Panterett: 6. utgave by Universitetsforlaget

Panterett

Jens Edvin A. Skoghøy

PANTERETT

6. utgave

Universitetsforlaget

1. utgave 2004

2. utgave 2008

3. utgave 2014

4. utgave 2018

5. utgave 2021

ISBN 9788215075969 Papirbok

ISBN 9788215075938 EPUB

ISBN 9788215075976 Juridika

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Stian Hole

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

Boken er satt med: Times LT Std 10/13,5

Papir: 90 g Amber Graphic 1,25

Elektronisk tilrettelegging i e-pub-format: PHi Business Solutions Ltd.

Forord

Denne boken – som ble utgitt i 1. utgave i 2004, 2. utgave i 2008, 3. utgave i 2014, 4. utgave i 2018 og 5. utgave i 2021 – har først og fremst som formål å tjene som lærebok for jusstudenter. Dette preger emnevalg og opplegg av boken. Ved utformingen av boken har jeg imidlertid også hatt i tankene at den skal kunne tjene som en nyttig oversikt over panteretten for advokater, dommere og ansatte i finansinstitusjoner. For mer inngående studier i panterettslige emner viser jeg særlig til Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 2. Pant og annen realsikkerhet, 3. utgave ved Borgar Høgetveit Berg, Oslo 2005, og Jens Edvin A. Skoghøy, Panteloven med kommentarer, 3. utgave, Oslo 2016.

Hva jusstudenter bør lære av panterett, kan det være delte meninger om. Ved valg av emner som tas opp, har jeg tatt utgangspunkt i studieplanen for jusstudiet ved UiT – Norges arktiske universitet. Av hensyn til sammenhengen i fremstillingen og nytteverdien for andre enn jusstudenter har jeg imidlertid valgt å ta med enkelte emner som (for tiden) ikke er pensum. De studentene som bare ønsker å lese pensum, kan uten vanskeligheter hoppe over disse emnene.

Forrige utgave er nå utsolgt, og det er på tide med en ny, oppdatert utgave. Disposisjonen og opplegget fra tidligere utgaver er beholdt. Den nye utgaven er en oppdatert fremstilling av de tema som har vært behandlet i tidligere utgaver.

Til illustrasjonsformål har jeg som vedlegg til boken tatt inn de pantedokumentsformularer som er godkjent for pant i fast eiendom, pant i driftstilbehør, pant i varelager, pant i motorvogner og anleggsmaskiner, factoringpant og salgspant samt et formular for pantsettelseserklæring.

Boken er ført à jour per 1. november 2025.

Oslo, november 2025

Jens Edvin A. Skoghøy

Introduksjon

1.1 Hva som menes med panterett. Panterettens formål og begrunnelse

De viktigste regler om pant finnes i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven).

Hva som menes med panterett, er angitt i panteloven § 1-1 første ledd:

«Med panterett menes en særrett til å søke dekning for et krav (pantekravet) i ett eller flere bestemte formuesgoder (pantet).»

Som det fremgår av denne definisjonen, må pantobjektet være «ett eller flere bestemte formuesgoder». I kravet om at pantobjektet må være «formuesgoder», ligger at pantobjektet må ha økonomisk verdi, dvs. at det må kunne selges, leies ut eller på annen måte omgjøres i penger. Det er denne verdi som utnyttes gjennom panteretten. Panteretten har i motsetning til for eksempel en bruksrett ikke noen egenverdi.

Den må være knyttet til et krav av en aller annen karakter og har som formål å sikre oppfyllelse av dette. Oppfyllelsen sikres på den måten at dersom det krav som skal sikres, blir misligholdt, kan panthaveren søke dekning i pantets kapitalverdi (for eksempel ved at pantet blir tvangssolgt eller ved at panthaveren overtar pantobjektet etter en vurdering av dets verdi) eller i pantets avkastning (for eksempel ved at panthaveren for kortere eller lengre tid overtar bruken av pantobjektet eller leier det ut og tar seg betalt av overskuddet). Uansett om dekning søkes i pantets kapitalverdi eller i dets avkastning, vil dekningsaksjonen resultere i et pengebeløp eller rettsgode med en bestemt pengeverdi.

Gjennom panteretten får panthaveren en fortrinnsrett fremfor eierens øvrige – personlige, usikrede – kreditorer til dekning i den økonomiske verdi som det pantbeheftede aktivum representerer («særrett til å søke dekning»). Det er det dekningsprivilegium som panteretten gir, som særkjenner panteretten og gir den verdi.

Det krav som skal sikres gjennom panteretten, er det vanlig å kalle «underliggende gjelds- eller skyldforhold» eller «underliggende krav». Dersom man ser saken fra pantsetterens side, er det mest naturlig å tale om «underliggende gjelds- eller skyldforhold», men ser man saken fra panthaverens side, er det mest naturlig å tale om «underliggende krav».

I de fleste tilfeller går det krav som skal sikres, ut på betaling av penger – for eksempel en bank eller annen finansinstitusjons krav på tilbakebetaling av lån. Det er imidlertid ikke noe i vegen for at det krav som skal sikres, prinsipalt går ut på en naturalforpliktelse – for eksempel en entreprenørs forpliktelse til å oppføre en bygning. Siden det som vil komme ut av en dekningsaksjon, enten er et pengebeløp eller at panthaveren overtar pantobjektet til en fastsatt verdi, vil det i slike tilfeller reelt være det subsidiære erstatningskravet – den økonomiske oppfyllelsesinteressen – som er sikret gjennom panteretten. Det er derfor vanlig å si at det krav som sikres, alltid vil være et pengekrav.1

Den dekningsrett panteretten gir, kan bare utnyttes til dekning av det underliggende skyldforhold, og panteretten er på denne måten uløselig knyttet til dette. 2 En panterett uten noe underliggende skyldforhold gir ikke noen mening. 3 Dersom det ikke er etablert noe underliggende skyldforhold som skal sikres gjennom panteretten, foreligger det heller ikke noen reell og effektiv panterett.

Mellom underliggende gjeldsforhold og pantekrav er det en nær sammenheng. Med «pantekravet» menes det beløp som panthaveren ved en dekningsaksjon kan ta ut av pantobjektet.4

Dersom hele det underliggende skyldforhold er sikret med pant, vil det underliggende forhold og pantekravet være identiske. Det er imidlertid ikke uvanlig at bare en del av det underliggende forhold er pantesikret. Som følge av den begrensning som § 1-5 første ledd bokstav b setter for panterett for renter, vil uansett ofte bare en del av rentene kunne kreves dekket av panteretten. I slike tilfeller vil det underliggende skyldforhold og pantekravet ikke være sammenfallende. Det er derfor behov for en egen betegnelse på det beløp panthaveren ved en dekningsaksjon kan ta ut av pantobjektet. Når § 1-4 bestemmer at «pantekravet» må være bestemt angitt eller beløpsmessig maksimert, menes med «pantekravet» det beløp panthaveren ved en dekningsaksjon kan få dekket av pantobjektet.

Som påpekt ovenfor, fremgår det både av definisjonen i § 1-1 første ledd og den måten dekning må gjennomføres på, at pantobjektet må kunne omgjøres i penger. Det er en forutsetning for at panthaveren skal kunne realisere kapitalverdien av et formuesgode, at panteretten gjelder eiendomsretten til dette. For enkelte formuesgoder gir loven adgang til å etablere panterett i begrensede rettigheter. Etter panteloven § 2-1 første ledd kan for eksempel avtalepant i fast eiendom etableres i «eiendomsrett» eller «tinglyst særlig rett» i eiendommen. Og for pant i driftstilbehør bestemmer § 3-4 tredje ledd at panteretten ikke bare omfatter driftstilbehør som pantsetteren eier, men også tilbehør som han har en «overførbar bruksrett til». Dersom panteretten ikke er etablert

1 Se for eksempel Marthinussen s. 24.

2 Se for eksempel Arnholm s. 328–329.

3 Hans Fredrik Marthinussen ser annerledes på dette, se Marthinussen s. 437 ff.

4 Se for eksempel Kjelstrup s. 81. I panterettslig litteratur blir «pantekrav» av enkelte brukt synonymt med «underliggende forhold», se Marthinussen s. 23–26 med videre henvisninger.

1.1 Hva som menes med panterett. Panterettens formål og begrunnelse 21 i eiendomsretten til pantobjektet, men i en bruksrett eller annen begrenset rettighet, er det bare den begrensede rettigheten som omfattes av panteretten, og det er da – i tilfelle det krav panteretten skal sikre, blir misligholdt – bare den begrensede rettigheten som kan realiseres. Såfremt loven ikke sier noe annet, må den imidlertid forstås slik at panterett bare kan stiftes av eller overfor den som er eier av formuesgodet, og må gjelde eiendomsretten til dette.

Det fremgår av panterettsdefinisjonen i § 1-1 første ledd at hvis det ikke er hjemmel for å etablere pant i en formuesmasse som tingsinnbegrep (dvs. slik en formuesmasse til enhver tid er), kan panterett bare etableres i enkeltgjenstander («ett eller flere bestemte formuesgoder»). Ved pant i enkeltgjenstander må det fremgå av stiftelsesgrunnlaget for panteretten hvilke gjenstander som omfattes av denne («spesialitetsprinsippet i panteretten»), se nærmere punkt 3.3.2.

