Tenk!: Lærebok til ex.phil.

ANTONSEN•BØE•DONS•HARALDSEN

HJORTLAND•HOLST•KIRAN•KYSELO

LAURITZEN•MIKALSEN•SKJERVE•WINTHER

TENK!

LÆREBOK TIL EX. PHIL.

Pål F. Antonsen, Solveig Bøe, Erlend M. Dons, Fredrik Haraldsen, Ole T. Hjortland, Cathrine Holst, Asle H. Kiran, Miriam Kyselo, Espen André Lauritzen, Kjartan Koch Mikalsen, Kjetil Skjerve og Hannah Winther

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-068220

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Kristin Berg Johnsen

Illustrasjoner: Kristine Sand

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell AS

Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15

Papir: 90 g Amber Graphic

Forord

Denne læreboken utgjør fellespensum for alle variantene av examen philosophicum (ex.phil.) ved NTNU. Sammensetningen og innretningen av dette pensumet bygger på en omfattende evaluering av ex.phil. i forbindelse med NTNUs fusjon, der et utvalg med representanter fra flere fagmiljøer anbefalte en systematisk og problemorientert tilnærming, fremfor å gi en historisk og kronologisk orientert fremstilling. Boken består av fem deler, hhv. argumentasjonsteori, vitenskapsfilosofi, natur-, menneske- og teknologisyn, etikk og politisk filosofi. Dette temautvalget gjenspeiler inndelingen som ble utarbeidet under evalueringen av ex.phil. Arbeidet med å konkretisere innholdet i de ulike temaene som skulle danne en lærebok, ble ledet av en komité bestående av ansatte ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap, og vurdert av de øvrige ansatte ved samme institutt. Utformingen av innholdet er imidlertid de involverte forfatternes fortjeneste.

Det er flere forfattere som har bidratt til denne boken:

DEL 1 Argumentasjonsteori er skrevet av Pål F. Antonsen og Ole T. Hjortland (kapittel 1–3).

DEL 2 Vitenskapsfilosofi er skrevet av Fredrik Haraldsen (kapittel 4–10).

DEL 3 Natur-, menneske- og teknologisyn er skrevet av Solveig Bøe (kapittel 11), Miriam Kyselo (kapittel 12) og Asle H. Kiran (kapittel 13).

DEL 4 Etikk er skrevet av Espen André Lauritzen (kapittel 14), Kjetil M. Skjerve (kapittel 15, 16 og 17) og Hannah Winther (kapittel 18).

DEL 5 Politisk filosofi er skrevet av Kjartan K. Mikalsen (kapittel 19, 20 og 21, samt bidrag til deler av kapittel 22) og Cathrine Holst (kapittel 22).

For å administrere dette bokprosjektet har Kjetil M. Skjerve og Erlend M. Dons fungert som redaksjonssekretærer.

I tillegg til forfatterne er det en rekke andre som har gitt viktige bidrag til bokens tilblivelse. En stor takk rettes til:

Erling Skjei, som i sin periode som instituttleder ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap hadde en sentral rolle i oppstarten av bokprosjektet, og vår nåværende instituttleder, Heine Holmen, som har fortsatt å følge opp bokprosjektet.

Komitémedlemmene ved IFR, som bidro til at bokens forarbeid ble gjennomført på en grundig og gjennomtenkt måte. De følgende har i ulike deler av prosessen vært medlemmer av komiteen: Cathrine Felix, Ståle Finke, Claus Halberg, Jussi Haukioja, Hege D. Johnsen, Kristian Larsen, Anders Nes og Monica Roland.

Kvinnenettverket i filosofi ved NTNU har også bidratt med vektige tilbakemeldinger.

En rekke anonyme fagfellers instruktive og detaljerte tilbakemeldinger har vært til stor hjelp. Det samme gjelder for tilbakemeldingene fra engasjerte studenter. Ole

Martin Moen kom med nyttige innspill i sin anmeldelse av en prøveutgave. Jørgen Røysland Aarnes bidro med solid fysikk-ekspertise til kapittel 11. Jørgen Dyrstads detaljerte og konstruktive tilbakemelding på manus og litteraturliste har bidratt til å heve kvaliteten på denne boken.

Aage Rognsaa har bidratt med verdifulle innspill til å gjøre denne boken mer tilgjengelig og engasjerende. Ingrid Ugelvik har som forlagsredaktør fulgt opp forfattere

og redaksjonssekretærenes arbeid med ukuelig optimisme, stø hånd (og myndig ånd). Hun fortjener en særlig takk.

Sist, men ikke minst må en stor takk rettes til kolleger, det være seg midlertidige eller faste ansatte, ved IFR, NTNU, som på ulike tidspunkt i prosessen har bidratt med velvilje og tålmodighet, i tillegg til samvittighetsfull og konstruktiv respons.

Innledning

Denne læreboken gir en introduksjon til et utvalg av filosofiske teorier, modeller og begreper. Utvalget er gjort ut fra ulike hensyn. Tre av de viktigste formålene læreboken skal bidra til, er å oppøve ferdigheter i kritisk tenkning, å gi innblikk i noe av egenarten ved vitenskapelig tenkemåte og invitere til refleksjon over noen grunnleggende spørsmål om tilværelsen.

Kritisk tenkning

Selv om du også lærer deg en del faktakunnskap på ex.phil., er det et vel så viktig mål å oppøve en bestemt type ferdigheter. En fellesbetegnelse på disse ferdighetene er «kritisk tenkning». I tillegg til spesifikk fagkunnskap er gode ferdigheter i kritisk tenkning noe av det samfunnet forventer at du skal ha tilegnet deg når du har fullført en universitetsutdannelse. Kritisk tenkning spiller en sentral rolle i alt kunnskapsrelatert arbeid, både underveis i studiene og videre i arbeidslivet.

I det daglige forbinder vi gjerne det å være kritisk med å peke på feil og mangler. Men i uttrykket «kritisk tenkning» brukes «kritisk» i den opprinnelige, greske betydningen, som handler om å skjelne, dvs. trekke skiller basert på standarder.

Ferdigheter i kritisk tenkning innebærer nærmere bestemt å kunne tenke klart, systematisk, rasjonelt og selvstendig for å komme frem til en velbegrunnet beslutning

om hva man bør tro, hva man bør gjøre, eller hvordan man bør være. Gode ferdigheter i kritisk tenkning er nødvendig for å ha en velbegrunnet oppfatning om hvorvidt et argument er godt eller dårlig, om hvorvidt noe er sannsynlig eller usannsynlig, moralsk forsvarlig eller moralsk uforsvarlig, vesentlig eller uvesentlig.

En utfordring samfunnet vårt står overfor, er at vi har tilgang til mye informasjon av varierende kvalitet. Vi må for eksempel forholde oss til falske nyheter, pseudovitenskap og konspirasjonsteorier. Å sortere og vurdere informasjonen vi mottar, krever ferdigheter i kritisk tenkning. Det gjelder i spesielt stor grad for områder man selv ikke har mye kunnskap om.

