Idrettsglede gjennom 100 år

JUBILEUMSHEFTE FOR FINNMARK IDRETTSKRETS

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

1919 2019

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 1

2

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

1919 - 2019

Finnmark idrettskrets (FIK) er et felles organ for idrettslag, idrettsråd og særidretter i Finnmark som er tilsluttet Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF).

Idrettskretsens hovedoppgave er å skape best mulig rammebetingelser for idrettslagene i Finnmark. Dette gjøres gjennom idrettspolitikk i samarbeid med idrettsrådene, forvaltning, lovpålagte oppgaver, utdannings- og utviklingsarbeid.

Visjonen «idrettsglede for alle» skal prege både organisasjonsarbeidet og aktivitetspolitikken. Det skal bidra til at alle mennesker gis mulighet til å utøve sin idrett ut fra sine ønsker og behov, slik det fremgår av NIFs formålsparagraf.

Av fylkets 19 kommuner er det opprettet idrettsråd i 16 kommuner. 17 særidretter er organisert som særkrets eller regioner i vårt fylke. To av særkretsene, fotball og ski, har kontor på Idrettens hus i Lakselv. Vi har 199 aktive idrettslag med til sammen 31 498 medlemmer. Det drives med 37 ulike idretter i Finnmark som er organisert i 391 aktive grupper.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 3

Fotballkamp på idrettsplassen i Vadsø. Flagg og det gamle byvåpen til Vadsø. En stor tilskuermasse ser på fotballkampen.

Arrangement i forbindelse med 100-årsjubileum i 1933.

Foto: Finnmark fylkesbibliotek

4

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Hilsen fra styreleder Idretten i Finnmark har i 100 år vært en viktig arena for utvikling av demokratisk kompe­tanse og lederskap, hvor medlemmene aktivt har tatt en rolle i utvikling av eget idrettsmiljø. Idrettslagene har gjennom disse 100 årene hatt en viktig funksjon i å skape et sosialt fellesskap, et trygt oppvekstmiljø og et levende lokalsamfunn i sine kommuner. Idrett er en viktig livsløpsaktivitet, og det arbeidet som legges ned innen den frivillige idretten utgjør en viktig samfunnsmessig ressurs. Idrett fører folk sammen, samtidig som den bidrar til sunne, friske og glade mennesker.

Som barn oppvokst i en aktiv familie ser jeg med glede tilbake på all tiden vi sammen har brukt på idretten. Med ski og bryting på vinteren og fotball både hjemme og på trening resten av året. Jeg minnes hektiske ettermiddager hvor middag og lekser kjapt måtte gjøres før trening, og utallige helger som ble brukt på reiser og konkurranser. Med mamma som primus motor og dugnader som en obligatorisk del av oppveksten. En barndom hvor gaver til bursdager og jul stort sett besto av nye sko, drakt­er eller ski. Med dedikerte trenere som la ned hundrevis av timer for at jeg og vennene mine skulle få holde på med idrett. En viktig ballast i mitt liv som har bidratt til at jeg selv har tatt en aktiv rolle som frivillig både i eget idrettslag og i Finnmark idrettskrets.

Frivillig innsats i lokale lag og foreninger er en forutsetning for den aktiviteten som skapes i norsk idrett. Finnmark idrettskrets rolle er å legge til rette for disse gjennom oppfølging av idrettsråd og idrettslag over hele fylket. Sammen arbeider vi for at vår visjon «Idrettsglede for alle» skal være mulig for alle som ønsker å være en del av idretten. Det er en sprek 100-åring som ved årsskiftet slås sammen med Troms idrettskrets. En gjennomgang av historien viser at dette er 3. gang siden stiftelsen i 1919 at organisasjonen slås sammen med en annen. Vårt mangeårig tette samarbeid med Troms og idrettens samarbeidsvilje og fleksibilitet gjør at jeg tror det blir å gå helt fint. For idrettskretsens mandat står fast, og vil i framtiden også arbeide for lokalidretten overalt hvor det finnes idrettslag.

100 år er lang tid og mange verdifulle kilder er ikke der lenger. Dette heftet er derfor et viktig bidrag for at lokale idrettshistorier blir tatt vare på og delt.

Gratulerer med jubileet og til lykke med de neste 100 år!

Sportslig hilsen

May Bente Eriksen Styreleder Finnmark idrettskrets 2012-2019 Karikatur: Idrett & Anlegg IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 5

Forfatterens innledning Finnmark idrettskrets er i år 100 år. Jubileet sammenfaller med sammenslåingen av Finnmark og Troms til en krets. Formålet med dette heftet er å gi et historisk tilbakeblikk over kretsens virke gjennom hundre år. Ved 75-års jubileet i 1994 utga kretsen et eget hefte forfattet av Anstein Mikkelsen, Stein T. Svala og Harald Barbala. Det er med utgangspunkt i arbeidet som den gang ble gjort det nå presenteres et helt nytt hefte som trekker tråder fra den spede begynnelse frem til i dag. Forfatteren ­set­ter fokus på enkeltutøvere som har vært aktive og noen av de som er aktive i dag.

