realismen

tendensroman: roman som kritiserer samfunnsforhold eller har et klart politisk budskap

poetisk realisme NRK-serien Exit (2019) handler blant annet om pengesterke menn med makt, Begrepet borgerskap og det tilhørende adjektivet borgerlig dukker opp flere ganger gjennom dette kapitlet. Hvem tror du tilhørte borgerskapet i andre halvdel av 1800-tallet, og hvem gjorde det ikke? Selv om mye har forandret seg siden realismen vokste fram i litteraturen for om lag 150 år siden, er både litteratur og annen kunst fortsatt et virkemiddel for å skape debatt og forandring, og flere av temaene som ble diskutert den gang, er fremdeles aktuelle. Er kvinnen et menneske? Camilla Collett og den poetiske realismen I kapittel 1 skrev vi at realisme kan forstås på to måter: Det handler karrierejag og høyt pengeforbruk. Tar den opp noen samfunnsproblemer? Hva tror du de andre tekstene handler om, og hvilke samfunnsproblemer tror du de tar opp? Vurderingseksemplarom innhold og form, om hva man skriver om, og hvordan man skriver. Camilla Collett (1813–1895) er realist bare på den ene av disse måtene. Med Amtmannens døtre (1854–55) retter hun et kritisk søkelys mot et samfunn som tar fra jenter og kvinner retten til å bestemme over sitt eget liv. Vi kan kalle boka en tendensroman: Den har en agenda, den vil kritisere forhold i samfunnet. Innholdsmessig kan vi derfor betegne den som realistisk. Skrivemåten hennes er derimot ikke preget av realismen. Blant annet derfor regnes hun ofte som en forfatter som står med ett bein i romantikken og ett i realismen – i en overgangsperiode i norsk litteratur som gjerne kalles poetisk realisme.

Collett ga ut Amtmannens døtre anonymt. Hvilke grunner tror du hun kan ha hatt for det?

I Amtmannens døtre forteller Collett historien om Sofie Ramm, som forelsker seg i huslæreren Georg Kold. Men tilfeldighetene gjør at de ikke får hverandre – det vil si: tilfeldighetene sammen med tidens normer for hva en kvinne kan tillate seg å si og gjøre, og kanskje tillate å ønske seg. I stedet ender hun opp med å inngå et kjærlighetsløst fornuftsekteskap med en mye eldre, men høyt ansett mann. I formen er det mye som skiller Amtmannens døtre fra den senere realistiske litteraturen. Ikke minst gjelder det måten romanen er fortalt på: Vi møter en allvitende forteller som kommenterer og bestemmelse: her: oppgave, mal, skjebne vurderer personer og hendelser, og som også inkluderer leseren i et felles «vi». Flere av romanens personer kommer også til orde som fortellere gjennom bruken av innskutte brev og dagboknedtegnelser. Slik får vi direkte innblikk i noen av de sentrale personenes tanker og følelser. Denne måten å fortelle på minner lite om den tilbaketrukne fortelleren vi ofte møter i realismens episke diktning. Samtidig bruker Collett denne fortellemåten til å tydeliggjøre romanens viktigste innhold, nemlig samfunnskritikken. I et utdrag fra dagboken sin tidlig i romanen reflekterer Sofie over unge kvinners skjebne ut fra det hun har sett skje med sine storesøstre Marie og Louise, som begge har blitt giftet bort. Her skriver hun: Vår bestemmelse er å bli gift, ikke å bli lykkelige. I den forstand har jeg sett begge mine eldre søstre oppfylle sin bestemmelse. De tok sine menn med overlegg, frivillig, og dog ville de ikke under noen omstendighet selv ha valgt dem.Vurderingseksemplar Sofie opplever tidens kjønnsroller som urimelige og urettferdige. Like etter forteller hun om en dukke hun fikk som barn, som ligner på søsteren Louise. Hun gjemmer den i en grotte hun bruker som skjulested.

Fra tante Charlotte hadde jeg til min tiende fødselsdag fått en voksdukke, og da jeg syntes at den hadde likhet med Louise, kalte jeg den opp etter henne. Men litt etter litt identifiserte jeg den ganske med min søster [...]. Jeg rådet, jeg trøstet henne i vanskelige tilfeller, jeg drømte de skjønneste fremtidsdrømmer med henne.

To ulike omslag til Amtmannens døtre (1854–55). På omslaget sto opprinnelig sjangerbetegnelsen «Fortælling» i stedet for roman. Kanskje skyldes det at romansjangeren den gang først og fremst ble sett på som en sjanger for klissete kjærlighetshistorier. ↦ Med Amtmannens døtre stiller Collett spørsmålet: Hva er et menneske? Eller: Hvem teller som fullverdige mennesker? Romanens «konklusjon» er nokså nedslående. Sofie kan ikke bestemme over seg selv og sitt liv, og historien om henne ender med at hun gir opp drømmen om å følge kjærligheten. På denne måten gjør Collett noe av det som etter hvert skulle bli realismens kjennemerke: Hun viser fram et problem. Slik er det i seg selv et poeng at romanen ikke ender godt, for med det blir samfunnskritikken tydeligere: Det kan ikke ende godt for unge kvinner i et samfunn som ikke gir dem råderett over eget liv. Derfor må samfunnet endres! Selv om skrivemåten er inspirert av romantikken, Vurderingseksemplar Les et lengre utdrag er Amtmannens døtre også et eksempel på realistisk tendenslitteratur, fra Amtmannens altså litteratur som vil forandre noe, og som setter problemer døtre på side 327. under debatt.

«Vår bestemmelse er å bli gift, ikke å bli lykkelige», konstaterer Sofie i Amtmannens døtre. Hvordan er det i dag? Gifter man seg ene og alene fordi det skal gjøre en lykkelig, eller er det andre hensyn som spiller inn?