Advokatloven: Kommentarutgave

Advokatloven Lovkommentar

Bergljot Webster, Henrik W. Smiseth og Kaja Moen Welo

Advokatloven

Lov 12. mai 2022 nr. 28 om advokater og andre som yter rettslig bistand

Lovkommentar

Universitetsforlaget

Bergljot Webster, Henrik W. Smiseth og Kaja Moen Welo

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2025

ISBN 978-82-15-02939-9

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslagsdesign: ANTI / Erik Johan Worsøe Eriksen

Omslag: ottaBOK

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

Boken er satt med: Times LT Std 10,5/12,5

Papir: 90 g Amber Graphic 1,25

Forord

Advokatlovutvalget ble oppnevnt og startet sitt arbeid med en ny advokatlov i 2013. Utvalget fikk som mandat å gjennomgå det gjeldende regelverket for advokater og andre som yter rettslig bistand, foreslå revideringer av dette regelverket og vurdere om det burde samles i en egen lov. Utvalget la frem sitt forslag til lov om advokater og andre som yter rettslig bistand – en advokatlov – i NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet. Arbeidet ble fulgt opp av Justis- og beredskapsdepartementet, som i Prop. 214 L (2020–2021) fremmet et lovforslag som på flere punkter fulgte opp Advokatlovutvalgets lovutkast, men som også inneholdt betydelige endringer. Etter ytterligere lovarbeid vedtok Stortinget advokatloven 12. mai 2022. Loven trådte i kraft 1. januar 2025.

Forfatternes arbeid for Advokatlovutvalget – Bergljot Webster som utvalgsleder og Kaja Moen Welo og Henrik Westborg Smiseth som utvalgssekretærer – er bakgrunnen for at vi har skrevet denne lovkommentaren.

Når det vedtas en ny lov, vil det nødvendigvis være en rekke spørsmål som ikke er belyst i praksis, og heller ikke i forarbeider eller andre rettskilder. Den første utgaven av lovkommentaren vil bære et visst preg av dette. Etter hvert som loven har fått virke i praksis, tar vi sikte på å oppdatere kommentaren på Juridika.no.

Vi takker for synspunkter og nyttige diskusjoner med mange i det juridiske miljøet. Vi vil særlig trekke frem våre kolleger i henholdsvis Norges Høyesterett, Lovavdelingen og Borgarting lagmannsrett.

31. mars 2025

Bergljot Webster, Kaja Moen Welo og Henrik Westborg Smiseth

Innhold

Bekreftelse på adgang til å avlegge prøve for Høyesterett

§ 46. Om forvaltning og forvalterordningen for advokatvirksomhet

§ 48. Advokater som er under forvaltning

§ 49. Oppbevaring av klientarkiv for advokater under forvaltning eller som har avviklet sin virksomhet

§ 52. Samarbeid med utenlandske tilsyns- og disiplinærmyndigheter

Kapittel 11 Advokatnemnda

§ 53. Advokatnemndas organisering ............................

§ 54. Advokatnemndas oppgaver ...............................

§ 55. Advokatnemndas sammensetning i den enkelte sak

§ 56. Krav til disiplinærklager .................................

§ 57. Behandling av disiplinærklager ............................

§ 58. Gjenåpning av disiplinærsaker ............................

§ 59. Gebyr ved disiplinærklager og klager over Advokattilsynets avgjørelser

Finansiering ............................................

Kapittel 12 Saksbehandlingsregler

Forholdet til arkivlova ...................................

§ 62. Tilgang til opplysninger underlagt taushetsplikt ..............

§ 63. Taushetsplikt for Advokattilsynet og Advokatnemnda

Saksbehandling ved søknader til Advokattilsynet .............

Kapittel 13

Kapittel 1

Innledende bestemmelser

§ 1. Virkeområdet

(1) Loven gjelder for advokater og andre som utøver advokatvirksomhet og rettslig bistand i Norge. Lovens kapittel 5 gjelder også for personer med norsk advokatbevilling som utøver virksomhet i utenlandske advokatforetak.

(2) Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse for virksomhet som utøves på Svalbard og Jan Mayen.

Spesialmerknader til bestemmelsen fremgår av Prop. 214 L (2020–2021) side 237 og NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet side 401.

Innledning

Lovens primære virkeområde er Norge. Personer med norsk advokatbevilling vil imidlertid også være omfattet av advokatloven kapittel 5 om opphør av advokatbevilling hvis de driver virksomhet i utenlandske advokatforetak.

I andre ledd er det gitt forskriftshjemmel slik at loven kan gis anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Se nærmere om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen under.

Lovens virkeområde i Norge

Loven regulerer adgangen til å utøve advokatvirksomhet og yte annen rettslig bistand. Rettslig bistand er det mest omfattende begrepet. Det er definert til «råd og annen bistand om rettslige spørsmål som ytes til andre», jf. advokatloven § 2 bokstav d. Når en advokat utøver denne typen virksomhet, vil det være omfattet av alternativet advokatvirksomhet, jf. advokatloven § 2 bokstav e.

Begrepet advokatvirksomhet er definert i advokatloven § 2 bokstav e til

«rettslig bistand i og utenfor rettergang som en advokat yter til en klient og annen bistand fra en advokat som det er vanlig at advokater yter, eller virksomhet advokatbevillingen i medhold av andre lover gir advokaten rett til å utøve».

Med advokat menes her en person med norsk advokatbevilling, jf. advokatloven § 2 bokstav a.

Videre er «andre» enn advokater som utøver advokatvirksomhet i Norge omfattet av advokatloven. Dette alternativet refererer til personer som utøver advokatvirksomhet i

Innledende

Norge i medhold av utenlandsk advokatbevilling, jf. advokatloven § 8 og advokatloven § 9.

Loven gjelder for utenlandske personer som yter rettslig bistand som ikke er advokatvirksomhet i Norge, jf. advokatloven kapittel 14.

Lovens virkning i utlandet

Forarbeidene forutsetter at personer med norsk advokatbevilling som driver virksomhet i utlandet vil være omfattet av loven, på samme måte som norsk selskapslovgivning og regnskapsplikt vil gjelde for norske foretak som driver virksomhet i utlandet, se Prop. 214 L (2020–2021) side 237. For øvrig vil personer med norsk advokatbevilling som utøver advokatvirksomhet i utlandet, være underlagt reglene i den staten virksomheten drives. Hvis en advokat mister sin norske advokatbevilling, vil det ha universell virkning, jf. advokatloven § 1 første ledd andre punktum som sier at advokatloven kapittel 5 om opphør (bortfall, tilbakekall og suspensjon) av advokatbevilling gjelder for personer med norsk advokatbevilling som driver virksomhet i utenlandske advokatforetak. Det er nærliggende å anta at rett til å drive advokatvirksomhet i utlandet som utelukkende er basert på den norske bevillingen, da vil falle bort. Men dette må vurderes etter det enkelte utlands regler. Hvis en norsk advokat som utøver advokatvirksomhet i en annen EØS-stat mister sin norske bevilling, vil retten til å praktisere i EØS-landet etter advokatdirektivet – direktiv 98/5/EF – falle bort. Direktivets artikkel 2 forutsetter at advokaten har en advokattittel fra hjemlandet.

Etter advokatloven § 70 kan Advokattilsynet forby en person å yte rettslig bistand som ikke er advokatvirksomhet. Et slikt forbud vil ikke ha virkning i utlandet, heller ikke om personen forbudet retter seg mot er norsk. Om forbudet allikevel vil ha konsekvenser for virksomheten i utlandet, vil bero på reglene i det landet virksomheten drives.

Lovens virkning på Svalbard og Jan Mayen

I advokatloven § 1 andre ledd er det gitt forskriftshjemmel til å fastsette at loven skal gjelde for virksomhet som utøves på Svalbard og Jan Mayen. I forskrift om advokatlovens anvendelse for Svalbard, FOR-2024-10-11-2451 § 1, er det fastsatt at loven gjelder på Svalbard. Det er ikke gitt tilsvarende bestemmelse for Jan Mayen. Det er ingen fast bosetning på Jan Mayen, og loven er derfor antatt ikke relevant for dette geografiske området, se Justisdepartementets høringsnotat 29. september 2023 side 30.

Svalbardloven § 2 fastsetter som utgangspunkt at norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard. Annen lovgivning gjelder ikke med mindre det er særskilt fastsatt i Svalbardloven eller annen lovgivning. Departementet konstaterte at det burde gjøres en helhetlig vurdering av om bestemmelsene i advokatloven skulle gjelde for Svalbard og Jan Mayen, og det er derfor gitt en forskriftshjemmel i advokatloven § 1 andre ledd, se Prop. 214 L (2020–2021) side 237 nederst første spalte. Det er noe uklart hvor langt det er nødvendig med forskrift etter advokatloven § 1 andre ledd. Bestemmelsene i advokatloven som ikke samtidig må anses som en del av «norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien», jf. Svalbardloven § 2, vil klart ikke gjelde på Svalbard og Jan Mayen, uten forskrift. For bestemmelser i

advokatloven som må anses som en del av «norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien», kan det stilles spørsmål om de ikke vil gjelde for Svalbard og Jan Mayen til tross for departementets forutsetning.

