3 Antikken

Perioden fra rundt 700-tallet f.Kr. til omtrent 500-tallet e.Kr. kalles antikken. Det var en periode der først gresk og så romersk kultur var dominerende i middelhavsområdet. Hensikten med dette kapitlet er å trekke fram noen av de historiske røttene til politiske styreformer og religiøse ideer som er relevante også i vår tid. Vurderingseksemplar

Hellas

Fra rundt 700-tallet etablerte grekerne en type samfunn som ble kalt polisstat. En polis var en geografisk enhet, men også en enhet som knyttet borgere sammen. Polisene var uavhengige stater, og både befolkningsmengde og størrelse varierte. Jordbruk var den dominerende virksomheten. Midtpunktet for handelen og det politiske livet i polisene var torget, agora. Utenfor sentrum lå jordene og beiteområdene. Flere av bystatene vokste fram rundt en borg på en høyde, akropolis, hvor det var mulig å beskytte seg mot fiender. Her kunne det bli bygd templer og statuer til ære for gudene. Den meste kjente i dag er Akropolis i Aten. I det området vi i dag kaller Hellas, var det en rekke ulike polisstater. To av de mest kjente er Aten og Sparta. Etter hvert utvandret mange grekere fra det greske fastlandet. Det var spesielt to forhold som drev utvandrerne. De ønsket seg • nytt jordbruksland • nye muligheter for å drive handel Resultatet var at det vokste fram om lag 600 greske kolonier og polisstater rundt Middelhavet og Svartehavet. Andre folk som bodde der, kunne bli gjort til slaver eller jagd bort. Polisstatene var aldri samlet til ett rike, og de var ofte i krig med hverandre. Men de var likevel knyttet sammen gjennom språk og religion. Befolkningen besto av tre grupper: • Borgerne eide jord og kunne delta i forsvaret av polisstaten. Statusen som borger gikk etter hvert i arv. • De fremmede (metoikerne) hadde ikke status som borgere og eide ikke jord. Det var folk utenfra, og de drev for eksempel med handel og håndverk. • Slavene ble betraktet som en borgers eiendom og var uten rettigheter Vurderingseksemplar Demokratiet i Aten

Mange av de greske bystatene hadde en eller annen form for folkestyre, men hvem som kunne delta i styret, varierte. Felles var at kvinner, slaver og fremmede ikke fikk delta. Selv om mange innbyggere ikke fikk delta i folkestyret, blir styreformen regnet som forløperen til det moderne demokratiet. Det var flere demokratier i den greske verden – demos betyr «folket» – men det mest kjente demokratiet i antikken var folkestyret som vokste fram i Aten rundt 300–400 f.Kr. Hva kjennetegnet styreformen her? Styreformen var en blanding av valg og loddtrekning. Hensikten var å få til en regelmessig utskiftning av embetsmenn, slik at enkeltpersoner ikke skulle få for mye makt. Makten i det atenske samfunnet gikk ut fra

folkeforsamlingen, hvor alle mannlige borgere over 18 år hadde møte- og talerett. Folkeforsamlingen møttes omtrent 40 ganger i året, og avstemningene foregikk ved håndsopprekning. Det kunne være avstemninger om lover eller store byggeprosjekter, eller om spørsmål knyttet til krig og fred. Fra folkeforsamlingen ble det også trukket ut menn som skulle være Bildet er tatt i 1970 og viser et maleri på en gresk vase. Vasen er datert til 500-tallet f.Kr. Vasen befinner seg i det arkeologiske museet i Napoli. Motivet er løpende soldater, såkalte hoplitter.Vurderingseksemplar embetsmenn, og menn som skulle sitte i domstolene. Alle disse måtte være over 30 år. Folkeforsamlingen valgte også strateger, det vil si militære ledere, for ett år om gangen. Aten var delt inn i ti regioner, også kalt fyler. Fra hver av de ti fylene ble det trukket ut 50 menn over 30 år som skulle sitte i rådet, som dermed fikk 500 representanter. Medlemmene ble skiftet ut hvert år. Rådet hadde den daglige ledelsen av byen og forberedte saker for folkeforsamlingen.

Direkte demokrati

Aten praktiserte en form for direkte demokrati, hvor alle med stemmerett kunne være med og bestemme i hver enkelt sak. I dag er indirekte demokrati, eller representativt demokrati, den vanlige styreformen. Det innebærer at innbyggerne gjennom valg velger politikere som tar avgjørelser i politiske saker.

Hvorfor demokrati?

