Hverdagslivsforståelse
Hverdagslivsforståelse i møter med familier som har det vanskelig er viktig fordi det gir innsikt i familiens daglige opplevelser og utfordringer . Da kan vi få et mer nyansert og helhetlig bilde av både ressurser og behov hos barn, unge og foreldre . Vi begynner med fortellinger fra tre familier som er i kontakt med barnevernet . Fortellingene1 gir et bilde av hva hverdagslivet til familier med komplekse problemer kan handle om . Disse fortellingene skal du ha med deg når du leser resten av boken .
Tre familier
Første familie
Jeg er Line, 35 år gammel, og jeg føler at jeg knapt overlever hverdagen . Jeg bor alene med tre barn: Lucas på 15, Ida på 10 og Jonas på 5 Det er alltid en kamp å få dagene til å gå rundt . Jeg våkner hver morgen med en følelse av tyngde – ikke bare fysisk, men også psykisk Hverdagens oppgaver føles som et fjell å bestige, og i tillegg kjemper jeg mot depresjon og angst . Kroppen skriker etter mer søvn, men jeg vet at jeg må opp og at jeg ikke kan ligge lenger fordi da rekker vi ikke det vi må . Jeg har tre barn som trenger meg . Ida, min datter, er da ofte allerede våken, klar til å kle på seg selv, men Lucas og Jonas må jeg vekke . Heldigvis tar Ida ofte ansvar for å få opp Jonas, men jeg må mase og dra opp Lucas fra sengen, noe som er et sant ork å starte
1 Fortellingene er fra hverdagslivsintervju med familier fra to prosjekter: LIFE –Learning to innovate with families og LIFE Frogner. To av forfatterne av denne boken, Lena A. Ulfseth og Willy Lichtwarck, deltok som forskere og gjennomførte intervjuene.
dagen med . Jeg er ikke i jobb lenger, men barna må uansett på skolen, så jeg må stå opp tidlig selv om jeg knapt har sovet . Jeg har kroniske smerter i ryggen og er utmattet, noe som gjør det umulig for meg å jobbe . Helt siden jeg gikk på videregående har jeg hatt ulike jobber innen restaurantbransjen,
Burger King og ulike pizzakjeder . Det var stort sett tilkalling og aldri noe fast . I perioder jobbet jeg veldig mye . Det var ofte ugreie arbeidstider, så jeg klarte derfor ikke å ta på meg så mye arbeid samtidig som jeg fikk flere barn .
Siden jeg ikke hadde fast jobb, ble det vanskelig å få fornyelse av kontrakter, og tilkallingen opphørte . Det gikk ok en liten stund mens Lucas var liten, for da var faren mer hjemme, men etter hvert gikk jo ikke det heller, fordi han ble rett og slett for ustabil . Jeg har ingen utdannelse, jeg fikk liksom aldri fullført videregående skole Det ble mye festing på den tiden, det sklei litt ut, kan man si . Etter mye frem og tilbake får jeg nå iallfall Nav-støtte, men den dekker knapt husleien, strømregningene og de mest nødvendige utgiftene Vi har sjelden råd til nok mat, og fritidsaktiviteter for barna er ikke lenger en mulighet
Jeg ser hvordan barna mine lider på grunn av vår økonomiske situasjon . Lucas er blitt innesluttet og sint, og lærerne har tatt kontakt fordi de er bekymret . Han er frustrert over at vi ikke har råd til nye klær og utstyr . Han fikk arvet en PlayStation for en del år siden som var til stor glede, men den er blitt for gammel til at han kan spille med andre, så den bruker han ikke lenger Han maser stadig om Ryde-pass eller hva de nå heter, alle disse sparkesykkelgreiene som alle ifølge ham bruker når de skal til skolen eller andre ting Etter at han begynte på ungdomsskolen, ble alt verre Lucas har blitt ertet for de slitte klærne sine, og jeg skammer meg når læreren ringer og forteller at han slo en medelev etter å ha blitt ertet Jeg har ikke råd til nye klær, og det føles som om vi alltid er «de fattige» i klassen . Jeg gruer meg til neste utviklingssamtale på skolen Leksene har vært et sant mareritt i alle år, en kamp å få ham til å gjøre dem, men nå har jeg gitt opp å mase, jeg klarer ikke å henge med Jeg har sagt ifra at han trenger mer oppfølging fra skolen fordi jeg ikke klarer å følge opp, men jeg får høre at litt må jeg få til, fordi det er viktig at foreldre viser interesse i skolen Han skulker oftere enn før, og han er ikke med venner lenger, det føles som om jeg mister grepet på ham Jeg ser ham trekke seg mer og mer unna, og jeg er så redd for at han
skal falle helt ut av skolen . Jeg prøver å være der for ham, men han lar meg ikke slippe inn .
Ida, stakkars, har tatt på seg altfor mye ansvar . Hun hjelper til med lillebroren, Jonas, noe som er til stor avlastning for meg . Når jeg har klart å komme meg opp om morgenen, har Ida ofte allerede satt frem brød og melk, men det er stort sett ikke mye å lage frokost av . «Mamma, jeg er sulten», hører jeg stadig Ida si, og klumpen i magen min vokser . Jeg skulle ønske jeg kunne gi dem mer, men jeg får ikke stønaden til å strekke til .
