i familien

I tekstsamlinga på side 424 kan du lese eit utdrag frå Nokon kjem til å komme. Det er mange gjentakingar i språket til Fosse. Fleire av replikkane liknar på kvarandre, og frasar som «åleine saman» og «nokon kjem til å komme» blir repetert mange gonger utover i stykket. Effekten det har, kan vere bortimot hypnotisk: Lesaren blir dregen med inn i eit heilt spesielt univers.

Sjå på språket i replikkane ovanfor. Ville du ha plassert Fosse i den realistiske eller den modernistiske tradisjonen? Grunngi svaret.

Hanne Ørstavik – alvor i familien Ein annan tekst som viser fram ein tendens ved 1990-åra, er romanen Kjærlighet (1997) av Hanne Ørstavik (fødd 1969). Fleire forfattarar var opptekne av familien og av det ein har kalla «uro i reiret»: Kjernefamilien var ikkje lenger den stabile og trygge ramma, og det å vere meir oppteken av seg sjølv enn å passe på ungane sine blei tematisert i fleire tekstar. I Kjærlighet handlar det om åleinemora Vibeke og den snart ni år gamle sonen Jon. Handlinga går over ein dag, og det er dagen før bursdagen til Jon. Han ser fram til bursdagen og trur mora Vibeke skal lage kake og ordne det til: Vibeke må få ro til forberedelsene. Hvis han ikke er hjemme når hun lager kaka blir det mer som en ordentlig overraskelse, tenker Jon. Han går ut. Nede på veien angrer han at han ikke tok på seg vottene, men han går ikke opp til huset igjen. At Jon går ut, er starten på det som blir ei tragisk forteljing. Det viser seg nemleg fort at Vibeke har gløymt bursdagen, og i staden bestemmer seg for å gå ut og ordne sine eigne ting: Hun går ut i yttergangen, knapper igjen jakken og ser seg i speilet. Vurderingseksemplar Hun bøyer seg inn i gangen og roper på Jon, hun ser tilbake i speilet. Det ble til at hun ikke tok på noe sminke. Han svarer ikke. Hun roper en gang til, hun ser på klokka, det er en knapp halvtime til det stenger. Jon har begynt å legge seg selv, hun får ikke engang komme inn og si godnatt. Hun tenker på øyevippene hans, nesten hvite. Hun beveger hodet fra side til side, ser i speilet på håret som svinger lett rundt ansiktet, har fønet det så lenge at hun fortsatt kjenner varmen i hodebunnen. Hun tar nøklene som ligger på det lave bordet, løfter nettet med bøkene og smiler en gang til inn i speilet før hun åpner ytterdøren og går.