Hjelp som hjelper

HJELP SOM HJELPER

HJELP SOM HJELPER

med lav terskel

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstat ningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Omslag: Cecilie Mohr

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11,5/14 Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Innhold

Kapittel 1 Hvorfor vi trenger en ny måte å tilby psykisk helsehjelp på

Birgit Valla

må endre seg

Barn får ikke god nok hjelp

Voksne får ikke god nok hjelp

Erkjennelsen av at noe ikke fungerer

Problemet med den medisinske modellen

De ugyldige diagnosene

En feilslått satsing på metoder

Medikamentene gjør mer skade enn gagn

Unødvendige byråkratiske prosesser

Hjelp som hjelper

Kapittel 2 Et nytt tankesett

Birgit Valla – Hva skal vi gjøre da?

Visjonen viser vei

Hvordan vi kommer frem til hva vi skal gjøre

Fra «terapibransjen» til «et godt liv-bransjen»

Tilbake til det grunnleggende

Hva fører til endring og bedring?

36

Innhold

Hva trenger

for å ha et godt

nytt tankesett

Kapittel 3 Verdiene

Stine Lauritzen

Vi er likeverdige

Vi har tro

Vi er modige

verdibaserte

Kapittel 4 Gode vaner for utvikling

62 Miriam Schytte

7 gode vanene

Vane 1: Vær proaktiv

Vane 2: Begynn med slutten

Vane 3: Gjør det viktigste først

til andre

Vane 4: Tenk vinn–vinn

Vane 5: Søk å forstå før du selv gjør deg forstått

Vane 6: Skap synergi

Vane 7: Slip sagen

Gode vaner og Hjelp som hjelper

Kapittel 5 Prinsipper for å rigge en hjelp som hjelper-tjeneste

78 Julius Aas, Torunn Sandbæk og Linn Sunniva Skar Tangen

Lett tilgjengelig – ubyråkratisk – alle får hjelp

En dør inn – direkte hjelp

for empatisk lytting – hva er viktig for deg?

Sjekk alltid om det vi gjør, hjelper – systematiske tilbakemeldinger

Folkelig språk – tjenesten må språkvaskes

Hva bruker vi tida på – velge og velge bort

Velkommen, du har kommet til riktig sted! Fortelling fra en sekretær

Det står og faller på ledelsen

85

Kapittel 6 Et annerledes kapittel om ledelse

89 Pia Marie Solberg

Jobbintervjuet

Tillit fra lederen – avgjørende for trivsel og vekst

Tilbakemeldinger til lederen

Tillit fører til autonomi som gir motivasjon

Tillit oppnås ved å være tydelig og åpen

Visjonen viser vei

For å utvikle seg må man prøve og feile

For å utvikle seg må man være trygg

For å utvikle seg må man oppleve mening

Vi må lytte til dem som oppsøker hjelp

90

91

93

94

94

95

95

96

98

99

101

102 Miriam Schytte

Kapittel 7 Fortellinger fra dem som har fått hjelp

«Det viktigste er å møte noen som lytter»

«Her var mine ressurser gode nok til å brukes»

«En kan ringe selv – og så blir man kontaktet tilbake. Overraskende lett!»

104

103 «En trygg relasjon er når man opplever å kunne si alt, at ikke noe er for dumt»

105

106

107

108 Birgit Valla

Kapittel 8 Hverdagen i en hjelp som hjelper-tjeneste

De fysiske omgivelsene

La de ansatte gjøre jobben sin i fred

Prøve og feile-kultur

Det er tilbakemeldingene som bestemmer hva vi skal gjøre

108

110

115

119

Innhold

Struktur på tilbakemeldingsprosessen

krevende tjeneste å jobbe i

Kapittel 9 FIT og første samtale

Oja

Hvorfor vi trenger systematiske tilbakemeldinger i psykisk helsearbeid

Første samtale og invitasjon til samarbeid

Lytte for å forstå – åpne samtaler

Alliansekrakken

ORS: en pekepinn for endring og bedring

SRS: en pekepinn for alliansen

Hva synes folk om FIT?

Et blikk fremover

Kapittel 10 Åpne samtaler i nettverksmøter

Liv Kirsti N. Bjørnstad

Det ble naturlig å invitere inn flere i den åpne samtalen

Veien til nettverksmøte

Hvordan oppstår problemer?