Jeg hadde ikke klart meg uten Idas hjelp med Jonas . Hun følger ham til barnehagen samtidig som hun går til skolen Jeg skulle så gjerne gjort det, men jeg er helt utslitt etter å ha mast og pushet på Lucas for å få ham opp og på skolen, så hun tar stort sett bare Jonas med og går Skjønner hun ikke orker å være i dette bråket som er med Lucas om morgenen . Ida prøver så hardt å hjelpe til, men det er ikke hennes ansvar å ta vare på lillebroren sin Jeg har så dårlig samvittighet for Ida, som jeg ser er sliten og bekymret . Hun får ikke tid til seg selv og sine behov, slik en 10-årig jente skulle kunne Hun er sjeldnere og sjeldnere med på ting sammen venninner, men hun er ofte med venner hjem rett etter skolen Hun sier aldri mye, men jeg ser hvor mye hun bærer på, og kan se at hun er urolig . Jeg tror hun henger sånn passe med på skolen, hun spør aldri om hjelp til lekser, og lærerne har ikke sagt noe spesielt . Jeg ser hvor slitne barna er, og jeg kan ikke la være å føle skyld for at jeg ikke klarer å gi dem det de trenger . Lille Jonas har begynt å stadig klage over vondt i magen, og jeg vet ikke om det er noe fysisk eller bare stresset han føler hjemme . Jeg er redd min uro påvirker ham selv om jeg prøver så godt jeg kan å late som om alt er bra Når jeg henter ham i barnehagen, pleier jeg å ta meg skikkelig sammen slik at han ikke ser hvor vondt jeg har når jeg for eksempel bøyer meg ned for å ta på ham skoene eller prøver å holde tritt med ham når vi går hjem . Det er vanskelig for ham å forstå hvorfor ting er som de er, og han spør ofte om pappa, som for ham plutselig bare flyttet ut for litt over ett år siden . Men jeg vet ikke hva jeg skal si . Barna har egentlig kun hatt sporadisk kontakt med faren, spesielt etter at Ida ble født Han har i perioder bodd sammen med oss, men det var alltid mye styr og krangling . Han var ustabil, og det var i perioder mye rus For et års tid siden, etter en
overdose, ble han tvangsinnlagt for sine rusproblemer . Han trengte jo hjelp, og jeg klarte ikke mer . Jeg hadde nok med å ta vare på barna . Det bare toppet seg etter flere år med politi, rus, krangling og slikt, så jeg ringte akutten og ba dem ta ham med seg . Han har ikke vært her siden . Det har vært mye styr hele tiden med faren, så for meg er det egentlig greit å ikke også måtte ta vare på ham . Jeg har prøvd å skjule det meste for barna, men det har vært en ekstra bekymring og byrde . Jeg visste aldri når han dukket opp og for hvor lenge av gangen . Det gjør vondt å se dem savne ham når jeg vet at han ikke kan være den faren de trenger . Men det er nå den faren de har, så jeg skjønner jo at de lurer på hvordan det går med ham Jeg har egentlig vært alene om omsorgen for barna i alle år, og økonomien er en konstant bekymring Barnevernet har vært involvert siden Lucas var nyfødt . De kom på hjemmebesøk . Jeg husker det var ekkelt fordi jeg ikke var forberedt, det var rot overalt hjemme og faren lå og sov Husker jeg tenkte at jeg var heldig at han sov på soverommet så hun ikke så ham ligge i den tilstanden han var i Jeg har også hatt besøk av både helsesøster og skolehelsetjenesten opp igjennom . De har liksom fulgt med hele tiden, men de gir meg stort sett bare råd Jeg har i de siste årene bedt om mer konkret hjelp – mer avlastning, hjelp med barna eller noen som kan hjelpe meg hjemme – men alt jeg får høre er at ressursene er begrenset Tiltakene de foreslår, er så vage og overfladiske . Det føles som om de ikke helt forstår hvor tungt det faktisk er for meg Ida har forresten fått støttekontakt som tar henne med på aktiviteter en gang i uken, på kino og slikt . Lucas fikk egentlig også, men han nektet å være med Jeg synes forresten at Jonas da burde fått den støttekontakten, for han hadde også trengt å komme seg litt ut på kino og sånt, men det gikk ikke Jonas har barnehageplass, så de mener sikkert det er nok .
Når Lucas og Ida er ute av døra og Jonas er i barnehagen, må jeg stort sett legge meg nedpå sofaen før jeg kan begynne dagen igjen, men det er vanskelig å slappe av siden jeg vet det er mye jeg burde tatt tak i Klesvask som må settes på, snora er full av klær fra i går, og kjøkkenbordet er ofte dekket av uåpnede regninger som jeg knapt orker å tenke på hvordan jeg skal betale . Alltid noe som må ordnes opp i og tas tak i . Nå kom jeg forresten på at jeg må ringe Telenor for å få ryddet opp i et abonnement Jeg har
hatt det hengende over meg lenge, men det er så tungvint å få tak i dem, så mange tastevalg, venting, og jeg må ha så mye klart når jeg skal ringe . Det ble ikke gjort i går, men det kan hende jeg får gjort det i dag, for jeg kan ikke ha det abonnementet . Så den telefonen blir jeg nødt til å ta . Men det er bare et tiltak .