I de fleste tilfeller vil pantets eier hefte personlig for det krav panteretten skal sikre («pant for egen gjeld»). Dersom det ikke finnes særlig hjemmel for annet, vil panthaveren i så fall – i stedet for å gjøre panteretten gjeldende – kunne velge å inndrive kravet etter de regler som gjelder for alminnelige usikrede kreditorer.5

Selv om pantets eier i de fleste tilfeller også hefter personlig for pantekravet, er det likevel ikke noen nødvendig sammenheng her. For det første kan det tenkes tilfeller hvor det i og for seg er noen som hefter personlig for det krav som er sikret ved panteretten, men at dette er en annen enn pantets eier («tredjemannspant», «pant for fremmed gjeld» eller «realkausjon»). For det andre kan det tenkes tilfeller hvor det ikke er noen som hefter personlig for det forhold som er sikret gjennom panteretten («pant uten personlig gjeldsansvar»). Det foreligger like fullt en form for betalingsplikt («skyldforhold»), men kravet vil i slike tilfeller bare kunne inndrives ved realisasjon av panteretten. Panterett uten personlig fordring er imidlertid en sjelden foreteelse. Pant for fremmed gjeld er derimot ikke uvanlig.

Panteretten kan ha forskjellig grunnlag (avtale, utlegg eller lov), se nærmere punkt 1.3. Selv om jeg i denne boken i noen grad også går inn på utleggs- og lovbestemt pant, er temaet for boken først og fremst panterett på grunnlag av avtale (avtalepant).

I stedet for sikring gjennom panterett kan krav sikres ved at en tredjeperson helt eller delvis stiller seg som medskyldner med debitor (garanti eller kausjon). Dette reiser ingen betenkeligheter sett fra debitors øvrige kreditorers side. Dersom kausjonisten oppfyller, trer han inn i den opprinnelige kreditors krav mot hoveddebitor («regress»), se lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven) § 6-9 tredje ledd. Dersom det ikke finnes grunnlag for noen form for godtroerverv, får imidlertid kausjonisten ikke noen sterkere stilling enn det den opprinnelige kreditor hadde. En garantistillelse vil på denne måten ikke påvirke dekningsutsiktene for debitors øvrige kreditorer.

5 Se nærmere Skoghøy, Panteloven s. 52–53.

Som det fremgår av definisjonen av panterett i panteloven § 1-1 første ledd, gir panteretten kreditor en fortrinnsrett til dekning fremfor debitors øvrige kreditorer. Dette reiser spørsmål om hvorfor debitor ved avtale skal kunne forfordele kreditorene ved å bestemme at en eller flere av disse skal ha fortrinnsrett til dekning.

Den viktigste rettspolitiske begrunnelse for avtalepanterett er at den virker kredittskapende. Ved å kunne tilby pantesikkerhet vil debitor bli tilført økonomiske midler som han ellers ikke ville ha fått. For debitor vil det normalt også være billigere å få kreditt dersom han kan tilby pantesikkerhet, da et pantesikret lån er forbundet med mindre risiko for kredittgiveren enn et lån som ikke er pantesikret, og det at risikoen er mindre, normalt betinger lavere rente. Den lavere risiko som er forbundet med et pantesikret lån, vil også kunne danne grunnlag for en lengre nedbetalingstid eller en mer varig kreditt. Hvis debitor ikke har pantesikkerhet å tilby, må kreditor basere sin kredittgivning på debitors alminnelige betalingsevne. Over tid vil denne lett kunne forverre seg, og det vil derfor være vanskelig å få langsiktig lån uten noen form for sikkerhet. Det at debitor kan tilby pantesikkerhet, vil på denne måten danne grunnlag for økonomisk aktivitet, verdiskapning og økonomisk vekst.

Til tross for den positive samfunnsøkonomiske virkning adgangen til å etablere avtalepant har, er det imidlertid klart at det ikke bør være ubegrenset adgang til dette. Dersom den kreditt som blir ytet, blir benyttet til en nyinvestering, og kreditor bare får panterett i det formuesgode som blir anskaffet for den ytede kreditt, vil pantesikkerheten ikke gå ut over de øvrige kreditorene. Den formuesmasse de kan søke dekning i, vil i slike tilfeller ikke bli forringet som følge av panteretten. I slike tilfeller er adgangen til å etablere avtalepant særlig sterkt legislativt begrunnet.

Forholdet stiller seg annerledes dersom det er tale om å gi pant for gjeld som allerede er etablert («pant for eldre gjeld»). I slike tilfeller blir debitors økonomi ikke tilført nye verdier gjennom pantsettelsen, og i tilfeller hvor det blir gitt pant for eldre gjeld, vil etableringen av panterett derfor skje direkte til fortrengsel for de øvrige kreditorene. Av hensyn til debitors øvrige kreditorer bør det derfor ikke være fritt frem for å etablere avtalepant til sikkerhet for eldre gjeld.

I en mellomstilling mellom avtalepant i det formuesgode som er anskaffet for den pantesikrede kreditt, og avtalepant til sikring av eldre gjeld, kommer avtalepant for nytilført kreditt, men hvor kreditor får panterett i andre formuesgoder enn de som er anskaffet for den kreditt som blir ytet. Selv om debitors økonomi ved den kreditt som pantekreditor har ytet, blir tilført verdier som beløpsmessig tilsvarer de verdier som panteretten legger beslag på, er det ikke uinteressant for debitors øvrige kreditorer hvilke formuesgoder det blir gitt pant i. Den pantesikrede kreditt kan for eksempel være benyttet til å finansiere forbruk eller forretningsmessig drift, eller til å finansiere et vågalt forretningsforetakende som ender med tap, mens panteretten er etablert i fast eiendom eller andre mer stabile verdier. Ved gjennomføring av dekning vil de verdier som er anskaffet for de pantesikrede verdier, i slike tilfeller være borte, og dermed vil de øvrige kreditorenes muligheter til å få dekning bli påvirket.

I tillegg til at panteretten ved pant for eldre gjeld virker direkte til fortrengsel for de øvrige kreditorene, og at det ikke er uinteressant for debitors øvrige kreditorer hvilke formuesgoder det blir etablert pant i, kommer at debitor både av hensyn til egen økonomisk handlefrihet og av hensyn til de usikrede kreditorene bør ha en viss ubeheftet reserve. Det er mange kreditorer som ikke kan sikre seg med pant. Dette gjelder for eksempel skadelidte ved erstatningsoppgjør. Og for mange kreditorer som i og for seg kunne ha krevd pantesikkerhet, vil det å kreve pantesikkerhet by på praktiske vanskeligheter eller komplisere omsetningen. Dette gjelder for eksempel for vareleverandører. Det kan derfor anføres gode grunner for å begrense adgangen til å etablere avtalepant.

Som ovenfor nevnt, vil en pantsettelse til sikkerhet for eldre gjeld direkte skje til fortrengsel for de øvrige kreditorene. Vi har likevel ikke noe forbud mot dette. Hvis pantsettelse til sikkerhet for eldre gjeld skulle ha vært forbudt, ville det kunne være til hinder for en gunstig refinansiering. Dette vil ikke bare ramme debitor, men også kunne gå ut over de øvrige kreditorene. Pantsettelse til sikkerhet for eldre gjeld søkes etter vår lovgivning motvirket ved omstøtelsesregler i konkurs. Dersom pantsetteren går konkurs, kan pantstillelser til sikkerhet for eldre gjeld i den siste tiden før konkursåpningen, bli omstøtt, se lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) §§ 5-7 og 5-9.

Foruten ved omstøtelsesregler i konkurs søkes pantsettelsesadgangen begrenset ved at det bare er adgang til å etablere avtalepant i formuesgoder som loven gir hjemmel for å etablere avtalepant i, se panteloven § 1-2 andre ledd.

Både av hensyn til debitor selv og av hensyn til hans øvrige kreditorer bør det heller ikke være opp til panthaver og pantsetter å avtale hvordan tvangsdekning skal skje dersom det blir aktuelt å søke dekning gjennom pantet. Med sikte på å sikre størst mulig dekning bør lovgiverne sørge for å etablere en betryggende ordning for panterealisasjon. Hvordan tvangsdekning skal gjennomføres, reguleres først og fremst av lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven). Før det krav som er sikret gjennom panteretten, er misligholdt, kan det som hovedregel ikke gyldig inngås avtale om at tvangsdekning skal skje på annen måte enn gjennom namsmyndighetene, se tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 andre ledd. I punkt 6.3 blir det gitt en kortfattet oversikt over reglene om gjennomføring av tvangsdekning.

Det er et grunnleggende vilkår for gjennomføring av tvangsdekning at alle heftelser med bedre prioritet enn den rettighetshaver som begjærer dekning («saksøkeren»), blir dekket eller overtatt utenfor kjøpesummen («dekningsprinsippet»). Da dette prinsippet er av stor betydning for forståelsen av panteretten, går jeg i punkt 6.4 forholdsvis grundig inn på dette. Bortsett fra dekningsprinsippet blir reglene om gjennomføring av dekning svært kortfattet behandlet.

Siden panthaveren i tilfelle det krav som er sikret gjennom panteretten, ikke blir gjort opp, kan kreve dekning i pantet, representerer panteretten en heftelse på pantobjektet

Det er for panteretter vanlig å skille mellom sikringsstadiet og fullbyrdelsesstadiet Fullbyrdelsesstadiet innledes med at panthaveren begjærer dekning eller tar de skritt som etter loven er nødvendige for å forberede dekningsbegjæringen. Inntil dette tidspunkt befinner panteretten seg på sikringsstadiet.

De rådighetsbegrensninger panteretten legger på eieren på sikringsstadiet, varierer med pantets art og etter hvor god sikkerheten er. Mens eieren av en villaeiendom som er belånt med vanlig første prioritet (innenfor 60 % av lånetakst), vil merke lite til panteretten så lenge renter og avdrag blir betalt, stiller forholdet seg annerledes for en næringsdrivende som har pantsatt driftstilbehør, varelager eller utestående fordringer. For at en panthaver med pant i driftstilbehør, varelager eller utestående fordringer skal opprettholde sikkerheten, må han holde seg løpende orientert om hvordan virksomheten blir drevet.