All makt i Aten gikk ut fra folkeforsamlingen. Systemet var basert på et ønske om kollektivets makt: Det var borgerne som skulle bestemme, og ingen medlemmer av folkeforsamlingen skulle ha mulighet til å skaffe seg en permanent maktstilling på bekostning av andre. Tanken om en form for kollektivt styre fantes flere steder i verden, men ikke i så omfattende form som i Aten. Hva var bakgrunnen for at det vokste fram akkurat i Aten? Én forklaring ligger i innføringen av en omfattende pengeøkonomi, som igjen var et resultat av økt handel i middelhavsområdet. Atens handelsinntekter førte til framvekst av lønnsarbeidere og håndverkere. De ønsket politisk innflytelse, selv om de ikke hadde eiendom eller var særlig rike. I tillegg hadde Aten god råd, blant annet fordi det atenske samfunnet hadde god tilgang på sølv fra egne gruver. Inntektene ble brukt til å iverksette statlige byggetiltak som ga folk arbeid, og til å ansette folk i statlige stillinger eller betale for andre funksjoner. Deltakelse i folkedomstoler ble for eksempel honorert. Sammenliknet med befolkningen i andre poliser brukte dermed mange mennesker mye av tiden sin i statens tjeneste. Aten hadde også sin egen hær og lønnet folk fra lavere sosiale klasser for å utføre militærtjeneste. Lønnsinntekten og posisjonen ga også denne gruppa motiv til å kreve politisk innflytelse. Men at innbyggerne i Aten valgte demokrati som styreform, har også en ideologisk forklaring. Atenerne hadde tidligere opplevd både tyranni og Vurderingseksemplar oligarki og mente selv at demokratiet var den beste måten å styre samfunnet på. Men mange var også skeptiske til demokrati som styreform: • Folk med eiendom mente mer folkelig innflytelse kunne true dere interesser. • Mange filosofer var skeptiske til å gi mennesker makt uavhengig av evner og eiendom.

Sparta

Det politiske systemet i Sparta var en form for oligarki – fåmannsvelde. Dette var det mest vanlige styresettet i greske stater. I et oligarki er det en liten gruppe personer som har makt til å styre over resten av befolkningen, som ikke har noen muligheter til å kontrollere dem som styrer. I Sparta var det en folkeforsamling av menn over 30 år. Men folkeforsamlingen hadde liten politisk innflytelse. De valgte imidlertid fem eforer, som var statens egentlige ledere. I tillegg hadde Sparta et råd på 28 menn over 60 år som var valgt på livstid, og to konger. Kongene hadde liten reell makt. De var ledere i kriger og kunne bli avsatt av eforene.

Helotene var etterkommere av den opprinnelige befolkningen i Sparta. Helotene var statens eiendom, og dette forholdet mellom staten og helotene representerer en tidlig form for slaveri. Det var helotene som drev jordbruket. Helotene gjorde stadig opprør mot spartanerne, og denne trusselen gjorde at spartanerne la stor vekt på militær utdanning. Unge gutter og menn var under statens kontroll. Guttene måtte tidlig flytte fra familien og inn i militærleirer. Gjennom flere år med militær opplæring, fysisk trening og hard disiplin skulle guttene formes til gode soldater. Sparta var kjent som krigerstaten blant polisene. Kvinnene hadde en annen posisjon i Sparta enn i mange andre poliser. Siden de skulle føde gutter som skulle bli gode soldater, måtte kvinnene ha gode levekår. De fikk blant annet leseopplæring og lov til å drive idrett, noe som var uvanlig. Perserkrigene Forholdet mellom Sparta og Aten var preget av rivalisering, og både de og andre polisstater var stadig i krig med hverandre. I øst vokste det persiske riket seg stadig mektigere og la under seg flere greske poliser. I 490 f.Kr. brøt det ut krig mellom perserne og grekerne, og i den konflikten sto Aten Vurderingseksemplar og Sparta sammen. Etter det kjente slaget ved Marathon utenfor Aten ble det persiske invasjonsforsøket slått ned. Noen år seinere angrep perserne på nytt, men igjen seiret grekerne. Seieren ga grekerne økt prestisje og innledet Atens storhetstid. Perserkrigene markerer overgangen til klassisk tid i den greske antikken, hvor Sparta og Aten sto fram som de ledende statene. Seinere skulle nye kriger og indre konflikter svekke de greske polisstatene. De ble erobret av kong Filip 2. av Makedonia (359 f.Kr.–336 f.Kr.), som ble etterfulgt av sønnen Aleksander den store (336 f.Kr.–323 f.Kr.). Aleksander sto i spissen for et langvarig felttog som knuste perserriket. Resultatet var at Aleksander den store kontrollerte et område som strakk seg fra det vestlige middelhavsområdet og helt til Sentral-Asia.