Jeg må også komme meg på butikken for å handle i løpet av dagen, selv om det ikke er særlig å handle for . Økonomien er så stram at jeg ofte må velge mellom å kjøpe mat eller medisiner til Jonas, som har astma . Heldigvis kan jeg komme meg til butikken uten å måtte ta buss . Vi bor for tiden heldigvis i en leilighet som har en ganske sentral beliggenhet Kroppen min er alltid tung og hodet er fylt av kaotiske tanker . Jeg er bekymret for fremtiden, samtidig som jeg er bekymret for hva vi skal ha til middag, og om det i det hele tatt blir nok til alle . Jeg skulle ønske jeg kunne gi barna mer – mer sunn mat, mer oppmerksomhet, mer glede, mer stabilitet – men jeg har knapt nok krefter til å komme meg gjennom dagen . Utpå ettermiddagen, i firetiden, pleier jeg å lage en enkel middag Det blir ofte pasta eller nudler, det billigste jeg har råd til . Jeg vet det er lite næring, men det er mat og det metter Jeg merker ofte at Ida ser på meg med et blikk som sier mer enn ord når vi spiser middag . Lucas og Jonas krangler ofte, det er alltid noe tull ved middagsbordet Jeg blir så lei, det ender med at jeg roper for å få dem til å roe seg . Jeg vet jeg ikke burde heve stemmen, men jeg føler at jeg mister kontrollen over alt, og jeg må jo stoppe dem Etter middagen er det alltid noe som må gjøres eller forberedes . Det er så mye å holde styr på, og jeg føler det glipper oftere og oftere Jeg synes også det stadig er turer eller noe gymgreier som krever ekstra forberedelser eller pakking til neste dag Ofte er det utstyr som vi ikke har, og da må jeg få tak i det, eller så hender det også at jeg lar barna bli hjemme fordi jeg ikke orker styret . Lucas nekter for eksempel å ha låneskøyter fordi det er «ekkelt», og Ida liker ikke å ha guttesykkel på skoleturene – hun har arvet Lucas sin . Når barna er i seng, gnager samvittigheten min Ida hvisker ofte idet hun legger seg «Unnskyld, mamma, jeg vet du er sliten» eller noe . Det gjør så vondt å høre henne si det Jeg pleier å stryke henne over håret og si at «Det er ikke din feil, jenta mi . Vi skal klare oss» . Jeg vil ikke at hun skal gå rundt med dårlig samvittighet eller være engstelig Men inni meg føles det som et
løfte jeg ikke kan holde . Jeg pleier å legge meg med de samme tankene som alltid . Hvor lenge kan jeg klare dette? Jeg vet ikke, men barna trenger meg, og jeg må fortsette, uansett hvor sliten jeg er . Jeg vil ikke tenke på hva som kan skje dersom jeg bukker under . Jeg pleier å sovne etter lang tid selv om jeg er veldig trøtt, og om morgenen føles det som om jeg ikke har sovet i det hele tatt . Det er ensomt å være alene med alt dette . Jeg skulle ønske jeg kunne ha hatt noen å snakke med, som kunne avlastet meg, noen jeg stoler på og som forstår . Jeg har ingen nære venner eller familie som kan hjelpe meg . Hver dag er en kamp Jeg prøver å holde huset i orden, vaske klær, lage mat og følge opp barna, men det føles mer og mer som en uoverkommelig oppgave . Jeg har konstant vondt, både i kroppen og i hjertet Jeg føler meg så utilstrekkelig som mor, og jeg føler meg ekstra utilstrekkelig siden jeg ikke er i jobb og dermed burde ha overskudd til barna Men det har jeg jo ikke Det er dager hvor jeg ikke klarer å komme meg ut av sengen i det hele tatt . Barna trenger meg, selv om jeg føler meg fanget i en situasjon jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av . Jeg har et møte med barnevernet senere denne uken Jeg håper de kan forstå hvor vanskelig vi har det og at vi trenger hjelp for å få det bedre . Jeg skulle ønske jeg kunne være sterkere for barna, men alt føles så tungt Jeg bekymrer meg slik for barnas fremtid og for deres bekymring for meg som jeg synes de burde slippe å ha . Barnevernet sier at de følger med på situasjonen vår, men jeg føler at de ikke ser hvor ille det egentlig er . De ser ikke meg når jeg knapt klarer å stå opp av sengen eller når jeg gråter alene etter at barna har lagt seg Samtidig er jeg redd for hva som vil skje dersom de finner ut hvor ille det er, redd for hva de kan finne på . Så jeg må holde ut Jeg elsker barna mine, og jeg vil gi dem alt de trenger, men akkurat nå føles det som om jeg svikter dem Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne gjøre for å gjøre livet deres lettere, mye de skulle fått, men jeg har ikke mer å gi Hverken i penger eller oppmerksomhet Jeg er utslitt Vi trenger hjelp –ikke bare råd, men reell, konkret hjelp med å få hverdagen til å gå rundt for meg og barna For barna fortjener så mye bedre enn dette
Andre familie
Jeg heter Amina, og jeg har seks barn . Jeg kom til Norge fra Somalia i 2016, og mannen min, Ahmed, kom sammen med barna i 2019 . Livet har vært vanskelig for oss her i Norge, spesielt etter at vi måtte flytte inn i en midlertidig leilighet etter en brann i huset vårt . Vi har hatt kontakt med barnevernstjenesten siden 2020, men det føles som om vi står på stedet hvil . Barnevernet sier de er bekymret for oss, men de kjenner bare ett av barna våre godt, og det er eldstemann . Det yngste barnet er født i Norge . Jeg føler at de ikke ser hvordan vi lever, hvor kaotisk hverdagen vår er . En av de største utfordringene for oss er økonomien, men også det å finne ut av ting siden alt jo er på norsk eller engelsk . Barna våre kan norsk godt, så de kan ofte hjelpe oss, men det er ikke alt vi vil at de skal hjelpe oss med Vi har knapt nok penger til å få endene til å møtes . Jeg er i en tiltaksjobb, men lønnen er lav, og det er langt fra nok til å dekke alle behovene våre Ahmed jobber ikke, og han er heller ikke i noe tiltak eller på skole . Det er frustrerende, fordi jeg føler at jeg prøver så godt jeg kan, men det er aldri nok . Jeg har ikke den utdanningen eller språkkunnskapene som trengs for å få en bedre jobb, og vi har store utfordringer med å forstå hvordan systemet i Norge fungerer . Vi trenger alltid en tolk for å snakke med hjelpeinstansene, og jeg føler at mye går tapt i kommunikasjonen Jeg er alltid usikker på om det jeg sier blir sagt slik jeg mener det .
