innledning

Kritisk tenkning uten håp er kynisme, men håp uten kritikk er naivitet.

Maria Popova

Den omfattende henvisningen til hjernen og hjerneforskning som man i dag finner i nesten all ny faglitteratur ment for barnevernsfeltet, trenger en kritisk drøfting. Faglitteraturen som trekker inn hjernen, er skrevet av fagfolk som selv ikke er hjerneforskere, men som er opptatt av beskyttelse av barn, og som mener at funn fra hjerneforskning har relevans for barnevernsfaglig praksis. Særlig gjelder det forskningen om mulige sammenhenger mellom tidlig omsorgssvikt og hjerneutvikling, og om konsekvenser for barnehjernen når barn er utsatt for traumatisering, vold og seksuelle overgrep. Når så mange fagpersoner med tilknytning til barnevernsfeltet vektlegger nevrobiologisk forskning, betyr det antakelig at de ser for seg en tilnærming mellom humanvitenskap og naturvitenskap – kanskje med et felles biososialt språk som favner begge deler. Jeg er opptatt av å problematisere implikasjonene for barnevernsfeltet av en slik tilnærming mellom sosialvitenskapelige og naturvitenskapelige perspektiver.

Bruken av hjerneforskning påvirker barnevernets faglige tenkning og praksis på ulike måter. Med tanke på barn som befinner seg i risiko for omsorgssvikt, mener mange at henvisning til hjerneforskning gir argumenter for å intervenere i familien så tidlig som mulig – gjerne i svangerskapet, rett etter fødselen eller i barnets første to–tre leveår – før hjernen, som det heter, er blitt mer eller mindre ferdig «koblet opp» og dermed vanskeligere å endre. Det innflytelsesrike Harvard University Center on the Developing Child, som har inspirert mange av fagbokforfatterne i Norge, hevder at «for barn i usedvanlig høy risiko gir hjerneforskningen tvingende argumenter for å

12 innledning

igangsette tiltak ved fødselen, om ikke allerede i svangerskapet» (Center on the Developing Child at Harvard University, 2007, s. 3; Munro & Musholt, 2014, s. 18). Noen fagpersoner hevder at hjerneforskningen «raskt endrer hvordan vi betrakter tidlige mangelfulle omsorgsforhold, og etablerer en nevrobiologisk informert utviklingsfortelling som har potensial i seg til å endre sosialpolitikk, samfunnets oppfatninger av skadelige omsorgsforhold og det begrepslige rammeverket for klinisk intervensjon og forebygging» (McCrory et al., 2010, 2012). Her må det sies at i Norge er det fremdeles en høy terskel for å gripe inn i familier med tvangstiltak tidlig i barnets liv.

Et annet område hvor hjerneforskning påvirker barnevernsfeltet, er i nyere tilnærminger til miljøterapeutisk behandling av barn og unge som har opplevd omsorgssvikt og traumatisering – for eksempel traumebasert omsorg (TBO) og Neurosequential Model of Therapeutics (NMT). Den siste tilnærmingen er basert på teoriene til hjerneforskeren Bruce Perry, som har inspirert mange av fagbokforfatterne her til lands – inkludert Oslo kommunes prosjekt Barnehjernevernet. I Perrys tilnærming ligger det implisitt at behandling av barn og unge bør være tuftet på hjerneforskning, og at tradisjonelle tilnærminger til miljøterapi som ikke er «nevroinformerte», like godt kan oppgis. Ifølge Perry og NMT vil bare behandlingsprinsipper som retter seg inn mot å påvirke traumatiserte barn og unges hjernestamme og de «dypere» områdene i hjernen, som sies å styre emosjoner og stressresponser, være virksomme med tanke på å få i gang «fastfrosne» utviklingsprosesser. Derfor bør man forlate tilnærminger til miljøterapeutisk behandling som er basert på den tanken at «høyere» kortikale (fornuftige) nivåer i hjernen kan regulere og tøyle de mer primitive delene, slik som kognitiv terapi eller samtaleterapi (Perry, 2020; Rosten, 2020). Slike hjernebaserte perspektiver på behandling av barn og unge med traumeerfaringer snur ikke bare opp ned på tidligere tilnærminger til miljøterapi, men vil også gjøre noe radikalt med selve synet på rollen som miljøterapeut – særlig med tanke på hva slags kunnskap og kompetanse som anses som nødvendig i arbeidet med barn og unge i miljøterapeutiske institusjoner. Ifølge fagfolk som promoterer Perrys NMT, må miljøterapeutene tenke hjerneutvikling i alt som har med arbeidet med barn og unge å gjøre. Da vil jeg anta at miljøterapeuter bør ha høyspesialisert nevrobiologisk kunnskap (Walker, 2009; Rosten, 2020).

