvarmingen var over. Peter ruslet mot garderoben. På tribunene vaiet tusenvis av engelske flagg i vinden. Han kjente alltid på en viss stolthet når han så Union Jack. Han var glad i landet sitt og elsket å spille med det engelske flagget på brystet. Den aller største barndomsdrømmen – å vinne et - 32 -

mesterskap med England – levde fortsatt i beste velgående.

Kunne det skje i år? Var England i stand til å gjenskape magien fra VM på hjemmebane i 1966? Han savnet følelsen av å vinne et trofé, det begynte å bli lenge siden den siste triumfen med Forest. Riktignok hadde han blitt valgt inn på årets lag i England hvert eneste år siden 1978, men det var annerledes.

Fotball var et lagspill, og det å feire en søt seier sammen med lagkameratene, var noe helt annet enn å møte opp alene og i mørk dress på en stivpyntet gallamiddag for å ta imot en ytterst ensom utmerkelse.

I dypet av betongklossen Azteca fyltes den engelske garderoben av en eksplosiv blanding av adrenalin og høyspente nerver. Bobby Robson var som vanlig sindigheten selv og fikk sendt guttene sine på banen i noenlunde samlet tropp. Med Peter i front, spratt elleve par dirrende bein opp fra dypet og ut i dagen, hvor lyden av 100 000 elleville, forventningsfulle tilskuere traff ham med en slik kraft at hele kroppen hans dirret. Lagene tok oppstilling ute på gresset. Kaptein Peter beveget seg mot midtsirkelen, hvor Maradona sto og ventet på ham. De to håndhilste på hverandre. Maradona smilte og lot hånden sin forsvinne inn i Peter sin digre neve.

Han tittet ned på Maradona. Argentinas kaptein virket å være tre hoder lavere enn ham, minst. Han kommer i hvert fall ikke til å score på hodet, mumlet Peter til seg selv, så snart den obligatoriske hilserunden var over. Maradonas smil og håndtrykk minnet ham vagt om den lokale bookmakeren hjemme i Southampton. Som en avtale med djevelen, tenkte han, og forsøkte å riste bort frosten som krøp oppover nakken.

Vel fremme ved målet slo han på nytt i tverrliggeren – tre ganger tre, på det fjerde skal det skje. Dommeren blåste i - 33 -

fløyta, og en ny krig var i gang. Begge lagene startet forsiktig, og i den første omgangen foregikk det aller meste av spillet på midtbanen. Men så, etter fem minutter av den andre omgangen, tok kampen fyr. Maradona fikk ballen inne på Englands banehalvdel. Han limte den fast til venstrefoten og fintet bort et par hvite drakter, men fortsatt var det langt fram til Englands mål, og den engelske forsvarsrekka lå som en helstøpt betongmur langs egen sekstenmeter. Peter la vekten på høyre fot, klar til å gripe inn. Han visste at Maradona ofte valgte det uventede. Nå skar Maradona seg innover i banen og spilte ballen til Jorge Valdano, som ikke fikk kontroll på pasningen. Ballen trillet i retning Steve Hodge. Peter senket skuldrene og tok et lite steg tilbake, dette var barnemat for Steve, det var bare å dunke til og lempe ballen ut av eget forsvar. Men det ble ingen lemping. Steve traff ballen fryktelig feil, og i stedet for å sende den ut av egen faresone, gikk ballen i en høy bue med retning mot Peter og England sitt mål. Maradona var på vei inn i sekstenmeteren. Peter sto med tyngden på feil fot. Han måtte hente fram et ekstra steg, men det var uansett ikke noe problem. Selvsagt ville han nå ballen, det var tross alt lille Maradona som kom imot ham. Jeg er et hode høyere enn deg, denne ballen har alltid vært min, det er bare å bokse ballen unna, jeg er én meter og åttifem centimeter, og det er bare jeg som har lov til å bruke hendene, tenkte Peter, idet han kastet seg fram mot ballen. Maradona jaget fortsatt, og kom rett mot Peter. Nå tok han sats og hoppet, og de to nådde ballen i nøyaktig samme øyeblikk. I en brøkdel av et sekund var det som om alt stoppet opp. Maradona hoppet med hånden hevet over hodet, ballen traff hånden hans, og Peter bommet på ballen. I stedet slo han et stort hull i løse - 34 -

lufta. Ballen gikk i en bue, fra Maradona sin hånd og videre inn i det åpne målet.

– Hands! ropte Peter høyt, selv om det selvsagt var helt unødvendig. Selvfølgelig ville dommeren annullere målet, alle så at Maradona jukset og brukte hånden. Maradona løp jublende mot sidelinjen, men dommeren annullerte ikke målet. I stedet rygget han tilbake mot midtsirkelen mens han viftet bort et massivt kor av høylytte, engelske protester. Peter skjønte ingenting. Det var ikke mulig, dommer Nasser må ha sett at Maradona brukte hånden? Men Nasser lot seg ikke rikke. I stedet viftet han seg videre mot midtsirkelen og signaliserte avspark for England. 1-0 til Nasser og Maradona, 1-0 til juksemakerne, tenkte Peter. Han ble fylt av en følelse han dro kjensel på fra barndommen, da de andre barna jukset i gatefotball. Nå bygde den samme følelsen seg opp som en flodbølge. Det var følelsen av ren og skjer urettferdighet som veltet opp i ham. Maradona hadde jukset og målet skulle ha vært annullert. Peter virret fram og tilbake inne i egen sekstenmeter, med kroppen dirrende av raseri.

Noen minutter etter håndballscoringen fanget Maradona ballen på egen halvdel. Han snurret rundt. Først forsvant Peter Beardsley, deretter Peter Reid. Nok en gang limte Maradona ballen fast til beina og satte fart inn på Englands banehalvdel. Peter tok to skritt ut fra målet. Pusten hans gikk raskt og hakkende, og i bakhodet hørte han sin gamle mentor Gordon Banks brumme lavt: tunnelsyn, Peter, øynene på ballen, opp på tærne, lett svikt i knærne, gjør deg så stor og skremmende som bare du kan! Maradona danset seg nærmere. Terry Butcher ruste ut, nå var to meter og hundre kilo muskler på kollisjonskurs med den lille argentineren. Kom - 35 -

igjen, Butch, mumlet Peter til seg selv, vis at du er den største murveggen i hele England. Butch langet ut med en av tømmerstokkene sine, men Maradona svingte til venstre og lot ham sparke et gedigent hull i løse lufta. Maradona skar seg videre. Nå angrep Terry Fenwick fra motsatt side. Om et lite øyeblikk ville han og Butcher skvise Maradona på midten og lage et enkelt og greit frispark i en relativt ufarlig posisjon, men nei, Maradona skjøt fart, og som en kniv skar han seg mellom de to stopperne. Fenwick skjønte at han kom for sent til å ta ballen. I stedet forsøkte han å feie Maradona overende med en bredbeint tofotstakling, men Maradona tok sats og hoppet hekk over beina hans. Nå befant han seg ikke mer enn ti meter fra målet. Peter kunne høre suset fra publikum.

På nytt nærmet Butch seg Maradona. Kom igjen Butch, sleng ut de lange beina dine, ta en for laget, jeg redder straffesparket, men innerst inne visste han at Butch ikke ville rekke fram i tide. Nå var det bare Peter selv som kunne stoppe Maradona.

På rent instinkt gikk han ned med beina først og med hendene høyt hevet over hodet. Maradona kom rusende rett imot. Peter lukket øynene og forberedte seg på sammenstøtet og redningen som måtte komme.

Denne gangen scorer du ikke, juksemaker. Denne ballen er min!

- 36 -