Målet er å vise idrettsglede gjennom 100 år krydret med tilbakeblikk i tekst og bilder.

At idretten i Finnmark står sterkt og betyr enormt mye for de enkelte lokalsamfunn er det ingen tvil om. Finnmark har 199 aktive idrettslag som med totalt 31.498 medlemmer. Det drives med 37 ulike idretter i fylket og det hele er organisert i 391 aktive grupper. Å presentere alle idrettene og alle utøverne er en umulig oppgave, det ville ha blitt en bokserie i flere bind. Forfatteren av dette heftet tatt noen valg i hva som presenteres, men håper samtidig at mangfoldet kommer frem.

Teksten er i all hovedsak utarbeidet av undertegnede. Andre forfattere er navngitt.

Roger Albrigtsen Forfatter og frilansjournalist Polartekst Finnmark, Lakselv, oktober 2019

6

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Ragnvald Dahl er født i Álleknjárga 1931.

Han har 20 nordnorske mesterskap i friidrett, 3000 m hinder og 5000 m.

Han har vært 15 ganger på det norske landslaget i friidrett (hinder). Bildet er fra NM i friidrett i 1957.

Foto: Finnmark fylkesbibliotek

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 7

Doris Norbye

En ekte ildsjel

Doris Norbye mottok prisen «Årets ildsjel» under Idrettsgallaen i 2019. Foto: June H. Bjørnback, Ságat.

Doris Norbye kommer opprinnelig fra Tromsø, men det var kjærligheten som fikk henne til Finnmark og Karasjok. I 2019 fikk hun prisen «Årets ildsjel» under Idrettsgallaen, den høyeste pris som gis til frivillige i idretten.

Svømte på mannen Kjærligheten fant henne da hun bokstavelig svømte på hennes kommende ektemann Nils Peder Eriksen under et svømmestevne på slutten av 1960-tallet. Siden den gang dreide det meste seg om svømming. Men Doris har også arbeidet med barne­idrett, friidrett, og litt ski. Doris og Nils Peder bodde i Oslo og Tromsø før de satte kursen mot Karasjok, hvor de egentlig skulle være et par år. Doris har nå bodd 34 år i bygda. Den største sorgen møtte hun da ektemannen gikk bort i 2013. Nils Peder Eriksen var i mange år en aktiv friidrettsutøver i tillegg til at han drev med ski, sykling og, ikke minst, svømming. I dag har Doris Norbye fem barn og tolv barnebarn.

8

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Med hjerte for svømming Hjemme hos Doris treffer vi også datteren Kaia, hun satser for tiden på svømmingen og bor i Fairbanks, Alaska. Der tar hun en bachelor i psykologi og er med på universitetets svømme­ lag. Hun fylte 23 i oktober. Det var en tilfeldighet som gjorde at hun endte opp i Alaska.

– Jeg hadde ikke tenkt å reise dit. Ei venninne fra Harstad hadde vært ett år på universitetet da treneren spurte om hun kjente noen som ville svømme der borte. Det ble ordnet stipend som dekker alt, forteller Kaia.

Hun begynte i høst på det andre av tre års studier. Men egentlig var planen å ta siste året idrett i Alta, planene er lagt på vent. Nå skal hun fullføre bachelorgraden i psykologi på tre år. Sommeren 2019 deltok hun i Norges­mesterskapet i svømming hvor hun ble nummer åtte på 100 meter fri. Grunnlaget hun nå legger i Alaska vil nok gjøre at resultatene kommer på løpende bånd.

– Vi har to stevner som er offisielle. Ett i november 2019 og ett i februar 2020. I disse kan jeg oppfylle kravene til Nationals i divi­sjon 2. For meg er det om å gjøre å komme meg dit. I 2018 var jeg en tidel unna.

Idrettsfamilie Kaia forteller videre at interessen for svømming var en del av å vokse opp i en idrettsfamilie.

– Det var lett å påvirke hverandre, og konkurranseinstinktet var der hos alle.

Det å kåre den raskeste i Karasjok og den rask­este i familien var helt vanlig, ler Kaia og titter bort på mamma Doris. At det er god kjemi mellom de to er svært synlig.

– Mamma er overalt, hun sier aldri nei og så er hun snill av og til, sier Kaia før både hun og mamma Doris bryter ut i latter.

– Mamma er flink til å tilrettelegge for andre slik at de kan fortsette med svømming, hun er en travel dame.