Gresk kultur

I den greske religionen sto de tolv olympiske gudene øverst. De holdt til på fjellet Ólymbos, og den mektigste av gudene i gresk mytologi var Zevs. De viktigste gudene ble dyrket i helligdommer som Olympia og Delfi. De olympiske lekene ble arrangert hvert fjerde år og var til ære for Zevs. Det var en religiøs begivenhet mer enn en idrettskonkurranse. Alle frie menn fra de greske polisstatene kunne delta. Hvis det var krig mellom polisstatene, skulle det være våpenhvile under arrangementet. De olympiske idealene lot seg imidlertid ikke forene med de tidlige kristne idealene: Feiringer til ære for de greske gudene ble ansett som avgudsdyrkelse, og i 393 e.Kr., etter over tusen år med olympiske leker, la den romerske keiseren ned forbud mot arrangementet. Illiaden og Odysseen er kjent litteratur fra denne perioden. Homer (ca. 700 f.Kr.) skrev disse episke diktene om krig, kjærlighet og død. Ved Atens akropolis ble det spilt teater, gjerne inspirert av perserkrigene. Gresk litteratur påvirket europeisk kultur. Herodot (484 f.Kr.–425 f.Kr.) var en gresk historieskriver og er kjent som historiefagets far. Han nøyde seg ikke med å beskrive hendelser, men prøvde å forklare hendelsene og konsekvensene fra ulike perspektiver. Han var kritisk til mye av det som ble fortalt, og skilte mellom førstehåndsberetninger og andrehåndsberetninger. I Atens storhetstid utviklet også filosofien seg for alvor. De tre største filosofene fra antikken var alle fra Aten: Sokrates (470 f.Kr.–399 f.Kr.), Platon (427 f.Kr.–347 f.Kr.) og Aristoteles (384 f.Kr.–322 f.Kr.). Demokratiet og politiske debatter ga rom for kritisk tenkning og frie diskusjoner, for eksempel om hva som kjennetegnet et godt samfunn. Men helt frie var ikke diskusjonene. Sokrates ble for eksempel dømt til døden for blasfemi (gudløshet) og for å forderve ungdommen. Deler av europeisk naturvitenskap har sitt grunnlag i antikken. For eksempel videreutviklet Pytagoras matematikken.Vurderingseksemplar Roma og Romerriket

Grekerne ble etterfulgt av romerne som det dominerende folket i middelhavsområdet. Romerriket vokste ut fra bystaten Roma og ble et av de mektigste imperiene i verdenshistorien. Hvordan gikk det til? Byen Roma ble grunnlagt ca. 750 f.Kr. I første omgang ble byen styrt av konger, men rundt år 500 f.Kr. innførte ledende familier i byen en republikk. Én årsak til endringene var misnøye med at én person kunne opptre som enehersker. Til tross for at borgerne i Roma fikk politisk innflytelse, var det ikke et demokrati som i Aten, men et oligarki. Også i Roma var det både en folkeforsamling, et senat og en rådsforsamling. Befolkningen var økonomisk og

politisk delt i to: • patrisiere – de fremste og de eldste familiene • plebeiere – allmuen, eller den store mengden av romerske borgere

I den første perioden kunne bare patrisiere sitte i senatet, som var den viktigste politiske institusjonen. Men plebeierne utfordret patrisierne og utviklet egne styringsorganer som ble en del av styringssystemet i Roma. Plebeiernes embetsmenn, folketribuner, fikk for eksempel vetorett i vedtak som ble fattet i senatet. De to øverste embetsstillingene i Roma var besatt av konsuler, som kunne sitte i ett år. De to konsulene styrte samtidig, og begge kunne oppheve hverandres vedtak. Årsaken til at romerne hadde to konsuler som øverste embetsmenn, var at de fryktet at én mann kunne tilrive seg makten alene. En diktator kunne imidlertid bli utnevnt hvis Roma ble truet, men bare for et halvt år om gangen.

Vurderingseksemplar

Bygningen midt i bildet er Curia Julia, huset hvor senatet holdt sine møter. Det ble bygget i år 44 f.Kr. Bygget brant ned i 283 e.Kr. og ble restaurert av keiser Diokletian (284–305). Bygningen ligger på Forum Romanum som var torgplassen i Roma.