Barna våre har også store utfordringer, både på skolen og sosialt Flere av dem sliter med skolearbeidet, og de klarer ikke å henge med faglig . De har også vanskeligheter med å få venner og tilpasse seg Jeg bekymrer meg stadig for hvordan fremtiden deres vil se ut, for jeg føler at jeg ikke har de ressursene som trengs for å hjelpe dem Skolen prøver å bidra, men det føles som om de kun ser barna som elever og ikke forstår hva som skjer hjemme Ett av barna bor hos en familie vi kjenner, men det føles også som en ekstra byrde – som om vi mister kontrollen over vår egen familie .
For å gjøre ting enda vanskeligere sliter Ahmed med vonde tanker og er psykisk ustabil . I tillegg har han voldelige tendenser . Han er stort sett ute sammen med sine mannlige venner fra Somalia Jeg vet de tygger khat en del, og jeg liker det ikke . Han er ikke en dårlig person, men har blitt vanskeligere og vanskeligere å leve med Det er konflikter i hjemmet, og det skaper
mye utrygghet for oss alle . Barnevernstjenesten har vært inne i bildet, men jeg føler at de ikke ser sammenhengen mellom alle problemene vi står overfor . De ser liksom bare barnas problemer på skolen, Ahmeds utfordringer og min lavtlønnede jobb, men de ser ikke hvordan alt dette påvirker oss som en hel familie som skal bo og leve sammen . Jeg er konstant sliten . Hverdagen føles som en uendelig kamp for å strekke til . Det er jeg som må ha oversikt over alt, og det er så vanskelig . Jeg kan jo heller ikke data noe særlig, og jeg må ha hjelp for å logge inn og svare på alt mulig . Det er som om jeg aldri får puste, aldri får tid til å ta vare på meg selv eller barna på den måten jeg ønsker Barnevernet sier det går med en hel stilling bare på å følge opp vår familie, noe jeg ikke skjønner siden jeg nesten ikke ser dem Jeg føler at vi er en byrde, at vi burde klart oss selv Det er så mange hjelpeinstanser involvert, men ingen ser oss som en familie, det er akkurat som om de ser oss enkeltvis Jeg vet at de har mye kontakt med vår eldste sønn, og at de har vært i barnehagen og på skolen der de andre barna går Jeg får høre så lite, og jeg synes det ofte er jeg som må i møte for noe «de» trenger å vite, men jeg vet likevel ikke helt hva de gjør for oss som familie Jeg vet at det er barnevernet som har ordnet med barnehageplass, det er bra . Mulig det er mer de har gjort . Jeg vet jeg må snakke med Nav når jeg får et brev eller noe jeg ikke skjønner – da må jeg bestille time slik at de kan hjelpe meg . Jeg vet ikke om alle de som skal hjelpe oss skjønner at vi er familie og at vi hører sammen Alt henger sammen – økonomien påvirker hvordan vi klarer oss hjemme, Ahmeds problemer påvirker barna, og barnas utfordringer med venner, på skolen og i barnehagen påvirker hele familien . Ingen av hjelpeinstansene har spurt oss om hvordan vi hadde det før vi kom til Norge I Somalia hadde Ahmed en god jobb, vi klarte oss bra på hans inntekt . Jeg skulle ønske noen kunne se oss som mer enn bare mennesker med problemer . Jeg vil bare ha en normal hverdag, hvor jeg kan være en god mor for barna mine og vi kan leve i trygghet Men slik det er nå, føles det som om vi står fast, fanget i en verden som ikke forstår oss, og vi klarer ikke å komme oss videre
Tredje familie
Jeg heter Mari, og selv om jeg er gift, føles det som om jeg bærer mye alene . Jeg har tre barn – en datter på 17, en sønn på 16 og en på 12 . I tillegg er jeg gravid igjen, noe som gjør at jeg er ekstra sliten . Jeg har også fått bekkenløsning . Jeg var knapt 18 år da jeg ble mor .
De to eldste har samme far, ungdomskjæresten, han på 12, har en annen far fra et kortvarig forhold, og nå er jeg gravid med Lars, som jeg er gift med .
Vi møttes da 12-åringen var et par år, så Lars har vært litt far til alle de tre barna mine selv om de har egne fedre . De har alle alltid bodd fast hos meg . Faren til de to eldste flyttet et annet sted etter at det ble slutt mellom oss De var bare ett og to år gamle da . Han er etablert på nytt, men de har alltid hatt litt kontakt med ham, og de har pleid å være på besøk i ferier Faren til 12-åringen er fra et annet land, og forholdet var veldig kortvarig . Det var slutt før han ble født De rakk å møtes én gang før han flyttet tilbake til sitt hjemland .
