20 minute read
Vill vest i Wachau
ØSTERRIKE
Vill vest i Wachau
Den nå 35 år gamle private klassifiseringen Vinea Wachau møter motbør fra stadig flere vinbønder som ønsker å gjøre ting på sin måte. Og den nye DAC Wachau støtter opp om denne utviklingen.
TEKST Bart de Vries
FOTO Robert Herbst, Bart de Vries, A. Durst, produsentene
For mange liebhabere av østerriksk vin, er Wachau i en særklasse. De fyldige smaragdvinene og de populære friske og fruktige federspielvinene går unna som varmt hvetebrød. Disse vinstilene har ikke veldig lange tradisjoner all den tid de utviklet seg utover 1990-tallet, i regi av den vinprodusentstyrte foreningen Vinea Wachau.
Men en håndfull topprodusenter har gjenoppdaget vinstilen som fantes for mer enn 50 år siden samtidig som andre velger å følge nye oppskrifter for sine grüner veltliner- og rieslingviner.
Spitzer Graben på vestsiden av Wachau er en hotspot for denne utviklingen. Jeg møtte to vinbønder som legger størst vekt på fysiologisk modning for druene, og to andre som mener at det er strukturen i vinen som skaper forskjellene. Men én ting er de enige om:
«Det er stedet som avgjør kvalitetspotensialet, ikke sukkernivået». Og peker dermed på det forholdet av de tre etablerte kvalitetsnivåene innen Vinea Wachau har mostvekten, KMW — Klosterneuburger Mostwaage — østerriksk svar på Oechsle, som målestokk.
Spitzer Graben ligger i en trang sidedal i Wachau, og løfter seg fra byen Spitz og oppover mot Waldviertel-platået. Det hevdes at det er kjøligere her enn i andre deler av Wachau, men når jeg kjører innover denne sidedalen, stiger temperaturen. Det som menes med kjøligere er at det er større forskjell mellom dag- og nattemperatur enn ellers i Wachau.
– Om sommeren kan det bli veldig varmt på dagtid siden Donaus avkjølende effekt ikke når inn i denne sidedalen, men om kvelden er det for kaldt å gå i shorts selv midt i juli, sier Martin Muthenthaler fra vingården som bærer han navn. Den ligger i den bittelille byen Elsarn am Jauerling. Dette gir veldig gode forhold for druedyrking, spesielt for vinstilen som han lager.
Tropisk frukt og høy alkohol
Siden Vinea Wachau oppstod på midten av 1980-tallet, har foreningen fått æren for suksessen til Wachaus viner. Foreningen har patentbeskyttet de tre nivåene for klassifiseringen sin: smaragd, federspiel og steinfeder.
På papiret er alkoholinnholdet for deres beste og mest etterspurte vinstil, smaragd, minst 12,5 prosent, men de fleste vinene holder 14 prosent. Smaragd-viner er laget av fullmodne druer som høstes sent, noen ganger først i november, når druene er lett angrepet av botrytis. De lett tørkede druene har veldig høyt sukkerinnhold og dermed høyere potensiell alkohol. Den intense tropiske fruktkarakteren og hintene av appelsinsyltetøy kan føres tilbake til botrytisdruene. Modning i ståltanker forsterker fruktigheten. Denne stilen har utviklet seg over to-tre tiår, men ikke alle er fornøyde med den.
Peter Veyder-Malberg, eier av Veyder-Malberg-vingården, forklarer det slik: – Den typiske Wachau-vinen var opprinnelig slank og mineralsk, med delikat struktur og lav alkohol, ikke kraftig og fruktig. Jeg respekterer andres valg, men vinstilen jeg vil lage er den første.
For å oppnå dette jobber han for fysiologisk modning av druene, altså at både stilkene og steinene er modne. Han bryr seg ikke sukkerinnholdet. Derfor kan innhøstningen i Peters vinmarker finne sted så mye som fire uker tidligere enn for gjennomsnittet av smaragdvinene.