I mange av yrkene som universitetsutdannelser rekrutterer til, har arbeidstakerne myndighet til, og ansvar for, å ta beslutninger som påvirker mange andre. Det gjelder for eksempel for helse- og omsorgsarbeid, undervisning, saksbehandling, prosjektering og ledelse. Beslutningene krever ofte selvstendige og systematiske vurderinger, og man må være forberedt på å kunne gi gode grunner for det man har kommet frem til. En viktig ferdighet i slike yrker er å kunne vurdere om argumenter er gode eller dårlige. Man må kunne analysere hvilke midler som må tas i bruk for å nå de målene man har satt seg, og samtidig være i stand til å vurdere hvilke mål det er verdt å strebe etter, og hvordan de bør avveies mot hverandre.

Innledning

En viktig del av universitetenes samfunnsoppdrag er å bidra til et velfungerende demokrati. I forarbeidene til universitets- og høyskoleloven pekes det på dette samfunnsoppdraget: «Universiteter og høyskoler skal bygge virksomheten på sentrale demokratiske verdier som tanke- og ytringsfrihet. De skal bidra til å utvide den menneskelige erkjennelsen ved å søke etter sann og holdbar kunnskap […] Kunnskapen som universiteter og høyskoler frembringer, må tilflyte samfunnet» (NOU 2020: 3, s. 103). Etter universitets- og høyskoleloven (2005) § 1-3 har universiteter plikt til å bidra til å spre og formidle kunnskap og å bidra til offentlig debatt. Samfunnet trenger å få tilgang til kunnskap om for eksempel natur, samfunn, kultur, historie og teknologi for at vi skal kunne ta fornuftige politiske beslutninger.

Hvis universiteter skal kunne lykkes med dette samfunnsoppdraget, må personer med universitetsutdannelse ta et spesielt ansvar for å bidra til den offentlige debatten.

I denne sammenhengen er det viktig at fagpersoner er i stand til å sette kunnskapen sin inn i en større sammenheng. For eksempel: Hvis en lege vil bidra i en debatt om hvilken medisinsk informasjon gravide bør få tilgang til tidlig i svangerskapet, så er det ikke tilstrekkelig at legen har medisinsk kunnskap. Det er også nødvendig å ha ferdigheter i å identifisere og vurdere viktige politiske hensyn, deriblant hva som skal til for at staten skal kunne begrense borgernes handlefrihet. Hvis en biolog skal bidra i en debatt om naturvern og utbygging av vindkraftverk, så er det ikke tilstrekkelig å ha kunnskap om vindturbiners innvirkning på økosystemer. Forskeren må også kunne reflektere på en informert og rasjonell måte om bærekraft og avveiningen mellom naturvern og andre hensyn.

Maktkritikk er også en viktig del av rollen akademikere har i demokratiet. Maktkritikk innebærer å kritisk vurdere moralske normer, etablerte praksiser og gjelden-

de rettsregler i et samfunn. For eksempel gir feministiske teorier om vitenskap, politikk og etikk noen redskaper for drive maktkritikk.

Egenarten ved vitenskapelig tenkemåte

Akkurat som vi gjør i dagliglivet, forsøker vitenskapene å finne ut hvordan ting henger sammen og hvorfor ting er som de er. Men vitenskapene har utviklet praksiser som er mer presise og mindre sårbare for feil enn tenkemåtene vi bruker i hverdagen. I denne læreboken får du en introduksjon til noen aspekter ved disse praksisene.

Den vitenskapelige tenkemåten kjennetegnes også ved at den bygger på noen bestemte verdier og idealer. Et av målene ved universitetsutdannelser er at studentene skal kunne reflektere om disse verdiene og idealene, og denne læreboken gir et bidrag til dette formålet.

Kunnskap om vitenskapshistorie setter dagens vitenskapelige tenkemåte i perspektiv. Tenkemåtene i det vi i dag betegner som vitenskap, er et resultat av en lang historisk utvikling. Vi har gjennomgått radikale endringer i virkelighetssyn, kunnskapssyn og oppfatninger om vitenskapens metoder fra vitenskapens forhistorie og til i dag. Vitenskapshistorien viser at det natursynet vitenskapen bygger på i dag, er mye mindre selvsagt enn vi kanskje skulle tro.

Noen store spørsmål om tilværelsen

Et av målene med denne boken er som sagt å invitere til refleksjon over noen grunnleggende spørsmål om tilværelsen. Spørsmålene berører på ulike måter forutsetningene for en rekke vitenskaper og for den offentlige debatten.

Ett av de store spørsmålene om tilværelsen handler om hva som kjennetegner virkeligheten på det mest generelle nivået. Er det slik at alt som eksisterer, er fysisk? I så fall må vi spørre hvilken plass for eksempel bevissthet, fri vilje eller moralske verdier har i et rent fysisk univers. Fri

vilje ser ut til å være en forutsetning for at vi kan ha moralsk ansvar for handlingene våre, noe som igjen vanligvis ses som en forutsetning for at vi straffer lovbrudd. Bevissthet er et tema som studeres innenfor psykologi og en rekke såkalte kognitive vitenskaper, og de grunnleggende spørsmålene om hva bevissthet er, danner premisser for disse vitenskapene.

Det er nærliggende å tenke at menneskers og høyerestående dyrs handlinger har formål. Formålsforklaringer spiller også en viktig rolle i noen innflytelsesrike samfunnsvitenskapelige menneskemodeller. Men gir det mening å snakke om formål hvis alt som eksisterer, er fysisk?

Forestillinger om bevissthet, fri vilje, moralske verdier og formål er viktige for selvforståelsen vår. Det samme gjelder forestillingen om at vi mennesker har en unik posisjon som skiller oss klart fra alle andre dyr. Det er for eksempel vanlig å tenke at et humanistisk menneskesyn bygger på en slik forutsetning. Men denne delen av selvforståelsen vår kan sies å ha blitt utfordret av Darwins evolusjonsteori. Vi har utviklet oss etter de samme prinsippene som alle andre organismer, og vi har samme opphav som andre dyr. Men gir det fremdeles mening å hevde at det er noe spesielt ved mennesker som gir menneskelivet en opphøyet status?

En annen utfordring for selvforståelsen vår er fremveksten av kunstig intelligens. Vil datamaskiner i nær eller fjern fremtid kunne tenke og forstå i samme forstand som vi gjør, eller er det en fundamental forskjell mellom en datamaskins og menneskers intelligens? Utfallet av dette spørsmålet kan ha stor betydning for hvordan samfunnet vårt vil se ut i fremtiden.