Fra jeg møtte Lars, har han alltid prøvd så godt han kan å hjelpe meg med barna, men det har ikke vært så lett . Vi bor trangt og dårlig, og jeg bekymrer meg konstant for fremtiden Lars har nettopp fått beskjed om at han blir permittert til jul, så økonomien vår, som allerede er stram, vil bli enda verre . Jeg har kroniske smerter i skuldrene, noe som gjør det umulig for meg å jobbe . Jeg går på avklaringsstønad . Jeg jobbet i et renholds firma, og så tok jeg på meg ekstra oppdrag når jeg kunne få det til for å tjene litt ekstra Det er vanskelig å se hvordan vi skal klare oss fremover . Mannen min jobber mye, han føler han må jobbe så mye som mulig for å dekke utgiftene Han ønsker å være mer til stede hjemme, men det går ikke økonomisk . Min eldste sønn har vært en stor bekymring i det siste Han går siste året på ungdomsskolen . Han har blitt tatt for å røyke hasj på skolen, og følger ikke med på noe i skoletimen og bare vandrer rundt Skolen har kalt inn til flere møter med meg, men hverken jeg eller skolen vet hvordan vi skal håndtere det Barnevernet er også involvert Skolehelsesøster og lærerne har også uttrykt bekymring for 12-åringen . Han isolerer seg på skolen, er inaktiv og har begynt å legge på seg Han vil ikke delta i noen aktiviteter, og helsesøster har prøvd å gi oss kostholdsveiledning, men det er vanskelig å følge opp når hverdagen allerede er så kaotisk Det som bekymrer meg mest, er at han har
begynt å henge med eldre ungdommer som driver med småkriminalitet, og nå ser vi ham nesten ikke hjemme lenger . Vi klarer ikke å følge ham opp hverken med lekser eller fritidsaktiviteter . Helsesøster prøver å hjelpe, men det føles som om alle bare ser deler av problemene våre . Jeg vet at vi trenger hjelp, men jeg føler meg maktesløs . Ingen ser på hvordan vi som familie påvirkes av alt dette . Min 17 år gamle datter har fungert greit i skolen tidligere . Det har vært litt småting, hun var treg til å lese, problemer med matte osv ., men nå når hun har begynt på videregående skole, har de uttrykt en bekymring . De sier at hun virker fjern og har mye fravær Jeg forstår ikke helt hva som er galt, men de har sagt at de vil henvise henne til psykolog . Jeg har merket at hun er mye borte hjemmefra, men tenkte at det var naturlig nå som hun går på videregående, har blitt eldre og fått nye venner og kanskje kjæreste . Jeg burde nok fulgt bedre med på henne, men jeg fikk så nok med alt med de to guttene – det har vært så mange møter! De tok all oppmerksomheten min .
Lars har fått innkalling til Nav, og selv om vi er takknemlige for hjelpen vi kan få der, føles det overveldende . Nav har rådet oss til å finne en billigere bolig Men det ville bety at barna måtte bytte skole, og vi er redd for hvordan det vil påvirke dem, særlig 12-åringen, som allerede har det så vanskelig . Vi har så mange forpliktelser, og det er som om vi aldri strekker til Alle barna krever oppmerksomhet, men vi har rett og slett ikke nok energi . Hverdagen er slitsom, og vi rekker ikke over alt Vi har ikke bil – heller ikke sertifikat
Det er slitsomt å gå til alt vi skal, og nærmeste bussholdeplass er et stykke unna Jeg er konstant bekymret for om jeg er en god mor, om Lars og jeg er gode nok for barna . Og så skal vi ha en til! Hvordan skal det gå?
Vårt sosiale nettverk er nesten ikke-eksisterende Vi har ingen familie i nærheten, og det er få venner vi kan stole på . Vi trenger hjelp før situasjonen blir enda verre, men det er vanskelig å innrømme at vi ikke klarer dette alene . Det er tungt å se at jeg, eller vi, ikke klarer å gi barna den oppfølgingen de fortjener Det er et kaos i hverdagen Jeg er sliten, og det er Lars også, selv om han ikke sier det høyt .
Selv om vi har ulike hjelpeinstanser involvert, føles det som om vi står alene i alt dette . Jeg er på mange møter, men hvert møte handler om sin del .
Barnevernet, helsesøster og Nav – de ser alle på sine små deler, men jeg
føler at ingen ser oss som en familie . De vet ikke hvordan vi har det . Det er som om vi blir redusert til «enkeltproblemer», og ingen ser hvor slitne vi er eller hvor desperat vi trenger hjelp som en familie som bor sammen . Jeg skulle ønske noen kunne se oss . Ikke bare Lars som skal til Nav, Henrik som røyker hasj på skolen, Helle som har stort fravær på skolen og er fjern, Hans som er inaktiv og isolerer seg, eller meg som er gravid, sliter med å holde hverdagen sammen og som er redd for å knekke sammen . Jeg ønsker at noen kunne forstå hvordan alt påvirker oss, og at vi som familie trenger støtte for å klare oss gjennom alt vi står i .
Hvorfor starter vi med slike fortellinger?2 Jo, fordi en fortelling kan være en forståelsesform og en kilde til å få frem ny kunnskap. Fortellinger er en fortettet fremstilling av en erfaring som kan danne grunnlaget for å få frem kunnskap som er nedfelt i erfaringen (Methi, 2021). Ifølge Bruner (1991) er virkeligheten konstruert av det menneskelige sinn via fortellinger. Fortellinger fenger og berører samt kommuniserer mening.
Gjennom fortellinger synliggjøres erfaring og behov slik de fremstår her og nå i hverdagsvirkeligheten. Forståelse for fortellingers kraft som kilde til kunnskap bidrar til dypere og mer nyansert oppmerksomhet på hva som er av betydning i hverdagslivet for barn og familier i barnevernet (Ulfseth, 2016; Bruner, 1990, 1991).
Slike fortellinger fra foreldre i barnevernet gir deg slik sett innsikt i et hverdagsliv som ellers vil være vanskelig å formidle i et akademisk språk. I tillegg formidler fortellingene hvordan hverdagslivet oppleves av den enkelte forelder, og ikke fra for eksempel barnevernsarbeideren. Det vil si at vi er opptatt av betydningen av subjektive opplevelser og erfaringer av hverdagslivet. Med denne boken ønsker vi nettopp å belyse hvorfor det erfarte hverdagslivet er en viktig kilde til kunnskap om familiene i barnevernet.
2 Fortellinger kalles ofte narrativer, der begge organiserer hendelser for å skape mening. Det er imidlertid nyanser mellom de to begrepene avhengig av hvordan de brukes. Vi har her valgt begrepet fortelling fordi en fortelling viser til selve historien som blir fortalt.
