Erlend Loe

Frå humorprogrammet Lille lørdag (1995–1996) med Bård Tufte Johansen og Harald Eia ↦ Når det gjeld kultur og underhaldning, levde ironien som var ein del av postmodernismen, godt inn i 1990-åra. Mange kallar generasjonen som var unge i dette tiåret for nettopp ironigenerasjonen. Aller best til uttrykk kom det kanskje i det nyskapande tv-programmet Lille lørdag med Harald Eia (fødd 1966) og Bård Tufte Johansen (fødd 1969). Ein annan representant for ironigenerasjonen er forfattaren Erlend Loe. Dei ironiske 1990-åra – Erlend Loe Erlend Loe (fødd 1969) skreiv fleire bøker i 1990-åra, og han blir rekna som ein viktig representant for dei såkalla ironiske 1990-åra. Dette skriv Erlend Loe i forordet til romanen L frå 1999. Da jeg var mindre lekte jeg med tanken på å søke om å få ta i bruk «Marco Po» som mellomnavn. Det ville ha passet bra til navnet mitt, Vurderingseksemplar syntes jeg. Men det var naturligvis bare en tankelek, en spøk, uten rot i virkeligheten. Jeg søkte aldri om det. Og jeg sammenligner meg ikke med Marco Polo. Han og jeg har lite til felles. Han var ganske sikkert tøffere enn meg. Og han levde i en annen verden enn jeg gjør. En uoppdaget, mystisk og åpen verden. I min verden fins det ikke lenger hvite flekker på kartet.

I tillegg til at vi smiler litt av ordspelet, «Erlend Marco Po Loe», ser vi at den ironiske haldninga er til stades. Erlend, som sjølv er forteljar og hovudpersonen i romanen, vil gjerne gjere noko stort, aller helst for