Peter har mindre forståelse for noen vinmarkspraksiser. For ham er økologisk dyrking et ufravikelig krav. Men i Wachau er svært få vinprodusenter økologisk sertifisert. Bortsett fra hans. Vi står i smakerommet som også fungerer som familiens stue, i den lille landsbyen Vießling, mens han peker mot vinmarkene på den andre siden av Spitzer Graben. Noen av naboene til hans parseller sprøytes jevnlig med kjemikalier. Derfor skriver han ingenting om sin sertifisering på etiketten.
Dropper biodynamisk sertifisering
Peter Veyder-Malberg er ikke en innfødt wachauer; han kommer fra Salzburg og lærte å lage vin i California og Sveits. I mange år jobbet han for Graf Hardegg hvor han var ansvarlig for å konvertere vinmarkene til biodynamisk dyrking. Han studerte Rudolf Steiners filosofi og oppdaget at den inkluderte en del høyst suspekte meninger. Blant annet om rase og intelligens.
– Steiner må ses på som en populist for sin tid. Det var god nok grunn til at jeg valgte å avstå fra biodynami for min egen vingård, mener han.
VENSTRE Martin Muthenthaler.
VENSTRE I vinmarken Brandstatt i Spitzer Graben dyrkes grüner veltliner.
Veyder-Malberg og Martin Muthenthaler, som både er født og oppvokst i Spitzer Graben, er nære venner.
Martin hjalp Peter med å finne sine første vinmarker og et sted for vinkjelleren sin. Til gjengjeld hjalp Peter Martin med å raffinere arbeidet i vinkjelleren. Da Martin overtok gården fra foreldrene, var det en typisk gårdsdrift hvor druer bare var en av flere virksomhetsområder, og han hadde planer om å utvide med en Buschenschank — en enklere restaurant som serverer egen vin. Men siden Spitzer Graben ligger utenfor turistløypa, valgte han i stedet å satse alt på vinene som ble stadig mer seriøse. Og med tiden har han redusert sin inngripen i vinene under framstillingen. Han er også økologisk sertifisert.
Siden Peter Veyder-Malberg og Martin Muthenthaler jobber tett sammen, kan du kjenne likheter i vinene deres. Martins viner er en tanke bredere i munnen enn Peters. Spesielt er enkeltvinmarksvinene hans raffinerte og presise, med en urteaktig i stedet for fruktpreget karakter, syren er markant og gir grunnlag for lang flaskelagring.
– Jeg er ikke interessert i unge viner. Jeg vil sågar at min enkleste vin skal være krevende, sier han.
Med det mener han at de skal både være utfordrende, ambisiøse og raffinerte. Hans Grüner Veltliner Spitzer Graben — en Gutswein — ligger på bunnfallet i hele 18 måneder. Resultatet er en lett røykpreget vin med en kremete tekstur, fin syre, deilig frukt og lett mandelpreg.
Verken Martin eller Peter vil ha toner av tropisk frukt eller grapefrukt i sine viner.
DAC Wachau
Både Martin Muthenthaler og Peter Veyder-Malberg er bekymret for den nylig lanserte DAC Wachau. Her gis det nemlig ingen åpning for enkeltvinmarksviner til å vise noen form for eikepreg. Så vel Muthenthaler, Veyder-Malberg og Nikolaihof sine viner modnes i eikefat, men for det meste brukte sådanne, for på den måten å holde eikepreget nede. Mens større vinprodusenter bruker nye fat for viner de selger med andre etiketter, er det for en liten produsent som Muthenthaler ikke mulig. De må bruke også de nye eikefatene. Derfor har hans Vießlinger Stern 2018 klare eiketoner. En slik vin vil derfor risikere å ikke kunne bruke DAC Wachau på etiketten om den ikke passerer den sensoriske testen.
Det er grunn til å håpe at reglene for DAC Wachau justeres i henMalberg.
hold til den gjeldende trenden blant regionens yngre vinmakere.