En annen grunn til at vi velger å starte med disse fortellingene, er at vi håper du kan ha dem med deg når du leser boken – ha dem som et «speil» mot det vi skriver om i de ulike kapitlene og bruke dem til refleksjon. Vi håper også at fortellingene kan være med på å gi grunnlag for diskusjoner om hva som kan være viktig å gå nærmere inn på, men også hva som kan komme til å utfordre deg som barnevernsarbeider.
Hverdagslivsforståelse
Hverdagslivet leves, utformes og oppleves forskjellig, og betingelsene for hverdagslivet varierer mellom individer, grupper og livsforløp. At hverdagslivet spiller en avgjørende rolle for alle mennesker, er udiskutabelt. Barnevernet møter i sitt arbeid barn, unge, foreldre og familier i ulike hverdagslivssituasjoner. Disse situasjonene er ofte sammensatte, uoversiktlige og diffuse. I alt barnevernsarbeid er det sentralt at den hjelpen eller de tiltakene som settes i gang, har som hovedmål nettopp å bedre hverdagen til barn, unge og familier (NOU 2023: 7; NOU 2000: 12). Barnevernsarbeidernes kunnskap om barn, unge, foreldre og familiers hverdagsliv er derfor en viktig forutsetning for å kunne gi adekvat støtte og hjelp, og slik sett utforme tiltak som kan skape bedre betingelser i hverdagen. Ofte er det bare foreldrene som mottar tiltak fra barnevernstjenesten, og da gjerne for eksempel som råd og veiledning. Andre ganger er det barna som mottar ulike tiltak, og andre ganger igjen er det både foreldrene og barna som mottar tiltak. Fortellingene ovenfor gir oss et lite bilde av hva hverdagen kan handle om. Forskning viser også at alenemødre med omsorgsansvar for barn er overrepresentert i barnevernet. Disse opplever også størst belastninger med å få tiltak fra barnevernstjenesten, selv om det er tiltak som har til hensikt å være støttende (Kojan & Storhaug, 2021; Clifford et al., 2015; Fauske et al., 2009). Dette kommer vi for øvrig nærmere inn på i kapittel 2, som nettopp omhandler familiene i barnevernet og hvem de er. I denne boken har vi søkelys på hva det betyr å ha kunnskap om hverdagslivet slik at hjelpen eller tiltakene som settes i gang er forankret i en hverdagslivsforståelse. I mye av faglitteraturen opplever vi at hverdagslivsbegrepet stadig brukes, men det blir ofte som et ord som man
må ha med og i liten grad gis et innhold, eller som om innholdet er gitt. Det blir brukt mer metaforisk i betydning av at det er et ord som blir sett på som sentralt, men som i liten grad blir drøftet teoretisk, analytisk og praktisk, slik at det kan være med på å gi et innhold relatert til utøvelse av barnevernsarbeid. Med den bakgrunn ønsker vi å vise hvilke forståelser kunnskap om hverdagslivet bygger på.
Vi beskriver hverdagslivsforståelse som tre dimensjoner som er viktige for å få en helhetlig forståelse av hverdagslivet. Disse dimensjonene er perspektiver, kompleksitet og hverdagslivsteori. De påvirker hverandre gjensidig, utfyller hverandre og må kontinuerlig vurderes i sammenheng for å gi et helhetlig bilde av hva hverdagslivet innebærer. Perspektivforståelse er vesentlig fordi en ting, et fenomen, en situasjon eller en hendelse i hverdagslivet kan forstås forskjellig ut fra hvilket ståsted man har. Perspektiver hjelper oss å forstå verden – hverdagslivsverdenen. Kompleksitetsforståelse er viktig fordi hverdagslivet er komplekst, og i det komplekse ligger det en grunnleggende forståelse av at hverdagen består av ulike mindre systemer og at disse systemene interagerer med hverandre. Det betyr at endringer i ett av delsystemene påvirker de andre delsystemene. I en kompleks sammenheng kan man ikke avdekke et riktig svar, ingen oppskrift, fordi alt går inn i hverandre. Kompleksitet er slik sett mer en måte å tenke på enn at det er en oppskrift på hvordan man skal gjøre ting. Den siste dimensjonen handler om hverdagslivsteori. Denne dimensjonen er essensiell siden teorier knyttet til hverdagslivet er vesentlig, nettopp fordi de gir kunnskap om hvordan vi kan forklare og forstå hverdagslivet. Sosiale samhandlinger og relasjoner er avgjørende for hvordan hverdagen blir forstått, og fremstår som vesentlig i de fleste teorier som knyttes til hverdagslivet.
Slik sett utgjør nettopp disse tre dimensjonene konseptet3 hverdagslivsforståelse ved at alle må trekkes inn for å få en helhetlig forståelse av hverdagslivet. Dersom én dimensjon utelates, for eksempel den om kompleksitet, vil man ikke klare å forstå utfordringene eller problemenes natur slik de er vevd inn i det levde liv. Alle dimensjonene er like viktige for hverdagslivsforståelsen når vi møter familier i det praktiske barne-
3 Med konsept mener vi en samling av abstrakte ideer som gir retningslinjer for hva som skal gjøre konseptet unikt.
vernsarbeidet. Dette kan bidra til at tiltakene som iverksettes, forbedrer hverdagsbetingelsene for barn, unge og familier.
Hverdagslivsforståelsen er essensiell gjennom hele boken, og noe vi går nærmere inn i og dermed bidrar med et teoretisk, analytisk og praktisk innhold. På denne måten kan konseptet hverdagslivsforståelse være med på å gi et innhold relatert til utøvelse av barnevernsarbeid. Det handler om forståelse knyttet til selveste hverdagslivet, med dets virkeligheter, trivialiteter og kompleksitet. Hverdagslivet er som Pandoras eske – tilsynelatende kjedelig og ordinær sett fra utsiden, men fascinerende, komplekst og unikt når man åpner opp slik at innholdet kan komme til syne (Scott, 2009). La oss derfor se litt nærmere på hverdagslivet!