Gjennom påvirkning fra gresk kultur og filosofi utviklet romerne rettssystemet som ble kalt romerretten. Viktige prinsipper var • likhet for loven • tvilen skulle komme tiltalte til gode • ideen om presedens (at en rettsavgjørelse kan danne mønster for seinere avgjørelser) • skillet mellom strafferett og sivil rett

Romersk ekspansjon

Fra 400-tallet f.Kr. var romerne stadig i krig med andre, og det romerske territoriet vokste. Fra rundt 240 f.Kr. begynte Roma å legge under seg land utenfor det området som i dag er Italia. Den romerske imperialismen forutsatte et godt og slagkraftig militærvesen. Imperialisme er betegnelsen på politikken som føres av en stat når den underlegger seg andre stater og samfunn (se også kapittel 12). Med militær dyktighet, hard disiplin og en stor krigsflåte la romerske soldater stadig større områder under seg. Veinettet ble bygd ut, og romerske soldater kunne forflytte seg i raskt tempo.

ATLANTER-

HAVET SVARTEHAVET

BRITANNIA ITALIA GALLIA HISPANIAVurderingseksemplar Roma

MAURETANIA

Romerriket

Romerriket ca. 270 f.Kr. Utvidelse til ca. 100 f.Kr. Utvidelse til ca. 14 e.Kr. Utvidelse til ca. 120 e.Kr. Grense mellom det østromerske og det vestromerske riket ved delingen i 395 e.Kr. MIDDELHAVET

SYRIA

AEGYPTUS

Hvorfor var romerne så opptatt av å legge under seg stadig flere områder? Befolkningsøkning og behov for mer land og ressurser var noen av drivkreftene. Et annet moment er at erobringene ga økonomisk gevinst som kunne brukes til å kjøpe seg støttespillere. I tillegg ga erobringene inntekt til offiserene og til dem som tjenestegjorde i de erobrede områdene. Kampen om fordelingen av rikdom og jord førte etter hvert til store motsetninger og brakte hærføreren Julius Cæsar (49 f.Kr.–44 f.Kr.) til makten. Cæsar hadde erobret så store områder at han kunne finansiere en hær. Han gjorde opprør mot senatet og tvang det til å utnevne ham til diktator på livstid. Dette er et eksempel på at en hær kunne bli hærførerens personlige redskap. Cæsar ble imidlertid likvidert av en allianse av politiske motstandere. I maktkampen som fulgte, var det Oktavian (31 f.Kr.–14 e.Kr.), seinere kjent som keiser Augustus, som gikk seirende ut. Dette betraktes også som starten på det romerske keiserdømmet. Vestromerrikets fall Rundt år 100 e.Kr. var Romerriket på sitt største, med mellom 60 og 80 millioner innbyggere. Det strakte seg fra det nordlige England, gjennom store deler av Europa og Afrika nord for Sahara til den østre delen av middelhavsområdet og dagens Tyrkia. Hva bidro til Romerrikets fall? Fra 200-tallet e.Kr. fikk romerne problemer med både å administrere og forsvare det store riket, og de opplevde en politisk og økonomisk krise. I 395 e.Kr. delte keiser Theodosius (379–395) riket mellom sine to sønner, og den vestlige og den østlige delen fikk hver sin keiser. Vestromerriket ble presset av germanske folk som tok makten i flere deler av riket, og dermed falt det vestromerske riket fra hverandre. I 476 ble den siste vestromerske keiseren avsatt, en begivenhet som ofte er brukt for å markere slutten på antikken. Det var flere årsaker til at Romerriket gikk i oppløsning. Press fra folkeVurderingseksemplar grupper er et eksempel på ytre årsaker til Vestromerrikets fall. Romerne var vant til å håndtere press på grensene, også fra germanske stammer. Men de germanske samfunnene var i endring. Etter hvert opptrådte de i større sammenslutninger med felles ledelse, noe som ga dem styrke til å erobre romerske områder. Germanerne kunne angripe fordi Romerriket var svekket, men også fordi de selv ble presset i øst av hunerne. Eksempler på indre årsaker kan være økonomiske, det vil si at den sentrale keisermakten manglet inntekter, eller sviktende kornforsyninger og maktkamp om sentrale posisjoner. Det østromerske riket levde videre i nesten tusen år, med Konstantinopel, dagens Istanbul, som hovedstad og kulturelt sentrum. Denne delen av riket var sterkere og viste seg som en levedyktig stat. Den var mer urbanisert

og hadde bedre økonomi. Keiseren hadde kontroll på skatteinntektene, og dermed var det lettere å finansiere en hær som kunne slå tilbake angrep fra andre. Østromerriket kalles også det bysantiske riket etter den greske kolonien Bysants, som seinere ble Konstantinopel.

