Uke 2 - Resultat - Framtidsfunderinger

La jetée Chris Marker 1962 Tredje verdenskrig er over og Paris ligger i ruiner. Jorda er ikke lenger et sted egnet for menneskeliv og menneskene må finne ly i grotter under bakken. Samfunnet er delt i to grupper; taperne og seirsherrene. Filmen forklarer: “The only hope for survival lay in time: a hole in time through which to send food, medicines, sources of energy.” En rekke eksperimenter blir utført på taperne.

De blir brukt som forsøkskaniner som sendes frem og tilbake i tid.

Eksperimentene tar livet til de fleste, mens resten blir sinnsyke.

Hovedpersonen blir valgt ut p.g.a. et sterkt minne fra fortiden, som plager han. Han husker et kvinneansikt på en pir og en mann som faller til sin død.

Chris Marker bruker svarthvitt bilder som visker ut forskjellen mellom drøm og virkelighet. I fortiden ser hovedpersonen verden slik den var før krigen og har problemer med å skille virkelighet fra drøm. Han møter kvinnen fra piren og forelsker seg. Tiden bygger seg rundt dem. Det eneste som teller er de kortene møtene de har sammen. Så slutter de.

Forsøket er over og han er klar til å bli sendt frem i tid. Seirsherrene vil sikre sine egen overlevelse. Hovedpersonen skaffer ressursene de trenger. Menneskene fra fremtiden spør om han vil være igjen. Han takker nei og ber om å bli sendt tilbake til piren.

Filmen slutter der den begynte. Den navnløse kvinnen står på piren og en mann faller til sin død.

Filmen vever sammen en historie om håpløshet og kjærlighet.

Selv med krigens ruiner som bakteppe blir minnene om piren aldri visket ut. Omgivelsene gjenspeiles i menneskets sinn.

2001: A Space Odyssey Stanley Kubrick 1968

2001: a Space Odyssey ble produsert i 1968. Den skulle vise det som på den tiden var fremtiden, nemlig år 2001. Ikke bare skulle vi få innsikt i fremtiden og dets teknologiske tilværelse, vi skulle også få tilbakeblikk på hvordan menneskene ble som det ble.

I begynnelsen av filmen ser vi en fremstilling av mennesket i sine tidlige faser. Vi er apelignende flokkdyr som lever i primitive tilstander. Her kommer ”ape-menneskene” over problemer med rivaliserende stammer, hvordan de skal få tak i nok mat og vann og ly. En vendepunkt på denne tilværelsen er når det kommer en utenomjordisk obelisk. Denne skal gi ”ape-menneskene” nok innsikt til å ta det store skrittet til å bruke verktøy, drepe og spise kjøtt – og videre bli til mennesket slik vi kjenner oss selv i dag.

Så flytter handlingsrommet seg fra fortiden til fremtiden. Mennesket går fortsatt den veien de begynte på. Den veien som begynte med å plukke opp benrester for å drepe andre. Denne veien har ført menneskene til en rik teknologi, og en svært sofistikert væremåte. I Filmen får vi skildret menneskelige personligheter som viser kunstneriske ferdigheter og intellektuelle og sosiale egenskaper. Det har skjedd mye i utviklingen av mennesket.

Slik som tittelen i filmen tilsier, 2001: a Space Odyssey, tar filmen for seg en reise.

Dette gjelder både for en reise i menneskets utvikling, men også faktisk reise en gruppe mennesker foretar seg for å finne svar. De ønsker å finne svaret på gåten med en nylig funnet obelisk. Selv om de har oppnådd et høyt teknologisk nivå, ønsker de altså mer. Underveis på reisen blir mennesket sviktet av sitt fremste verktøy, en datamaskin ved navnet HAL 9000. Dette blir et stort klimaks ettersom ”verktøyet” bare har hjulpet mennesket opp i gjennom historien, men her prøver det altså å ta livet av dem.

Det kan tenkes at helt siden menneskets første møte med obelisken har det hatt en genuin interesse av å hele tiden utvikle, forebdre og forstå sin tilværelse. Dette fører videre til avansert teknologi som tillater menneskene å reise store avstander i verdensrommet og avanserte datamaskiner som har bevissthet og kan gjøre egne handlinger. Det virker som den teknologiske utviklingen har kommet til et vendepunkt, hvor det ikke lenger er mennesket som har kontrollen over verktøyet, men verktøyet som har kontrollen over mennesket. Dette skjer også i den forbindelse med at mennesket oppsøker obelisken, og hele tiden vil ha ”mer”. Aldri er nok, nok.

Jeg personlig forstår det som at utviklingen til slutt vil gå i mot mennesket og kan knyttes opp mot den utviklings- og profitt-orienterte verden vi lever i , i dag.

Nineteen Eighty-Four George Orwell 1949

Handlingen i boken er satt til et dystopisk London, en by under den totalitære staten Oceania. Staten er bygget på et strengt makthierarki, hvor vi på bunnen finner Proletarene, som utgjør et stort flertall, dernest Det ytre Parti og Det indre Parti. På toppen av maktpyramiden finner vi den ikke-eksisterende Storebror, personifiseringen av Partiets maktkonsentrasjon, Partiets maskot og gudeskikkelse, som gjennom Tankepoletiet holder oppsyn med byens befolkning til enhver tid.

Winston, et medlem av Det ytre Parti (Oceanias middelklasse), bor i en ett-roms leilighet i hjertet av London. Tilværelsene er mørk og dyster, og de sparsommelig møblerte leilighetene er nøye overvåkede, med store fjernsynsskjermer og jemte mikrofoner. Kostholdet består, grunnet utbredt matmangel, av brød og gin, og skylden for de elendige levevilkårene skyves over på Eurasia, som utkjemper en evigvarende krig mot Oceania.

Folk i Det ytre Parti, som skildres mest i boken, jobber stort sett som funksjonærer i et av statens fire ministerier, organer for å vedlikeholde diktaturet så effektivt som mulig. Sannhetsministeriet driver med omskrivning av historien og øvrig propaganda, Overflodsministeriet sørger for at det til enhver tid er matmangel, Fredsministeriet tar seg av den evige krigføringen mot Eurasia, mens Kjærlighetsministeriet driver med intern terror og likvidering av borgere som utgjør en potensiell trussel mot makthaverne. Blant Proletarene, den uutdannede arbeiderklassen, er det ganske primitive tilstander, og de fleste bor enkelt og tett i regelrette slumområder, og har yrker som håndverkere eller selgere (uten at dette beskrives i særlig stor grad).

Mot slutten av boken får Winston tak i «Boken», som forteller sannheten om Partiets diktatoriske strategi, blant annet gjennom varig krigstilstand, og som forteller den historiske sammenhengen mellom de ulike verdensdelene og deres krigføring. Hovedvekten i boken ligger likevel på tingenes tilstand, og ikke hva som har ledet til dem.

Waterworld 1995

Kevin Costner spiller hovedrollen i sci-fi-dramaet Waterworld fra 1995. Filmen omhandler et framtidsscenario hvor polene har smeltet og havnivået steget. Det finnes tilsynelatende ikke noe tørt land lenger. Som en følge av dette lever alle mennesker på havet i flytende anretninger. Hovedpersonen er en “lone wolf ” som har tilpasset seg livet på havet gjennom å utvikle gjeller og svømmehud mellom tærne. Han livnærer seg gjennom det han finner i havet og ting han får gjennom byttehandel med andre.

Mange andre mennesker lever som han, men det finnes også større grupper som har slått seg sammen til samfunn i små, flytende byer. Disse fungerer som handelssentrum og de sosiale normene og reglene som vi kjenner fra nåtiden er fremdeles gjeldende her. Økonomisystemet har vendt tilbake til naturalhandel, hvor man kun bytter varer mot andre varer.

Menneskene drives av et håp om å finne tørt land basert på myter om at dette eksisterer. Det er kun Kevin Costners karakter som har dratt evolusjonen så langt som å være tilpasset et liv i vann. Ingen andre vi møter i løpet av filmen har disse egenskapene, og det er tydelig at menneskeheten fortsatt er skapt for et liv på land. Det kan virke som at hovedpersonen er den eneste med kjennskap til restene av fortidens samfunn som nå ligger langt under havets overflate. Det ser lenge ut til at jakten på tørt land er forgjeves og at menneskenes tid slik vi kjenner den er over for godt.

En sterk del av håpet om tørt land innebærer fri tilgang til ferskvann. Mangelen på ferskvann og dyrkbar jord er hovedproblemet for menneskene i dette framtidsscenarioet. Hovedkilden til væske er egen, rengjort urin og menneskene må jobbe hardt for å holde liv i de få plantene som forsatt eksisterer.

Fordi disse ressursene er så knappe, er kampen for tilværelsen hard og fører med seg store konflikter og fiendtlighet mellom både enkeltmennesker og grupper. En følge av dette er at menneskeheten er blitt drastisk redusert til bare noen få gjenlevende grupper.

