Issuu

Henning Nordtvedt, Olav Bergsaker, Arve Martin Hyldmo Bjørnvik, Johnny Johansen og Dag Arne Ruud

NS 8407 Kommentarutgave

Finnes også på juridika.no

Henning Nordtvedt, Olav Bergsaker, Arve Martin Hyldmo Bjørnvik, Johnny Johansen og Dag Arne Ruud

Alminnelige kontraktsbestemmelser for totalentrepriser

Kommentarutgave

2. utgave

universitetsforlaget

1. utgave 2013

ISBN 9788215027524 Papirbok

ISBN 9788215050614 Juridika

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

NS 8407:2011 er gjengitt med tillatelse fra Standard Online AS 06/2013.

Standard Online er ikke ansvarlig for eventuelle feil i gjengitt materiale.

Se www.standard.no for informasjon om Norsk Standard.

Omslagsdesign: ANTI / Erik Johan Worsøe Eriksen

Omslag: ottaBOK

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

Boken er satt med: Times LT Std 10,5/12,5

Papir: 90 g Arctic Matt 1,0

Elektronisk tilrettelegging i e-pub-format: PHi Business Solutions Ltd.

Forord til 1. utgave

Denne kommentarutgaven er skrevet av Olav Bergsaker, Arve Martin Bjørnvik, Johnny Johansen, Henning Nordtvedt og Dag Arne Ruud. Alle forfatterne er partnere i advokatfirmaet Haavind og tilknyttet forretningsområdet for Bygg, Anlegg og Offshore. Avdelingen har et av landets største fagmiljø innen entreprise og teller i dag 23 advokater. Arbeidsmiljøet er særdeles godt og preget av samarbeidsglede, engasjement og faglig dyktighet. Forfatterne har i arbeidet med boken fått uvurderlig bistand fra dyktige og engasjerte kolleger.

Skrivearbeidet og skriveprosessen har vært krevende ved siden av de løpende oppgavene som advokat og partner. Vi kan ikke underslå at arbeidet ikke helt har gått slik vi opprinnelig planla. Mange justeringer har måttet gjøres, og arbeidsbelastningen med boken har ikke vært likt fordelt mellom forfatterne. Henning Nordtvedt, Dag Arne Ruud og Olav Bergsaker har stått for den vesentligste delen av skrivearbeidet. Arve Martin Bjørnvik og Johnny Johansen har hatt hovedansvaret for mer begrensede deler, men har vært viktige diskusjonspartnere ved utviklingen av kommentarutgaven. Innholdet i boken står forfatterne samlet bak.

Tidligere partner i Haavind, høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud, har gjennom sitt arbeid både som komitéformann ved utarbeidelsen av NS 3430 og 8405 og i sin rolle som redaktør for kommentarutgaver til begge disse standardene, vært en inspirasjonskilde for arbeidet med denne boken. Kolrud var, frem til han ble pensjonist i 2010, helt sentral i oppbyggingen av et stort og respektert entrepriserettslig miljø i Haavind. Da det var klart at det skulle utarbeides en ny totalentreprisestandard, bestemte vi oss for å videreføre Kolrud og firmaets tradisjon med å skrive kommentarutgave.

I likhet med kommentarutgaven til NS 8405, er det en grunntanke med denne boken at den skal være et praktisk hjelpemiddel for alle som arbeider med totalentreprisekontrakter. Deler av boken vil forhåpentligvis kunne være til nytte også for de som jobber med andre standardkontrakter og med entreprise mer generelt.

Oslo, august 2013

Henning Nordtvedt Dag Arne Ruud Olav Bergsaker

Arve Martin Bjørnvik Johnny Johansen

Forord til 2. utgave

Etter at NS 8407 kom i 2011, har totalentreprise blitt en av de mest brukte kontraktsmodellene innen landbaserte bygge- og anleggsprosjekter. Første utgave av vår kommentarutgave kom i 2013, og det har i etterkant vært en betydelig rettsutvikling. En rekke problemstillinger har blitt klarlagt gjennom rettspraksis, og det har kommet en god del relevant litteratur. I denne nye versjonen av boken har vi søkt å oppdatere våre kommentarer i lys av ny kunnskap og ny utvikling.

Også denne utgaven av boken er utarbeidet med basis i entreprisemiljøet i Advokatfirmaet Haavind. Vi har i dag landets største, og etter vårt eget syn også landets hyggeligste og sterkeste, advokatmiljø innenfor bygg og anlegg.

Etter at første utgave ble skrevet, har Dag Arne Ruud blitt lagdommer i Borgarting, og han har ikke deltatt i arbeidet med revisjonen. Hovedtyngden av arbeidet med den nye utgaven har blitt gjort av Henning Nordtvedt med bistand fra Olav Bergsaker. Arve Martin Hyldmo Bjørnvik og Johnny Johansen har hatt ansvar for utvalgte deler og vært viktige diskusjonspartnere. De fire forfatterne står samlet bak den nye utgaven.

Vi har i løpet av de årene som er gått siden boken ble utgitt første gang, mottatt en rekke konstruktive råd og innspill fra gode bransjekolleger. For dette er vi takknemlig, og vi har etter beste evne søkt å hensynta innspillene i den nye utgaven. Takk også til Herman Bruserud for gode innspill til utvalgte deler av boken. Som tidligere, er vi også takknemlig for synspunkter og kommentarer til den nye utgaven.

Oslo, november 2025

Henning Nordtvedt Olav Bergsaker

Arve Martin Hyldmo Bjørnvik Johnny Johansen

Generelt om totalentreprise

1 Innledning

1.1 Formålet med fremstillingen

Standardkontrakten for totalentrepriser – NS 8407 – ble fastsatt av Standard Norge 1. juli 2011. Det ble samtidig fastsatt ny standardkontrakt for totalunderentrepriser – NS 8417. Disse standardkontraktene er utarbeidet og enstemmig anbefalt av en bredt sammensatt komité, ledet av professor Knut Kaasen. De erstattet NS 3431 (totalentrepriser) og NS 3406 (totalunderentrepriser).

Totalentreprise er en kontraktsform som har vært brukt i mange år i bygg- og anleggsbransjen – også før NS 3431 kom i 1992. Bruken av denne kontraktsformen har stadig tiltatt, og i de senere årene har totalentrepriser blitt den mest brukte kontraktsformen på større, landbaserte bygge- og anleggsprosjekter.

Vår målsetning med kommentarutgaven er først og fremst å gi en samlet fremstilling som kan tjene som en praktisk håndbok ved bruk av NS 8407 og tilsvarende NS 8417. Vi har lagt stor vekt på at det skal være lett å finne frem til aktuelle problemstillinger ved kapittelinndelinger og stikkordshenvisninger.

Det er ikke vår hensikt å gi en detaljert teoretisk analyse av alle standardens bestemmelser. Det er likevel tatt med henvisninger til juridisk teori og rettspraksis hvor det bidrar til å kaste lys over praktiske problemstillinger og forståelsen av bestemmelsene. De bestemmelser og temaer hvor det erfaringsmessig oftest oppstår diskusjoner og konflikter, har vi søkt å behandle grundigere enn bestemmelser som sjeldent er gjenstand for uenighet.

1.2 Om totalentreprisen

1.2.1 Avgrensning mot andre kontraktsforhold

En entreprisekontrakt innebærer i alminnelighet at entreprenøren skal utføre et nærmere beskrevet bygg- og/eller anleggsarbeid for byggherren. Bare arbeider på fast eiendom faller inn under det alminnelige entreprisebegrepet. Dette avgrenser entrepriseforholdene mot andre tilvirkningskontrakter som for eksempel bygging av skip eller moduler til offshore installasjoner. Arbeidene kan ha ulikt omfang og de kan inneholde så vel leveranse av materiell, som selve arbeidet. Arbeidsutførelsen er likevel sentral i et entrepriseforhold. Dette skiller entreprisekontraktene fra de rene kjøpekontraktene. Etter kjøpsloven § 2 er det uttrykkelig bestemt at «avtale om oppføring av bygning eller annet anlegg på fast eiendom» faller utenfor lovens virkeområde. Leveranse av bygningsmateriell uten en arbeidsutførelse vil ikke være et entrepriseforhold, men et kjøp. For kjøp av bygningsmateriell er det utarbeidet egne standardvilkår i NS 8411:2024 (hyllevarer) og NS 8412:2024 (tilvirkede varer), som bygger på kjøpsrettslige regler. Selv om bygningsmateriellet

Avgrensning mot kjøp

Utførelsesentreprise

er bearbeidet fra leverandør, som for eksempel ved elementleveranser hvor leverandøren leverer etter byggherrens beskrivelse, vil leveransen som utgangspunkt falle utenfor entreprisebegrepet. Den vil normalt være et tilvirkningskjøp som faller inn under definisjonen i kjøpsloven § 2 (1). Også kjøp av byggesett/typehus, hvor leverandøren ikke står for montasjen/oppføringen, vil falle utenfor entreprisebegrepet.

Kjøp av en ferdig bebygd eiendom vil også falle utenfor entreprisereglenes virkeområde. Dette reguleres i avhendingsloven. Som utgangspunkt er det et kjøp selv om det selges en nyoppført bygning eller bolig. I slike forhold er det imidlertid vanlig at det i kontraktene er tatt med bestemmelser hentet fra entrepriseretten. For salg av boliger fra entreprenør til forbruker, er det gitt egne regler i bustadoppføringslova.