Kristendommen

Kristendommen har sin opprinnelse i Jesus fra Nasaret. I motsetning til tidligere religioner var kristendommen monoteistisk, det vil si troen på at det bare fins én gud. Først ble kristendommen betraktet som en retning av jødedommen, men framsto snart som en egen religion. De første kristne opplevde å bli forfulgt, og Jesus hadde relativt få tilhengere mens han levde. Vurderingseksemplar

Jesus spiser sitt siste måltid med sine tolv disipler. Mosaikk fra Ravenna i Italia. Den er laget på 500-tallet e.Kr. Se også Leonardo da Vinci sitt maleri av samme hendelse i kapittel 6.

De kristne utviklet en stadig sterkere organisasjon med kirker, prester og biskoper. De romerske keiserne fryktet at kirken skulle bli et konkurrerende maktsenter. Men keiser Konstantin (306–337) var opptatt av å knytte sammen stat og kirke, og etter hvert ble kirken mer en alliert enn en konkurrent. I 325 e.Kr. innkalte han til et stort kirkemøte i Nikea (i dagens Tyrkia), hvor man forente ulike retninger innenfor kristendommen. I år 392 e.Kr. ble kristendommen statsreligion og den eneste tillatte religionen i Romerriket. Biskopen i Roma hadde spesiell prestisje, og fra 500-tallet e.Kr. begynte biskopen i Roma å kalle seg pave (far).

Linjer videre Både gresk og romersk kultur har satt sitt preg på europeisk kultur. Demokratiet i Aten ga mennesker mulighet til å delta politisk. Som vi skal se i kommende kapitler, har imidlertid demokratiet endret seg fram til vår tid. Romerne påvirket europeiske tanker om lov og rett. Romerretten innebar ideer om likhet for loven, nøytrale dommere og prinsippet om at man var uskyldig til det motsatte var bevist. Disse tankene la grunnlaget for rettstenkningen i seinere perioder og er også grunnlaget for dagens rettsstater. Også romernes språk, latin, levde videre, og har gitt opphav til moderne språk som italiensk og fransk. I Europa skulle kirken bli en mektig maktfaktor, både religiøst og politisk. I perioden som fulgte, kontrollerte kirken mye eiendom og styrte menneskenes religiøse liv. Men det skulle bli strid om både kristendommen og andre religioner. Kristendommen utviklet seg til å bli den største av verdensreligionene og har i dag tilhengere i alle verdensdeler. Spesielt i Europa og i Amerika er det den dominerende religionen. I Norge fikk den sitt gjennombrudd på 1000-tallet.Vurderingseksemplar

OPPGAVER

REPETISJON

1 Hva var en polisstat? Gi eksempler på noen poliser. 2 Hvilke grupper var befolkningen i polisstatene delt inn i? 3 Beskriv styreformen i Aten. 4 Nevn mulige årsaker til at demokratiet vokste fram i Aten. 5 Gjør rede for Romas framvekst? 6 Nevn noen prinsipper ved romerretten. 7 Hva var årsakene til den romerske ekspansjonen? 8 Hva var årsakene til at Vestromerriket gikk i oppløsning? 9 Hva skjedde på kirkemøtet i Nikea i 325 e.Kr.? FORDYPNING 1 Sammenlikn demokratiet i Aten med mulighetene for demokratisk innflytelse i vår tid. 2 Aristoteles er en av flere kjente filosofer fra antikken. Hva er han kjent for? Sammenlikn gjerne med andre filosofer som Platon og Sokrates. 3 Hva kjennetegner det samfunnet Perikles vokste opp i, og hvordan påvirket han det? 4 Kapitlet gir eksempler på oligarki som styreform. Hva kjennetegner et oligarki? Kan du gi eksempler på at oligarki er en styreform som fins også i dag?Vurderingseksemplar 5 Antikkens olympiske leker ble arrangert i over tusen år. Gjør rede for utviklingen av de olympiske lekene i denne perioden. Hvordan vil du beskrive antikkens olympiske leker sammenliknet med dagens? 6 Finn ut hvem hunerne var, og beskriv betydningen dette folkeslaget fikk. 7 Beskriv kort kristendommens opprinnelse og hvordan den ble statsreligion i Romerriket.