Filmen avslutter med at noen av menneskene oppdager en liten øy og de finner seg fort til rette her. Det viser seg derimot at hovedpersonen ikke lenger passer for livet på land og vender tilbake til havet, noe som kan peke mot en todeling av menneskerasen.

Blade Runner Ridley Scott 1982

Filmen Blade Runner er basert på romanen “Do Androids dream of Electric Sheep?” av Philip K. Dick, først utgitt i 1968. Handlingen i filmen foregår i en postapokalyptisk versjon av Los Angles i år 2019. Verden har gjennomgått en atomkrig, og store deler av menneskeheten har flyttet til utenomjordiske kolonier. De gjenværende menneskene på Jorden sliter med strålerelaterte sykdommer. Krigen har også ødelagt det meste av det biologiske mangfoldet på jorda; animalske produkter er skjeldne og/eller ulovlige, og det å ha husdyr er et tegn på ekstrem rikdom.

Til gjengjeld har teknologien kommet så langt at man via genteknologi og nanoteknologi kan produsere roboter som ser ut og oppfører seg som biologiske vesen, som dyr og mennesker. Et av filmens hovedtema tar for seg forskjellene mellom mennesker og androider produsert for å være så like mennesker som mulig. Disse androidene er produsert for å gjøre jobber som er for farlige for mennesker, i likhet med dagens droner og roboter. Men androidene har gjort opprør, og er derfor ikke tillatt på Jorden. Filmens hovedperson har som jobb å avsløre og terminere disse androidene, eller ‘replikantene’, som de kalles.

Stillbilde fra filmen.

Los Angeles i 2019 ser i første øyekast overbefolket ut, og husene er mye høyere og står tettere enn i dag. Store korporasjoner holder til i gigantiske bygninger, som ser ut til å være formet etter gamle Mayapyramider, og hovedpersonen, en fattig detektiv av film noir-typen, bor i en liten leilighet i 98. etasje (filmet i Frank Lloyd Wright’s Ennis House). Men fordi store deler av menneskeheten har forlatt planeten står mange av husene helt eller delvis tomme, og byen lider ikke av plassmangel. Derimot sliter byen tydeligvis med avfallshåndtering, og det flyter søppel rundt i gatene. På grunn av den massive fraflyttingen ser også mange av bygningene ganske falleferdige ut.

Kowloon Walled City, Hong Kong, 1990. Foto: Greg Girard

Visuelt kan filmens versjon av Los Angeles minne om steder som allerede eksisterer eller har eksistert i virkeligheten. Vi ser filmens hovedperson forfølge en replikant gjennom trange gater og smug i Chinatown. Settingen minner om Kowloon Walled City, som var en kinesisk enklave i britiske Hong Kong, men som myndighetene ikke hadde noen kontroll over, og som dermed fungerte som et fristed for den kinesiske mafiaen og andre som prøvde å unslippe samfunnet rundt. Området hadde på det meste ca 50.000 innbyggere, og var på størrelse med et kvartal. Kowloon Walled City ble revet i 1993.

The Hunger Games 2008-2010 [SPOILER ALERT]

The Hunger games er en science fiction triologi skrevet av Suzanne Collins, utgitt i perioden 2008-2010. Bøkene har senere blitt filmatisert.

Beskrivende bilde

Handligen i serien foregår i en usepsifisert fremtid i postapokalyptiske nasjonen Panem, i ruinene av Nord-Amerika. Landet består av hovedstaden Capitol, som ligger i The Rocky Mountains, i tillegg til tolv, tidligere tretten fattige distrikter som er styrt fra Capitol. Flere tiår før serien starter, forsøker de tretten distriktene å gjøre opprør og starte en revolusjon mot Capitol. Capitol slår hardt ned på dette, fjerner distrikt tretten fra overflaten og som straff til de andre distriktene, starter de “The Hunger Games”, hvor to deltagere fra hvert distrikt skal kjempe til døden i en gigantisk arena ved Capitol. Vinneren blir premiert med velferd for resten av livet. Lekene er til for å underholde innbyggerene av Capitol, og en påminner til distriktene om at Capitol har den enestående makten.

Katniss Everdeen, hovedpersonen i serien bor i slummen i distrikt 12. distriktet, som er blant de fattigste, lever primært av gruvedriften som foregår i distriktet. De forskjellige distriktene har hver sin spesialitet, hvor de jobber for å utarbeide ressursene i jorda. Eksempeltvis er distrikt 4 spesialisert på fiske, mens landbruk gjelder i distrikt 11. Uansett hvilket distrikt du er fra, må du overrekke ressursene dine til Capitol, som er den velstående makten i serien. Moren til Katniss, har en god kjennskap til forskjellige urter og blir ansett som en slags type lege, og lever av dette. Eller benytter Katniss sine gode jegeregenskaper til å jakte på vilt ute i skogen, men dette er selvsagt ulovlig. Det de jakter kan man selge på svartemarkedet, uten av Capitols administrative utplasserte i distriktet vet om dette.

Uansett hvilket distrikt du kommer fra, så lever du i stor fattigdom. De eneste som har råd til å sløse ved ressurser bor i Capitol, som er sterk på ressurser og teknologiske avanserte. Etter at Katniss vinner “The Hunger Games” blir hun belønnet med sitt eget hus i vinnernes landsby, som er et område i hvert distrikt, hvor vinnerne av “The Hunger Games” får sin bolig.

Elysium Neill Blomkamp 2013 Innen 2154 er verden lagt i ruiner, og delingen mellom de rike og fattige har nådd ekstreme tilstander i et militant teknokratisk samfunn.

Den rikeste og mest teknologisk utviklede delen av befolkningen har forlatt jorden og skapt seg en ny verden i en romstasjon som går i bane utenfor planeten. Nede på jorden må de fattige arbeide for eliten, som styrer jordens utnyttelse av ressurser gjennom et totalitært regime.

Utviklingen og skjevfordelingen av teknologi og ressurser har ført til at de rike har muligheten for sykdsomsfrie og utvidede liv, uten å måtte ha kontakt med de helseskadelige og dårlige forholdene på jorden, hvor maktbalansen opprettholdes ved bruk av mekaniserte humanoider.

Boforhold: De rike bor i overdådig luksus, skjermet for sykdom, med rik tilgang på mat, frisk luft, medisiner og kunnskap. De opprettholder sin levestandard gjennom rovdrift på jordens minkende ressurser.

De fattige på jorden bor nå i et verdensomspennende slumområde, med manglende infrastruktur, få medisiner og en total mangel på fungerende offentlige instutisjoner. De fleste livnærer seg av kriminalitet, enten mot hverandre eller de få rike som fremdeles er på jorden.

Fremtidsutsikter: Gjennom filme kommer det ikke frem om de rike har noen plan om hva som skjer når jordens ressurser tømmes. Menneskeheten på jorden vil mest sannsynlig bli overlatt til seg selv og dø ut, mens de rike og utviklede må finne andre ressurser å utnytte. Det gjøres heller ingen grep for å bedre situasjonen for forholdene på jorden og de som bor der. Håpet for de gjenlevende på overflaten er å komme seg ut til romstasjonen og bli en del av de heldige få, som også er filmens hovedhandling.

Den dystopiske og post-apokalyptiske novellen “When the machine stops” av E.M. Forster er en tidlig spekulasjon fra 1909 om hvorledes mennesket vil leve etter at jorden ikke lenger er beboelig. Menneskene har blitt tvunget undergrunds på grunn av forurensingen på jordoverflaten, og alle behov blir dekket av et kunstig maskineri - “The Machine” i form av kunstig mat, luft og kommunikasjon.

Denne maskinen har mennesket selv en gang laget og gitt den kunstig intelligens. Ettersom tiden har gått har maskinen blitt smartere, mens mennesket har stagnert. Ved fødsel er det kun et enslig rom man møter og vet om. Her er man isolert kun med en seng og en skjerm der man møter sine “venner”, finner underholdning og drar på jobb. Lite vet man om sin egen historie og hva som en gang fantes på overflaten.

Man har sine behov dekket, men sosial kunnskap og interaksjon har gått tapt ettersom maskinen har blitt bedre og tatt total kontroll.

I virkeligheten er denne maskinen nøyaktig det samme som internett. Forster ser altså for seg at man i fremtiden kun vil kommunisere gjennom kunstige kommunikasjonsmidler og ha flere venner gjennom “maskinen” (internettet) enn man har i virkeligheten, jmf. Facebooks rolle i dag.

Problematikken med denne verden er åpenbart at mennesket sakte dør av mangel på interaksjon og dens uvitenhet, når det kun har levd et liv i sitt eget fengsel.

Behov som mat og drikke er dekket, men interaksjon og beveglighet får Maslovs pyramide til å falle sammen. Som i Pushwagners “Soft City” tilbringer man måneder som bleke og hvite skikkelser i tro om at man lever et lykkelig liv. Maskinen forsikrer de om

at alt er i den skjønneste orden, og har på mange måter tatt over rollen som enehersker, Gud og styreorgan.

