Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:
Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum
0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Omslag: ottaBOK
Sats: ottaBOK
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
Boken er satt med: Bembo Std 11,5/14
Papir: 90 g Arctic matt
Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.
Forord
Boken er en videreutvikling av min doktoravhandling som ble forsvart ved Det juridiske fakultetet, Universitetet i Bergen, januar 2025. Foruten dem som er nevnt i avhandlingens forord, må jeg få takke bedømmelseskomiteen som besto av professorene Hilde Hauge, Jori Munukka og Mads Bryde Andersen. Deres innspill har bidratt til at spesielt bokens analyser av alminnelig obligasjonsrett har blitt betydelig videreutviklet. Jeg må også få rette en (ny) stor takk til professorene Jørn Jacobsen og Rune Sæbø i forbindelse med bokprosjektet.
Begge har vært sjenerøse med tiden sin og gitt verdifulle innspill og verdifull motstand. Til slutt må jeg få gi en takk til professor Bjarte Askeland, professor Johan Giertsen og vitenskapelig assistent Ane Gaard Hansen.
Boken er, som avhandlingen, dedisert til mine to største forbilder: Tone og Torstein Falbach.
Boken er søkt ajourført pr. september 2025.
Bergen, 21. september 2025
Matias Falbach
Forord til avhandlingen
Avhandlingen ble til mens jeg har vært ansatt som stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Fakultetets bibliotek, forskermiljø og opplæringsprogram har gitt meg gode forutsetninger for å skrive en avhandling. De vitenskapelige assistentene,Vilde Lind Norvik og Saifali Bashir Khan, har vært til god hjelp. Vitenskapelig assistent Gina Cecilie Heskestad har bidratt med innspill til språk og korrektur i sluttfasen. Gjennom hele prosjektet har jeg også hatt glede, og stort faglig utbytte, av å diskutere med min venn og kontornabo Per Morten Indrebø Pind.
Det er mange andre som fortjener en takk for de mange bidragene jeg har fått gjennom stipendiatperioden. En takk må gå til advokat Inger Hygen i CMS Kluge Advokatfirma, min tidligere prinsipal. Hun har vært viktig for å lære meg verdien av å være kritisk, nøyaktig og grundig. Hun var også en pådriver for at jeg turte å ta sjansen på å skrive en doktoravhandling. I oppstartsfasen var også professor Amund Bjøranger Tørum sentral for at dette prosjektet ble til. Han har også kommentert tekst. I tillegg til førsteamanuensis Maria Vea Lund har professorene Ørnulf Øyen, Magne Strandberg, Erik Monsen og Bjarte Askeland alle sammen vært sjenerøse med tiden sin. Professor Johan Giertsen har vært en solid sparringpartner gjennom hele prosjektet og har passet på at jeg har vært oppdatert på rettskildebildet. En stor takk må også gis til professor Jørn Jacobsen. I tillegg til å komme med verdifulle innspill på midtveisevalueringen har han i flere omganger tatt seg tid til kritisk granskning av abstrakt tekst.
Til slutt er det to bidragsytere som må nevnes spesielt. Den ene er min veileder gjennom hele perioden, professor Rune Sæbø. Rune har hele tiden hatt et stort engasjement for prosjektet, og vært tilgjengelig for diskusjoner og mottagelig for tekst til nær sagt enhver tid. Han er en svært dyktig pedagog og har et enormt faglig overblikk over og innsikt i formueretten. Dette har jeg hatt glede av gjennom hele stipendiatperioden. Det hadde ikke vært mulig å ha en bedre veileder. Takk!
Den andre personen er min kjære samboer, Silje Marie Ellingsen Husby. Hun har gjennom hele prosjektet vært en solid støttespiller. Hun har også trådt til når det har vært nødvendig på hjemmebane. Avhandlingen hadde
| Forord til avhandlingen
ikke blitt til uten deg. Silje Marie har også gitt meg mine to fantastiske barn, Marie Husby Falbach og Jonas Husby Falbach. Dere har lært meg at det finnes viktigere ting i livet enn en doktorgradsavhandling.
Avhandlingen dediserer jeg til mine to største forbilder: Tone og Torstein Falbach.
Del I Innledning til emnet
En introduksjon, redegjørelse for sentrale begreper og enkelte fremstillingsmessige presiseringer
Kommunikasjon – utveksling av informasjon – er nødvendig forut for enhver avtaleinngåelse. Det er kommunikasjonen som på en eller annen måte påvirker om det skal inngås avtale, og hva det skal inngås avtale om. Uavhengig av om kommunikasjonen er ensidig eller gjensidig, er riktig og dekkende informasjon viktig for å sikre at avtaler inngås i tråd med avtalepartenes intensjoner. Det er også viktig at de som skal inngå avtaler har tilstrekkelig intensiv til selv å sikre et dekkende informasjonsunderlag. Et adekvat informasjonsunderlag er dessuten viktig i et samfunnsperspektiv – riktige avtaler er viktige avtaler for lønnsom og hensiktsmessig ressursbruk som kommer samfunnet til gode.
Emnet skal ta for seg en del av rettsreguleringen som skal bidra til å håndtere tilfeller der det foreligger kommunikasjonsbrister forut for avtaleinngåelser. Dette kan være fordi det er tilbakeholdt informasjon, gitt uriktig eller villedende informasjon eller fordi det ikke er gjennomført tilstrekkelige undersøkelser som sikrer et forsvarlig informasjonsunderlag. Mer presist er emnet som skal behandles – forskningsgjenstanden – de alminnelige obligasjonsrettslige opplysningsansvarsreglene og undersøkelsesplikten. Formålet med fremstillingen er å få en dypere innsikt i dette emnet. For nærmere å forklare hva dette emnet går ut på, er det allerede her nødvendig med noen begrepsavklaringer. Dette er også nødvendig for å gjøre fremstillingen håndterbar av presisjonshensyn og for å unngå en unødvendig ordrik og gjentagende fremstilling.
«Obligasjonsretten» defineres gjerne som læren om skyldforhold mellom kreditor og debitor.1 Den skal si noe om forpliktelsenes innhold og virkning.2 Obligasjonsretten er en del av formueretten som, sammen med person-, arve-
1 En slik eller tilsvarende definisjon brukes i en rekke arbeider, se f.eks. Haaskjold (2023) side 1, Hansen og Ulfbeck (2023) side 31, Ramberg og Herre (2025) side 20, Hagstrøm (2021) side 29, Bryde Andersen (2020) side 21 og Norros (2018) side 1.
2 Om obligasjonsretten i et historisk perspektiv, se f.eks. Herre (2018) side 273–276.
og familieretten utgjør privatretten.3 Obligasjonsrett holdes normalt atskilt fra tingsrett, avtalerett og delikterstatningsrett.4 Avtalerett kan sies å omhandle generelle regler om inngåelse av avtaler, avtaletolking og ugyldighet.5
Den «alminnelige obligasjonsretten» regnes som en selvstendig teoretisk rettsdisiplin.6 Den kan sies å skulle identifisere og analysere noe som er rettslig «overgripende», ved å behandle obligasjonsrettslige spørsmål som er felles for flere typer obligasjoner. Analysene vil eksempelvis kunne ta utgangspunkt i ulike lovregler som regulerer mer eller mindre sammenlignbare spørsmål for ulike avtaletyper.7 Derved vil en alminnelig obligasjonsrettslig fremstilling kunne ha komparative innslag.8
Den alminnelige obligasjonsrett kan teoretisk sett distingveres fra den «spesielle» eller «sektorielle» obligasjonsrett.9 Sektoriell obligasjonsrett kan for eksempel sette søkelyset på en bestemt avtaletype.10 Det kan eksempelvis være kjøpsavtalen eller tjenesteavtalen.11 Analysene kan også ta utgangspunkt i en bestemt lov som for eksempel kjøps- eller håndverkertjenesteloven.12
Tradisjonelt sett var en av hovedoppgavene for den alminnelige obligasjonsrett å gi et redskap som kunne gi løsninger for ulovregulerte spørsmål. Det var sentralt å identifisere det som gjerne omtales som «alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper» eller lignende.13 Den alminnelige obligasjonsretten har slik sett lenge vært et pragmatisk redskap. Historisk sett hører det òg med å vise til at den alminnelige obligasjonsrett som rettsdisiplin, spesielt på 1970-tallet, har møtt en del motstand i Norge og Norden.14 Innholdet i kritikken har variert, men det er i hovedsak
3 Se bl.a. Woxholth (2024) side 44 og Lilleholt (2000) side 49.
4 Man kan også møte på en «pengekravsrett», se f.eks. Bergsåker (2023 II) og Krüger (1984). Det er også fremstillinger eller omtaler av en «kontraktsrett». Hva som menes med en «kontraktsrett», kan variere, se f.eks. Pedersen og Ørgaard (2025) side 19, Giertsen (2021) side 5, Hellner (2001) side 159 og Krüger (1989) side 3 flg.
5 Se f.eks. Giertsen (2021) side 5 og Hov og Høgberg (2009) side 22–23.
6 Sml. omtalen av allmenn og spesiell avtalerett i Taxell (1987) side 25 flg.
7 Om den alminnelige obligasjonsrett, se f.eks. Hagstrøm (2021) side 33 flg., Bryde Andersen (2020) side 25 flg. og Nygaard (2004) side 253.
8 Som fremstillingen kommer tilbake til, er det gjerne litt ulike betydninger av «alminnelig obligasjonsrett», se punkt 6.1.
