13 Demokratiutviklingen i Norge

13 Demokratiutviklingen i Norge Når ble Norge et demokrati? Det åpenbare svaret er 1814, da landet fikk sin egen grunnlov og sin egen folkeforsamling, Stortinget. Sett med dagens øyne var det imidlertid et begrenset demokrati. Store deler av befolkningen hadde ikke politisk innflytelse. Innføringen av demokrati som styreform kan betraktes som en prosess som varte i rundt hundre år, men som fortsatt er i utvikling.Vurderingseksemplar

Demokratisering

Demokrati som styreform handler både om hvem som har stemmerett, valgordningen og makten til de folkevalgte organene. Alle disse faktorene har endret seg avgjørende etter at Norge fikk sin egen grunnlov i 1814. Demokratiseringen i Norge skjedde i hovedsak på tre måter: • Det folkevalgte organet Stortinget fikk mer makt, mens kongen fikk mindre makt. • Det ble innført lokalt selvstyre. • Stemmeretten ble utvidet.

Utgangspunktet Hvor demokratisk var Norge i 1814? Selv med en egen grunnlov, ytringsfrihet og et eget parlament var det et begrenset demokrati Norge fikk innført: • Bare menn over 25 år hadde stemmerett. • Stemmeretten var knyttet til posisjon (embetsmenn og kjøpstadsborgere fikk stemme) og eiendom. • Mellom 30 og 40 prosent av menn over 25 år tilfredsstilte kravene. • Kvinner hadde ikke stemmerett. Embetsmannsstaten Perioden etter 1814 blir ofte kalt embetsmannsstaten. En embetsmann var en som var ansatt for å styre den norske staten, og embetsmennene var for eksempel prester, offiserer, lensmenn, dommere og professorer ved universitetene. De fleste viktige stillingene i Norge var med andre ord besatt av embetsmenn, og i denne perioden dominerte de både Stortinget og regjeringen.Vurderingseksemplar Fra tidlig på 1800-tallet ble bøndene stadig mer politisk bevisste. Valget i 1833 resulterte i et bondestorting: For første gang var det flere bønder enn embetsmenn på Stortinget. Et av ønskene til bøndene var mer lokalt selvstyre. Det fikk de gjennomslag for i 1837, da formannskapslovene ble vedtatt. Formannskapslovene opprettet folkevalgte organer lokalt og innførte dermed lokalt selvstyre. Det gjorde at bøndene fikk større mulighet til å påvirke lokale saker, og flere fikk politisk erfaring. Slik fikk innføringen av lokalt selvstyre også en demokratiserende funksjon. I tillegg til at bøndene ble politisk aktive, vokste det fram flere motkulturer, det vil si bevegelser som representerte en motvekt til den rådende kulturen. De viktigste motkulturene var knyttet til språk, religion og alkohol. For eksempel arbeidet målbevegelsen for et eget norsk skriftspråk, i motsetning

til embetsmennenes danske språk, mens avholdsbevegelsen hadde som mål å forby eller begrense salget av alkohol. Lekmannsbevegelsen var en religiøs bevegelse som lot vanlige mennesker uten presteutdanning forkynne Guds ord. Det fantes også bevegelser som arbeidet for arbeidernes og kvinnenes rettigheter. Motkulturene og andre organisasjoner som vokste fram, ble en viktig del av samfunnslivet. Noen av organisasjonene ble landsomfattende og bidro til å binde landet sammen. I organisasjonene kunne folk fremme ideer og interesser, og her fikk de trening i debattkultur og i å uttrykke seg skriftlig. Det var på mange måter en øvelse i demokrati, og organisasjonene ble derfor svært viktige for demokratiutviklingen. Innføring av parlamentarismen Fram til 1884 kunne kongen fritt velge hvem han ville ha med som statsråder i regjeringen, uten å ta hensyn til Stortinget. Det var også kongen som bestemte hvor lenge statsrådene i regjeringen skulle sitte, og i tråd med maktfordelingsprinsippet var regjeringen uavhengig av Stortinget. Innføringen av parlamentarismen var et viktig politisk systemskifte som innebar • at Stortinget fikk mer makt • at kongen fikk mindre makt • at regjeringen sto ansvarlig overfor Stortinget Marcus Thrane (1817–1890) sto i spissen for den såkalte Thranebevegelsen, som stiftet en rekke arbeiderforeninger rundt om i Norge. Foreningene kjempet blant annet for allmenn stemmerett. Thranebevegelsen ble knyttet til andre revolusjonære bevegelser i Europa i samtiden. Vurderingseksemplar • at regjeringen måtte gå av hvis Stortinget vedtok mistillit Bakgrunnen for innføringen av parlamentarismen var et ønske blant stortingsrepresentantene om å stå sterkere overfor kongen og regjeringen. I 1871 vedtok Stortinget å møtes hvert år i stedet for hvert tredje år, og mange på Stortinget ønsket også at statsrådene skulle møte på Stortinget for å svare på spørsmål. På den måten ville statsrådene bli mer ansvarlige overfor Stortinget. Dette er utgangspunktet for den såkalte statsrådssaken. Stortinget vedtok at statsrådene skulle ha møteplikt i Stortinget, men etter råd fra regjeringen nektet kongen å godkjenne vedtaket. Men hadde kongen rett til å legge ned veto i denne saken, det vil si å ikke godkjenne Stortingets vedtak? Stortingsvedtaket innebar en grunnlovsendring,