Det er først når den ene hovedpersonen, Kuno kommer over ett smutthull fra maskinen inn i den forhistoriske verden der deres forfedre en gang regjerte, at han ser hvor elendig de selv lever. Sekvensen kan i grunn minne om huleliknelsen til Platon. Det er først i det man innser fakta hvor åpenbar sannheten er.

Novellen ender med at maskinen når en ny apokalypse. Intelligensen til maskinen har nådd lenger enn mennesket, og det er ikke lenger noen der til å reparere den når den til slutt går i stykker. Historiens hovedkarakterer Kuno og Vashti finner hverandre og gisper: “ I am dying - but we touch, we talk, not through the Machine.”

Forsters kritikk er fundamentert i teknologiens utvikling som vi selv ikke klarer å henge med i. Kanskje er vi idag vitne til en mindre ekstrem utgave der vi selv finner oss i å kunne sitte dagevis alene, uten å være alene med alle bekjente kun en telefonsamtale unna.

1984 er en dyster spådom om hvordan fremtiden kan bli. Ingen individuelle rettigheter eksisterer og folket lever under et totalitært system. “Storebror” ser deg alltid og Tankepolitiet overvåker til enhver tid innbyggerene. Det styrende sjikts, partiets, mål er å oppnå kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser. Partiet skal ha kontroll over all informasjon som eksisterer og endrer gjerne på fortiden om det må til for å kontrollere folket.

I denne boken har individet mistet all selvstendighet og frihet. Man må innordne seg i et system der alt man gjør blir kontrollert. Boken er en advarsel til hvordan teknologi kan bli brukt til å oppnå og holde på makten over folket.

I dette utopiet symboliserer også det fysisk bygde miljøet et totalitært regime. Orwell beskriver de fysiske miljøene med ganske stor innlevelse.

Menneskene bor i gamle viktorianske leiligheter fra 1930-tallet. Han beskriver det som at disse står i en slags juxtaposisjon med partiets nye monumentale bygg. The ministry of truth er en enorm pyramide, 300 meter høy. Det er en ugjennomtrengelig festning som ingen kan bekjempe.

Bygget rommer 3000 rom over bakken og mange fler under. Den gir oss bildet av et underjordisk anlegg, med lange vindusløse korridorer og hermetisk lukkede kontorer. Er det slik vi ender opp med å bygge kontorer når vi blir for mange her på kloden?

Videre beskriver han byen som forfallen. Beskrivelsene minner om shanty towns med korrugerte tak i dagens Brazilia. Partiets monumentalarkitektur blir et symbol på makt i all denne elendigheten.

Divergent Neil Burger 2014

I filmen er man delt inn i ulike folkegrupper ut i fra hva slags personligheter de har. De ulike gruppene er delt inn etter om din personlighet er mest uselvisk, ærlig, harmonisk. intelligent eller modig. De er delt inn på denne måten for å oppnå det “perfekte samfunn”.

Menneskene lever ulikt i forhold til hvilken gruppe de tilhører, blant annet de empatiske lever etter å ikke eie noe og blir sett på som de av lavest rang. De intelligente derimot lever i en mye mer teknologisk verden.

Alle gruppene mener selv at de lever slik alle burde leve. Her oppstår det problemer når de unge må testes for å finne ut hvilken gruppe de tilhører og får deretter velge helt fritt om de vil bytte til en annen gruppe eller bli værende i sin gruppe. Familien spiller ikke en like stor rolle, da man samholdet innad i en folkegruppe står sterkere. Man oppdras til å være likeverdige innad i sin gruppe og dyrke sin felles personlighet.

Vi antar at samfunnet har utviklet seg slik fordi man har ment dette er idealsamfunnet. Her kan man være med likesinnede og gjøre det man er egnet til.

Brave New World Aldous Huxl 1932

Handlingen finner sted i London i det 26. århundre, og beskriver et totalitært samfunn som har blitt sterkt formet av utviklingen innen reproduksjonsteknologi, bioteknologi og såkalt ”søvn-læring”.

Menneskene blir dyrket frem på glass «predestinert og kondisjonert» for de oppgaver i samfunnet de blir satt til. «Alfa’er» for lederstillinger og «ypsilon’er» som renovasjonsarbeidere. Menneskene er hjernevask fra fødsel, gjennom søvn-læring, reklame og overstimulerende føle-kino til å være fornøyd og lykkelige med sine plikter og skjebne i livet. Familieliv eksisterer ikke og barn vokser opp i kolonier, segregert ut i fra hva hvilken oppgave de skal bidra med i samfunnet. Øverst i dette samfunnet finner en verdenslederen og den forherligede «Ford T».

Denne verden kan beskrives som en form for ironisk utopia: Menneskeheten er sunn, bekymringsløs og utviklet på et høyt teknologisk plan. Krig og fattigdom eksisterer ikke og alle er permanent lykkelige. Ironien er at dette bekymringsløse samfunnet har oppstått ved at man har eliminert alt det som i utgangspunktet bidrar til at mennesker opplever et meningsfullt liv: familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold.

Boken beskriver også et utpreget hedonistisk samfunn, der glede og nytelse blant annet tilfredsstilles av uforpliktende sex og stoffmisbruk (kalt soma) for å unngå opplevelse av smerte og vonde følelser. Sinnslidelser blir behandlet med store mengder Soma, (Cf. Soma-ferie, hvor pasienten forsvinner ned i behagelige drømmer.)

Byen er satt sammen av høyhus, hvor folk bor, lever og arbeider. I ulike klasselag. Beta’er med beta’er og delta’er med delta’er. Utenfor sentrum finner en store rekreasjonsarealer hvor folk morer seg med ulike former for optimalisert fysisk aktivitet, dette er hovedsaklig for de lavere klassene. Ulike aktiviteter er tilpasset og optimalisert hver enkelt klasse.

Følelser er samfunnets største utfordring, og disse blir det gjort store tiltak for å bekjempe, - i hovedsak ved å dope ned opprørere med Soma.

Mad Max George Miller, Byron Kennedy 1979, 1981, 1985, 2015

Filmen Mad Max foregår i en tenkt dystopisk framtid. Verden, slik vi kjenner den, har gått under. Ørkenspredningen har eksplodert og det er underskudd på mat, vann og ikke minst bensin. Ingen vet hvem de kan stole på. Hver og en er overlatt til seg selv i kampen for overlevelse.

Samfunnet er brutalt og uforutsigbart. De få øverst på maktstigen bor i godt bevoktede forsvarsverker. Med tilgang på de viktige ressursene og gjerne et stort antall tjenere og soldater under seg. Andre lever som nomader i små grupper. Enten med bilen eller motorsykkelen som framkomstmiddel. Overlevelse er avhengig av hva de klarer å finne på veien.

Bakgrunnen for at verden har gått under ligger i en krig mellom Iran og Saudi Arabia. Oljefelt ble satt fyr på, tilgangen på olje stupte og prisene eksploderte.

Dette ga enorme ringvirkninger for hele verdenssamfunnet. I enkelte land er makten tatt over av militæret. I andre, som Australia, der handlingen foregår, er det erklært unntakstilstand.

I denne verden prøver Max Rockatansky å overleve. Han er en tidligere politimann som sliter med minnene etter sin avdøde familie. En av de største truslene er tyrannen Immortan Joe. Han sitter på oljen, vannet og et stort antall hjernevaskede soldater.

Filmen viser, på tross av enkelte urealistiske trekk, et tenkt framtidigscenario av hvordan mennesker kan og vil oppføre seg for å overleve. Vi ser også hva som skjer når viktige samfunnsinstitusjoner faller sammen og det blir hver og én for seg selv.

Terminator James Cameron 1984

Terminator er en film som forteller om en fremtiden sett i 2029 der menneskene har klart å utvikle maskiner med så høy kunstig intellingens at de tar over verden. Menneskene er deres eneste trussel og jobber i arbeidsleire for maskinene. Samtidig setter maskinene i gang en utryddelseskrig mot menneskeheten. Kun noen få mennesker klarer å starte en motstandskamp, de som virkelig har troen på at det hjelper.

Det store problemet i 2029 er at maskinene er så høyt utvikler at det er nærmest umulig for menneskene å bekjempe dem og menneskeheten er snart utryddet. Det er bare noen få mennesker igjen etter at maskinene startet en atomkrig mot menneskeheten, og de få menneskene som er igjen lever under forferdelige forhold. De lever i omgivelser av skjelletter og ruiner og har mistet alt og alle, men de kjemper i håp om at motstandskampen mot maskinene vil føre et sted.

Grunnen til hvorfor det har blitt sånn forklares med at i nåtid, 1984, vil de ikke tro på at en slik utviklinge vil skje. De klarer ikke å fårestille seg en verden så ulik deres egen. En så høyt teknologisk utviklet verden at teknologien ikke lenger er et hjelpemiddel, men en trussel. Det gjør at det heller ikke gjøres noe for å forhindre et slikt mulig scenario.

