ILLUSTRASJON KINE YVONNE KJÆR
BYENS TILSTAND
Helt elektrisk
D
Når nettene blir lange og kulda setter inn, skrur vi på lys og varme.
a våre Usbl-kvartal på Bjølsen blei «byfornyet», het det i reguleringspla nen fra 1978 at det ikke var tillatt med annet enn elektrisk varme. Dette var et godt tiltak, for ved- og koksfyring var ennå viktige kilder til luftforurensing. For ikke å snakke om oljefyring. Ti år tidligere blei klesvask som var hengt ut til tørk i sentrum av Oslo, flekket av seigt, svart nedfall fra de store institusjonenes varmesen traler. Derfor forbudet. Nybyggene hos oss på Bjølsen hadde ikke piper. Da de nye og langt mer effektive ov nene og peisene kom kort tid etter at våre hus sto ferdige, var det for seint. Den eneste peiskosen vi får nå er den som kommer fra en lukt- og avgassfri biobrenselpeis som vi har skrudd rett på veggen. Den gir 1000 watt, men ettersom varmen går uhindra rett opp, merker vi den best når vi står oppreist i stua. Det er nok flammene som gir størst effekt, og virkningen er først og fremst synlig. Kosen, altså. Urban peiskos kaller vi det. Storbyens kamp mot luftforurensinga gjør at hel ved ikke står på innkjøpslista. Men før kulda setter inn, kommer de mørke kveldene. Det går mot høstjevndøgn, dagen som er like lang over hele kloden. Med mørketida
tennes gatelysene. Den første byen i Norge med elektrisk gatebelysning var Hammerfest i 1891. Flekkefjord var nummer to. I Oslo har kommunen i dag ansvaret for 67 000 gatelys. Da er gang- og sykkelveier, parker, langs turveier og lysløyper medregna. Kvikksølvpærene blei forbudt i 2015, og da kosta det 160 millioner å skifte de 22 000 som ennå ikke var bytta ut med LED-lys. Det er mange utgifter vi ikke tenker på som må dekkes over skatteseddelen, både utstyr og folk. Det kan være greit å bli minnet på dette iblant, i disse tider da alt skal bli bedre med mindre skatt til de rikeste. For en generasjon siden var innetemperaturen i mørketida et par-tre grader lavere enn nå. Kan dere forestille dere hvor mye energi som skal til for at det i de tusen hjem, som det heter, er 23 grader i stua i stedet for 19? Før brukte vi lusekofter og raggsokker og hadde det ikke så verst. Nå går vi i T-trøya. Omregnet i CO2-ekvivalenter, eller utslipp om du vil, blir denne ekstra luksusen relativt meningsløs. Før blei ekstra forbruk av energi merka som såkalt overforbruk. Det vil si at strømforbruk utover det nødvendige hadde en mye høyere betalingssats. Ikke så dumt, da det gjorde folk flest bevisst på at strøm men er en ressurs med en kostnad.
Nå får vi deler av ekstrastrømmen fra svensk atomkraft og dansk kraft fra fossilt brensel. Blant annet til «miljøvennlige» el-biler. Lys og varme er grunnleggende for at vi skal greie oss her oppe i nord. Det er et litt annet perspektiv enn kos og hygge, som også er viktig. Energiforsyninga er avhengig av innsats fra titusener som bruker arbeidslivet sitt på å sikre at alt funker. Og slikt koster. For oss i byen er ikke sjølforsyning en gangbar mulighet. Så når vi legger energien vår i å skape velfortjent hygge, bør vi samtidig gjøre det med bevissthet om hva som gjør denne kosen mulig, både i offentlige kostnader og menneskelig innsats.
ØYSTEIN GRØNNING
arkitekt og urbanist oystein@migrant.no
33