men i Grunnloven sto det ingen ting om at kongen hadde vetorett ved grunnlovsendringer – bare i vanlige lovsaker. Tre ulike syn dominerte i statsrådssaken: • Mange mente at kongen ikke hadde veto ved grunnlovsendringer, siden det ikke var nevnt i Grunnloven. • Regjeringen og regjeringens støttespillere mente at vetoretten var absolutt også i grunnlovssaker på grunn av maktfordelingsprinsippet i

Grunnloven. • Andre igjen mente at kongen uansett bare hadde utsettende vetorett, som i ordinære lovsaker. Kongen kunne nekte å godta en lov to ganger, men måtte godta den hvis den ble fremmet en tredje gang.

Vurderingseksemplar

Stortingsbygningen, tegnet av Emil Victor Langlet (1824–1898), var ferdig i 1866. Langlet vant konkurransen om Stortingsbygningen fordi han valgte en «nutids-skabning» og ikke nygotikk, som var stilen mange nye kirker ble bygget i på samme tid. Bygningen var en viktig markering av at Norge var en selvstendig nasjon med egen nasjonalforsamling. Johan Sverdrup mente at byggets fasade «uttrykte den store bestemmelse». Bildet er tatt mellom 1890 og 1900.

Vetostriden endte med at Stortinget reiste riksrettstiltale mot regjeringen, og i 1884 falt dommen. Alle regjeringsmedlemmene måtte gå av, og kongen forsto at han ikke kunne utnevne en regjering som hadde stortingsflertallet mot seg. Johan Sverdrup (1884–1889), som sto i spissen for stortingsflertallet, ble bedt om å danne regjering. Dette regnes som gjennombruddet for den styreformen vi har i dag, parlamentarisme. Maktforskyvningen fra konge og regjering til Stortinget innebar en mer demokratisk styreform. Tidligere måtte regjeringen stå til ansvar overfor kongen, nå måtte den stå til ansvar overfor Stortinget, altså folket gjennom den folkevalgte forsamlingen. Stortinget fikk dermed mer makt, mens den personlige kongemakten ble svekket. I et parlamentarisk system har regjeringen plikt til å gå av hvis nasjonalforsamlingen vedtar mistillit. Det betyr med andre ord • at folkesuverenitetsprinsippet ble styrket • at maktfordelingsprinsippet ble svekket Politiske partier Striden om statsrådssaken førte til at de to første politiske partiene våre, Venstre og Høyre, ble dannet i 1884. Venstre, Sverdrups parti, ønsket å svekke makten til kongen og regjeringen og styrke folkestyret. En annen kampsak for Venstre var å utvide stemmeretten. Venstre var et liberalt parti, mens Høyre var et konservativt parti som støttet kongen og regjeringen. I 1887 ble Arbeiderpartiet dannet. Partiet kjempet spesielt for arbeidernes kår og allmenn stemmerett. (Se også side 98). Unionsstriden Et av de neste politiske stridstemaene ble spørsmålet om Norges tilknytning Vurderingseksemplar til Sverige. Siden unionsdannelsen i 1814 var det særlig felles konge og felles utenrikspolitikk som bandt de to landene sammen. Norge hadde egen regjering, men ikke en egen utenrikspolitikk. Stortinget kontrollerte regjeringen, men ikke i utenrikssaker. Utenriksministeren var svensk, og den svenske regjeringen styrte utenrikspolitikken. Men det var Norge som hadde den største handelsflåten og utenrikshandelen. Spesielt Venstre mente at de norske handelsinteressene ikke ble godt nok ivaretatt, og stadig flere ønsket et eget norsk konsulatvesen. Aller helst også en norsk utenriksminister.