Broadacre city Frank Lloyd Wright 1932

Et av de mest ambisiøse prosjektene til Frank Lloyd Wright var hans utopiske byplan «Broadacre City». Forslaget kom i kjølvannet av krakket i 1929 og kan ses som en reaksjon på situasjonen i datidens amerikanske byer.

Byene tjente ikke lenger på sentraliseringen, og han argumenterte med den nye teknologien som bilen, radio og telefonen som redningen. Han startet med blanke ark og så for seg et harmonisk/romantisk bybilde med god plass mellom husene, der alt var organisert i et stramt grid.

Man skulle bruke bilen for å komme seg rundt. Hver familie skulle gis fire mål land. Broadacre city skulle ha en togstasjon og noen få kontorbygninger og leilighetsbygg, men boområdene skulle dominere.

Fotgjengere ville være trygge innenfor sine fire mål.

Wright hadde stor tro på fremskrittene i teknologien som preget denne tiden, og han så for seg at de ville gjøre den tradisjonelle byen helt overflødig, og han så ikke hvilke problemer disse nye teknologiene ville føre med seg.

Det er interessant å se at mange av Wrights visjoner for Broadacre city egentlig er realisert i deler av USA i dag. En har store, linjalplanlagte forstedsområder der alle er avhengige av bil på store motorveier for å komme seg til enorme kjøpesentre. Den urbane byen er blitt unødvendig i disse menneskenes liv. Dette er varianter av det Wright så for seg, og i dag ser vi baksiden av slik planlegging. Det er ikke nødvendigvis positivt med så store homogene og regulære boområder, å være avhengig av bilen har vist seg å både være dårlig for miljøet og helsa og kanskje det urbane presser frem kulturuttrykk det er vanskelig å få frem i så friksjonsfrie miljøer.

Den suverene makten Wright gir til arkitekten i Broadacre city virker udemokratisk og som en behagelig drøm for Wright selv. Selvfølgelig hadde det gjort arbeidet hans lettere om han hadde hatt friere spillerom, men er det nødvendigvis slik at design løser alle utfordringer en by står overfor?

Minority Report etter novellen fra Philip K. Dick 2002

Washingtion i 2054: John Anderton jobber for avdelingen “Precrime” på politiet i Washington.

Med hjelp av tre “Precogs” som forutser kommende morder skal det være mulig å forhindre kriminalitet før det skjer. Programmet er allerde aktiv i 6 år i Washington og skal nå innføres også i resten av landet grunnet den store suksessen.

John Anderton er en plaget karakter. Han mistet sønnen sin og ekteskapet hans hold ikke av en følge av det. Han er depressiv og bruker regelmessig narkotika. I tillegg til det blir han nå også kontrollert av en representant av justisministerium, som skal finne eventuelle feil ved systemet.

Situasjonen eskalerer når de tre “Precogs” forutse en mord utført av John Anderton. Han ble tvungen til å flykte for å oppdage den grusomme virkeligheten.

Verden i 2054 er samtidlig kjent som fremmed. I noen scener ser man det typiske huset i en forstadt som også idag i Amerika. På den andere siden er byen blitt til noe mye mer kompleks og levende. Byggningene er høyere enn aldri før og nye transportmiddler blir tydelig. Gatenettverket er ikke mer helt som vi kjenner det men tilstrekker seg også vertikalt langs fasadene til de høyhusene. Man ser mange elementer bygd i stål og glass eller betong.

Teknikken i denne verden er mye mer avansert. Reklamen som er overall blir individuell tilpasset med hjelp av sensorer som skanner øyene til folk.

Generell sett er overvåkningen et stort tema i filmen. Når teknikken går framover, blir privatlivet til folk veldig begrenset.

Også ideen til å forhindre kommende kriminalitet og bestraffe en person før den har gjord noe er en paradoks i seg selv. Ville framtiden fakstisk hadde sett slik ut? Når en vet om sin sjebe er det da ikke mulig å endre den?

Generell er skillen mellom rik og fattig enda større enn idag. Det eksisterer fortsatt slums, og ikke alle bor i de høy avanserte byene.

Gamle teglbygg møter nytt stål og glass design. Alt i alt en verden med mange paradokser og motsetninger.

Wall-e 2008 I filmen blir Jorda fremstilt som en klode bestående av søppel der wall-e, en robot, rydder opp ved å sortere søppel for så å komprimere dem til kuber.

Menneskene har selv flyttet til et romskip i verdensrommet der livet hovedsakelig består av å sitte på en stol med en skjerm foran seg. Det er lett tilgjengelig på junk-food, og det er minimalt med fysisk aktivitet blant menneskene. Menneskene kan verken holde balansen eller å gå. Små barn sitter allerede på stolene sine fra dag 1 og alle menneskene er oppslukte av skjermen sin hver dag.

Problemet for menneskene er at de er så uviten om Jorda og alt om plantevekst er ukjent for dem. Det har blitt slik fordi de har levd for lenge i romskipet og har derfor mistet kunnskapen sin om Jorda. Menneskene har også lite fysisk kontakt med hverandre; alt av dialoger skjer via skjermen.

Været ser ut til å være den samme hver dag, og det virker som om menneskene ikke har så mye og mange bekymringer. Det som er interessant er at alle menneskene er behandlet på samme måte, altså det eksisterer ingen forskjellsbehandling i denne verdenen.

Det som skjer med for mye skjermbruk er at folk ikke vil legge merke til omgivelsene rundt. Menneskene har med andre ord blitt mindre handy-e og dumme.

Alphaville 1965

Alphaville er fra 1965, og regissert av Jean-Luc Godard. Den handler om den hemmelige agenten Lemmy Caution, som er på oppdrag i den fiksjonelle framtidsbyen Alphaville. Byen er styrt av et datasystem, Alpha 60. Dette er laget av Leonard Nosferatu, kjent som professor von Braun, og er ment for å ta over menneskeheten. Tilsynelatende er Alpha 60s stemme alltid tilstedeværende i byen. Cautions oppdrag i byen er å finne den savnede agenten Henry Dickson, drepe professor von Braun og ødelegge Alphaville og det diktatoriske Alpha 60.

Alpha 60 har full kontroll over Alphaville, over hva folk gjør, hva folk jobber med, hva folk sier og hva folk tenker. Det har innført en rekke regler og lover. Blant annet er fri tanke forbudt, og den kriminaliserer konsept som kjærlighet, poesi og følelser. Om innbyggere i Alphaville uttrykker følelser blir de hentet, avhørt og henrettet. Alle menneskene i Alphaville er hjernevasket til å finne dette helt naturlig.

Etter å ha tatt inn på hotell og sett seg om i byen, finner Caution den savnede agent Dickson. Dickson er alt begynt å bli hjernevasket av Alpha 60, og dør i forsøk på å elske med en kvinne. På hotellet blir Caution kjent med Natacha von Braun, datteren til professor von Braun. Hun har blitt hjernevasket til å glemme at hun noen sinne har møtt faren sin, og egentlig er født i New York. Gjennom samtaler kommer det også fram at hun ikke vet betydningen av «kjærlighet» eller «bevissthet». De to forelsker seg snart, og Natacha blir introdusert for kjærlighet og uforutsigbarhet, noe som er helt nytt for folk i byen.

Caution finner deretter Professor von Braun, som tilbyr Caution å ta del i Alphaville. I stedet tilbyr Caution ham å bli med til «utlandet». Dette vil ikke von Braun, og Caution ender opp med å drepe ham.

Til slutt klarer Caution å drepe Alpha 60 ved å fortelle en gåte som involverer poesi. Dette er et konsept Alpha 60 ikke er i stand til å forstå. Innbyggerne i Alphaville har glemt konseptet om selvindivid, og dette er nøkkelen til Cautions gåte. Til slutt er det Natachas nye forståelse av seg selv som et individ med ønsker og følelser, som redder henne. Resten av byen blir ødelagt. Filmen slutter med at hun sier «jeg elsker deg».

Exodus - The volumtary prisoners of architecture Rem Koolhaas 1972

Exodus er en fremstilling av en lang, smal by som strekker seg gjennom Londons. Det spesielle med denne byen er at det er en lukket by innen innenfor høye murer. Målet med denne byen er å lage en ny urban kultur fylt med arkitektonisk innovasjon og politisk omveltning. Denne byen skulle ikke være gjenstand for kontinuerlig forbedringer, men være totaldekkene for alle individuelle behov. De som bor i denne byen vil bli frivillige fanger, entusiastiske innenfor rammene arkitekturen gir dem. Fra utsiden fremstår byen som en rekke rolige monumenter som danner muren. På innsiden er det vedig dekorert og en overdose av symboler. De som er sterke nok til å bo innenfor murene vil generere sine egne etterførlgere og kurrere arkitekter for deres selvhat.