Grabenwerkstatt ligger enda dypere inn i Spitzer Graben, i landsbyen Trandorf. Bak dette forholdsvis nystartete prosjektet står Michael Linke og Franz Hofbauer. Selv om begge vokste opp i vinregioner, Michael er fra Pfalz og Franz fra Wachau, er ingen av dem fra vinfamilier. Men med utdannelser fra henholdsvis Geisenheim-universitetet og det østerrikske vinakademiet samt erfaring fra vingårder i Tyskland, Østerrike og New Zealand, er forretningspartnerne godt skodd.
Sammen besøkte de nesten alle australske vinregioner og var fascinert av rieslingene fra «down under». De ble inspirert av den biodynamiske produsenten Pyramid Valley Vineyards i New Zealand til å starte opp sitt eget.
Grabenwerkstatt er nå i sitt andre år av konvertering til biodynamisk dyrking. Men partnerne er lite fornøyde med de høye gebyrene som Demeter krever, derfor går de heller for økologisk HØYRE Peter Veyder-
sertifisering.
VENSTRE Martin Mutenthalers viner er litt bredere enn Peter Veyder-Malbergs.
Garasjevin
Vingård er et litt stort ord for Grabenwerkstatt. Virksomheten består av fire hektar vinmarker og vinene lages i garasjen til Franz’ pappa.
Dette til tross, opplevde de stor etterspørsel fra starten og virksomheten vokser jevnt.
De kjøper nye parseller hvert år, men bare i Spitzer Graben.
Under mitt besøk i juni var de i gang med å bygge en ordentlig vinkjeller i utkanten av Trandorf. Og målet er at den er klar til å ta mot 2020-druene. Konstruksjonen er slik at druene slippes gjennom taket på bygningen. For å unngå unødvendig bearbeiding underveis i framstillingsprosessen, bruker de tyngdekraft, og ingen pumper.
I motsetning til Veyder-Malberg og Muthenthaler, bekjenner Grabenwerkstatt seg til Vinea Wachaus klassifisering. Selv om de bruker smaragd og federspiel på etikettene, er vinene likevel laget på en annen måte enn andre.
De vektlegger struktur og terroir. Alle Grabenwerkstatts viner, både de to Gutsweine og fem enkeltvinmarksviner, er laget på samme måte.
Druene presses forsiktig, men sakte for å få med litt tanniner fra skallet, som bidrar med struktur. Mosten klares to ganger før den gjennomgår spontangjæring. Så snart vinene viser den minste antydning til oksidasjon, tilsetter de litt svovel. Det gjøres også ved flasketapping.
Diva-vin
Deres viktigste mål for sine enkeltvinmarksviner er å uttrykke terroir. På etiketten opplyses ingenting om druesort, kun vinmark. – Vi ønsker at våre kunder skal identifisere druesorten med den enkelte vinmark. Trenning, Bruck og Kalkofen er rieslinger, mens Schön og Brandstatt er grüner veltlinere, sier Michael Linke.
Vinene har forskjellig karakter og viser seg fram på ulik måte. Begge kaller Kalkofen for sin diva. En krevende riesling å lage i vinmarken, og ikke minst uforutsigbar under gjæringen.
Med en stigning opp mot 75 prosent, er denne vinmarken arbeidsintensiv. Mens Bruck er ferdig gjæret i løpet av to uker, bruker Kalkofen mye lengre tid, opp mot et halvt år. Også smaksprofilen er ulik. Bruck er urtepreget, kraftig og rettlinjet. Kalkofen har 5 gram restsukker for å balansere syrene og viser mer solmoden frukt. – Forklaringen på forskjellen ligger i vinmarken og delvis fordi den forrige eieren var raus med bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler. Nå, etter fem år, er vinmarkene i ferd med å finne seg selv, sier Franz Hofbauer som er ansvarlig for vinmarkene.