Så lenge moderne mennesker har eksistert, har teknologi spilt en sentral rolle i tilværelsen vår. Men hva er teknologi? I hvilken grad er det rimelig å si at vi kontrollerer teknologi, og i hvilken grad kontrollerer teknologien

oss? Svaret på dette spørsmålet har betydning for hvordan vi bør forholde oss til en teknologisk utvikling som byr på både store muligheter og store trusler.

Den filosofiske verktøykassen

Noe av det som gjør filosofiske spørsmål vanskelige, er at det ikke finnes noen fastlagt prosedyre man kan følge for å finne svaret på dem. Filosofisk virksomhet handler for en stor del om å argumentere. Argumentasjonsteori er det filosofiske feltet som undersøker hva det er som gjør et argument godt. Det kommer vi tilbake til senere. Men i tillegg til de generelle prinsippene for god argumentasjon har filosofien også noen mer spesifikke verktøy.

Et av redskapene i den filosofiske verktøykassen er klargjøring av språket. Mange filosofer er av den oppfatningen at språklig uklarhet er noe av det som gjør filosofiske spørsmål vanskelige. Tanken er da at så snart vi klargjør begrepene vi bruker, blir spørsmålene ofte lettere å besvare. Hvis vi for eksempel skal finne ut om datamaskiner kan sies å være intelligente, om mennesker har fri vilje, eller om kiropraktikk er en vitenskap, så må vi først klargjøre hva vi mener med ordene «intelligens», «fri vilje» og «vitenskap».

Et annet sentralt filosofisk verktøy består i å finne og formulere allmenne prinsipper. Et prinsipp kan vi tenke på som en grunnleggende setning eller regel som regulerer våre handlinger og måten vi tenker på. Filosofien opererer med prinsipper i ulike sammenhenger. I etikken, for eksempel, leter filosofer ofte etter prinsipper for hva som gjør en handling moralsk riktig. Et allment moralsk prinsipp gjør det mulig å gi rasjonelle grunner for at en handling er riktig eller gal. Et eksempel på et prinsipp i klassisk logikk er at en påstand og benektelsen av påstanden ikke kan være sanne samtidig (Kolflaath, 2020, s. 4). Mens dette

Innledning

prinsippet regnes som veletablert, er andre prinsipper mer diskutable. Men hvordan kan vi gå frem for å finne ut om et prinsipp er riktig? En vanlig metode er å lete etter moteksempler. Det behøves kun ett surt jordbær for å avkrefte det generelle utsagnet at alle jordbær er søte. Det ene sure jordbæret tjener da som et moteksempel. Moteksempler kan for eksempel brukes til å argumentere mot moralske prinsipper. Et mulig moteksempel mot det moralske prinsippet om at vi aldri skal lyve, kunne for eksempel være at det kan være tillatelig å lyve for å få informasjon som kan bidra til å avverge en katastrofe. Her ser det ut til at vi har tre mulige alternativer å velge mellom med tanke på prinsippet om at det alltid er galt å lyve. Vi må enten forkaste prinsippet, akseptere de mulige katastrofale konsekvensene av å holde på prinsippet eller sannsynliggjøre at man aldri kan avverge en katastrofe ved å lyve.

Da filosofien sjelden fungerer som en empirisk, dvs. observerende, vitenskap, kommer moteksempler gjerne som resultat av tankeeksperimenter. La oss si at vi diskuterer prinsippet om at alle som tilhører menneskearten, har den samme retten til liv allerede fra unnfangelsen. Når vi bruker tankeeksperimenter, «tester» vi prinsipper gjennom å se for oss hvilke implikasjoner prinsippene våre får. I eksemplet kan vi tenke oss at en fertilitetsklinikk sto i brann, og at vi hadde valget mellom å redde en fem år gammel jente og ti befruktede egg i en petriskål. Prinsippet om lik rett til liv indikerer at vi bør prioritere å redde embryoene, mens de fleste intuitivt tenker at vi burde reddet jenta. Tankeeksperimenter bidrar til å få frem hva som følger av ulike prinsipper. I dette tilfellet kunne vi si at tankeeksperimentet avdekker at følgene av prinsippet er problematiske, og at vi derfor må vurdere om prinsippene bør forkastes eller modifiseres.

Ex.phil. og bærekraft

FN-landene har blitt enige om at vi sammen skal tilstrebe en utvikling som er både sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig. Med uttrykket «bærekraftig utvikling» siktes det til en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov. Det slås fast i forarbeidene til universitets- og høyskoleloven at universiteter skal ha en sentral rolle i arbeidet med å realisere bærekraftsmålene (NOU 2020: 3, s. 69). Universitetene spiller en slik rolle blant annet gjennom å levere forskning og innovasjon som kan bidra til å nå disse målene. Men forskere må også bidra til å klargjøre hvordan målene skal tolkes, og hvordan man bør veie ulike bærekraftshensyn mot hverandre når de står i konflikt.

Det finnes flere konflikter mellom ulike bærekraftshensyn. Debatten om hvordan vi skal håndtere klimakrisen, eksemplifiserer at det kan være en konflikt mellom sosial og klimamessig bærekraft. Selv om det er helt avgjørende for fremtiden vår at vi klarer å redusere den globale oppvarmingen, må effekten av ethvert klimatiltak avveies mot de økonomiske kostnadene ved tiltaket. Hvis vi for eksempel ønsker å opprettholde en bestemt næring, kan ikke politikerne pålegge næringen så kostbare klimatiltak at det blir umulig å drive lønnsomt. Hensynet til klima må også veies mot naturvernhensyn. Eksempelvis ville det kunne gi en betydelig klimagevinst hvis vi bygde ut vannkraftanlegg i alle større norske vassdrag. Det samme gjelder storstilt utbygging av vindturbiner på land. Men det kan argumenteres for at det er uakseptabelt å gjøre så store inngrep i naturen. Hensynet til klima kan også komme i konflikt med sosiale hensyn, deriblant hensynet til rettferdig fordeling. Det hevdes ofte at det å hindre global oppvarming er uforenlig med fortsatt økonomisk vekst.

(Se for eksempel Aall, 2020.) Men hvis vi skal stoppe den globale økonomiske veksten, vil det kunne bety at de som bor i fattige land, ikke får ta del i velstandsutviklingen som vi nyter godt av.

Bærekraftsdilemmaer oppstår på mange ulike nivåer. Vi har vært inne på hvordan den overordnede politiske debatten om håndtering av klimakrisen kan forstås som en debatt om tolkning og avveining av ulike bærekraftsmål. Men spørsmål om bærekraft dukker også opp i mer dagligdagse sammenhenger. La oss for eksempel tenke oss at du jobber med å gjøre innkjøp for en stor virksomhet, og at bærekraft er ett av kriteriene du skal ta med i beregningen når du velger tilbyder. Hvis du stiller strenge klimakrav, kan det hende at du utelukker tilbydere fra fattige land, fordi de ikke har tilgang på teknologi som oppfyller akkurat disse kravene. For å ta gode avgjørelser i slike situasjoner må du ha et bevisst forhold til bærekraft.