Bustadoppføringslova regulerer forbrukerentreprisene, det vil si hvor en entreprenør oppfører en bolig for en forbruker. Bustadoppføringslovas regler for slike entrepriser kan i hovedsak ikke fravikes til skade for forbrukeren. Praktisk viktig er det at også salg av nye boliger faller inn under denne lovens virkeområde hvis boligene ikke er fullført på avtaletidspunktet, jf. lovens § 1. Selv om dette er kjøp av nøkkelferdige boliger, følger de lovens regler for forbrukerentreprise.

1.2.2 Totalentreprise

For entreprisekontrakter er det et hovedskille mellom utførelsesentrepriser og totalentrepriser.

Ved utførelsesentreprisene (NS 8405/8406) vil det i utgangspunktet være byggherren som har ansvaret for å beskrive arbeidene og som gir anvisning på hvordan disse skal utføres. I slike entrepriseforhold er det som utgangspunkt byggherren som står både for prosjektutviklingen og prosjekteringen. Typisk er at byggherren ved hjelp av engasjerte arkitekter og konsulenter tegner, beskriver og prosjekterer byggverket, hvoretter byggherren også leverer de tegninger, beskrivelser og annet arbeidsunderlag som er nødvendig for at entreprenøren skal kunne utføre sitt arbeid. Entreprenøren er da ansvarlig for at arbeidene blir utført i henhold til byggherrens beskrivelse, og for den håndverksmessige kvaliteten på arbeidene.

Totalentreprise

Ved totalentreprise tar entreprenøren i tillegg ansvaret for hele eller vesentlige deler av prosjekteringen. Som det ligger i navnet, tar entreprenøren et slags «totalansvar» for byggeprosjektet eller sin del av det. Prosjektutviklingen, det vil si designet av bygget eller anlegget, vil normalt fortsatt ligge hos byggherren, og han vil som utgangspunkt fortsatt være ansvarlig for de dokumenter og det underlagsmaterialet han selv har utarbeidet. Normalt vil byggherren utarbeide et materiale som er tilstrekkelig detaljert til at entreprenøren kan prise dette og gi et tilbud, se forutsetningene i NS 3450 og nærmere omtale av denne i punkt 1.6.1 under. Byggherren oppstiller gjerne også en del funksjonskrav som totalentreprenøren skal sørge for at blir oppfylt. Totalentreprenøren vil normalt stå for den vesentlige delen av prosjekteringen i

et totalentrepriseforhold. Det innebærer at han skal utarbeide de tegninger og beskrivelser som er nødvendig for at han kan utføre sitt arbeid i henhold til byggherrens krav, og totalentreprenøren må selv i nødvendig utstrekning engasjere arkitekt og rådgivende ingeniører. I praksis varierer likevel graden av byggherrens prosjektering i totalentreprise betydelig.

Ofte går forpliktelsen i en totalentreprise ut på at entreprenøren skal levere et «nøkkelferdig» produkt. Det sentrale er likevel ikke ferdigstillelsesgraden, men at entreprenøren påtar seg ikke bare utførelsen, men også prosjekteringen av det bygg eller anlegg som skal leveres. Det kan godt benyttes totalentrepriseformen for delprodukter eller deler av en entreprise, og byggherren kan også engasjere flere totalentreprenører som er sideordnet (delte entrepriser). Det er for eksempel relativt vanlig at tekniske entreprenører (elektro, ventilasjon, rør, automatikk mv.) engasjeres som totalentreprenører.

Skillet mellom utførelsesentreprisene og totalentreprisene er helt sentralt i kontraktspraksis. Det er imidlertid mange måter å organisere et bygge-/ anleggsprosjekt på, og det er mange måter å kontraktsregulere de ulike parters ansvar og funksjoner ved gjennomføringen av prosjektet. Det er et stort språklig mangfold ved beskrivelse av ulike entreprisekontrakter, og ofte har betegnelsen på de ulike kontraktene et mer eller mindre presist meningsinnhold. En sammenfatning av dette er gitt i kapittel 2.

1.3 Utviklingen av standardkontrakt for totalentrepriser

Entrepriseforhold ligger godt til rette for standardkontrakter. Det er ofte tale om kompliserte kontraktsforhold som involverer store verdier og hvor mange aktører underveis skal forholde seg til kontraktene. Det er derfor et stort behov for gjenkjennelige kontrakter som klart regulerer de ulike aktørenes ansvar og risiko i prosessen. Ettersom partene vil være kjent med det risikobildet standardkontraktene reflekterer, vil bruken av slike også lette entreprenørens vurdering av risikoen i prosjektene.

Bruk av ulike standardkontrakter for entrepriseforhold har lang tradisjon i Norge. Den første standardkontrakten ble vedtatt allerede i 1938 (NS 401), med revisjon i 1961 (NS 401 A). Denne ble erstattet av NS 3401 i 1979. NS 3401 ble en godt innarbeidet kontraktsstandard, og virket frem til den ble avløst av NS 3430 i 1991 (revidert 1994). Disse kontraktene regulerte utførelsesentrepriser hvor byggherren i utgangspunktet står for prosjekteringen og beskrivelsen av arbeidene, mens entreprenøren står for utførelsen av arbeidene i henhold til byggherrens beskrivelse. Den tradisjonelle ansvars- og risikofordelingen ved slike entrepriser er uførlig beskrevet i Tore Sandvik, Entreprenørrisikoen (1966), særlig i Del III.

Da de tidligere entreprisestandardene ble utarbeidet, var det ikke gitt egne bestemmelser om totalentrepriser. Standardkontraktene regulerte ulike former for organisering av entreprisene (generalentrepriser, sideentrepriser, administ-

rerte sideentrepriser og underentrepriser). De var imidlertid alle basert på at byggherren hadde ansvar for hele eller vesentlige deler av prosjekteringen.

Både NS 401, 3401 og 3430 la opp til at tegninger, beskrivelser og beregninger skulle leveres av byggherren «hvis ikke annet følger av kontrakten» (jf. blant annet NS 3401 punkt 10.1 og NS 3430 punkt 7.1). Det utviklet seg imidlertid etter hvert en praksis med å la disse standardkontraktene få anvendelse også for mer eller mindre rene totalentrepriseoppdrag, hvor hele eller det vesentlige av prosjekteringen skulle ligge hos entreprenøren. Det ble foretatt tilpasninger i kontraktsforholdet for å fange opp dette, men ofte uten at alle sider ved kontrakten var gjennomtenkt. En slik tilpasning av prosjekteringsansvaret kunne være aktuelt hvis byggherren bare var interessert i den funksjonen bygget eller anlegget skulle ha, for eksempel lagerbygg eller et enklere veianlegg, men også ved oppføring av typehus og andre mer standardiserte bygg og anlegg. Etter hvert ble det mer vanlig å bruke totalentrepriseformen også på komplekse byggearbeider, jf. blant annet Hagstrøm og Bruserud, Entrepriserett (2014) s. 64. Vi ser også en klar utvikling i retning av å bruke totalentrepriser på infrastrukturanlegg. Den første rene standardkontrakten for totalentrepriser – NS 3431 – kom i 1992 (2. utg. 1994). Denne var harmonisert med NS 3430. NS 3431 fikk etter hvert et stort gjennomslag, herunder som en konsekvens av stadig økende bruk av totalentrepriser. Det var likevel fortsatt mange som ikke var (og er) konsekvente med hensyn til valg av kontraktsform. Til tross for at det ble utarbeidet en egen totalentreprisestandard, var det lenge en utbredt praksis at NS 3430, og etter hvert også 8405/8406, ble brukt selv om vesentlige deler av prosjekteringsansvaret skulle ligge hos entreprenøren. Med den utbredelsen totalentrepriser etter hvert fikk, er slik praksis i dag minimal.

1.4 Arbeidet med revisjonen av NS 3431

NS 3431 var basert på NS 3430 og ble utgitt året etter denne, i 1992. Dette var da den første rene totalentreprisestandarden.

Allerede i 1996 nedsatte Norsk Byggstandardiseringsråd (nå Standard Norge) en komité for revisjon av NS 3430. Dette arbeidet gikk over mange år, og først i 2004 ble den reviderte standarden NS 8405 – «Norsk bygg- og anleggskontrakt» – utgitt. Denne var igjen gjenstand for en nokså omfattende revisjon ved 2.-utgaven i 2008.

Etter at NS 8405 kom i 2004, fortsatte NS 3431 å gjelde for totalentrepriseforhold. Dette medførte at vi i mange år hadde en situasjon hvor det ikke var harmoni mellom bestemmelsene i standardkontraktene for utførelsesentreprise og totalentreprise.

Høsten 2008 oppnevnte Standard Norge en komité som fikk i oppgave å revidere NS 3431. Komiteen hadde det første møtet i februar 2009, og diskuterte seg gjennom totalt 15 komitémøter frem til et høringsforslag.

Professor dr. juris Knut Kaasen fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo ledet komitéarbeidet, der komiteen var bredt sammensatt av representanter fra næringen.

Følgende organisasjoner og virksomheter var representert i komiteen:

– Standard Norge

– Arkitektbedriftene i Norge

– Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg – 3 medlemmer

– Foreningen Næringseiendom

– Forsvarsbygg

– Maskinentreprenørenes Forbund

– Norske Boligbyggelags Landsforbund

– Norsk Teknologi

– Rådgivende Ingeniørers Forening – 2 medlemmer

– Statens vegvesen Vegdirektoratet

– Statsbygg

– Trondheim kommune

Komiteens utkast ble sendt på høring i desember 2010 med høringsfrist 1. mars 2011. Etter ny behandling i komiteen ble standarden endelig fastsatt av Standard Norge 1. juli 2011.