Som fellesbetegnelse på sikkerhetsretter som gir fortrinnsrett til et formuesgode, brukes «realsikkerhet». De viktigste realsikkerhetsretter ved siden av panteretten er tilbakeholdsrett og leiefinansiering («financial leasing»).

1.2 Panterettens opprinnelse og utvikling

Panteretten har dype historiske røtter og har utviklet seg fra en eiendomsrettskonstruksjon.

Opprinnelig ble sikkerhet i debitors formuesgoder enten ordnet på den måte at formuesgodet ble overdratt til kreditor med gjenløsningsrett for debitor (resolutivt betinget eiendomsrett) eller på den måte at kreditor skulle ha rett til å overta formuesgodet når det krav som skulle sikres, ble misligholdt (suspensivt betinget eiendomsrett). Av disse former for realsikkerhet er overdragelse med gjenløsningsrett den eldste. Denne form er kjent både i romerretten og i eldre germansk rett. I den eldste norske rett ble sikkerhet i form av salg med gjenløsningsrett kalt «forsala». Sikkerhetsstillelse i form av en suspensivt betinget eiendomsrett er noe yngre. I eldre norsk rett ble denne form for sikkerhet kalt for «veð». Den er anerkjent blant annet i Frostatingsloven. Det vi i dag kjenner som håndpant (dvs. panterett hvor pantsetteren må fratas rådigheten over pantobjektet), er en videreutvikling av sikkerhet i form av resolutivt betinget eiendomsrett, mens underpant (dvs. panterett hvor pantsetteren beholder rådigheten over pantobjektet på sikringsstadiet) er en videreutvikling av sikkerhet i form av suspensivt betinget eiendomsrett.

Enten sikkerhetsstillelsen skjedde ved «forsala» eller ved «veð», ble dekning opprinnelig gjennomført på den måten at kreditor, dersom han ikke fikk betaling, måtte overta sikkerhetsobjektet. Dette tilfalt kreditor som endelig eiendom («lex commissoria»). Noen personlig fordring på debitor ved siden av pantet synes kreditor opprinnelig ikke å ha hatt, men dette skjedde det tidlig en endring i. Allerede på Magnus Lagabøtes tid hadde kreditor adgang til, i stedet for å gjøre bruk av realsikkerheten, å søke debitor etter de regler som gjaldt for vanlige gjeldskrav.

Etter hvert utviklet det seg den ordning at pantet måtte takseres før kreditor kunne ta det til endelig eiendom. Dette skjedde i form av en egen eiendomsdom. Ved eiendomsdommen fikk debitor en viss løsningsfrist. Ble eiendommen ikke løst av debitor innen fristen, overtok kreditor eiendommen til den fastsatte takst. Panthaveren måtte da betale til debitor det som taksten oversteg panthaverens krav med.

På et senere stadium i utviklingen ble overtakelse av pantet med taksering ved eiendomsdom avløst av en ordning med offentlig auksjon. Dekning ved auksjon var kjent før Kong Christian Vs Norske Lov av 1687, men det gamle systemet med eiendomsdom fortsatte å bestå som et alternativ til offentlig auksjon frem mot år 1800.

Ved overgangen fra overtakelse av eiendomsretten etter taksering til dekning ved auksjon ble panteretten fullstendig løsrevet fra eiendomsretten.

I utviklingen av moderne norsk panterett representerer 1857 et viktig tidsskille. Før 1857 kunne ikke bare fast eiendom, men også løsøre og fordringer underpantsettes, dvs. stilles som sikkerhet uten at debitor måtte fratas rådigheten over sikkerhetsobjektet. Etterhånden var også generalpant blitt akseptert, dvs. pant i alt det debitor eide på pantsettelsestidspunktet og i fremtiden måtte komme til å eie. På samme måte som for fast eiendom fikk også pant i løsøre og fordringer beskyttelse mot pantsetterens kreditorer (rettsvern) ved tinglysing. Det samme gjaldt generalpant.

Ved panteloven av 1857 ble adgangen til å etablere avtalepant sterkt innsnevret. For det første ble generalpant avskaffet. Dersom det ikke var særlig hjemmel for annet, ble det for det andre for pantsettelse av annet enn fast eiendom fastsatt som vilkår for at panteretten skulle ha rettsvern mot pantsetterens kreditorer, at pantsetteren måtte fratas rådigheten over pantobjektet («håndpantregelen»). For det tredje ble det for pantsettelse av fast eiendom og andre formuesgoder som kunne pantsettes som underpant, innført et spesialitetsprinsipp: For at panteretten skulle være gyldig, måtte pantobjektet være bestemt angitt i stiftelsesgrunnlaget («individualisert»), og for at den skulle ha rettsvern mot pantsetterens kreditorer, måtte det beløp som skulle kunne kreves dekket av pantet, være bestemt angitt eller maksimert.

Den sterke begrensning i adgangen til å etablere underpant som ble innført ved panteloven av 1857, viste seg etter hvert å være for streng, og utviklingen har senere gått i retning av en stadig videre adgang til å etablere underpant.

For skip ble det allerede i panteloven av 1857 gjort unntak fra håndpantregelen. Visse kredittinstitusjoner kunne også få pant i løst produksjonsutstyr (driftstilbehør).

I tillegg kunne industri- og håndverksbedrifter av en viss størrelse ved såkalt forlagspantebrev pantsette lager av produkter til sikkerhet for produksjonskreditt.

Ordningene med driftstilbehørs- og forlagspant ble utbygd og utvidet ved driftstilbehørspanteloven av 1895 og forlagspanteloven av 1946. I 1931 fikk også hotellforetak adgang til å pantsette driftstilbehør. Ved enkelte særlover fikk også nærmere bestemte kredittinstitusjoner adgang til å oppnå underpant for kreditt til fiske, fiskeindustri og landbruk.

Det største skritt til utvidet adgang til underpantsettelse ble tatt ved panteloven av 1980. Ved denne loven fikk næringsdrivende en alminnelig adgang til å underpantsette (1) driftstilbehør, (2) varelager og (3) motorvogner og anleggsmaskiner. Adgangen til å pantsette motorvogner og anleggsmaskiner er senere utvidet til også å gjelde jernbanemateriell (1996). Motorvogner, anleggsmaskiner og jernbanemateriell kan pantsettes enkeltvis eller samlet, mens driftstilbehør og varelager bare kan pantsettes samlet (som såkalt tingsinnbegrep). I tillegg åpnet panteloven av 1980 for pantsettelse av (4) enkle pengekrav, dvs. pengekrav som ikke er knyttet til verdipapir eller innløsningspapir. Etter § 4-4 kan enkle pengekrav pantsettes enkeltvis av enhver. For næringsdrivende kan den utestående masse av enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester – såkalte fakturafordringer – også pantsettes samlet (factoringpant), se § 4-10.

Av prinsipielt viktige lovendringer etter tusenårsskiftet kan nevnes at det i 2015 ble åpnet adgang til særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerretter, og i 2020 ble det åpnet adgang til særskilt pantsettelse av varemerker. Før disse lovendringene inngikk disse immaterialrettighetene i driftstilbehørspant. Som begrunnelse for at det ble åpnet adgang til særskilt pantsettelse av immaterialrettigheter er det i forarbeidene til lovvedtaket i 2015 fremholdt at immaterialrettigheter i dag utgjør en betydelig større del av verdiene i næringslivet enn da panteloven ble gitt, og at det derfor er behov for å benytte slike rettigheter som grunnlag for kreditt.6 Selv om det er åpnet adgang til særskilt pantsettelse av patenter, varemerker og planteforedlerrettter, inngår disse rettighetene fortsatt i driftstilbehørspant som næringsdrivende måtte stille, se panteloven § 3-4 andre ledd bokstav b.

Da pantsettelsesadgangen ved panteloven av 1980 etter manges oppfatning var blitt for vid, ble det i 1990 nedsatt et utvalg for etterkontroll av konkurslovgivningen mv. med professor dr.jur. Thor Falkanger som leder (Falkanger-utvalget). En sentral del av mandatet for dette utvalget var å vurdere hvorvidt pantsettelsesadgangen burde innskrenkes.

Utformingen av Falkanger-utvalgets mandat bar klart preg av den argumentasjon som Sjur Brækhus gjennom en generasjon hadde ført mot en for vid pantsettelsesadgang. Den grunnleggende behandling finnes i en tidsskriftartikkel fra 1976.7 Hans argumentasjon er i oppdatert form videreført i hans senere fremstillinger av panteretten.8 Brækhus har gått sterkt imot at næringsdrivende skal ha adgang til å pantsette samlet den utestående fordringsmasse (factoringpant).9

6 Se Prop. 101 L (2013–2014) Endringer i panteloven m.m. (pant i patenter og planteforedlerretter), s. 31.

7 Sjur Brækhus, «Realkreditt kontra personalkreditt», Jussens Venner, 1976 s. 205 ff. (også trykt i Sjur Brækhus, Fra kredittretten og andre rettsområder, Oslo 1978, s. 238 ff.).

8 Se Brækhus s. 240 ff.

9 Se Brækhus s. 156 ff.

Falkanger-utvalget avgav utredning i 1993. 10 I denne utredningen ble det foreslått forholdsvis dramatiske innskrenkninger i pantsettelsesadgangen. Utvalget gikk for det første enstemmig inn for å oppheve adgangen for næringsdrivende til å pantsette samlet den utestående fordringsmasse. Et flertall av utvalget foreslo for det andre å oppheve adgangen til å underpantsette varelager. Formålet med disse forslagene var å skaffe flere midler til bobehandling og til dekning av uprioriterte krav.

De mest betydningsfulle begrensningene i pantsettelsesadgangen som ble foreslått av Falkanger-utvalget, har jeg behandlet mer utførlig i en artikkel i Juristkontakt for 1994.11 I denne artikkelen blir flere av forslagene til dels sterkt kritisert. Blant annet gikk jeg inn for å beholde varelager- og factoringpantordningene.

