5 minute read
Voksne får ikke god nok hjelp
Kapittel 1 Hvorfor vi trenger en ny måte å tilby psykisk helsehjelp på
Jeg lærte mye av familiene i denne perioden, men ikke fordi de alltid hadde svaret eller løsningene. Når jeg samarbeidet med dem, ble det vi fikk til sammen, mye bedre enn det jeg eller de kunne ha fått til alene. Samspillet oss imellom ble viktig. Jeg var ikke så blåøyd lenger at jeg trodde at alt jeg gjorde, var til hjelp. Jeg fulgte nøye med på tilbakemeldinger fra foreldrene og barna om de faktisk fikk det bedre. Hvis de ikke fikk det bedre, måtte jeg endre meg. Jeg måtte strekke meg lenger, lære mer og utforske andre tilnærminger. Hva måtte til for at akkurat dette barnet skulle få et godt liv? Det er alltid flere veier å gå, vi må bare oppdage dem og tørre å utforske det ukjente. Når vi gjør dette sammen med familien, blir reisen tryggere for oss alle.
Følelsen av at det var noe alvorlig galt med måten vi tilnærmet oss barns utfordringer på, bare vokste etter hvert som årene gikk. Hvorfor tok vi til takke med noe som ga så beskjedne resultater? Det måtte da finnes bedre måter å hjelpe folk på. Mine erfaringer fra stua til familiene, klasserommene og fritidsarenaene fortalte meg at vi burde tilnærme oss dem vi skal hjelpe, helt annerledes. Feltet var på villspor.
Mine erfaringer kom hovedsakelig fra arbeid med barn. Kanskje var det annerledes på psykisk helsefeltet for voksne? Fungerte det bedre der? For å finne ut av dette meldte jeg meg inn i Mental Helse for å komme i kontakt med voksne med erfaringer fra tjenestene. Jeg bor på Hamar, og der ligger Sagatun Brukerstyrt Senter. På Sagatun var det mange med lang erfaring fra psykisk helsevern. De visste hva som hadde vært til hjelp, og hva som ikke hadde vært til hjelp. Begrepet brukermedvirkning var i vinden, og jeg deltok på mange konferanser der dette sto på agendaen. Slik traff jeg enda flere med egenerfaringer, og jeg begynte å ane at alt ikke sto helt bra til på feltet når det gjaldt de voksne heller.
Det var på en av disse konferansene jeg ble kjent med Merete Nesset. Merete fikk sitt første brutale møte med psykiatrien som tvangsinnlagt på Vinderen psykiatriske sykehus like før jul i 1993. Hun hadde fått det de kalte en reaktiv post partum-psykose tre måneder etter å ha født sitt første barn. Da jeg senere spurte henne om hvordan hun opplevde
17
Birgit Valla
denne innleggelsen, sa hun kontant at det meste ved oppholdet var helt absurd. Hun husket at hun allerede den første uka på akuttavdelingen undret seg over alt det unødvendige og lite hensiktsmessige som ble gjort. Særlig merket hun seg at de ansatte hadde en veldig rar og unaturlig omgang med pasientene. «Vi fikk liksom aldri ordentlig respons», fortalte Merete. «I stedet ble vi korrigert, hysja på, kjefta på og sendt på rommet. Visst nok var de fleste av oss ganske dårlige, og mange hadde forestillinger som sikkert fremsto som underlige for utenforstående. Men min forventning om at vi skulle bli møtt med vennlighet og interesse, ble ikke akkurat innfridd. Jeg synes fremdeles det er trist at fagpersoner ikke er mer opptatt av innholdet i psykoseforestillingene til pasientene sine. Tenk så mye informasjon alle går glipp av fordi man ikke utforsker det metaforiske språket sammen!»
Merete fortsatte: «Hvor kommer forresten ideen om at det er hensiktsmessig å samle flere mennesker med forvirringstilstander i samme rom, fra? Som om vi ikke har nok med våre egne forestillinger, vår egen frykt og fortvilelse, så skal vi måtte forholde oss til alle andres også. Jeg trengte hjelp til å sortere mitt eget tankekaos og hundrevis av løse tråder. I stedet ble jeg viklet inn i et virvar av alle medpasientenes løse tråder i tillegg til mine egne. Dette var i 1993. På sengepostene der mennesker med psykoseproblematikk legges inn, holder man fremdeles på på den samme måten. Det er forstemmende at vi ikke er kommet lenger.»
Merete fortalte videre: «Når jeg ville snakke med de ansatte om det som hadde skjedd og om mine opplevelser, var det ingen som var interessert. Det var ikke lov å snakke om innholdet i psykosen. I ettertid har jeg forstått logikken i mine egne psykosemetaforer, men den ’oppleste og vedtatte sannheten’ i psykiatrien var at det er skadelig for hjernen å gå inn i psykosens innhold. Slike myter er tilbakevist for lengst, men lever i beste velgående i klinikkene fremdeles. Det er ikke til å fatte.»
Merete mintes tida på avdelingen: «Det var en hel masse regler og mye som ikke var lov. Det var for eksempel ikke tillatt å snakke om religion, ikke om politikk, ikke om lovverk og misnøye med husordensregler, ikke om ‘sykdom’, ikke om medikamenter og ikke om plagsom effekt av medikamentene vi ble påtvunget.» Merete sukket: «Det var ikke så mange andre temaer vi var opptatt av. Vi ble minnet på det hele tida: ’Nå må dere bytte samtaleemne!’ Hvis vi var rolige nok, fikk vi belønning. Da
18
«Hva er viktig for deg?» Dette spørsmålet var utgangspunktet for Stangehjelpa da de startet opp i 2009.
Hjelp som hjelper er en håndbok som bygger på kunnskapen og de erfaringene Stangehjelpa i Stange kommune gjorde. Stangehjelpa baserer seg ikke på en bestemt modell eller metode, men er en praktisk tilnærming der verdier, prinsipper og tilbakemeldinger fra innbyggerne er rettesnoren for utviklingen av tjenesten. Det er en tilnærming som møter den hjelpetrengende med setningen «Hva er viktig for deg?»
Boken er skrevet for fagfolk, studenter, ledere, byråkrater og politikere som er opptatt av psykisk helse og forbedring av tjenestene.
BIRGIT VALLA er psykologspesialist og har erfaring både fra spesialisthelsetjeneste og kommunale tjenester. Hun var leder av Stangehjelpa i Stange kommune fra starten i 2009 fram til 2019. Birgit Valla skriver, holder foredrag og underviser innen psykisk helsefeltet. I 2016 fikk hun Psykologprisen for sin innsats på feltet.
De øvrige bidragsyterne presenteres i boken: Liv Kirsti Bjørnstad, Marianne Furuli, Mette Kjensmo Fuglerud, Kari Anne Haraldstad, Stine Lauritzen, Rita Oja, Torunn Sandbæk, Miriam Schytte, Pia Solberg, Sunniva Skar Tangen og Gullbrand Julius Aas.
ISBN 978-82-15-06345-4
ISBN 978-82-15-06345-4
