innledning
Kritisk tenkning uten håp er kynisme, men håp uten kritikk er naivitet. Maria Popova
Den omfattende henvisningen til hjernen og hjerneforskning som man i dag finner i nesten all ny faglitteratur ment for barnevernsfeltet, trenger en kritisk drøfting. Faglitteraturen som trekker inn hjernen, er skrevet av fagfolk som selv ikke er hjerneforskere, men som er opptatt av beskyttelse av barn, og som mener at funn fra hjerneforskning har relevans for barnevernsfaglig praksis. Særlig gjelder det forskningen om mulige sammenhenger mellom tidlig omsorgssvikt og hjerneutvikling, og om konsekvenser for barnehjernen når barn er utsatt for traumatisering, vold og seksuelle overgrep. Når så mange fagpersoner med tilknytning til barnevernsfeltet vektlegger nevrobiologisk forskning, betyr det antakelig at de ser for seg en tilnærming mellom humanvitenskap og naturvitenskap – kanskje med et felles biososialt språk som favner begge deler. Jeg er opptatt av å problematisere implikasjonene for barnevernsfeltet av en slik tilnærming mellom sosialvitenskapelige og naturvitenskapelige perspektiver. Bruken av hjerneforskning påvirker barnevernets faglige tenkning og praksis på ulike måter. Med tanke på barn som befinner seg i risiko for omsorgssvikt, mener mange at henvisning til hjerneforskning gir argumenter for å intervenere i familien så tidlig som mulig – gjerne i svangerskapet, rett etter fødselen eller i barnets første to–tre leveår – før hjernen, som det heter, er blitt mer eller mindre ferdig «koblet opp» og dermed vanskeligere å endre. Det innflytelsesrike Harvard University Center on the Developing Child, som har inspirert mange av fagbokforfatterne i Norge, hevder at «for barn i usedvanlig høy risiko gir hjerneforskningen tvingende argumenter for å
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 11
13.08.2021 07:09