Utredningen fra Falkanger-utvalget ble på vanlig måte sendt ut på høring, og under høringen møtte forslagene om å oppheve ordningene med varelager- og factoringpant sterk motstand fra næringslivshold. Det ble blant annet pekt på at en opphevelse av varelager- og factoringpant ville føre til en betydelig svekkelse av kredittilførselen til næringslivet, og at en opphevelse av disse panteordningene ville slå ulikt ut for ulike bransjer og føre til skjeve distriktspolitiske virkninger, se nærmere punkt 2.4.1. På denne bakgrunn ble disse forslagene ikke fulgt opp i odelstingsproposisjonen.12

Som et tredje tiltak for å skaffe tilstrekkelige midler til bobehandling foreslo Falkanger-utvalget innført en ordning med at konkursboer til sikkerhet for omkostningene ved konkursbehandling skulle få lovbestemt pant på første prioritet i alle pantbeheftede formuesgoder som tilhører konkursdebitor, begrenset til 5 % av formuesgodenes verdi.13 Dette forslaget fikk departementets støtte.14 Under stortingsbehandlingen fant imidlertid Stortinget at departementet ikke hadde foretatt en tilstrekkelig utredning av alternative måter å skaffe midler til konkursbobehandling på. På denne bakgrunn ble regjeringen ved vedtak i Stortinget 15. juni 1999 pålagt å «utrede ulike måter å sikre at det er nok verdier i konkursboer til å kunne drive en forsvarlig bobehandling».

Dette pålegget ble fulgt opp ved at Justisdepartementet 6. september 2001 sendte ut et høringsnotat med forslag om ulike former for sikring av tilstrekkelige midler til konkursbobehandling. På grunnlag av høringsnotatet og de uttalelser som ble avgitt under høringsrunden, fremsatte regjeringen våren 2004 en ny odelstingsproposisjon med forslag om å innføre en ordning med første prioritets legalpant i alle formuesgo-

10 NOU 1993: 16 Etterkontroll av konkurslovgivningen mv.

11 Jens Edvin Andreassen [Skoghøy], «Pantelovgivningen i støpeskjeen», Juristkontakt, Hefte 1 for 1994, s. 15 ff.

12 Se prp. 1999 s. 165–166.

13 Ideen om at en viss andel av pantsatte gjenstanders verdi skal forbeholdes konkursboet, ble første gang lansert av Sjur Brækhus, «Realkreditt kontra personalkreditt», Jussens Venner, 1976 s. 205 ff. Argumentasjonen er videreført i Brækhus s. 249–250.

14 Prp. 1999 s. 179 ff.

der som tilhører konkursdebitor, og som er beheftet med panterett, og som kan være gjenstand for utlegg eller konkursbeslag, på 5 % av formuesgodets verdi til dekning av nødvendige boomkostninger.15 For å hindre omgåelse ble forslaget om første prioritets legalpanterett utvidet til også å gjelde formuesgoder som tilhører tredjeperson, og som tredjeperson har stilt til sikkerhet for konkursdebitors gjeld. Denne gang fikk forslaget Stortingets støtte.16 For realregistrerte formuesgoder fant imidlertid Stortinget at boets legalpant burde ha en øvre grense på 700 ganger rettsgebyret (700 R) for «hvert realregistrerte panteobjekt».17 Med denne endringen ble regjeringens forslag ved lovendring våren 2004 vedtatt som ny § 6-4 i panteloven.18

Ordningen med første prioritets legalpant for konkursboer til sikkerhet for boomkostninger trådte i kraft 1. juli 2005. 19 Siden 1. januar 2025 har rettsgebyret vært kr 1 314.

For privatpersoner vil ordningen med første prioritets legalpant for inntil 5 % av formuesgodets verdi til sikkerhet for boomkostninger neppe få noen praktisk betydning for adgangen til å ta opp pantelån, da det totale antall personlige konkurser er lite. For næringsdrivende må legalpantregelen derimot forventes å medføre at næringsdrivende som vil pantsette sine formuesgoder, normalt bare vil få dem belånt med inntil 95 % av verdien, forutsatt at det ikke gjelder et særlig kostbart pantobjekt. Det resterende finansieringsbehovet må de næringsdrivende dekke med egne midler eller med usikret kreditt til høyere kredittpris. I forarbeidene til lovendringen i 2004 anså departementet det «ikke nødvendigvis uheldig dersom næringsdrivende på denne måten får en noe mer begrenset tilgang på realkreditt». Etter departementets mening er dette noe «som, om enn i begrenset utstrekning, kan bidra til å bedre kredittyterens kredittvurdering og oppfølgning av kreditten».20

1.3 Ulike former for panterett

1.3.1 Innledning

Ut fra stiftelsesgrunnlaget kan panterettigheter deles inn i tre grupper: Avtalepant, utleggspant og lovbestemt pant (legalpant). I det følgende blir det gitt en kort oversikt over disse tre formene for panterett.

15 Ot.prp. nr. 23 (2003–2004) om endringer i lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs og i enkelte andre lover.

16 Se Innst. O. nr. 59 (2003–2004), s. 1–4.

17 Se Innst. O. nr. 59 (2003–2004), s. 3.

18 Denne begrensningen for boets legalpant gjelder også når et kredittforetak tar opp lån med fortrinnsrett til dekning i kredittforetakets sikkerhetsmasse, se lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) § 11-15 første ledd.

19 Se lov 23. april 2004 nr. 18 om endringer i lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs og enkelte andre lover, jf. kgl.res. 17. desember 2004 nr. 1665.

20 Ot.prp. nr. 23 (2003–2004), s. 21.

1.3.2 Avtalepant

Med «avtalepant» menes panterett som er stiftet ved avtale mellom to parter – panthaver og pantsetter.

Dersom det ikke er særlig hjemmel for annet, kan ethvert krav sikres med avtalepant. Avtalepant kan for eksempel brukes til å sikre lån i bank eller annen finansinstitusjon, leverandørkreditt mv.

Det følger av panteloven § 1-2 andre ledd at det bare kan etableres avtalepant i formuesgoder som det er lovhjemmel for å etablere avtalepant i (det panterettslige legalitetsprinsipp).

Etter sikker panterettslig terminologi brukes uttrykket «pantsettelse» bare om stiftelse av avtalepant.

Med mindre annet er bestemt eller fremgår av sammenhengen, kan panteloven fravikes ved avtale mellom panthaver og pantsetter, se panteloven § 1-2 første ledd. Siden det kreves lovhjemmel for å etablere avtalepant, er imdlertid de ulike pantobjektene preseptorisk regulert i loven.

1.3.3 Utleggspant

Vi har to former for utleggspant – namsutleggspant og skifteutleggspant.

Med «namsutleggspant» menes panterett som blir stiftet av namsmyndighetene som ledd i vanlig gjeldsinndrivelse.

Dersom kreditor ikke har noen sikkerhet for sitt krav, og debitor ikke gjør opp frivillig, må kreditor, dersom han vil inndrive kravet og han fra før av ikke har tvangsgrunnlag for utlegg, skaffe seg slikt tvangsgrunnlag – typisk i form av dom for kravet. På grunnlag av tvangsgrunnlaget kan kreditor begjære utlegg, se tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2, jf. § 4-1 andre ledd.

Etter lovendring i 2004 trenges det for krav som fremgår av «skriflig meddelelse som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang», ikke eget tvangsgrunnlag, idet slike krav – slik tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav f lyder etter denne lovendringen – i seg selv er særlig tvangsgrunnlag for utlegg. Som fremholdt i forarbeidene til bestemmelsen, vil en faktura «som grovt angir de ytelser kravet knytter seg til», oppfylle bestemmelsens krav.21

Ordningen med skriftlig meddelelse som særlig tvangsgrunnlag for utlegg ble innført ved lovendring i 2004.

For at en skriftlig meddelelse som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav f, skal gi tvangsgrunnlag, må det være «meddelt skyldneren på en måte som gjør det mulig for ham å ta stilling til kravet og eventuelt imøtegå dette».22 Det at meddelelsen må være sendt av «fordringshaveren selv», er ikke til hinder for at meddelelsen etter fullmakt fra kreditor kan være sendt av andre – for eksempel av en advokat. Poenget med uttrykket «fordringshaveren

21 Se Ot.prp. nr. 43 (2003–2004) om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organisering av den sivile rettspleie på grunnplanet), s. 47, jf. NOU 1992: 93 s. 25. 22 Se Rt. 2012 s. 1195 U.

selv» er at meddelsen må være oversendt til debitor før utleggsbegjæringen, og at det ikke holder at det ved behandlingen av begjæring om utlegg blir oversendt av namsmannen.23

Dersom tvangsgrunnlaget er en skriftlig meddelelse som nevnt i tvfl. § 7-2 andre ledd bokstav f, og saksøkte gjør innvendinger mot kravet, skal saken overføres til forliksrådet dersom noen av partene ber om det, se tvfl. § 7-7 andre ledd.

Det at skriftlig meddelelse som nevnt i tvfl. § 7-2 første ledd bokstav f gir tvangsgrunnlag, innebærer at man for krav som er kommet til uttrykk på denne måten, ikke trenger dom for å kunne få utlegg såfremt kravet ikke blir bestridt. Etter rettspraksis anses en slik meddelelse derimot ikke som tvangsgrunnlag i relasjon til bestemmelsen om motregning i tvfl. § 4-3.24 Denne bestemmelsen fastsetter at saksøkte etter at tvangsfullbyrdelse er begjært, ikke kan protestere mot tvangsfullbyrdelse på det grunnlag at han har et kompensabelt motkrav med mindre «motkravet er erkjent eller det foreligger tvangsgrunnlag for motkravet overfor saksøkeren». Dersom motregningserklæringen er fremsatt før tvangsfullbyrdelse blir begjært, er motregningsretten noe videre. I slike tilfeller er det et vilkår for motregning mot krav som er fastslått i fullbyrdelsesdom, at motregningen støtter seg på omstendigheter som er oppstått så sent at motregning ikke kunne ha vært erklært før avgjørelsen.25

Utleggspant blir stiftet ved utleggsforretning, som blir holdt av namsmyndighetene, se tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1 andre ledd andre punktum. Kreditor får ved utleggspantet en fortrinnsrett til dekning i det formuesgode det er tatt utlegg i, og kan på dette grunnlag begjære tvangsdekning.