Kaia 11 år. Svømmestevne i Karasjok svømmehall. Året er 2007. Foto: Privat

Ildsjelen Doris arbeider som lærer på skolen i Karasjok hvor hun har undervist 1.-7. klasse. I tillegg har hun hatt svømmeundervisning. Hun har gjennom sitt arbeid sørget for at nesten 100 % av fjerdeklassingene i bygda kan svømme, de nasjonale tallene er betydelig lavere. Høsten 2019 gikk hun over i pensjonistenes rekker. Det var ikke bare arbeidsdagen hun brukte i bassenget, kvelder og helger gikk også med. Hennes innsats over mange år var nettopp den som førte til at hun i 2019 ble kåret til årets ildsjel under Idrettsgallaen. En utmerkelse som kom helt overraskende på den uselviske damen.

– Jeg hadde ingen anelse om at jeg skulle få pris under Idrettsgallaen. Da jeg fikk vite at jeg var en av kandidatene til å få prisen hadde jeg vært travelt opptatt med arrangementer og hadde ikke fått med meg at jeg var nominert. Overraskelsen var stor da de dukket opp med blomster, ler Doris. Hjemme i Karasjok står nå det synlige bevis på at hun er en ekte ildsjel, en som gjør mye for andre uten å forlange noe tilbake. En som ikke har noen forventninger knyttet til å bidra. En som brenner for det hun har gjort og ennå i dag gjør.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 9

Doris svømmer 50 m bryst i VM i svømming for Masters i Riccione i Italia i 2012. Foto: Privat

DORIS NORBYE Har bidratt sterkt for å få kvinner med i idretten på lik linje med menn, og er svært opptatt av egen utdanning og kompetanse innenfor idretten.

Hun har vært sentral i byggingen av Karasjok svømmehall, har utallige verv, er trener, stiller alltid opp og er en stor bidragsyter til idrettsmiljøet i Karasjok.

10

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Svømmeglede Det å se småbarn i bassenget som oppdager at de kan svømme, at de flyter og har fremdrift, er det fin­ este Doris opplever.

– De øynene, det er nydelig å se. De sier at jeg ser alle og at jeg har tid til alle, for meg har det blitt helt naturlig.

Pensjonist Et besøk hos, og en samtale med, Doris Norbye går mot slutten. Vi spør hva hun skal gjøre når hun nå blir pensjonist.

– Da skal jeg strikke og sy. Jeg skal også reise litt rundt, og så må vi få et varmebasseng til bygda, sier hun. Undertegnede går ut av døren og tenker at det neppe er slutt på idrettsgleden, konkurranseinstinktet og engasjementet hos Doris og familien på mange år. Det er godt det er slik. Doris Norbye har i tillegg til å bli årets ildsjel mottatt heder fra Finnmark Idrettskrets. I talen etter å ha fått tildelt ildsjelprisen trakk hun frem det at svømmingen er den eneste idrett du kan dø av om du ikke mestrer den.

Kaia svømmer i Alaska. Foto: Christian Garcia.

Karasjok Svømmeklubb Svømmingen i Karasjok var tidligere en del av IL Nordlys. For å ivareta svømmesportens interesser, ble Karasjok Svømmeklubb stiftet 01.03.1970. Det var da 5-6 voksne og en del barn i oppstarten. Svømmerne i Karasjok har i mange perioder vært på høyt nasjonalt plan. Best av disse Terrie Miller som ble europamester og har deltatt i både VM og OL. Hun har også vunnet to kongepokaler som medlem i Karasjok Svømmeklubb.

Annie Henriksen har medaljer i junior NM, og var med på juniorlandslaget. Hun har sølv og bronse i senior NM. Olav Ryan og Nils Peder Eriksen har deltatt i finaler i norgesmesterskap. Alle disse har representert Norge i Kalottkamper i svømming.

Vi trente i 12,5 m basseng fra klubben ble stiftet til bassenget ble stengt i 2002. I 2007 ble det nye bassenget åpnet etter mangeårig påtrykk av ildsjel, trener og leder Wiggo Isaksen. I mellomtiden dro vi med buss en gang i uka og svømte på Porsangmoen. Vi har hatt mange masters-svømmere fra Karasjok, og de har gjort det bra i master NM og deltatt i EM og VM. Etter at det nye bassenget åpnet fikk vi inn mange nye svømmere, som etter hvert hevdet seg godt i lokale og nasjonale mesterskap. Helene Andersen har blant annet svømt finale i senior NM som junior 1500 fri og bronse i UM på 400 medley.

Dame­stafettlaget har satt mange rekorder, og har gjort seg bemerket på mesterskap som NM junior i Alta i 2015.