9 Se likevel petitavsnittet avslutningsvis i punkt 6.4.3.
10 Om «kontraktstyper», se Andenæs (1989) side 10 flg.
11 Se f.eks. Krüger (1999) om «Norsk kjøpsrett».
12 Det er mange eksempler på fremstillinger som i all hovedsak setter søkelyset på bestemte lover. Det kan f.eks. vises til Hauge (2022) om håndverkertjenesteloven, Simonsen (2022) om bustadoppføringslova og Anderssen (2016) om avhendingslova. Det kan også vises til andre tilnærminger, se f.eks. Bryde Andersen (2022) om «enkelte transaktioner» eller Ramberg (2005) om «kontraktstyper». Også en del eldre verker kan trekkes frem, se f.eks. Hallager (1879) side 192 flg. om «Kontrakters Inddeling». Se også Gram og Vogt (1888) om den alminnelige del av obligasjonsretten og den spesielle del.
13 Se mer generelt omtalen i Alvik (2017) side 378–379. Han trekker linjene til det tyske og franske rettssystemet i likhet med Arnholm (1978) side 2.
14 Se f.eks. diskusjonene i Arnholm (1973), Steen-Olsen (1973) og Rodhe (1971) på side 184 flg.
| 23 Kapittel 1 En introduksjon, redegjørelse for sentrale begreper …
tre sentrale argumenter: (i) rettsstoffet er for fragmentarisk til å kunne bygge en alminnelig obligasjonsrett, (ii) en alminnelig obligasjonsrett vil være for statisk og ikke egnet for å ta opp i seg nye verdier, og (iii) en alminnelig obligasjonsrett gir en for abstrakt fremstilling som ikke i tilstrekkelig grad hensyntar situasjonsspesifikk argumentasjon.15 Denne kritikken treffer neppe like godt i dag som før for norsk retts vedkommende. Den har også blitt imøtegått av flere.16
«Opplysningsansvarsreglene» er en samlebetegnelse på reglene som svarer på om A kan påberope en villfarelse han hadde forut for avtaleinngåelsen som mangel overfor B.17 «Opplysningsansvar» får B dersom A kan påberope villfarelsen som mangel.18 «Villfarelsen» til A vil kunne gjelde eksistensen eller fraværet av faktiske eller rettslige forhold, både tilfeller av uvitenhet (ignorantia) og feiloppfatninger (error).19 Forut for et båtsalg kan A eksempelvis ha vært uvitende om at B rent faktisk hadde reparert skroget.20 Tilfellet kan også ha vært at han uriktig har trodd at B hadde reparert skroget. Et eksempel på en rettslig villfarelse er der A ved eiendomskjøpet ikke var kjent med leiekontrakten som påhvilte eiendommen.21
As villfarelse vil kunne medføre at B får opplysningsansvar i to ulike typetilfeller. Det ene er der B er den som setter A i villfarelse, ved å gi uriktige opplysninger. I denne fremstillingen omfattes dette typetilfellet av det som er kalt for «ansvaret for uriktige opplysninger».22 Kjøpsloven § 18 gir et eksempel på et rettsgrunnlag som regulerer en slik situasjon.23 Det andre tilfellet er der B ikke bringer A ut av sin (allerede foreliggende) villfarelse. I så tilfelle må
15 Om kritikken, se f.eks. Hagstrøm (2021) side 34, Alvik (2017) side 380–381 og Wilhelmsson (2003) side 521. Se også Hauge (2009) side 70–71 i et avtalerettslig perspektiv.
16 Den kan være imøtegått eksplisitt eller gjennom å synliggjøre nytteverdien med den alminnelige obligasjonsrett. Fra litteraturen, se f.eks. Hagstrøm (2021) side 33 flg. og Iversen (2018) side 513–517.
17 Denne definisjonen presiseres i kapittel 2. Med mindre annet fremgår uttrykkelig eller fremgår av konteksten, er det de alminnelige obligasjonsrettslige opplysningsansvarsreglene det vises til når «opplysningsansvarsreglene» brukes.
18 Sml. Rosenmeier (2018) side 287, Hov og Høgberg (2017) side 149 og Björkdahl (2007) på bl.a. side 70.
19 En slik bruk av «villfarelse» finnes også i bl.a. Hagstrøm (2021) side 149. Se også bemerkningene i f.eks. Lund (1970) side 57 og Arnholm (1964) side 309. Tradisjonelt har man distingvert mellom det at man befinner seg i uvitenhet, og det at man har en uriktig oppfatning om hvordan noe er, se f.eks. Madsen (1981) side 59, Stang (1897) side 39 og Ørsted (1832) side 104. Lehrberg (1989) side 24 note 4 gir et eksempel på bruk av distinksjonen. Se for øvrig Høgberg (2023) med tittelen: «Om fenomenet villfarelse og reguleringen av dens virkninger».
20 Sml. Rt. 1966 side 996.
21 Sml. Rt. 1958 side 444.
22 I litteraturen vil man gjerne se omtaler av (ansvar for) «uriktige opplysninger» eller «uriktige og villedende opplysninger», se for eksempel Hagstrøm (2021) side 148, Hauge (2009) side 360 og Christoffersen (2008) side 387.
23 Ifølge første ledd gjelder «[r]eglene om mangler […] når tingen ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen, dens egenskaper eller bruk og som kan antas å ha innvirket på kjøpet».
A påberope misligholdt «opplysningsplikt».24 Et eksempel fra lovverket gir avhendingslova § 3-7.25
De «villedende opplysninger» er isolert sett riktige, men gir ikke en dekkende beskrivelse av virkeligheten – «de sier litt, men ikke alt». Eksempelvis opplyser en bruktbilforhandler som skal selge virksomheten, at det er tre av bilene som har vært kollisjonsutsatt. Dette er i seg selv en riktig opplysning, men han unnlater å si at det også er tre andre biler som har vært kollisjonsutsatt. A trekker derfor den uriktige slutningen at det bare er tre biler som har vært kollisjonsutsatt. I fremstillingen videre tales det om «ansvaret for uriktige og villedende opplysninger» under ett.26
«Opplysningsansvarsreglene» dekker altså opplysningsplikttilfellene og ansvaret for uriktige og villedende opplysninger.27 Med «opplysningssvikt» siktes det til tilfeller der B får eller kan få opplysningsansvar etter opplysningsansvarsreglene.28 En ansvarsbetingende opplysningssvikt utgjør derved et unntak fra det som gjerne omtales som utgangspunktet om at enhver har risikoen for egne forventninger og forutsetninger. 29 Med «opplysningssvikt» kan det også være siktet til en uriktig, villedende eller tilbakeholdt opplysning, eller en samlebetegnelse for de tilbakeholdte, uriktige og villedende opplysningene.
24 Det er vanlig å gjøre bruk av termen «opplysningsplikt» i litteraturen, se f.eks. Giertsen (2025) side 244, Hagstrøm (2021) side 148 og Sæbø (1995) side 313. Høyesterett har også lenge brukt termen «opplysningsplikt» eller tilsvarende i premissene, se f.eks. HR-2022-1322-A premiss 29, Rt. 1923 side 784 på side 784 og Rt. 1898 side 33 på side 36.
25 Bestemmelsen sier at «[e]igedomen har ein mangel dersom kjøparen ikkje har fått opplysning om omstende ved eigedomen som seljaren kjente eller måtte kjenne til, og som kjøparen hadde grunn til å rekne med å få. Dette gjeld likevel berre dersom ein kan gå ut i frå at det har verka inn på avtala at opplysning ikkje vart gitt».
26 De villedende opplysninger omtales særskilt i punkt 14.6.
27 I litteraturen er det helt vanlig å distingvere mellom behandlingen av uriktige, villedende og tilbakeholdte opplysninger. Det er typisk at de uriktige og villedende opplysningene behandles samlet. Fra litteraturen, se bl.a. Giertsen (2025) side 244 flg. og side 251 flg., Hagstrøm (2021) side 145 flg. og side 148 flg. og Hov og Høgberg (2017) side 140 flg. og side 148 flg.
28 Bruk av «opplysningssvikt» finnes i en del andre fremstillinger, se f.eks. Haaskjold (2023) side 71, Nazarian (2007 II) side 203 og Sæbø (1995) side 305. Sistnevnte forklarer det slik at «[o]pplysningssvikt benyttes som fellesbetegnelse på tilfeller hvor løftegivers villfarelse skyldes noe som løftemottager, eller noen han må identifiseres med, har uttalt til løftegiver (uriktige eller villedende opplysninger), eller omstendigheter som løftemottager, eller noen han må identifiseres med, forsettlig eller uaktsomt har fortiet». Termen har også vært brukt av Høyesterett, se f.eks. HR-2025-1749-A premiss 57, HR-2025-251-A premiss 68 og Rt. 2015 side 321 premiss 50. 29 Det kan være variasjoner i utformingen av utgangspunktet. Fra litteraturen kan det bl.a. vises til Hagstrøm (2021) side 155, Ramberg (2013) side 523, Andersen (1974) side 29, Stang (1935) side 548 og Ørsted (1832) side 103. Man finner også slike utsagn i rettspraksis i litt ulike kontekster, se f.eks. HR-2025-977-A premiss 85 (og 167), Rt. 2015 side 678 premiss 78, Rt. 2006 side 372 premiss 43, Rt. 1970 side 123 på side 128, Rt. 1967 side 1095 på side 1098 og Rt. 1892 side 483 på side 483, jf. side 484. Uten at det her skal forfølges videre, kan det i mange tilfeller spørres om utgangspunktet, slik det er omtalt i rettspraksis og litteraturen, er ment å være et deskriptivt eller et normativt argument i rettslig argumentasjon.
| 25 Kapittel 1 En introduksjon, redegjørelse for sentrale begreper …
Hvilken betydning «opplysningssvikt» har i fremstillingen, vil fremgå av konteksten eller være sagt uttrykkelig.