Fordi første ledd angir at lovens kapittel 5 gjelder generelt, også i utlandet, må det antas at dette kapittelet omfatter personer med norsk advokatbevilling som driver virksomhet på Svalbard og Jan Mayen, jf. første ledd andre punktum, uansett om forskriftshjemmelen er benyttet eller ikke. En person med norsk advokatbevilling som faller bort, tilbakekalles eller suspenderes, kan ikke lenger drive virksomhet i kraft av sin norske bevilling, selv om virksomheten drives på Svalbard eller Jan Mayen.

§ 2. Definisjoner

I denne loven menes med

a. advokat: person med norsk advokatbevilling

b. klient: fysisk eller juridisk person hvis interesser ivaretas av en advokat

c. jurist: person med juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap

d. rettslig bistand: råd og annen bistand om rettslige spørsmål som ytes til andre

e. advokatvirksomhet: rettslig bistand i og utenfor rettergang som en advokat yter til en klient og annen bistand fra en advokat som det er vanlig at advokater yter, eller virksomhet advokatbevillingen i medhold av andre lover gir advokaten rett til å utøve.

Spesialmerknader til bestemmelsen fremgår av Prop. 214 L (2020–2021) side 237–239 og NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet side 401–402. Definisjonen av advokatvirksomhet er også behandlet i Prop. 214 L (2020–2021) kapittel 6 side 40–42 og NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet kapittel 9 side 97–101.

Generelt om definisjonene

Når de definerte begrepene benyttes ellers i advokatloven, skal de gis det definerte innholdet. Definisjonene er nye med advokatloven. Til dels kunne det samme innholdet i begrepene utledes av det nå opphevede kapittel 11 om rettshjelpvirksomhet og advokater i domstolloven. Begrepene «klient» og «jurist» er tidligere uformelle begreper som er gitt et presist innhold ved definisjonen. Innholdet er i stor utstrekning sammenfallende med den tidligere bruken av begrepene. Formålet med definisjonene er å gjøre grensene for begrepene klarere og unngå problemstillinger som kunne oppstå uten de formelle definisjonene.

Advokat

Med advokat menes en fysisk person som har norsk advokatbevilling. Reglene om advokatbevilling er gitt i advokatloven kapittel 2. De grunnleggende vilkårene for å få norsk bevilling fremgår av advokatloven § 4. Det må søkes om bevilling, jf. advokatloven § 6. Bare personer med norsk advokatbevilling kan benytte tittelen advokat, jf.

Innledende

advokatloven § 7. Opphører advokatbevillingen etter advokatloven kapittel 5, er man ikke lenger omfattet av definisjonen i advokatloven § 2 bokstav a.

Juridiske personer kan ikke få advokatbevilling i Norge. Juridiske personer kan driver advokatvirksomhet, enten som advokatforetak, jf. advokatloven § 20, eller som organisasjon, jf. advokatloven § 25. Advokater som er ansatt i juridiske personer, kan også yte advokatbistand for intern bruk, jf. domstolloven § 233 første ledd bokstav a, som gjelder inntil advokatloven § 24 settes i kraft. Disse advokatene omtales som internadvokater og kan i en viss utstrekning også yte advokatbistand til andre enn arbeidsgiveren. Hos juridiske personer som driver advokatvirksomheten, må den rettslige bistanden ytes av advokater som er omfattet av definisjonene i advokatloven § 2 bokstav a eller av en advokatfullmektig på vegne av en slik advokat. Dette fremgår direkte av loven for så vidt gjelder advokatforetakene, jf. advokatloven § 20 andre ledd, men må gjelde også for organisasjoner og internadvokater som yter advokatbistand. Dette kan blant annet utledes av definisjonen av advokatvirksomhet i advokatloven § 2 bokstav e. Hvis andre enn advokater yter bistand i form av «råd og annen bistand om rettslige spørsmål», vil det være rettslig bistand, jf. definisjonen i advokatloven § 2 bokstav d.

Personer med utenlandsk advokatbevilling er ikke omfattet av definisjonen av «advokat» i advokatloven § 2 bokstav a. Personer med advokatbevilling fra en EØS-stat eller Sveits har rett til å utøve advokatvirksomhet i Norge etter å ha registret seg hos Advokattilsynet, jf. advokatloven § 8 første ledd første punktum. Personer med advokatbevilling fra andre land kan få tillatelse fra Advokattilsynet til å utøve advokatvirksomhet i Norge på permanent basis, jf. advokatloven § 8 første ledd andre punktum. Utenlandske advokater som etter disse bestemmelsene har rett til å utøve permanent advokatvirksomhet i Norge, er omfattet av de samme reglene som norske advokater, jf. advokatloven § 8 første ledd tredje punktum. Personer med utenlandsk advokatbevilling kan ikke kalle seg advokat, men kan benytte sin utenlandske tittel, jf. advokatloven § 7. Dette er i tråd med kravet i advokatdirektivet artikkel 4 hvor det er bestemt at en advokat som praktiserer i en vertsstat under hjemstatens yrkestittel, skal gjøre dette «under denne tittelen, som skal angis på det offisielle språket eller ett av de offisielle språkene i hjemstaten, på en forståelig måte og slik at forveksling med yrkestittelen i vertsstaten unngås».

Klient

Generelt

Klient er i advokatloven § 2 bokstav b definert til en person hvis interesse ivaretas av en advokat. Klienten kan være en fysisk eller juridisk person. En person som mottar rettslig bistand fra en som ikke er advokat eller advokatfullmektig, er ikke definert som klient i loven.

Det er klienten som «eier» saken advokaten bistår med, og som bestemmer hvilke faktiske og rettslige skritt advokaten skal ta. Klienten kan imidlertid ikke bestemme hvilket faglig råd advokaten skal gi, jf. blant annet advokatloven § 28. Samtidig er advokatens forpliktelser til uavhengighet, jf. advokatloven § 26, lojalitet, jf. advokatloven § 29, og faglig dyktighet, jf. advokatloven § 30, forpliktelser som i første rekke skal ivareta hensynet til klienten. Når disse forpliktelsene skal fylles med konkrete innhold, må det avklares hvem som er klienten, slik dette er definert i advokatloven § 2 bokstav b.

Fysiske personer

Alle fysiske personer kan være klient. For myndige personer vil alle klientrettighetene ligge hos personen selv. Også personer som er mindreårige, jf. vergemålsloven § 8, eller er under vergemål, jf. vergemålsloven kapittel 4, kan være klient, men her må advokaten vurdere i hvilken grad vergemålsloven tilsier at også vergen må trekkes inn.

Er klienten mindreårig, må advokaten forholde seg til barnet som klient i samme utstrekning som barnet har rett til å disponere etter vergemålsloven kapittel 3. Utover dette må barnets verge involveres, jf. vergemålsloven § 17, men det vil fortsatt være barnet som er klienten.

Er en fysisk person satt under vergemål, jf. vergemålsloven kapittel 4, vil omfanget av vergemålet avgjøre hvor langt advokaten utelukkende kan forholde seg til klienten, eller om vergen må involveres. Voksne personer under vergemål kan ha deler av sin rettslige handleevne i behold, og innenfor dette området kan han eller hun selv foreta rettslige handlinger og råde over sine midler, jf. vergemålsloven § 21. Innenfor handleevnen har klienten alle klientrettighetene, og advokaten må forholde seg utelukkende til klienten. Utenfor klientens rettslige handleevne må vergen trekkes inn. Men på samme måte som for barn vil det være personen som er under vergemål som er klienten, ikke vergen.

Juridiske personer

Juridiske personer omfatter blant annet aksjeselskaper, ansvarlige selskaper, stiftelser, foreninger og offentlige organer som er selvstendige rettssubjekter. Klienten vil være sammenslutningen eller organet og ikke de enkelte fysiske eller juridiske personene som har dannet rettssubjektet. For eksempel vil et aksjeselskap som setter ut et oppdrag til en advokat være klienten, ikke den enkelte aksjeeier. Hvis en aksjeeier ønsker å utøve rettigheter som klient, må det skje gjennom selskapsorganene i tråd med aksjelovgivningen.

Hvis en sammenslutning er for løs til å ha partsevne etter prosesslovgivningen, er det nærliggende å legge til grunn at det er de fysiske eller juridiske personene som inngår i sammenslutningen, som er klientene.

Jurist

Jurist er definert som en person med juridisk embetseksamen (cand.jur.-grad) etter tidligere studieordning eller med mastergrad i rettsvitenskap. En person med bachelorgrad i rettsvitenskap eller annen mastergrad som inneholder juridiske fag, faller ikke inn under definisjonen.

Bare en fysisk person kan være jurist.

