4 Middelalderen

I dette kapitlet skal vi ta for oss middelalderen i europeisk historie. Perioden var preget av maktkamp mellom kirken og den gryende statsmakten. I denne perioden finner vi mange av røttene til Europa slik vi kjenner det i dag. Flere av kongedømmene som ble grunnlagt da, eksisterer som stater i dag. Økende handel og et produktivt jordbruk la grunnlaget for flere viktige byer. Handelsaktivitet og byliv ga også gode vilkår for spredning av sykdommer, slik som svartedauden.Vurderingseksemplar

Hva var middelalderen?

Perioden mellom ca. 500–1500 kalles middelalder i europeisk historie. Begrepet middelalder ble tatt i bruk i renessansen (se kapittel 6) som en nedsettende betegnelse. Sammenliknet med antikken ble middelalderen betraktet som en uinteressant mellomperiode. Seinere forsterket opplysningstidens filosofer bildet av middelalderen som en tid preget av stillstand. Etter hvert har imidlertid bildet av middelalderen blitt mer positivt og nyansert, og middelalderen kan også betraktes som grunnleggingstiden for det moderne Europa. Begrensninger av kongens makt, nye statsdannelser og felles lovverk peker fram mot vår tid.

Middelalderen kan deles inn i tre perioder: • tidlig middelalder ca. 500–1050 • høymiddelalder ca. 1050–1300 • seinmiddelalder ca. 1300–1500

Tidlig middelalder (ca. 500–1050) Overgangen mellom antikken og middelalderen kan knyttes til Vestromerrikets fall. Som vi så i kapittel 3, var folkevandringer og press på grensene noen av årsakene til at Romerriket ble svekket. Perioden ca. 400–600 kalles folkevandringstiden. Fra øst trengte hunerne inn i Europa. Det førte til at flere folkegrupper som holdt til i Øst-Europa, måtte flytte på seg (se kart side 32). Hva var årsakene til folkevandringene? Historikere har pekt på noen mulige forklaringer: • overbefolkning • klimaendringer • hungersnød • pestsykdommerVurderingseksemplar • kriger og konflikter Vestromerrikets fall og framveksten av nye kongedømmer kan betraktes som et brudd i historien og som hendelser som innleder middelalderen som periode. Da det vestromerske riket gikk i oppløsning, forsvant også det styringssystemet som i lang tid hadde preget store deler av Europa. I den urolige og ustabile perioden som fulgte, med folkevandringer og svake stater, utviklet den kristne kirken en sterk organisasjon og fikk stor innflytelse over menneskenes liv. Som vi så i forrige kapittel, ble kristendommen offisiell religion i Romerriket. På den måten er kirken et bindeledd mellom antikken og middelalderen og representerer kontinuitet mellom de to periodene.

ATLANTERHAVET

Anglere og saksere

GotereLangobarderBurgundere Vandaler Alemannere Frankere Rh i nen Donau

Roma

Østgotere

Vestgotere Hunere

SVARTEHAVET

Konstantinopel

ØSTROMERRIKET

MIDDELHAVET Det var tre riker som preget middelhavsområdet i tidlig middelalder: Østromerriket, det arabiske riket og Frankerriket. Østromerriket Østromerriket (Bysants) var styrt av keisere, som hadde den øverste politiske og religiøse makten. Mot slutten av tidlig middelalder står Østromerriket fortsatt sterkt økonomisk, men i kirken blir det kamp om både lederskap og teologiske spørsmål. Konflikten førte til at kristenheten ble splittet i to: en romersk-katolsk kirke i vest og en gresk-ortodoks kirke i øst.