«Undersøkelsesplikten» regulerer om A (likevel) ikke kan påberope noe som mangel overfor B, herunder sin villfarelse, der A før avtaleinngåelsen enten ikke har gjennomført eller overholdt sin undersøkelsesplikt. 30 Husleieloven § 2-6 andre ledd første punktum gir et eksempel fra lovverket.31 Denne og sammenlignbare lovbestemmelser viser til to selvstendige undersøkelsesplikter som gjelder tilfeller av uaktsom villfarelse.32 I tillegg til disse undersøkelsespliktene skal fremstillingen vurdere om det gjelder en tredje generell undersøkelsesplikt, som omfatter grov uaktsom villfarelse.33 Av fremstillingsmessige årsaker tales det i fremstillingen om «undersøkelsesplikten» eller «undersøkelsesplikt» som en samlebetegnelse for alle (potensielle) undersøkelsesplikter. Det vil differensieres hvis fremstillingen krever det.
Det er en kjent sak at det har vært rettet kritikk mot en slik «pliktterminologi» som fremstillingen benytter seg av. Jeg skal ikke forfølge dette ytterligere som følge av at terminologien er så pass etablert.34 Men det kan vises til det som i utgangspunktet er fornuftige påpekninger i litteraturen.35
Den alminnelige obligasjonsrettslige tilnærmingen til opplysningsansvarsreglene og undersøkelsesplikten gjør det nødvendig å gjøre bruk av noen ytterligere begreper. 36 Et viktig begrep er «realytelsen ». Det dekker den ytelsen som går ut på noe annet enn «pengeytelsen». 37 Realytelser kan for eksempel være vare- eller tjenesteytelser. «Realdebitor» er navnet på den som skal yte realytelsen. «Realkreditor» er navnet på den som mottar realytelsen (som regel) mot vederlag.38 Disse begrepsparene har rett nok noen ulemper.
30 Også bruk av «undersøkelsesplikt» er helt vanlig, se eksempelvis Hagstrøm (2021) side 361, Lilleholt (2017) side 183 og Anderssen (2016) side 370. Fra rettspraksis der termen er brukt, se f.eks. HR2025-1749-A premiss 32, Rt. 1962 side 1163 på side 1165 og Rt. 1953 side 35 på side 37.
31 Den sier at «[h]ar leieren før avtaleinngåelsen undersøkt husrommet eller uten rimelig grunn unnlatt å etterkomme utleierens oppfordring om å undersøke det, kan leieren ikke gjøre gjeldende som mangel noe som burde ha vært oppdaget ved undersøkelsen».
32 Det distingveres mellom den «egeninitierte» og den «pålagte» undersøkelsesplikt, se nærmere bl.a. punkt 6.5.2 og kapittel 16.
33 Se om kriteriet «måtte kjenne» i kapittel 12.
34 Se de løpende notehenvisningene i fremstillingen foran.
35 Se f.eks. Arnholm (1964 II) side 90, som om kjl. 1907 § 47 mente denne var et «rendyrket eksempel» på det som var en «uekte» eller «uegentlig» rettsplikt, og se også Arnholm (1978) side 243. Se for øvrig f.eks. Ristvedt (2021) side 139, Hov og Høgberg (2017) side 148–149 og Christoffersen (2004) side 387. Fra rettspraksis kan det interessant nok vises til HR-2025-1749-A premiss 67 sin omtale av avhl. § 3-10 (2) første punktum.
36 Hva den alminnelige obligasjonsrettslige tilnærmingen innebærer, redegjøres for i kapittel 6.
37 Se f.eks. Hagstrøm (2021) side 30–31 og Bryde Andersen (2020) side 71.
38 Begrepsparet, eller varianter av det, er også helt vanlig å møte på i litteraturen, se f.eks. Falkanger og Falkanger (2022) side 32, Lookofsky og Ulfbeck (2022) side 15, Kjørven (2017) side 42 og Lilleholt (2017) side 135.
De er noe «språklig tungvinte». Det kan også være mulig å være mer presis i sektorielle kontekster, for eksempel kan det tales om kjøper og selger, utleier og leietager, og så videre. Begrepsapparatet passer heller ikke like godt for alle obligasjonsrettslige kontekster.39 For eksempel kan opplysningsansvarsreglene være aktuelle i en immaterialrettighetskontekst. Disse ulempene sperrer likevel ikke for å gjøre bruk av begrepsapparatet. Fremstillingen kan dessuten gjøre bruk av mer presise betegnelser der analysene åpner for det. Til slutt i dette kapittelet er det nødvendig å si noe om fremstillingen av høyesterettspraksis, forarbeidsomtaler og litteraturhenvisninger. Ved omtalen av høyesterettspraksis har mengden av relevante avgjørelser gjort at det er nødvendig med tre fremstillingsmessige grep.40 Disse grepene har jeg forsøkt å avveie mot hensynet til en så pedagogisk fremstilling som mulig. Det ene er at notene som viser til rettspraksis, en del steder vil kunne være generelt beskrivende for rettspraksisen det vises til. Noten kan eksempelvis markere at avgjørelsene det vises til er enstemmige og/eller flertallsavgjørelser, eksplisitte og/eller implisitte og lignende.41 Dissenser eller størrelse på dissenser omtales i all hovedsak bare dersom dissensen har betydning for (den rettslige) analysen, og i så fall markeres dissens i parentes. Med mindre annet fremgår, er det flertallets premisser det vises til. En henvisning kan derfor gjerne se slik ut: «Se Rt. 2012 side 355 (dissens 4–1) premiss 64». Det andre gjelder rettspraksis der Høyesterett viser til underinstansen(e), typisk gjennom formuleringen «i det vesentlige». Dersom avgjørelsen tolkes slik at Høyesterett slutter seg til underinstansen(e)s premisser, markeres dette stort sett ved å vise til sidetallet Høyesterett henviser til underinstansen(e), og deretter siden(e) underinstansen(e) sin omtale fremgår av. En referanse kan da se slik ut: «Se Rt. 1930 side 596 på side 596, jf. side 598». Det tredje dreier seg om at jeg en del steder vil kunne markere at en avgjørelse det vises til gjelder en annen kontekst enn den obligasjonsrettslige, for eksempel kan det sies: «Se bl.a. Rt. 2012 side 355 (ugyldighet), HR-2023-1796-A (delikt)», og så videre.
Fremstillingen vil i et betydelig mer begrenset omfang vise til underrettsavgjørelser. Det at høyesterettspraksis har en helt annen rettskildemessig betydning enn underrettspraksis, må forstås i lys av den særlige forankringen Høyesterett som institusjon har i Grunnloven.42 Til tross for det som kan synes å være oppfatninger blant særlig praktikere, kan det vanskelig trekkes antitetiske slutninger ut fra det at en anke fra en underinstans er nektet fremmet til behandling for Høyesterett av ankeutvalget. Det må også understrekes at det er en sak for seg at underrettspraksis kan være konsekvent, slik at forutberegnelighets- og likebehandlingshensyn
39 Som fremholdt av Bryde Andersen (2021) side 109: «I det moderne samfund [er] det blevet stadigt vanskeligere at definere ‘realydelser’ stringent».
40 I kapittel 6 forklares det hvorfor fremstillingen må gjøre bruk av mange høyesterettsavgjørelser.
41 Se f.eks. note 130.
42 Sml. Lynge Andersen (2018) side 203–204.
Kapittel 1 En introduksjon, redegjørelse for sentrale begreper …
|
kan tilsi at praksisen skal vektlegges.43 Argumentasjonen til understansen(e) kan også, dersom den er forstandig, ha selvstendig betydning i rettslig argumentasjon.
Når det gjelder forarbeidsomtaler, er det også et meget stort kildemateriale analysene må forholde seg til.44 Jeg har forsøkt å lette fremstillingen ved å vise til hvilken lov forarbeidet er knyttet til i parentes. For eksempel kan det vises til «Ot.prp. nr. 80 (1986–1987) side 62–63 (kjl.)» eller «NOU 1992: 9 side 38 (buofl.)».45 Noen ganger kan ett og samme dokument være et forarbeid til flere lover. I så fall er det henvist i tråd med konteksten.46
Det er en svært omfattende mengde litteraturomtaler som berører emnet på en eller annen måte, og omtalene kan være både generelt og sektorielt anlagt. Som en generalisering er litteraturbildet som forskningsfellesskapet har skapt, preget av at «mange har sagt litt, få har sagt mye».47 Med denne bakgrunnen kan ikke alle som sier litt om noe nevnes – det må gjøres et utvalg. Tilnærmingen må dessuten ses i lys av det noe abstrakte perspektivet som denne alminnelige obligasjonsrettslige fremstillingen har.48 Det kan også være grunn til å presisere at analysene har et særlig sideblikk til bidrag fra Sverige, Danmark og Finland.49 Det understrekes likevel at det er norsk alminnelig obligasjonsrett som skal analyseres. Av språkmessige årsaker vil bidrag fra andre land bare i begrenset omfang nevnes.50
43 Se f.eks. HR-2022-993-A premiss 47.
44 Se forklaringen i punkt 6.4.4, jf. 6.5.3.
45 Ved henvisninger til husleielovens forarbeider er det ofte henvist til proposisjonens henvisning til utredningen. Med mindre noe annet fremgår eller fremgår av konteksten, er det vist til den proposisjonssiden som viser til utredningen, selv om utredningen er sitert i proposisjonen. Samme tilnærming legges til grunn for andre forarbeider i tilsvarende tilfeller.
