Mennesket som natur

indre. Slik kan han få vist sider ved personenes tanke- og følelsesliv uten å fortelle det direkte. Slik omtales for eksempel Solbakken, stedet Synnøve vokser opp på:

I en stor dal kan det være et til alle sider frittliggende, høyt sted som solen bærer stråler på fra den står opp til den faller. Og de som bor tettere under fjellene og sjeldnere får sol, kaller da det stedet en solbakke. Den det skal fortelles om her, bodde på et slikt sted, og gården hadde derfor navnet Solbakken.

Torbjørn, derimot, kommer fra Granlien, hvor fjellet og granskogen stenger solen ute.

Her sier Bjørnson noe om personene ved å vise fram stedet de kommer fra. Dette er ofte et kjennetegn ved realistisk episk dikting: Den fortelles av en autoral forteller som betrakter personene på avstand i stedet for å fortelle direkte om deres indre. Da blir de ytre trekkene viktige: hvordan personene og omgivelsene deres ser ut, hva de gjør, og hvordan de snakker. Gjennom bevisst bruk av slike grep kan forfatteren få fram hvem personene «egentlig» er, uten å skrive det. Hva tror du beskrivelsene av Synnøve Solbakkens og Torbjørn Granliens hjemsteder forteller om de to personene? Hva betyr navnene Synnøve og Torbjørn? Mennesket som natur I Synnøve Solbakken røpes det også noe annet viktig om Torbjørn når det fortelles at familien på Granlien gjennom generasjonene vekselvis har døpt den førstefødte gutten Sæmund og Torbjørn. Men, leser vi, «det ord gikk, at i Granlien hadde bare hver annen mann lykken med Vurderingseksemplar seg, og det var ikke han som het Torbjørn.» Hvordan skal vi tolke dette? Jo, Torbjørn har skjebnen imot seg. Hvis han skal bli lykkelig, må han bryte med et mønster han er født inn i. Med begreper som kom på moten i andre halvdel av 1800-tallet, kan vi derfor si at han må kjempe både mot sin arv og sitt miljø. Han må kjempe mot krefter i seg selv, mot frykt, sinne og hevngjerrighet. Han må kjempe mot sin indre natur.

Charles Darwin

Få forskere har satt like viktige spor etter seg i historien som den britiske biologen Charles Darwin (1809–1882). I Artenes opprinnelse fra 1859 setter han fram sin berømte tese om at livet på jorda utvikler seg gjennom naturlig utvalg: De individene som best tilpasser seg det miljøet de lever i, vil ha bedre muligheter for å reprodusere seg, og slik vil disse individene etter hvert «utkonkurrere» individer som er dårligere tilpasset. Slik vil artene stadig – men svært langsomt – forandre seg.

Darwins evolusjonsteori ble raskt verdenskjent, og den ble kraftig debattert. Ikke minst ble den kritisert fra kirkelig hold. Ifølge evolusjonsteorien er mennesket i slekt med andre arter, med apene som nærmeste slektning. Dette sto i konflikt med kirkens lære om et menneske skapt av Gud i Guds bilde. Mange litterære verk fra siste halvdel av 1800-tallet handler om hvordan arv etter tidligere generasjoner legger rammer for enkeltindividet, eller hvordan mennesker strever med å tilpasse seg tidens samfunn, altså å tilpasse seg miljøet sitt. Overført til politikken fikk evolusjonstanken uhyggelige konsekvenser, blant annet gjennom den såkalte sosialdarwinismen.Vurderingseksemplar