Tekst fra Karasjok Svømmeklubb IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 11

Knut Leo Abrahamsen

Idrettsglede handler om fri utfoldelse Jukka Ylipulli fra Rovaniemi var en stor konkurrent fra ungdomsårene og helt frem til karriereslutt i 1988. Her er han en av de første til å gratulere Knut Leo med gull i Junior-VM i Murau, Østerrike 1982.

12

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

57 år gamle Knut Leo Abrahamsen har flyttet hjem til Alta etter 36 år sørpå. I dag er han daglig leder i Visit Alta AS, men det er som kombinertløper han er kjent i idrettssammenheng.

Da han var liten visste han ikke noe om kombinert. Inspirasjonen til å drive med idrettene hopp og langrenn kom fra kombinertløper Tor Oskar Thomassen.

– Wirkola var den store helten i hoppbakken. Interessen for langrenn og hopp kom nok samtidig gjennom lek i området på Kronstad der jeg bodde. Det var mange som hoppet i «lillehoppa» og «storhoppa» og det var artig å samle kilometer til distansemerket på ski. Det var veldig mange i min klasse som gikk mange kilometer hver vinter.

Allsidig Det var en allsidig kar som vokste opp i Alta, gleden over alt som hadde med idrett å gjøre var stor. På timeplanen sto fotball, friidrett, svømming, håndball, langrenn og hopp.

Abrahamsen var 12 år gammel da han deltok i sitt første mesterskap, st ­ edet var Sandnes og Finnmarksmesterskapet var arrangementet. En gnist var tent og da han var 14 år gammel tok han andreplassen i hovedlandsrennet i Botne.

Knut Leo var fornøyd etter mange hopprenn. Det var i bakken han var sterkest og hadde flotte resultater både i hopp og kombinert hopprenn.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 13

Knut Leo i frisk driv inn til 4 plass i NM senior Raufoss 1984.

Til idrettshøyskolen Treningen gjorde han hjemme i Alta frem til sommeren 1982 før han gjorde unna militærtjeneste i Elverum og tok veien videre til Idrettshøyskolen i Oslo hvor han var til i 1988 da han sluttet med kombinert. Gjennom sine aktive år ble han junior­ verdensmester i den individuelle konkurransen under Junior-­VM i Murau i 1982.

Beste verdenscup-plassering var en tredjeplass fra et renn i Østerrike i 1987. Han deltok også i OL 1988 i Calgary.

14

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Med klubben i hjertet – Alta IF har betydd mye for meg og er fortsatt en viktig del av mitt hjerte. De stilte opp for meg som utøver, klubben skapte unike og flotte miljø som ga meg venner for livet. Som idrettsutøver var jeg allsidig og uredd. På mine gode dager i konkurransene hadde jeg et høyt nivå på prestasjonene og som støtteapparat var det mamma Gunvor og pappa Per som var de viktigste. Det er i tillegg mange som har vært drivere for min utvikling, hopptrener Einar Olaussen, hopptrener Sander Strøm, langrennstrener Ulf Thomassen og langrennstrener Fritz Walter Johansson.

Sponsorene Det å være aktiv idrettsutøver koster penger, en rekke sponsorer bidro til at kombinert­ satsningen. Knut Leo Abrahamsen fikk hjelp av sponsorene ­ Bjarne ­Johannessen AS, Odd Aune Sport, Alta Transport, North Cape Hotels, DnC, Tromsø Sparebank og andre.

Lagbyggeren Om man spør Abrahamsen hva som er hans sterke sider kommer svaret raskt.

– Jeg er en lagbygger, raus, snill og en omgjengelig person.

Idrettsgleden – Idrettsglede for meg var å få være i fri utfoldelse og få prøve å flytte grenser hver gang man prøvde. Dette var jo mestring og det ga motivasjon til å flytte grensene videre på et høyere og høyere nivå. Jeg tenker at det er det samme i dag. Starter en gutt eller jente med skihopping vil en gjerne sette rekorder. Dermed bærer det opp i større bakker og lengre hopp. Det er sånn utviklingen er, og det er fantastisk artig å kjenne mestringen underveis.

I dag står fjell-, løpe- og skiturer på timeplanen for at han skal holde seg fysisk aktiv.

KNUT LEO ABRAHAMSEN Født 2. september 1962 i Alta Kombinertløper Alta IF Juniorverdensmester 1982 3. plass i verdenscuprenn 1987 Deltok i OL 1988

Bildet er fra Hinterzarten i Tyskland. Et flott samlingssted for å hoppe på plast. Dette er forberedelsene til sesongen 1987/1988.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 15

Knut-Arne Iversen

Scoret 345 mål på to sesonger Elgen, Knut-Arne Iversen med drakten til sin gamle tyske klubb Flensburg Hamdewitt.

Foto: Trond Ivar Lunga

16

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Knut-Arne Iversen var en fryktet spiller i tysk håndball og ble publikums yndling. Foto: Privat

Hammerfestingen Knut-Arne Iversen var den fjerde nordmann som ble proff i utlandet i håndball. I tillegg har han 21 A-landskamper og er NM-vinner for Sandefjord.