Nærmere om hverdagslivet
Hverdagslivet spiller en avgjørende rolle for alle mennesker, siden det er i hverdagen at det som er betydningsfullt for det enkelte menneske kommer til uttrykk – som for eksempel hva man gjør og hvordan man gjør det. Det er ikke uten grunn at man pleier å spørre «Hva gjør du?» eller «Hva liker du å holde på med?» når man prøver å bli kjent med et menneske. Vi går til hverdagen og det som skjer der. Det er jo tross alt i hverdagen man tilbringer tiden sin og slik sett lever livet sitt – hverdagslivet. Det er i hverdagen mennesker skaper mening med sine liv, samhandler med hverandre, danner sosiale fellesskap og får sin tilværelse bundet sammen til en helhet (Arntzen et al., 2017, s. 171). Hverdagslivet kan variere betydelig fra person til person, avhengig av faktorer som kultur, sosial status, klasse, yrke, alder og geografisk tilhørighet. Det er også påvirket av samfunnsmessige og kulturelle normer, verdier og forventninger. Hverdagslivet er en viktig del av menneskers liv og kan være både rutinemessig og variert, og det kan være preget av både glede, utfordringer og stress. Hverdagslivet kan altså forstås på forskjellige måter, avhengig av hvilken kontekst eller sammenheng man ser det i. Andenæs og Jansen (2019) uttrykker det svært tydelig: «Om man er interessert i å lære mer om hva personene er stilt overfor og hva de prøver å få til, er det en god idé å vende seg mot deres hverdagsliv.» Dette er nettopp det D.
E. Smith (1991) er opptatt av når hun sier: «Vi må starte med mennesker og de aktiviteter og opplevelser de har som situert i en bestemt hverdagspraksis eller virksomhet.». Hun poengterer videre at det er viktig å se på menneskene som kunnskapsforvaltere eller kunnskapsbærere med hensyn til egen virksomhet – sitt eget liv. Vi kommer nærmere tilbake til D. E. Smith i kapittel 3.
Vi skulle ønske at vi på en enkel og grei måte kunne definere ordet «hverdagsliv» – gitt dere en god definisjon eller på noen linjer forklare dere hva ordet betyr. Slik er det dessverre ikke. Hverdagslivet er for komplekst til det. Hverdagslivet er både komplekst og trivielt – komplekst fordi det er så sammensatt, vanskelig lar seg bestemme og avgrense, og samtidig trivielt fordi det består av vaner, rutiner, repetisjoner og rytme som gjør det selvinnlysende og dermed tas for gitt (Scott, 2009; Jacobsen & Kristiansen, 2014). Hverdagslivet består av den viten og de meningsstrukturer som menneskene produserer, gjenskaper og trekker på gjennom alle deres daglige aktiviteter, ofte rutinepregede, felles utveksling og aktiviteter som finner sted i løpet av den perioden som strekker seg fra tidlig morgen til sen kveld. Featherstone (1992) legger til at hverdagslivet også er der hvor alle irriterende småhendelser som ikke passer inn i logisk tenkning kan dumpes. Vi kan kanskje si at det blir plassert som «hverdagslig», at vi dermed ikke vier det særlig oppmerksomhet mer. Samtidig er det noe monotont, men også fascinerende over det repetitive som foregår i hverdagen. Den ene dagen ligner den andre, og hverdagene går i hverandre, noe som gjør det «hverdagslige» ubemerket – vi tar det som en selvfølge. I boken Når hver dag bliver hverdag av Bech-Jørgensen (1994) uttrykker hun dette slik:
Den ene dagen ligner den andre, og når dagen er over, er det vanskelig å huske hva som har skjedd – hverken i dag eller i går . Og forestillingene om dagen i morgen oppløses i samme grå tåker som erindringene om de siste par dager» (side 13, forfatternes oversettelse fra dansk) .
Betingelsene i hverdagslivet, som for eksempel sosioøkonomisk situasjon, varierer mellom individer, grupper og livsforløp. Samtidig som
hverdagslivet leves forskjellig, kan mye fremstå ganske så likt. Hverdagslivet er ikke en enkel størrelse å forholde seg til, men det vi kan enes om, er at alle har et hverdagsliv. For hva handler hverdagslivet om, hva kjennetegner det, og ikke minst hvordan kan man få tak i og forstå hverdagslivet? Det handler om å prøve å begripe noe som er så stort, mangfoldig og komplekst som selve livet – og hvilken størrelse er det? Samtidig handler det om å begripe noe som synes så ordinært og trivielt at vi ikke tenker over eller legger merke til eller vier det særlig oppmerksomhet, men tar det som en selvfølge eller, ifølge Schütz (2005), «det tas for gitt». Dette kommer vi nærmere inn på senere.
Det er vanskelig å beskrive hva som er et «normalt» hverdagsliv. Det eksisterer ingen standard for et godt hverdagsliv. For hvem har rett? Er det for eksempel best at man bruker søndagen til å komme seg ut på tur eller slappe av på sofaen? Du har sikkert en formening knyttet til hva du synes, men det er ikke sikkert alle mener det samme. Samtidig kan du endre syn på hva som er best for deg her og nå: å komme deg opp og ut på tur eller å ligge og slappe av. Det kommer kanskje også an på hva du gjorde dagen før. Det må ses og forstås i sin sammenheng eller kontekst, som jo kan være forskjellig og endre seg. Det gjør også hverdagslivet. Hverdagslivet ditt som for eksempel hjemmeboende ungdom er ikke likt hverdagslivet til to voksne tobarnsforeldre med turnusjobb. Hva som er ordinært og trivielt for én person, kan være spesielt og ekstraordinært for en annen (Scott, 2009). Hvordan hverdagslivet leves er jo også et verdispørsmål – i betydning av at vi legger ulikt i hva som er godt og dårlig for den enkelte, og dermed også hva som anses som «normalt» eller ikke i henhold til normer og verdier. Slik sett er synet på hva som er et riktig/ galt eller godt/dårlig hverdagsliv i stor grad normativt i den forstand at det er utsatt for normative vurderinger.