Å løse utfordringer knyttet til bærekraft krever at en opparbeider seg en viss form for kunnskap. Noe av denne kunnskapen handler om vitenskapelige fakta. Men for å løse dilemmaene rundt bærekraft kreves også en annen type kunnskap. Etikk, politisk filosofi, teknologifilosofi og teorier om natursyn gir noe av denne kunnskapen. Boken er ment som en begynnelse på tilegnelsen av de kunnskapene og ferdighetene som behøves, ikke bare for å finne løsninger på dilemmaer, men også for å reflektere over hvilke hensyn som skal få veie tyngst.

Oversikt over innhold og tema

Denne boken er fellespensum for alle ex.phil.-variantene ved NTNU. Boken gir en tematisk fremstilling av en rekke spørsmål. Disse er relevante både for det utdanningsforløpet den enkelte student befinner seg i eller står på terskelen til, og for oppøving i kritisk tenkning. I det følgende

kommer en kort oversikt over de ulike temaene boken omfatter.

Argumentasjonsteori

Argumentasjon er tema for denne bokens del 1, som er skrevet av Ole Hjortland og Pål Antonsen. Hva vil det si å argumentere godt? I én forstand har du argumentert godt hvis du på en effektiv måte overbeviser andre til å bli enige med deg. Dette kalles for argumentasjonens retoriske funksjon. I denne boken er det imidlertid argumentasjonens logiske funksjon som står i sentrum. Argumentasjonens logiske funksjon består i å gi rasjonelle grunner som støtter eller svekker en påstand (altså et utsagn som kan være sant eller usant). En grunn til at vi har behov for argumentasjonsteori, er at selv svært oppvakte mennesker ofte lar seg overbevise av argumenter som ikke gir gode grunner til å tro på et standpunkt. Vi lar oss altså lett lure av retoriske virkemidler, selv i tilfeller hvor argumentasjonen er logisk svak.

Det sentrale målet med argumentasjon er å komme frem til kunnskap. Og det å argumentere saklig er en forutsetning for at argumentasjonen skal bidra til kunnskap. I del 1 får vi en introduksjon til flere former for usaklighet. Et usaklig argument gir ikke en rasjonell grunn til å tro på påstanden argumentet handler om. Usaklige argumenter kan likevel ha en retorisk effekt. Det å kjenne til noen typer av usaklige argumenter gjør oss altså bedre i stand til å gjenkjenne logisk svak argumentasjon.

To viktige temaer i del 1 er analyse og vurdering av argumentasjon. Argumentasjonsanalyse handler dels om å identifisere påstanden som det argumenteres for, samt argumentene som gis for denne påstanden, og dels om å kartlegge hvilken rolle de ulike argumentene er ment å ha i argumentasjonen. Argumentasjonsvurdering handler om å ta stilling til om en argumentasjon (altså samlingen av argumenter avsenderen gir for en påstand) er god eller

mindre god. Vi får en introduksjon til de to egenskapene som avgjør om et argument er godt, nemlig argumentets riktighet og argumentets relevans. Det presenteres også noen redskaper til å vurdere riktighet og relevans i ulike typer av argumentasjon.

Vitenskapsfilosofi

Vitenskapelige undersøkelser anses ofte som det viktigste, og kanskje eneste, verktøyet vi har for å skaffe oss kunnskap om virkeligheten utover det som umiddelbart kan observeres. Men hvordan fungerer egentlig verktøyet? Et av spørsmålene vitenskapsfilosofien tar for seg, er hva det er – om noe – som kjennetegner vitenskapelig tenkemåte, hva vitenskapelig kunnskap er, og hva som eventuelt skiller dette fra andre kunnskapsformer. Vitenskapens posisjon som premissleverandør for samfunnsdebatt er vanskelig å overvurdere, men i hvilken grad fortjener vitenskapen denne posisjonen?

Et undertema her er skillet mellom vitenskap og såkalt pseudovitenskap, altså hypoteser, teorier og metoder som gir seg ut for å være vitenskapelige uten at de er det. Det å kunne gjenkjenne et vitenskapelig resonnement, og å kunne skille det fra resonnementer som ikke tilfredsstiller vitenskapelige standarder, er en viktig ferdighet innenfor kritisk tenkning.

Et annet viktig undertema er i hvilken grad vitenskapelige undersøkelser kan sies å være verdifrie. I hvilken grad og på hvilke måter styres vitenskapelige spørsmål og svar av politiske hensyn og sosiale forhold? I tillegg til spørsmål om hva god vitenskapelig resonnering er, tar teksten opp spørsmål om hvordan vitenskapelige samfunn bør organiseres, og hvilke stemmer som må gis anledning til å høres. Et tredje undertema er hvorvidt vitenskapen fortjener den statusen den har. Gir vitenskapelige undersøkelser oss faktisk kunnskap, eller er vitenskapens fortel-

ling om virkeligheten bare én fortelling blant mange mulige – og hva slags betraktninger er det som har fått noen til å bevege seg i retning av en slik ide?

Fredrik Haraldsen tematiserer disse spørsmålene i del 2 «Vitenskapsfilosofi», hvor det blant annet også gis en innføring i hva som kjennetegner vitenskapelighet, med et særlig blikk på vitenskapelig metode.

Natur-, menneske- og teknologisyn

Bokens tredje del samler tre kapitler som ved første øyekast kan se ut til å handle om svært ulike ting. Det de har til felles, er imidlertid at de handler om vesentlige sider ved mennesket og forholdet vi har til omgivelsene våre.

I det første kapitlet, «Natur og natursyn», gir Solveig Bøe en gjennomgang av ulike natursyn fra antikken, via det som kalles den vitenskapelige revolusjonen, og frem til vår tids natursyn, slik det fremstår gjennom moderne biologi og fysikk. Et natursyn handler blant annet om hvordan vi forklarer naturfenomener, hvilken verdi vi tilskriver naturen, hvilken rolle mennesker har overfor naturen, og hvordan vitenskapen bør gå frem for å undersøke den. I kapitlet kommer det frem hvordan de ulike natursynene har betydning for både vitenskapelig, teknologisk og samfunnsmessig utvikling.

I det andre kapitlet, «Menneskesyn», behandler Miriam Kyselo ulike perspektiver på sinn og bevissthet. Tre grunnleggende spørsmål stilles: Hva er forholdet mellom mentale og fysiske prosesser? Hva er grensene for vårt sinn? Og hvilken rolle spiller sosial og kulturell kontekst i å forme vår bevissthet? Kyselo diskuterer en rekke tilnærminger som gir forskjellige svar på disse spørsmålene.