46 Se f.eks. Prop. 64 L (2013–2014) som ligger til grunn for angrerettloven, men utgjør også et grunnlag for endringer i bl.a. avtaleloven.
47 Se den omfattende litteraturoversikten i fremstillingens kilderegister. I en norsk og svensk kontekst er det likevel grunn til å nevne spesielt Sæbø (1995) side 305 flg. og store deler av Björkdahl (2007).
48 Se nærmere kapittel 6.
49 Foruten det generelle hensynet til nordisk rettsenhet, som gjerne er aktuelt å gjøre bruk av i analyser innenfor formueretten, kan det for denne fremstillingens emne spesielt vises til den fellesnordiske bakgrunnen som nevnes i bl.a. kapittel 4. Hensynet til nordisk rettsenhet har for øvrig også vært kommentert i rettspraksis, se HR-2020-2401-A premiss 61.
50 Det er særlig bidrag fra engelsk rett som det gjøres bruk av, se f.eks. note 455. For et eksempel på en bredere europeisk studie, se Cartwright og Hesselink (2009) side 362 flg.
Nærmere presisering og avgrensning av emnet
Den overordnede beskrivelsen i kapittel 1 må underlegges noen presiseringer og avgrensninger. Med avgrensning menes fravær av særskilte analyser. En første avgrensning er at fremstillingen skal dreie seg om realdebitors opplysningsansvar og realkreditors undersøkelsesplikt 51 Foruten at avgrensningen må forstås i lys av det praktiske poenget om at det er realdebitor som yter realytelsen, er det disse tilfellene som i betydelig utstrekning er lovregulert, og på en nokså homogen måte.52 Betydningen av lovreguleringen må særlig forstås i lys av den alminnelige obligasjonsrettslige analysen slik den utvikles i kapittel 6.53 Det må understrekes at en alminnelig obligasjonsrettslig analyse ikke er betinget av et slikt rettslig bakteppe.54
Videre gjelder emnet det prekontraktuelle 55 Det er altså situasjonen forut for avtaleinngåelser som er i sentrum.56 Man kan da ha med seg at termene «in contractu» og «post contractu» er merkelapper på henholdsvis forholdene under og etter kontraktsfasen.57 Det prekontraktuelle fokuset må presiseres i to retninger.
51 Etter omstendighetene kan realkreditor ha opplysningsplikt, se bl.a. fal. § 4-1, om forsikringstagers plikt til å gi opplysninger om risikoen, og f.eks. Rt. 1960 side 458. Finansavtaleloven § 5-2 (1) gir et eksempel på at kredittgiver har en «undersøkelsesplikt».
52 Se oversikten i kapittel 4.
53 Det finnes litteraturomtaler om situasjoner som faller utenfor emnet, rett nok i litt ulike kontekster og med noe ulik tilnærming, se bl.a. Björkdahl (2023) side 74–76 og Anderssen (2016) side 367–369.
54 Se spesielt punkt 6.4.1 flg.
55 Bruken av «prekontraktuell» er heller ikke uvanlig å møte på i forarbeider og rettspraksis, se f.eks. Prop. 64 L (2013–2014) side 125 (angrl.), HR-2024-2330-A premiss 49 og Rt. 2007 side 425 premiss 32.
56 Lovreguleringen gir flere eksempler på undersøkelses- og opplysningsplikter in contractu. Se f.eks. lovbestemmelsene som knytter seg til reklamasjonsfriststarttidspunktet i kjl. § 31, jf. § 32 (1) og avhl. § 4-9, jf. § 4-19 (1). Se også om realdebitors opplysningsplikt om hindringer i bl.a. kjl. § 28, avhl. § 4-7 og digitalytelsesloven § 17, og se fra praksis avgjørelsen i Rt. 1970 side 1059 på side 1065. Se også opplysningsplikten etter agenturloven § 15 første ledd. Om en påstått undersøkelsesplikt post contractu, se Rt. 2014 side 422, særlig premiss 49.
57 En inndeling i det prekontraktuelle, kontraktuelle og postkontraktuelle er helt vanlig å finne i litteraturen, se f.eks. Munukka (2007) side 6. Skillet mellom kontraktuell og prekontraktuell opplysningssvikt finner man også igjen i engelsk rett, se f.eks. Cartwright (2025) side 11 og Treitel (2025) side 404. Det er også eksempler på ytterligere differensiering, se f.eks. om «aftaleforløbets faser» Bryde Andersen (2021) side 158–159.
For det første er fokuset som forutsatt i kapittel 1 på tilfeller der det inngås avtale. Selv om det skal foretas en alminnelig obligasjonsrettslig analyse, dekker altså ikke emnet alle tenkelige obligasjoner. Avtalene er imidlertid en særdeles viktig gruppe obligasjoner. Emnet omfatter også tilfeller der det mellom A og B inngås en ny avtale (avtalefornyelse) eller skjer en avtaleendring.58 Grensen mellom det som enten må regnes som avtalefornyelse eller avtaleendring, og de situasjoner som må ses på som (misligholdt) oppfyllelse av en allerede inngått avtale, kan imidlertid være vanskelig å angi. 59 For det andre dekker ikke emnet tilfeller der parten(e) lider et tap som følge av opplysningssvikt, i tilfeller der avtale ikke kommer i stand. Partene vil i slike tilfeller være henvist til delikterstatningsretten for å få dekket sitt tap.60
Emnet skal videre undersøke hvorvidt opplysningssvikt innebærer at det foreligger mangel, og om misligholdt undersøkelsesplikt fører til preklusjon61 av et (ellers gjeldende) mangelskrav.62 Misligholdsbeføyelsene skal derfor ikke undersøkes nærmere.63 Heller ikke ytterligere preklusjonsgrunnlag som reklamasjonsregler, ulovfestede regler om passivitet eller foreldelsesreglene skal analyseres særskilt. Det kan likevel være grunn til å forskuttere at rettskilder som gjelder slike kontekster, er viktige for fremstillingens analyser.64
Endelig tar fremstillingen for seg en topartsrelasjon, det vil si der det er én realkreditor og én realdebitor. Denne avgrensningen må spesielt forstås i lys av rettskildebakgrunnen og at en topartsrelasjon presumtivt vil være det mest praktiske.65 De spørsmål som kan oppstå ved flere avtaleparter enn to, kan dessuten hente veiledning fra fremstillingens analyser med eventuelle tilpasninger.
58 Som påpekt av Tørum (2022) side 141 er «[e]n fornyelse […] egentlig bare en ny avtaleinngåelse».
Se for så vidt også om distinksjonen avtaleforhandling og omforhandling i Grönfors (1995) side 12.
59 I praksis finnes det flere eksempler, i litt ulike rettslige kontekster, på at det er understreket hvorvidt noe er eller ikke er en ny avtale eller avtaleendring, se f.eks. HR-2025-251-A premiss 93, HR2019-1929-A premiss 31, Rt. 2006 side 776 premiss 30, Rt. 1980 side 1524 på side 1528 og Rt. 1917 side 24 på side 25. Se også om begrepet «endring» i NS 8407 punkt 31.1 i HR-2025-977-A.
Se dessuten tilfellet i Rt. 1928 side 429, som er nærmere omtalt i Sæbø (1995) side 334.
60 Se mer generelt f.eks. Björkdahl (2007) side 283 flg. og Simonsen (1997). I litteraturen vil man i denne sammenheng kunne møte på termen culpa in contrahendo
61 Her brukes altså termen «preklusjon» for tilfeller der mangelskravet bortfaller, sml. Krüger (1989) side 285 om kjl. § 20 (2).
62 Noen vil nok stoppe opp ved begrepet «mangel», under henvisning til distinksjonen mellom det formelle og funksjonelle mangelsbegrepet. I dansk litteratur vil man gjerne se et funksjonelt mangelsbegrep, som krever at en misligholdsvirkning kan gjøres gjeldende, se f.eks. Kristensen, Karstoft og Iversen (2022) side 76 og side 114 og Jørgensen (1972) side 101. Se nærmere om distinksjonen for øvrig i f.eks. Hagstrøm (2021) side 351 og Anderssen (2016) side 51. Førstnevnte påpeker at forskjellen er «[…] vesentlig av terminologisk art og har neppe praktisk betydning».
63 Misligholdsbeføyelsene omtales i en viss utstrekning i analysen i punkt 7.2.
64 Se punkt 6.5.3.
65 Sml. det som den gang ble beskrevet som normalsituasjonen ved verdipapirhandel i Rt. 2003 side 1741 premiss 33.
3
Forklaring av strukturen og oversikt over fremstillingen
Det har vært krevende å strukturere analysen av emnet. Dette skyldes delvis at en del problemstillinger henger nært sammen. Hvordan én problemstilling løses, kan påvirke løsningen og argumentasjonen som ligger til grunn for analysen av andre problemstillinger. Struktureringen har også vært utfordrende sett i lys av den abstrakte tilnærmingen som utvikles i kapittel 6. Emnet er dessuten nokså omfattende, og det kan være mange synspunkter på hvordan man kan og bør håndtere et så stort emne. Noen analyser vil kanskje noen mene bør komme tidlig i fremstillingen, mens andre vil foretrekke at de kommer sent. Disse utfordringene er bakgrunnen for at det her skal gis en oversikt over hva som skal behandles, og en forklaring på rekkefølgen av analysene.
Avhandlingen er bygget opp av fem deler. Del I er en innledende del til emnet. I tillegg til dette kapittelet og de to foregående skal de to neste kapitlene gi et viktig bakteppe for del II–VI. I kapittel 4 gis det en omtale av emnets historiske kontekst. Meningen er å gi et overblikk over og innblikk i spesielt hvordan Høyesterett, og etter hvert også lovgiveren, har vurdert opplysningssvikt og undersøkelser forut for avtaleinngåelser.