Personer som er kvalifiserte etter definisjonen i advokatloven § 2 bokstav c, kan benytte tittelen jurist, jf. advokatloven § 67 første ledd.

Definisjonen omfatter bare personer med norsk juridisk embetseksamen og norsk mastergrad i rettsvitenskap, jf. Prop. 214 L (2020–2021) i spesialmerknaden til § 2 bokstav c på side 237. Personer med tilsvarende yrkeskvalifikasjoner fra annen EØS-stat, Storbritannia eller Sveits kan søke Advokattilsynet om å få godkjent sine kvalifikasjoner etter yrkeskvalifikasjonsloven, jf. lovens §§ 2 og 2 a. Hvis godkjenning gis, kan perso-

nen bruke tittelen jurist, jf. advokatloven § 67 andre ledd. Ettersom utenlandske jurister ikke er omfattet av definisjonen «jurist» i advokatloven § 2 bokstav c, vil lovens øvrige regler som benytter begrepet «jurist», i utgangspunktet ikke omfatte dem som har fått godkjenning etter yrkeskvalifikasjonsloven. Reelle hensyn taler imidlertid med tyngde for at lovens regler for jurister kommer til anvendelse for personer som har fått rett til å benytte tittelen jurist etter yrkeskvalifikasjonsloven. For eksempel bør slike jurister, på samme måte som norske jurister, stille sikkerhet og betale bidrag til Advokattilsynet hvis de yter rettslig bistand «som ledd i næringsvirksomhet», jf. advokatloven § 68 første ledd. Personer med utenlandsk juridisk utdanning som ikke har søkt om godkjenning etter yrkeskvalifikasjonsloven, eller ikke kan søke fordi utdanningen er fra en stat utenfor EØS, Sveits eller Storbritannia, er ikke omfattet av definisjonen og må benytte sin utenlandske tittel, jf. advokatloven § 67 tredje ledd. Lovens regler for jurister vil ikke gjelde for slike personer selv om de yter rettslig bistand i Norge. Det er mulig dette er en løsning som bør revurderes hvis man ser at slike personer markedsfører sine tjenester i Norge på linje med dem som kan benytte juristtittelen.

Alle, også utenlandske jurister, kan yte rettslig bistand i Norge med hjemmel i advokatloven § 66, og det kan nedlegges forbud mot virksomheten etter advokatloven § 70.

Jurist var ikke foreslått definert i lovforslaget fra Advokatlovutvalget i NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet.

Rettslig bistand

Rettslig bistand er det overordnede begrepet for den virksomheten loven regulerer. Begrepet er definert som råd og annen bistand om rettslige spørsmål som ytes til andre. Både råd om rettslige spørsmål og sakførsel for domstolene, altså prosessoppdrag, er omfattet. Det fremgår av forarbeidene at begrepet «rettslige spørsmål» skal forstås vidt, jf. Prop. 214 L (2020–2021) side 238. Ethvert arbeid av juridisk karakter vil være dekket:

«Slikt arbeid vil blant annet være å gi råd og veiledning i rettslige spørsmål, utarbeide rettslige dokumenter, som for eksempel skjøte og testament, å utarbeide, forhandle og inngå kontrakter, og å bistå med søknader, klager, meldinger, brev eller lignende, for eksempel til offentlige instanser.»

Bistand som ikke er knyttet til juridiske problemstillinger, vil falle utenfor, for eksempel bistand til utforming av et brev som ikke har rettslige formål eller skal brukes i en rettslig sammenheng. Også rådgivning om personlige forhold eller hjelp som må anses som omsorg, faller utenfor begrepet rettslig bistand. Men hvis denne formen for bistand inneholder elementer av juridisk veiledning, skal det antagelig lite til før veiledningen anses som rettslig bistand.

Uttrykket «bistand» forutsetter at det rettslige arbeidet ytes til en annen. Rettslig arbeid som utelukkende gjøres i egeninteresse, er ikke omfattet, ettersom det da ikke ytes bistand til andre. Arbeid som dels gjøres i egeninteresse og dels for å ivareta andres interesse, må imidlertid anses som «rettslig bistand», i alle fall så langt arbeidet reelt sett gjøres i felles interesse.

Å skrive juridisk teori, som lærebøker, kommentarutgaver eller artikler om rettslige spørsmål, vil heller ikke være omfattet. Slik litteratur kan nok gi veiledning om «rettslige spørsmål til andre», men forarbeidene forutsetter at veiledningen gis til konkrete personer, ikke en generell gruppe som lesere av juridisk teori, se Prop. 214 L (2020–2021) side 238:

«Utarbeidelse av generelle juridiske utredninger som retter seg til allmennheten, og som ikke er konkret eller individuelt tilpasset bistand til bestemte personer, faller utenfor begrepet rettslig bistand. Eksempel på slik virksomhet kan være å skrive en bok om rettslige spørsmål, publisere juridiske artikler i tidsskrifter eller gi generell juridisk informasjon på internett.»

Blir slikt arbeid gjort på bestilling, og kanskje også benyttet i en konflikt, vil det likevel være nærliggende å anse arbeidet som rettslig bistand. Definisjonen omfatter både betalt og ikke-betalt bistand. Det er heller ikke avgjørende om bistand ytes på regelmessig basis eller leilighetsvis.

Det er ikke krav om at den som yter bistanden har juridiske kvalifikasjoner, jf. også advokatloven § 66 første ledd som fastsetter at enhver kan yte rettslig bistand. En rekke yrkesgrupper som gir råd til kunder, må forholde seg til regelverk i sin rådgivning. Som eksempel kan revisorer og arkitekter nevnes. Slik rådgivning vil kunne falle inn under definisjonen. Det er heller ikke en forutsetning for å falle inn under definisjonen at den som yter bistanden har de nødvendige faglige kvalifikasjonene. Også dårlig eller feilaktige råd om rettsregler er rettslig bistand.

Begrepet «rettslig bistand» er benyttet en rekke steder i advokatloven. Det er blant annet med på å definere lovens virkeområde, jf. advokatloven § 1, og inngår i definisjonen av advokatvirksomhet, jf. advokatloven § 2 bokstav e. Men begrepet har særlig betydning for virksomhet som er omfattet av advokatloven kapittel 14, det vil si rettslig bistand fra andre enn advokater. Enhver kan yte rettslig bistand, jf. advokatloven § 66. For jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, stilles det særlige krav, blant annet om sikkerhetsstillelse, jf. advokatloven § 68 første ledd, og taushetsplikt, jf. advokatloven § 69. Advokattilsynet kan forby en person som har fått tilbakekalt advokatbevillingen å yte rettslig bistand, jf. advokatloven § 15 fjerde ledd. Andre kan pålegges forbud mot å yte rettslig bistand etter advokatloven § 70.

Advokatvirksomhet, som er definert i advokatloven § 2 bokstav e, vil delvis være omfattet av definisjonen av rettslig bistand, men vil favne videre, jf. Prop. 214 L (2020–2021) side 41–42. Også bistand som advokater vanligvis yter, men som ikke er knyttet til rettslige spørsmål, skal anses som advokatvirksomhet. Slik bistand vil ikke være rettslig bistand slik det er definert i advokatloven § 2 bokstav d. Praksis rundt hva som anses som advokatvirksomhet, vil derfor ikke alltid være veiledende for hva som er omfattet av begrepet «rettslig bistand». Derimot vil det nok kunne hentes veiledning fra rettspraksis om det prosessuelle bevisforbudet, jf. tvisteloven § 22-5 første ledd, straffeprosessloven § 119 første ledd og straffeprosessloven § 204 første ledd, som gjelder for «egentlig advokatvirksomhet», og som klargjør hva som skal anses som «rettslig bistand» som ytes av advokat.

Advokatvirksomhet

Definisjonen av advokatvirksomhet er treleddet. For det første er rettslig bistand i og utenfor rettergang omfattet. Denne delen av begrepet advokatvirksomhet er sammenfallende med innholdet i ytelser som omfattes av definisjonen av «rettslig bistand» i advokatloven § 2 bokstav d. For det andre omfattes også annen bistand som det er vanlig at advokater yter av definisjonen. Det er altså ikke en forutsetning at bistanden har rettslig karakter. For det tredje omfattes virksomhet som advokatbevillingen gir advokaten rett til å utføre i medhold av andre lover. Heller ikke etter dette alternativet er det en forutsetning at arbeidet har rettslig karakter, selv om det i praksis ofte vil være rettslige elementer i slikt arbeid.

Definisjonen angir yttergrensene for hvilket arbeid en advokat gjør som er omfattet av advokatloven. Arbeid som faller utenfor definisjonen, kan blant annet organiseres på en annen måte enn advokatvirksomhet, jf. advokatloven kapittel 7. Det kan imidlertid ikke være noe i veien for at slike tjenester ytes innenfor rammen av advokatvirksomhet. Derimot vil ikke arbeid som faller utenfor definisjonen, være omfattet av de særlige reglene som gjelder for advokatvirksomhet. De yrkesetiske reglene i advokatforskriften § 17, jf. vedlegg 1, kan likevel stille krav til advokaters opptreden og saksbehandling også når de driver med aktiviteter som ikke omfattes av definisjonen av advokatvirksomhet.