Konsulatsaken skulle spille en viktig rolle i kampen for unionsoppløsningen. Mange land har konsulater, eller kontorer, rundt om i verden som tar vare

på landets handelsinteresser, og på 1800-tallet var den svensk-norske unionens konsulater underlagt den svenske utenriksministeren. Mot slutten av 1800-tallet var det mange som mente at unionen heller ikke hadde noen økonomiske fordeler. Begge disse holdningene svekket unionen. I tillegg vokste nasjonalismen seg stadig sterkere utover på 1800-tallet, i Norge som ellers i Europa. Mange ønsket seg derfor ut av unionen med Sverige. Men hvordan skulle man få dette til? Striden førte til en periodevis spent stemning mellom Sverige og Norge, og noen fryktet at det skulle bli krig mellom de to nabolandene. Stortinget bevilget mer penger til forsvaret, og det ble bygd festninger på grensen mot Sverige.

Bruddet Våren 1905 ble Christian Michelsen (1905–1907) statsminister i en samarbeidsregjering. Denne regjeringen hadde som sin viktigste sak å løse konsulatsaken. Stortinget vedtok en lov om et eget norsk konsulatvesen, men kongen nektet å godkjenne loven. Det førte til at regjeringen Michelsen gikk av i protest. Ingen andre partier ville danne regjering. Den 7. juni 1905 vedtok Stortinget derfor at unionen med Sverige var oppløst, og begrunnet det med at kongen ikke hadde klart å skaffe landet en regjering. Resultatet var at han heller ikke var Norges konge. Situasjonen ble spent, og krigsfaren var overhengende. Sterke krefter i Sverige var imot en slik ensidig unionsoppløsning, og på begge sider av grensen ble det mobilisert militære styrker. Men det var også vilje til å forhandle, og det var denne linjen som vant fram. At Norge og Sverige forhandlet seg fram til en avtale om å oppløse unionen, uten krig, var både oppsiktsvekkende og uvanlig. Ulike perspektiver Hva var årsakene til unionsoppløsningen? Kongefellesskapet med Sverige ga Vurderingseksemplar ikke politikerne det handlingsrommet de ønsket, særlig i utenrikspolitikken. Dette var en kime til misnøye. Norge framsto som den underlegne parten i unionen. Det ga en mindreverdighetsfølelse som stadig flere politikere fra alle partier var misfornøyde med. Ønsket om selvstyre økte i takt med den økende bevisstheten om Norge som en nasjon med en lang og stolt historie. Norges kamp for nasjonal selvstendighet fulgte en hovedstrøm i europeisk historie, der den suverene nasjonalstaten var målet. Stormaktene Storbritannia og Tyskland signaliserte at de først og fremst ønsket fred i Skandinavia. Ellers stilte de seg likegyldige til en oppløsning av unionen.

Den tradisjonelle fortellingen om unionsoppløsningen er at den ble drevet fram av et Norge som møtte motstand fra storebror Sverige. Historien går rett inn i nasjonsbyggingen. Men også på svensk side var det bevegelser i unionsspørsmålet. Den svenske kronprinsen hadde foreslått for den svenske nasjonalforsamlingen at Sverige skulle ta initiativ til en fredelig oppløsning av unionen. Selv om forslaget ikke ble godtatt, er det med på å forklare bakgrunnen for den fredelige unionsoppløsningen. Også i Sverige var det sterke demokratiske krefter som forsto og sympatiserte med Norges krav om unionsoppløsning.

Folkeavstemninger I forbindelse med unionsoppløsningen ble det holdt to folkeavstemninger i 1905. I den ene avstemningen skulle velgerne si ja eller nei til unionsoppløsningen, og her ble det et overveldende ja-flertall. Selv om ikke kvinnene hadde stemmerett, engasjerte også de seg i folkeavstemningen og samlet inn rundt 250 000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen. Den andre folkeavstemningen var knyttet til styreform. Skulle Norge være republikk med valgt president eller ha et kongehus hvor kongetittelen gikk i arv? Det var mange republikanere i flere av partiene, men et flertall på Stortinget ønsket monarki og ba den danske prinsen Carl om å bli norsk konge. Før prins Carl kunne akseptere dette, ville han ha en folkeavstemning, og mot slutten av året 1905 stemte nærmere 80 prosent for monarki som styreform i Norge. Prins Carl tok navnet Haakon 7. (1905–1957). Han var gift med prinsesse Maud (1869–1938), datteren til kongen av England, og sammen hadde de sønnen prins Alexander, seinere kong Olav 5. (1957–1991). StemmerettsreglerVurderingseksemplar Stemmerettsreglene som ble innført i 1814, innebar at mange av innbyggerne ikke kunne delta i politiske valg. I dag ville vi knapt kalt det et demokrati. På den annen side var det ingen andre land som hadde så mange stemmeberettigede i forhold til folketallet som Norge. Spesielt i siste halvdel av 1800-tallet økte kravet om at større deler av befolkningen måtte få stemmerett, og dette ble en viktig politisk sak i denne perioden. Flere menn, blant annet arbeidere med skattbar inntekt, fikk stemmerett i 1884. I spissen for kravet om stemmerett sto Venstre og arbeiderbevegelsen, og i 1898 ble alminnelig stemmerett for menn vedtatt. Også kvinnene krevde stemmerett. Ved stortingsvalget i 1909 kunne kvinner med inntekt og skatteevne avlegge stemme for første gang, mens alminnelig stemmerett for kvinner ble innført i 1913.

