1 minute read
Fortellinger i nye former Frihet og
from 9788203405990
Kjenner du til tekster, kunstverk, filmer eller musikk som eksperimenterer med nye former? Nevn eksempler, gjerne fra vår egen tid.
personal forteller
autoral forteller
rasjonell: som er fornuftig Fortellinger i nye former Modernismen representerte noe nytt, ikke bare når det gjaldt litteraturens innhold, men også når det gjaldt formen, altså måten den ble skrevet på. Det å eksperimentere med nye skrivemåter og utfordre eksisterende tradisjoner er et av modernismens tydeligste kjennetegn.
Innen romansjangeren er Hamsuns Sult et eksempel på denne nye skrivemåten. Handlingen forløper ikke slik leseren ofte forventer av en roman, der det er vanlig med en utvikling og gjerne en stigende spenningskurve. I Sult går hovedpersonen i stedet nærmest i ring, og episoder som ligner hverandre, gjentar seg gang på gang. Den eneste endringen er at situasjonene blir mer alvorlige og jeg-personen mer desperat. En nedadgående spiral kan være en god måte å visualisere handlingen i Sult på. Et annet nytt trekk ved Sult er at romanen fortelles av et jeg, det vil si en personal forteller. I dag er dette en vanlig fortellermåte, men på slutten av 1800-tallet var det fortsatt vanligst at fortellerstemmen var autoral, det vil si at fortelleren står utenfor handlingen og ikke selv er en av personene det fortelles om. Endringen fra autoral til større grad av personal forteller illustrerer også hvordan menneskers indre liv, deres tanker og følelser, blir framhevet som det litteraturen vil utforske. Obstfelder forsvarte Hamsun mot de kritikerne som var negative til bruken av jeg-forteller. «Jeg-formen er født av trangen til å gå helt til bunns i det mennesket eller den enkelte sinnsstilstand man ser for seg», skriver han i en artikkel.Vurderingseksemplar
Hvordan kan en jeg-forteller komme mer til bunns i menneskets sinn enn en annen type forteller?
I tillegg til at fortelleren er personal, er det også et annet viktig, nytt trekk ved fortellerstemmen i Sult. Den drives nemlig fram av en tilsynelatende tilfeldig strøm av tanker og innfall. Her virker det ikke som det finnes noen rasjonell eller objektiv forteller som ordner brikkene på plass. I stedet får leseren direkte tilgang til jeg-ets kaotiske indre, der sterke følelser og springende tanker driver teksten