Ifølge forarbeidene, Prop. 214 L (2020–2021) side 238 i merknaden til § 2 bokstav e, er det en forutsetning for at en virksomhet skal være omfattet av definisjonen av advokatvirksomhet at det er en advokat eller advokatfullmektig som utfører arbeidet. En advokatfullmektig vil alltid gjøre arbeid på vegne av en advokat, jf. advokatloven § 12 andre ledd, og virksomheten vil bli ansett som prinsipalens advokatvirksomhet.

Advokatvirksomhet på vegne av et advokatforetak kan bare utøves av advokater eller av en advokatfullmektig på vegne av en advokat, jf. advokatloven § 20 andre ledd. Advokatforetak kan ha medarbeidere med «annen utdanning, praksis eller kompetanse», jf. Prop. 214 L (2020–2021) side 122. Slike medarbeidere kan ikke drive advokatvirksomhet eller yte «rettslig bistand», jf. advokatloven § 2 bokstav d, på foretakets vegne. Se også advokatloven § 66 andre ledd.

At advokatvirksomhet på vegne av et advokatforetak bare kan utøves av advokater eller av en advokatfullmektig på vegne av en advokat, jf. advokatloven § 20 andre ledd, er en innstramming sammenlignet med tidligere regler, jf. tidligere domstolloven § 231 femte ledd. Innstrammingen må ses i sammenheng med at rettsrådsmonopolet ble fjernet med advokatloven, og at det ble behov for klarere grenser mellom advokatforetak og andre som yter rettslig bistand. Andre personer ved et advokatforetak, for eksempel en advokatsekretær eller en jusstudent, kan derfor ikke yte rettslig bistand fra advokatforetaket. Slike personer må likevel kunne yte rettslig arbeid som bistand til advokater eller advokatfullmektiger. Den oppdragsansvarlige advokaten, jf. advokatloven § 39, må stå for arbeidet utad og vil være fullt ut ansvarlig. Advokatsekretæren eller jusstudenten vil da være «hjelpere» etter terminologien fra NOU 2015: 3 side 419–420. Andre ytelser enn det som er omfattet av definisjonen av advokatvirksomhet, kan slike personer yte utad på advokatforetakets vegne.

I NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet var det foreslått at bare advokater og advokatfullmektiger skulle yte tjenester fra et advokatforetak. Andre personer som arbeidet

i virksomheten, skulle være hjelpere og ikke utøve virksomhet utad for selskapet, se NOU 2015: 3 side 419. Formålet var å gjøre det klart at alle tjenester fra et advokatforetak var omfattet av advokatlovens regler. Denne begrensningen ble ikke fulgt opp av departementet. Det medfører at det ikke er krav til kompetanse eller kvalifikasjoner for personer som yter andre tjenester enn advokatvirksomhet fra et advokatfirma. Et advokatforetak kan imidlertid ikke yte rettslig bistand. Rettslig bistand fra at advokatforetak vil være advokatbistand og skal ytes av advokat eller advokatfullmektig, jf. § 20 tredje ledd. For sammensatte tjenester, hvor elementer av rettslig bistand inngår i tjenesten, må en advokat være ansvarlig for de rettslige elementene i tjenesten.

Advokatloven åpner for at det kan ytes andre tjenester og bistand fra advokatforetak enn advokatvirksomhet, så lenge virksomhet har en naturlig tilknytning til advokatvirksomheten, og ikke er egnet til å svekke tilliten til foretakets uavhengighet, jf. advokatloven § 20 første ledd. Denne formen for bistand kan ytes av advokater eller advokatfullmektiger eller av personer med andre profesjoner eller annen kompetanse. Slikt arbeid vil ikke være omfattet av definisjonen av advokatvirksomhet. Fordi begrepet advokatvirksomhet er forutsatt å være dynamisk, og utvikle seg med de faktiske oppgavene advokater gjør for klienter, kan grensene for hva personer med annen kompetanse enn juridisk kompetanse kan yte fra et advokatforetak endre seg. Hvis det er vanlig at advokaten påtar seg den aktuelle typen arbeid, jf. det andre leddet i definisjonen av advokatvirksomhet, vil ikke andre kunne yte den aktuelle bistanden fra foretaket.

Advokatloven setter ikke grenser for i hvilken grad et advokatforetak kan drive med annen virksomhet enn advokatvirksomhet. En forutsetning er likevel at slik annen virksomhet ikke går ut over advokatenes uavhengighet, jf. advokatloven § 20 første ledd. Foretakets samlede virksomhet må heller ikke være av en slik karakter at det er villedende at foretaket omtales som et advokatforetak. Overfor kundene følger et slikt forbud av markedsføringsloven § 6 fjerde ledd jf. særlig § 7 første ledd bokstav f:

«En handelspraksis er villedende dersom den inneholder uriktige opplysninger og dermed er usannferdig eller på annen måte er egnet til å villede forbrukerne med hensyn til ett eller flere av følgende elementer

f) den næringsdrivendes eller den næringsdrivendes agents art, egenskaper og rettigheter.»

Men det er mulig å se for seg misbruk av advokatforetaks-begrepet også i andre sammenhenger, hvor foretaket i realiteten er noe annet enn et advokatforetak.

Rettslig bistand i og utenfor rettergang som en advokat yter til en klient

Denne delen av definisjonen angir kjerneområdet av begrepet advokatvirksomhet og sammenfaller som nevnt med definisjonen av «rettslig bistand» i advokatloven § 2 bokstav d. Forskjellen er at her ytes den rettslige bistanden av en advokat eller advokatfullmektig. Hvis arbeidet ikke gjøres for en annen – én eller flere klienter – vil arbeidet ikke være advokatvirksomhet. Arbeid advokaten gjør i egeninteresse, faller dermed utenom.

Derimot vil arbeid hvor advokaten reelt sett ivaretar både egne og andres interesser, falle inn under definisjonen.

Det er ikke avgjørende om det blir betalt for arbeidet. Også bistand som ytes som pro bono, er omfattet av definisjonen.

Det fremgår av forarbeidene at denne delen av definisjonen er ment å sammenfalle med det som etter tidligere praksis lå i begrepet «egentlig advokatvirksomhet», jf. Prop. 214 L (2020–2021) side 41 og 238. Begrepet er utviklet av Høyesterett gjennom praksis knyttet til de prosessuelle bevisforbudene. Rettspraksis om forståelsen av bevisforbudet for advokater i tvisteloven § 22-5 første ledd, straffeprosessloven § 119 første ledd og straffeprosessloven § 204 første ledd vil derfor være veiledende for hva som skal anses som advokatvirksomhet etter dette alternativet.

Rettspraksis om bevisforbudet har gått langt i å verne klienter mot at utenforstående får innsyn i arbeidet advokater gjør for klienten. Rt. 2010 s. 1638 gjaldt en begjæring fra Økokrim om å få opplysninger om hvem som var mottager av tre spesifiserte overføringer over et advokatfirmas klientkonto. Formålet var å følge pengestrømmer ut av to selskaper som var klienter av advokatfirmaet. Økokrim anførte at «[o]verføringer via advokaters klientkonto stopper i utgangspunktet spor og vanskeliggjør oppklaringen». Høyesterett la til grunn at pengeoverføringer som inngår som del av et oppdrag om «egentlig advokatvirksomhet», er omfattet av bevisforbudet, selv om pengeoverføringer i seg selv ikke er rettslig bistand, se Rt. 2010 s. 1638 avsnitt 34 og 35:

«Å besørge overførsel av penger til eller fra klienter over klientkontoen kan inngå som et helt ordinært ledd i en advokats egentlige advokatvirksomhet. Oppgjøret mellom partene i en rettssak eller et utenrettslig forlik vil for eksempel ofte skje over klientkontoen. Hensynene bak taushetsplikten tilsier at alle ledd i et ordinært advokatoppdrag omfattes av taushetsplikten, også transaksjoner. Dersom advokaten for eksempel skulle kunne gi opplysninger om størrelsen på beløpet som er overført, ville man ikke sjelden kunne slutte seg til innholdet i et forlik eller lignende, og det ville kunne uthule det vernet reglene om taushetsplikt er ment å gi.

Hensynene bak reglene om taushetsplikt gjør seg gjeldende også når det kan være risiko for at pengene stammer fra en straffbar handling. Det er nettopp når en person er i en presset situasjon, behovet for å kunne søke råd i fortrolighet kan være størst. …»

I Rt. 2012 s. 608, som er en kjennelse avsagt av Høyesterett i avdeling, ble avgjørelsen i Rt. 2010 s. 1638 fulgt opp, se Rt. 2012 s. 608 avsnittene 39–41. Her kom Høyesterett til at bostyreren i en advokats konkursbo ikke hadde krav på utlevering av advokatens regnskap og regnskapsmateriale fra tiden forut for konkursen fordi det ville avsløre klientrelasjoner. Det synes forutsatt at ytelsen til klientene gjaldt rettslig bistand.