Vi møter Knut-Arne til en mimrestund om hans fantastiske håndballkarriere.

Han har en hel bag med blant annet gamle bilder, avisutklipp, brev fra fans og andre minner fra tiden som håndballspiller. Men det var fotball som var hans første idrett i guttedagene i Rundlia i Sætergamdalen.

– Jeg begynte med fotball som ni-tiåring. Jeg var blant annet med i Norway Cup i både 1977 og 1981. Har mange gode minner fra den tiden, sier Knut-Iversen.

Begynte med håndball som 14-åring Som 14-åring ble Iversen introdusert for håndball av Jens Marius Hammer som jobbet som lærer på Breilia skole.

– Jeg hadde nytte som håndballspiller av å ha drevet med turn, friidrett og fotball. Allsidighet er viktig, sier Knut-Arne. Iversen forteller at trenerne han hadde som håndballspiller i ung alder var fine inspirasjonskilder for ham.

– Gunnar Holmgren var en viktig trener for meg. Han var veldig flink, og fikk oss til å fokusere på håndballen, sier Iversen. Som 16-åring var Knut-Arne med på en kretslagsturnering i Karasjok. Det ble han oppdaget av en dommer fra Norges Håndballforbund.

– Han så at jeg hadde talent og det gjorde at Håndballforbundet ble opp­ merksom på meg. Jeg bruker å si at jeg ble oppdaget i Karasjok, smiler Knut-Arne.

Debuten på Steins A-lag fikk han som 17-åring.

– Jeg spilte sammen med blant andre Knut Johansen, Ove Isaksen, «Fido» Paulsen og «Brore» Holm og brødrene Ketil og Bengt Holmgren. Det var en veldig fin tid, og jeg utviklet meg som håndballspiller. Lysten til å satse ble bare større og større, sier han.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 17

Juniorlandslagssamling Som 17-åring ble Knut-Arne tatt ut til juniorlandslagssamling i Larvik. Han hadde ikke lyst til å dra alene sørover, og fikk med seg Knut(e) Johansen på turen. Siden Johansen har flyskrekk, måtte gutta kjøre 2.200 kilometer fra Hammer­f est til Larvik i bil.

– Jeg var den eneste nordfra på samlingen, og jeg var veldig stolt over å bli tatt ut, sier Iversen. Men så skjedde det noe veldig dramatisk.

– Ti minutter ut i den første treningen fikk jeg et kraftig overtråkk som gjorde at jeg ikke klarte å trene mer. Da var det bare å kjøre 220 mil hjem til Hammerfest igjen, sier Knut-Arne, som i dag kan le godt av historien. Men Knut-Arne ble ikke glemt av håndballforbundet. De ville at han skulle ta militærtjenesten sørpå. Iversen ble innkalt til Kongens Garde.

– Jeg ringte til nærmeste elite­ serieklubb som var Fjellhammer og spurte om jeg kunne komme å prøveSom proff i Tyskland hadde han eget auto­ grafkort. Foto: Trond Ivar Lunga trene, sier Iversen. Og Fjellhammer likte absolutt det de så.

– Etter en uke hadde jeg fått bil og treningsutstyr, noe jeg var vant til å måtte jobbe dugnad for hjemme. Jeg husker vi spilte turnering der det tyske topplaget THW Kiel var med. Jeg ble toppscorer i turneringen, sier Iversen. I 1986 debuterte Knut-Arne på landslaget mot Øst-Tyskland. For hammerfestgutten var det en drøm som gikk i oppfyllelse.

– Tenk at en gutt fra Hammerfest skulle få muligheten til å spille mot DDR, som var en stormakt i håndball den gangen. Det gjorde at jeg ble aktuell for andre norske eliteserieklubber. Jeg hadde tilbud fra Urædd og Sandefjord, og valget falt på Sandefjord, sier han. I 1989 deltok Knut-Arne i VM for Norge. I tillegg opplevde han å vinne NM-gull for Sandefjord med moren Inger på tribunen.

– Mamma var min største heiagjeng. Ho var utrolig viktig for min håndballkarriere.

Det var hun som kjørte meg på treninger og sto i Isbjørnhallen og heiet på meg. Jeg husker jeg fikk ti kroner for hvert mål jeg scoret, selv om mamma var opptatt av at jeg ikke skulle være egoistisk på banen, sier Knut-Arne.

Proff i Tyskland Etter Sandefjord bar ferden i 1990 til Tyskland og klubben Flensburg-Handewitt. På den tiden hadde klubbene bare lov til å ha en utlending på laget. Knut-Arne er for øvrig den fjerde norske spilleren som ble proff i utlandet. Sandefjord fikk 120.000 kroner i overgangssum for Iversen.