Denne byen er en henspeiling på berlinmuren som delte Berlin i to, hvor Vestberlin var “the good side”, mens Østberling var “the bad side”. Folk prøvde å flytte over fra øst til vest på alle mulige måter. Dette mente Koolhaus ville skje i London også, om man plasserte en “perfekt by” midt inni i London. Først ville noen innbyggere flytte inn, men så ville strømmen bli så stor om å få komme inn i byen, noe som ville gjøre de resterende delene av London som vi kjenner det til en spøkelsesby.

Levetiden i denne byen vil bli redusert, fordi sykehusene ikke bruker ressurser på folk som ikke har en nytteverdi. Legene velger ut pasienter ut fra et samlebånn og de som ikke blir valgt blir sendt rett til kirkegården.

Barn blir så fort som mulig gjort til små voksene, slik at de kan bidra til livet i “the strip”.

For å få utløp for frustrasjon og andre negative følelser som kommer av å leve under et slikt strengt regime er det laget en “lekeplass”/The Park hvor man kan utføre byens eneste sport: Aggreson.

For å kunne slappe av etter intens kollektivisme har hver innbygger av byen en liten jordlapp de kan dyrke. Huset på denne jordlappen er laget av de mest eksklusive materialer. Dette er en frisone for folket og skal få folket til å kjenne seg takknemlige og tilfredse.

Beboerne blir nøye overvåket slik at problemer/uroligheter raskt kan løses.

Nyheter, aviser og radio er ikkeeksisterende.

The Plug-In City og The Walking-City Archigram 1964

Archigram var en av de mest kjente og fargerike arkitektgruppene på 1960-tallet. Inspirert av tiårets protestgenerasjon, reklame, tegneserier og romfart, skapte de en radikal og eksperimentell poparkitektur som opponerte mot konservative levesett og strenge bystrukturer.

The Plug-In City fra 1964 er at av deres mest kjente prosjekter. En by i konstant endring, der boligkapsler flyttes rundt av enorme kraner og ”plugges inn” i en sentral megastruktur. The Walking City, fra samme år, er en stor reptilaktig, høyteknologisk by som vandrer fritt av gårde på tynne teleskopben.

Den er stedsløs, og kan slå seg ned der det passer innbyggerne.

Felles for The Walking City og The Plug-In City er at de avfeier oppfattelsen om at en by må være et sted. Den kan i stedet være en superorganisme. Byene legger til rette for et dynamisk nomadeliv, og redefinerer infrastrukturens rolle i byen. Archigram gikk rett i strupen på de formale og statiske drabantbytendensene som rådet i britisk modernisme på den tiden. Deres misnøye med den konvensjonelle arkitekturen gjorde at de drømte om alternative urbane scenarioer. De fysiske umulighetene var underordnet.

Archigram oppfordret oss til å tenke på hva vi trenger fra arkitekturen, og om den tradisjonelle tilnærmingen virkelig gir oss de beste løsningene. Det som startet som en samling urealistiske studentprosjekter, ble inspirasjon for en ny generasjon arkitekter. Det kommer blant annet til syne i Pompidou-senteret til Renzo Piano og Richard Rogers, og i de tidlige arbeidene til Sou Fujimoto.

Selv i dag stråler Archigrams prosjekter friskt av mot og kreativitet.

Clockwork Orange Stanley Cubrick 1971 Filmen utspiller seg i en tilsynelatende nærliggende framtid. Den oppfattes dyster, grå og brutal. Offentlige rom, funksjoner og bygninger har i stor grad har forfalt eller forsvunnet, og velferden er forbeholdt privatpersoner i samfunnets øvre sjikt.

Med arkitektoniske øyne ser vi paralleller til den grå, betongpregede byggekulturen i samtidens østeuropa. Vi får inntrykket av at dette er et samfunn der det offentlige har sluttet å prioritere vedlikehold, eksemplifisert ved forfalne byggningsmasser, ødelagte heiser, søppel i gatene mm.

I dette samfunnet finner vi mange likheter med samtidens England, der problemer som økende ungdomskriminalitet, korrupsjon, vold og opposisjon både mellom generasjoner og samfunnsklasser.

I tillegg er dette et vulgært og perverst samfunn, der voldtekter er et økende problem, og de etiske og moralske grensene viskes ut.

Handlingen er muligens fra 2000-tallet, altså 30 år etter filmen ble laget. De dystopiske trekkene vi ser i filmen kan være et resultat av en lineær utvikling av 70-tallets England, der de sosiale problemene fra samtiden har eskalert.

Her Spike Jonze 2013

I “Her” ser vi en verden hvor mange folk, inkludert hovedpersonen, er svært avhengig av teknologi, og derfor mister sosial interesse. Alle eier hver sin high-tech mobil hvor mail, telefon og musikk blir styrt ved å snakke og bruke plug i øret. En svært avansert Siri som alle bruker i all offentlighet og i sosiale settinger.

Teknologien blir i filmen utviklet til et nivå der operativsystemer kan fungere som mennesker med følelser og personlighet, uten en fysisk kropp. Alle med god økonomi kan kjøpe seg et operativsystem, eller en OS som de blir kalt, og ha som sin personlige assistent og venn. Dette resulterer i at teknologiske gjenstander blir en erstatning for fysisk samvær. I stedet kan man ha med seg sin “bestevenn” i lommen over alt, til en hver tid. Men også OSene får utnytte av dette. De opplever menneskenes verden gjennom personene de er assistenter for.

Utover i filmen ser vi hvordan hovedpersonen Theodore knytter et sterkt bånd med Samantha, hans OS. De blir etterhvert kjærester, noe som er godtatt av resten av samfunnet. Hun blir med på dobbeldate der hun deltar ved å være i alle sin øreplug. Forholdet mellom Theodore og Samantha kan sammenlignes med et avstandsforhold, der de kun kommuniserer på telefon. Personen man snakker med føles veldig realistisk selv om man ikke kan se hun/han. OSene, som er optimalisert for hver sin bruker, dekket i filmen menneskenes behov med tanke på dialog i hverdagen. Et operativsystem vil være smartere enn et menneske, og når et operativsystem i tillegg får følelser, vet de hvordan de skal tolke det andre sier for å formulere seg rett. Dette gir en falsk trygghet om at du alltid har en venn i telefonen din, og at du slipper å kjenne på ensomhet.

I forholdet til Samantha og Theodore oppstår det en del problemer fordi de ikke fysisk kan være der for hverandre. I tillegg begynner Samantha å ta kontroll over livet til Theodore ved å oppmuntre han til å gjøre ting som hun mener vil være positivt for han. Hun sender diktsamlingen hans til et kjent forlag uten hans samtykke. Dette viser hvor mye makt disse OSene kan ha om de vil. Og bruker de denne makten feil kan fort teknologien gå i mot dens egne skapere.

Dette er nok en av grunnene til at det i slutten av filmen avsluttes med at operativsystemet blir lagt ned. De personlige assistentene sammenlignes da med å være døde for dem som har mistet de. Dette gir oss en tankevekker om at vi begynner å bli for avhengige av teknologi som plutselig kan slutte å fungere, og at vi prioriterer mye tid i en verden der vi ikke deltar direkte aktivt, men gjennom en skjerm og et hav av koder. I tilegg vil aldri teknologien dekke alle våre menneskelige behov uansett hvor velutviklet den blir.

The Matrix Andy og Larry Wachowski 1999

Hvordan vet du forskjellen på en drømmeverden og den virkelige verden?

“The Matrix” er en virtuell verden der menneskene holdes fanget, uten at de selv vet det. Her har teknologien kommet til en ny dimensjon, der verden er en data generert illusjon, matrisen. Maskiner har tatt kontroll over verden, og planter matrisen i menneskenes hoder for å høste energi fra de. Menneskene bor i hver sin kapsel, og fores med hallusinasjoner. Det er derfor vanskelig og skille mellom hva som er illusjon og hva som er virkelighet.

Men noen få mennesker er igjen for å kjempe for sannheten og mot ubevisst slaveri. Det blir en kamp mellom mennesker og maskiner. Disse menneskene har unnsluppet maskinene, og gjemmer seg langt nede i jorden, i byen Zion.

Et orakel har kommet med et profeti om at Den Ene skal komme å frelse menneskene. Den utvalgte er Neo, som i sitt hallusinerende liv var computer-hacker. Når menneskene hallusinerer, lever de helt vanlige liv slik vi gjør i dag. Men egentlig er verden grå og ødelagt.

Neo befinner seg også i en kapsel, men blir bedridd. Han får møte lederen Morfius. Han gir Neo muligheten til å se sannheten, der han kan velge mellom den blå pillen som fører han tilbake til hans vanlige liv, eller den røde pillen som vil vise han sannheten. Han velger den røde, og han rømmer fra kapselen. All lærdom sendes digitalt inn i hodet, og all aktivitet foregår som regel i et program, matrisen.

Neo er usikker på om han er Den Ene, og lærer at man ikke skal tenke man er noe, men vite at man er noe. Han dør i kampen mot maskinene, men blir kysset av Trinity. Han våkner til live igjen, og skjønner at han er Den Ene. Maskinene mener vi mennesker er som virus, mens maskinene er kuren.