Kapitlet «Teknologi, menneske, samfunn» av Asle H. Kiran handler om ulike måter teknologi påvirker mennesker og samfunnet på. Kiran diskuterer blant annet om vi har grunn til å frykte teknologisk utvikling, og om ny tek-

nologi kan ha uheldige psykologiske og samfunnsmessige virkninger. Det er også et spørsmål om teknologi overhodet er noe vi mennesker kan kontrollere, eller om det snarere er teknologien som former oss.

Etikk

Etikk handler blant annet om hva det er som kjennetegner riktige handlinger. Når vi i dagliglivet tar stilling til hva som er riktig og galt, lar vi oss ofte styre av vanen eller av de konvensjonelle oppfatningene i samfunnet vårt. Å la seg styre av vaner og konvensjoner, uten å reflektere over dem, er det motsatte av kritisk tenkning. Filosofisk etikk forsøker å gi rasjonelle grunner for at noe er moralsk riktig eller galt. Når man skal ta beslutninger med moralsk relevans i jobbsammenheng eller i samfunnsdebatt, fungerer den filosofiske etikken altså som en kritisk utfordring til våre ureflekterte oppfatninger. Normativ etikk er den delen av den filosofiske etikken som forsøker

å finne generelle prinsipper for hva som er moralsk riktig og galt, verdifullt og ondt. I kapitlene om normativ etikk presenteres tre grupper av teorier om hva som er moralsk rett og verdifullt. Kjetil Skjerve skriver om utilitarisme og pliktetikk. Hannah Winther presenterer dydsetikk.

Etikkdelen av pensum diskuterer også noen spørsmål som ikke handler direkte om hva som er moralsk riktig og galt. I kapitlet «Etiske grunnlagsproblemer» tar Espen

Lauritzen opp spørsmål om etikkens grunnlag. Finnes det i det hele tatt riktige og gale svar på moralske spørsmål? Er det objektivt og universelt sant at slaveri er galt, og at man ikke bør torturere uskyldige? Eller er dette bare oppfatninger som er gyldige relativt til normene i en bestemt kultur? Gir det mening å ha en rasjonell diskusjon om moral, eller er moralutsagn bare uttrykk for følelser? Lauritzen presenterer argumenter for og mot moralsk relativisme, som sier at moralutsagn bare er gyldige relative til en kultur, og

moralsk nihilisme, som sier at det ikke finnes noen riktige svar på moralske spørsmål i det hele tatt.

Politisk filosofi

Et sentralt tema innenfor politisk filosofi er spørsmålet om legitim bruk av statsmakt, altså spørsmålet om når og på hvilket grunnlag myndighetene kan gripe inn overfor borgerne. På samme måte som for moralske spørsmål har de fleste av oss noen ureflekterte oppfatninger om hvor grensene bør gå for statens inngrep overfor borgerne, for eksempel når det gjelder regulering av rusmidler, næringsmidler, prostitusjon, handel, medisin, teknologi eller forskning. Den politiske filosofien hjelper oss med å erstatte noen av de ureflekterte oppfatningene med begrunnede oppfatninger. I delen om politisk filosofi tar Kjartan K. Mikalsen opp spørsmålet om grensene for legitim maktutøvelse med utgangspunkt i noen av de mest sentrale posisjonene og begrepene fra den politiske filosofien. I forlengelsen tar Cathrine Holst opp spørsmålet om hvordan politisk makt bør organiseres. Er det slik at politiske beslutninger bør være mest mulig demokratisk forankret, eller har ulike former for ekspertstyre bedre grunner for seg?

Kildehenvisninger

Kildehenvisningene i denne boken følger i all hovedsak APA 7-standarden. For noen eldre verker er det imidlertid vanlig å bruke egne nummerhenvisninger, i stedet for å vise til årstall og sidetall i bestemte utgaver. I vårt tilfelle gjelder dette for henvisninger til filosofene Immanuel Kant og Aristoteles. Fordelen med denne måten å henvise på, er at du slipper å lete frem den samme utgaven som er oppgitt i litteraturlisten. I de fleste utgavene av Kants og Aristoteles’ bøker kan du finne frem ved hjelp av standardhenvisningene.

Kant-henvisningene refererer til bind og sidetall i Deutsche Akademie-utgaven av Kants verker. I tillegg har vi tatt med en forkortelse av tittelen. For eksempel refererer (Kant, GMM, 4:402) til bind 4, side 402 i denne utgaven, hvor «GMM» er forkortelse for «Grunnlegging av moralens metafysikk».

Vi har brukt følgende forkortelser i Kant-referansene:

CF The conflict of the faculties

CPR Critique of practical reason (Kritikk av den praktiske fornuft)

GMM Groundwork of the metaphysics of morals (Grunnlegging av moralens metafysikk)

LE Lectures on ethics

MM The metaphysics of morals (Moralens metafysikk)

SRL «On a supposed right to lie from philanthropy»

Henvisninger til Aristoteles følger såkalt Bekker-nummerering og består av et tall, en bokstav og et nytt tall. Det første tallet i Bekker-nummerering angir sidetall, bokstaven angir spalte og det siste tallet angir linjenummer.

ARGUMENTASJONSTEORI

Introduksjon til del 1

Argumentasjon er en ferdighet. Vi kan øve oss på å argumentere for våre synspunkter og på å vurdere andres argumenter. Argumentasjon hjelper oss til å danne oppfatninger, enten det er i hverdagen eller i vitenskapelig øyemed. Når vi skal fatte beslutninger, bruker vi også argumenter. Vi vekter argumenter for og imot når vi skal velge utdanning eller yrke, og vi vekter argumenter for og imot når vi stemmer ved et valg. I samfunnet er god argumentasjon nøkkelen til et offentlig ordskifte som kan sikre demokratisk legitimitet. Evnen til å gjennomskue sviktende argumentasjon er en forsvarsmekanisme mot villedende retorikk, pseudovitenskap og konspirasjonsteorier.

Uansett hva du studerer ved universitetet, er argumentasjon en sentral ferdighet. Selv om ulike fag har sine egne metoder, er grundig og etterrettelig argumentasjon en fellesnevner. Når den akademiske diskursen er på sitt beste, kjennetegnes den av krav til argumenter, begrunnelse og evidens. Det er en forventning om at man svarer på innvendinger, og at uenighet ikke leder til usaklighet.

God argumentasjon er krevende. For det første er det vanskelig å skille gode fra dårlige argumenter. Grunnleggende kognitive tendenser villeder oss til å ta snarveier når vi resonnerer. Vi mennesker har en veldokumentert tilbøyelighet til å overvurdere argumenter som støtter våre syn, og undervurdere argumenter som taler imot. For det andre kan det være vanskelig å argumentere saklig når noe står på spill. Vi tyr ofte til uredelig retorikk og avledningsmanøvre for å vinne frem med våre meninger.