(Det bysantinske r Folkevandringer Vandaler Delelinjen 395 Vurderingseksemplar iket)

Det arabiske riket

Det arabiske riket hadde sitt utgangspunkt på den arabiske halvøya. Her var det ulike folkegrupper og klaner som ofte var i konflikt med hverandre. Det var også her den nye verdensreligionen islam oppsto. I 610 fikk profeten Muhammed (570–632) en guddommelig åpenbaring. Åpenbaringene til Muhammed er samlet i Koranen, muslimenes hellige bok. I likhet med de første kristne møtte også Muhammed i første omgang mye motstand, og i 622 måtte han forlate hjembyen Mekka. Dette er utgangspunktet for muslimenes tidsregning. Men etter hvert fikk Muhammed mange tilhengere, og muslimene erobret seinere store områder i

Midtøsten, Nord-Afrika og Vest-Europa. Det arabiske riket ble delt opp på 900-tallet, men religionen levde videre.

Frankerriket

Frankerriket var det tredje store riket. Under keiser Karl den store (768–814) ble riket utvidet til å omfatte store deler av Sentral-Europa. Styringssystemet som ble brukt i riket, er kjent som føydalisme. Føydalismen vokste fram i Frankerriket, men spredte seg til områder som England og Tyskland. Konger og keisere trengte hjelp til å forsvare og administrere riket og knyttet til seg vasaller gjennom å gi dem landområder (len). Som motytelse måtte vasallene love kongen troskap og gjøre krigstjeneste. På denne måten ble de to partene knyttet sammen. De som fikk områder direkte av kongen, ble kalt kronvasaller. Disse kronvasallene fikk titler som hertuger, grever og baroner. De hadde så store områder at de kunne dele dem opp i mindre områder som ble overlatt til undervasaller. De som eide og arvet store jordeiendommer, utgjorde en egen overklasse som kalles adel. Kongen Kronvasaller Undervasaller Ufrie bønder Vurderingseksemplar

Bildet er fra boka Liber feudorum maior som befinner seg i et arkiv i Barcelona. Boka fra 1100-tallet består av avskrift av dokumenter knyttet til eiendom, rettigheter og privilegier gitt av kongen av Aragon. Vi ser en vasall som gjør knefall for herren sin og fornyer på denne måten sitt troskapsløfte. Dette var en sentral del av seremonien knyttet til føydalsystemet.

Bøndene var knyttet til ulike godseiere. De måtte gjøre pliktarbeid på godseierens jord og betale leie for jorda de brukte til å dyrke mat til seg selv. Til gjengjeld fikk de beskyttelse. Bøndenes avhengighetsforhold til en godseier kalles livegenskap og understreker de store ulikhetene som preget Europa. Mange av middelalderborgene vi ser i dag, er bygd på grunnlag av inntektene fra store gods.

Høymiddelalder (ca. 1050–1300)

I høymiddelalderen ble befolkningen i Europa mer enn fordoblet, fra omtrent 30 millioner til 80 millioner, ikke minst på grunn av økt produksjon i jordbruket. Perioden kjennetegnes også av økt handel, byvekst og framveksten av mer stabile stater. Kirkens sentrale posisjon i denne perioden vises blant annet i klostrene og de store katedralene som ble bygd. Høymiddelalderen var på mange måter pavekirkens glansperiode. Det tysk-romerske riket vokste fram etter at Frankerriket ble delt i 843, og strakk seg fra det som i dag er Danmark, til sør for Roma. Kirken sto sterkt, men perioden var også preget av en kamp mellom keisermakt og pavemakt. Ikke minst ble det strid om hvem som skulle ha rett til å innsette biskoper, investiturstriden. Å innsette biskoper var viktig for keiseren, for biskopene var en viktig maktfaktor i det politiske systemet. For kirken var det viktig å bevare sin uavhengighet. Kirken ønsket både å spre kristendommen i Europa og å beskytte de hellige stedene i Midtøsten. Det er noe av bakgrunnen for korstogene. Jerusalem var under muslimsk styre, og i 1095 oppfordret paven folk til å delta i korstogene for å frigjøre byen. I 1099 erobret korsfarerne Jerusalem. Men seinere gjenerobret muslimene byen. Til tross for flere korstog forble Jerusalem under arabisk kontroll fram til 1900-tallet. Kongemakten utfordresVurderingseksemplar England ble en av de sterke statene i høymiddelalderen og fikk tidlig et system som peker fram mot demokratiske stater. Kongene i England ønsket både å utvide landområdene og styrke sin egen posisjon på bekostning av kirken og adelen. Men da en av kongene, Johan uten land (1199–1216), ønsket å øke skattene, fikk han adelen mot seg. I 1215 ble han presset til å signere frihetsbrevet Magna Carta. Magna Carta begrenset og regulerte kongens makt. Noen tiår seinere fikk England også etablert et parlament som skulle bli et viktig styringsorgan, og som ofte var i opposisjon til kongen. Maktkampen mellom parlamentet og kongemakten i England kommer vi tilbake til i kapittel 6.