Det var imidlertid fortsatt en gruppe mennesker som var utestengt fra valgdeltakelse. Det var de fattige, for eksempel arbeidsløse og syke, som hadde mottatt fattighjelp fra det offentlige. I 1919 ble ikke lenger fattigdom regnet som et grunnlag for å frata noen stemmeretten, men fortsatt var aldergrensen 25 år. Demokratiseringsprosessen i Norge fram mot første verdenskrig var ikke særnorsk. Men i internasjonal sammenheng – og sammenliknet med våre naboland – var Norge tidlig ute med å realisere et moderne folkestyre.

Linjer videre

Den parlamentariske styreformen fikk sitt gjennombrudd i 1884, og ganske snart respekterte alle politiske partier spillereglene. Etter unionsoppløsningen i 1905 fikk regjeringen overdradd all utøvende myndighet fra kongen, men parlamentarismen ble ikke skrevet inn i Grunnloven før i 2007. Under andre verdenskrig ble som kjent det norske demokratiet satt til side. Ikke før i 1945 fikk regjeringen sin første kvinnelige statsråd, og vi må fram til 1970-årene før vi fikk en kvinnelig partileder. I 1981 ble Gro Harlem Brundtland (1981, 1986–1989, 1990–1996) fra Arbeiderpartiet Norges første kvinnelige statsminister. I dag legger de fleste partier vekt på at kjønnene skal være likt representert både i partiledelsen og i regjeringen. I dag er det spesielt to spørsmål knyttet til stemmerett som er aktuelle, alder og statsborgerskap. Stemmerettsalderen har vært senket flere ganger, og i 1978 ble den satt til 18 år. I noen kommuner har de imidlertid hatt forsøksordninger med stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg. Utenlandske statsborgere kan stemme ved lokalvalg så lenge de har vært bosatt i landet i minst tre år. For å stemme ved stortingsvalg må du imidlertid være norsk statsborger. En utvikling med flere utenlandske statsborgere vil dermed føre til at en større andel av befolkningen ikke er stemmeberettiget.Vurderingseksemplar

OPPGAVER

REPETISJON

1 Hvem fikk stemmerett i 1814? 2 Hva menes med begrepet embetsmannsstaten? 3 Hva var bondestortinget i 1833? 4 Hva menes med parlamentarisme? 5 Forklar statsrådssaken og vetostriden. 6 Hva var bakgrunnen for unionsoppløsningen? 7 Hvilke folkeavstemninger ble avholdt i 1905? Hva ble resultatene? FORDYPNING 1 Den svenske kronprins Gustavs initiativ til unionsoppløsning mellom Norge og Sverige er godt kjent, men det har vært vanskelig å få med dette aspektet i den norske fortellingen om unionsoppløsningen. Historieprofessor Knut Dørum har hevdet at det for norsk selvforståelse har det vært viktig å holde fast ved at det var Norge som drev fram unionsoppløsningen mot motstand fra Sverige. Drøft påstanden. 2 Gjør rede for kampen om kvinnelig stemmerett. Finn ut hvilke argumenter som ble brukt både for og mot stemmerett for kvinner. Vurder i hvilken grad stemmerett for kvinner innebar et brudd eller kontinuitet i utviklingen for kvinners deltakelse i demokratiet. 3 Gi en oversikt over de viktigste endringene i stemmerettsreglene for menn. Finn ut hvilke argumenter som ble brukt både for og mot å gi Vurderingseksemplar alle menn (over en viss alder) stemmerett. 4 Finn ut hvordan mediebildet endret seg på 1800-tallet, og legg vekt på avisenes rolle. Vurder i hvilken grad de bidro til demokratiseringen av Norge. 5 Drøft om 1814 representerer brudd eller kontinuitet i Norges historie. 6 Hvilke valgmuligheter hadde egentlig den svenske kongen i konflikten mellom Norge og Sverige i 1905? Kan du tenke deg andre utfall på konflikten, både på kort og lang sikt?