samfunnskritikk og ironi Naturalismen – samfunnets

↤ Peter Weirs film The Truman Show (1998) handler om Truman

Burbank (Jim Carrey), som lever et lykkelig liv, helt til han innser at alt omkring ham er konstruert, og at han i virkeligheten er hovedperson i et tv-show. Både The Truman Show og Villanden stiller spørsmålet om forholdet mellom lykke og sannhet.

fra realismen og over i en mer symbolsk dramatikk. Allerede i scenerommet har Ibsen skrevet inn en symbolsk betydning. Hjemme i loftsleiligheten har nemlig familien Ekdal laget en slags liksomnatur der de har trær, kaniner, duer, høns og en and, villanden. Familien Ekdal har altså bygd seg en kunstig verden for seg selv, der de kan skjerme seg fra symbolsk dramatikk: dramatikk der viktige sider ved innholdet kommer fram gjennom symboler virkeligheten. Symbolikken er klar: De har skapt seg et liv som er kunstig, uekte eller usant. Stykkets sentrale symbol er likevel selve villanden. Den ble skadeskutt under en jakt og har siden bodd på familien Ekdals loft. Ifølge litteraturhistoriker Edvard Beyer er den «et bilde på skadeskutte menneskers trang til å klamre seg til illusjonene». Er det et mål å leve i sannhet? Og hva betyr det egentlig? Alexander Kielland – samfunnskritikk og ironi En forfatter som tydelig satte problemer under debatt, var Alexander Kielland (1849–1906). Han er kjent for sine samfunnskritiske romaner og for en type noveller som han kalte novelletter. Dette er korte, episodiske fortellinger som tar opp et sosialt problem. Ofte Vurderingseksemplar skaper Kielland en ironisk distanse til personene det handler om, gjerne ved å gi små hint om at de mangler selvkritisk sans og evne til å forstå både sin egen og andres situasjon ordentlig. Et slikt tilfelle finner vi i novelletten «Folkefest» fra samlingen Nye novelletter (1880). Den forteller om Monsieur og Madame Tousseau, et nygift og velstående par fra samfunnets overklasse som er på bryllupsreise, og som tilfeldigvis snubler over en folkefest – en slags festival – i en landsby de besøker. Allerede i et av de første avsnittene, når de nettopp har blitt klar over festen, får vi et signal om at de nygifte er nokså selvsentrerte, at de tenker at verden – og lykken – er til for dem: «Det unge par moret seg kostelig over sitt hell.

Plassen foran Les halles (1880) av Victor Gabriel Gilbert

portemoné: pengepung, lommebok prelleri: mas om penger franc, centim: tidligere myntenhet. 100 centimer = 1 franc Det var, som om lykken fulgte dem i hælene, eller snarere, som om den løp foran og arrangerte overraskelser.» Personifiseringen av lykken som deres egen private «event manager» skaper inntrykk av at dette er mennesker som er vant til at andre steller i stand for dem, og som tar dette som en selvfølge. På festen morer paret seg med å se på menneskene som opptrer og underholder. Vi skjønner at disse menneskene er fattige. Samtidig gir fortelleren oss signaler om hvordan ekteparet ser på dem. Hvordan synes du hovedpersonene framstår i et utsnitt som dette? Monsieur Tousseaus portemoné hadde det travelt; men de ble ikke lei av det evindelige prelleri. Tvertimot, de måtte bare le over de uhørte anstrengelsene, disse mennesker gjorde, for å tjene – kanskje en halv Vurderingseksemplarfranc eller noen få centimer.

Etter hvert havner ekteparet tilfeldigvis på baksiden av den lille gaten av boder og telt som er satt opp i anledning festen. Her ser de – både bokstavelig og billedlig talt – hvordan ting ser ut bak fasaden. Det som framstår som flott og festlig på den ene siden, skjuler sorg, fattigdom og nød på den andre. Ekteparets fornøyelser betales med andres ulykke.

Finnes det paralleller mellom folkefesten hos Kielland og dagens samfunn?