Byer

I høymiddelalderen økte handelsaktiviteten. Den norditalienske byen Venezia ble en viktig handelsby. Her ble det handlet luksusvarer som porselen og krydder fra Østen. Men det var også handel med forbruksvarer som ull, tømmer og korn fra ulike deler av Europa. Handelen bidro til framveksten av både flere byer og en ny samfunnsklasse: borgerskapet. Fram til da skilte man gjerne mellom adelen, de geistlige og bøndene. Borgerskapet, som drev med handel og håndverk, var velstående og hadde eiendom, men de var ikke adelige. Det vil si at de ikke hadde avlagt troskapsed til kongen og ikke hadde privilegier som skattefrihet. Borgerskapet fikk innflytelse blant annet gjennom å låne penger til kongene. Pengene gikk som regel til krigføring. Et av privilegiene til adelen

Vurderingseksemplar

Bilde fra 2015 som viser gamlebyen i Lübeck. Lübeck var en viktig handelsby i seinmiddelalderen. Hansaen hadde hovedkontor her.

var skattefrihet, så kongene fikk ikke inntekter fra dem. Mange adelsmenn nektet også å lystre kongen, som dermed heller allierte seg med borgerskapet. Denne alliansen var en av årsakene til at flere av de seinere europeiske kongene avskaffet føydalsamfunnet. Økningen i handelen innebar en storhetstid for borgerskapet, og enkelte middelalderbyer ble styrt av et råd med en borgermester som leder. Her kan vi altså trekke tråder til den seinere demokratiseringsprosessen. I høymiddelalderen økte også interessen for kunnskap, og i flere av byene ble det etablert universiteter (se kapittel 6). De eldste universitetene i Europa ble grunnlagt i Bologna (1088) og noe seinere i Paris og Oxford. Muslimene hadde opprettet læresteder enda tidligere. Et slikt lærested var Cordoba i Spania, men også i Midtøsten og Afrika var det læresteder knyttet til moskeer. Seinmiddelalderen (ca. 1300–1500) Det er vanlig å skille mellom høymiddelalder og seinmiddelalder, et skille som for en stor del skyldes svartedauden, som rammet Europa i 1346–1349. Mens høymiddelalderen var preget av befolkningsvekst, førte svartedauden til at perioden vi kaller seinmiddelalder, ble rammet av befolkningsreduksjon. Men allerede før svartedaudens herjinger var det problemer med å produsere nok mat til den økende befolkningen. Klimaet ble trolig kaldere like etter 1300, noe som skapte hungersnød over store deler av Europa. Den langvarige konflikten mellom Frankrike og England er et uttrykk for uroen som kjennetegner perioden. Konflikten er kjent som hundreårskrigen og fant sted mellom 1337 og 1453. Svartedauden kom fra Asia til Europa. Vi regner med at rundt en tredjedel av Europas befolkning døde på grunn av denne sykdommen. I mange byer døde opp mot halvparten av befolkningen. Hvilke flere konsekvenser fikk katastrofen? • Mange mennesker søkte til kirken. Noen av dem ga penger til kirken eller bidro til å bygge nye kirker. Vurderingseksemplar • Bøndene fikk bedre levekår. Det var færre som konkurrerte om arbeid og jord, noe som førte til at arbeidsbetingelsene ble bedre. Mye jord lå også øde og ubrukt etter katastrofen. Det ble dermed mulig å skaffe seg bedre jord. • Adelen sto svakere, men også kirkens makt var svekket på grunn av mindre inntekter. • Noen ga jødene skylden for pesten, og mange jøder flyttet østover i Europa. Mot slutten av middelalderen gikk Østromerriket til grunne da osmanske styrker erobret Konstantinopel. Sammen med reformasjonen og de store oppdagelsene på 1500-tallet kan vi se på dette som et brudd i den historiske utviklingen og avslutningen på middelalderen i Europa.