Dialogen som endringsskapende i seg selv

Hjelpenettverket kan ha en naturlig plass i nettverksmøtet

125

133

135

136

143

143

144

145

146

147

147 Ny forståelse

Nye stemmer

148 Gi opp kontroll

Hva med fagkunnskapen?

Å lære gjennom å gjøre – prosessen i tjenesten

Åpne samtaler i nettverksmøter gir håp

148

149

150

Kapittel 11 Vi forbereder oss til ferdighetstrening

153 Marianne Furuli, Mette Kjensmo Fuglerud og Kari Anne Strøm Haraldstad

Starten på ferdighetstreningen

De ansatte må være trygge og sammensveiset

– Mettes

innstillinger

Kreativitet

for trening

Kapittel 12 Ferdighetstrening – bevisst målrettet trening

Birgit Valla

Individuell trening vs. fellestrening

Hva skal vi øve på?

The Taxonomy of Deliberate Practice Activities

Læringsmål for bevisst målrettet trening

Strukturen i ferdighetstreningen – hvordan gjør vi det?

Treningsleir

Hvordan får vi tid til bevisst målrettet trening?

165

Kapittel 13 Hjelp som hjelper for alle?

Birgit Valla

169

178

Alvorlige og langvarige problemer – komplekse prosesser

FIT

Inspirasjon til hjelp som hjelper for mennesker med alvorlige og langvarige problemer

180

179 Kunstige skiller

180

181 Behovet for struktur vs. implementering av metoder

Paradigmeskifte

Kapittel 14 Vi trenger tjenester som folk har bruk for

Birgit Valla Å starte på nytt

til Stangehjelpa

182

183

185

185

Forord

Våren 2019 kom Marianne Furuli inn på kontoret mitt i Stangehjelpa. I ti år hadde vi jobbet med å utvikle en psykisk helse tjeneste som skulle ha lav terskel, være for alle innbyggerne og bygge på humanistiske, kontekstuelle og relasjonelle faktorer. Marianne mente at tida var inne for å skrive en bok om det vi hadde gjort. Jeg hadde allerede utgitt en bok om oppstarten, men nå hadde vi erfart og lært så mye mer som burde formidles. Underveis hadde riktignok arbeidet blitt dokumentert gjennom artikler og forskningsoppgaver, men det var på tide å samle all kunnskapen på ett sted. Marianne var opptatt av at den kunnskapen vi hadde opparbeidet oss, måtte komme andre til gode. Uansett hva som skjedde med Stangehjelpa i fremtida, hadde vi gjort et viktig arbeid, som burde videreføres og spres.

Denne boka hadde ikke vært mulig uten Liv Langberg. Stangehjelpa hadde ikke eksistert uten henne. Liv var min første leder i Stange kom mune, og hun valgte å satse på en relativt ung psykolog med store am bisjoner. Hun ble ikke skremt av fremtidsvisjonene – tvert imot jublet hun, jobbet med og støttet meg. Sammen med Kårhild Husom Løken, rådgiver i psykisk helse, utgjorde hun den grunnmuren som var nødvendig for å sette i gang et så ambisiøst prosjekt. Jeg er dere to flotte kvinner evig takknemlig.

Jeg vil takke min andre leder, Thilla Marie Nerli Lerberg, og alle de ansatte som har jobbet i først Familiehjelpa og så Stangehjelpa i alle de årene jeg var ansatt der. Kreative Jenny, trygge Marit, grundige Reidar, ustoppelige Hege, energiske Bjørn og visjonære Are. Jeg kunne ha ramset opp alle. Dere var forskjellige og unike, noe som til sammen gjorde oss uslåelige. Jeg elsket å jobbe sammen med dere. Som Are sa til meg en gang:

Forord

«Du fikk dette skramleorkesteret til å låte ganske bra.» I Stangehjelpa skapte vi synergi. Håpet mitt er at denne boka vil inspirere andre til å gjøre det samme. Fantastiske folk fins overalt. Denne boka er først og fremst til dere slik at dere også skal kunne gå på jobb hver dag og elske jobben deres – til beste for innbyggerne.

Takk til mine medforfattere. Vi har pushet hverandre gjennom skriveprosessen, selv om det til tider har vært strevsomt. Når jeg har villet gi opp, har dere insistert på å fortsette – og omvendt. Det er utfordrende å skrive en bok sammen, slik vi har gjort. Gjennom samlinger, Teams-møter, bokkvelder og utallige treff har vi lagt til kapitler, trukket fra, endret stil og til slutt funnet vår stemme. Jeg er så glad for at dere ville skrive denne boka med meg. Sammen er vi bedre enn noen av oss ville vært alene.