Hjemmelen for namsutleggspant må søkes i dekningsloven kapittel 2, jf. kapittel 3 og 4 og tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7 supplert med bestemmelser i spesiallovgivning.

Med «skifteutleggspant» menes «panterett stiftet av tingretten i midler som er under skiftebehandling, til sikkerhet for ektefelles, arvings, legatars eller kreditors krav ifølge skiftet», se panteloven § 5-1 bokstav b.

I hvilke tilfeller en loddeier under skifte av felleseie eller dødsbo kan bli påtvunget en pantesikret fordring mot en loddeier i stedet for kontant oppgjør, reguleres av lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) § 70 og arveloven § 107 andre ledd. Det kan imidlertid ikke være noe i vegen for at det etter avtale mellom den som har krav på oppgjør på et felleseie- eller dødsboskifte, og den som får et formuesgode utlagt til seg på skiftet, kan stiftes skifteutleggspant utenom i de lovbestemte tilfellene. For at man skal stå overfor et skifteutleggspant, må imidlertid panteretten (1) være stiftet av tingretten som ledd i et felleseie- eller dødsboskifte, (2) være etablert til sikkerhet for ektefelles, arvings, legatars eller kreditors krav ifølge skiftet, og (3) være stiftet i midler som er under skiftebehandling, og som blir utlagt til noen som naturalutlegg under skiftet.26

23 Rt. 2009 s. 1560 U.

24 Rt. 2011 s. 193 U.

25 Se Rt. 2011 s. 193 U, jf. Rt. 1993 s. 1282 U. Jf. Ot.prp. nr. 65 (1990–91), s. 108.

26 Se nærmere Skoghøy, Panteloven s. 530.

1.3.4 Lovbestemt pant (legalpant)

Med «lovbestemt pant» eller «legalpant» menes panterett som oppstår direkte på grunnlag av lov eller andre rettsregler uten noe særskilt stiftelsesgrunnlag.

De fleste krav som lovgiverne har utstyrt med legalpanterett, er krav som påhviler den som er eier av det legalpantbeheftede formuesgode, og som lovgiverne har funnet grunn til å søke å sikre oppfyllelse av. Dette gjelder for eksempel kommunenes krav på eiendomsskatt og krav fra kommuner eller kommunale etater på avfallsgebyr, feieavgift og vann- og kloakkavgifter, se panteloven § 6-1 første og andre ledd.

De praktisk viktigste bestemmelser om lovbestemt pant i fast eiendom finnes i panteloven § 6-1. Disse er imidlertid ikke uttømmende. Det finnes flere viktige bestemmelser om legalpant i fast eiendom i spesiallovgivning. Som eksempler kan nevnes bestemmelsene i lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste (tomtefesteloven) § 14 og lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) § 18-11.

Panteloven § 6-2 inneholder regler om rettsvern for legalpant i løsøre, men gir selv ikke hjemmel for slikt pant. Hjemmelen for legalpant i løsøre må søkes i spesiallovgivning.

For skip finnes praktisk viktige bestemmelser om legalpant – såkalt sjøpant – i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) kapittel 3 avsnitt II. Som eksempler på krav som er sikret med sjøpant i skip, kan nevnes krav på mannskapshyre, kanal-, havne- og losavgifter, bergelønn og nærmere bestemte former for erstatningskrav, se sjøloven § 51.

Etter lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven) § 4, jf. § 18 skal det føres et register over akvakulturtillatelser. For krav på tvangsmulkt etter § 28, krav om dekning av utgifter til iverksetting av tiltak for den ansvarliges regning etter § 29 og krav på overtredelsesgebyr etter § 30 har staten etter § 20 fjerde ledd legalpant i akvakulturtillatelsen.

Som nevnt i punkt 1.2 foran, fikk konkursboer ved lovendring i 2004 til sikkerhet for nødvendige boomkostninger lovbestemt panterett på første prioritet for 5 % av verdien av alle formuesgoder som tilhører konkursskyldneren, og som er beheftet med panterett og kan være gjenstand for kreditorbeslag, eller som tredjeperson har stilt som pantesikkerhet for konkursskyldnerens gjeld (panteloven § 6-4). Formålet med regelen er å sikre nødvendige midler til en forsvarlig konkursbobehandling – både for å finne frem til mulige skjulte midler og for å avdekke eventuell økonomisk kriminalitet.27

1.4 Skillet mellom underpant og håndpant

Panteloven skiller mellom underpant og håndpant.

Dersom pantsetteren etter stiftelsesgrunnlaget for panteretten forutsettes å beholde den faktiske rådighet over pantobjektet på sikringsstadiet, står man overfor underpant, se panteloven § 1-1 andre ledd.

27 Se Ot.prp. nr. 23 (2003–2004) om endringer i lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs og i enkelte andre lover, s. 14 ff., jf. s. 62 ff. og Innst. O. nr. 59 (2003–2004), s. 1 ff.

I de fleste tilfeller stilles det krav om tinglysing eller registrering for at underpant skal være beskyttet mot tredjeperson, se for eksempel § 2-5, § 3-6 og § 3-12. Men dette gjelder ikke alltid, se for eksempel § 3-17, § 6-1 fjerde ledd og § 6-2.

Selv om loven stiller krav om tinglysing eller registrering, vil en utinglyst eller uregistrert panterett være gyldig partene imellom såfremt formuesgodet i forholdet mellom eier og panthaver kan beheftes med den type panterett det er tale om.28 Det at en panterett er gyldig, men ikke har rettsvern, innebærer at den kommer på prioritet foran eierens rett, men bak alle rettsstiftelser som enten har eller ikke trenger rettsvern. Dersom panteretten ikke har rettsvern, vil imidlertid tvangsdekning stort sett ikke kunne kreves uten at panthaveren først erverver dom eller annet alminnelig tvangsgrunnlag for tvangsdekning, se tvangsfullbyrdelsesloven §§ 8-2, 9-2, 10-2, 11-2 og 12-2, jf. § 4-1.

Avgjørende for om man står overfor et håndpant, er om panthaveren eller en tredjeperson som påtar seg å sitte med tingen, etter stiftelsesgrunnlaget for panteretten forutsettes å overta den faktiske rådighet over pantobjektet på sikringsstadiet, se panteloven § 1-1 tredje ledd.

I tilfeller hvor rådighetsberøvelse er nødvendig for at panthaveren skal ha rettsvern, vil det som utgangspunkt måtte legges til grunn at man står overfor et håndpant. Ved avtalepant kan det imidlertid tenkes at det blir avtalt at pantsetteren skal beholde rådigheten over pantobjektet, selv om rådighetsberøvelse er nødvendig for at panteretten skal ha rettsvern. I så fall vil man stå overfor et underpant i lovens forstand.

På samme måte som ved tinglysing eller registrering vil krav om at eieren må fratas rådigheten over pantobjektet for at panteretten skal ha rettsvern, ikke ha betydning for panterettens gyldighet partene imellom.29 Det som er avgjørende for om en panteavtale er gyldig partene imellom, er om pantsetteren etter loven har adgang til å stifte avtalepant i det formuesgode det er tale om, til fordel for panthaveren, se punkt 2.1.1. Men dersom partene har avtalt at pantsetteren skal beholde rådigheten over pantsatt løsøre som må overleveres for at panteretten skal få rettsvern, vil panteretten ikke bare mangle sivilrettslig vern mot tredjeperson, men også strafferettslig vern etter straffeloven 2005 § 386 (straffeloven 1902 § 278 andre ledd), jf. Rt. 1924 s. 895 A. Hvis panteretten ikke har rettsvern, vil den som regel heller ikke gi grunnlag for direkte dekning, dvs. at panthaveren ikke kan kreve dekning direkte på grunnlag av panteretten, men først må skaffe seg dom eller annet alminnelig tvangsgrunnlag for sin rett til å kreve dekning, se for eksempel tvangsfullbyrdelsesloven § 8-2.

28 Se Rådsegn 8 s. 111, prp. 1980 s. 102 og Andreassen, Factoringpant s. 281–282. Annerledes Brækhus s. 7.

29 Se Rådsegn 8 s. 111 og prp. 1980 s. 102, annerledes Brækhus s. 7.

Gjenstand for panterett

2.1 Noen utgangspunkter

2.1.1 Generelt om hvilke formuesgoder som det kan stiftes panterett i

Som nevnt i punkt 1.1, følger det både av definisjonen av «panterett» i panteloven § 1-1 første ledd og av den måte panthaveren ved mislighold må ta seg dekket på, at gjenstanden for panteretten (pantobjektet) må ha økonomisk verdi, dvs. at den kan selges, leies ut eller på annen måte omgjøres i penger.