De lager også en rosévin, Rohwerk, av zweigelt og st. laurent. Den får noe mer ekstraksjon enn hva som er vanlig for en rosé slik at den er mer som en lett rødvin. De ekstra tanninene gjør at den har et liv etter sommersesongen.
Også hos Erich Machherndl, den fjerde vinbonden jeg besøkte, er struktur og holdbarhet nøkkelord. Han er ikke redd for å dekantere og riste vinene før servering. – Gode viner utvikler seg i glasset, sier han. – Hvorfor skulle jeg drikke en hel flaske om det er slik at den første slurken er den beste?
Hans entusiasme og beskjedenhet virker ikke å ha noen grenser. Han snakker nonstop om vinene sine og gjentar gang på gang at han kommer aldri til å bli ferdig utlært.
Berømt for sin syrah
Erich Machherndl er lykkeligst under innhøstningen. Gjennom dagen hjelper han til med å plukke druene og om kvelden fyller han druepressen. Her får druene en 24 timers kaldmaserasjon før neste dags ladning overtar. Denne prosessen gir vinene en fast struktur og i enda større grad enn vinene til Grabenwerkstatt.
Hans Pulp Fiction-serie, navnevalget peker på at de er ufiltrerte, beveger seg i retning naturviner, selv om han ikke bruker dette begrepet selv. – Jeg er ikke dogmatisk når det kommer til bruk av svovel, men prøver likevel å bruke så lite som mulig, sier han. – Så langt har jeg kun laget en vin uten bruk av svovel. UNDER Michael Linke og Franz Hofbauer står bak Grabenwerkstatt.
Erich Machherndl er også kjent for sine syrah-viner. En druesort som veldig få forbinder med Wachau. Hans Syrah 2008 som faktisk var årsaken til at jeg valgte å besøke ham, skulle vise seg å være den letteste av de fem jeg tidligere har smakt. Hvilket forteller mest om hvor flotte utgavene fra 2004, 2006 2010 og 2018 er.
Vinene fra Machherndl, Veyder-Malberg, Grabenwerkstatt og Muthenthaler demonstrerer at Wachau er en langt mer variert vinregion enn de fleste tror. Det er en understrøm av vinbønder som lager topp riesling og grüner veltliner som sjelden havner i rampelyset. Men altså også supre rødviner og roséviner.
Ulikt de andre Wachau-produsentene som har frukt og sukkerinnhold som målestokker, er det altså struktur, fysiologisk modning og ikke minst terroir som er retningslinjene for de nye stilene. Når nå berømte F.X. Pichler slår seg sammen med Pichler-Krutzler på østsiden av Wachau, og begge foretrekker terroir over sukker, har denne trenden fått ytterligere framdrift. Det betyr en god start for det nye terroirfokuserte Wachau DAC, men også en advarsel til Vinea Wachau. UNDER Erich Machherndls vinkjeller ligger i Wösendorf, ved Donau, og altså ikke i selve Spitzer Graben.
VENSTRE Erich Machherndl er kjent for sin syrah.
Grabenwerkstatt Feldweg 6 Brandstatt www.grabenwerkstatt.at
Weingut Peter Veyder-Malberg Viessling 52 Spitz an der Donau veyder.malberg.at
Weingut Muthenthaler Bachstrasse 11
Elsarn am Jauerling www.weingut-muthenthaler.at
Weingut Erich Machherndl Haupstrasse 1 Wösendorf www.machherndl.com
HÅNDVERK I HVER DRÅPE
Norges mest premierte akevitt
JUL: I lekker gaveeske, Kun det beste er godt nok.
VPol nr: 12169101 Norges mest solgte håndverksgin
Til akevittelskeren: 24 luker – 24 akevitter fra hele Norge
VPol nr: 7864408
10 av de beste juleakevittene i en kasse
VPol nr: 7797008
Årets nykommer Terningskast 6 Til din favorittmat i VG 2019
VPol nr: 12077402 VPol nr: 10490202
Anbudsvinner på Vinmonopolet
VPol nr: 12077302
UNDER Slagghaugene i Nord- Pas-de-Calais gjøres om til vinmarker og kan bli et nytt fransk kjøligklimaområde — en av mange utfordringer for AOC-systemet.
