11 Imperialismen

Perioden mellom 1870 og 1914 kalles gjerne imperialismens tidsalder. Den var preget av et kappløp mellom europeiske stater om å legge under seg områder på andre kontinenter. I dette kapitlet skal vi se hvordan og hvorfor flere europeiske stater skaffet seg politisk, økonomisk og militært herredømme over områder blant annet i Afrika og Asia. Vurderingseksemplar

Drivkrefter

Imperialisme i denne perioden innebærer at en stat skaffer seg politisk, økonomisk og militært herredømme over områder. Et område som en stat har erobret og kontrollerer, kalles koloni, mens stater som har skaffet seg slike områder, kalles kolonimakter. Men hva var årsakene til denne politikken?

Vi kan vise til et samspill av flere mulige faktorer, eller drivkrefter, for å forklare imperialismen, blant annet: • økonomisk gevinst • industrialisering • militær overlegenhet • nasjonalisme • misjonering En av drivkreftene var muligheten for økonomisk gevinst. I perioden etter 1850 var det sterk vekst i verdenshandelen, og spesielt Storbritannia gikk i spissen for overgangen til frihandel. Både eksporten og importen av varer økte. Flere europeiske stater ble trukket inn i den voksende globale økonomien, og de ble i større grad avhengige av oversjøiske råvarer og markeder. Koloniene var rike på råvarer som bomull, mineraler og gummi, som industrien hadde bruk for. Selv om imperialismen ikke var en direkte konsekvens av industrialiseringen, henger de to utviklingstrekkene sammen. Også før det industrielle gjennombruddet var det internasjonal handel, som for eksempel trekanthandelen som er omtalt i kapittel 5. Men industrialiseringen førte til større behov for både råvarer og markeder. Utbyggingen av jernbanen og bedre båter gjorde dessuten transportmulighetene bedre. Med dampbåter ble transporten mer forutsigbar enn med seilbåter, mens telegrafen gjorde det mulig å kommunisere mellom verdensdelene. I tillegg hadde den industrielle revolusjonen gitt europeiske stater en militær makt som gjorde det lettere å skaffe seg kontroll over oversjøiske Vurderingseksemplar områder. Europeernes militære overlegenhet var ikke en årsak til ekspansjonen i seg selv, men en nødvendig forutsetning. Militær overlegenhet gjorde den imperialistiske politikken mulig. Globale markeder, folkeforflyttinger og nye kommunikasjonsmuligheter har klare trekk av det vi i dag kaller globalisering, og var forutsetninger for imperialismen. Nasjonalismen, troen på ens egen nasjons storhet og ære, var også en årsak til imperialismen. En sterk hær og kolonier var et bevis på landets styrke. Slik henger imperialisme og nasjonalisme sammen. Nasjonalisme og konflikter i Europa førte til at europeiske stater overvåket hverandres aktivitet i andre verdensdeler for ikke å gå glipp av muligheter som andre benyttet seg av.

Det ble nærmest en konkurranse mellom europeiske stormakter om å skaffe seg kolonier i Afrika. Selv om områdene ikke hadde noen klar økonomisk verdi i øyeblikket, kunne de få det i framtiden. Og det var bedre å sikre seg kontrollen selv enn å se andre gjøre det. Derfor ble det et kappløp om Afrika. Oppdagelsesreiser innover det afrikanske kontinentet ga ny geografisk kunnskap, og nye medisiner gjorde europeerne mer motstandsdyktige mot sykdommer. En ekstrem nasjonalisme bikket over i rasisme, og mange europeere mente at de hvite var overlegne alle andre. Sosialdarwinismen, at de hvite nærmest hadde en plikt til å oppdra «de svake», kom spesielt til uttrykk i Afrika. Noen hadde også et ønske om å spre kristendommen. Selv om koloniseringen i stor grad bærer preg av utbytting, er det også eksempler på utvikling. Misjonærene prøvde å få slutt på slaveriet, og de bygde både skoler og helsestasjoner. Berlinkonferansen Koloniseringen på slutten av 1800-tallet skulle spesielt ramme det afrikanske kontinentet. Her hadde Portugal startet koloniseringen på 1500-tallet med å erobre enkelte steder langs kysten av Afrika, men det var spesielt i perioden etter 1880 at Afrika ble underlagt europeiske stater. De eneste unntakene var det som i dag er Etiopia og Liberia. Motsetningene mellom kolonimaktene utgjorde hele tiden en fare for krig, og for å dempe spenningen ble Berlinkonferansen arrangert i 1884–85. Målet med konferansen var å regulere koloniseringen av Afrika. Her møttes representanter fra flere europeiske stater – men ingen representanter fra Afrika. I løpet av de neste 15 årene hadde de europeiske statene gjort krav på nesten hele kontinentet. De to største kolonimaktene var Storbritannia og Frankrike. Storbritannia ønsket seg et sammenhengende belte fra nord til sør i Afrika, «fra Kapp Vurderingseksemplar til Kairo», mens Frankrike ønsket seg et område som strakte seg fra øst til vest. I 1898 ble det en konflikt mellom franske og britiske interesser i Fashoda i Sudan, hvor Frankrike måtte bøye av. Frankrike ble også utfordret av Tyskland i Marokko. Dette førte til at Frankrike og Storbritannia inngikk hemmelige militæravtaler som skulle hindre Tyskland i å slå Frankrike ut av den europeiske maktbalansen. Slik bidro imperialismen til å øke spenningene mellom de europeiske statene og peker på den måten fram mot første verdenskrig.