I denne delen av boken skal du lære noen metoder for å analysere og vurdere argumentasjon. I første kapittel lærer du om rollen argumentasjon spiller i offentlig og akademisk debatt. Vi gjennomgår vanlige former for usaklighet og skiller mellom argumenters retoriske og logiske funksjon. I andre kapittel får du redskaper for å analysere strukturen i argumentasjon og skille mellom ulike typer argumenter. Ved hjelp av argumentasjonsdiagrammer skal du kunne presentere sammenhengen mellom argumenter på en oversiktlig måte. I tredje kapittel lærer du hvilke egenskaper du bør se etter når du skal vurdere argumentasjon.1

1 Teksten i del 1 utgis i nesten identisk form i boken Logikksjekk. Argumentasjon som ferdighet. 2. prøveutgave (Antonsen og Hjortland 2023).

Argumentasjon og debatt

Etter å ha arbeidet med dette kapitlet skal du kunne:

• gjenkjenne brudd på normer for offentlig debatt;

• gjenkjenne bruk av usaklig personargumentasjon;

• gjenkjenne bruk av stråmenn og stråmannsargumentasjon;

• skille mellom argumenters logiske funksjon og retoriske funksjon;

• skille mellom et arguments riktighet og dets relevans.

1.1 Argumentasjon og offentlig debatt

Argumenter finner vi overalt hvor det er diskusjon og uenighet, ikke minst i den private sfæren, enten det er mellom familiemedlemmer, venner eller kjærester. Offentlig debatt skiller seg imidlertid ut fordi den er ment å være allment tilgjengelig. Det meste kan i grunnen være gjenstand for offentlig debatt, men det som skal oppta oss, er først og fremst samfunnsdebatten og den akademiske debatten.

Samfunnsdebatt

Samfunnsdebatt handler om samfunnsspørsmål, for eksempel debatt om lovgivning, prioriteringer av offentlige ressurser eller moralske spørsmål. Fellesnevneren er ikke bare at dette er temaer som berører oss alle, men at sam-

funnsdebatten er avgjørende for velinformerte demokratiske beslutninger.

Offentlig debatt er i prinsippet åpen, men det betyr ikke at vi nødvendigvis har lik tilgang. Det er stor forskjell på ulike debattarenaer. Partilederdebatter på NRK og trontaledebatten på Stortinget er offentlige debatter, men de fleste av oss er ikke invitert til å delta. Landets største aviser publiserer debattinnlegg, men de færreste får sine meninger på trykk. Likevel er disse debattarenaene åpent tilgjengelige i den forstand at vi alle kan følge debatten; de foregår i offentligheten.

Andre debattarenaer er åpne også i den forstand at vi alle kan bidra. Vi kan melde oss inn i et politisk parti eller

en interesseorganisasjon og delta i diskusjonen på lokale møter. Men for mange er det først og fremst internett og sosiale medier som er arenaen for offentlig debatt. Her møter vi daglig samfunnsdebatten i form av synspunkter og uenigheter. Kommentarfeltet til VG, grupper på Facebook eller tråder på Twitter er eksempler på plattformer for offentlig debatt. Slike debattarenaer er svært åpne, men har til gjengjeld en lite regulert debattform. Derfor er også diskusjonene ofte nokså fragmenterte.

Når vi uttrykker vårt synspunkt, enten ved å formulere et eget innlegg eller ved å svare på andres ytringer, deltar vi i debatten. Et innlegg i avisen Klassekampen eller på Politisk kvarter er selvfølgelig del av den offentlige debatten. Men det samme er også ytringer på uformelle arenaer, som en vegg med «NEI TIL EU»-graffiti. Kanskje tenker vi ikke over det, men å klikke «like» på en post om dyrevern eller å dele et «Black Lives Matter»-profilbilde er også ytringer i offentligheten. Vi deltar med andre ord i samfunnsdebatten oftere enn vi tror.

Akademisk debatt

Akademisk debatt er en essensiell del av forskningsarbeid. Forskeres teorier og forklaringer må forsvares i møte med kritikk fra forskningsmiljøet. I akademisk debatt tas det for gitt at man skal presentere argumentasjon for synspunkter. Det forventes også at man svarer på innvendinger, danner teorier på bakgrunn av evidens og trekker tilbakeviste påstander.

Det som kjennetegner den akademiske debatten, er ikke innholdet, men et strengere krav til argumentasjon, evidens og begrunnelse. Ulike fag har riktignok forskjellige metoder. Matematikeren, historikeren og juristen har egne standarder for hva som er god akademisk metode. Likevel er det en fellesnevner at argumentasjonen i den akademiske debatten skal kunne tåle fagfellenes kritiske blikk.

Den akademiske debatten er en del av den offentlige debatten. Dette er ikke bare fordi forskere også skriver kronikker og deltar i TV-debatter, men fordi forskernes egne debattarenaer – for eksempel tidsskrifter, konferanser og rapporter – er en del av den offentlige debatten. Riktignok er disse debattene ofte mindre tilgjengelige for utenforstående, men i prinsippet kan vitenskapelige publikasjoner leses av alle.

1.2 Hvorfor har vi offentlig debatt?

Å utveksle argumenter i offentligheten kan ha mange formål. Det er for eksempel mulig å delta i en debatt bare for å skjerpe sine retoriske ferdigheter eller for å underholde seg selv og andre. Men tradisjonelt har to formål blitt ansett som spesielt viktige for fellesskapet.

Søken etter kunnskap

Ifølge filosofen John Stuart Mill (1859/1991) er offentlig debatt viktig fordi det hjelper oss med å fremme kunnskap. Mills ideal er at deltakerne samarbeider om å forbedre sine oppfatninger, og de bidrar til samtalen i forsøk på å oppnå dette målet. Dersom meningsutveksling skal lede til kunnskap, hevder Mill, så kan vi ikke danne oss oppfatninger uavhengig av argumentasjon. Oppfatninger som bare er antakelser, beskriver han som en form for overtro. Når vi blir utfordret av andre som er uenige med oss, blir vi tvunget til å gi grunner for oppfatningene våre, og vi kan vurdere dem grundigere.

Bildet av offentlig debatt som et kunnskapssøkende samarbeid er åpenbart en idealisering. Ikke alle som deltar i debatter, bryr seg nevneverdig om kunnskap, og det er heller ikke slik at alle er interessert i å være samarbeidsvillige. Det ideelle bildet er likevel nyttig fordi det forteller

oss noe om hvordan en debatt bør foregå dersom den skal fremme kunnskap.

Selv om offentlig debatt kan preges av interessekonflikt, så er ikke tanken om et felles mål helt fremmed. Én grunn til at akademikere deltar på konferanser og skriver artikler, er håpet om å komme frem til svar på forskningsspørsmål i fellesskap. Studenter og lærere oppfordres til å delta i diskusjoner for å lære av hverandre. Til tross for at politikere er opptatt av å kjempe for sine saker og vinne velgere, så deltar de også i debatter for å finne ut hva som er den beste løsningen på samfunnsproblemer. Felles for disse aktivitetene er en forutsetning om at offentlig debatt er et slags samarbeid.