Ved utarbeidelsen av NS 8407 ble det foretatt en harmonisering med NS 8405. At standarden i stor grad er basert på NS 8405, forenklet nok komiteens arbeid. Likevel er det i NS 8407 foretatt en del omredigeringer og endringer i forhold til de tilsvarende bestemmelsene i NS 8405, i tillegg til de særlige reguleringene som følger av totalentreprisekontraktens egenart. Noen av de viktigste forskjellene i forhold til både NS 3431 og NS 8405, er innføring av en protokoll, regulering av tiltransport, regulering av risikoen for grunnforhold, justering av endringsbestemmelsene (som også er flyttet i forhold til strukturen i NS 8405) og justering av reglene rundt ferdigstillelse og overtakelse. I tilknytning til NS 3431 ble det også gitt en standard for totalunderentrepriser – NS 3406 – i 1997. Denne er revidert samtidig med NS 3431, og er nå erstattet med NS 8417, som hadde samme ikrafttredelse som NS 8407. NS 8417 er basert på NS 8407, men har i tillegg enkelte bestemmelser som er særlig tilpasset forholdet mellom hovedentreprenør og underentreprenør. En generell omtale av NS 8417 er gitt i punkt 4 nedenunder. Dessuten er det under de enkelte kommentarer til bestemmelsene i NS 8407 gitt en egen omtale av NS 8417, der det er angitt i hvilken grad det der er supplerende eller avvikende bestemmelser. For NS 8417 punkt 21.5, som ikke har en tilsvarende bestemmelse i NS 8407, er det medtatt en særlig kommentar under punkt 21.

1.5 Tolkning – rettsstoffet og rettskildene

Som alle andre kontraktstekster, vil også NS 8407 måtte være gjenstand for fortolkning. Standarden er mer omfattende enn NS 3431, men vil likevel ikke entydig kunne løse ethvert spørsmål som kan oppstå i praksis. Utgangspunktet vil være alminnelige avtalerettslige tolkningsregler. Tolking av standardkontrakter reiser likevel en del særspørsmål, jf. blant annet Haaskjold Kontrakts

Partsviljen

forpliktelser (2014) punkt 4.3 og Inger B. Ørstavik, «Prinsippet om objektiv tolkning – særlig om tolkning av forhandlede standardavtaler», Tidsskrift for Rettsvitenskap 2018/4, s. 331–381.

Noen tolkningsprinsipper fremgår også av selve standarden, men disse er langt fra uttømmende, jf. også kommentaren til NS 8407 punkt 2.2, der også rettspraksis knyttet til tolking av kontrakter generelt og entreprisekontrakter spesielt blir kommentert.

NS 8407 har blitt til gjennom et bransjesamarbeid i regi av Standard Norge. Resultatet er basert på forhandlinger hvor ulike interesser er hensyntatt, og standarden er i betydelig grad et kompromiss mellom disse ulike interessene. Dette kommer til uttrykk i protokollen til standarden. Det betyr at kontrakten må ses i sammenheng når enkeltbestemmelser skal fortolkes.

Ved bruk av en slik fremforhandlet standardkontrakt vil det normalt være lite grunnlag for å legge kontraktspartenes subjektive oppfatninger av innholdet av de enkelte kontraktsvilkårene til grunn. Det ligger ingen konkret partsvilje bak utformingen av de enkelte bestemmelsene. Standardkontraktene må derfor i større grad enn i øvrige kontraktsforhold tolkes ut fra objektive tolkningskriterier. Annerledes vil det kunne være hvis partene i den konkrete entreprisekontrakten har avtalt spesifikke avvik fra standardkontraktene. Her er det mer rom for å tolke ut fra partenes subjektive forståelse. Har de en felles forståelse av standardvilkårene, skal den også legges til grunn, uansett hvor mye den måtte avvike fra alminnelig forståelse av bestemmelsene. I slike tilfeller vil det naturlig nok sjelden være konflikt om fortolkningen.

Ordlyden

Tidligere standardkontrakter

Det ble ikke ført referat fra komiteens forhandlinger som er tilgjengelige, og det er heller ingen øvrige forarbeider til standardkontraktene, slik det er ved lovgivning. Høringsuttalelsene har en viss interesse ved fortolkning av kontraktsbestemmelsene, men bidrar nok mer til å synliggjøre mulige problemstillinger enn å gi veiledning for hvordan de skal løses.

Det er først og fremst den objektive tolkningen som er sentral når bestemmelsene i NS 8407 skal fortolkes. Selve avtaleteksten og den alminnelige språklige forståelsen av bestemmelsens ordlyd, står sentralt. Som en del av den objektive tolkningen inngår også kontraktens system og sammenheng.

Standardkontraktene er ikke statiske, men utvikles i tråd med rettsutviklingen på området. Ved tolkningen av NS 8407 vil det kunne være veiledning både i den tidligere totalentreprisestandarden NS 3431, og i den nåværende og tidligere utførelsesentreprisestandarder.

Hvor det ikke er gjort endringer i forhold til NS 3431, vil tidligere forståelse av bestemmelsene kunne ha direkte relevans.

Hvor det kan legges til grunn at det er ønskede endringer av materiell art i den nye standarden, vil tidligere kontraktstekst og praktiseringen av denne kunne bidra til å belyse behovet for endring og hvordan den nye bestemmelsen bør oppfattes. Hvis endringen også har en parallell i gjeldende avtaletekst i NS 8405, vil det også gi veiledning.

I en del tilfeller er det foretatt språklige endringer i forbindelse med revisjoner og som ikke er utslag av et ønske om å endre den materielle rettstilstanden. En del endringer er et resultat av at den nye standarden har en annen inndeling

og at en rekke bestemmelser derfor er flyttet og omredigert i den forbindelse. Andre endringer ser ut til å være et resultat av ønske om å gjøre reguleringen klarere uten at det er tilsiktet noen materielle endringer. Da vil det være naturlig å forstå den nye kontraktsteksten i lys av den tidligere kontraktsteksten selv om bestemmelsene er omformulert. Det er imidlertid en utfordring at det ikke alltid er lett å avgjøre om omformuleringene er utslag av et ønske om å endre bestemmelsenes innhold eller ikke.

For enkelte entrepriseforhold har det de siste tiårene blitt gitt lovregler. Bustadoppføringslova og håndverkertjenesteloven er begge forbrukerlover som regulerer forholdet mellom forbruker og entreprenør (selger), og som har bestemmelser som dels er ufravikelige. Forarbeidene til disse lovene kan også gi veiledning for forståelsen av enkelte bestemmelser i standardene. Selv om entrepriseretten har utviklet seg som et eget rettsområde og det ofte snakkes om «alminnelige entrepriserettslige prinsipper» er ikke entrepriseretten annet enn en spesiell del av kontraktsretten. Vanlige kontraktsrettslige regler og prinsipper vil ha betydning for fortolkningen og anvendelsen av standardkontraktene, hvis det er spørsmål som disse kontraktene ikke klart løser. Det innebærer også at det vil kunne være overføringsverdi fra andre kontraktrettslige lov- og avtalereguleringer når disse gir uttrykk for det som er ansett som alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Dette temaet er grundig behandlet i Tørum, «Sammenlignende analyser av fabrikasjon og entreprise» i På rett grunn (2010), særlig s. 454–462.

Rettspraksis er etter hvert blitt en sentral rettskilde for entreprisekontrakter. I tidligere entreprisestandarder til og med NS 3401, var det inntatt bestemmelse om at tvister skulle avgjøres ved voldgift. Da voldgiftspraksisen ikke var offentlig tilgjengelig, var det nokså tilfeldig hvilke avgjørelser som ble kjent. Fra og med NS 3430 ble de ordinære domstoler tvisteløsningsorgan ved tvister under 100 G, og det har i en rekke tilfeller vært avtalt at også større saker skal gå for de ordinære domstoler. Det har medført at det etter hvert foreligger en rekke rettsavgjørelser som gir veiledning for forståelsen av entreprisestandardene. De siste årene har også Høyesterett vist interesse for entrepriserettslige konflikter og har behandlet flere slike saker. Også praksis fra lagmannsrettene vil være relevant ved tolkningen av bestemmelsene i standardene. Den rettskildemessige vekten av lagmannsrettspraksis vil naturlig nok være lavere enn avgjørelser fra Høyesterett, og vekten vil også variere avhengig av hvor godt begrunnet lagmannsrettens avgjørelser er.

Ved siden av de ordinære tvistløsningsordningene har «Byggebransjens Faglig Juridiske Råd» i Bergen (BFJR), utgitt en del uttalelser som rådet har gitt. Uttalelser publiseres på deres hjemmeside (www.bfjr.no). BFJR ble opprettet i 1977. Det består for tiden av åtte fagpersoner som har ulik bakgrunn og erfaring, herunder tre jurister. Juristene har blant annet erfaring fra universitetet og fra bygg-, anleggs- og eiendomsbransjen. Rådet fungerer som et tvisteløsnings- og responsumorgan for bygg- og anleggsnæringen over hele Norge. Henvendelsene kommer både fra parter som ønsker bistand til å løse en aktuell konflikt, og parter som ønsker avklaring av sin egen posisjon. Dette er – med mindre partene har avtalt det – ikke bindende avgjørelser og det skjer

Lovforarbeider

Bakgrunnsretten

Rettspraksis

Byggebransjens

Faglig Juridiske

Råd

Juridisk litteratur

ingen direkte bevisføring eller muntlig prosedyre for rådet. Uttalelsene har likevel en viss tyngde som rettskilder på dette området.

Tidligere ble det skrevet relativt lite på entrepriserettens område. Professor Tore Sandviks Entreprenørrisikoen fra 1966 og hans Kommentar til NS 3401 fra 1977 var blant de første juridiske fremstillingene på dette rettsområdet. Sandviks arbeider var grundige, og flere av hans betraktninger har fortsatt gyldighet i dag.