I kapittel 5 undersøkes det i hvilken utstrekning partenes avtale kan utgjøre en materiell begrensning av sektorielle opplysningsansvarsregler og undersøkelsesplikter.66 Denne drøftelsen setter en viktig rettslig ramme for emnets praktiske betydning og må derfor tas opp tidlig. Det skal i punkt 5.1.2 undersøkes hvorvidt realkreditors kunnskap om noe vil gjøre opplysningsansvarsregler uanvendelige. Spørsmålet er om realkreditors kunnskap blir definerende for avtalens innhold. Deretter skal det i punkt 5.1.3 gis en kort analyse av realdebitors generelle og spesifiserte forbehold. Spørsmålet er om og hva som eventuelt kreves for at slike forbehold vil være definerende for den avtalte ytelsen, slik at opplysningsansvarsregler ikke kan påberopes. I punkt 5.2 drøftes det om og eventuelt i hvilken grad avtalen kan gå ut på å fravike eller justere
66 Emnet er som nevnt de alminnelige obligasjonsrettslige opplysningsansvarsreglene og undersøkelsesplikten, se kapittel 6 og forklaringen i punkt 5.1.1.
| 31 Kapittel 3 Forklaring av strukturen og oversikt over fremstillingen sektorielle opplysningsansvarsregler til realkreditors ugunst. Undersøkelsesplikten omtales særskilt i punkt 5.3.
Del II omhandler de metodiske analysene. I kapittel 6 utvikles det en metodisk tilnærming til alminnelig obligasjonsrettslig argumentasjon. Tilnærmingen er generelt anlagt før emnet undersøkes særskilt. I kapittel 6 undersøkes det også hvordan man generelt kan gå frem for å ta stilling til om rettskilder som gjelder andre kontekster enn den som direkte undersøkes, kan gi veiledning for den konteksten som undersøkes. Et spørsmål kan for eksempel være om en «avtalerettslig rettskilde» kan gi veiledning for løsningen av en «obligasjonsrettslig problemstilling». Dersom spørsmålet blir besvart bekreftende, kan rettskilden anvendes analogisk. Slik «analogisk rettskildebruk» må ikke forveksles med analogisk bruk av et rettsgrunnlag.67
I kapittel 7 skal forholdet mellom avtalerettslige ugyldighetsregler og obligasjonsrettslige opplysningsansvarsregler analyses nærmere. Analysene skal undersøke forholdet mellom ugyldighet og mislighold i opplysningssvikttilfeller, og må ses i lys av det som fremgår av kapittel 6. Et hovedpoeng er at den rettstanken som de obligasjonsrettslige opplysningsansvarsreglene bygger på, i noe ulik grad finnes igjen i flere av avtalerettens ugyldighetsgrunnlag. Det er derved en nær sammenheng mellom ugyldighet og mislighold.
Til slutt i metodedelen, kapittel 8, undersøkes forholdet mellom de «EØS-rettslige opplysningspliktene» og den alminnelige obligasjonsrettslige opplysningsplikten nærmere. Det sentrale spørsmålet er om rettskilder som knytter seg til de EØS-rettslige opplysningspliktene, kan belyse innholdet i den alminnelige obligasjonsrettslige opplysningsplikten.
Del III behandler en del allmenne problemstillinger. Her skal problemstillinger som er felles for flere av emnets ulike deler behandles. Problemstillingene diskuteres derfor forut for de mer omfattende materielle analysene av de alminnelige obligasjonsrettslige opplysningsansvarsreglene og undersøkelsesplikten. Dette har blant annet den ulempen at analysene vil måtte forskuttere en del poenger. Fordelen er problemstillingene kan ses i sammenheng, og at gjentagelser unngås.68
I kapittel 9 undersøkes det om det gjelder prinsipielle minstekrav til den opplysningen som realdebitor kan få opplysningsansvar for. Kan for eksempel opplysningsansvar være utelukket utelukkende med den begrunnelsen at en opplysning ikke er «konkret», at den gjelder en «hypotese» eller lignende? I kapittel 10 undersøkes det hva opplysningen må angå for å falle innenfor de
67 Se også punkt 6.4.4.
68 Det kunne nok kanskje vært mulig å inkludere flere problemstillinger i denne delen, for eksempel opplysningsansvarsreglenes personelle virkeområde. Jeg har imidlertid vurdert den valgte strukturen som den mest hensiktsmessige.
sektorielle opplysningsansvarsreglenes saklige virkeområde. I kapittel 11 skal det undersøkes hvordan man kan trekke grensen mellom det som er ulike opplysninger om potensielt selvstendige ansvarsbetingende forhold.
I kapittel 12 analyseres kriteriet «måtte kjenne». Kriteriet går igjen i flere rettslige kontekster av betydning for emnet. Analysen vil ha betydning for vurderingen av om realdebitor kan ha opplysningsplikt om noe han ikke har (bevislig) kunnskap om. Analysen vil også avdekke om realkreditor kan sies å ha en helt generell og allmenn undersøkelsesplikt. En slik undersøkelsesplikt gjelder i så fall utover de tilfeller der realkreditor kan måtte tåle preklusjon som følge av uaktsom villfarelse. Kapittel 13 undersøker hva som ligger i innvirkningsvilkåret til opplysningsansvarsreglene. Foruten en kort materiell analyse av kriteriet gis det en dypere prosessuell analyse.
Del IV undersøker det (resterende) materielle innholdet i opplysningsansvarsreglene og undersøkelsesplikten, i henholdsvis kapittel 14 (ansvaret for uriktige og villedende opplysninger), 15 (opplysningsplikten) og 16 (undersøkelsesplikten). En stor del av analysene i kapittel 14–16 gjelder de ulike standardene til opplysningsansvarsreglene og undersøkelsesplikten(e). Siden det er en del retningslinjer 69 som kan ha betydning for klarleggingen av innholdet i flere av standardene, analyseres slike retningslinjer i kapittel 17. Her omtales eksempelvis partsrelasjonen og styrkeforholdet mellom partene. Den tabloide overskriften som kanskje en del vil etterspørre om «forholdet mellom opplysningsansvarsreglene og undersøkelsesplikten», omtales særskilt i dette kapittelet.
I del IV er det ytterligere tre kapitler. Kapittel 18 tar for seg noen utvalgte problemstillinger. Her løftes enkelte problemstillinger frem fordi at de er praktisk viktige og kan bidra til å operasjonalisere funnene i de foregående kapitlene. Én av problemstillingene tar for seg tilfeller der opplysningsobjektet etter opplysningsansvarsreglene gjelder en privatrettslig heftelse.
I kapittel 19 undersøkes «lojalitetsplikten» som et potensielt selvstendig rettsgrunnlag for opplysningsansvar. Denne analysen, som en selvstendig analyse, er nødvendig sett i lys av den oppmerksomheten «lojalitet» i nyere tid har fått av litteraturen og blant de praktiserende jurister. I kapittelet undersøkes hvorvidt lojalitetsplikten, som et potensielt selvstendig rettsgrunnlag, kan komme inn som et supplement i tilfeller der opplysningsansvarsreglene ikke strekker til. Når omtalen av dette potensielle rettsgrunnlaget kommer sent i fremstillingen, er det fordi analysen krever at det mer presise innholdet i opplysningsansvarsreglene er utviklet nærmere.
69 Om begrepet «retningslinje», se note 244.
Kapittel 3 Forklaring av strukturen og oversikt over fremstillingen
|
Det siste kapittelet i del IV, kapittel 20, gjelder forholdet mellom avtalen som et selvstendig mangelsgrunnlag og opplysningsansvarsreglene. Utgangspunktet er at realkreditor skal ha den ytelsen som følger av avtalen. Et avtaleavvik vil kunne utgjøre et (selvstendig) grunnlag for et mangelskrav.70 Etter avtaletolkingslæren kan en opplysningssvikt få betydning i vurderingen av hva som er «avtalt». Det gjelder ingen krav for å ta opplysningssvikten i betraktning.71 Opplysningsansvarsreglene fører derimot bare til opplysningsansvar dersom enkelte vilkår er innfridd. Prinsipielt er opplysningsansvarsreglene likevel et meransvar som kommer i tillegg til avtalen som mangelsgrunnlag. Avtalen som mangelsgrunnlag kan derfor ikke materielt sett innskrenkes under henvisning til opplysningsansvarsreglene. Når det ikke gjelder krav for å ta en opplysningssvikt i betraktning etter avtaletolkingslæren, er spørsmålet hvordan man skal forstå forholdet mellom avtalen som et selvstendig mangelsgrunnlag og opplysningsansvarsreglene som særskilte mangelsgrunnlag. Et sentralt poeng er at opplysningsansvarsreglenes vilkår er tilpasset opplysningssviktkonteksten. Selv om denne analysen kunne vært nyttig å gjennomføre tidlig i fremstillingen, krever analysen at leseren har klart for seg hva som er innholdet i opplysningsansvarsreglene.
I del V , kapittel 21, analyseres de «kontrapreklusive reglene». Dette er regler som forhindrer realdebitor fra å påberope preklusjon av realkreditors mangelskrav. Spørsmålet er altså om preklusjonsinnsigelsen kan prekluderes. Reglene kan derved utgjøre et betydelig innhugg i realdebitors mulighet til å påberope preklusjon ved forsømt undersøkelsesplikt.72 De kontrapreklusive reglene behandles sent i fremstillingen grunnet det materielle innholdet i dem.