Demokratisk legitimitet

Et annet formål med offentlig debatt er å etablere konsensus omkring politiske beslutninger. Ifølge filosofen Jürgen

Habermas (1996) er tilstedeværelsen av en åpen og konsensussøkende offentlig debatt en forutsetning for legitimiteten til et politisk styre. Politikk skaper felles organisering av våre liv, og politiske beslutninger gir regler som alle i fellesskapet må leve etter. Slike beslutninger tas under omstendigheter hvor det vil være uenighet om hva som er de riktige beslutningene, og om hvordan samfunnet bør organiseres. Offentlig debatt er en måte å berettige de politiske beslutningene på, men det krever at debatten foregår på en anstendig måte. For det første må den være åpen for alle i samfunnet, og deltakerne må behandles som likeverdige. For det andre må debatten foregå gjennom rasjonell og saklig argumentasjon. Det er ikke tilstrekkelig at vi når en konsensus hvis beslutningene ikke samtidig er rasjonelt berettiget.

I de neste seksjonene skal vi diskutere hva som må til for å ha en saklig debatt, og vi skal se nærmere på to av de mest vanlige formene for usaklighet: personargumentasjon og stråmannsargumentasjon.

1.3 Saklighet og debattnormer

Skal den offentlige debatten fungere i tråd med Mills ideal om å fremme kunnskap, må den følge visse spilleregler, såkalte debattnormer. Debattnormer forteller oss hvordan vi bør oppføre oss dersom vi skal fremme kunnskap i samarbeid med andre.

I argumentasjonsteori finnes det mange teorier om hvilke normer som best beskriver hvordan vi bør oppføre oss i en debatt. I denne seksjonen skal vi fokusere på noen generelle normer som det er stor grad av enighet om:

Debattnorm 1: Vær forberedt på å gi grunner for oppfatningene dine.

Debattnorm 2: Forsøk å bidra med riktig informasjon.

Debattnorm 3: Forsøk å bidra med relevant informasjon.

I en velfungerende debatt forsøker deltakerne å gi grunner for oppfatningene sine, de svarer på vesentlige innvendinger, og de etterstreber å sikre at bidragene deres både er riktige og relevante. Normene vi har valgt ut, tar utgangspunkt i at målet med offentlig debatt er kunnskap. For å finne ut om oppfatningene du har er riktige, må du undersøke om grunnene til å tro på dem er gode eller dårlige. Det leder til den første normen, som sier at du må være forberedt på å gi grunner. Hvis du tviholder på standpunktet ditt samtidig som du nekter å forklare hvorfor du tror som du gjør, så stopper debatten opp.

Skal du følge de to andre normene, må du gjøre et genuint forsøk på å bidra med riktig og relevant informasjon. Legg merke til at dette ikke er det samme som å bare påstå ting du tror stemmer, selv ikke om det du sier, tilfeldig-

vis også er sant. Det er fullt mulig å si ting som er sanne uten at du har tatt deg bryet om å sjekke om du egentlig har rett. Når du etterstreber å bidra med riktig og relevant informasjon, tar du deg tid til å vurdere evidens for argumentene dine. Du må forsøke å være upartisk i vurderingen, være åpen for at du kan ha tatt feil, og du bør trekke tilbake påstander som viser seg å ikke stemme.

Ifølge filosofen Harry Frankfurt (2005) er en av de største utfordringene for offentlig debatt at folk ofte farer med bullshit. Med det mener han at mange som deltar i den offentlige debatten, ikke bryr seg om hvorvidt det de sier, er riktig eller relevant. Vi er alle kjent med at deltakere i en debatt kan lyve, som vil si at de bevisst sier noe de ikke tror er riktig. Men du kan også bryte med debattnormene fordi du er likegyldig til om det du sier, stemmer. Bullshit er, ifølge Frankfurt, et utbredt fenomen, og det utgjør en enda større trussel for offentlig debatt som et kunnskapssøkende samarbeid enn løgn. Når du lyver, så utnytter du det faktum at publikum forventer at du forsøker å si noe riktig. Når du farer med bullshit, derimot, så undergraver du normene. Hvis vi blir vant til at debattdeltakere nærmest sier hva som helst som vil tjene deres sak – om det er å selge et produkt eller vinne velgere – så mister debattnormene status som felles regler.

1.4 Brudd på debattnormene

Kjennskap til de tre generelle debattnormene er nyttig for å avdekke usakligheter. Når vi kritiserer noen for å debattere på en usaklig måte, handler det ikke bare om at noen har sagt noe uriktig eller irrelevant, men at de unnlater å delta i debatten på en samarbeidende måte.

Personargumentasjon

En vanlig tendens i det offentlige ordskiftet er at vi diskuterer person, ikke sak. I stedet for å presentere argumenter for våre synspunkter, eller innvendinger til motpartens synspunkter, angriper vi deres personlighet, bakgrunn eller karaktertrekk. Slike utsagn har som funksjon å svekke troverdigheten til motparten. Når de brukes som argumenter, kaller vi det personargumenter.

Den retoriske strategien bak personargumentasjon er ganske enkel. Hvis tilhørerne får et negativt inntrykk av personen, så vil de ha mindre tillit til påstandene vedkommende hevder. Desto mindre troverdig talerne fremstår, jo mindre lydhøre vil publikum være for deres argumenter og synspunkter. Legg merke til at denne strategien kan brukes helt uavhengig av om argumentet er godt eller dårlig. Personargumenter retter seg mot personen som taler, og ikke direkte mot vedkommendes argumentasjon.

Her er et eksempel. Tenk deg en politisk debatt om alkoholpolitikken i Norge. Temaet som diskuteres, er hvorvidt vi bør tillate vinsalg i dagligvarebutikker. Du støtter forslaget, og din argumentasjon er som følger:

«Vinsalg i dagligvarebutikker er helt klart å foretrekke. Danmark har allerede innført denne ordningen med stort hell, og flertallet av nordmenn ønsker seg en slik ordning.»

Personargument

Personargumenter er argumenter med den funksjon å redusere troverdigheten til en person eller en gruppe ved å beskrive dem med negative karakteristikker.

Fra motstanderen får du imidlertid følgende svar:

«I fjor sto du her og unnskyldte deg for en episode på nachspielet etter fylkesårsmøtet. Og nå vil du ha vin i butikk!?»

I eksemplet er det opplagt at tilsvaret vender oppmerk somheten mot din person, ikke mot standpunktet ditt eller argumentene dine. Det er nokså rimelig å anta at motpartens utsagn er ment å svekke din troverdighet. Har du et usunt forhold til alkohol? Har du utvist dårlig døm mekraft om alkohol tidligere? Er du da i stand til å vurdere hvilken alkoholpolitikk vi bør ha i Norge?