Etter hvert har det kommet en god del litteratur også på dette fagfeltet. Jan Einar Barbo utga sin avhandling Totalentreprise i 1990. Etter at NS 3430 ble utgitt, skrev høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud med flere Kommentarer til NS 3430 i 1992. Dette var en praktisk innrettet håndbok som ble standardverket om denne kontrakten. Senere utga Jan Einar Barbo sin doktorgrad Kontraktsomlegging i entrepriseforhold i 1997, og professor Viggo Hagstrøm utga sin Entrepriserett – utvalgte emner i 1997. Da NS 8405 ble vedtatt i 2004, ble det utgitt to kommentarutgaver. Den ene av advokat Karl Marthinussen med flere (revidert i 2010) og den andre av Kolrud med flere. Giverholt med flere utga i 2012 kommentarutgave til den nye NS 8407. I 2014 utkom Entrepriserett, som er en utvidet og revidert utgave av Hagstrøms Entrepriserett – utvalgte emner. Boken var et samarbeid mellom Hagstrøm og førsteamanuensis Herman Bruserud og som sistnevnte fullførte etter Hagstrøms død i 2013. I 2021 ga Apelseth og Nyland ut Byggteknisk viten.

De siste årene har det dessuten vært skrevet en rekke artikler om entrepriserettslige spørsmål i ulike fora – blant annet i fagbladet Byggeindustrien. Det er særlig grunn til å fremheve festskriftet til Norsk Forening for Bygge- og Entrepriserett, På rett grunn (2010), og oppfølgeren På rett grunn II (2021), som inneholder artikler om utvalgte emner, og som begge gir et verdifullt bidrag til klargjøring av flere vesentlige entrepriserettslige emner.

Også på andre områder er det utviklet standardkontrakter som kan ha lignende eller sammenlignbar regulering med det vi finner i entrepriseretten og som kan ha en viss overføringsverdi, jf. punkt 1.6 under. Ikke minst gjelder dette for petroleumskontraktene NF 15 og NTK 15, som avløste NF 07 og NTK 07. Professor Knut Kaasen, som også var leder av komiteen som utarbeidet forslaget til NS 8407 og NS 8417, har skrevet flere kommentarer til disse petroleumskontraktene, senest Tilvirkningskontrakter med kommentarer til NTK 15 og NF 05 (2018). Også slike kommentarer til tilgrensende fagområder kan gi veiledning når bestemmelsene har fellestrekk og likheter.

1.6 Andre standarder av betydning

1.6.1 Norske standarder på entrepriserettens område

Standard Norge utgir en rekke juridiske standarder innen bygg- og anleggsområdet. Etter at NS 8405 ble utgitt i 2004 (2. utg. i 2008), kom NS 8406 «Forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt» i 2006 (2. utg. i 2009). Ny standardkontrakt for underentrepriser – NS 8415 – kom i 2008 (avløste NS 3433), og den tilsvarende for forenklede underentrepriser, NS 8416, kom i 2009. Andre

standarder av interesse er NS 8401 (2010), prosjekteringsstandarden, NS 8402 (2010), rådgivningsstandarden og NS 8403 (2005), byggelederstandarden. Videre er det gitt standardbestemmelser for kjøp av byggevarer i NS 8411 (2024) og 8412 (2024). Det er også utarbeidet standard som dekker kontrakt om uavhengig kontroll i NS 8404 (2013), bestemmelser om LPS-regulering i NS 3405 (1984) og om overtakelse i NS 8430 (2009).

Det er også gitt viktige standarder som knytter seg til inngåelsen av entreprisekontraktene; NS 8400 (2005), som er en standard for gjennomføring av anbudskonkurranser, NS 8410 (2005), som er en standard for anskaffelser ved konkurranse med forhandlet prosedyre, og NS 3450 (2014) som er en standard for prosjektdokumenter for bygg- og anlegg. Disse er med på å sette krav til det grunnlaget entreprenørene skal prise ved tilbudsforespørsler og kan bidra til å klarlegge hva som inngår i kontrakten. Det vises også til kommentaren til NS 8407 punkt 2.1 første ledd bokstav c) om dette.

I sammenheng med kontraktsstandardene må også nevnes NS 3420, som ikke er en juridisk standard, men standard beskrivelsestekster for bygge- og anleggsarbeider og som revideres jevnlig. NS 3420 henger nært sammen med NS 3450. Svært mange tvister er knyttet til hva som inngår i kontrakten og hvilke krav som kan stilles til arbeidene. Hvor NS 3420 er benyttet, vil den kunne gi betydelig veiledning. NS 3420 består av beskrivelsestekster med postbeskrivelser som er ment å dekke hele byggeprosessen. Det er et hovedprinsipp i denne standarden at prisbærende poster skal være beskrevet, selv om dette prinsippet i noen grad fravikes i praksis. Oppfølgingen av slikt prinsipp bidrar til å avklare hva som er omfattet av entreprenørens forpliktelser etter kontrakten. Ved totalentrepriser vil imidlertid NS 3420 ha mindre betydning enn ved utførelsesentrepriser. Det er en alminnelig forutsetning for bruk av NS 8407 at det vesentlige av prosjekteringen gjenstår og skal utføres av totalentreprenøren. Byggherrens prosjektering er normalt ikke kommet så langt at det kan utarbeides en fullstendig postbeskrivelse basert på NS 3420, og det er derfor ikke vanlig at slik beskrivelse ligger til grunn for en tilbudsforespørsel. Totalentreprenøren kan nok lage en slik beskrivelse i forbindelse med egne kalkulasjoner, men det er ikke vanlig at dette inngår som et kontraktsdokument.

1.6.2 Norske standardkontrakter på beslektede områder I tillegg til kontraktsstandardene på entrepriserettens område er det utarbeidet standardkontrakter primært ment for verksindustrien og som har kontraktsreguleringer beslektet med standardkontraktene for bygg og anlegg. Dette gjelder særlig Norsk Fabrikasjonskontrakt – NF 15 – og Norsk Totalkontrakt – NTK 15 – som brukes i stor grad ved leveranser av hele installasjoner og større komponenter til installasjoner på norsk kontinentalsokkel. For mindre leveranser foreligger det særlige betingelser gjennom Norske innkjøpsbetingelser 16 (NIB 16).

NTK 15 har direkte, eller som mønster, i noen grad blitt benyttet i landbaserte entrepriser, men det har gjerne vært begrenset til større og komplekse anleggsentrepriser.

NS 8400, 8410 og

NS 3450

NS 3420

NF 15 og NTK 15

NL 17 og

NLM 19

Teknologiindustrien har sine egne nordiske leveringsbetingelser for levering av maskiner og annet mekanisk, elektrisk og elektronisk utstyr i NL 17. NLM 19 er en tilsvarende kontrakt som omfatter montering i tillegg til levering. Enkelte komplekse utbyggingsoppdrag, som for eksempel bygging av vannog vindkraftverk, landbaserte anlegg for olje- og gass og lignende, vil kunne inneholde elementer av tradisjonell bygnings- og anleggsentreprise, samtidig som de omfatter levering og montasje av elektromekanisk eller teknisk utstyr. Sistnevnte leveranser vil ofte være basert på leveringsbetingelser, slik som NL 17 eller NLM 19 eller tilsvarende. Disse vil ofte ha vilkår som ganske sterkt avviker fra en standard entreprisekontrakt. Det kan derfor i enkelte situasjoner være vanskelig å harmonisere ulike kontrakts- og leveringsvilkår, noe som kan skape særlige kontraktmessige utfordringer for en som påtar seg ansvar som totalentreprenør. Ved kompliserte, sammensatte utbyggingsoppdrag vil derfor ofte leveransene bli splittet og ikke gjennomført som én totalentreprise.

1.6.3 Nordiske standardkontrakter

Både i Sverige og Danmark er det utarbeidet standardkontrakter for utførelsesog totalentreprise. I Sverige er i dag gjeldende bestemmelser AB 04 (Allmänna Bestämmelserna), som gjelder utførelsesentreprise, og ABT 06, som gjelder totalentreprise. Utarbeidelsen av disse er foretatt under en tilsvarende ramme som i Norge, med involvering av de aktuelle berørte parter. Som i Norge blir kontraktene revidert med visse mellomrom. Forgjengerne til de nevnte bestemmelsene er AB 92 og ABT 94, som viser at disse ble gitt i henholdsvis 1992 og 1994.

I Danmark er gjeldende bestemmelser AB 18 (Almindelige betingelser for arbejder og leverancer i bygge- og anlægsvirksomhed), som gjelder utførelsesentreprise, og ABT 18, som gjelder totalentreprise. I motsetning til i Norge og Sverige, der kontraktene er utarbeidet i regi av standardiseringsorganisasjonene, var det et utvalg nedsatt av Klima, energi og bygningsministeriet som foresto utarbeidelsen av de danske bestemmelsene.

1.6.4

Internasjonale standardkontrakter

Innenfor særlige sektorer og leveranser vil byggherrer og entreprenører dessuten kunne møte flere internasjonale standardkontrakter, som kan ha betydelig utbredelse.