For avtalepant bestemmer panteloven § 1-2 andre ledd at panterett «bare [kan] stiftes rettsgyldig hvor dette er hjemlet i denne lov eller i annen lovbestemmelse». Bestemmelsen gir uttrykk for det man kan kalle det panterettslige legalitetsprinsipp. 30 For at det gyldig skal kunne etableres avtalepant i et formuesgode, må det (1) foreligge lovhjemmel for at dette kan pantsettes, og (2) dersom det i hjemmelsbestemmelsen blir stilt bestemte kvalifikasjonskrav til pantsetter eller panthaver, må også disse vilkårene være oppfylt. Bestemmelsen tar sikte på å beskytte de alminnelige, usikrede krditorene («personalkreditt»): Realkreditt kan bare etableres i formuesgoder som lovgiverne har tillatt pantsatt. En panteavtale som ikke har lovhjemmel, mangler ikke bare beskyttelse mot tredjeperson, men er også ugyldig partene imellom. Panteloven inneholder for hver type formuesgode som den gir hjemmel for å etablere avtalepant i, bestemmelser om hvordan beskyttelse mot tredjeperson skal oppnås (rettsvern), se for eksempel § 2-5, § 3-2 andre og tredje ledd, § 3-3, § 3-6, § 3-12, § 3-17, § 4-1, § 4-2 andre ledd, § 4-2 a andre ledd, § 4-2 b, § 4-3 tredje ledd, § 4-3 a andre ledd, § 4-5, § 4-10 andre ledd, § 4-12 og § 4-14. Rettsvernsreglene kan være forskjellig i forhold til ulike tredjepersonsgrupper (pantsetterens kreditorer og godtroende omsetningserververe), se for eksempel § 1-2 fjerde ledd. Det at panteavtalen ikke har rettsvern mot pantsetterens kreditorer og/eller mot godtroende omsetningserververe, fratar den ikke karakteren av en gyldig panteavtale i forholdet mellom partene.

Bestemmelsen i § 1-2 andre ledd om at panterett må ha lovhjemmel, gjelder bare for avtalepant. Hvilke formuesgoder det kan tas namsutleggspant i, reguleres først og

30 Se Rt. 2008 s. 1170 A (Rema 1000) avsnitt 54 og 2009 s. 1502 A (Barents Eagle) avsnitt 61.

fremst av dekningsloven kapittel 2. Når det gjelder skifteutleggspant, følger det av definisjonen i panteloven § 5-1 bokstav b at det bare er i midler som er under skiftebehandling, og som blir utlagt til noen under skiftet, at det kan etableres skifteutlegg, se nærmere punkt 2.8.

På samme måte som utlegg faller også lovbestemt pant utenfor panteloven § 1-2 andre ledd. Men selv om legalpant i prinsippet kan ha hjemmel i ulovfestet rett, er det lite praktisk. De fleste former for legalpant har hjemmel i formell lov.

Den økonomiske verdi av et formuesgode er ofte avhengig av hva det kan utnyttes til, og for mange former for formuesgoder reguleres dette gjennom offentligrettslige tillatelser (konsesjoner).

Enkelte former for tillatelser er gjort til et eget pantobjekt. Dette gjelder utvinningstillatelser for petroleum (utvinningstillatelser) og tillatelser til å drive produksjon av vannlevende dyr eller planter (akvakulturtillatelser), se lov 29. november 1996 om petroleumsvirksomheten (petroleumsloven) § 6-2 og akvakulturloven § 20. Det som kjennetegner disse tillatelsene, er at de ikke er av rent offentligrettslig, men av blandet privatrettslig og offentligrettslig karakter. Ved petroleumsloven og akvakulturloven har forvaltningen fått adgang til å tildele den som blir innvilget en utvinnings- eller akvakulturtillatelse, en rett overfor øvrige samfunnsborgere som ikke eksisterte fra før.31

I tilfeller hvor det kreves en offentligrettslig tillatelse til å utnytte et formuesgode eller drive en nærmere angitt virksomhet, kan den verdi som tillatelsen representerer, ikke skilles fra det formuesgode tillatelsen knytter seg til, men må anses som en del av dette. Dersom formuesgodet er pantsatt, eller det er tatt utlegg eller etablert et legalpant i dette, må panthaverens sikkerhetsrett omfatte den verdi som formuesgodet har med de offentligrettslige tillatelsene som til enhver tid er innvilget. Dette gjelder for eksempel for konsesjoner og andre former for tillatelser i fisket.

Etter lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressursloven) § 2 tilhører de viltlevende marine ressursene «fellesskapet i Noreg». Dette betyr imidlertid ikke at det er staten som er eier av disse. Fra gammelt av har retten til å høste av ressursene vært en allemannsrett. Etter hvert er imidlertid retten til å utøve fiske blitt underlagt sterke offentligrettslige begrensninger.

For at et fartøy skal kunne nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst, må det foreligge ervervstillatelse av departementet, se lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) § 4 første ledd. For ervervsmessig fiske eller fangst med havfiskefartøy stilles det dessuten krav om spesiell tillatelse (driftskonsesjon), se deltakerloven § 12 første ledd. Etter § 12 andre ledd kan Kongen gi forskrift om hva som skal regnes som havfiskefartøy, og fastsette krav om spesiell tillatelse for å nytte andre fartøy enn havfiskefartøy til ervervsmessig fiske og fangst.

31 Om akvakulturtillatelser, se Ot.prp. nr. 61 (2004–2005) om lov om akvakultur (akvakulturloven), s. 31.

Når hensynet til ressursforvaltningen, avviklingen av fisket eller lønnsomheten i fisket gjør det nødvendig, kan Kongen etter deltakerloven § 21 for fiskerier som faller utenfor driftskonsesjonsordninger, ved forskrift med virkning for ett år av gangen «fastsette bestemmelser om vilkår for adgangen til å delta i et bestemt fiske» (deltakeradgang). I tillegg til gjennom driftskonsesjonsordninger og deltakeradgang kan adgangen til å delta i fisket begrenses ved ulike kvoteordninger, se havressursloven kapittel 3. Denne loven gir blant annet hjemmel for ved forskrift å fastsette kvoter for enkeltfartøy (fartøykvoter), se § 12.32

Rettigheter til fartøykvoter kan overdras sammen med det fartøy som er blitt tildelt kvoten. I motsetning til rettigheter til fartøykvoter kan driftskonsesjoner i prinsippet ikke overdras. Antallet driftskonsesjoner er imidlertid begrenset, og for at det skal kunne tildeles en ny driftskonsesjon, må en tidligere tildelt konsesjon oppgis. Det er ikke noe i vegen for at innehaveren av en driftskonsesjon kan kreve betaling for å oppgi denne. Som følge av at driftskonsesjoner er et knapphetsgode som det kan kreves betaling for å oppgi, fikk slike konsesjoner mot slutten av 1900-tallet en betydelig markedsverdi, selv om konsesjonen i seg selv ikke kan overdras.

For deltakeradgang etter forskrift med hjemmel i deltakerloven § 21 har det utviklet seg et tilsvarende marked. Ordningen med deltakeradgang ble innført på begynnelsen av 1990-tallet. Vilkårene for å delta i fisket har vært fastsatt i årlige forskrifter. Deltakeradgang har etter forskriftene ikke vært overdragelig, men ved salg av fartøy kan ny eier få deltakeradgang mot at den tidligere eier oppgir sin. På denne måten har adgang til deltakelse i fisket fått en verdi som markedet er villig til å betale for.

Det er ikke tvilsomt at tillatelser til å utøve fiske må anses som «eiendom» etter

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 1 artikkel 1.33 I relasjon til skattelovens avskrivningsregler blir driftskonsesjoner og kvoterettigheter behandlet som selvstendige driftsmidler.34 Siden tillatelser til å utøve fiske er av rent offentligrettslig karakter, kan det derimot ved pantsettelse ikke skilles mellom fartøyets verdi og den verdi som konsesjoner, deltakeradgang og kvoterettigheter representerer. Den som har pant i fartøyet, har derfor ikke bare pantesikkerhet i fartøyets «stålverdi», men også i den verdi som ligger i de konsesjoner og fiskerettigheter som til enhver tid er knyttet til fartøyet.35

2.1.2 Generalpant er ikke tillatt

Panteloven § 1-3 første ledd fastsetter at panterett «ikke rettsgyldig [kan] heftes under ett på alt det noen eier eller kommer til å eie». Bestemmelsen viderefører det

32 Fiskerilovgivningens konsesjons- og kvotesytem er nærmere beskrevet i Rt. 1993 s. 578 A, 2009 s. 1502 A (Barents Eagel), 2013 s. 1345 P og 2014 s. 1025 A.

33 Se Rt. 2013 s. 1345 P (strukturkvotesaken) avsnitt 234–237.

34 Se Rt. 2005 s. 1461 A avsnitt 46, 2013 s. 1345 P avsnitt 236, jf. avsnitt 115–119 og 2014 s. 1025 A.

35 Se Rt. 2009 s. 1502 A (Barents Eagel) avsnitt 63.

forbud mot generalpant som ble innført ved panteloven av 1857, se punkt 1.2 foran.

Ved lovendring i 1992 ble det klargjort at forbudet mot generalpant ikke bare gjelder avtalepant, men også utleggspant og lovbestemt pant.

Forbudet mot generalpant gjelder pant under ett i alt det debitor eier og/eller måtte komme til å eie. Siden det stilles krav om lovhjemmel for å etablere avtalepant, og det også følger av lovgivningen i hvilken utstrekning det kan etableres utleggspant eller legalpant, er § 1-3 første ledd strengt tatt overflødig. Det finnes ingen bestemmelser som gir adgang til å etablere panterett i alt det debitor eier og/eller måtte komme til å eie. Panteloven inneholder flere bestemmelser som gir adgang til å etablere panterett i en formuesmasse slik den til enhver tid er («tingsinnbegrepspant»), se for eksempel

§ 3-4, § 3-8, § 3-9, § 3-10, § 3-11 og § 4-10. Bestemmelsen i § 1-3 første ledd er selvsagt ikke til hinder for slike panteavtaler.

2.1.3 Dersom det ikke er særlig hjemmel for annet, gjelder omsetningsbegrensninger tilsvarende for pantsettelse

Det følger av panteloven § 1-3 andre ledd at når en rett «ikke kan avhendes, eller bare kan avhendes på visse vilkår, gjelder samme begrensning med hensyn til adgangen til å pantsette retten».