Takk til Merete Nesset for gjennomlesning av kapitler og mange verdifulle tilbakemeldinger. Du løftet kvaliteten mange hakk! Og takk for tittelen Hjelp som hjelper.

Den største takken går til de innbyggerne i Stange kommune som gjennom årene har hatt kontakt med Stangehjelpa. Det var dere som viste oss veien og lærte oss hvordan tjenesten skulle se ut. Takk for at dere viste oss tillit og ga oss de tilbakemeldingene vi hadde behov for. Det krever mot, og gjennom å bli kjent med dere så vi at det meste av ressursene innen psykisk helsefeltet ligger nettopp hos dere. Kraften ligger i hver enkelt av oss, men vi trenger av og til hjelp til å hente den frem. Hjelp som hjelper.

Hamar, august 2022 Birgit Valla

Hvorfor vi trenger en ny måte å tilby psykisk helsehjelp på

Birgit Valla

Tjenestene må endre seg Denne håndboka tar utgangspunkt i at hjelpetjenestene innenfor psykisk helsefeltet må endre seg. Det er en endringsbok for tjenestene og for dem som jobber der. Siden endring er et strevsomt arbeid, må begrunnelsen for hvorfor vi gjør det, være god og oppleves som betydningsfull. I tjenestene gjør vi mye fordi vi har fått beskjed om det, og fordi det er bestemt av noen andre. Men hvis vi virkelig skal lykkes med endring, må de som jobber i tjenestene, ønske det selv og forstå hvorfor det er viktig og riktig. Boka starter derfor med begrunnelsen.

Ofte når man skal gjøre forbedringer, ender man opp med å gjøre mer av det samme, men i en ny innpakning eller under et nytt navn. Mange av dere ute i tjenestene ønsker allerede å jobbe slik som boka foreslår. Dere ønsker endringene velkommen og er muligens allerede i gang. Da vil boka støtte dere i dette arbeidet. For andre vil det ta lengre tid før man erkjenner behovet for grunnleggende endring. Denne boka kan hjelpe dere i den prosessen. Til slutt har vi dem som ikke ønsker endring. De synes den nåværende måten å jobbe på er bra og fortsetter i samme retning. Antagelig sitter de heller ikke med denne boka i hånda. Utgangspunktet for endring starter med å erkjenne at noe ikke fungerer, og at man trenger noe annet. En krise kan skape en slik erkjennelse, eller

Birgit Valla

den kommer mer gradvis gjennom erfaring med hva som gir resultater. For meg var det det sistnevnte.

Barn får ikke god nok hjelp

«Jeg synes ikke det har hjulpet så mye på sønnen min sine problemer.» Dette var svaret jeg fikk på spørsmålet om hvordan en mor hadde opplevd effekten av min behandling av hennes sønn. Den gangen var jeg student, og det var den siste, oppsummerende timen i den aller første behandlingen jeg ga. Svaret kom som et sjokk. Jeg var sikker på at jeg hadde gjort alt riktig. Tilbakemeldingene jeg fikk fra medstudenter og veilederen min, var gode. Alt hadde forløpt som det skulle. Men resultatet var nedslående, og jeg hadde ikke forstått det engang. Jeg hadde vært helt blind for at det jeg bidro med, ikke hadde effekt. Opplevelsen førte til at jeg gikk ut av psykologistudiet med et overhengende spørsmål: Hvor godt hjelper det, egentlig, dette vi driver med?

Hendelsen på studiet gjorde at jeg forsto at jeg ikke bare kunne anta eller tro at det jeg gjorde, var nyttig. Fra jeg var nyutdannet har jeg derfor gått systematisk til verks for å undersøke om hjelpen jeg har gitt, faktisk har hjulpet. Jeg har jobbet innenfor og samarbeidet med mange tjenester: psykisk helsevern for barn (BUP), kommunale psykisk helse- og rustjenester, familievernkontor, barnevern, NAV, helsestasjoner og skole helsetjeneste – ja, stort sett alle offentlige tjenester som skal hjelpe barn, familier og voksne med problemer innenfor familie-, psykisk helse- og rusfeltet. Utallige terapitimer senere tar jeg meg fremdeles i å stille det samme spørsmålet: Hvor godt hjelper egentlig det vi driver med?