Organisasjonen FIDIC (Fédération Internationale Des Ingénieurs-Conseils) har siden 1950-tallet utarbeidet standardkontrakter for større grenseoverskridende entrepriser, og utgir i dag flere kontraktssett rettet mot ulike deler av bygg- og anleggsbransjen. FIDIC-kontraktene, som er preget av engelsk rett, er av de mest anvendte standardkontrakter ved internasjonale entrepriseforhold, men brukes også på en del prosjekter i Norge der internasjonale aktører er involvert. FIDIC-kontraktene har en del særlige regler som avviker fra det man er vant med i Norge. Det er selvsagt viktig å kjenne disse kontraktene hvis det er aktuelt å inngå kontrakter basert på disse. FIDIC har utgitt

kontrakter for ulike formål, herunder Silver Book, som gjelder tradisjonelle rund sum totalentrepriser (Turn Key) og «Red Book» som gjelder ordinære utførelsesentrepriser. En annen sentral kontrakt er Yellow Book, som også er basert på at entreprenøren har prosjekteringsansvaret, men som også er tilpasset levering av elektrisk/mekaniske anlegg. Det ligger utenfor rammen av fremstilling i denne boken å redegjøre for FIDIC-kontraktene. Det nevnes likevel at det i høringsomgangen til NS 8407 ble gitt uttrykk for ønske om økt harmonisering med FIDIC-kontrakten. Ut fra de endringer som er foretatt etter høringsrunden, ser det imidlertid ikke ut som om komiteen har sett dette som en prioritert oppgave.

Orgalim, som er den europeiske teknologiindustriens organisasjon, har utviklet ulike standardkontrakter som også blir mye nyttet ved levering og montering av mekaniske, elektriske og elektroniske produkter. Dette er kontrakter som er beslektet med de nordiske standardkontraktene i NL-familien, jf. ovenfor. De mest benyttede kontraktene er Orgalim S 2022, som gjelder levering av utstyr, og Orgalim SI 24, som gjelder levering og montering av utstyr.

Orgalim

2 Ulike kontraktsformer og kontraktsbetegnelser

2.1 Innledning

Som nevnt innledningsvis i punkt 1.2, er det mange måter å organisere et byggeprosjekt på og det er tilsvarende mange måter man kan kontraktsregulere partenes funksjoner, ansvar og risiko ved gjennomføringen av prosjektene. Det er et stort språklig mangfold ved beskrivelsen av de ulike entreprisekontraktene, og det må nok erkjennes at kontraktene kan ha et varierende presisjonsnivå når det gjelder partenes rettigheter og plikter. Det har likevel i bransjen festet seg en del begreper som det kan være nyttig å ha kjennskap til og oversikt over.

2.2 Utførelsesentreprise og totalentreprise

Det går et hovedskille mellom utførelsesentreprisen, som reguleres av NS 8405 og NS 8406, og totalentreprisen, som blir regulert av NS 8407. Hovedforskjellen mellom de to entrepriseformene er plasseringen av prosjekteringsansvaret. Langt de fleste entreprisekontrakter mellom profesjonelle parter faller i en av de to kategoriene. Selv om kontrakten har en annen betegnelse, for eksempel samspillskontrakt, velges normalt en av disse to kontraktsformene som en underliggende regulering.

Fordi standardkontraktene bare får anvendelse hvor dette er avtalt mellom partene, er det også noen entrepriser som ikke blir regulert av noen underliggende standardkontrakt. Partenes rettigheter og plikter må i slike tilfeller baseres på en konkret fortolkning av kontrakten, ofte med støtte i bakgrunnsretten, fordi avtalene da gjerne er knappe. I slike tilfeller er det ikke alltid like naturlig å omtale kontrakten som en totalentreprise eller en utførelsesentreprise, og begrepsbruken vil da ha begrenset rettslig betydning.

Selv om bruk av en av standardkontraktene er avtalt, kan dette komme i konflikt med ufravikelig lovgivning i forbrukerforhold, slik som bustadoppføringslova og håndverkertjenesteloven. Lovgivningen vil da gå foran og vil kunne modifisere standardkontraktenes avtaleregulering.

2.3 Modifiserte entreprisemodeller

Ikke sjelden inngås det kontrakter som er basert på en av standardkontraktene, men der de øvrige kontraktsbestemmelsene gir uttrykk for en annen funksjonsog risikofordeling enn det som fremgår av den valgte standardkontrakten.

Det kan være uttrykk for at partene ikke har den nødvendige kunnskap om kontraktstypene, men det kan også være et bevisst valg.

I praksis er det ikke uvanlig at byggherren også i totalentrepriseforhold ønsker å beholde kontrollen over deler av prosjekteringen og friheten til å påvirke byggets eller anleggets utforming i detalj, men samtidig ønsker at entreprenøren skal ha fullt ansvar og risiko for prosjektering og utførelse. Byggherren ønsker på den ene siden den frihet og fleksibilitet som en utførelsesentreprise ville ha gitt ham, og på den andre siden vil han samtidig legge ansvar og risiko for prosjekteringen på entreprenøren som totalentreprenør. Dette kan være uproblematisk så lenge entreprenøren er oppmerksom på det ansvar og den risiko han påtar seg og når vederlaget også reflekterer ansvaret og risikoen.

Og motsatt er det ikke uvanlig at byggherren i utførelsesentrepriser overlater til entreprenøren å forestå prosjektering for deler av bygget eller anlegget. Dette kan for eksempel komme til uttrykk i den orienterende beskrivelsen av arbeidene som man ofte finner i en anbudsinnbydelse, eller i selve beskrivelsesteksten for arbeidene. Det er ikke uvanlig at det inntas innledende beskrivelsestekster av typen; «I dette kapittel skal medtas alle arbeider som er nødvendig for en komplett utførelse uansett om de er beskrevet eller ikke» eller «entreprenøren må selv prosjektere beskrevne løsninger». Det kan være gode grunner til at noe slikt er avtalt, for eksempel fordi leverandøren av materialer og utstyr er nærmest til å foreta denne prosjekteringen. I andre tilfeller gjøres dette fordi byggherren ønsker å overføre risiko for feil og mangler ved egen prosjektering. Dette er uheldig og vil lett kunne føre til konflikter. Entreprenøren vil ofte ha liten reell mulighet til å kontrollere byggherrens beskrivelse grundig, og langt mindre komplettere denne, i en hektisk anbudsperiode. Hvis det er benyttet standard beskrivelsestekster etter NS 3420, vil en slik «ansvarsfraskrivelse» også bryte med det grunnleggende prinsippet i denne om at alle prisbærende poster skal være beskrevet, og forutsetningen om at det skal være sammenheng mellom tekst og kode. Dette skaper en utfordring ved at man bryter opp den ansvars- og risikofordelingen som kontraktens øvrige dokumenter ellers gir uttrykk for.

2.4 Funksjonskontrakter

Av og til ser man kontrakter omtalt som «funksjonskontrakter», noe som er uttrykk for at det er bestilt en nærmere beskrevet funksjon. Dette gjøres ofte i tekniske entrepriser hvor det for eksempel er beskrevet krav til luftkvalitet, eller byggrenholdskontrakter, hvor det er beskrevet renholdskrav for løpende byggrenhold. Uttrykket «funksjonskontrakt» har ikke noe presist innhold og sier ikke noe om hvilken kontraktsform som er valgt. I sin rene form er det nærliggende å tenke dette som en avart av totalentrepriseformen, men det er også eksempler på at standardkontrakten for utførelsesentrepriser er brukt. Et eksempel på slik funksjonskontrakt er behandlet av Høyesterett i Rt2010-1345. Saken var en tvist mellom Oslo Vei AS, som entreprenør, og Sta-

«Samspillsavtale», «partneringavtale» eller «utviklingsavtale»

tens vegvesen om oppgjøret etter en kontrakt om drift og vintervedlikehold av veier. Tvisten gjaldt krav fra entreprenøren om oppgjør for merforbruk av veisalt i forhold til det som var forventet da kontrakten ble inngått. Kontrakten ble omtalt som en «funksjonskontrakt uten mengdeangivelse» og det var da entreprenøren som hadde risikoen for hvor mye salt som var nødvendig for å oppfylle kravene i kontrakten. Det fremsatte kravet om dekning av faktisk forbruk førte derfor ikke frem. Kontrakten var basert på NS 3430. Fordi det i tilbudsgrunnlaget var gitt uriktige opplysninger om historisk saltforbruk, ble det likevel tilkjent dekning av merutgifter etter NS 3430 punkt 7.5, jf. punkt 21, som kompenserte deler av merforbruket.

Det er neppe noe å vinne på å omtale en kontrakt som en «funksjonskontrakt» så lenge det er en beskrivelse som ikke har noe presist innhold. Det sentrale vil uansett være hvilken kontraktsform som er valgt, og hvordan funksjonsog risikofordelingen er avtalt i det konkrete tilfellet. Ved totalentrepriser vil totalentreprenøren ofte ha et utstrakt funksjonsansvar, men også ved utførelsesentrepriser kan beskrivelsen være knyttet til et funksjonskrav, jf. NS 8405 punkt 13.1.

2.5 Samspillskontrakter

Samspillskontrakter har blitt mer og mer vanlig de senere år. Begrepet «samspillskontrakt» beskriver en form for samarbeidsavtale hvor entreprenøren trekkes inn i prosjektutviklingen i en tidlig fase og har en rolle forut for selve utførelsen. Avtaler med samme innehold blir tidvis også omtalt som «samarbeidsavtaler» (hvilket er like dekkende), «partneringavtaler» eller «utviklingskontrakter».