Middelalderen i Norge (ca. 800–1536)

Middelalderen i Norge deles inn på en litt annen måte enn middelalderen i Europa: • tidlig middelalder ca. 800–1130 • høymiddelalder ca. 1130–1350 • seinmiddelalder ca. 1350–1536

Tidlig middelalder (ca. 800–1130)

I norsk historie innledes middelalderen med vikingtiden, og en vanlig oppfatning er at den slutter med innføringen av reformasjonen. Middelalderen innleder også det vi kaller historisk tid i Norge, siden det fins skriftlige kilder fra denne perioden. I tidlig middelalder økte folketallet, og nye gårder ble ryddet. Men det var ikke nok jord til alle, og det kan være en av årsakene til at vikingene reiste ut. Vikingene kunne være brutale. De angrep kirker, klostre og landsbyer i Irland, England og etter hvert andre steder i Europa. Høvdingene og stormennene som ledet vikingtoktene, kunne bruke inntektene til å skaffe seg krigere og støttespillere. Skiringssal Birka Novgorod Lindisfarne Dublin

Til Grønland Til Vinland ATLANTERHAVET Vikingenes viktigste seilingsruter og bosettingsområder norsk bosetting Områder med hovedsakelig svensk bosetting dansk bosetting SKOTTLAND ISLAND GARDARIKE Hebridene (Suderøyene) Færøyene Orknøyene Shetland NORSKEHAVET Vurderingseksemplar

IRLAND

Man York

DANELAGEN

NORMANDIE

Ribe

Hedeby

Rhi nen Elben Smolensk Dnepr

Kiev Volga

Donau SVARTEHAVET KASPIHAVET

MIDDELHAVET Konstantinopel (Miklagard)

Men bildet av vikingene må nyanseres. Vikingtiden var langt mer enn vold og plyndring. Norden var et viktig handelsområde med byer som sto sentralt i handelen mellom øst og vest i Europa, men også i handelen mellom den arabiske verden og Europa. Noen vikinger dro i vesterled, for eksempel mot England, Irland og Island, men de dro også langs kysten av Vest-Europa. Leiv Eiriksson (ca. år 1000) nådde Vinland, Nord-Amerikas vestkyst, omkring år 1000. Vikingene fra Sverige dro i større grad i austerled, blant annet på de store elvene i dagens Russland og ned mot Svartehavet. Norge besto i denne perioden av flere større og mindre høvding- og småkongedømmer. Høvdingene hadde stor makt og rådde over egne krigere – hirdmenn. De fleste bøndene var selveiere, og vi regner med at kvinnene hadde en relativt høy status. En del av befolkningen var slaver, eller treller som det ble kalt. Mye av kunnskapen vi har om samfunnsforholdene i Norge i middelalderen, stammer fra sagalitteraturen. Vikingtiden regnes som over da den daværende kongen, Harald Hardråde (1045–1066), falt i slaget ved Stamford Bridge ved York i 1066. Rikssamling Harald Hårfagre (ca. 872–931) har fått æren for å ha samlet Norge til ett rike. Som vi har vært inne på, fant liknende samlingsprosesser og utviklingen mot stater sted flere steder i Europa. Harald Hårfagre beseiret en rekke småkonger i slaget ved Hafrsfjord utenfor Stavanger rundt 885 og vant dermed herredømme over store deler av Norge. Men ikke hele. Han styrte trolig direkte på Vestlandet og mer indirekte i Trøndelag. På Østlandet og nord i landet hadde han sannsynligvis ikke makt. Kristendommen Kristningen av Norge var en langvarig prosess, som ellers i Europa. Flere konger forsøkte å innføre kristendommen fra slutten av 900-tallet, men møtte motstand fra befolkningen. Håkon den gode (ca. 993–960), Olav Vurderingseksemplar Tryggvason (995–1000) og Olav Haraldsson (1015–1028) regnes blant kristningskongene. Kristningen skjedde med andre ord i hovedsak ovenfra og ned. Hvorfor var det viktig for disse kongene å få kristnet Norge? Selv om de hadde levd i kristne miljøer i utlandet, vet vi ikke så mye om deres personlige tro. Men kristendommen kunne brukes politisk for å styrke kongemakten. Sammen med kongedømmet bidro kirken som organisasjon til å etablere et varig grunnlag for Norge som stat.