Det var barna som først fikk meg til å stille dette spørsmålet. På min første arbeidsplass, en BUP-døgninstitusjon for barn mellom seks og tolv år, kom barna som alle andre systemer hadde gitt opp. Det var barna med mest problemer og flest diagnoser. De fikk mye hjelp fra systemene, og ofte var mange instanser involvert, men fikk de det egentlig bedre? Jeg skjønte tidlig at de eneste som kunne fortelle oss det, var barna og familiene selv.

«Hedvig» var fryktet i klassen. Tolv år gammel var hun moden for alderen og hadde et voldsomt temperament. Det oppsto mange konflikter rundt henne, og mange av hennes klassekamerater var redd for

Kapittel 1 Hvorfor vi trenger en ny måte å tilby psykisk helsehjelp på

henne. Hun kunne banke opp guttene, og lærerne opplevde henne som fullstendig uforutsigbar. Hun var nok en håndfull for sine foreldre også, selv om det gikk bedre på hjemmebane.

Første gangen jeg traff Hedvig, så hun ikke på meg en eneste gang, men satt vendt bort og lot mora snakke. Etter hvert ble jeg kjent med henne. Hun hadde hest, malte bilder og var både driftig, selvstendig og ganske egenrådig. Hedvig var en kreativ jente full av energi. Men hun passet ikke så godt inn i klasserommet, og samspillet med både barn og voksne hadde en tendens til å skjære seg. De voksne ville at hun skulle begynne på medisiner for å bli roligere. Men det ville ikke Hedvig, og hun gikk med på å snakke med meg hvis jeg støttet henne i dette. Så det ble ingen medisiner.

Etter hvert viste det seg at Hedvig hadde mange ideer om hva som kunne hjelpe henne. Noe av det viktigste hun gjorde, var sammen med en av miljøterapeutene. Hun skulle ta med to elever i klassen som hun kunne gjøre noe gøy sammen med, og valgte de to guttene som hun var mest i konflikt med. Da Hedvig fortalte meg om valget, spurte jeg henne hvorfor hun hadde valgt dem hun hadde det verst med, og hvorfor hun gjorde det så vanskelig for seg selv. Da svarte hun skråsikkert: «Vet du, Birgit, hvis jeg noen gang skal komme tilbake til klassen, så må jeg bli venn med de to gutta. Da vil resten ordne seg.» Og det gjorde det. Hedvig var en smart jente. Hun var en jente som ikke passet inn i vår A4-verden. Jeg forsto snart at det er mange slike barn. Noen år etter at jeg hadde sluttet på døgninstitusjonen, møtte jeg tilfeldigvis en mor jeg hadde arbeidet med der. Sønnen hennes hadde hatt store problemer og fungerte hverken sosialt eller faglig på skolen. Det ble gjort utredninger på den lokale poliklinikken. Flere diagnoser ble stilt, alle innenfor det nevropsykologiske området. Vi gjorde alt vi kunne for å hjelpe gutten, og vi samarbeidet godt med foreldrene. Men vi kom til kort. Til tross for mye hjelp og tilrettelegging fra tjenestene fikk hovedpersonen det egentlig ikke så mye bedre. Da jeg traff mora igjen, fortalte hun meg hva som hadde skjedd videre. Da gutten gikk på ungdomsskolen, hadde en slektning dødd. Det endret alt. Gutten turte endelig å fortelle om overgrepene som denne slektningen hadde utsatt han for i mange år. Overgrepene hadde gjort noe med både væremåte, konsentrasjon, sosiale relasjoner og evnen til å ta til seg kunnskap. Nå