70 Se for eksempel (henvisning i) kjl. § 17 (1): «Tingen skal være i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen».
71 En annen sak er om en opplysningssvikt vil være bestemmende for det som legges til grunn som avtalens innhold.
72 Se for eksempel det sektorielle uttrykket i kjl. § 20 (2) siste komma. Denne sier at selgeren ikke kan påberope kjøpers forsømte undersøkelsesplikt etter § 20 (1) første og andre komma, dersom han har opptrådt grovt uaktsomt eller i strid med redelighet og god tro.
4
Litt om den historiske konteksten og utviklingen til dagens regulering
I dette punktet skal det sies litt om emnets historiske kontekst og utviklingen til dagens regulering. Et startpunkt er å presisere at det ikke er helt opplagt hva som mer presist er emnets historiske kontekst. Man kan for opplysningsansvarsreglene trekke linjer til de romerrettslige tanker om bona fides og utviklingen til det som i dag gjerne henføres under termen «lojalitet».73 Det må nok også trekkes linjer til den tradisjonelle læren om villfarelse og som gjerne ses i sammenheng med ugyldighetsreglene og viljeserklæringen.74 For undersøkelsesplikten må det kunne vises til den romerrettslige tilnærmingen om caveat emptor («let the buyer beware»).75
Ses det hen til eldre høyesterettspraksis på 1860-tallet og over til tidlig 1900-tallet er det ingen ukjent sak at Høyesterett har behandlet (prekontraktuell) opplysningssvikt. Opplysningssvikt var gjerne behandlet i sammenheng med krav på erstatning, heving eller prisavslag. Men det er også en del avgjørelser som gjelder avtalerettslig ugyldighet, og en del andre rettslige kontekster.76 I eldre rettspraksis er det vanskelig å peke på et tydelig selvstendig rettsgrunnlag for opplysningssvikt som grunnlag for misligholdsvirkninger. Dette må nødvendigvis ses i lys av de rettslige tilnærmingene som til enhver tid har vært «tilgjengelige» for Høyesterett. Man kan derfor finne omtaler av opplysningssvikt i avgjørelser om (særlig) avtaletolking, spørsmål om avtalebinding, garantiutsagn og drøftelser av culpa. Det er også en del avgjørelser
73 Se f.eks. Evald (2001) side 38. På side 269–273 gir han et overblikk over historikken til lojalitetsplikten. Se også Björne (2005) side 170 flg. som gir en «[…] analys av lojalitetsprincipens inverkan på tolkningen av 33 § [avtalslagen] fram till mitten av 1900-talet». På side 170 viser han til tysk doktrine og BGB («Treu und Glauben»). Se også kapittel 19 om lojalitetsplikt.
74 Se f.eks. Madsen (1981) side 11 flg. sin historiske omtale. Se også om villfarelse i Gjelsvik (1897) og Stang (1897). I en ugyldighetskontekst må også utviklingstrekkene slik de er redegjort for i Hauge (2009) side 21 flg., nevnes. For øvrig kan det vises til omtale av viljes-, erklærings- og tillitsteorien i f.eks. Bryde Andersen (2021) side 43 flg. og Arnholm (1964 II) side 214 flg.
75 Om den historiske konteksten kan det spesielt vises til Luul (1951) side 220 flg. med tittelen: «Caveat emptor-reglens oprindelse». Det er også eksempler fra rettspraksis på at prinsippet er vist til i «oversatt form», se Rt. 1920 side 237 på side 237, jf. side 239: «[…] man [har] selv har pligt til at se sig for, hvad man kjøper».
76 Se kapittel 7 om forholdet mellom ugyldighet og mislighold.
som baserer seg på tilnærminger som svarer til, eller i det minste minner om, det vi i dag finner uttrykt i avtalelovens kapittel 3.77 I det hele tatt må det kunne sies at opplysningssvikt på en eller annen måte har, eller var forutsatt å kunne ha, betydning i en ganske stor mengde høyesterettsavgjørelser.78 For en del av disse avgjørelsene må man ha med seg at noen av dem omtaler opplysningssvikt i sammenheng med bevisomtaler. Det kan derved ha vært et uklart eller manglende normativt fokus på om opplysningssvikter skulle utløse, eller bidra til å utløse, rettsvirkninger av noe slag.
For prekontraktuelle undersøkelser må eldre høyesterettspraksis kunne sies å ha en noe mer stringent tilnærming. Det har nok sammenheng med de romerrettslige linjene tilbake til caveat emptor. Det var likevel ikke utelukkende som preklusjonsgrunnlag at undersøkelser har vært adressert i premissene. Prekontraktuelle undersøkelser var, på litt ulike måter, til behandling i avgjørelser som for eksempel gjaldt avtaleinngåelse, avtaletolking, culpa og avtalerettslig ugyldighet.79 På samme måte som for opplysningssvikt kan spørsmål om bevis ha vært fremtredende i premissene.
Opplysningssvikt og undersøkelser har altså vært behandlet av Høyesterett i noe ulike rettslige kontekster og i et ganske stort omfang. Den rettslige tilnærmingen har likevel en del likhetstrekk, selv om det kan ha vært operert med ulike terskler.80 Ett trekk er at opplysningssvikt gjerne kan ha vært koblet til det samme vurderingstemaet, uavhengig av den rettslige konteksten og den eksplisitt uttalte tilnærmingen: Skal A i en eller annen utstrekning kunne påberope sin villfarelse overfor B, fordi villfarelsen normativt sett er verneverdig?
77 Se i den sammenheng Stang (1935) side 585 som i kjente ord sa at det bare var som «[…] lovfestet regel [avtl.] § 33 kan sies å være ny», jf. også Arnholm (1964) side 308.
78 Det lar seg ikke gjøre å liste opp alle eldre høyesterettsavgjørelser. Men det kan være grunn til å nevne en del av domsgrunnlaget for å illustrere at omfanget har vært stort. Det sondres ikke i opplistingen på fler- og mindretallsavgjørelser, og flere av dem kan ha behandlet opplysningssvikt implisitt eller gjennom henvisning til underinstansene. Se f.eks. Rt. 1906 side 211, Rt. 1905 side 682, Rt. 1905 side 475, Rt. 1904 side 245, Rt. 1903 side 209, Rt. 1902 side 629, Rt. 1901 side 497, Rt. 1900 side 677, Rt. 1899 side 500, Rt. 1898 side 777, Rt. 1898 side 689, Rt. 1897 side 319, Rt. 1896 side 769, Rt. 1895 side 449, Rt. 1895 side 65, Rt. 1894 side 465, Rt. 1893 side 423, Rt. 1892 side 673, Rt. 1892 side 106, Rt. 1891 side 51, Rt. 1889 side 446, Rt. 1885 side 597, Rt. 1882 side 8, Rt. 1881 side 375, Rt. 1879 side 156, Rt. 1878 side 124, Rt. 1877 side 213, Rt. 1874 side 321, Rt. 1871 side 547 og Rt. 1871 side 127.
79 På samme måte som for opplysningssvikt er det hverken nødvendig eller hensiktsmessig å presentere alle eldre avgjørelser. Men også her skal det gis en viss opplisting. Det sondres heller ikke her mellom fler- og mindretallsavgjørelser, og noen av dem kan være mer implisitt eller henvise til underinstansene. Se bl.a. Rt. 1905 side 401, Rt. 1903 side 400, Rt. 1902 side 792, Rt. 1902 side 629, Rt. 1901 side 249, Rt. 1900 side 677, Rt. 1899 side 277, Rt. 1898 side 33, Rt. 1897 side 268, Rt. 1895 side 449, Rt. 1894 side 465, Rt. 1890 side 17, Rt. 1889 side 97, Rt. 1888 side 103, Rt. 1886 side 822, Rt. 1881 side 407, Rt. 1879 side 470, Rt. 1878 side 732, Rt. 1877 side 634 og Rt. 1874 side 321.
80 Ut fra premissene kreves det eksempelvis noe mer for å konstatere svik i forhold til uaktsomhet. Se ellers punkt 6.4.4 om terskelargumentasjon.
Det har da gjerne vært sondret mellom tilfeller der B burde brakt A ut av en villfarelse ved å opplyse han, og der B ikke burde satt han i en villfarelse ved å gi uriktige eller villedende opplysninger. For undersøkelsene synes fellesnevneren hovedsakelig å være risiko- og lojalitetsbetraktninger: Må A bære risikoen for sin villfarelse fordi han ikke var varsom nok?81
Kjøpsloven av 1907 var i stor grad en kodifisering av det som da var gjeldende rett.82 Den inntok en uttrykkelig regel om prekontraktuell undersøkelsesplikt i lovens § 47.83 Med denne fikk rettsanvenderen mer stringente vilkår å forholde seg til for den prekontraktuelle undersøkelsesplikten innenfor lovens virkeområde. Selv om opplysningssvikt var hyppig adressert av Høyesterett, ble imidlertid ikke opplysningssvikt opprinnelig tatt inn som et eget mangelsgrunnlag i kjl. av 1907.84 Man kan nok forstå fraværet av en regulering i lys av lovgivers generelle ønske om ikke å regulere når ytelsen var mangelfull.85 Det var likevel ut fra høyesterettspraksis og litteraturens omtaler utvilsomt at opplysningssvikt var relevant for spørsmål om det forelå grunnlag for blant annet erstatning, prisavslag eller heving, både innenfor og utenfor virkeområdet til kjl. av 1907. Den rettslige tilnærmingen til opplysningssvikt kunne imidlertid fortsatt variere i praksis, eksempelvis som tolkingsdata for å klarlegge innholdet i avtalen, tilnærminger om tilsikring eller garantiutsagn, vurdering av uaktsomhet, og så videre.86
81 Forutsetningen i premissene må i mange tilfeller kunne sies å ha vært at A må være varsom av hensyn til B. Se nærmere punkt 6.5.2, og se også mer generelt kapittel 19 om eldre rettspraksis og eksplisering av lojalitetsorientert argumentasjon.