Annen bistand som det er vanlig at advokater yter

Bistand som en advokat yter og som ikke er rettslig bistand, skal anses som advokatvirksomhet hvis det er vanlig at advokater yter denne typen bistand. Sammen med det tredje alternativet i definisjonen, «virksomhet advokatbevillingen i medhold av andre

lover gir advokaten rett til å utøve», omfatter dette bistand som etter rettspraksis om det prosessuelle bevisforbudet omtales som uegentlig advokatvirksomhet.

Formålet med den utvidede definisjonen av advokatvirksomhet er å sørge for at klienter, motparter og samfunnet for øvrig skal være sikret at advokatloven med tilhørende regelverk blir fulgt også når advokaten yter bistand utover den egentlige advokatvirksomheten, se Prop. 214 L (2020–2021) side 238. Som ikke uttømmende eksempler på slik bistand nevner forarbeidene oppdrag som bobestyrer, verge eller forretningsfører.

Dette andre alternativet i definisjonen sikrer også at begrepet «advokatvirksomhet» har et dynamisk element. Den typen bistand som det til enhver tid er vanlig at advokater yter, vil være omfattet. Hva som er vanlig, kan endre seg over tid.

Å fastslå hva som er «vanlig», kan by på problemer. Utgangspunktet er tjenester som det er vanlig at advokater som gruppe yter, ikke hva det er vanlig at den enkelte advokat gjør. Bistand som regelmessig ytes fra advokater, vil åpenbart være omfattet. Det må gjelde selv om den aktuelle typen bistand bare utgjør en liten del av advokaters virksomhet generelt. Men begrepet vil antagelig også omfatte bistand som det er mer sjeldent at advokater yter, dersom det ikke i særlig grad er andre enn advokater som yter den aktuelle typen bistand. I grensetilfeller kan det være veiledende om det er naturlig at advokatloven med tilhørende regelverk kommer til anvendelse.

Hvis annen bistand som det er vanlig at advokater yter, gis som en integrert del eller står i naturlig sammenheng med bistand om er «egentlig advokatbistand», jf. advokatloven § 2 bokstav e første alternativ, kan også denne bistanden anses som «egentlig advokatbistand», jf. Prop. 214 L (2020–2021) side 239 første spalte. Rt. 2010 s. 1638 er et eksempel på dette.

Fordi det bare er advokater og advokatfullmektiger som kan yte advokatbistand fra et advokatforetak, vil den dynamiske definisjonen kunne medføre endringer i hva andre personer kan bistå med på vegne av et advokatforetak.

Virksomhet advokatbevillingen i medhold av andre lover gir advokaten rett til å utøve

Dette tredje alternativet i definisjonen av «advokatvirksomhet» forutsetter at advokater i medhold av advokatbevilling har rett til å utføre oppgaver som krever tillatelser eller bevillinger etter annet lovverk. Eiendomsmeglingsloven § 2-1 første ledd nr. 2 og inkassoloven § 4 tredje ledd er eksempler på dette. Når advokater utøver slik virksomhet, anses det som advokatvirksomhet, og advokatloven med tilhørende regelverk kommer til anvendelse. I tillegg må kravene for den aktuelle virksomheten følges. Er det overlapp eller motstridende krav i de to regelverkene, må det som utgangspunkt antas at de mest spesielle reglene kommer til anvendelse. Ytes det i tillegg bistand som faller inn under advokatloven § 2 bokstav e første alternativ, det vil si «egentlig advokatvirksomhet», vil antagelig advokatloven komme til anvendelse – i alle fall for denne delen av oppdraget. Ytes det i tillegg bistand som faller inn under advokatloven § 2 bokstav e andre alternativ, bistand som det ellers er vanlig at advokater yter, må det foretas en konkret vurdering av hvilket regelverk som passer best. Men, som nevnt, i den grad det ikke er motstrid, vil begge regelsettene gjelde.

Ulovlig bistand

Bistand som det er ulovlig at advokater yter, kan antagelig ikke anses som advokatbistand etter noen av alternativene. Det samme gjelder bistand til kriminelle handlinger. Derimot vil bistand til en klient som har begått kriminelle handlinger, utvilsomt kunne være advokatvirksomhet. Det må i så fall være en forutsetning at advokatens bistand ikke er medvirkning til klientens kriminelle opptreden eller at bistanden er straffbar på annet grunnlag.

§ 3. Ufravikelighet

Lovens bestemmelser kan ikke fravikes, med mindre det følger av lov.

Spesialmerknader til bestemmelsen fremgår av Prop. 214 L (2020–2021) side 239. I NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet side 404 er det ingen merknader.

Lovens bestemmelser er i utgangspunktet preseptoriske. Det kan ikke avtales andre løsninger mellom advokat og klient enn dem loven fastsetter. Det samme gjelder for andre som yter rettslig bistand og mottageren av bistanden. Man kunne tenke seg at avtaler som gikk i klientens favør, burde kunne aksepteres. Advokatloven med tilhørende regelverk skal imidlertid ikke bare ivareta hensynet til klienten, men også forventningene fra motparter og samfunnet for øvrig om at særlig advokater, men også andre som yter rettslig bistand, opptrer i tråd med regelverket. Utgangspunktet om preseptivitet gjelder derfor generelt.

Innenfor lovens rammer har klienten og advokaten frihet til å gjøre avtaler om hva et oppdrag går ut på og hvordan det skal håndteres. Ut fra et slikt perspektiv må visse av lovbestemmelsene forstås som minimumskrav, hvor det er greit at advokaten og klienten avtaler ordninger som går utover de kravene som følger av loven. For eksempel kan det ikke være noe i veien for at det avtales at dokumenter som betros advokaten, skal oppbevares på særlig betryggende måte eller for en lengre periode enn det som følger av advokatloven. Om et krav må anses absolutt eller som et minimumskrav hvor det er mulig å avtale strengere løsninger, må bero på en vurdering av den enkelte bestemmelsen og hvilke hensyn den skal ivareta. Beror regelen på en avveining av flere hensyn, og ikke bare er ment å ivareta klientens interesse, vil det ikke være adgang til å avtale avvikende løsninger. Mange av advokatlovens regler beror nettopp på en slik avveining og kan dermed ikke innskjerpes ved avtale mellom klienten og advokaten.

Når advokatlovens regel er absolutte, må unntak fra loven gjøres i lov. Unntak kan følge av advokatloven selv eller av annen lovgivning.

Advokatbevilling

§ 4. Utstedelse av advokatbevilling

(1) Advokattilsynet utsteder advokatbevilling. Advokatbevilling kan gis til personer over 18 år som oppfyller følgende vilkår:

a. Personen har juridisk embetseksamen, mastergrad i rettsvitenskap eller tilsvarende utenlandsk juridisk utdanning.

b. Personen har i minst to år vært i virksomhet som advokatfullmektig, som dommer eller dommerfullmektig, i en stilling ved påtalemyndigheten der behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del, eller i annen godkjent juridisk stilling.

c. Personen har gjennomført og bestått advokatkurs.

d. Personen har hederlig vandel. Det skal legges frem utvidet ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40 og § 41 nr. 2.

e. Det foreligger ikke forhold som medfører at advokatbevillingen ville ha bortfalt eller blitt tilbakekalt eller suspendert etter §§ 14, 15 eller 16.

f. Personen har ikke blitt ilagt forbud mot å yte rettslig bistand etter § 70.

(2) Den som søker om advokatbevilling, skal godtgjøre at vedkommende vil oppfylle plikten til å stille sikkerhet etter § 5, plikten til å ha revisor etter § 42 og plikten til å betale bidrag etter § 60.

(3) Departementet gir forskrift om

a. utstedelse av advokatbevilling, blant annet om utstedelse på grunnlag av utenlandsk juridisk utdanning, praksis eller advokatbevilling

b. praksiskravet, blant annet om annen juridisk virksomhet kan godkjennes etter første ledd bokstav b

c. prosedyreerfaring som vilkår for å medregne praksis som advokatfullmektig

d. advokatkursets innhold og gjennomføring.

I Prop. 214 L (2020–2021) punkt 8 side 58 følgende drøftes vilkårene for å få advokatbevilling. Spesialmerknader til bestemmelsen fremgår av Prop. 214 L (2020–2021) side 239–240. Se også kort drøftelse i Innst. 234 L (2021–2022) punkt 1.1.5 side 3 og punkt 2.6 side 8–9. Advokatlovutvalget drøfter temaet i NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet kapittel 11 side 121 følgende, med spesialmerknader fra utvalget på side 404–407. Advokatlovutvalget foreslo mer omfattende endringer av blant annet praksiskravet og advokatkurset, som i hovedsak ikke ble tatt til følge i det videre lovarbeidet.