– Jeg fikk 16.000 norske kroner utbetalt i lønn. I tillegg til fri leilighet og bil fikk jeg ti gratis hjemreiser til Hammerfest, ler Iversen. Iversen var i Flensburg i to sesonger, og scoret 345 mål med sin fryktede venstrearm.

18

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

– Som eneste utlending i klubben hadde jeg ekstra stor status. De kalte meg «Der Elch» eller elgen, smiler Iversen. Han har fortsatt god kontakt med Flensburg.

Nylig var han i byen sammen med nevøen Andreas.

– Det ble sagt før kampstart over speakeranlegget at elgen var tilbake. Jeg tror Andreas var litt stolt over onkelen da, sier Iversen. Etter to sesonger i Tyskland, ville Iversen hjem igjen. Valget falt på Alta IF. – Hvis jeg skulle angre på noe, er et jeg burde blitt lenger i Tyskland. Men jeg hadde det fint i Alta også, sier han. De siste årene som håndballspiller tilbrakte Iversen i den tyske klubben Mettmann på nivå tre.

– Jeg trivdes så godt at jeg ble der i fem år. Som 40-åring la jeg opp, smiler Iversen, eller Elgen som tyskerne kaller ham.

Om idrettsglede – Som barn var Idrettsglede å være i lag med mine kompiser, det var å ha engasjerte foreldre og det var å kjøre lange bussturer til bortekampene.

I proffkarrieren var kameratskapet viktig og avgjørende for å lykkes, men også gleden av å prestere, vinne, bli bedre, nå mål.

Det å spille i Tyskland var stort, gleden ble det sportslige, men også alt som skjedde rundt. Å lære et nytt språk, bli kjent med en ny kultur og ikke minst alle gode møter med fans. Gode minner.

I dag er det sykkel på sommeren og ski på vinteren. Knut-Arne spiller veteranNM i håndball en gang i året.

– Men det er risikosport, ler den­tid­­ ligere håndballproffen fra Hammerfest.

Deltok i VM. Knut-Arne har også spilt VM for Norge i 1989. En stor opplevelse.

Artikkelteksten er skrevet av Trond Ivar Lunga og var på trykk i Finnmark Dagblad den­ 5. desember 2018. Gjengitt med tillatelse.

KNUT-ARNE IVERSEN 21 A-landskamper, 12 U-landskamper og NM-gull for Sandefjord hånd­ballklubb.

Tidligere klubber: IL Stein, Fjellhammer, Sandefjord, Flensburg-Handewitt, Alta IF og Mettmann.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 19

Anne Beate Hætta

Målretta Anne Beate er helt i starten av sin karriere.

Elsker å konkurrere Foto: Privat

20

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

For 17 år gamle Anne Beate Hætta er ekte idrettsglede å lykkes med noe man har arbeidet med lenge. Hætta hevder seg for tiden godt innen leirdueskyting/nordisk trap hvor hun har landslaget som første mål. Hun setter seg også andre mål innen idretten.

Fra fotball og ski til skyting Interessen for idrett har hun fra familien, de har fulgt henne opp og opp­ muntret henne gjennom årene.

– Jeg har to storebrødre som alltid har drevet med idrett, så det ble naturlig for meg også å begynne med idrett i tidlig alder. Gjennom barne­ årene har jeg drevet med både langrenn og fotball, men i tenårene ble ­interessen for skyting stor, dette gjorde at jeg ble hekta på denne idretten i stedet. I 2016, 14 år gammel, deltok jeg for første gang i konkurranse­ sammenheng i leirdueskyting. Å bli stadig bedre – Jeg var ikke veldig god i begynnelsen, men jeg fortsatte å trene fordi Bildet er tatt under Landskampen 2019. jeg syntes det var artig for hver due Foto: Jan Arild Sand jeg traff, selv om jeg ikke traff mye til å begynne med. Etter hvert som jeg fikk mer forståelse for sporten, begynte jeg å treffe bedre, og fikk dermed mestringsfølelse som ga meg enda mer motivasjon til å fortsette å trene hardt. Leirdueskyting er en idrett jeg virkelig brenner for, og da har man lyst til å bli blant de beste.

En tilhørighet Anne Beate Hætta representerer Kautokeino jeger- og fiskeforening sports­ skyttere. Hun forteller at klubben har hatt mye å si for henne gjennom årene.

– Vi har et veldig godt miljø i klubben, noe som gjør at det er artig å komme på treningene. Skytterne i klubben er hjelpsomme og tar godt imot nye skyttere.

Man føler en tilhørighet.

Målrettet Som idrettsutøver beskriver hun seg selv som veldig målrettet.

– Jeg setter alltid høye mål for meg selv og trener hardt for å nå målene.