82 Se Motiver (1904) side 3: «Udkastet stemmer […] i hovedsagen med, hvad der allerede nu maa ansees som gjældende ret hos os, og samarbeidet med de to øvrige komiteer har ikke paa noget punkt medført, at komiteen har fraveget, hvad den maa anse stemmende med norsk retsopfatning». Som en generell påpekning kan det vises til omtalen i bl.a. Bryde Andersen (2021 II) side 15 om at det historisk sett har vært slik at «[…] væsentlige dele af nordisk formueretslovgivning [er] skabt efter et forudgående nordisk lovsamarbejde. Produkterne af dette samarbejde sætter også i dag præg på store dele af vor formueret, navnlig om køb, aftaler og gældsbreve».
83 Bestemmelsen sa at «[h]ar kjøberen før kjøbets afslutning undersøgt salgsgjenstanden eller uden gyldig grund undladt at efterkomme sælgerens opfordring til at undersøge den, eller er der før kjøbets afslutning givet kjøberen anledning til at undersøge en prøve af salgsgjenstanden, kan han ikke paaberaabe sig mangler, som han ved undersøgelsen burde opdaget, medmindre sælgeren har handlet svigagtig».
84 Prekontraktuell opplysningssvikt ble som kjent først og fremst adressert i avtaleloven av 1918. Det var imidlertid også i kjl. av 1907 inntatt bestemmelser som kunne gi virkninger i situasjoner som omfattet opplysningssvikt, se f.eks. § 42 og unntaket for svikaktig atferd i § 47.
85 Se nærmere Motiver (1904) side 55–56. Om den svenske köplagen av 1905, se f.eks. omtalen i Björkdahl (2007) side 84. Om den tilsvarende danske købelov i en slik historisk kontekst, se f.eks. Ussing (1967) side 120.
86 Selv om ulike avtaletyper har vært behandlet, har det først og fremst vært kjøpsavtalen som har fått oppmerksomhet av Høyesterett. Noen eksempler, både eksplisitte og implisitte uttalelser og forutsatte løsninger, finnes i Rt. 1970 side 1350, Rt. 1966 side 996, Rt. 1959 side 581, Rt. 1958 side 112, Rt. 1939 side 104, Rt. 1935 side 669, Rt. 1934 side 740, Rt. 1930 side 1462, Rt. 1925 side 208, Rt. 1924 side 91 og Rt. 1916 side 390.
Kapittel 4 Litt om den historiske konteksten og utviklingen til dagens regulering
| 37
For den «alminnelige obligasjonsrett» kan det pekes på den posisjonen kjl. 1907 har hatt som grunnlag for abstraksjoner, gjerne under stikkordene «alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper». I en norsk og nordisk kontekst har de eldre (og nyere) kjøpslovene og gjeldsbrevlovene vært sentrale i den sammenheng.87
Opplysningssvikt som grunnlag for mangelskrav ble først kodifisert i en mer generell form i kjl. av 1907 ved kjøpslovnovellen av 1974.88 Bestemmelsene ble inntatt som §§ 45 a og 45 b, og ble av utvalget og departementet omtalt som «spesielle mangelsdefinisjoner».89 Paragraf 45 a gjaldt ifølge overskriften «villedende opplysninger til kjøpende publikum». Paragraf § 45 b hadde overskriften «salg av ting ‘som den er’» og kunne ifølge bokstav a og b gjøre selgeren ansvarlig for opplysningssvikt.90 Både §§ 45 a og 45 b var begrenset til å gjelde «forbrukerkjøp». Denne begrensningen må nok forklares i lys av den oppmerksomheten som var rettet mot forbrukervern på 1970-tallet.91 Bestemmelsene var begge ment som et supplerende vern, et tilleggsvern, for forbrukeren.92 De var derfor ikke ment å gjøre veien frem til å påberope en opplysningssvikt vanskeligere enn før.93 Det nye med bestemmelsene var nok i hovedsak at de ga rettsanvenderen mer stringente vilkår å forholde seg til.94 Dessuten kunne forbrukeren nå gjøre andre enn selgeren ansvarlig etter loven for uriktige og villedende opplysninger.95 Bestemmelsen var òg tenkt å ha en pedagogisk effekt, ved at «som den er»-forbeholdene ikke uten videre kunne
87 Se eksempelvis omtalen i Kristensen, Karstoft og Iversen (2022) side 27, Hagstrøm (2021) side 53, Ingvarsson (2021) side 212, Bryde Andersen (2020) side 53 og 236, og Wilhelmsson, Sevón og Koskelo (2006) side 26–29. Se også om «Nordisk obligationsret før aftaleloven» i Tamm (2015) på side 20–21. Fra høyesterettspraksis om gjeldsbrevlova, se HR-2023-1157-A premiss 38–39, Rt. 1992 side 504 på side 507 og Rt. 1957 side 778 på side 781.
88 Det fantes også forut for denne andre fragmentariske uttrykk i lovreguleringen, se f.eks. forpaktingslova § 21.
89 Se Ot.prp. nr. 25 (1973–1974) side 36, 40 og 76 (kjl. 1907).
90 Det var også en særregel i bokstav c om tilfeller der tingen var «i vesentlig dårligere stand enn kjøperen behøvde å rekne med på bakgrunn av kjøpesummens størrelse og tilhøva ellers».
91 Mer generelt fremholdt departementet at «[…] hovedmålet med det lovutkast som nå legges fram, er å få gjennomført et forbrukervern på kjøpsrettens område», jf. Ot.prp. nr. 25 (1973–1974) side 13 (kjl. 1907).
92 I en dansk kontekst finnes terminologien «beskyttelsespræceptive regler», som eksempelvis Bryde Andersen (2021) side 467 forklarer som de regler som «[…] rammer kun den ene part i aftaleforholdet, nemlig den, lovgiveren har ønsket at beskytte». Se også f.eks. Clausen, Edlund og Ørgaard (2022) på side 56, Kristensen, Karstoft og Iversen (2022) side 243 og Lookofsky og Ulfbeck (2022) side 61–62.
93 Departementet viste til at det måtte være opp til «[kjøpslov]utvalget [å] vurder[e] om slike regler også bør gjelde generelt», jf. Ot.prp. nr. 25 (1973–1974) side 14 (kjl. 1907). Se også Innst. O. nr. 30 (1973–1974) side 1 (kjl. 1907).
94 Sml. utvalgets omtale i Ot.prp. nr. 25 (1973–1974) side 75 (kjl. 1907): «Det skal understrekes at også etter gjeldende kjøpsrettslige og avtalerettslige regler vil uriktige opplysninger fra selgerens side ofte føre til at salgsgjenstanden ikke kan sies å være kontraktsmessig».
95 Se kjl. 1907 § 45 a andre ledd.
tas på ordet.96 I likhet med kjl. 1907 medførte ikke kjøpslovnovellen noen stor omveltning av rettstilstanden.97
Det allmenne lovforslaget til en revisjon av kjøpsloven av 1907, NOU 1976: 34, ble lagt på is i lys av FN-konvensjonen om internasjonale løsørekjøp. Norge, Danmark, Sverige og Finland startet et fellesarbeid om nordiske kjøpslover. Dette arbeidet kulminerte i NU 1984: 5. I forslaget hadde alle nasjoner lovforslag om opplysningsansvarsregler inntatt som §§ 18–20, og en egen regel om undersøkelser i § 21.98 Som en overordnet beskrivelse må det kunne sies at de nasjonale forskjellene ikke var store. Det norske lovforslaget lignet også i betydelig grad på lovbestemmelsene i kjl. 1907 §§ 45 a, 45 b og 47. Lovforslaget i NU 1984: 5, i likhet med lovforslaget fra 1976, begrenset ikke opplysningsansvarsreglene til forbrukerkjøp. Det var også en selvstendig og generell regel om opplysningsplikt i § 18 bokstav b.
Det norske lovforslaget i NU 1984: 5 er, med enkelte nyanser og forskjeller, fulgt opp i kjl. §§ 18–20.99 Disse bestemmelsene skal gjengis så langt som det er nødvendig for å gi en viss oversikt over dagens lovregulering, med en etterfølgende oversikt over øvrig lovregulering. Nyanser og forskjeller i lovgrunnlagene og grundige henvisninger til litteratur og rettskilder for øvrig gis i all hovedsak i de materielle analysene. Bestemmelsen om uriktige opplysninger lyder:
«(1) Reglene om mangler gjelder også når tingen ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen, dens egenskaper eller bruk og som kan antas å ha innvirket på kjøpet.
(2) Reglene i første ledd gjelder tilsvarende når tingen ikke svarer til opplysning som noen annen enn selgeren har gitt på tingens innpakning, i annonse eller annen markedsføring på vegne av selgeren eller tidligere salgsledd. Dette gjelder ikke om selgeren verken visste eller burde ha visst at opplysningen var gitt.
(3) Reglene i første og andre ledd gjelder ikke når opplysningen i tide er rettet på en tydelig måte».
96 Se Ot.prp. nr. 25 (1973–1974) side 78 (kjl. 1907). Se for øvrig punkt 5.1.3, der slike mer generelle forbehold undersøkes med henblikk på klarlegging av innholdet i den avtalte ytelse.