Generelt

Bestemmelsen fastsetter hvilket forvaltningsorgan som har kompetanse til å utstede advokatbevilling, og regulerer vilkårene for å utstede advokatbevilling.

Advokattilsynet utsteder advokatbevilling. Utstedelse av advokatbevilling eller avslag på søknad om advokatbevilling er enkeltvedtak, og for saksbehandlingen gjelder forvaltningsloven med de særregler som er fastsatt i advokatloven kapittel 12, se særlig § 64, og advokatforskriften.

Vedtak om avslag på søknad om advokatbevilling kan påklages til Advokatnemnda, jf. § 54 andre ledd. Gyldigheten av Advokattilsynets eller Advokatnemndas vedtak kan prøves for domstolene. Advokattilsynet kan bestemme at klageadgangen må være benyttet før det kan reises søksmål for domstolene, jf. forvaltningsloven § 27 b. Det gjelder en søksmålsfrist på seks måneder etter at vedtaket er meddelt parten, jf. advokatloven § 65 andre ledd.

Kravene for å få advokatbevilling var tidligere regulert i domstolloven § 220 og advokatforskriften. Advokatloven viderefører i hovedsak disse reglene, men det er gjort enkelte endringer blant annet i praksiskravet og innføring av rettssakseksamen som et supplement til prosedyrekravet.

Til de tidligere reglene om vilkår for å få advokatbevilling i domstolloven og advokatforskriften 1996 vedtok Justis- og politidepartementet 25. februar 1996 rundskriv G-25/97 «Vilkårene for å få advokatbevilling mv.» (sist endret 10. august 2018). Rundskrivet antas i hovedsak å ha gitt uttrykk for, og å ha vært i samsvar med, fast forvaltningspraksis fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Det er i høringsnotat fra Justis- og beredskapsdepartementet 29. september 2023 om forslag til endringer i advokatloven mv. og ny advokatforskrift på side 33 lagt til grunn at rundskrivet oppheves ved ikrafttredelsen av ny advokatforskrift. Advokatloven § 4 gjelder direkte bare ved første gangs utstedelse av advokatbevilling. Søknad om ny advokatbevilling for den som har hatt advokatbevilling tidligere, må vurderes etter § 6. Dette gjelder både dersom den tidligere bevillingen har bortfalt som følge av frivillig melding om opphør av advokatvirksomheten og, som et klart utgangspunkt, dersom bevillingen har opphørt av andre årsaker. Flere av vilkårene i § 4 er gitt tilsvarende anvendelse i § 6, men det er i § 6 lagt opp til en noe forenklet søknadsprosedyre og prøving, i tillegg til at det er gitt enkelte særregler om blant annet karantenetid for nye søknader om bevilling etter tilbakekall. Se ellers § 6 og merknadene til denne bestemmelsen.

Alder

Den som søker advokatbevilling, må ha fylt 18 år. Etter tidligere rett, jf. domstolloven § 220 fjerde ledd første punktum, var alderskravet 20 år. Personer over 18 år som er satt under vergemål, skal nektes bevilling, se kommentaren nedenfor til første ledd bokstav e.

Juridisk grunnutdanning

Norsk juridisk grunnutdanning

For å få advokatbevilling stilles det i første ledd bokstav a krav om juridisk grunnutdanning. Den eneste utdanningen som tilbys ved norske læresteder i dag og som oppfyller kravet, er mastergrad i rettsvitenskap. Denne graden tilbys per 1. januar 2025 ved universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø, og ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Bakgrunnen for at verken bachelorgrad i rettsvitenskap eller andre mastergrader som inneholder juridiske fag godkjennes, er at bare mastergraden i rettsvitenskap er vurdert å gi tilstrekkelig juridisk kunnskap med hensyn til metode og faglig bredde, se Prop. 214 L (2020–2021) punkt 8.4.1.2 side 65–66.

Graden mastergrad i rettsvitenskap ble innført i 2004. Graden erstattet juridisk embetseksamen (graden cand.jur.), som også ble utstedt etter 2004 i en overgangsperiode frem til 2007. Det fremgår av loven at juridisk embetseksamen godtas på lik linje med mastergrad i rettsvitenskap.

Utenlandsk juridisk grunnutdanning

Endelig godtas «tilsvarende utenlandsk utdanning».

Det fremgår av gjeldende advokatforskrift § 63 at kravet til utenlandsk juridisk utdanning er oppfylt dersom søkeren har adgang til å benytte tittelen jurist på grunnlag av den utenlandske juridiske utdanningen.

Reglene om bruk av juristtittel på grunnlag av utenlandsk juridisk utdanning er gitt i advokatforskriften § 61 i medhold av advokatloven § 67. Det vises til kommentaren til § 67.

Reglene som følger av forskriftsbestemmelsen gitt i medhold av advokatloven § 67, innebærer en viss endring sammenlignet med forskriftsreguleringen før advokatloven (se advokatforskriften 1996 § 9-3 og § 9-5). Etter advokatforskriften 1996 § 9-3 tredje ledd kunne søkere med utdanning fra andre EØS-stater enten bestå en egnethetsprøve som viser at vedkommende har tilstrekkelige kunnskaper i norsk rett, eller alternativt oppfylle krav om yrkespraksis i Norge i minst tre år. Alternativet om å oppfylle kravet gjennom yrkespraksis i Norge er ikke videreført i gjeldende advokatforskrift § 61.

At alternativet om yrkespraksis ikke er videreført, fremstår å være forenlig med adgangen i yrkeskvalifikasjonsdirektivet (direktiv 2005/36/EF) artikkel 14. Bestemmelsen gir adgang til å oppstille krav om «utligningstiltak» i form av blant annet egnethetsprøve, se også forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner § 3-4 og § 8-8. Der yrkesutøvelsen krever kunnskap om nasjonal lovgivning mv., gjøres det unntak fra hovedregelen i artikkel 14 nr. 2 om at kvalifikasjonen alternativt skal kunne påvises gjennom en prøveperiode på inntil tre år, jf. artikkel 14 nr. 3.

For søkere med utenlandsk juridisk utdanning som også har utenlandsk advokatbevilling, vil det kunne være aktuelt i stedet å søke om norsk advokatbevilling på grunnlag av den utenlandske bevillingen. Se egen note om dette nedenfor.

Arbeidserfaring

Generelt

For å få advokatbevilling stilles det i første ledd bokstav b krav om juridisk yrkeserfaring i minst to år. Formålet er at advokater skal ha kompetanse ut over hva det er mulig å tilegne seg gjennom et teoretisk innrettet studium. Praksisen må utøves etter at den juridiske grunnutdanningen, jf. bokstav a, er fullført, se Prop. 214 L (2020–2021) side 239. Flere ulike typer juridisk praksis godtas.

Felles for de ulike typene praksis som aksepteres, er at det samlet kreves minst to års full tids arbeidspraksis. Ved lavere stillingsbrøk enn 100 prosent må kravet om varighet forlenges tilsvarende. Arbeid utover ordinære årsverk vil på den annen side ikke kunne medføre at praksiskravet reduseres. Sammenhengende fravær i kortere tid enn én måned bør det ses bort fra, se Prop. 214 L (2020–2021) side 239. Ved permisjoner og sykmeldinger ut over fire uker per år er det antatt at det må kreves en forlengelse av praksisperioden tilsvarende permisjonens lengde, se Advokattilsynets retningslinjer 20. februar 2025 punkt 1. Se omtalen av disse retningslinjene nedenfor, under punktet «Generelt».

Praksis som advokatfullmektig

For det første godtas praksis som advokatfullmektig. Det er bare tid som autorisert advokatfullmektig, jf. § 11, som medregnes. Dette innebærer at den som tiltrer stilling som advokatfullmektig før vedkommende er autorisert, bare får medregnet tiden fra vedtaket om autorisasjon foreligger. Dersom tiden som ikke-autorisert fullmektig er av lang varighet, for eksempel fordi prinsipalen har glemt å søke om autorisasjon, vil imidlertid praksisen etter en konkret vurdering kunne aksepteres som «annen godkjent juridisk stilling», se tidligere rundskriv G-25/97 (se omtale av dette rundskrivet ovenfor) punkt 4.1.2 siste avsnitt.