Maskinene blir bekjempet av Neo på slutte.

Vi mennesker har vært avhengig av maskiner, maskinene er her avhengig av oss for å overleve.

Det handler om å finne ut hvem og hva man egentlig er.

Mad Max George Miller 1979, 1981, 1985, 2015

Mad Max portretterer en framtid, ikke mange år fra nå, etter en krig mellom Saudi-Arabia og Iran. Verdens oljeforsyning stuper derfor kraftig. Handlingen i filmen finner sted på Australia som ble skånet for de verste ødeleggelsene.

Oljekollapsen i østen medførte inflasjon og frustrasjon som munnet ut i opptøyer i gatene. Etter hvert kollapser den Australske økonomien fullstendig.

På grunn av mangelen på midler og den spredte befolkningen i Outbackområdet oppstår det lovløse tilstander hvor forbryterbander herjer, stjeler og dreper for fote.

Max er del av en underbemannet politiavdeling og utgjør det siste som er igjen av et politi eller rettsvesen. Max ser all uretten som rammer uskyldige folk og forlater etter hvert politiet. Med tiden blir han en lovløs nomade, men i motsetning til mange av gjengene, har han en slags moral og en smule mer empati.

I starten av historien om Max lever folk ganske isolert og relativt sivilisert.

Ettersom det ikke er noen administrasjon med midler for å sette i gang byggeprosjekter lever folk i de falmende husene som eksisterte før krigen. Mangelen på kommunikasjonssystem og de lovløse bandene gjør varetransport farlig og tidkrevende. Denne isoleringen tvinger også den lovlydige befolkningen over i en nomadisk livsstil.

Utover i filmene forverrer forholdene seg i den Australske ødemarken, og ender til slutt opp som en ugjestfri ørken. I takt med at forholdene forverres fra naturens side, får gjengene mer og mer makt. De få husene og landsbyene som bygges blir utformet med vekt på forsvar og klimabeskyttelse og ligner derfor ofte festningsverk. Ressurser som mat og vann blir også etter hvert mangelvare og mange tvinges til å bo i ombygde kjøretøy for å takle nomadetilværelsen.

Til slutt ender man opp med et samfunn der de vanlige menneskene ikke kan stole på hverandre. Overhoder for lovløse bander blir myteomspunnede skikkelser, som for tilhengerne nesten framstår som guddommelige. Denne troen gjør at ingen tilhengere nøler når de får ordre fra sjefen. I gjengene blir gjerne det å dø i kamp holdt fram som det ultimate mål i livet, noe alle som står mellom de og målet får kjenne.

A clockwork orange Stanley Kubrick 1971

I filmen A clockwork orange møter me ungdom som nesten utelukkande pratar slang, utøver vold, elsker sex og “melk”. I forhold til sine foreldre er dei utagerande, utan hemningar og gjør det motsatte av kva samfunnet meiner er god oppførsel.

Hovedpersonen Alex bur framleis saman med foreldra sine, er lite på skulen og brukar tida si til å drive dank. Etter at han dreper ei kvinne blir han sett i fengsel. Etter to år får han tilbud om ein behandling som skal gjere han til eit godt menneske og kunne løslatast.

Behandlinga gjer at han reagerer på vold og sex med å bli fysisk uvel. Han har blitt “kurert” og er klar til å kome tilbake til samfunnet.

Filmen setter fokus på godt og vondt, og kor vidt ein sjølv har eit valg sjølv om å definere begrepene eller om ein må bli opplært.

Ungdommen blir framstilt som villstyringar, med eit språk som er ein blanding av slang og russiske uttrykk og lovløse tilstandar. Filmen har absolutt eit fokus på kropp og sex, og verden virker meir frilynt på alle frontar. Filmen er fra 70-tallet og tar for seg verda etter 2000. Det verker som det er ein bekymring over korleis framtidas generasjon og korleis ein meir åpen, liberal og frilynt verden kjem til å sjå ut.

Avatar James Cameron 2009 Avatar er satt til en gang i det 22. århundre, en framtid hvor mennesker har brukt opp russursene på jorden, og nå har en energikrise. Det militære er sendt til månen Pandora for å samle mineralet unobtanium for å forsyne Jorden med energi.

Gruvedriften som pågår truer den infødte stammen Na`vi, en blå, menneskelignende art som lever i harmoni med naturen.

Luften på Pandora er giftig for mennesker, men de har teknologien til å lage genetiske mutanter for mennesker som ser ut som de innfødte. Hovedpersonen, Jake, er satt i en slik avatar for å samle informasjon om de innfødtes samlingssted, Hometree, som står over månens største ansamling av unobtanium.

Gjennom handlingen blir Jake innlemmet i de innfødtes samfunn, og blir make med klanlederens datter. Han ender med å føle så sterk tilknytning til dem og deres livsstil at han kjemper mot det militære når de kommer for å rasere samfundet deres og ta mineralet.

I en stor kamp mot menneskene og deres maskiner dør mange av Na`viene, men de klarer til slutt å overvinne menneskene. Jake får overført bevisstheten til sin Na`vi-avatar, og menneskekroppen hans dør ut. Hva som vil skje med menneskene som blir forvist tilbake til Jorden er uvisst.

Denne typen samfunn kan bli sett på som en motreaksjon til det inustrialiserte og ressursstyrte livet menneskene lever i dag, og oppfordrer til en mer harmonisk tilknytning til verden man lever i.

Utopia Thomas More Ca 1516

Rundt 1516 skrev Thomas More, en engelsk advokat, statsmann og forfatter, den fiksjonelle erindringen av det perfekte samfunn - Utopia, for første gang.

Hans visjon fortelles rundt to forretningsmenn på reise, som møter en trdje person, en kjøpmann som forteller dem om øya Utopia, et fredelig og solidarisk samfunn. Et sted formet som et rasjonelt og organisert samfunn. All eiendom er felleseie. Med få lover og styresett bor folk i Utopia i et velutviklet felleskap. Også slavene. Et sted hvor felleskapets beste står foran alt, uavhengig av moralske verdier. Et sted hvor de som ikke lenger kan bidra til felleskapet, de gamle og de syke, blir rasjonalisert vekk. Et sted hvor livet i seg selv er nøye regulert, fra vugge til grav.

Folket lever av jordbruk, og deler de det har. Slavene tar av seg de hverdagslige tingene i hjemmet. Ingen er besatt av gull, ettersom alle eier likt. Slavene er krigsfanger, kriminelle, eller dødsdømte fra andre land som utopeerne har reddet fra døden. Statsansatte har ikke blitt valgt. De har bare blitt respektert nok til at andre vil følge dem. De kan ikke bli bestukket, ettersom det ikke finnes penger. De går heller aldri til krig. All diskriminering av klasse eller etnisitet er forbudt. Kvinner kan jobbe, bli prester, bestemme hvem de skal gifte seg med. Kun pragmatiske restriksjoner som å ikke kunne gjøre hardt arbeid, ettersom mennene er mer egnet, stopper kvinnenes frihet.

En skulle tro at folket i Utopia var perfekte. Det motsatte må dermed sies.

Alle lover i Utopia er satt med utgangspunkt i det immorale mennesket. Lovene er til fordi mennesker ikke gjør de rette valgene. Dermed må staten bestemme valgene for dem.

Boka framstiller dette samfunnet som det ideelle samfunn, men det er umulig å ikke se likheten med andre dystopiske framtidscenarioer. Det inhumane og rent rasjonelle Utopia blir debattert mellom karakterene i boken, hvor også de negative aspektene sett i europeisk sammenheng blir dratt frem. Stedet blir beskrevet som problemfritt, men kun sett og beskrevet gjennom kjøpmannens øyner, som selv ikke er beboer av Utopa.

Det er viktig å bemerke seg at boken er skrevet som samtid, ikke framtid, og boken er klar på å være fiksjonell, og framstiller ikke dette scenarioet som en mulighet.

The Road 2009

Beskriv hvordan framtiden er framstilt.

Fremtiden er fremstilt som grå og dyster. Alt er på vei å dø. Trær, planter og dyr er døde, og kun noen få mennesker igjen. På grunn av støv og aske klarer ikke solen å trekke igjennom for å gi lys og varme. Som følge av dette blir kampen om mat og overlevelse sentral. Penger og materialitet har ingen betydning, men hver og en må beskytte sitt eget liv.

Største frykten er å møte andre mennesker dersom kannibalisme er et dominerende problem. Her stoler ingen på noen.

Hvordan bor folk?

De gode bor ikke noe sted, men er på konstant flukt. De sover når kroppen tvinger dem til å hvile. Enkelte steder har det dannet seg samfunn med kannibaler som samarbeider på menneskejakt. De bor i forlatte hus.

Hva lever de av?

Først og fremst er det viljen til å overleve som holder menneskene i live.