Den begrensning i adgangen til å stifte panterett som denne bestemmelsen inneholder, gjelder bare for avtalepant («pantsette»). For utleggspant følger det av dekningsloven § 2-2 at det er et vilkår for at det skal kunne tas utlegg i et formuesgode, at det kan «selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger». Om det blir tatt utlegg i et formuesgode som bare kan overdras etter samtykke eller på nærmere angitte vilkår, vil omsetningsbegrensningen bare få betydning ved en fremtidig tvangsrealisasjon.36

Vilkåret trenger ikke være oppfylt på det tidspunkt utlegget blir tatt. For avtalepant følger det derimot av panteloven § 1-3 andre ledd at begrensninger i adgangen til å omsette formuesgodet, skal gjelde tilsvarende ved etableringen av avtalepantet.

Bestemmelsen omfatter ikke bare lovbestemte, men også avtalefestede omsetningsbegrensninger. Av bestemmelsen følger (1) at dersom et formuesgode ikke kan avhendes, kan det ikke pantsettes, og (2) at dersom avhendelse krever samtykke eller er undergitt andre vilkår – som for eksempel at formuesgodet bare kan avhendes sammen med et annet formuesgode – gjelder tilsvarende vilkår for adgangen til pantsettelse.

I de fleste tilfeller hvor det ved lov er fastsatt begrensninger i adgangen til å avhende et formuesgode, er det sagt at det samme gjelder for pantsettelse, se for eksempel lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) § 2-17, lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) § 2-17, lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven) § 3-5 andre ledd og lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak (samvirkeloven) § 21 første ledd første punktum. Men dette gjelder ikke alltid. Dersom pantsettelse ikke er nevnt, og det

36 Jf. Ot.prp. nr. 21 (2006–2007) om lov om samvirkeforetak (samvirkelova), s. 260.

ikke finnes særlig hjemmel for annet, følger det av panteloven § 1-3 andre ledd at begrensningen i adgangen til avhendelse gjelder tilsvarende for pantsettelse.

For mange formuesgoder kreves konsesjon for avhendelse. Konsesjonsordninger faller utenfor panteloven § 1-3 andre ledd. Hvorvidt en konsesjonsordning begrenser pantsettelsesadgangen, må løses på grunnlag av en tolking av de aktuelle konsesjonsreglene.

Panteloven § 1-3 andre ledd gjelder omsetningsbegrensninger av privatrettslig karakter.

Som eksempel fra rettspraksis på betydningen av § 1-3 andre ledd kan nevnes Rt. 1992 s. 1663 U. Saken gjaldt spørsmålet om en ideell andel av adkomstdokument til en borettslagsleilighet etter borettslagsloven av 1960 kunne pantsettes.

Etter borettslagsloven av 1960 § 13 siste ledd, jf. § 32 kunne andre enn ektefeller eller «personer som i minst to år naturlig har utgjort en husstand» (samboere), ikke etablere sameie i adkomstdokumenter til leilighet i borettslag «på annen måte en ved arv». Dersom flere arvet adkomstdokument til leilighet i borettslag, kunne laget «pålegge arvingene eller dødsboet innen seks måneder etter at pålegget er mottatt, å overdra andelen med borettsinnskudd til en person som styret godkjenner». Bestemmelsen inneholdt ikke noe uttrykkelig pantsettelsesforbud. Høyesteretts ankeutvalg kom i denne avgjørelsen til at siden en ideell andel av adkomstdokument til en borettslagsleilighet som følge av bestemmelsene i borettslagsloven av 1960 § 13 siste ledd, jf. § 32 «i praksis [ville] være uoverdragelig», var panteloven § 1-3 andre ledd til hinder for at en ektefelle kunne pantsette sin andel av adkomstdokumentene til en finansinstitusjon. Ved borettslagsloven av 2003 er rettstilstanden på dette punkt blitt endret. Det er i borettslagsloven av 2003 § 5-2 første ledd fastsatt at «[i] høve til laget kan berre den som bur eller skal bu i bustaden, bli eigar av sameigepart i andel på annan måte enn ved arv». Siden bestemmelsen presiserer at den begrensning den inneholder, bare gjelder i forhold til borettslaget, og det i forarbeidene til loven er forutsatt at ideelle andeler i borettslag skal kunne pantsettes «i den grad nokon ser mon i ein slik panterett»,37 må ideelle andeler i borettslag etter borettslagsloven av 2003 kunne pantsettes uten hinder av panteloven § 1-3 andre ledd.

I teorien har det til dels vært hevdet at det i tilfeller hvor det er nødvendig med samtykke for overdragelse, er tilstrekkelig for å tilfredsstille panteloven § 1-3 andre ledd at samtykket blir innhentet ved realisasjonen av pantet, og at det således ikke trenger å foreligge allerede ved pantsettelsen.38

Dette kan imidlertid etter min oppfatning ikke være riktig. Slik § 1-3 andre ledd er formulert, kan bestemmelsen vanskelig forstås på annen måte enn at det må foreligge samtykke allerede ved pantsettelsen. Det bestemmelsen sier, er at hvis det foreligger begrensninger i omsetningsadgangen, gjelder de samme begrensningene for adgangen til pantsettelse. Dette må bety at dersom det kreves samtykke for avhendelse, må det, dersom det ikke finnes særskilt hjemmel for annet, også kreves samtykke for pantsettelse.

Denne tolkningen støttes av reelle hensyn. Hvis spørsmålet om det vil bli gitt samtykke til et eierskifte, ikke trenger å avklares før ved en eventuell fremtidig

37 Se NOU 2000: 17 Burettsloven, s. 129–130 og spesialmotivene til borettslagsloven § 5-2 i Ot.prp. nr. 30 (2002–2003) om lov om burettslag.

38 Se for eksempel Kåre Lilleholt, «Utlegg i borettslagsandel», Lov og Rett, 1996 s. 59 ff. på s. 63–64.

tvangsrealisasjon, vil verdien av panteretten være usikker, og avtalepantet vil således neppe i nevneverdig grad ha virket kredittskapende. Det er panterettens kredittskapende effekt som er den hovedsakelige rettspolitiske begrunnelse for adgangen til å etablere avtalepant. Når det er gitt samtykke til pantsettelse, han man fått et signal fra den samtykkende instans om at den ikke vil stille seg avvisende til et mulig eierskifte, og verdien av panteretten vil da være en helt annen enn om man ikke har fått noe slikt signal.

Den oppfatning av panteloven § 1-3 andre ledd som jeg her har gjort gjeldende, er fulgt opp i samvirkelovens regler om pantsettelse av andeler i samvirkelag. Etter samvirkeloven § 21 første ledd første punktum kan samvirkeandeler «pantsetjast i same utstrekning som medlemskapen kan avhendast». Som hovedregel kan samvirkeandeler ikke avhendes, men etter § 20 andre ledd kan det i vedtektene bestemmes at samvirkeandel kan overdras med samtykke fra styret, daglig leder eller andre. I spesialmotivene til § 21 første ledd første punktum er det presisert at det ved pantsettelse kreves at samtykket må foreligge på pantsettelsestidspunktet.39 Denne bestemmelsen bygger etter min mening på den alminnelige regel i panteloven § 1-3 andre ledd: Såfremt det ikke finnes særlige holdepunkter for annet, må det i tilfeller hvor det kreves samtykke for overdragelse, også være et vilkår for pantsettelse at det foreligger samtykke til dette. I samvirkeloven § 21 fjerde ledd er det uttrykkelig sagt at de vilkår som gjelder for overdragelse av medlemskap, også gjelder ved tvangssalg. Dette innebærer at i tilfeller hvor overdragelse krever samtykke, kreves samtykke både på pantsettelsestidspunktet og på realisasjonsstadiet.40 Dersom det ikke finnes holdepunkter for annet, må andre bestemmelser som krever samtykke for overdragelse, forstås på samme måte. Hvis ikke den enkelte bestemmelse som krever samtykke for overdragelse, sier noe annet, kan det imidlertid ikke være noe i vegen for at det ved avgivelsen av samtykket til pantsettelsen blir avgitt et forhåndssamtykke til at pantet kan tvangsrealiseres uten at det er nødvendig med nytt samtykke.

Det følger av panteloven § 1-2 tredje ledd at reglene i panteloven «står tilbake for bestemmelser om pant i andre lover». Dersom det i særlovgivning er gjort unntak fra regelen om at omsetningsbegrensninger gjelder tilsvarende for pantsettelsesadgangen, går reguleringen i særlovgivningen foran.

Som eksempel på bestemmelse som fraviker panteloven § 1-3 andre ledd, kan nevnes aksjeloven § 4-8 første ledd. Etter denne bestemmelsen kan aksjer pantsettes «når ikke annet er fastsatt i vedtektene». Det samme er sagt i panteloven § 4-2a. Siden aksjeloven inneholder separate regler for overdragelse og pantsettelse, må disse bestemmelsene forstås slik at lov- eller vedtektsfestede begrensninger i adgangen til å overdra aksjer ikke uten videre gjelder tilsvarende for adgangen til pantsettelse. For at et krav om styregodkjenning eller annen form for lov- eller vedtektsfestet omsetningsbegrensning skal gjelde tilsvarende for pantsettelse, må det fremgå av vedtektene. Dersom ikke annet er fastsatt i vedtektene, kommer krav om styregodkjenning

39 Se Ot.prp. nr. 21 (2006–2007), s. 260.

40 Se Ot.prp. nr. 21 (2006–2007), s. 260.

eller andre former for begrensninger i adgangen til å overdra aksjer først til anvendelse på realisasjonsstadiet, se aksjeloven § 4-8 fjerde ledd.

