Barn får ikke god nok hjelp

Birgit Valla

den kommer mer gradvis gjennom erfaring med hva som gir resultater. For meg var det det sistnevnte.

«Jeg synes ikke det har hjulpet så mye på sønnen min sine problemer.» Dette var svaret jeg fikk på spørsmålet om hvordan en mor hadde opplevd effekten av min behandling av hennes sønn. Den gangen var jeg student, og det var den siste, oppsummerende timen i den aller første behandlingen jeg ga. Svaret kom som et sjokk. Jeg var sikker på at jeg hadde gjort alt riktig. Tilbakemeldingene jeg fikk fra medstudenter og veilederen min, var gode. Alt hadde forløpt som det skulle. Men resultatet var nedslående, og jeg hadde ikke forstått det engang. Jeg hadde vært helt blind for at det jeg bidro med, ikke hadde effekt. Opplevelsen førte til at jeg gikk ut av psykologistudiet med et overhengende spørsmål: Hvor godt hjelper det, egentlig, dette vi driver med?

Hendelsen på studiet gjorde at jeg forsto at jeg ikke bare kunne anta eller tro at det jeg gjorde, var nyttig. Fra jeg var nyutdannet har jeg derfor gått systematisk til verks for å undersøke om hjelpen jeg har gitt, faktisk har hjulpet. Jeg har jobbet innenfor og samarbeidet med mange tjenester: psykisk helsevern for barn (BUP), kommunale psykisk helse- og rustjenester, familievernkontor, barnevern, NAV, helsestasjoner og skolehelsetjeneste – ja, stort sett alle offentlige tjenester som skal hjelpe barn, familier og voksne med problemer innenfor familie-, psykisk helse- og rusfeltet. Utallige terapitimer senere tar jeg meg fremdeles i å stille det samme spørsmålet: Hvor godt hjelper egentlig det vi driver med?

Det var barna som først fikk meg til å stille dette spørsmålet. På min første arbeidsplass, en BUP-døgninstitusjon for barn mellom seks og tolv år, kom barna som alle andre systemer hadde gitt opp. Det var barna med mest problemer og flest diagnoser. De fikk mye hjelp fra systemene, og ofte var mange instanser involvert, men fikk de det egentlig bedre? Jeg skjønte tidlig at de eneste som kunne fortelle oss det, var barna og familiene selv.

«Hedvig» var fryktet i klassen. Tolv år gammel var hun moden for alderen og hadde et voldsomt temperament. Det oppsto mange konflikter rundt henne, og mange av hennes klassekamerater var redd for

14

Kapittel 1 Hvorfor vi trenger en ny måte å tilby psykisk helsehjelp på

henne. Hun kunne banke opp guttene, og lærerne opplevde henne som fullstendig uforutsigbar. Hun var nok en håndfull for sine foreldre også, selv om det gikk bedre på hjemmebane.

Første gangen jeg traff Hedvig, så hun ikke på meg en eneste gang, men satt vendt bort og lot mora snakke. Etter hvert ble jeg kjent med henne. Hun hadde hest, malte bilder og var både driftig, selvstendig og ganske egenrådig. Hedvig var en kreativ jente full av energi. Men hun passet ikke så godt inn i klasserommet, og samspillet med både barn og voksne hadde en tendens til å skjære seg. De voksne ville at hun skulle begynne på medisiner for å bli roligere. Men det ville ikke Hedvig, og hun gikk med på å snakke med meg hvis jeg støttet henne i dette. Så det ble ingen medisiner.

Etter hvert viste det seg at Hedvig hadde mange ideer om hva som kunne hjelpe henne. Noe av det viktigste hun gjorde, var sammen med en av miljøterapeutene. Hun skulle ta med to elever i klassen som hun kunne gjøre noe gøy sammen med, og valgte de to guttene som hun var mest i konflikt med. Da Hedvig fortalte meg om valget, spurte jeg henne hvorfor hun hadde valgt dem hun hadde det verst med, og hvorfor hun gjorde det så vanskelig for seg selv. Da svarte hun skråsikkert: «Vet du, Birgit, hvis jeg noen gang skal komme tilbake til klassen, så må jeg bli venn med de to gutta. Da vil resten ordne seg.» Og det gjorde det. Hedvig var en smart jente. Hun var en jente som ikke passet inn i vår A4-verden. Jeg forsto snart at det er mange slike barn.