Birgit Valla

trengte han ikke å være redd lenger og kunne få hjelp til det som faktisk var problemet. «Symptomene» som var kriterier for de nevropsykologiske diagnosene, avtok. Det viste seg at årsaken til problemene var noe helt annet enn det vi hadde trodd. Vi hadde ikke vært i nærheten av å skjønne hva som plaget gutten. Jeg forsto snart at det er mange slike barn. Gjennom årene har jeg møtt mange barn som har det vanskelig. Hva bidrar egentlig til at de får det bedre? Jeg begynte å spørre familiene om hva som hjalp dem når de fikk det bedre. Å finne ut av dette ble en slags besettelse fordi min uro for at vi hadde helt feil søkelys, stadig ble bekreftet. Det vi la stor vekt på innenfor systemet, var ofte ikke det folk fortalte at var viktig for dem. De var opptatt av mer hverdagslige ting, slik de beskrev det med sine egne ord. Foreldrene var opptatt av hvordan de hadde det hjemme: rundt middagsbordet, hvordan de skulle få un gene i seng, og aktiviteter de gjorde sammen. Kort sagt ønsket de hjelp med samspillet og relasjonene i familien. Hvordan kunne de få en god familiekultur? Jeg satt derfor mye i stua til folk om ettermiddagene. Jeg observerte og forsøkte å forstå det jeg så. Jeg var jo bare en nyutdannet psykolog, så parallelt leste jeg alt jeg kom over av foreldreveiledning, foreldre–barn-samspill og hvordan man kan forstå barn. På studiet hadde jeg lært noe av dette, men i praksis var det utredning og diagnostikk som gjaldt, hvilket jeg opplevde som mindre og mindre nyttig. Jeg innså at jeg måtte tilpasse meg den aktuelle familien fordi alle familier er så ulike. De ønsket at jeg bidro med min fagkompetanse, men ikke på den måten jeg hadde lært å pakke den inn og servere den på studiet: som en manualbasert oppskrift. Folk trengte kunnskapen min på en annen måte som passet dem bedre, og som ga mer effekt.

Foreldrene var også opptatt av hvordan ungene hadde det på skolen. Jeg satt derfor mye bakerst i klasserom. Jeg tok meg god tid, slik at jeg fikk et godt inntrykk av hvordan barnet hadde det. Jeg lusket rundt i friminuttene og observerte. Disse erfaringene gjorde at jeg lærte mye om barn. Det gjaldt ikke bare det aktuelle barnet som var henvist til oss, men hvordan alle barn har det på skolen. Etterpå snakket jeg med lærerne og veiledet dem som best jeg kunne. Jeg forsøkte å gi dem kunnskap om barn og barns behov, men var også opptatt av å forstå og anerkjenne lærernes hverdag. Barna selv var mest opptatt av hvordan de hadde det med vennene sine. Slik som Hedvig.

Kapittel 1 Hvorfor vi trenger en ny måte å tilby psykisk helsehjelp på

Jeg lærte mye av familiene i denne perioden, men ikke fordi de alltid hadde svaret eller løsningene. Når jeg samarbeidet med dem, ble det vi fikk til sammen, mye bedre enn det jeg eller de kunne ha fått til alene. Samspillet oss imellom ble viktig. Jeg var ikke så blåøyd lenger at jeg trodde at alt jeg gjorde, var til hjelp. Jeg fulgte nøye med på tilbakemeldinger fra foreldrene og barna om de faktisk fikk det bedre. Hvis de ikke fikk det bedre, måtte jeg endre meg. Jeg måtte strekke meg lenger, lære mer og utforske andre tilnærminger. Hva måtte til for at akkurat dette barnet skulle få et godt liv? Det er alltid flere veier å gå, vi må bare oppdage dem og tørre å utforske det ukjente. Når vi gjør dette sammen med familien, blir reisen tryggere for oss alle.

Følelsen av at det var noe alvorlig galt med måten vi tilnærmet oss barns utfordringer på, bare vokste etter hvert som årene gikk. Hvorfor tok vi til takke med noe som ga så beskjedne resultater? Det måtte da finnes bedre måter å hjelpe folk på. Mine erfaringer fra stua til familiene, klasserommene og fritidsarenaene fortalte meg at vi burde tilnærme oss dem vi skal hjelpe, helt annerledes. Feltet var på villspor.

Voksne får ikke god nok hjelp

Mine erfaringer kom hovedsakelig fra arbeid med barn. Kanskje var det annerledes på psykisk helsefeltet for voksne? Fungerte det bedre der?

For å finne ut av dette meldte jeg meg inn i Mental Helse for å komme i kontakt med voksne med erfaringer fra tjenestene. Jeg bor på Hamar, og der ligger Sagatun Brukerstyrt Senter. På Sagatun var det mange med lang erfaring fra psykisk helsevern. De visste hva som hadde vært til hjelp, og hva som ikke hadde vært til hjelp. Begrepet brukermedvirkning var i vinden, og jeg deltok på mange konferanser der dette sto på agendaen. Slik traff jeg enda flere med egenerfaringer, og jeg begynte å ane at alt ikke sto helt bra til på feltet når det gjaldt de voksne heller.