I motsetning til aksjeloven inneholder allmennaksjeloven ikke noen pantsettelseshjemmel. For aksjer som er registrert i en verdipapirsentral (dvs. aksjer i allmennaksjeselskaper og aksjer i aksjeselskaper hvor det i vedtektene er bestemt at selskapet skal registreres i en verdipapirsentral), følger pantsettelseshjemmelen av panteloven § 4-1 tredje ledd. Selv om det ikke er noen uttrykkelig hjemmel for det, må det også for allmennaksjeselskaper og aksjeselskaper som er registrert i en verdipapirsentral, kunne fastsettes pantsettelsesbegrensninger i vedtektene. På samme måte som i aksjeselskaper som ikke er registrert i en verdipapirsentral, kan vedtektsfestede begrensninger i adgangen til å avhende aksjer i selskaper som er registrert i et slikt register, ikke komme til anvendelse på pantsettelse dersom det ikke finnes særlige holdepunkter for det. Hvis ikke annet er fastsatt i vedtektene, kan krav om styregodkjenning eller andre former for begrensninger i adgangen til å overdra aksjer først komme til anvendelse på realisasjonsstadiet.41

Som ovenfor nevnt, er det i forarbeidene til borettslagsloven av 2003 forutsatt at de begrensninger loven inneholder for adgangen til å etablere sameie i borettslagsandeler, ikke er til hinder for at en ideell andel av en borettslagsandel kan pantsettes. Det er her forutsatt at bestemmelsene om erverv av sameiepart i borettslagsandeler «først bør komme inn ved realisasjonen».42

2.1.4 Pant i ideell del kan bare etableres dersom formuesgodet

ligger i sameie

Etter panteloven § 1-3 tredje ledd kan det bare stiftes panterett i en ideell del av et formuesgode dersom «panteretten omfatter all rett vedkommende eier har til formuesgodet». Det følger av denne bestemmelse at det for det første er et vilkår for å stifte panterett i en ideell del, at formuesgodet ligger i sameie. For det andre sier bestemmelsen at dersom formuesgodet ligger i sameie, og det skal etableres panterett i en ideell del av dette, må det stiftes panterett i hele den ideelle andel som pantsetteren eller den det etableres annen form for panterett overfor, eier.43 Denne bestemmelsen gjelder alle former for panterett. Begrunnelsen for den er dels de problemer som vil oppstå ved fordelingen av kjøpesummen ved tvangssalg dersom det i tillegg til pant i en ideell del også er stiftet panterett i hele formuesgodet eller overlappende ideelle deler av dette, dels at pant i en ideell andel kan være vanskelig å få realisert til en pris som svarer til den forholdsmessige andel av hele formuesgodets verdi. I forarbeidene er det presisert at den er ment å «virke som en ufravikelig ugyldighetsregel».44

Det er i teorien påpekt at hvis bestemmelsen i panteloven § 1-3 tredje ledd skal oppfattes som en absolutt ugyldighetsregel, kan den lede til urimelige resultater,45 og det er derfor spørsmål om uttalelsen i forarbeidene om at bestemmelsen skal forstås på denne måten, kan tas på ordet. På

41 Se nærmere Magnus Aarbakke mfl., Aksjeloven og allmennaksjeloven, 4. utgave, Oslo 2017, s. 252 ff., Mads Henry Andenæs, Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, 2. utgave, Oslo 2006, s. 177 ff., Skoghøy, Panteloven s. 81–82 og Brækhus s. 192.

42 Se NOU 2000: 17 Burettsloven, s. 129–130 og spesialmotivene til borettslagsloven § 5-2 i Ot.prp. nr. 30 (2002–2003).

43 Se kjennelse 14. juni 2017 (HR-2017-1182-U) avsnitt 18.

44 Se prp. s. 334–335.

45 Se nærmere Falkanger/Flock/Waaler s. 358–359 og Skoghøy, Panteloven s. 83–84.

bakgrunn av lovens ordlyd og de klare uttalelsene i forarbeidene kan imidlertid bestemmelsen neppe tolkes som en ren formforskrift. Men for å unngå urimelige resultater bør bestemmelsen forstås slik at dersom det ved avtale er etablert pant i en mindre andel av gjenstanden enn det pantsetteren eier, må pantsetteren såfremt panteavtalen ikke bevisst er inngått i strid med § 1-3 tredje ledd – ut fra alminnelige prinsipper om tolking og revisjon av avtaler som er inngått under uriktige forutsetninger – være forpliktet til å gi pantet det omfang som det rettslig skulle ha hatt dersom partene hadde hatt de rette opplysningene. På samme måte må namsmyndighetene ved utlegg – dersom saksøkeren ikke bevisst har gitt uriktige opplysninger om eierforholdet – på grunnlag av tilsvarende synspunkter ha anledning til å korrigere «pantebrøken» i forbindelse med senere klage over utlegget eller i forbindelse med fordelingen av kjøpesummen under tvangssalget såfremt det ikke i mellomtiden er kommet kolliderende heftelser i formuesgodet.

2.1.5

Pantsettelsesbegrensninger utenfor panteloven

I tillegg til de pantsettelsesbegrensninger som følger av panteloven § 1-3, finnes det også regler utenfor panteloven som begrenser pantsettelsesadgangen, se for eksempel aksjeloven §§ 8-7, 8-10 og 9-5, allmennaksjeloven §§ 8-7, 8-10 og 9-5,46 selskapsloven § 3-1 femte ledd, § 3-5 andre ledd og § 3-17, lov 10. juni 1988 nr. 9 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) § 4-9 andre ledd, lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond (verdipapirfondloven) § 4-11 og lov 26. mars 2013 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) § 39 første ledd bokstav b. En panteavtale kan også bli underkjent på grunnlag av alminnelige avtalerettslige ugyldighetsregler. Som eksempler på at panteavtaler er blitt underkjent på grunnlag av alminnelige avtalerettslige ugyldighetsregler, kan nevnes avgjørelsene i Rt. 1995 s. 1540 A og RG 1986 s. 739 Gulating. I begge disse sakene ble avtalepant til sikkerhet for tredjepersons gjeld (realkausjon) underkjent på grunnlag av lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) § 36.

I Rt. 1995 s. 1540 A hadde en kvinne i 1989 stilt sin leilighet som sikkerhet for sønnens og dennes samboers låneopptak for kjøp av bolig for kr 800 000. Dette kjøpet ble fullt ut lånefinansiert, og banken krevde derfor annen sikkerhet enn pant i eiendommen for toppfinansieringen. Til sikkerhet for sønnens og hans samboers lån pantsatte kvinnen adkomstdokumentet til leieretten til sin borettslagsleilighet for et beløp på kr 288 000. Da lånet ble misligholdt, gjorde hun gjeldende at sikkerhetsstillelsen var ugyldig fordi hun da sikkerheten ble stilt, var sinnslidende. Videre hevdet hun at det forelå ugyldighet med hjemmel i avtaleloven § 36. Høyesteretts flertall på fire dommere tok ikke stilling til om disposisjonen var ugyldig på grunn av sinnslidelse, men fant at pantsettelseserklæringen måtte kjennes ugyldig etter avtaleloven § 36. Som begrunnelse uttalte flertallet blant annet:

«Høyesterett har i dom inntatt i Rt 1995 side 245 tatt stilling til anvendelse av avtaleloven § 36 på en avtale om å stille sikkerhet for andres gjeld. Høyesterett kom i denne saken til at en långiver ikke har noen helt generell informasjonsplikt overfor kausjonisten og realkausjonisten i etableringsfasen. Særlige omstendigheter kan imidlertid tilsi en mer aktiv opptreden fra långiverens side – eksempelvis om kredittytelsen ikke fremstår som ordinær.»

46 Om forbudet i aksjeloven § 8-10 første ledd mot å stille midler som tilhører et aksjeselskap, som sikkerhet for lån til erverv av aksjer, se Rt. 2013 s. 1601 A.

Panterett har først og fremst som formål å tjene som lærebok for jusstudenter. Dette har i stor grad vært styrende for valg av tema og oppbygningen av boken. De praktisk viktigste pantobjekter blir grundig gjennomgått, og det blir gitt en oversikt over rettsvernsreglene. Det er lagt stor vekt på å få frem panterettens funksjon i samfunnet og rettspolitiske begrunnelser for enkeltregler. Det har også vært viktig å få frem sammenhengen mellom de enkelte reglene.

Jusstudenter er likevel ikke den eneste målgruppen for boken. Forfatteren har også hatt i tankene at boken skal kunne være en nyttig oversikt over panteretten for advokater, dommere og ansatte i finansinstitusjoner. Boken inneholder derfor omfattende litteraturhenvisninger og henvisninger til alle relevante rettsavgjørelser. De viktigste rettsavgjørelsene blir også nærmere omtalt. Særlig på bakgrunn av praktikeres behov inneholder boken også en oversikt over reglene om dekning av panterett.

jens edvin a . skoghøy er født i 1955, ble cand.jur. ved Universitetet i Oslo i 1980 og dr. juris ved UiT Norges arktiske universitet i 1990 på avhandlingen Factoringpant.

Siden 1. september 2023 har Skoghøy vært ansatt som advokat i Kvale Advokatfirma DA. Han har tidligere vært blant annet høyesterettsdommer (1998–2017 og 2020–2023) og professor i rettsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet (1990–1998 og 2017–2020). Før han ble professor praktiserte Skoghøy som advokat i Tromsø, og han fikk møterett for Høyesterett i 1988.

Skoghøy har blant annet utgitt Norsk ekspropriasjonsrett (2024), Rettighetsovergang og kolliderende rettserverv (2023), Rett og rettsanvendelse (2. utgave 2023), Tvisteløsning (4. utgave 2022) og Panteloven med kommentarer (3. utgave 2016).

isbn: 978-82-15-07596-9