Ettersom jeg har et kritisk utgangspunkt for drøftingen av hjerneforskningens utbredelse i barnevernsfeltet, har jeg innledningsvis behov for å si at jeg er sikker på at alle de fagpersonene, fagetatene og ideelle organisasjonene som

innledning 13

vektlegger denne forskningen, ønsker å bidra til at barn som ikke har god nok omsorg, får det bedre – enten sammen med foreldrene sine eller i alternative omsorgssituasjoner. Jeg mener bestemt at en nøktern og fornuftig bruk av hjerneforskning fortjener plass i den faglige tenkningen om beskyttelse av barn. All forskning som bidrar til et mer solid kunnskapsgrunnlag for å sikre barn god nok omsorg, er både relevant og nyttig. Jeg utelukker naturligvis ikke at funn fra hjerneforskning kan gi fagpersoner innen barnevern innsikt i konsekvenser av omsorgssvikt, vold og overgrep som de ikke hadde fra før. Jeg utelukker heller ikke at denne innsikten bør få konsekvenser for faglig praksis. Jeg er imidlertid opptatt av å problematisere en opptatthet av hjernen og hjerneforskning som synes å ha tatt helt av, og som er blitt nærmest ukritisk omfavnet. Når man i så stor grad vektlegger å forstå barns erfaringer med omsorgssvikt, traumer, vold og overgrep i lys av nevrobiologi, risikerer man å miste evnen til å se situasjonen til omsorgssviktede barn i et mer helhetlig økologisk perspektiv (Cicchetti & Blender, 2006). Man risikerer å anlegge et perspektiv på barn og unge som både er objektiverende og reduksjonistisk. En åpenbar grunn til at så mange i barnevernet er opptatt av hjernen, er at det er nødvendig å ta på alvor forskningsfunn som tilsier at barnets hjerne hemmes i utviklingen, til og med skades på uopprettelige måter, når omsorgen er mangelfull. Ingen verken kan eller vil sitte rolig og se på at en barnehjerne påføres mangler og skader – aller minst offentlige etater som har som mandat å beskytte barn. En annen grunn kan være at ved å trekke inn hjerneforskning opplever fagpersoner å ha tilgang til vitenskapelig basert kunnskap som gir dem bedre forutsetninger for å begrunne nødvendigheten av å gripe inn i familien – likeledes et mer solid faglig grunnlag for å kunne uttale seg om hvordan det vil gå med barnet videre i livet hvis noe ikke gjøres. Faglige vurderinger av barns omsorgssituasjon og beslutninger om tiltak som viser til å være basert på naturvitenskap og forskning, vil sikkert være etterspurt i et fagfelt hvor mye ellers er basert på psykologiske og sosialfaglige teorier, erfaringsbasert kunnskap, faglig skjønn og personlig engasjement på barns vegne. Gjennom å trekke inn hjerneforskning vil jeg anta at fagpersoner opplever å ha et bredere kunnskapsgrunnlag for faglige vurderinger og foreslåtte tiltak. Kompleksiteten og individualiteten i menneskers liv og utvikling gjør det generelt svært vanskelig å forutsi hvilke barn som vil utvikle psykologiske problemer etter å ha opplevd tidlig omsorgssvikt. Mange klarer seg forbausende bra selv etter store belastninger tidlig i livet, mens andre ikke gjør det og får varige problemer (Kagan, 1998; Cicchetti & Blender, 2006;