I medhold av tredje ledd bokstav b er det i advokatforskriften § 2 første ledd fastsatt nærmere vilkår for at praksis som advokatfullmektig skal godkjennes, jf. tredje ledd bokstav b. I forskriften fremgår det at praksisen skal ha bestått av varierte arbeidsoppgaver, hovedsakelig av juridisk art, se også Prop. 214 L (2020–2021) side 239, og at praksisen skal ha vært utført under veiledning i henhold til advokatforskriften § 12 første og andre ledd. At praksisen skal bestå av varierte arbeidsoppgaver, innebærer i hvert fall at arbeid med «helt like og enkle juridiske oppgaver» ikke bør aksepteres, se høringsnotat fra Justis- og beredskapsdepartementet 29. september 2023 om forslag til endringer i advokatloven mv. og ny advokatforskrift (side 33). Advokattilsynet må kunne kreve dokumentasjon som underbygger at vilkårene i advokatforskriften § 2 første ledd er oppfylt, se tidligere rundskriv G-25/97 punkt 4.1.2. Etter tidligere rett, i domstolloven § 220 andre ledd nr. 2 bokstav a, ble det stilt uttrykkelig krav om at prinsipalen «selv utøver advokatvirksomhet». At dette ikke er videreført i advokatloven, må nok ses i sammenheng med at det etter advokatloven ikke lenger er adgang til å inneha passiv advokatbevilling (se nærmere om dette i kommentaren til § 6), og kravene til oppfølging av advokatfullmektigen i advokatloven § 12 og advokatforskriften § 12, der det blant annet stilles krav om at det utpekes en advokat som fører tilsyn med advokatfullmektigen, og som har ansvar for å gi advokatfullmektigen veiledning.

Det kan ikke kreves at fullmektigen må være fysisk til stede på prinsipalens kontor til enhver tid. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet la til grunn at det er tilstrekkelig at fullmektigen er fysisk til stede på prinsipalens kontor en vesentlig del av arbeidstiden, men at ved bruk av hjemmekontor må prinsipalen følge opp fullmektigen ved bruk av elektronisk kommunikasjon mv., jf. beslutning fra styret for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet 30. september 2021.

For å få godkjent praksis som advokatfullmektig stilles det krav om prosedyreerfaring. Formålet er å sikre at advokater har erfaring og ferdigheter innen rettergang. Kravet er regulert i advokatforskriften § 2 andre og tredje ledd, jf. også § 3, jf. advokatloven § 2 tredje ledd bokstav c.

Kravene knyttet til prosedyre er noe endret sammenlignet med reglene forut for advokatloven, som fremgikk av advokatforskriften 1996 § 8-1. Utgangspunktet etter denne bestemmelsen var at det ble stilt krav om minst tre hovedforhandlinger i sivile saker «av et visst omfang», og at inntil to av disse kunne erstattes av hovedforhandling i straffesaker og rettsmeklinger.

Etter advokatforskriften § 2 andre ledd kreves det i utgangspunktet at advokatfullmektigen har ført minst tre saker som gir tilfredsstillende prosedyreerfaring. Forskriften angir nærmere regler knyttet til ulike sakstyper. Det kreves at minst én av sakene er en hovedforhandling – her må også ankeforhandling normalt godtas – eller et rettsmøte til sluttbehandling (i småkravprosess etter tvisteloven kapittel 10) av minst en halv dags varighet. Når det gjelder de to øvrige sakene, vil flere typer saker kunne godkjennes. Herunder kan Advokattilsynet etter en konkret vurdering godkjenne «annen sak». I høringsnotat fra Justis- og beredskapsdepartementet 29. september 2023 om forslag til endringer i advokatloven mv. og ny advokatforskrift (side 34) er det uttalt at bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil for å unngå urimelige konsekvenser i særlige tilfeller, og at saker ført i utlandet kan godkjennes etter en konkret vurdering.

Etter advokatforskriften § 2 tredje ledd gjelder prosedyrekravet ikke for bevillingssøkere som vil oppfylle praksiskravet under henvisning til praksis som advokatfullmektig, men som i tillegg til å ha jobbet som advokatfullmektig har minst ett års praksis som dommer eller dommerfullmektig, fra tilsvarende stilling ved påtalemyndigheten der behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del. Disse gruppene søkere vil i praksis ha relativt omfattende erfaring med gjennomføring av saksforberedelse og rettsmøter ved domstolene. Unntaket er også gjort gjeldende for den som har minst ett års praksis som rettsfullmektig i Trygderetten, jf. tidligere forskrift 4. juni 1997 nr. 589 § 2.

Advokattilsynet er forutsatt å skulle foreta en konkret vurdering av om de tre sakene advokatfullmektigen har gjennomført, gir tilfredsstillende prosedyreerfaring. Det kreves i utgangspunktet at advokatfullmektigen har prosedert under minst tre hovedforhandlinger i sivile saker «av et visst omfang». Dette vilkåret er videreført fra advokatforskriften 1996 § 8-1 første ledd andre punktum. I advokatforskriften § 2 andre ledd fremgår det at én av sakene skal være en hovedforhandling eller et rettsmøte til sluttbehandling i sivil sak av minst en halv dags varighet. De to øvrige sakene kan i tillegg være hovedforhandling i straffesak, rettsmekling, sak med forhandlingsmøte for Barneverns- og helsenemnda, sak med muntlig høring for Konkurranseklagenemnda eller en annen sak godkjent av Advokattilsynet. I Advokattilsynets retningslinjer av 20. februar 2025 er det uttalt at kravet om en halv dags varighet skal forstås som at rettsmøtet må

ha vart i minst tre timer. I retningslinjene heter det at Advokattilsynet for de to øvrige sakene, der det ikke er fastsatt krav om minst en halv dags varighet, tar utgangspunkt i en varighet på to timer. I Advokattilsynets retningslinjer er det gitt ytterligere veiledning, blant annet om hvilke sakstyper som godkjennes (punkt 2.2.2). Her fremgår det blant annet at oppdrag som bistandsadvokat i straffesaker ofte gir begrenset med prosedyreerfaring, men at de vil kunne bli godkjent etter en konkret vurdering.

Det er nytt i gjeldende advokatforskrift § 3 at én av sakene omhandlet i § 2 andre ledd tredje punktum, kan erstattes med en bestått rettssakseksamen arrangert av Juristenes Utdanningssenter. Forskriften fastsetter nærmere krav til innhold, omfang og gjennomføringen av en slik rettssakseksamen. Herunder fremgår det at Advokattilsynet har adgang til å godkjenne gjennomføring av en annen rettssakseksamen enn den som arrangeres av Juristenes Utdanningssenter. I høringsnotat fra Justis- og beredskapsdepartementet 29. september 2023 om forslag til endringer i advokatloven mv. og ny advokatforskrift (side 34) er det pekt på at rettssakseksamen som tilbys i Danmark, for eksempel bør kunne godkjennes.

I straffesaker kunne en advokatfullmektig etter tidligere rett oppnevnes som forsvarer som «annen skikket person» i medhold av straffeprosessloven § 95 andre ledd, i stedet for å opptre som advokatfullmektig på vegne av en prinsipal. Slik prosedyreerfaring ble ikke godkjent av Tilsynsrådet, se Advokatbevillingsnemndens vedtak 26. april 2018 (ikke publisert på Lovdata). Etter ikrafttredelsen av advokatloven vil imidlertid dette ikke lenger være en aktuell problemstilling, ettersom advokatfullmektiger nå bare kan yte bistand på vegne av en prinsipal, jf. § 12 andre ledd, se Prop. 214 L (2020–2021) punkt 4.5.3.2 side 26. Det fremgår av Advokattilsynets retningslinjer av 20. februar 2025 at en sak ikke vil bli godkjent dersom den er prosedert i egenskap av å være selvprosederende eller nærstående, eller som «annen skikket person» etter tvisteloven § 3-3 fjerde ledd eller straffeprosessloven § 95 andre ledd andre punktum.

Frem til 2023 var det vanlig praksis at det ble benyttet et skjema utarbeidet av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, der det ble gitt en uttalelse fra dommeren som var rettens leder. I dag benyttes i stedet annen dokumentasjon, som for eksempel rettsbok og dom.

Det kan stilles spørsmål om prosessoppdraget advokatfullmektigen har gått i retten med, må ha vært for en advokat advokatfullmektigen har vært autorisert til å opptre for etter advokatloven § 11 første ledd. I HR-2023-1148-A kom Høyesterett til at dette i utgangspunktet var et vilkår etter de daværende bestemmelsene i domstolloven og advokatforskriften 1996 § 8-1, som måtte tolkes ut fra sammenhengen i regelverket (dommens avsnitt 43). Høyesterett viste blant annet til at loven og forskriften bygger på en forutsetning om individuell autorisasjon. Dette stiller seg likt etter advokatloven og dagens advokatforskrift, slik at samme utgangspunkt må antas å gjelde i dag.

I det aktuelle saksforholdet i HR-2023-1148-A manglet den formelle autorisasjonen etter en ren glipp fra advokatfirmaets side, ettersom den aktuelle advokaten var uteglemt på listen over advokater som fullmektigen var blitt begjært autorisert for. Når prosedyreerfaringen ellers oppfylte alle krav, og prinsipalen oppfylte vilkårene for å ha vedkommende fullmektig autorisert for seg, måtte søkeren likevel anses å ha oppfylt prosedyrekravet (avsnitt 74–75).