SPANSK MAROKKO

MAROKKO

RIO DE ORO ALGERIE

FRANSK VEST-AFRIKA TUNISIA

LIBYA

Suezkanalen

EGYPT

GAMBIA

PORT. GUINEA

SIERRA

LEONE LIBERIA FRANSK EKVATORIAL-AFRIKA BELGISK KONGO TYSK ØST-AFRIKA

Koloniseringen av Afrika ANGOLA NORDNYASALAND RHODESIA MOSAMBIK MADAGASKAR BECHUANALAND SØR-AFRIKASAMBANDET

Metoder Hvis det var nødvendig, brukte kolonimaktene militær makt for å oppnå målene sine, men ofte var det nok å bare vise militær overlegenhet (kanonbåtdiplomati). Noen afrikanske konger og høvdinger, og også de som fikk utdanning, tenkte at de var best tjent med å samarbeide med de nye makthaverne. Europeerne hadde både direkte og indirekte herredømme over koloniene. Frankrike og Storbritannia brukte ulike styreformer: • Storbritannia brukte en form for indirekte styre i koloniene. Der det allerede fantes styringsstrukturer, skulle de bevares. Lederne fikk styrket sin økonomiske og militære makt ved å samarbeide med det britiske kolonistyret. • Frankrike satset på direkte styre og satte inn afrikanske ledere. Afrikanerne skulle tilegne seg fransk språk og kultur for å få en fransk identitet.

UGANDA BRITISK ØST-AFRIKA (KENYA)

ANGLOEGYPTISK ERITREA SUDAN FR. SOMALILAND

NIGERIA ETIOPIA BRIT. SOMALILAND KAMERUN ITALIENSK SOMALILAND RIO MUNI TYSK SØRVESTAFRIKA (NAMIBIA)

GULLKYSTEN TOGO

ATLANTERHAVET

SØRRHODESIA

Belgisk Italiensk Spansk Fransk Kolonistyret 1914: Herero Sterk afrikansk motstand Portugisisk Britisk TyskVurderingseksemplar INDIAHAVET

Andre områder Flere europeiske stater hadde i lang tid konkurrert om å få innflytelse i Asia, men her var det flere gamle imperier som klarte å yte motstand mot europeiske framstøt. Men det osmanske riket mistet områder og var i ferd med å gå i oppløsning, og Persia ble delt i britiske og russiske innflytelsessfærer. Burma og Indokina ble innlemmet i de britiske og franske imperiene. India var en del av det britiske imperiet. Deler av India ble styrt direkte av britiske embetsmenn, mens andre deler ble styrt indirekte ved hjelp av «Whatever happens we have got/The Maxim Gun and they have not.» (Hilaire Belloc, «The Modern traveller»). Maxim gun var en videreutvikling av maskingeværet Gatling gun.Vurderingseksemplar lokale fyrster. Helt siden 1500-tallet hadde britiske handelsmenn tjent stort i India. Som i andre kolonier la britene beslag på råvarer som te og bomull og solgte tilbake dyre ferdigvarer. Selv om forholdene også i India var preget av rasistiske holdninger og diskriminering, kan den vestlige påvirkningen i form av utdanning og et rettssystem være med på å forklare hvorfor India i dag er verdens største demokrati. Kina hadde større motstandskraft enn India og unngikk å bli en koloni. Men imperialiststatene skaffet seg likevel handelsstasjoner og støttepunkter langs kysten som de utnyttet økonomisk. Japan ble selv en imperialiststat og representerer et unntak fra regelen om europeisk verdensherredømme. Japan var det første ikke-vestlige landet som ble industrialisert, og på slutten av 1800-tallet ble landet en moderne

MANDSJURIA

Beijing

Tianjin

KOREA

Huang He

JAPAN

Nanjing

Wuhan Shanghai

industristat med fabrikker og et godt utdanningssystem. Landet hadde få råvareressurser, så jakten etter og ønsket om å ha kontroll over råvarer er en faktor som kan forklare de imperialistiske motivene, også i forbindelse med andre verdenskrig (kapittel 16). Russlands behov for råvarer og markeder økte da industrialiseringen i landet startet seint på 1800-tallet, og riket ble utvidet med landområder blant annet i Kaukasus og Sibir. Men videre russisk ekspansjon mot øst ble stoppet av Japan.