VINFAKTA
Appellasjonen — venn eller fiende?
I nærmere hundre år har de ulike appellasjonsordningene hjulpet til med å identifisere vinregioner og vinstiler. Men for tiden er systemene under sterkt press, nærmest på randen av kollaps, både på grunn av svak intern styring og ekstern konkurranse. Det som trengs for at de skal overleve, er snarest radikale endringer som i sin tur krever strategisk visjon og politisk mot.
TEKST Diego Bonnel FOTO iStock, produsentene
Vinlovgivningen, her kalt appellasjoner etter det franske AOC, var historisk sett en garanti for et produkts geografiske opprinnelse. Behovet for å knytte en vin til et spesielt område er imidlertid ikke noe nytt. I gravkammeret til Tutankhamon som døde i 1357 fvt, ble det funnet 26 vinkrukker som var påført navnet til vinmarken, vinmakeren og årgangen. Noen av krukkene var mellom fire og ni år da de ble begravet.
En appellasjon kan forstås som en sertifisering som tillater et produkt å skille seg ut fra andre. I Frankrike definerer AOC-systemet lokale, lojale og konsistente praksiser knyttet til et spesifikt jordstykke. Fra 1935 da AOC-ordning ble innført og til i dag har antall appellasjoner økt til 383. Mens AOC tilsvarer EUs PDO (Protected Designation of Origin), finner IGP (Indication Géographique Protégée) sin parallell i EUs PGI (Protected Geographical Indications). Antall IGP-er er i dag 130 i Frankrike.
Når vi sammenligner dette med Italia, ser vi at der også er antallet stort. 329 DOC-er (Denominazione di Origine Controllata) og 73 DOCG-er (Denominazione di Origine Controllata e Garantita) som er en type super-appellasjon. I tillegg finnes 125 IGT-er som er italienernes svar på IGP.
I Spania derimot er det «bare» 90 DO-er (Denominaciones de Origen) og 2 DOCa (Denominaciones de Origen Calificada samt 41 IGP-er. De to super-appellasjonene er Rioja (fra 1991), som produserer 320 millioner flasker årlig som tilsvarer ca 5 prosent av Spanias totale vinproduksjon, og Priorato (fra 2001) som er en lilleputt i denne sammenhengen med ca 2 millioner flasker.
Disse tre ledende vinlandene regulerer vinproduksjonen på en veldig streng og svært detaljert måte. Ikke bare hvilke druesorter som kan benyttes, men også beplantingstetthet, oppbindings- og beskjæringsmetoder og hvordan vinen skal lagres samt når den kan slippes på markedet.
Den globale betydningen
I en situasjon hvor vin er en global handelsvare, hvor mer enn 40 prosent av all vin eksporteres (OIV 2019), er de europeiske appellasjonene i direkte konkurranse med de såkalte «ny verden-vinene», fra land som Chile, Australia, Sør-Afrika, Argentina, New Zealand, USA med flere.
Viner fra disse landene selges for det meste som endrueviner knyttet enten til opprinnelseslandet eller til en region. Eksempelvis merkes mye australsk vin med South Eastern Australia som inkluderer Victoria, South Australia og New South Wales. Dette området er like stort som halve Europa. Det blir som om druene kunne komme fra Portugal, Danmark, Frankrike, Italia og Bulgaria. Dette er selve ideen bak South Eastern Australia.
Druenavnet på etiketten er en enkel måte for en nybegynner å få en ide om hva flasken inneholder. Når du legger til landet, gir det enda mer informasjon om hva du kan forvente. Kommunikasjonen er enkel og likefrem: forbrukeren vet hva han eller hun får.