Høymiddelalder (ca. 1130–1390)

Borgerkrig og konflikter preget innledningen av høymiddelalderen. En av de viktigste årsakene til konfliktene var tronfølgereglene, det vil si reglene for hvem som kunne kreve kongemakt. Alle sønnene til en konge kunne kreve kongemakt, og det var også mulig å ha flere konger samtidig i et samkongedømme. Det førte til strid mellom dem som hadde krav på tronen. Seinere ble det vedtatt en ny tronfølgelov som innebar at Norge bare skulle ha én konge, og at det var den eldste sønnen som var tronarving. Borgerkrigsperioden tok slutt i 1240, men prosessen med å samle Norge og utvikle en sterkere statsmakt fortsatte. Som i andre europeiske land ble lovgivningsarbeidet sentralt for å styrke statsmakten. For kongemakten var derfor et godt utbygd rettsvesen viktig. Under kong Magnus Håkonsson (1263–1280) ble det utført omfattende lovarbeider, og han fikk derfor tilnavnet Lagabøte («lovforbedrer»). I 1274 fikk Norge en landslov, og for første gang ble hele landet samlet under én lov. På 1200-tallet var Norge på sitt største geografisk sett. Norgesveldet omfattet blant annet Island, Færøyene og flere andre øyer, i tillegg til områder i dagens Sverige. Perioden kjennetegnes også av befolkningsvekst. Mange mennesker var leilendinger. Det betyr at de leide jord av andre. Kirken var en stor jordeier også i Norge og eide rundt 40 prosent av jorda. Men sammenliknet med mange bønder andre steder i Europa, som kunne være godseierens eiendom, var bøndene frie rettslig sett. Seinmiddelalderen (ca. 1350–1536) Da Norge ble rammet av svartedauden, døde kanskje så mange som halvparten av befolkningen. Som i andre land som ble rammet, førte pesten til at det ble mer ledig jord og lavere jordleie, mens de som eide jorda, som adelen og kongen, fikk mindre inntekter.Vurderingseksemplar Mye av handelen til og fra Norge ble styrt av de tyske hanseatene, som etablerte et såkalt kontor i Bergen. Varer som korn og mel ble importert, mens tørrfisk var en viktig eksportvare. Havets betydning for menneskenes liv går som en rød tråd gjennom norsk historie, helt fram til vår egen tid. På 1300-tallet kom Norge i union med både Sverige og Danmark på grunn av giftermål på tvers av landegrensene. I 1397 ble de tre rikene formelt forent i den såkalte Kalmarunionen, og Erik av Pommeren (1412–1439) ble kronet til felles nordisk unionskonge. Unionsavtalen innebar blant annet • at rikene skulle være forent og foreta felles kongevalg • at det alltid skulle være fred mellom rikene, og at de skulle utgjøre et forsvarsforbund overfor andre land • at de skulle føre en felles utenrikspolitikk