Chang Jiang Guangzhou Macao (Portugisisk) Hongkong (Britisk) Kina 1914

INDOKINA

FUJIAN THAILAND (SIAM) BURMA Koloni Jernbane Britisk Japansk Fransk Tysk Kinesisk Innflytelsessfære Vurderingseksemplar

Konsekvenser

En konsekvens av imperialismen var at verdenshandelen ble mangedoblet, og at kolonier og interesseområder i de ulike verdensdelene ble knyttet sammen i et verdensmarked. Koloniene ble gjerne eksportører av råvarer, mens industrilandene produserte ferdige varer og fikk mye av den økonomiske veksten.

Vurderingseksemplar

Det første folkemordet i det 20. århundre? Tysk Sørvest-Afrika (i dagens Namibia) var en tysk koloni. Tyske bønder og innvandrere som ville bygge ut infrastruktur og gruveindustri, bosatte seg i kolonien, men dette gikk ut over den opprinnelige befolkningen i området, hererofolket. Hererofolket ble fratatt jord og kveg, og i 1904 gjorde de opprør mot de tyske kolonistene som hadde slått seg ned på deres beiteland. Den tyske kolonimakten sendte forsterkninger som møtte hereroene i et stort slag i 1904, og flere tusen hereroer – menn, kvinner og barn – ble drept i løpet av de få dagene kampene varte. De tyske styrkene fordrev de flyktende hereroene innover i ørkenen i det som ble en regulær utryddelseskrig. Tallene er usikre, men kanskje så mange som tre firedeler av hererobefolkningen mistet livet de fire årene massakrene varte. Hendelsene er blitt beskrevet som det første folkemordet i det 20. århundret.

Koloniene ble utsatt for økonomisk utbytting av kolonimaktene. I noen kolonier var tvangsarbeid vanlig. Andre steder tok europeerne de beste jordområdene. Men det var også trekk av utvikling. Skole, utdanning og innføring av rettssystemer kan være eksempler på det. Flere steder bygde europeerne infrastruktur som veier, jernbaner og havner. I Øst-Afrika motarbeidet britene den arabiske slavehandelen. Imperialismen førte også til at flere millioner mennesker flyttet til andre verdensdeler. Mange europeere bosatte seg i kolonier både i Asia og Afrika, og fra Storbritannia flyttet også mange til de britiske koloniene Australia og New Zealand. Møtet med europeerne ble dramatisk for urbefolkningen. I Australia døde mange aboriginer av europeiske sykdommer, og på New Zealand ble maoriene fratatt den beste jorda. Dette er eksempler på holdninger til urbefolkninger som varte til langt ut på 1900-tallet, og som fortsatt ikke er helt borte. Linjer videre I dag trekkes det skjeve handelssystemet fram som en arv fra kolonitiden, og som en mulig årsak til hvorfor noen land er fattige. Deler av verdenshandelen bærer fortsatt preg av at fattige land er ensidige råvareprodusenter. Konkurransen om kolonier og innflytelse i andre verdensdeler skapte spenninger mellom europeiske stater. Konflikter og militær opprustning kan trekkes fram som en av årsakene til utbruddet av første verdenskrig i 1914. Og som vi skal se seinere, kunne statsgrensene som europeerne trakk på andre kontinenter, skape konflikter da koloniene fikk sin selvstendighet i perioden etter andre verdenskrig.Vurderingseksemplar

OPPGAVER

REPETISJON

1 Forklar de ulike drivkreftene bak de europeiske statenes imperialistiske politikk. 2 Hvordan henger imperialismen sammen med den industrielle revolusjonen? 3 Hva var Berlinkonferansen? 4 Hvilke metoder tok de europeiske statene i bruk for å skaffe seg kolonier? 5 Forklar forskjellen på fransk og britisk styre i koloniene. 6 Gi eksempler på koloniseringen i Asia. 7 Gi eksempler på konsekvenser av imperialismen. FORDYPNING 1 Når vi skal finne årsakene til historiske hendelser, som imperialismen, kan vi svare på tre spørsmål: • Hva gjorde imperialismen mulig? • Hvorfor ønsket noen imperialismen? • Hvorfor fant imperialismen sted? 2 Det er gitt ut flere bøker og artikler om det som kalles 1900-tallets første folkemord. Det skjedde i tysk Sørvest-Afrika (nå Namibia) og er omtalt i dette kapitlet. Finn ut mer om hendelsen, og forklar hva som ligger i begrepet folkemord. 3 Drøft konsekvensene av koloniseringen for mennesker og samfunn i Vurderingseksemplar land som ble kolonisert. 4 Henry Morton Stanley og David Livingstone var to av flere europeere som la ut på oppdagelsesreiser i Afrika. Hvor reiste de, og hvilke konsekvenser fikk det? 5 Gjør rede for sosialdarwinismen. 6 Etiopia og Liberia ble ikke underlagt europeiske stater. Forklar hvorfor.