Poenget med disse kontraktene er å få til en større samhandling mellom entreprenør og byggherre ved gjennomføringen enn ved de tradisjonelle entreprisene, ved at entreprenøren aktivt også trekkes inn i planleggings- og utviklingsfasen. Dette samarbeidet om utviklingen av prosjektet kombineres ofte med et vederlagssystem basert på målsum med incitamentsordninger, som gjør at partene har felles økonomisk interesse i at prosjektet gjennomføres til best mulig kvalitet og pris. En del samspillskontrakter utelater bruken av målpris med incitamenter og baserer seg i stedet på at partene, når prosjektet oppnår tilstrekkelig modenhet, avtaler fast pris og gjennomfører kontrakten deretter som en ordinær totalentreprise. I slike situasjoner vil partene ha et særlig godt grunnlag for å avtale en fast pris, og der risikoen knyttet til prisen er mer begrenset enn ellers. Denne modellen, der partene diskuterer grundig de enkelte risikoelementene og finner løsninger på disse, kan føre til at totalentreprenørens risikopåslag kan reduseres og derved kontraktssummen senkes. Det er ikke utviklet noen omforente standard kontraktsbestemmelser for samspillskontrakter for landbaserte entrepriser, men EBA har utarbeidet en veileder med kontraktsgrunnlag, som har vært en del benyttet. Slike kontrakter har gjerne vært delt inn i ulike faser, for eksempel en samspillsfase der partene i fellesskap forestår prosjektutvikling og definerer det som skal bygges, og

en utførelsesfase, der entreprenøren forestår detaljprosjektering og utførelse. Som kontraktsbetingelser for utførelsesfasen har man i all hovedsak benyttet NS 8407, eventuelt med noen tilpasninger. Samspillskontrakter er blant annet behandlet av advokat Olav Bergsaker i hans artikkel «Samspillkontrakter –noen refleksjoner om de rettslige rammene», På rett grunn (2010).

2.6 Generalentreprise og andre organisatorisk bestemte betegnelser

Ved siden av å skille mellom entrepriser på grunnlag av fordelingen av risiko og ansvar for planlegging, prosjektering og utførelse, kan entrepriser også kategoriseres etter hvordan kontraktsarbeidet er organisert. Standardkontraktene har (eller har hatt) definisjoner på enkelte slike entrepriseforhold.

Ved generalentreprisen vil det være én entreprenør – gjerne med en rekke underentreprenører – som overfor byggherren er ansvarlig for alle sider ved utførelsen. Generalentrepriser kan i prinsippet være både totalentrepriser og utførelsesentrepriser. Uttrykket er ikke definert i noen av kontraktsstandardene, men er beskrevet i NS 3450 – Tillegg B (informativt) Entrepriseformer punkt B.2.

Begrepet hovedentreprise (og hovedentreprenør) brukes om kontraktsforhold hvor en entreprenør har underentreprenører til å utføre deler av sine kontraktsforpliktelser. Det er da hovedentreprenøren som hefter overfor byggherren. En hovedentreprise kan i prinsippet være både totalentreprise og utførelsesentreprise.

I NS 3430 punkt 2.4 var hovedentreprenør definert som en som har underentreprenører under seg. På tilsvarende måte var uttrykket definert i NS 3433 punkt 2.3 (underentrepriseavtalen). NS 3431 hadde ingen definisjon av hovedentreprenør, men i NS 3406 (totalunderentrepriseavtalen) punkt 2.3 var det definert på tilsvarende måte som i NS 3430 og 3433.

I de nyere standardene, NS 8405, NS 8406 og NS 8407, er hovedentreprenør ikke definert, men det er liten grunn til å gi uttrykket en ny mening av den grunn. I underentreprisekontrakten NS 8415 (men ikke NS 8416 og NS 8417), er hovedentreprenør fortsatt definert på samme måte som tidligere. Uttrykket er dessuten fortsatt beskrevet i NS 3450 – Tillegg B. Selv om hovedentreprise og hovedentreprenør i standardene har et klart meningsinnhold, er det viktig å være oppmerksom på at bruken av disse uttrykkene i praksis ikke alltid er helt konsistent. Uttrykket hovedentreprise blir av mange brukt synonymt med utførelsesentreprise, det vil si som motstykket til totalentreprise, jf. blant annet LB-2000-01512.

I tillegg til at hovedentreprenør blir brukt synonymt med utførelsesentrepriser, brukes uttrykket også undertiden om den som har hovedaktiviteten på byggeplassen. Brukt i en slik sammenheng har uttrykket i seg selv ingen rettslige implikasjoner. Det kan være uttrykk for at denne entreprenøren er pålagt administrasjonsoppgaver (som i så fall gjør ham til administrerende sideentreprenør), men det må i tilfelle fremgå direkte av avtalen. Det kan også

Generalentreprise

Hovedentreprise

Sideentrepriser

Administrerende og administrerte sideentreprenører

innebære at denne entreprenøren er ment å være hovedbedrift og ansvarlig for samordning av SHA-arbeidet på byggeplassen etter arbeidsmiljøloven § 2-2, men det er ingen automatikk i det.

Byggherren deler ofte opp entreprisen i en rekke sideordnede entreprisekontrakter, benevnt sideentrepriser. Slik organisering benevnes som delt entreprise. Her vil sideentreprenørene ha hver sin kontrakt direkte med byggherren, og det vil ikke foreligge noe kontraktsforhold mellom sideentreprenørene. Ved slike delte entrepriser vil byggherren selv ha ansvar for å forestå koordineringen av sideentreprenørene. Dette kan skje ved at byggherren selv har organisasjon som står for dette, eller ved at han engasjerer en prosjektleder, eventuelt en byggeleder. Uttrykket sideentreprenør er fortsatt definert i NS 8405 og 8407. Delte entrepriser er også omtalt i NS 3450 – Tillegg B.

Det er ved delte entrepriser ikke uvanlig at en av de ellers sideordnede entreprenørene står for administrasjonen av de øvrige. Den som tildeles slik rolle benevnes administrerende sideentreprenør. Uttrykket var definert i NS 3430 punkt 2.7, men er ikke definert i senere standarder.

De plikter en administrerende sideentreprenør påtar seg, går lenger enn det alminnelige samarbeids- og samordningsansvaret. Slike plikter må klart fremgå av kontrakten eller være særskilt avtalt senere, jf. NS 8405 punkt 16.3 og NS 8407 punkt 12.4. Det betales normalt et eget påslag for overtakelse av slikt administrasjonsansvar. Som utgangspunkt innebærer ikke overtakelse av administrasjonsansvar endring av ansvars- og risikofordelingen mellom de sideordnede entreprenørene knyttet til gjennomføringen av kontraktsarbeidet, slik som risikoen for fremdriften. Det hender imidlertid at det samtidig avtales at den administrerende overtar fremdriftsansvaret. Dette er forbundet med en risiko som kan være vanskelig å overskue. En administrerende sideentreprenør som også har fremdriftsansvar for den administrerte, påtar seg i realiteten en garantiforpliktelse som han ikke kan kontrollere oppfyllelsen av. Den administrerende sideentreprenøren styrer for eksempel ikke pengestrømmen, og har ingen sanksjonsmuligheter overfor de administrerte sideentreprenørene. Se også kommentaren til NS 8407 punkt 12.4.1 om dette.

Til tider kan det være uklart hvilke plikter den administrerende entreprenøren har overtatt. En viss klargjøring ligger i formuleringen i NS 8405 punkt 16.3 og NS 8407 punkt 12.4, men fortsatt kan tolkningsproblemer oppstå. Ved tolkningen av hva avtalen inneholder av overføring av ansvar og risiko, vil størrelsen på det avtalte påslaget kunne være et sentralt tolkningsmoment. Det gir en indikasjon på hvilken risiko entreprenøren har påtatt seg.

Tiltransport

Det kan avtales tiltransport av sideentrepriser med overtakelse av risiko for sideentreprenørenes ytelser, jf. NS 8407 punkt 12. Det kan også avtales tiltransport av andre av de kontraktsmedhjelperne byggherren på egen hånd har engasjert. Tiltransport av de prosjekterende er særskilt regulert i NS 8407 punkt 13.

Tiltransport innebærer en overdragelse av den aktuelle kontrakten fra byggherren til entreprenøren, og de tiltransporterte blir da totalentreprenørens kontraktsmedhjelpere. I totalentrepriseforhold er det vanlig at de rådgiverne byggherren har benyttet, blir tiltransportert totalentreprenøren i forbindelse

med at totalentreprenøren overtar ansvaret for den videre prosjekteringen. Det skjer også at byggherren har valgt å kontrahere entreprenører for eksempel for tekniske fag selv, og tiltransporterer disse til totalentreprenøren.

Organiseringen av entreprisene i sideentrepriser, administrerte sideentrepriser, hovedentrepriser/underentrepriser kan i prinsippet skje både for utførelsesentrepriser og for totalentrepriser. Også generalentrepriser kan være både utførelsesentreprise og totalentreprise og er nokså vanlig når totalentrepriseformen er valgt.

Oppsplitting i for mange sideordnede entrepriser stiller ofte store krav til kontraktsutformingen, da det lett kan være uavklarte grensesnitt mellom de ulike entreprisene. Samtidig stilles store krav til byggherren eller den han engasjerer for å administrere arbeidene. Når noe går galt i en byggesak, blir det nesten uten unntak diskusjon om hvor ansvaret og risikoen skal plasseres. Og med mange sideordnede blir det ofte uklarhet og konflikt rundt disse spørsmålene.

2.7 Valg av entrepriseform

Det er mange forhold som kan påvirke valget av entrepriseform. Det er også ulike tradisjoner i ulike deler av bygg- og anleggsbransjen og hos konsulentene som bistår med å tilrettelegge for anbudskonkurranser.

Totalentrepriseformen har blitt mye brukt ved oppføring av bolig- og næringsbygg. For større boligprosjekter er det klart den vanligste kontraktsformen. For anleggsarbeider var det tidligere motsatt, men også her blir det i stadig større grad benyttet totalentrepriser. Flere av de største veientreprisene har for eksempel blitt gjennomført som totalentrepriser de senere årene.