Jeg elsker å konkurrere og jeg elsker følelsen av mestring. En idrettsutøver med pågangsmot. Jeg prøver alltid å være den beste versjonen av meg selv. Jeg liker å utfordre meg selv til det bedre. En annen sterk side ved meg selv er at jeg lærer av mine feil og aldri gir opp, for eksempel i konkurransesammenhenger ­– noe som gjør at jeg blir en mentalt sterkere person.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 21

22

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R

Støtteapparatet Anne Beate forteller at støtteapparatet hun har hatt og har er familien.

– Familien min støtter meg alltid, både økonomisk og psykologisk.

Brødrene mine, Odd Mikael og Aksel, er veldig støttende og kommer med gode tips slik at jeg skal bli en bedre skytter, fordi de begge har drevet med idretten. Aksel har også vært i Norgestoppen. Treneren min er far­ en min, i tillegg har jeg kontakt med en trener i Bergen som gir veiledning gjennom året. Per i dag har jeg ingen sponsorer utenom familien.

Med landslaget som mål Hættas ambisjoner videre er først og fremst å ha landslaget som mål i de kommende sesongene. De største mesterskapene i nordisk trap er Landskampen og nordisk mesteskap.

Hun forteller at disse vil hun trene hardt for å delta i, og vinne gull. En mer langsiktig plan er å satse på en annen gren i leirdueskyting hvor man blant annet kan konkurrere i OL, VM og EM.

Bildet er tatt under Landskampen 2019 i Ålborg, Danmark.

Foto: Jan Arild Sand

Idrettsglede – Idrettsglede for meg i dag er å treffe og å bli kjent med folk med samme interesse som meg, og skyte-­ messig oppnå gode resultater. Når man oppnår det man har jobbet for så lenge, er gleden man får noe av det beste som fins. Da jeg begynte med idrett var idrettsglede det å ha det artig og være aktiv ute i naturen.

ANNE BEATE HÆTTA Anne Beate Hætta fyller 18 år den 22. november 2019.

Hun går tredje året studiespesialisering ved videregående skole i Kautokeino. Hun har vunnet gull i nordisk mesterskap, gull i nordnorsk mesterskap, sølv og bronse i norgesmesterskap.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 23

Ove Wisløff

Venner

for livet Bjørg Jensen fra Kirkenes og Ove med sine kongepokaler.

Foto: Privat

24

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Her vinner Ove ett av sine mange mesterskap.

Foto: Privat

Ove Wisløff har gjennom idretten fått venner for livet. Målene han satte seg som aktiv utøver førte blant annet til deltagelse i de olympiske leker. I dag er han innehaver av en rekke kongepokaler, han kan også notere seg som vinner av 22 norske svømmemesterskap.

Lett tilgang til bassenget som barn – Broren min svømte, og så bodde vi 100 meter fra bassenget. Min far var vaktmester på Finnmark offentlige gymnas, det gjorde at tilgangen til svømmehallen var sikret. Jeg var rundt 10 år gammel da jeg begynte å svømme i konkurranse­ sammenheng. Mitt første stevne var uttak til kvalifisering til UM i Hammerfest.

Derfra gikk jeg videre til landsfinalen i UM i Trondheim og der vant jeg. Etter det gikk det veldig fort til toppen. Jeg skjønte tidlig at jeg hadde et talent for brystsvømming.

Stolt av Alta svømmeklubb Ove er stolt av å i alle år ha svømt for Alta svømmeklubb.

– Vi hadde et godt miljø i klubben og en av trenerne var Idar Andreassen, han gjorde en kjempejobb! Alta svømmeklubb har alltid stilt opp for meg, mange enkelt­personer gjorde en fantastisk jobb. Sponsorene mine var nok mine foreldre og klubben. Trenere som jeg vil trekke fram er Idar Andreassen , jeg var heldig med det at jeg fikk trene under flere forskjellige trenere. Her vil jeg nevne Lars Petter Heggelund, som var trener for landslaget i mange år, og Ørjan Madsen.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 25

Ove deltok i de olympiske leker. Her sammen med OL-mester David Wilkie fra Skottland.

Foto: Privat

26

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R

Målet var OL For Ove var det viktigste å ha fremgang hele tiden og å bli best.

– Når du setter mål så må du jobbe for dem. Når hvert mål er oppnådd er det deilig å kunne gjøre noe annet mellom slagene. I 1972 nådde han endelig målet han hadde satt seg, nemlig å klare kvalifiseringstiden til de olympiske leker, men han klarte kravet for sent.

– Da bestemte jeg meg for at neste gang skal jeg være med, og det klarte jeg. OL er det største du som aktiv idrettsutøver kan være med på. Jeg deltok i de olympiske leker i Montréal, Canada i 1976, ble nr. 10 på 200 m bryst og nr. 18 på 100 m bryst.