Samtidig skjer det en utvikling i retning stadig mindre regioner i disse landene. Australia startet sitt GI-program (Geographic Indication) i 1994. Antallet har økt jevnt og trutt og teller nå 65. Den samme utviklingen har skjedd i USA med AVA-systemet (American Viticultural Area) og i mange flere land som vil trekke fordeler av terroir-begrepet.
Sågar i New Zealand hvor Marlborough tidligere alene var nok informasjon på etiketten, deles regionen nå inn i underområder som OVER Allerede i det gamle Egypt fantes opprinnelsesmerking av vin.
Awatere Valley og Wairau Valley som hver seg formidler at det nå finnes flere stiler for sauvignon blanc i New Zealand.
På den ene siden går altså «ny verden-vinland» i retning av mer detaljerte geografiske områder, mens europeiske land opplever at antall regioner er så mange at appellasjonssystemet mister den kraften det var tenkt å ha.
Spørsmålet er derfor om det virkelig er noen, selv blant de profesjonelle, som husker de hundrevis av appellasjoner i de viktigste vinlandene i verden. Selv for Spania som har forholdsvis får appellasjoner, er det vanskelig for vinproffer å få has på klassifiseringssystemet.
Tenk deg at du ikke vet noe om vin og skal finne noe å drikke til ostefondue. Mike Veseth som har skrevet boken Wine wars, hvor han analyserer disse temaene, snakker om vinene i supermarkedet som «vinveggene» som får den til å høres ut som et lite forbrukervennlig område.
VENSTRE Alexandre Bain i Pouilly- Fumé regnes som en rebell innen sitt område.
Hva er vitsen?
Denne situasjonen er allerede en utfordring for appellasjonene. Men det er verre enn som så. For når det kommer til kvalitet, har appellasjonene utspilt sin rolle. Bare tenk på hvor mange fantastiske vinprodusenter som har forlatt sine respektive appellasjoner.
Alexandre Bain, en av de mest talentfulle produsentene i Pouilly Fumé i Loire i Frankrike, ble nektet AOC-stempelet siden godkjenningskomiteen mente vinene ikke var typiske. Likevel finnes vinene hans på nesten alle Michelin-restauranters vinkart.
Et annet eksempel fra Franrike er Domaine Gourt de Mautens i Rasteau i Rhône-dalen, som lager fløyelsmyke viner, som er mer på nivå med Châteauneuf-du-Pape enn vanlig Côtes de Rhône-kvalitet. De valgte å la vinene merkes med Vins du Pays du Vaucluse IGP i protest mot AOC-systemets rigiditet.
Det som skjer i Frankrike, skjer også andre steder, som i Spania. Innen Cava DO, bestemte flere av de beste produsentene seg for å lage sin egen appellasjon, kalt Corpinnat. Medlemmene inkluderer Gramona, Recaredo, Nadal, Torelló, Sabaté I Coca og Llopart. Årsaken er at cavareglene ikke var strenge nok for å lage virkelig god vin. Corpinnat betyr økologisk dyrkete druer, laget av produsenter som kun bruker egne druer og som følger mye strengere regler, minst 18 måneder mot ni måneder på bunnfallet som er minimum som for Cava DO. De har dessuten underkategorier som krever henholdsvis 30 og 60 måneder i flasken. Til sammenligning er minstekravene for modning på bunnfallet 12 måneder for non-vintage og 36 måneder for vintage i Champagne.
For ikke å nevne at noen appellasjoner velger å introdusere internasjonale druesorter for å tilfredsstille en global smak. Det er hva Rioja DOCa har gjort ved å tillate chardonnay og sauvignon blanc i sine hvitviner. Hvis det er noen som vet hva vitsen bak dette er, så vil jeg gjerne vite det.
Et annet bokstavelig talt hett tema som setter appellasjonssystemene i spill, er klimaendringene. De gjør at nye vinområder spretter opp som paddehatter. Bare tenke på «Charbonnay»-vinen fra den franske Nord-Pas-de-Calais-regionen hvor chardonnayplanter dyrkes på gamle slagghauger etter kullutvinning.