Vurderingseksemplar

Bildet viser en side fra Magnus Lagabøters landslov, som ble nedskrevet i 1274. Flere utgaver er bevart. Denne utgaven er fra 1300 tallet. Teksten er skrevet med gotiske bokstaver på kalveskinn. Den store tegningen er en initial, en stor bokstav. I den sitter Kristus og gir et sverd til hver av de to myndighetene i verden, den kirkelige og den verdslige. Handlingen symboliserer at begge har fått sin myndighet fra Gud. Manuskriptet tilhører skriftsamlingen Codex Hardenbergianus, som er en del av skriftsamlingen til Det kongelige bibliotek i København.

Men unionen ble preget av en rekke stridigheter, blant annet om valg av tronfølgere. Etter flere svenske opprør og krig ble Kalmarunionen oppløst i 1523. Men den norske unionen med Danmark skulle vare i over 400 år, helt fram til det begivenhetsrike året 1814. I 1536 brøt den danske kongen med den katolske kirken og innførte reformasjonen. Samtidig ble det bestemt at Norge ikke lenger skulle være et eget rike, men en dansk provins – nærmest som en landsdel. Det er vanlig å betrakte disse hendelsene som slutten på middelalderen i Norge.

Linjer videre Det har vært ulike syn på middelalderens betydning i Europa, men mange historikere har i dag en oppfatning av at perioden kan betraktes som grunnleggingstiden i Europa. De trekker blant annet fram periodens betydning for byutviklingen i Europa. Styrkingen av kongemakten i middelalderen peker fram mot sterkere statsmakter med et enhetlig lovverk og et byråkrati, slik vi kjenner statsbegrepet i dag. Samtidig peker framveksten av parlamentet i England og begrensninger i kongens makt fram mot en mer demokratisk utvikling. Religionens betydning for samfunns- og maktforhold er et tydelig trekk ved middelalderen, men også her går det linjer helt fram til vår egen tid. Islam fikk fotfeste og skulle, i likhet med kristendommen, vokse til å bli en verdensreligion. Korstogene er eksempler på hvordan religioner kunne være utgangspunkt for konflikter. Samlingen av Norge til ett rike var en viktig milepæl i norsk historie. Landet ble underlagt Danmark, og det skulle gå flere hundre år før kravet om norsk selvstendighet igjen skulle bli aktuelt. Dansk var det ledende skriftspråket enda lenger, helt til slutten av 1800-tallet.Vurderingseksemplar

OPPGAVER

REPETISJON

1 Hvilke perioder kan middelalderen deles inn? Begrunn svaret. 2 Hva menes med folkevandringstiden? 3 Forklar føydalisme som styringssystem. 4 Hva var investiturstriden? 5 Den engelske kongen signerte Magne Carta? Hva slags dokument er dette, og hvilke konsekvenser fikk det at kongen skrev under dokumentet? 6 Hva menes med borgerskapet? 7 Hvilke konsekvenser fikk svartedauden? 8 Når ble Norge samlet til ett rike? Beskriv i korte trekk hvordan samlingen foregikk. 9 Når ble kristendommen innført i Norge? FORDYPNING 1 Gjør rede for folkevandringstiden. Hvilke konsekvenser fikk den? 2 Gjør rede for hvordan islam oppsto. Forklar hvordan denne religionen spredte seg geografisk. 3 Investiturstriden var en maktkamp mellom pave og keiser. Gjør rede for hva den handlet om, og vurder konsekvensene av den. 4 Middelalderen kan deles inn i ulike perioder. Lag en annen inndeling Vurderingseksemplar enn den du finner i denne boka. 5 Drøft ulike konsekvenser av korstogene. 6 Gjør rede for hvilken rolle handelsforbundet hansaen hadde i norsk historie. 7 Finn ut og gi eksempler på lover i Magnus Lagabøtes landslov.