De gode søker etter mat, og spiser alt de kan finne. Det kan gå lang tid i mellom hvert måltid. Det er helst mat i hermetikkbokser som kan være redningen, hvis de er så heldige å finne noe gjenglemt på veien.

Noen har gått over til kannibalisme og lever kun på det.

Hvilke problemer har de?

Største problemet er å finne mat og varme, og beskytte seg mot andre mennesker og sykdom.

Hvordan har det blitt sånn?

Filmen gir ingen tydlig forklaring på hvordan eller hvorfor det har blitt sånn. Utifra aske som ligger som et dekke over alt, båter på land og gjentatte jordskjelv, kan man anta at alle slags kraftige naturkatastrofer har bidrdatt til at verden har endet opp slik.

Interstellar 2014

Interstellar presenter en negativ framtid, hvor det på overflaten kan virke som om mennesket har tatt et steg tilbake. Grunnet overbefolkning og da et økt behov for mat, må de fleste bli bønder. Forholdene de lever under er langt ifra sunne. Hyppige støvstormer og tap av globale nettverk har ført til at familier og små grupper i stor grad lever isolert. Videre kan en føle at framtidsoptimismen og sulten etter teknologisk fremgang har stagnert blant folket. Hovedpersonen blir nemlig presentert som relativt alene i sine ”gammeldagse” tanker.

Beskrivende bilde Overskrift

Hverdagen på jorden har blitt dominert av kampen for overlevelse. Folket er mer eller mindre tvunget inn i jordbruket for å kunne forsyne verden med mat. Det er omtrent de eneste jobbene en får. Men det viser seg at dette bare er en midlertidig løsning på problemet. Å dyrke blir vanskeligere for hvert år som går. Jorden er ”brukt opp”! Å drive jordbruk er en kortsiktig løsning på sultproblemene. Den langsiktige løsningen er å arbeide mot teknologiske gjennombrudd, noe, som tidligere nevnt, er blitt nedprioritert. En slags ond sirkel. Selv en av karakterene har i all hemmelighet gitt opp håpet på å redde de menneskene som allerede eksisterer, og kommer frem til den konklusjon at det kun er menneskeheten som art som kan reddes.

Imidlertid går denne åpenbare trusselen for menneskers overlevelse hus forbi hos de fleste. Flertallet av folk lever i fornektelse om den kommende katastrofen. Her ser vi også hvordan det politiske systemet har fått et kanskje mer diktatorisk preg enn et demokratisk. For i all hemmelighet går store deler av skattepengene til NASA (som var blitt antatt nedlagt for mange år siden).

Myndighetene har innsett at teknologiske fremskritt er livsnødvendig, men at folk ikke er klar for å gjøre de ofrene som må til. Folkets generelle trangsynthet og fornektelse, må overkjøres i hemmelighet av staten.

Filmen, som på overflaten virker fremtidspessimistisk, ender på en helt annen tone, og fremstiller mennesket som kapabelt til store ting. Ikke minst kan vi inneha evnene som skal til for å utleve planeten vår, selv om vi kanskje ikke har handlingskraften til å stoppe overforbruket av jordens ressurser.

Snowpiercer Bong Joon-ho 2014

Vi befinner oss i 2014, og menneskene har funnet svaret på den globale oppvarmingen, nemlig å slippe et stoff ut i himmelen for å få den stoppet. Dette går veldig galt, og hele jorda fryser i løpet av kort tid. En rekke mennesker dør, men de få overlevende kommer seg inn på et hurtigående tog som på 365 dager går en runde rundt jorda. Toget ble i utgangspunktet bygd som et feriested, og har derfor mange finesser ombord.

Filmens handling foregår 17 år senere, i 2031.

I toget er menneskene delt inn i seksjoner ettersom hvilken klasse de hører til.

De fattigste i bakenden, de velstående i fronten.

På toget har de eget vannforsyningsanlegg som renser vannet de får igjennom å ta inn snø fra utsiden. De driver egen avl med dyr og fisk slik at de kan forsyne seg med nødvendige næringsmidler. Fisk serveres kun to måneder i året for å holde fiskebestanden oppe. De fattigste får derimot ikke servert fisk og kjøtt, de får utdelt geleaktige proteinblokker på faste tidspunkter.

Inne i toget er det også skolevogn, plantevogn, sykehusvogn, spavogn og discotekvogn.

De største problemene menneskene imellom er å godta klasseskille inne på toget. Spesielt for de fattige som også vil benytte seg av det som befinner seg lenger fram i toget. Siden de har bodd på toget så lenge er rutiner blitt en stor del av hverdagen deres, og de har faste mennesker til ulike oppgaver. Det gjør at selve hverdagen går som den skal.

Hvert år, når de passerer Yekaterina-broen, følger en av passasjerene godt med på et flyvrak nederst i dalen. Det viser seg å tine mer og mer, og aldri har det tinet så mye dette året som før. Filmen slutter med at menneskene kan bevege seg ut av toget uten å fryse ihjel etter de første 30 meterne.

Plug-in city Peter Cook, Archigram 1964

Plug-in city var en framtidsvisjon skapt av Peter Cook og resten av teamet i arkitektfirmaet Archigram rundt midten av 60-tallet. På denne tiden var verden svært fremadstormende, byene i enorm vekst, og et knippe unge arkitekter ønsket å skape en alternativ urbanisme. Prosjektet ble aldri bygget, men skapte stor debatt, der en kokte sammen visjoner fra teknologi, arkitektur og ikke minst samfunnet i sin helhet.

Visjonen bestod av et ekspandabelt grid-system med utskiftbare moduler.

Et svært fleksibelt system, med både hjem, arbeidsplasser, forsyninger og infrastruktur implementert i gridet. På sett og vis greide arkitektene å forutse hvilke problemer som fremdeles er aktuelle, og som bare kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Plassmangel er, og vil bli et problem i storbyene, og arkitektene ønsket altså å kunne tilby det urbane livet gjennom et nytt syn på samfunnet. Modulene i systemet skulle være midlertidige, og skulle kunne skiftes etter behov. Dette inkluderte både gridet som et rammeverk, boligenhetene, butikkene, veiene for myke trafikkanter, togbanene og ikke minst tyngre infrastruktur for kjøretøy. Automobilen var på vei inn i samfunnet på denne tiden, og lite visste arkitektene om at disse i fremtiden skulle utgjøre en av de store truslene til en bærekraftig verden.

Visjonene for Plug-in city er stadig aktuelle, særlig i forhold til kompakt bygging, muligheter for ekspansasjon i takt med innbyggertallet i verden, tilgang på infrastruktur og offentlig transport, og ikke minst muligheten til å tilpasse hverdagen, med bo og arbeidsforhold, til det enkelte individ. Kunne en i dag ha sett for seg et lignende system, med tilpasningsdyktige bo-moduler, velutviklet infrastruktur og en kompakt kjerne, plassert inn i en av de virkelig store verdensbyene? Utfordringene er mange - likevel rører arkitektene borti en rekke aktuelle problemstillinger i takt med en voksende verden.

Hvordan ville et slikt samfunn sett ut? Ville det blitt sterilt og ensformig, eller kunne hvert individ ha lagt sine personlige behov og preferanser til grunne?

Mange arkitekter har forsøkt seg på slike modulbygg, uten helt å lykkes. Likevel kan det kanskje tenkes at et slikt system i fremtiden vil bli realiteten i områdene med størst fortetning i befolkningen. Tanken er svært spennende, men utfordringene er også mange. Individualitet, tilpasning og ulike behov kommer trolig til å være både fellesnevnere og utfordringer i utviklingen.

Man ligger som man reder Sara Lipinska august 2015

Det var for bare noen år siden mange snakket om klimatforendringene i kanskje-form. Nå har tonen endrets. Ikke så sent som idag leste jeg en artikkel om at NASA har nå sagt at det er oundvikkelig at havnivået vil stige med en hel meter i løpet av de neste 100 - 200 årene. Steder som Florida, Tokyo og Singapore er da i dirkete fare for å havne under vann hvis det ikke settes inn forebyggende tiltak.

Det er også nå et vitenkapelig faktum at vi går mot en temperaturøkning på +5 °C (50 års senario) som skal være direkte menneskepåvirket. Dette er mulig å endre på, men så som saker ser ut idag så er vi på god vei mot +5 °C .

Noen steder vil en sånn endring innebære en litt behageligere sommer, andre steder derimot vil bli omulig å bo på, hovedsakelig med tanke på matmangel og vil føre til masse folkeutvandringer som kan trigge globale konflikter.

Vi får heller ikke glemme de konfliktene og sosiale utfordringene vi har idag.

Mange mennesker bor under ekstrem fattigdom, flere tvinges å fly fra sine hjem pga religiøs og etnisk forfølgelse. Også har vi en del krig... som jeg tror mange har glemt hvad handler om, uten at en løsning og slutt er til å ses.

Jeg tror at hvis vi fortsetter i samme bane så står vi ovenfor liv på en planet med flere heftige naturkatastrofer som ofte vil resultere i humanitære kriser.

Jeg tror at enten vil menneskene utvikles og bli flinkere til å leve i det kolektivet jorden vår er (som kommer til å avverge mange av krisene)... eller så vil vi bli enda mer resistente mot å tenkte større enn bare på oss selv. Hvis det første skjer vil jorden bli en morsommare og bedre plass å leve på, hvis vi derimot går i den andre rettningen... vil sivilasjonen vår bli en merkelig eksempel på selvdestruktiv og dekadent livsform... kanskje den første noensinne som en gang vil bare forsvinne.

Gattaca Andrew Niccol 1997

GATTACA: Guanine, Adenine, Thymine, Thymine, Adenine, Cytosine, Adenine (DNA) Gattaca beskriver et sorteringssamfunn der menneskene har gitt seg fullstendig over til vitenskapen. Diskriminering er satt i system.

Personlige karakteristikker har ingen verdi lengre. Din genetiske sammensetning og mentalfunksjon bestemmer dine muligheter og din skjebne (genoisme).

Fremtidsvisjonen oppleves som et kaldt, mekanisk og ekstremt kontrollert konkurransesamfunn. Kunstig befruktning og “designbarn” ansees som det fornuftigste. Mind vs. heart. Perfeksjon er blitt en besettelse for menneskeheten.

Hovedpersonen, Vincent Freeman, ønsker å bli astronaut, men er født naturlig og har mange defekter, blant annet et svakt hjerte. Han får dermed lov til å arbeide som vaktmester frem til hans estimerte død ved 30-årsalderen.

Vincent overtar den genetiske identiteten til en “valid/genetisk perfekt”, for å oppfylle drømmen om å reise ut i rommet.

Han må hele tiden være på vakt mot å bli avslørt som “in-valid”.

Dette er en estetisk vakker og stille film, full av symbolikk, sees gjerne flere ganger.

Gattaca viser oss et samfunnsscenario som kan oppsummeres med sitatet: “One man’s loss is another man’s gain.”

Det menneskene ser ut til å ha glemt: “There is no gene for the human spirit.”

Metropolis Fritz Lang 1927

I stumfilmen Metropolis (1927) fremstilles verden som drevet av maskiner, der mennesker lever i et klassesamfunn. Maskinene som får verden til å gå rundt driver ikke seg selv, men av arbeidere som lever under bakken, som om de selv skulle vært maksiner. De få rike lever på overflaten og lever et godt og bekymringsløst liv. Dette samfunnet er altså delt mellom fattige og rike, der de fattige jobber for de rikes velstand på overflaten i skyskraperne sine. I denne utopien belyser Fritz Lang problemer med et klassedelt samfunn; når hovedpersonen (rikmannssønnen Fredersen) forelsker seg i arbeiderjenten og begynner å sloss arbeidernes sak, slår Lang et slag for et klasseløst samfunn. Når man setter filmen i historisk kontekst er dette interessant, for den hadde premiere i samme periode som fremveksten av Nazi-Tyskland og Sovjet.

Menneskene i Metropolis lever svært fortettet. Om det er på grunn av plassmangel eller som filmatisk effekt at arbeiderne lever under bakken vites ikke, men det er tydelig uttrykk for at med velstand har man mer plass.

Det er interessant at alle rekreasjonsareal og funksjoner for å leve ligger i selve byen, at man har alt man trenger i storbyen. Imotsetning til det norske idealet om å dra ut av byen og ut i naturen. I historisk kontekst befinner man seg midt i fremveksten av storbyen, og all mystikken som følger med den; høyder, dimensjoner, siktlinjer som virker overdimensjonert i filmen for å skape inntrykk av at byen er større enn den er. I denne sammenheng har mennesket blitt lite og fremmedgjort i byens betongjungel.

Walking City Ron Herron 1964

Beskriv hvordan framtiden er framstilt.

The Walking City er en utopi skapt av den britiske arkitekten Ron Herron i 1964. Herron publiserte en artikkel i Avant-garde magasinet Archigram hvor han eksprimenterte med tanken om massive mobile roboter som vandrende byer. Det menneskelige livet er isolert innenfor robotens kropp som styres av robotens egen intelligens. Robotene vandrer på egen hånd rundt på jorden og er stadig på jakt etter de nødvendige ressurene for å overleve. Ved behov kan de søke sammen i grupper og koble seg til hverandre.

Hvordan bor folk?

Menneskene bor tett i høyhus innenfor robotens skall. Arealet menneskene kan bevege seg på er begrenset. Skallet de lever innenfor hindrer utsikt til og kontakt med landskapet utenfor.

Hva lever de av? Hvilke problemer har de?

Hva menneskene lever av kommer ikke fram i Herrons utopi. Vi tenker oss at det må eksistere et fungerende samfunn innenfor robotens skall.

Hovedproblemet kan være mat-og energiforsyning.

Vi tenker oss at livet innenfor skallet frarøver menneskene frihetsfølelsen og mobiliteten, og alle problemene som oppstår må løses innenfor skallet eller i samarbeid med andre roboter.

Hvordan har det blitt sånn?

Ron Herron ser for seg at the walking city er et mulig resultat etter en kjernefysisk krig som har gjort store ødeleggelser på naturen og hvor det meste av de tidligere byene er lagt øde. En betingelse for denne ideen er at man har kunnet forutse krisen, og at man har forberedt seg ved å konsturere robotene i forkant av katastrofen.

Garden Cities of Tomorrow Ebenezer Howard 1898

«Garden Cities of Tomorrow» er en analyse av datidens storbyproblematikk.

Europas største byer var etter et århundre med eksplosiv industrialisering overbefolkede, og livsvilkårene blant arbeiderklassen var så uverdige at mange av samtidens intellektuelle, deriblant arkitekturteoretikere, beskjeftiget seg med å løse dette såkalte «the social question». Ebenezer Howard vokste opp i London og kjente derfor svært godt til arbeiderklassens situasjon. Både det kroppslige og det moralske forfall anså han som uholdbart og umenneskelig.

Howards analytiske metode går ut på å utpeke de positive og negative sidene ved både byen og landsbygda i et tiltrekningsperspektiv; altså hva ved byen og hva ved landsbygda som tiltrekker seg mennesker, i et diagram kalt «The three magnets». To av «magnetene» står for byen og bygda. Den tredje magneten, som er hans forslag til en løsning på problemet, er hagebyen, hvor det beste egenskapene til byen og bygda er kombinert til et halvurbant kompromiss.

Sett med dagens øyne fremstår hans hagebyide som en adekvat løsning på en reell problemstilling, riktignok ført i et temmelig romantisk språk, men det er en kjennsgjerning at store deler av dagens europeere og amerikanere bor i suburbane strøk som kan minne om Howards hageby. Det ble, ennå i Howards levetid, sågar anlagt to byer etter hans mal: Letchworth og Welwyn i England. Dessuten har man fått bukt med de store og kriseartede sosiale problemene som man rundt århundreskiftet var stilt overfor, i alle fall i Europa. I Asia derimot pågår en lignende prosess i dag, men til forskjell fra de europeiske byene, fremstår dagens rasktvoksende asiatiske storbyer mer som noe etter modell av Le Corbusier; vertikalt, effektivisert, gjennomregulert og planlagt i stor skala.

Howards tese basert på tiltrekning er i høy grad relevant, siden vår økonomi er basert på tilbud og etterspørsel. Ingen religiøse eller politisk utopiske argumenter, bare en forsøkt oppfyllelse av menneskets iboende begjær etter sosial tilhørighet, høyere velstand, grønnere gress.

Hunger Games Filmen tar for seg et fremtidsscenario der det er svært store kontraster i levestandaren til folket. Det er helt tydelig én overklasse, som styrer og har overblikk over tolv distrikter.

Dette er tolv ulike samfunn som lever på forskjellig vis og som “står i gjeld” til hovedstaden. Denne gjelden tilbakebetales ved å ofre to personer hver år til å kjempe i en dødskamp. Vi får innblikk i distrikt tolv som lever i fattigdom, i så stor grad at det minner om fortiden. I hovedstaden derimot lever folket i en visualisert fremtid, hvor alt er mekanisk, sterilt, menneskeskapt og teknisk. Her finnes tog som kjører over 300 km/t og digitale verktøy uten begrensninger. Her er det overflod av mat, ressurser og overfladisk mentalitet. Kontrasten til distrikt tolv er slående, hvor de livnærer seg av jordbruk og jakt.

Hver dag er en kamp for å overleve.

Man kan forestille seg at dette er en forsterket gjenspeiling av kontrasten mellom i-land og u-land slik verden er i dag.

Sett i denne sammenhengen får man helt klart sympati for distriktene, og måten menneskene i hovedstaden lever på og oppfører seg vekker avsky.

Situasjonen har blitt som den har blitt ved at hovedstaden tidligere reddet distriktene fra krig og elendighet. Derfor står distriktene i gjeld til hovedstaden, og de har dermed maktet, og bruker den til egen underholdning og fornøyelse.