Praksis som dommer eller dommerfullmektig

For det andre aksepteres praksis som dommer eller dommerfullmektig. Slik praksis er ansett å gi særlig relevant erfaring med prosess og god innsikt i en vesentlig del av advokatrollen, jf. Prop. 214 L (2020–2021) punkt 8.4.1.3. For dommere godtas både praksis i fast embete og ved konstitusjon. Praksis fra domstollignende forvaltningsorganer som Trygderetten og barneverns- og helsenemndene må vurderes etter alternativet «annen godkjent juridisk stilling».

Praksis fra påtalemyndigheten

For det tredje aksepteres praksis i stilling ved påtalemyndigheten der behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del. Hvilke stillinger som hører til påtalemyndigheten, er regulert i straffeprosessloven § 55 a. Kravet om at rettssaker inngår som en vesentlig del, tilsier at stillinger av mer administrativ eller forvaltningsmessig art ikke vil være omfattet, se tidligere rundskriv G-25/97 (se generell omtale av dette rundskrivet ovenfor) punkt 4.1.3.

Annen godkjent juridisk stilling

For det fjerde aksepteres «annen godkjent juridisk stilling».

Nærmere regler om dette alternativet er gitt i advokatforskriften § 4. Der fremgår det at minst to år som rettsfullmektig i Trygderetten fullt ut kan godkjennes som oppfyllelse av praksiskravet. Dette er en videreføring av reglene som tidligere var fastsatt i forskrift 4. juni 1997 nr. 589.

Forskriften angir videre at praksis som juridisk utreder i domstolene i minst to år, eller som sysselmester eller assisterende sysselmester på Svalbard, kan godkjennes fullt ut som oppfyllelse av praksiskravet. Tilsvarende gjelder praksis i annen særlig relevant stilling.

Regelen om praksis som sysselmester eller assisterende sysselmester for Svalbard er en videreføring av tidligere praksis, se tidligere rundskriv G-25/97 (se generell omtale av dette rundskrivet ovenfor) punkt 4.14.

Regelen om at praksis som juridisk utreder i domstolene i minst to år kan godkjennes fullt ut som oppfyllelse av praksiskravet, innebærer en klargjøring sammenlignet med situasjonen etter advokatforskriften 1996. Det er ikke angitt begrensninger knyttet til hvilken rettsinstans utrederen har vært ansatt i, slik at praksis fra både Høyesterett, lagmannsrett og tingrett må kunne oppfylle kravet.

Etter tidligere rett, jf. domstolloven § 220 andre ledd nr. 2 bokstav d, skulle «universitetslærer i rettsvitenskap» i minst to år fullt ut godkjennes som oppfyllelse av praksiskravet. I Prop. 2014 L (2020–2021) punkt 8.4.1.3 er det pekt på at slike stillinger ikke nødvendigvis gir den praktiske kompetansen det er ønskelig å stille krav om, og at det fremstod noe tilfeldig at denne stillingen alene kvalifiserte til advokatbevilling. Undervisningsstillinger og andre stillinger ved universitet eller høyskole må i dag vurderes under alternativet «annen godkjent juridisk stilling».

Utgangspunktet må være at vurderingen etter alternativet «annen særlig relevant stilling» er overlatt til Advokattilsynets diskresjonære forvaltningsskjønn. Det grunnleggende

Advokatbevilling

forvaltningsrettslige prinsippet om likebehandling vil stå sentralt ved skjønnsutøvelsen og taler for at Advokattilsynets egen praksis tillegges betydelig vekt. I forarbeidene til advokatloven fremgår det at adgangen til å godkjenne annen juridisk virksomhet fullt ut fremdeles skal være en snever unntaksregel, jf. Prop 214 L (2020–2021) side 239, se også tidligere rundskriv G-25/97 punkt 4.1.4. Etter departementets syn gir «få stillinger alene tilstrekkelig kompetanse til advokatyrket», og praksiskravet er ment som en videreføring av tidligere rett etter domstolloven § 220 andre ledd (Prop 214 L (2020–2021) side 239). I høringsnotat fra Justis- og beredskapsdepartementet 29. september 2023 om forslag til endringer i advokatloven mv. og ny advokatforskrift (side 36) er det videre pekt på at det bør stilles krav om særlig relevant erfaring for advokatyrket, og at særlig relevant erfaring i denne forbindelse vil være klienthåndtering, forhandlinger og opptreden i rettergang. I høringsnotatet (side 37) er det også pekt på at virksomhet som advokatfullmektig i utlandet kan godkjennes, og at det i den forbindelse må ses hen til Norges EØS-rettslige forpliktelser. Det er i den forbindelse henvist til EFTA-domstolens dom i sak E-4/20 Tor-Arne Martinez Haugland m.fl. mot Norge og EØS-avtalens hoveddel artikkel 28 og 31. Se også tidligere rundskriv G-25/97 punkt 4.1.4 siste avsnitt.

Etter opphevelsen av rettshjelpmonopolet kan det stilles spørsmål om i hvilken grad praksis som jurist som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, jf. advokatloven kapittel 14, etter en konkret vurdering bør kunne anses som «særlig relevant stilling». Det kan anføres at den som har drevet rettslig rådgivningsvirksomhet på dette grunnlaget, kan ha en vel så relevant praksis som en advokatfullmektig som i det vesentlige har jobbet «back office» i et større advokatfirma, se NOU 2015: 3 punkt 11.2.3. I Advokattilsynets retningslinjer av 20. februar 2025 er det imidlertid uttalt at egen juridisk rådgivningsvirksomhet som jurist eller rettshjelper (etter tidligere ordning) ikke vil bli godkjent etter denne bestemmelsen, og at heller ikke praksis som advokatfullmektig i utlandet vil bli godkjent fullt ut.

Problemstillingen belyses av saksforholdet i LB-2021-75612, der spørsmålet riktignok ikke var om praksis som rettshjelper skulle godkjennes fullt ut, men hvor stor andel av denne tiden som skulle godkjennes. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet og Advokatbevillingsnemnden hadde, under henvisning til uttalelser i rundskriv G-25/97 punkt 4.1.4, lagt til grunn at rettshjelpsvirksomhet bare skulle godkjennes med halvparten av den faktiske tiden og i utgangspunktet med maksimalt seks måneder. Etter omstendighetene ble praksistiden likevel godkjent med seks måneder og 15 dager. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til at den aktuelle søkeren samlet sett oppfylte praksiskravet for å få advokatbevilling. Borgarting lagmannsrett kom til at nemnda ikke hadde foretatt en tilstrekkelig bred og konkret vurdering av hvor mye rettshjelpertid søkeren burde få godkjent og kjente vedtaket ugyldig på grunn av uriktig lovanvendelse.

Etter advokatforskriften § 4 andre ledd kan praksis i andre juridiske stillinger godkjennes som delvis oppfyllelse av praksiskravet, med inntil ett år. Praksiskravet er, som redegjort for over med henvisning til Prop. 214 L (2020–2021) side 239, i utgangspunktet ment som en videreføring av tidligere rett etter domstolloven § 220 andre ledd. I Advokattilsynets retningslinjer 20. februar 2025 fremgår det at Advokattilsynet vil foreta en konkret vurdering av om stillingen har hatt et tilstrekkelig juridisk innhold, og at Advokattilsynet legger opp til en oppmykning av hovedregelen i praksis etter tidligere regelverk, der det kun unntaksvis ble godskrevet slik praksis med mer enn seks måne-

Advokatloven inneholder en helhetlig regulering av advokaters virksomhet og av adgangen til å yte rettslig bistand for andre enn advokater. Loven erstatter enkelte bestemmelser som tidligere lå i domstolloven kapittel 11, men medfører en langt mer omfattende lovregulering av advokatenes rettslige posisjon. Sentrale emner i advokatloven er reglene om advokatbevilling og grunnleggende krav til advokater, organisering av advokatvirksomhet, disiplinær- og tilsynsordningen for advokater og regler om rettslig bistand fra andre enn advokater. Lovkommentaren inneholder en grundig omtale av hver enkelt bestemmelse og omfattende henvisninger til praksis og forarbeider.

BERGLJOT WEBSTER (1966) har vært dommer i Norges Høyesterett siden 2009. Før hun ble dommer var hun advokat ved Regjeringsadvokatens kontor og i Nordisk skibsrederforening og var også partner i advokatfirmaene Sørlie Wilhelmsen og Hjort. Hun ledet Advokatlovutvalget som avga NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet, som dannet grunnlaget for departementets arbeid med advokatloven.

HENRIK WESTBORG SMISETH (1979) har siden 2018 vært dommer i Borgarting lagmannsrett. Han har arbeidet i advokatfirmaene Wikborg Rein og Hjort, var utvalgssekretær for Advokatlovutvalget og har i tillegg erfaring som dommerfullmektig og tingrettsdommer.

KAJA MOEN WELO (1980) er lovrådgiver i Lovavdelingen. Hun er for tiden konstituert lagdommer i Borgarting lagmannsrett. Hun har tidligere vært advokat i advokatfirmaet Hjort og hos Kommuneadvokaten i Oslo og har vært utvalgssekretær for Advokatlovutvalget.

ISBN 978-82-15-02939-9