97 En gjennomgang av høyesterettspraksis viser at det har vært få tilfeller som direkte gjaldt tolkingen av kjl. 1907 §§ 45 a og 45 b. Se den knappe omtalen i Rt. 1978 side 678 på side 681 og omtalen i Rt. 2003 side 612. Sistnevnte avgjørelse analyseres utførlig i punkt 13.2.2.
98 Se NU 1984: 5 side 50–51 (dansk forslag), side 68–69 (finsk forslag), side 103–104 (norsk forslag) og side 125–126 (svensk forslag).
99 Departementet kunne nok ha vært tydeligere på forholdet mellom bestemmelsene i kjl. 1907 og kjl. av 1988 for en god del lovbestemmelser. Det er for eksempel ingen direkte omtale av forholdet mellom kjl. 1907 § 47 og kjl. § 20 (2), selv om det er klart at førstnevnte bestemmelses innhold kan kaste lys over innholdet i den sistnevnte.
regulering
Selv om det ikke fremgår av lovbestemmelsen (og tilsvarende lovbestemmelser), må det utvilsomt innfortolkes et krav til at realkreditor, ut fra opplysningen og konteksten for øvrig, har en rimelig grunn til å innrette seg i tillit til sin forventning. I denne fremstillingen er dette vilkåret gitt termen «innrettelsesverdighet».100 Så langt i fremstillingen er de villedende opplysningene sidestilt med de uriktige.Villedende opplysninger er som nevnt opplysninger som ikke i seg selv er uriktige, men som gir et (utilstrekkelig) fragment av det fulle informasjonsbildet som opplysningen inngår i. Dersom villedende opplysninger skaper en villfarelse, reguleres de av kjl. § 18 og tilsvarende bestemmelser. Hva som gjelder dersom de ikke skaper en villfarelse, drøftes særskilt i punkt 14.6. Paragraf 19 (1) bokstav a og b om ting solgt «som den er» lyder
«Selv om tingen er solgt ‘som den er’ eller med liknende alminnelig forbehold, foreligger mangel når
a. tingen ikke svarer til opplysninger som selgeren har gitt om tingen, dens egenskaper eller bruk og som kan antas å ha innvirket på kjøpet,
b. selgeren ved kjøpet har forsømt å gi opplysning om vesentlige forhold ved tingen eller dens bruk som han måtte kjenne til og som kjøperen hadde grunn til å rekne med å få, såframt unnlatelsen kan antas å ha innvirket på kjøpet».
I kjl. § 19 (1) bokstav b (og hvtjl. § 19) står ikke ordet «kjente». Dette er en forskjell fra annen lovgivning. Men det er utvilsomt at også det selger (eller tjenesteyteren) «kjente», kan være opplysningspliktig.101 Det kan også påpekes at selv om kjl. § 19 (1) bokstav b uttrykkelig gjelder «som den er»-salg eller tilsvarende, gjelder bestemmelsen generelt for kjøp etter loven.102
Paragraf 20 (1) og (2) om prekontraktuelle undersøkelser har følgende utforming:
«(1) Kjøperen kan ikke gjøre gjeldende som mangel noe han kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet.
100 Se nærmere punkt 14.1. Kriteriet analyseres særlig i punkt 14.3.
101 Se Ot.prp. nr. 80 (1986–1987) side 62 (kjl.): «Selgerens opplysningsplikt omfatter ikke bare forhold han kjenner til men også forhold som han ‘måtte kjenne til’ […]». Se også Ot.prp. nr. 29 (1988–1989) side 84 (hvtjl.). Der vises det til kjøpsloven og dens forarbeider.
102 Dette kan bl.a. bygges på en «fra det mer til det mindre»-betraktning og lovens formulering «selv om». Man bør videre se hen til den øvrige lovreguleringen av opplysningsplikt. Det kan òg vises til Rt. 2012 side 1926 premiss 45 og forutsetningsvis Rt. 2002 side 1110 på side 1119. Det kan vel også vises til omtalen i Ot.prp. nr. 80 (1986–1987) side 61 og 62 (kjl.). Standpunktet har for øvrig bred tilslutning i litteraturen, se bl.a. Lilleholt (2017) side 181, Hauge (2009) side 362, Nazarian (2007) side 362 og Sæbø (1995) side 374.
(2) Har kjøperen før kjøpet undersøkt tingen eller uten rimelig grunn unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring om å undersøke den, kan kjøperen ikke gjøre gjeldende noe som han burde ha oppdaget ved undersøkelsen, med mindre selgeren har handlet grovt aktløst eller for øvrig i strid med redelighet og god tro».
Bestemmelsens andre ledd inneholder to ulike undersøkelsesregler – det jeg har kalt for den «egeninitierte undersøkelsesplikt» og den «pålagte undersøkelsesplikt».103 Om det også gjelder en tredje undersøkelsesplikt etter denne og tilsvarende bestemmelser, kommer an på om kriteriet «måtte kjenne» skal forstås som et normativt kriterium eller et kunnskapskrav.104 Unntaket fra undersøkelsespliktene i § 20 (2) siste komma går som nevnt inn under de «kontrapreklusive regler».105
Bestemmelsene som er gjengitt fra kjøpsloven er, med enkelte nyanser og forskjeller, inntatt i blant annet avhendingslova,106 håndverkertjenesteloven,107 bustadoppføringslova,108 husleieloven109 og forbrukerkjøpsloven.110 Noe grovt sagt har lovgiver ved denne lovreguleringen, enten direkte eller indirekte, langt på vei bygget på kjøpslovens regulering. Dette poenget kommer fremstillingen tilbake til, men det er altså allerede her grunn til å fremheve den spesielle betydningen kjøpsloven og dens forgjenger har for emnet.111 Det kan også være grunn til å understreke at innenfor rammene av de her nevnte lovbestemmelsene, er opplysningsansvarsreglenes materielle rekkevidde upåvirket av om det konkrete tilfellet reguleres av «som den er»-bestemmelser.112
Oppsummert kan det sies at den kodifiseringen av opplysningsansvarsregler og undersøkelsesplikter som her er vist til, ikke har ført til enorme omveltninger av rettstilstanden slik den har vært over tid. Det samme gjelder hvordan Høyesterett har tilnærmet seg tematikken generelt over tid. Høyesterettspraksis,
103 Se punkt 6.5.2. Se for øvrig omtalen av avhl. § 3-10 (2) første punktum i HR-2025-1749-A premiss 67: «Bestemmelsen regulerer to situasjoner. Den ene er der kjøperen faktisk har undersøkt eiendommen. Den andre er der kjøperen er blitt oppfordret av selgeren til å undersøke, men ikke har gjort dette uten rimelig grunn».
104 Se kapittel 12.
105 Se nærmere kapittel 21. Slike bestemmelser er som nevnt i kapittel 3 «kontrapreklusive» ved at de prekluderer realdebitors preklusjonsinnsigelse. Preklusjonsinnsigelsen bygger på realkreditors forsømte undersøkelsesplikt.
106 Se avhl. §§ 3-7 til 3-10.
107 Se hvtjl. §§ 18 og 19.
108 Se buofl. §§ 26 og 27.
109 Se husll. §§ 2-3 til 2-6.
110 Se fkjl. § 16 første ledd bokstav b og c.
111 At kjøpsloven står i en særstilling i den norske obligasjonsretten, er for øvrig fremhevet av en rekke forfattere, se f.eks. Hagstrøm (2021) side 34–35 og Hallsteinsen (2018) side 144. Se også tilsvarende i nordisk litteratur i bl.a. Lookofsky og Ulfbeck (2022) side 13–14, Kihlman (2022) side 28–29 og Taxell (1991) side 123.
112 For avhl. § 3-9 (1) første punktum og husll. § 2-5 første punktum fremgår dette for så vidt av lovtekstenes henvisning til lovenes opplysningsansvarsregler.
Boken undersøker hvilken avtalepart som må bære risikoen for en villfarelse forut for enhver kontraktsinngåelse. Den gir en utførlig rettsvitenskapelig og alminnelig obligasjonsrettslig analyse av opplysningsplikten, undersøkelsesplikten og ansvaret for uriktige og villedende opplysninger. Analysene er bredt anlagt og håndterer et meget omfattende rettskildetilfang. Fremstillingen gir også et viktig bidrag til forståelsen av de avtalerettslige ugyldighetsreglene og den ulovfestede lojalitetsplikten.
Av typetilfelleorienterte problemstillinger som behandles nærmere, gis det blant annet analyser av «som den er»tilfeller, privatrettslige og offentligrettslige (rådighets)begrensninger, enkelte EØSrettslige analyser og en analyse av forholdet mellom avtalen som mangelsgrunnlag og lov og ulovfestede mangelsgrunnlag. I boken analyseres også de kontrapreklusive reglene.
Boken gir dessuten et rettsvitenskapelig bidrag til den alminnelige obligasjonsretten som teoretisk rettsdisiplin. Den gir et forslag til hvordan man kan konstruere og bruke alminnelig obligasjonsrett som rettsgrunnlag og retningslinje i rettslig argumentasjon.
Boken er en betydelig omarbeidet versjon av forfatterens doktoravhandling. Den vil ha interesse for både advokater, dommere og rettsforskere.
MATIAS FALBACH har master i rettsvitenskap (2018) og ph.d. i rettsvitenskap (2025). Han har tidligere arbeidet som advokatfullmektig og arbeider i dag som dommerfullmektig i Hordaland tingrett. Han er ansatt i innstegsstilling ved Universitetet i Bergen. Hans forskningsfelt er hovedsakelig formueretten, men han har også utgitt artikler innen sivilprosessen.