Totalentrepriseformen blir nok ofte oppfattet som den minst krevende kontraktsformen for byggherren. Det er imidlertid langt fra gitt at det av den grunn er det beste valget i enhver sammenheng. Likevel tyder mye på at totalentrepriseformen generelt blir mer og mer brukt. Momenter som kan tale for bruk av totalentreprise er:

– Behov for forutberegnelighet. Særlig for den uprofesjonelle byggherre vil totalentrepriseformen kunne medføre at han får det han har etterspurt uten å ha byggeteknisk innsikt. Kombinert med fast pris unngår ofte byggherren overraskelser. Dette forutsetter imidlertid at hans ønsker er entydig beskrevet.

– Muligheten for å nyttiggjøre seg entreprenørens erfaringer, kompetanse og særlige løsninger ved utviklingen og prosjekteringen av et byggeprosjekt. Ved større utbygginger kan det være hensiktsmessig å trekke entreprenøren inn på et tidlig tidspunkt. Det er denne tanken som også ligger bak bruken av samspillskontraktene.

– Mulighet for å få priset «umodne» prosjekter. Det er ikke nødvendig for byggherren å legge like store ressurser ned i forkant av en anbudsprosess som ved utførelsesentreprisene.

Momenter for totalentreprise

Momenter for utførelsesentreprise

– Klare ansvarsforhold. Byggherren har bare én å forholde seg til når det gjelder prosjektering og utførelse for det aktuelle kontraktsarbeidet. Byggherren slipper å komme i «skvis» mellom arkitekt, andre rådgivere og entreprenør hvis noe går galt.

– Tidsmomentet. Valg av totalentrepriseformen gjør det lettere å starte byggeprosessen før detaljprosjekteringen er gjennomført. Ved utførelsesentreprisen blir parallell prosjektering og bygging ofte lite vellykket.

– Graden av standardisering. Ved standardiserte prosjekter uten særlig behov for individuelle tilpasninger er det ofte lite behov for byggherren å påvirke valget av løsninger.

Momenter som kan tale for bruk av utførelsesentreprise, er:

– Behov for og ønske om å detaljstyre utforming og løsningene. Den vanlige utførelsesentreprisen gir større innflytelse for byggherren under utførelsesfasen. Ofte er dette et helt vesentlig moment for byggherren.

– Graden av profesjonalitet hos byggherren. En del byggherrer vil ha egne prosjektorganisasjoner som nettopp er etablert for å gjennomføre og styre utbyggingsprosjekter.

– Særlig kompliserte bygg og anlegg. Det kan være situasjoner hvor det først og fremst er byggherren som har den nødvendige kompetansen til å styre en prosjektering. Det kan for eksempel være tilfelle ved sykehus, hvor resultatet ikke bare skal oppfylle bygningsmessige krav, men også særlige krav til funksjonalitet, som fastlegges ut fra behandlingsmessige kriterier.

– Behovet for enhetlig utførelse. På en rekke områder er det behov for at løsningene er like for flere bygg og anlegg. Det er da lite rom for å prosjektere ulike løsninger fra prosjekt til prosjekt og løsningene vil være fullt ut lagt av byggherren. Dette kan for eksempel gjelde ved bygging av offentlige veier.

– Prisen. En totalentreprise vil kunne bli dyrere enn en ordinær utførelsesentreprise. Utarbeidelsen av et totalentreprisetilbud er ofte mer kostnadskrevende, samtidig som entreprenøren normalt vil beregne seg en risikopremie. Denne vil imidlertid kunne variere etter modenheten av prosjektet på prisingstidspunktet. Ved utførelsesentreprisen vil byggherren også bedre kunne påvirke og styre kostnadene i byggeprosessen, men dette kan også slå motsatt vei. Selv om totalentreprenøren forutsetningsvis skal prise det merarbeid og den økte risikoen en totalentreprise innebærer, skjer det nok ofte at dette ikke fullt ut blir gjort.

– Kvaliteten. Ved totalentrepriser vil entreprenøren normalt ha en interesse i å velge billigste løsning innenfor rammene av kontrakten, noe som kan være i strid med byggherrens interesser. Det kan imidlertid skje også ved utførelsesentreprise.

Det er ikke mulig generelt å angi hvilken entrepriseform som er mest hensiktsmessig.

På større utbyggingsprosjekter er det ikke uvanlig at byggherren velger å organisere prosjektet med sideentrepriser som dels er utførelsesentrepriser og dels er totalentrepriser. Det er ikke nødvendig at sideentreprisene har samme kontraktsform. Det kan for eksempel i noen prosjekter være hensiktsmessig at de tekniske entreprisene er totalentrepriser selv om bygningsentreprisen er en utførelsesentreprise.

Ingen generell entrepriselovgivning

3 Bruken av NS 8407

3.1 Generelt om bruken av standardkontraktene

Det er ingen generell lovgivning som regulerer rettsforholdet mellom byggherre og entreprenør. Vi har imidlertid etter hvert fått forbrukerlovgivning som regulerer forholdet mellom en profesjonell byggherre og forbrukere ved oppføring av boliger og fritidsboliger (bustadoppføringslova), og annet arbeid på fast eiendom (håndverkertjenesteloven). Det er imidlertid ingen helhetlig lovgivning som regulerer entreprisekontrakter mellom profesjonelle parter. Bygg- og anleggsvirksomhet involverer som regel store verdier. Ofte er det langvarige kontraktsforhold som gjelder kompliserte prosesser. I slike forhold er det særlig viktig at ansvars- og risikofordelingen er tydelig regulert og at aktørene vet hva de har å holde seg til. Dette gjør bygg- og anleggsvirksomhet særlig egnet for standardisering, både med hensyn til tekniske forhold og den rettslige reguleringen av forholdet mellom partene.

Forhandlede kontrakter

Kontrakten må avtales brukt

NS 8407 og de øvrige standardkontraktene er forhandlede kontrakter («agreed documents»), hvor representanter for store deler av bransjen har deltatt i utformingen. Bestemmelsene i slike kontrakter vil ofte være et kompromiss mellom partenes ulike interesser, og gir uttrykk for en felles forståelse for hva som normalt gir en balansert regulering av rettsforholdet mellom partene. I tillegg er mange bestemmelser en nedtegning av det som må anses som gjeldende rett og kutyme for bygge- og anleggsbransjen.

Selv om standardkontraktene blir mye brukt, vil de ikke gjelde direkte i kontraktsforholdet med mindre de blir vedtatt av partene i hvert enkelt tilfelle. For å unngå tvil om standardkontraktene er en del av avtaleforholdet mellom partene, må det henvises til dem i kontrakten. Dette er ivaretatt hvis man benytter kontraktsblankettene som er utarbeidet for NS 8405/8406 og 8407. Likevel er det mange som benytter sine egne kontraktsskjemaer, og det er da viktig med en uttrykkelig henvisning til den standarden som skal gjelde. For å unngå tvil bør kontrakter/bestillinger være skriftlige, slik at det er mulig å etterspore at det er avtalt bruk av en av standardkontraktene. Det er imidlertid normalt ikke nødvendig at kontraktsbestemmelsene vedlegges hvis det er henvist til dem, se blant annet Rt-1991-773, og det blir i praksis heller ikke gjort. Dette gjelder imidlertid primært der man henviser til kjente og alminnelig tilgjengelige kontraktbetingelser. Dersom det er tale om betingelser som er utarbeidet for den enkelte virksomhet, vil det i alminnelighet kreves at slike oversendes eller er gjort klart tilgjengelig på annen måte, for eksempel ved at de er lagt ut på en parts hjemmeside.

Det skjer at det blir inngått kontrakter som ikke har en generell henvisning til at standarden skal gjelde, men sporadisk henviser til enkeltbestemmelser

som for eksempel en reklamasjonsbestemmelse eller en dagmulktbestemmelse. Det kan for eksempel være vist til «reklamasjonsrett i henhold til NS 8405» uten at det andre steder fremgår at standarden gjelder. Da må det i tilfelle tvil foretas en konkret fortolkning av hva partene har ment med hensyn til om det bare er den konkrete bestemmelsen eller hele standarden som skal gjelde.

Det er til tider en utfordring at entreprenører ikke er like nøye når de kontraherer sine underentreprenører og underleverandører som når kontrakten med byggherren inngås. Det er utarbeidet underentreprenørkontrakter tilpasset NS 8405, NS 8406 og NS 8407, og som er trygge å nytte. Hvis entreprenørene ikke er bevisste på bruken av «riktig» kontrakt i disse forholdene, vil det fort kunne bli et gap mellom underentreprenørens ansvar overfor hovedentreprenøren og dennes ansvar overfor byggherren for de samme forholdene. Har ikke partene et bevisst forhold til kontraktsvalget, kan det fort bli konflikt om rekkevidden av underentreprenørens ansvar. Det samme gjelder ved innkjøp av produkter og varer til gjennomføringen av et entrepriseoppdrag som normalt vil følge kjøpsrettlige og ikke entrepriserettslige regler, med mindre partene avtaler annet.

For offentlige anskaffelser er det i forskrift om offentlige anskaffelser (FOR 2016-08-12-974) gitt bestemmelser om bruk av standardkontrakter hvor slike finnes. Dette følger av forskriftens § 8-12 første ledd og § 19-1 første ledd, der det blant annet heter:

«Der det finnes fremforhandlede og balanserte kontraktsstandarder, skal oppdragsgiveren som hovedregel bruke disse.»

Det er ikke sagt noe i forskriften om hva slags type standardkontrakter som skal benyttes. Det er foreløpig ikke inntatt kommentar til disse bestemmelsene i departementets veileder til forskriften, men i veilederen til den tidligere forskriften er følgende uttalt:

«Dette omfatter først og fremst standarder som er blitt til på nasjonalt nivå, for eksempel innen bygg og anlegg Norsk Standard 8405, 8406 eller NS 8431 om fast renhold. Slike standarder inneholder alminnelige kontraktsbetingelser om plikter og rettigheter ved mangler, avvik og betalingsgjennomføring. Oppdragsgiver skal i konkurransegrunnlaget gjøre kjent hvilke kontraktsstandarder som vil bli brukt.»