La oss anta at det stemmer at du måtte unnskylde deg etter ufin opptreden på et nachspiel, og at det var på det rene at episoden var et resultat av uvettig alkoholkonsum. Motpartens påstand er altså riktig. Spørsmålet er da om

argumentet også er relevant. Gitt at det er riktig, taler ar-

I dette eksemplet er argumentet verken relevant for ditt standpunkt («Vi bør tillate vinutsalg i dagligvarebutikker») eller din argumentasjon («Danmark har allerede innført denne ordning med stort hell», og «flertallet av nordmenn ønsker seg en slik ordning».) Ditt uvettige alkoholforbruk er ikke i seg selv en grunn til å være imot vinsalg i butikk. Muligens kan man argumentere med at vinsalg i butikk vil medføre mer uvettig drikking, men det har liten sammenheng med dine egne drikkevaner. Hva du har gjort, er heller ikke relevant for om Danmark tillater vinutsalg i butikk, eller for hva de fleste nordmenn ønsker seg. Kanskje er ikke din egen argumentasjon spesielt god heller, men fortiden din er ikke en relevant innsigelse. Om dine argumenter er riktige, lar seg også fint undersøke uavhengig av din troverdighet.

TIPS

til å gjenkjenne usaklig personargumentasjon

• Vær på utkikk etter personkarakteristikker og anklager.

• Sjekk om taleren forsøker å redusere motpartens troverdighet.

• Sjekk om de personlige egenskapene er relevante for det som diskuteres.

Det er rimelig å anta at motparten ikke samarbeider om å finne svar på debattens overordnede spørsmål: Bør vi tillate vinsalg i dagligvarebutikker? De oppfører seg på en måte som gjør det vanskeligere å komme frem til et svar ved å utveksle argumenter. Så selv om de sier noe riktig, har de brutt normen om å forsøke å si noe som er relevant (Debattnorm 3), og de har brutt normen som sier at man skal være forberedt på å gi grunner for sine synspunkter (Debattnorm 1). Motparten ønsker ikke å tillate vinsalg i butikk, men når de fikk anledning til å oppgi grunnene sine, valgte de i stedet å kritisere deg.

Eksempel: Formuesskatt og misunnelse

Å så tvil om andres motiver kan også svekke deres troverdighet. Når du forsøker å gjenkjenne usaklige personargumenter, bør du derfor være på utkikk etter forsøk på å mistenkeliggjøre motstanderen. Her er et eksempel fra en debatt i 2018 om Solberg-regjeringens skattepolitikk. I et VG-intervju (Haugan, B. 2018) kritiserte SV-leder Audun

Lysbakken regjeringen for å gi for store skattelettelser til personer med stor formue:

Tallene for 2018 viser at regjeringen har økt takten: I år har denne gruppen superrike mottatt hele 42,7 prosent av alle personskattekuttene. […]

At [regjeringen] har gitt 1,4 milliarder kroner til de superrikeste er bare helt forferdelig. Dette er penger som kunne gått til bedre tjenester og tilbud til folket.»

Finansminister Siv Jensen skrev et svarinnlegg «Er Lysbakken verdensmester i misunnelse?» i Nettavisen (Jensen, 2018). Innlegget hennes åpner med en kritikk av Lysbakken:

«SVs Audun Lysbakken klager i VG 3. desember over at FrP i regjering reduserer skatter og avgifter. Sosialistene gjør kampen mot fattigdom til en kamp mot rikdom. Misunnelse bør ikke være utgangspunktet for skattepolitikken.»

Jensens ordvalg er ikke tilfeldig. For det er naturlig å tro at hvis Lysbakken hadde vært styrt av misunnelse, så ville han ønsket å ramme de rike. Jensen forsøker å mistenkeliggjøre Lysbakkens motiver for å ønske høyere skatt for dem med størst formue, og dermed også redusere hans troverdighet i debatten. Samtidig er det også slik at en påstand om at Audun Lysbakkens skattepolitikk er motivert av misunnelse, verken er relevant for argumentasjonen hans eller for spørsmålet om de med størst formue bør betale mer skatt. Det blir ikke mer eller mindre riktig å øke skattenivået avhengig av Lysbakkens psykologiske egenskaper. Om pengene «kunne gått til bedre tjenester og tilbud til folket», har heller ingenting å gjøre med om Lysbakken er misunnelig eller ikke. Så Jensens utsagn om Lysbakken er et usaklig personargument.

«I perioden 2014 til 2017 fikk de ti prosent med størst formue nesten en tredel av alle personskattekuttene.

Personargumenter trenger ikke nødvendigvis være usaklige. Noen ganger er det relevant å diskutere en per-

•å bidra til å oppøve ferdigheter i kritisk tenkning

•å gi innblikk i noe av egenarten ved vitenskapelig tenkemåte

•å invitere til refleksjon over noen grunnleggende spørsmål om tilværelsen

Tenk! er laget for å hjelpe deg som student til å få godt utbytte av ex.phil. (examen philosophicum). Forfatterne gir en introduksjon til et utvalg av filosofiske teorier, modeller og begreper og viser hvordan du anvender den filosofiske verktøykassen.

Boken har fem deler. Første del handler om argumentasjon. Å kunne argumentere saklig er viktig i vitenskapelig arbeid og en ferdighet vi bruker i mange andre sammenhenger. Pål Antonsen og Ole Hjortland gir en kort innføring i analyse og vurdering av argumentasjon.

I del to gir Fredrik Haraldsen en innføring i diskusjonen om hva som kjennetegner den vitenskapelige tenkemåten.

Natur-, teknologi- og menneskesyn er tema for bokens tredje del. Solveig Bø, Miriam Kyselo og Asle H. Kiran tar for seg tradisjonelle og nyere filosofiske perspektiv på mennesket selv, samt forholdet vi har til våre omgivelser generelt, og teknologi spesielt.

Etikk handler blant annet om hva det er som kjennetegner riktige handlinger. Filosofisk etikk forsøker å gi rasjonelle grunner for at noe er moralsk riktig eller

ISBN 978-82-15-06822-0

galt, og stiller også spørsmål ved forutsetningene for moralsk tenkning. I del fire introduserer Kjetil Skjerve, Espen Lauritzen og Hannah Winther grunnleggende teorier fra filosofisk etikk.

I del fem, om politisk filosofi, tar Kjartan K. Mikalsen opp spørsmålet om på hvilket grunnlag og i hvilken utstrekning myndighetene bør kunne bestemme over og bruke makt overfor borgere. Cathrine Holst drøfter hvordan politisk makt bør organiseres. Er det slik at politiske beslutninger bør være mest mulig demokratisk forankret, eller kan ulike former for ekspertstyre være å foretrekke?

Tenk! Lærebok til ex.phil. er fellespensum på ex.phil. ved NTNU. Forfatterne er ansatt ved NTNU, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo og har alle rik undervisningserfaring.

Erlend M. Dons og Kjetil Skjerve er bokens redaksjonssekretærer.

Ex.phil. har tre viktige formål: