
12 minute read
8 Opplysningstid og revolusjoner
from 9788203407253
8 Opplysningstid og revolusjoner I dette kapitlet skal vi se på flere historiske hendelser som i stor grad henger sammen. Perioden fra slutten av 1600-tallet og fram til rundt 1800 i Europa kalles opplysningstiden og kjennetegnes blant annet av et opprør mot de tradisjonelle autoritetene som kirke og konge. Opplysningstidens tanker og ideer peker fram mot både den amerikanske og den franske revolusjonen – og mot den norske grunnloven i 1814.Vurderingseksemplar
Opplysningstiden
Opplysningstiden var en periode som var preget av en rekke ulike tanker og ideer. Felles for disse tankene og ideene var at man på en helt annen måte enn tidligere satte fornuften i sentrum. Opplysningsfilosofene var preget av framtidsoptimisme. Det vil si at de mente at vitenskap og utdanning ville bidra til at verden gikk framover. Med et nytt syn på mennesket kom det også et nytt syn på de politiske systemene. Burde ikke mennesker ha ytringsfrihet og få delta mer i styringen av staten? På 1600- og 1700-tallet var mange stater i Europa styrt av eneveldige herskere. En vanlig styreform var kongelig enevelde der bare Gud sto over kongen. Opplysningstidens tanker og ideer stilte spørsmål ved hvor legitim denne styreformen var. Opplysningstiden var et opprør mot de tradisjonelle autoritetene. Det minner litt om noen av tankene som preget renessansen (kapittel 6). Opplysningsfilosofene ga uttrykk for et nytt menneskesyn. Menneskene hadde rett og mulighet til å prøve å få et bedre liv, og de kunne også endre samfunnet. Alt var ikke forutbestemt av Gud. Troen på menneskenes fornuft ble styrket, og menneskenes fornuft kunne drive verden framover. En av ideene som sto sterkt i opplysningstiden, var naturretten, som sier at alle mennesker er født med noen grunnleggende rettigheter, som retten til liv, frihet og eiendom. En av filosofene som argumenterte for naturretten, var briten John Locke (1632–1704). Han knyttet også ideen om naturretten til tanker om en samfunnskontrakt. Siden det var vanskelig for den enkelte å ta vare på sine egne rettigheter, kunne menneskene bli enige om en felles hersker, som skulle beskytte samfunnsmedlemmenes liv og eiendom. Hvis herskeren ikke oppfylte forpliktelsene sine, kunne han bli avsatt. Locke hevdet altså at all makt måtte utgå fra folket, og at folket hadde rett til å kvitte seg med et styre som misbrukte makten. Det er kjernen i folkesuverenitetsprinsippet. Men mye av tenkningen til John Locke var rettet mot mennesker med eiendom. De uten eiendom var ikke aktive borgere, mente Locke, og skulle derfor heller ikke ha politiske rettigheter.Vurderingseksemplar Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) var i likhet med John Locke opptatt av folkesuverenitetsprinsippet. Også Rousseau hevdet at makten i samfunnet skulle utgå fra folket, og at enhver myndighet må styre på grunnlag av allmennviljen – en vilje som er felles for et samfunn. Tanken om allmennviljen skulle få betydning for utviklingen mot mer demokratiske samfunn.
Maktfordeling
En annen opplysningsfilosof som fikk gjennomslag for tankene sine, var franskmannen Charles Montesquieu (1689–1755), som formulerte
maktfordelingsprinsippet. For å unngå maktmisbruk måtte man unngå maktkonsentrasjon. Statsmakten måtte derfor deles i tre uavhengige myndigheter: • den lovgivende myndighet • den utøvende myndighet • den dømmende myndighet
Selv om disse skulle kontrollere hverandre for å oppnå en fordeling av makten, skulle folket være øverste myndighet. Derfor måtte lovene være bestemt av folkevalgte representanter.
Den amerikanske revolusjonen Tanker fra opplysningsfilosofene ble viktige i kampen mot kolonimakten i Amerika. På 1600- og 1700-tallet hadde både Frankrike, Spania og Storbritannia etablert kolonier i Nord-Amerika. Kamp om landområder hadde ført til flere konflikter mellom franske og britiske kolonister, og Storbritannia hadde brukt mye ressurser på å støtte befolkningen i koloniene. Slik var det også i den såkalte syvårskrigen (1756–1763), som endte med at Frankrike måtte gi fra seg store landområder i Nord-Amerika til Storbritannia. Men ganske snart ble det et spent forhold mellom de britiske koloniene og Storbritannia. Hvorfor? Misnøyen i koloniene var spesielt knyttet til økonomi og handel. Syvårskrigen hadde kostet britene mye penger, og for å dekke noen av disse utgiftene innførte det britiske parlamentet nye skatter og avgifter. Koloniene var ikke representert i det britiske parlamentet, og derfor mente innbyggerne at de heller ikke kunne skattlegges hardere. «No taxation without representation» var slagordet. Etter hvert som spenningen mellom koloniene og Storbritannia ble tydeligere, ble uavhengighetsfølelsen sterkere.Vurderingseksemplar Uavhengighetserklæringen
De britiske koloniene utfordret kolonimakten på flere områder og fikk gjennomslag for noen av kravene sine. Storbritannia sendte flere soldater til koloniene for å ivareta sine interesser. Samtidig etablerte koloniene sin egen hær, og i 1775 brøt det ut kamper mellom britiske styrker og styrker fra koloniene. Etter krigsutbruddet valgte kolonistene nasjonalforsamling. Nasjonalforsamlingen opprettet en egen hær med George Washington (1789–1797) som øverste general. Den 4. juli 1776 vedtok nasjonalforsamlingen en uavhengighetserklæring som innebar etableringen av Amerikas forente stater, USA. Koloniene var dermed ikke lenger en del av Storbritannia. Storbritannia ville imidlertid ikke akseptere dette, og krigen ble trappet opp. Men i 1783 måtte britene innse nederlaget.
NORDAMERIKA
CANADA Quebec
CALIFORNIA
Boston New York
DET KARIBISKE STILLE- HAV HAVET ATLANTERHAVET
MEXICO
Mexico by Belize
VENEZUELA Panama SURINAM Cayenne
Kolonier i Amerika ca. 1700
Portugisiske besittelser Spanske besittelser Engelske besittelser Franske besittelser Lima PERU Cuzco Bahia Nederlandske besittelser Dansk-norske besittelser: Potosi St. Thomas, St. Jan (fra 1718) og St. Croix (fra 1733) Sao Paulo CHILE
VIRGINIA Jamestown New Orleans FLORIDA Havanna Cuba
Jamaica Santo Domingo
SØR- BRASIL
AMERIKA
HispaniolaHaiti Vurderingseksemplar
Concepción
Uavhengighetserklæringen inneholder klare trekk fra opplysningstidens ideer. I erklæringen sto det at alle mennesker var like, og at alle hadde rett til frihet og muligheten til å skape seg et lykkelig liv. Myndighetenes oppgave var å sikre retten til frihet og streben etter lykke. Samtidig skulle borgerne ha rett til å bytte ut myndighetene hvis de ikke var fornøyde med styringen av landet. I 1789 ble George Washington USAs første president, og landets grunnlov ble vedtatt. Den nye amerikanske konstitusjonen bygde både på naturrettstankegangen og maktfordelingsprinsippet. Statens myndighet skulle hvile på folkeviljen. De tretten koloniene hadde mye selvstyre, men var underlagt noen felles organer: • en folkevalgt president med utøvende makt • en folkevalgt forsamling, Kongressen, med lovgivende makt • domstoler med dømmende makt Konstitusjonen skilte klart mellom kirke og stat og ga folket sentrale rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og rettssikkerhet. Men hvem var folket? Stemmeretten var forbeholdt hvite menn over 25 år og gjaldt altså ikke for kvinner. Retten til frihet gjaldt ikke slaver, og USA beholdt da også slaveriet. Heller ikke indianere, den amerikanske urbefolkningen, fikk noen rettigheter. De ble ikke betraktet som fullverdige mennesker. Den franske revolusjonen Hendelsene i Nord-Amerika påvirket utviklingen i Frankrike, som var styrt av en eneveldig konge. Landet hadde brukt mye penger på kriger og konflikter, også i forbindelse med den amerikanske revolusjonen, og var i en økonomisk krise. Befolkningsøkningen på 1700-tallet og uår i landbruket forverret fattigdommen. For å øke skattenivået innkalte kong Ludvig 16. (1774–1792) til stenderforVurderingseksemplar samling i 1789. Frankrike var et stendersamfunn bygd opp av tre klasser: • førstestanden – de geistlige • andrestanden – adelen • tredjestanden – bønder, handelsmenn, håndverkere m.m. (utgjorde det store flertallet i landet, 98 prosent)
Opprør
Både førstestanden og andrestanden hadde privilegier som vakte forargelse, som fritak fra å betale skatt. Adelen hadde ofte monopol (enerett) på møller, og bøndene måtte betale avgifter for å få malt sitt eget korn.
I tiden før stenderforsamlingen i 1789 ble misnøyen med styresettet stadig sterkere. Det franske godseiersystemet, med en rekke avgifter og monopolrettigheter, var sterkt mislikt av bøndene. Tredjestanden var også misfornøyd med mangelen på innflytelse. Matmangel og høye priser forsterket misnøyen, og det endte med at kongens makt ble utfordret. Økonomisk krise, fattigdom og diskusjonene om menneskenes rettigheter ble en eksplosiv kombinasjon. I juni 1789 dannet tredjestanden og noen representanter fra de andre stendene ny nasjonalforsamling. Tredjestandens utsendinger ønsket å erstatte eneveldet med et konstitusjonelt monarki der kongen måtte føye seg etter folkeviljen – i tråd med opplysningstidens ideer. Den 14. juli gikk flere tusen demonstranter til angrep på fengselet Bastillen i Paris, som var et symbol på kongens makt. Revolusjonen var i gang.Vurderingseksemplar
Den franske maleren Pierre-Antoine Demachy (ca. 1722–1807) malte dette bildet av henrettelse med giljotin i Paris under den franske revolusjonen.
Konsekvenser
Den franske revolusjonen betydde slutten for det gamle regimet. Nasjonalforsamlingen vedtok en erklæring om menneskerettigheter. Her sto det at alle mennesker er født frie og like, og at all makt måtte utgå fra folket. Men igjen: Hvem var folket? Heller ikke i Frankrike fikk kvinnene de samme rettighetene som menn.
Menneskerettighetserklæringen var viktig fordi den inspirerte og preget den demokratiske utviklingen i Europa på 1800-tallet. Ideene og tankene som lå bak både den amerikanske og den franske revolusjonen, påvirket også den norske grunnloven. Som vi skal se i kapittel 13, hadde også denne et begrenset syn på hvem som tilhørte folket. Etter noen år gikk den franske revolusjonen over i en fase som var preget av terror, uro og kaos, og som banet vei for at Napoleon Bonaparte kunne ta makten i Frankrike. En stor del av tiden da Napoleon satt med makten, var preget av kriger mellom Frankrike og ulike stormakter i Europa, og denne krigstilstanden varte helt til Napoleons endelige nederlag i 1815. Napoleonskrigene fikk direkte konsekvenser for utviklingen i Norge i 1814.
Norge og revolusjonsåret 1814 1814 er kanskje det viktigste året i norsk historie. Det var da Norge fikk sin egen grunnlov, eller egentlig to grunnlover – én i mai og én i november. Landet hadde tre ulike konger dette året og var i krig med Sverige. Hvordan kan vi forklare denne dramatiske utviklingen? Det er viktig å ha det internasjonale bakteppet på plass for å forstå utviklingen i Norge i 1814. Landet hadde i over 400 år vært i union med Danmark og var ved inngangen til 1814 styrt fra København. Den danske arveprinsen Kristian Fredrik (1786–1848) var stattholder i Norge. Danmark-Norge hadde blitt trukket inn i Napoleonskrigene, og som tapende part måtte Danmark gi fra seg Norge til den svenske kongen i fredsforhandlingene i den tyske byen Kiel i januar 1814. Men i Norge jobbet sterke krefter for selvstendighet. Kristian Fredrik var blant dem som ønsket norsk selvstendighet, og han kalte inn til et stormannsmøte i februar. Her deltok 21 framstående menn fra Østlandet, og de sluttet opp om Kristian Fredriks tanker om å jobbe videre for et selvstendig Norge med seg selv som konge. Men forsamlingen krevde samtidig at han måtte involvere befolkningen både gjennom valg og riksforsamling, i tråd med opplysningsVurderingseksemplar tidens idealer. Våren 1814 fant riksforsamlingen sted på Eidsvoll med 112 valgte menn. To ulike grupperinger vokste fram, Selvstendighetspartiet og Unionspartiet. Dette var ikke partier i dagens betydning (de kom ikke før 1884), men to meningsgrupper som hadde ulike syn på landets framtid: • Selvstendighetspartiet gikk inn for full selvstendighet for Norge. • Unionspartiet gikk inn for en union med Sverige. De som ønsket selvstendighet, var i flertall. En egen komité jobbet med prinsippene for innholdet i Grunnloven. Grunnloven ble vedtatt 17. mai, og Kristian Fredrik ble valgt til konge.
I union med Sverige Men Sverige, som nærmest hadde fått Norge i krigsbytte etter Napoleonskrigene, kunne ikke godta verken Grunnloven eller valget av ny konge. Forhandlinger mellom Norge og Sverige sommeren 1814 førte ikke fram, og dermed ble det krig mellom Norge og Sverige. Nordmennene hadde lite å stille opp med i krigen mot Sverige, og de ble tvunget tilbake til forhandlingsbordet. FredsRiksforsamlingen op Eidsvold malt i 1881 av Oscar Wergeland (1844–1910) på oppdrag fra Stortinget. Christian Magnus Falsen (1782–1830) er mannen som står midt i bildet. Vurderingseksemplar forhandlingene fant sted i Moss, og Mossekonvensjonen slo fast at Kristian Fredrik måtte gå av som konge av Norge. På et ekstraordinært storting i oktober ble unionen med Sverige vedtatt. Grunnloven ble revidert (Novembergrunnloven), og svenskekongen Karl 13. (1748–1818) ble også norsk konge. På grunn av kongens dårlige helse var det den svenske kronprinsen, Karl Johan, som regjerte i Sverige både før og etter 1814.

1814 – ulike perspektiver
Hva kan forklare hendelsene i Norge i 1814? Som vi så i kapittel 7, var det norske samfunnet i perioden før 1814 kjennetegnet av langsiktig vekst og utvikling. Utover på 1700-tallet vokste det fram en sterkere norsk
patriotisme og selvfølelse. Derfor var Norge på mange måter klar for å stå på egne bein da vi kom til 1814. Dette kan betraktes som et positivt perspektiv. Fra et annet perspektiv kan hendelsene i 1814 forklares ut fra misnøye. Danmark hadde i lang tid undertrykt og utnyttet Norge, og bruddet i 1814 kan forklares ut fra denne misnøyen. For eksempel hadde man på norsk side måttet kjempe blant annet for å få et eget universitet og en egen norsk bank. Et tredje perspektiv er at hendelsene i 1814 ikke hadde noe med forholdene i Norge å gjøre, men at de skyldtes internasjonale hendelser. Det er resultatet av krigene i Europa som best kan forklare hendelsene i Norge i 1814. Hendelsene i Norge i 1814 kan kanskje forklares ut fra både den indre utviklingen og utenrikspolitiske hendelser. Riksforsamlingen på Eidsvoll og Grunnloven av 1814 ville vært utenkelige hvis ikke Danmark-Norge hadde blitt blandet inn i krigen i Europa i perioden før 1814. Samtidig er patriotisme og ønsket om selvstendighet viktige forklaringsfaktorer. Linjer videre Flere av tankene fra opplysningstiden skulle sette sitt preg på den historiske utviklingen. Ideen om at makten skal utgå fra folket, folkesuverenitetsprinsippet, er naturlig nok sterkt knyttet til utbredelsen av demokratiet som styringsform. Moderne demokratier har også en form for maktfordeling. Men synet på hvem folket er, og hvem som dermed skal få politiske rettigheter, har endret seg. Ikke minste gjelder det synet på hvem som skal ha stemmerett. Å lage en grunnlov er på mange måter det samme som å omskape et samfunn. Grunnlovene som kom i kjølvannet av den amerikanske og den franske revolusjonen, medførte store samfunnsendringer, og det er da også grunnen til at vi kaller det nettopp revolusjoner. Det ble vedtatt mange nye grunnlover i Europa og Amerika i denne revolusjonære perioden, men bare Vurderingseksemplar Norges og USAs grunnlov har overlevd fram til i dag.
OPPGAVER
REPETISJON
1 Forklar begrepet opplysningstid. 2 Hva er kjernen i folkesuverenitetsprinsippet? 3 Forklar maktfordelingsprinsippet. 4 Hva var årsakene til den amerikanske revolusjonen? 5 Hva kjennetegner den amerikanske uavhengighetserklæringen? 6 Hva var årsakene til den franske revolusjonen – og hvilke konsekvenser fikk den? 7 Hvilken rolle spilte Napoleonskrigene for hendelsene i Norge i 1814? 8 Gjør rede for de ulike perspektivene som kan forklare hendelsene i Norge i 1814. FORDYPNING 1 Opplysningstiden var en europeisk intellektuell bevegelse som har sine røtter i det nye vitenskapelige verdensbildet på 1600-tallet. Finn ut mer om dette verdensbildet. Forslag til stikkord: Nicolaus Copernicus, Galileo Galilei, Isaac Newton. 2 Lag en presentasjon av én av opplysningsfilosofene. 3 Den franske revolusjonen gikk over i uro og politisk kaos. Forklar utviklingen fram til Napoleons maktovertakelse. 4 Forklar hva Code Napoleon og Wienerkongressen var.Vurderingseksemplar 5 De to hovedaktørene i Norge i 1814 var Kristian Fredrik og Karl Johan.
Gjør rede for bakgrunnen til disse to personene, og vurder hvilken rolle de spilte. 6 Sammenlikn den amerikanske revolusjonen, den franske revolusjonen og hendelsene i Norge i 1814. Pek på likheter og forskjeller, og forklar hvordan disse hendelsene henger sammen. Lag gjerne en tabell for å sortere de ulike likhetene og forskjellene du finner. 7 Drøft om hendelsene i Norge i 1814 kjennetegnes av brudd eller kontinuitet med styresett slik det var i unionstiden. Begrunn svaret.