Forskriften åpner for at det fastsettes særlige vilkår forutsatt at disse er forenlige med EØS-avtalen. Det er imidlertid ikke satt noen andre begrensninger i adgangen til å velge bort standardkontrakter. Bestemmelsen om å bruke standardkontrakter er en ordensbestemmelse og er ikke i forskriften sanksjonert på noen måte. Det vil følgelig ikke ha noen rettslig konsekvens om man velger andre regelsett. En tilbyder har ikke noe krav på at standardkontraktene skal benyttes, jf. blant annet KOFAs sak 2021/106. Hvis det først er inngått kontrakt basert på andre kontraktsbestemmelser, vil de følgelig være gyldige.

Offentlige anskaffelser

3.2 Fremtidig bruk av NS 8407

NS 8407 har, siden den ble utgitt i 2011, fått god mottakelse i bransjen. Vi ser for eksempel at offentlige byggherrer i stadig større grad benytter den på områder hvor utførelsesentrepriser tidligere var dominerende. Totalentrise er nå den dominerende kontraktsformen på de største og mest komplekse prosjektene, ofte i kombinasjon med ulike samspillsvarianter. Mens totalentreprise tidligere hovedsakelig ble benyttet på byggentrepriser, benyttes den nå jevnlig på de største anleggsprosjektene. Det er grunn til å tro at det vil være en fortsatt utvikling i retning av økt bruk av totalentreprisekontrakter også på områder hvor den tidligere ikke har vært mye benyttet så mye.

Fremforhandlede standardkontrakter er normalt rimelig balanserte. NS 8407 har blitt utformet av en bredt sammensatt komité med medlemmer fra blant annet byggherre- og entreprenørsiden.

Tidligere var det en utfordring at det ofte ble gjort betydelige avvik fra standardenes løsninger, og en rekke av de største aktørene i bygge- og anleggsbransjen hadde egne særreguleringer som de foretrakk. Ved utarbeidelsen av NS 8407 har det vært særlig fokus på dette, og det var en uttrykkelig målsetning at NS 8407 skulle anvendes uendret. Dette ble også spesifikt nedfelt i protokollen som ble utarbeidet mellom de deltakende partene. Vårt klare inntrykk er at målsetningen om større rettsenhet er blitt nådd, og vi ser at NS 8407 i stadig større grad brukes uendret eller bare med mindre avvik. Vi tror dette er en klar fordel for bransjen.

4 Totalunderentreprise – NS 8417

4.1 Tilblivelsen av NS 8417

Den nye kontrakten for totalunderentrepriser – NS 8417 – ble vedtatt samtidig med NS 8407 og erstatter NS 3406. NS 8417 er utarbeidet av samme komité som utarbeidet NS 8407, og ble sendt på høring i etterkant av høringsutkastet for NS 8407. NS 8417 har i det alt vesentlige lik regulering av totalunderentreprisene som NS 8407 har for totalentreprisene, men med noen begrensede tilpasninger, jf. punkt 4.2 under. Langt de fleste bestemmelsene i NS 8417 er sammenfallende med tilsvarende bestemmelser i NS 8407, og bestemmelsene har lik plassering i standarden. I høringsbrevet ble det bare bedt om uttalelser som gikk på de særegne bestemmelsene i totalunderentreprisekontrakten, og det ble bare gitt noen ganske få uttalelser til disse.

4.2 Innholdet i NS 8417

Som det fremgår ovenfor, er NS 8417 fullt ut bygd på NS 8407. Systematikken i de to kontraktene er lik, og reguleringen er med få unntak sammenfallende og med lik plassering av bestemmelsene. Det innebærer at det er lett å sammenholde de to kontraktene.

Det er gjort en del tilpasninger i NS 8417 som følge av at partsforholdet er ulikt. Totalunderentreprenørens (definert som TUE) kontraktspart er totalentreprenøren og ikke byggherren. Byggherren er også i NS 8417 definert som den som skal ha levert kontraktsgjenstanden fra totalentreprenøren. Ellers er det noen avvikende reguleringer i NS 8417 sammenlignet med NS 8407 som følge av særtrekkene ved totalunderentreprisene. Dette gjelder blant annet:

– Avvikende regulering av kontraktsdokumentene i punkt 2.1 bokstav e), hvor det er medtatt «uttrykkelig angitte deler av totalentreprenørens kontrakt med byggherren i den utstrekning disse er inkludert». Det innebærer at det ikke automatisk er en «back to back»-regulering av ytelsene i de to kontraktene.

– Plikt for TUE til å delta på møter mellom byggherren og totalentreprenøren etter punkt 4.2.

– At offentlige tillatelser etter punkt 16.3 primært er totalentreprenørens ansvar, og slik at dette ansvaret ikke videreføres til TUE.

– Intervensjonsrett etter punkt 21.5 hvis totalentreprenøren blir vesentlig hindret i sin fremdrift på grunn av TUEs forhold.

4 Totalunderentreprise – NS 8417

– Begrensningen i adgangen til å pålegge endringer etter punkt 31.1 tredje ledd er 20 % i NS 8417, mens den er 15 % i NS 8407.

– Særbestemmelser om ferdigstillelse og overtakelse, herunder regler for gjennomføring av registreringsforretning forut for formell overtakelse etter punkt 36 og 37.

Forholdet mellom NS 8417 og 8407 er kommentert under de forskjellige bestemmelsene.

4.3 Bruken av NS 8417

Det er på samme måte som for NS 8407 forutsatt uendret bruk av NS 8417, og dette kommer på samme måte til uttrykk i protokollen til NS 8417.

Totalentreprenøren vil vanligvis være opptatt av at de forpliktelsene han påtar seg overfor byggherren, blir videreført uendret til underentreprenøren for de ytelser underentrepriseavtalen omfatter («back to back»). Eventuelle avvik fra standarden som totalentreprenøren har i sin kontrakt med byggherren, blir derfor vanligvis videreført i kontrakten med TUE. Av og til gir dette seg også utslag i at det avtales mer omfattende misligholdssanksjoner i totalunderentreprisekontrakten enn i hovedkontrakten, slik at TUE fullt ut blir holdt ansvarlig for konsekvensene av eventuelt mislighold fra hans side. Man opplever blant annet i praksis at dagmulktbestemmelsen i totalunderentreprisekontrakten skjerpes i forhold til i hovedkontrakten. Utgangspunktet er at dagmulkt regnes ut fra kontraktssummen i de to kontraktene. Fordi kontraktssummen i totalunderentreprisekontrakten regelmessig er lavere enn kontraktssummen i totalentreprisekontrakten, risikerer totalentreprenøren å betale høyere dagmulkt til byggherren for forsinkelser som skyldes TUEs forhold, enn det TUE må betale til totalentreprenøren for de samme forholdene. Det er derfor ikke uvanlig at TUE pålegges å dekke den dagmulkt som totalentreprenøren må betale. Det er åpnet for at det kan avtales annen dagmulkt enn det som fremgår av punkt 40.3 første ledd, men ikke for endring av totalbegrensningen på 10 % i punkt 40.3 tredje ledd. En slik avvikende regulering av forsinkelsesansvaret som beskrevet, kan derfor komme i konflikt med forutsetningen om uendret bruk av standarden. Det vil under enhver omstendighet bero på en tolking av den aktuelle kontrakten om det kan anses avtalt at også den generelle begrensningen på 10 % er fraveket.

Selv om NS 8407 er benyttet som kontraktsform i forholdet mellom byggherre og totalentreprenør, er det langt fra alltid at samme kontraktsform blir benyttet overfor underentreprenøren. Det kan for eksempel være at underentreprenørene ikke skal utføre noen prosjektering, og da vil det være mer naturlig å bruke NS 8415 eller NS 8416. Det er likevel da en risiko for at totalentreprenøren ikke oppnår den «back to back»-reguleringen som ofte er ønsket.

Standardkontrakten for landbaserte totalentrepriser, NS 8407, kom ut i 2011 og erstatter den tidligere kontrakten, NS 3431. Tilsvarende erstatter kontrakten for totalunderentrepriser, NS 8417, den tidligere NS 3406.

NS 8407 innebærer en vesentlig omarbeidelse og fornyelse av totalentreprisekontrakten. Den har klare likhetstrekk med standardkontrakten for utførelsesentreprise, NS 8405, men representerer også en videreutvikling i forhold til denne standarden.

NS 8407 brukes i dag i omfattende grad på bygge- og anleggsprosjekter av ulik kompleksitet, og fremstår som den foretrukne entreprisestandarden for mange aktører i bransjen.

Boken dekker behovet for kommentarer for alle som i sitt arbeid bruker totalentreprisestandarden. Den er nyttig både for den praktiske brukeren av standarden, og for jurister og andre som kan ha behov for å trenge dypere ned i enkeltbestemmelser. Boken gir også en oversikt over sentrale entrepriserettslige begreper og prinsipper.

Henning Nordtvedt, Arve Martin Hyldmo Bjørnvik og Johnny Johansen er advokater og partnere i Advokatfirmaet Haavind AS. Alle har entrepriserett som sitt hovedarbeidsområde, og arbeider daglig med rådgivning og tvisteløsning innen dette fagområdet.

Olav Bergsaker er tilknyttet firmaet som Senior Counsel.

Dag Arne Ruud er i dag lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Finnes også på juridika.no

ISBN 978-82-15-02752-4