Noen år etter at jeg hadde sluttet på døgninstitusjonen, møtte jeg tilfeldigvis en mor jeg hadde arbeidet med der. Sønnen hennes hadde hatt store problemer og fungerte hverken sosialt eller faglig på skolen. Det ble gjort utredninger på den lokale poliklinikken. Flere diagnoser ble stilt, alle innenfor det nevropsykologiske området. Vi gjorde alt vi kunne for å hjelpe gutten, og vi samarbeidet godt med foreldrene. Men vi kom til kort. Til tross for mye hjelp og tilrettelegging fra tjenestene fikk hovedpersonen det egentlig ikke så mye bedre. Da jeg traff mora igjen, fortalte hun meg hva som hadde skjedd videre. Da gutten gikk på ungdomsskolen, hadde en slektning dødd. Det endret alt. Gutten turte endelig å fortelle om overgrepene som denne slektningen hadde utsatt han for i mange år. Overgrepene hadde gjort noe med både væremåte, konsentrasjon, sosiale relasjoner og evnen til å ta til seg kunnskap. Nå

15

Birgit Valla

trengte han ikke å være redd lenger og kunne få hjelp til det som faktisk var problemet. «Symptomene» som var kriterier for de nevropsykologiske diagnosene, avtok. Det viste seg at årsaken til problemene var noe helt annet enn det vi hadde trodd. Vi hadde ikke vært i nærheten av å skjønne hva som plaget gutten. Jeg forsto snart at det er mange slike barn.

Gjennom årene har jeg møtt mange barn som har det vanskelig. Hva bidrar egentlig til at de får det bedre? Jeg begynte å spørre familiene om hva som hjalp dem når de fikk det bedre. Å finne ut av dette ble en slags besettelse fordi min uro for at vi hadde helt feil søkelys, stadig ble bekreftet. Det vi la stor vekt på innenfor systemet, var ofte ikke det folk fortalte at var viktig for dem. De var opptatt av mer hverdagslige ting, slik de beskrev det med sine egne ord. Foreldrene var opptatt av hvordan de hadde det hjemme: rundt middagsbordet, hvordan de skulle få ungene i seng, og aktiviteter de gjorde sammen. Kort sagt ønsket de hjelp med samspillet og relasjonene i familien. Hvordan kunne de få en god familiekultur? Jeg satt derfor mye i stua til folk om ettermiddagene. Jeg observerte og forsøkte å forstå det jeg så. Jeg var jo bare en nyutdannet psykolog, så parallelt leste jeg alt jeg kom over av foreldreveiledning, foreldre–barn-samspill og hvordan man kan forstå barn. På studiet hadde jeg lært noe av dette, men i praksis var det utredning og diagnostikk som gjaldt, hvilket jeg opplevde som mindre og mindre nyttig. Jeg innså at jeg måtte tilpasse meg den aktuelle familien fordi alle familier er så ulike. De ønsket at jeg bidro med min fagkompetanse, men ikke på den måten jeg hadde lært å pakke den inn og servere den på studiet: som en manualbasert oppskrift. Folk trengte kunnskapen min på en annen måte som passet dem bedre, og som ga mer effekt.

Foreldrene var også opptatt av hvordan ungene hadde det på skolen. Jeg satt derfor mye bakerst i klasserom. Jeg tok meg god tid, slik at jeg fikk et godt inntrykk av hvordan barnet hadde det. Jeg lusket rundt i friminuttene og observerte. Disse erfaringene gjorde at jeg lærte mye om barn. Det gjaldt ikke bare det aktuelle barnet som var henvist til oss, men hvordan alle barn har det på skolen. Etterpå snakket jeg med lærerne og veiledet dem som best jeg kunne. Jeg forsøkte å gi dem kunnskap om barn og barns behov, men var også opptatt av å forstå og anerkjenne lærernes hverdag. Barna selv var mest opptatt av hvordan de hadde det med vennene sine. Slik som Hedvig.

16