Eller utviklingen i Skåne i Sverige hvor stadig flere vingårder åpner opp med frisk kapital i ryggen fra risikovillige investorer som ser på denne delen av Europa som det framtidige vinparadiset.
Carl-Otto Ottergren, eier og vinmaker på Köpingsbergs Vingård, øst for Ystad i Skåne, mener at «svensk vin opplever nå en profesjonalisme og kvalitet på internasjonalt nivå sammenlignet med 2005 da vi startet. Svensker studerer i USA og Tyskland og etablerer deretter vingårder. Tidligere var det for det meste folk med mye penger som startet opp, omtrent som en hobby, men nå er det unge og ambisiøse folk som tenker kvalitet helt fra starten. Resultatet viser seg i vinene som blir stadig bedre.»
Det samme skjer i Sørvest-England hvor internasjonale vinselskaper som Axa Millésimes investerer stort for å lage musserende vin i verdensklasse.
Alle disse endringene bidrar til å redefinere terroir-konseptet og potensielt sette selv ideen om terroir i fare. Samtidig må appellasjonen vi har i dag måtte redefinere måten de jobber på og trolig introdusere nye druesorter. Kan du se for deg en bordeauxvin laget med touriga nacional eller grenache i druemiksen?
Veien videre
Er det ingen lyspunkter på denne tilsynelatende mørke himmelen? Joda, men det krever sitt. Måten appellasjonene kan hente tilbake sin tyngde og troverdighet er ved å garantere at en vin fra den aktuelle appellasjonen faktisk representerer det den er ment å gjøre.
Det betyr at de som sitter i de sensoriske godkjenningskomiteene gjør jobben sin. Det betyr å ha mot til å si nei og samtidig hjelpe vinprodusenten til å oppnå godkjenning det påfølgende året. Det vil være et betydelig skritt i riktig retning. Dessuten bør alle regioner og appellasjoner jobbe aktivt for å gjøre bærekraftig jordbruk et lovkrav.
Champagne-regionen er faktisk et godt eksempel på dette. Champagne blir det første franske AOC-et som kan hevde å være bærekraftig på regionnivå. Regionen får nå HVE-status (Haute Valeur Environnementale) som er en av to sentrale bærekraftsertifiseringer i Frankrike.
I forkant av dette har det vært en lang kollektiv innsats for å nå målet. Men det gode er at dugnaden har samlet hele industrien, fra de store champagnehusene til de små vinbøndene. Ideen bak er å kunne kommunisere at regionen blir stadig grønnere og renere.
OVER Axa Millésimes har gjennom Coates & Seely investert stort for å lage britiske bobler i verdensklasse.
Prosessen har gjort forbrukeren klar over eksistensen av appellasjonen og dens verdi. I tillegg har Champagne-området oppnådd internasjonal anerkjennelse siden juli 2015 da Unesco satte regionens vinmarker, produsenter og vinkjellere på verdensarvlisten.
Appellasjonene burde bli klarere i sin kommunikasjon av hva de faktisk har å by på. En måte å gjøre det på er å ha et regionalt symbol — med flere undergrupper. Eksempelvis ett symbol for Piemonte, ett for Loire og så videre. Målet er å klargjøre tilbudet til sluttforbruker, særlig den ukyndige, som leter etter en flaske vin til ostefonduen sin. Den ukyndige forbrukeren, men også den vinkyndige, skal kunne forstå hvordan regioner og appellasjoner fungerer og relatere en region til en spesiell type vin. Det ville være en lettelse for mange forbrukere som er usikre på hva de skal velge når de står foran «vinveggen» i butikken.
VENSTRE Corpinnats medlemmer, deriblant Gramona, mener reglene for cava er for lite strenge.
UNDER Sant´Antimo-kirken i Montalcino.