Vårt utgangspunkt er at barnevernet er et normativt felt. Det vil si at det er preget av et sett regler, verdier eller forventninger som er etablert i samfunnet og som styrer adferden til individer eller grupper. Normer kan være både formelle og uformelle, og kan omfatte alt fra regler for sosial oppførsel, forventninger til det å være foreldre og kleskode, til mer generelle verdier som respekt, ærlighet, likestilling eller «god omsorg».
De spiller en viktig rolle i samfunnet ved at de bidrar til å opprettholde orden, samarbeid og sosial harmoni. Imidlertid kan normene variere mellom ulike samfunn og kulturer, men også mellom ulike sosiale klasser. Oppfatninger om hva som anses som «normalt» kan derfor variere, men vi kan si at det er en rådende norm i det norske samfunnet. Samfunnets normer har derfor stor betydning siden de styrer også hva barnevernet er opptatt av, hvilke perspektiver som råder og hvilke vurderinger som tas. Begrepet norm og betydningen av det normative vil du derfor møte på i flere sammenhenger gjennom boken.
Som barnevernsarbeider vil du samarbeide med barn, unge og familier i ulike livssituasjoner. Felles for alle er at de har et hverdagsliv. Kunnskap om barns og familiers hverdagsliv er etter vår mening en helt sentral del av det å utøve barnevernsarbeid, fordi barnevernsarbeideren må søke å forstå familiens erfarte virkelighet for å kunne forstå den situasjonen de er i og vurdere deres behov. Det handler om en forståelse for hvordan familiens hverdagsliv leves og hvilke muligheter og barrierer som finnes for å realisere en «god» omsorg, som jo er et hovedanliggende for barnevernet. Barnevernsarbeidernes kunnskap om barn, unge og familiers hverdagsliv er derfor en viktig forutsetning for å kunne gi adekvat støtte og hjelp og skape bedre betingelser i hverdagen. Vi håper at vi gjennom denne boken vil kunne gi deg større innsikt og økt forståelse for hverdagslivets betydning for menneskene, og ikke minst større bevissthet om viktigheten av denne forståelsen i barnevernsfaglig arbeid. Et annet sentralt aspekt som følger boken, er å få frem at foreldre og barns liv ikke kan deles opp i «biter». Dette fordi de ulike «bitene» henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. Livene leves på tvers av institusjonell tilknytning – det betyr at barna lever på skolen, i sitt fritidsliv, i sitt hjem osv. Alle disse arenaene går inn i hverandre i hverdagslivet.
Marianne Gullestad skriver i sin bok Kultur og hverdagsliv (1989, s. 18) følgende:
Hverdagsliv er et diffust begrep som har svært mange dimensjoner Blant disse kan det identifiseres to som er like viktige . Den ene dimensjonen er den daglige organiseringen av oppgaver og virksomheter, den andre dimen-
Kommet i Barnevernsbiblioteket
E. Syrstad og M. Aadnanes, Omsorg og omsorgssvikt
L. Ulfseth, A.-B. Lorentsen-Dybdal og
W. Lichtwarck, Hverdagslivsforståelse i møte med familiene i barnevernet
Kommer i Barnevernsbiblioteket
H. Fauske og B.A. Buer, Samfunnsoppdraget
Ø. Christiansen og K. Havnen, Analyse, vurdering, beslutning
I. Oterholm, Hjelpetiltak
H.E. Svendsen, Tverrfaglig samarbeid
E. Langsrud og I.E. Øvsthus, Melding og undersøkelse
B. Olsvik, Ledelse
I.T. Ellingsen og I. Studsrød, Samarbeid med barn og foreldre
C.B. Neumann, Hjelp, kontroll og makt
E. Gording Stang, Barnets beste
Hverdagslivet leves, utformes og oppleves forskjellig. Betingelsene for hverdagslivet varierer mellom individer, grupper og livsforløp.
Det er udiskutabelt at hverdagslivet spiller en avgjørende rolle for alle mennesker. Hjelpen som barnevernet tilbyr, har som hovedmål at hverdagen til barn og familier blir bedre. Det er derfor en forutsetning at du som barnevernsarbeider har kunnskap om hverdagslivet til den familien du skal hjelpe.
Når du arbeider i barnevernet, møter du barn, unge, foreldre og familier i ulike hverdagslivssituasjoner. Situasjonene er ofte sammensatte, uoversiktlige og diffuse.
Teoretiske begreper kan bidra til å se og analysere det som både er trivielt og viktig. Forfatterne beskriver hverdagslivsforståelse ut fra tre dimensjoner som er viktige for å få en helhetlig forståelse av det hverdagslivet barn og foreldre lever. Disse dimensjonene er perspektiver, kompleksitet og hverdagslivsteori. De påvirker hverandre gjensidig, utfyller hverandre og må kontinuerlig vurderes i sammenheng for å gi et helhetlig bilde av hva hverdagslivet innebærer.
Dette er nødvendig kunnskap for de som studerer for å arbeide i barnevernet, og for de som arbeider der.
Lena Augusta Ulfseth er førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid, NTNU.
Anne-Berit Lorentsen-Dybdal er tidligere førsteamanuensis ved UiT Norges arktiske universitet.
Willy Lichtwarck er professor ved Institutt for sosialt arbeid, NTNU.
ISBN 978-82-15-06670-7