Det var på en av disse konferansene jeg ble kjent med Merete Nesset. Merete fikk sitt første brutale møte med psykiatrien som tvangsinnlagt på Vinderen psykiatriske sykehus like før jul i 1993. Hun hadde fått det de kalte en reaktiv post partum-psykose tre måneder etter å ha født sitt første barn. Da jeg senere spurte henne om hvordan hun opplevde

Birgit Valla

denne innleggelsen, sa hun kontant at det meste ved oppholdet var helt absurd. Hun husket at hun allerede den første uka på akuttavdelingen undret seg over alt det unødvendige og lite hensiktsmessige som ble gjort. Særlig merket hun seg at de ansatte hadde en veldig rar og unaturlig omgang med pasientene. «Vi fikk liksom aldri ordentlig respons», fortalte Merete. «I stedet ble vi korrigert, hysja på, kjefta på og sendt på rommet. Visst nok var de fleste av oss ganske dårlige, og mange hadde forestillinger som sikkert fremsto som underlige for utenforstående. Men min forventning om at vi skulle bli møtt med vennlighet og interesse, ble ikke akkurat innfridd. Jeg synes fremdeles det er trist at fagpersoner ikke er mer opptatt av innholdet i psykoseforestillingene til pasientene sine. Tenk så mye informasjon alle går glipp av fordi man ikke utforsker det metaforiske språket sammen!»

Merete fortsatte: «Hvor kommer forresten ideen om at det er hen siktsmessig å samle flere mennesker med forvirringstilstander i samme rom, fra? Som om vi ikke har nok med våre egne forestillinger, vår egen frykt og fortvilelse, så skal vi måtte forholde oss til alle andres også. Jeg trengte hjelp til å sortere mitt eget tankekaos og hundrevis av løse tråder. I stedet ble jeg viklet inn i et virvar av alle medpasientenes løse tråder i tillegg til mine egne. Dette var i 1993. På sengepostene der mennesker med psykoseproblematikk legges inn, holder man fremdeles på på den samme måten. Det er forstemmende at vi ikke er kommet lenger.»

Merete fortalte videre: «Når jeg ville snakke med de ansatte om det som hadde skjedd og om mine opplevelser, var det ingen som var inter essert. Det var ikke lov å snakke om innholdet i psykosen. I ettertid har jeg forstått logikken i mine egne psykosemetaforer, men den ’oppleste og vedtatte sannheten’ i psykiatrien var at det er skadelig for hjernen å gå inn i psykosens innhold. Slike myter er tilbakevist for lengst, men lever i beste velgående i klinikkene fremdeles. Det er ikke til å fatte.»

Merete mintes tida på avdelingen: «Det var en hel masse regler og mye som ikke var lov. Det var for eksempel ikke tillatt å snakke om religion, ikke om politikk, ikke om lovverk og misnøye med husordensregler, ikke om ‘sykdom’, ikke om medikamenter og ikke om plagsom effekt av medikamentene vi ble påtvunget.» Merete sukket: «Det var ikke så mange andre temaer vi var opptatt av. Vi ble minnet på det hele tida: ’Nå må dere bytte samtaleemne!’ Hvis vi var rolige nok, fikk vi belønning. Da

«Hva er viktig for deg?» Dette spørsmålet var utgangspunktet for Stangehjelpa da de startet opp i 2009.

Hjelp som hjelper er en håndbok som bygger på kunnskapen og de erfaringene Stangehjelpa i Stange kommune gjorde. Stangehjelpa baserer seg ikke på en bestemt modell eller metode, men er en praktisk tilnærming der verdier, prinsipper og tilbakemeldinger fra innbyggerne er rettesnoren for utviklingen av tjenesten. Det er en tilnærming som møter den hjelpetrengende med setningen «Hva er viktig for deg?»

Boken er skrevet for fagfolk, studenter, ledere, byråkrater og politi kere som er opptatt av psykisk helse og forbedring av tjenestene.

BIRGIT VALLA  er psykologspesialist og har erfaring både fra spesialisthelsetjeneste og kommunale tjenester. Hun var leder av Stangehjelpa i Stange kommune fra starten i 2009 fram til 2019. Birgit Valla skriver, holder foredrag og underviser innen psykisk helsefeltet. I 2016 fikk hun Psykologprisen for sin innsats på feltet.

De øvrige bidragsyterne presenteres i boken: Liv Kirsti Bjørnstad, Marianne Furuli, Mette Kjensmo Fuglerud, Kari Anne Haraldstad, Stine Lauritzen, Rita Oja, Torunn Sandbæk, Miriam Schytte, Pia Solberg, Sunniva Skar Tangen og Gullbrand Julius Aas.