Idrettsglede gir deg alt Wisløff beskriver seg selv som en som alltid har lett for å tilpasse seg ulike miljø.

Som aktiv utøver var det flere ting som ga han idrettsglede.

– Møter med mange utrolige fine mennesker som jeg konkurrerte med, at man kjempet sammen på lag og fikk oppleve stoltheten ved å vinne som enkeltutøver og lag. De jeg møter blir venner livet ut, idrettsglede gir deg alt.

Svømmer fremdeles Selv om Ove Wisløff har fylt 65 har han ikke lagt svømminga på hylla.

– Jeg har deltatt på Master-NM i svømming hvert eneste år de siste 30 årene. Det å vinne i dag er nesten like bra som tidligere. Det har blitt mange gull. I dag blir det kanskje for lite trening, men jeg sette pris på turer ut i naturen.

OVE WISLØFF Født 20. april 1954 i Alta. Svømmer for Alta svømmeklubb.

I 1973, 1974, 1975 og 1976 vant han Norges svømmeforbunds kongepokal. Wisløff var spesialist i brystsvømming, og i perioden fra 1972 til 1976 satte han til sammen 30 norske rekorder på 100 m og 200 m bryst. Han senket blant annet den norske langbane­ rekorden på 200 m bryst fra 2.38.0 til 2.23.49.

Han har vunnet 22 norske mesterskap, alle i brystsvømming. Wisløff deltok i de olympiske leker i Montréal, Canada i 1976. Han ble nr. 10 på 200 m bryst og nr. 18 på 100 m bryst. I 1974 ble han nr. 5 i EM på 100 m bryst.

Ove i godt driv. Bildet er tatt i 1975. Foto: privat IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 27

Vilde Espeseth

Gir aldri opp For 21 år gamle Vilde Espeseth handler idrettsglede om å nå målene man har satt seg. Det å se egen progresjon som utøver gir en deilig følelse.

Hun hadde i utgangspunktet ikke noe forhold til badminton som sport, det var gjerne en hageaktivitet. Men da hennes bror Yngve begynte å spille og å reise rundt som deltager, våknet interessen hos Vilde og tvillingsøsteren Ingelin. Derfra var veien kort til fjellhallen i Kirkenes hvor de begge bestemte seg for å fortsette med badminton.

Markerte seg tidlig Første gang Vilde deltok i konkurransesammenheng var hun 10 år gammel, den gang spilte hun og søsteren i Kirkenes og rundt om i Finnmark.

– Da vi reiste rundt i Finnmark gikk det som regel bra, men det var først da vi reiste sørover at vi kunne hevde oss i toppen der.

Vilde oppdaget sitt talent, men tenkte ikke så mye på det den gang, det var selvfølgelig gøy å kunne prestere.

Gull i UBM som 12-åringer Det løsnet skikkelig i Moss, året var 2010 , søstrene hadde blitt 12 år gamle og vant gull i UBM i Moss. De knuste motstandere som var to år eldre enn dem.

Etter å ha trent lenge kjenner jentene hverandre godt og vet hvordan den andre spiller. Gullet i damedouble smakte.

28

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Treffsikre Vilde Espeseth i Nederland.

Foto: René Lagerfeldt

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 29

Vilde i aksjon i Nederland.

Foto: René Lagerfeldt

30

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

En klubb med godt samhold I dag bor Vilde i Kristiansand og representerer Kristiansand badmintonklubb, men minnene om de første årene i Kirkenes badmintonklubb er svært gode.

– Det var der jeg hadde min oppvekst, det å ha et godt samhold med flere aktive spillere er viktig. Samtidig har jeg vært heldig å ha en aktiv familie som har vært deltagende i klubb. Både mamma, pappa og Ingelin har vært mye tilstede både på og av banen. De har vært et viktig støtteapparat. Det har også vært andre sponsorer inne i bildet, både lokalt og med tanke på utstyr. Akkurat nå har jeg en avtale med Fz Forza gjennom kjeden Sportmodern, i tillegg har det også vært noen stipend som har hjulpet på.

Finnmarksmentalitet Som idrettsutøver er hennes sterke side at hun aldri gir opp.

– Jeg føler at dette er en god egenskap både på treninger, under turneringer og det kan være avgjørende i mange kamper. Jeg føler at det er en «finnmarksmentalitet» å alltid gi sitt beste. Jeg er en type som tar mye initiativ og kan også virke samlende på mennesker rundt meg. Dette er viktig for å være på, og samtidig ha gode venner rundt seg både på idretts­arenaen og utenfor.

Fokuserer på trening Etter en skade er Vilde nå i en gjenopp­ rettingsfase, samtidig studerer hun for å bli lektor i fagene matematikk og idrett. Hun sikter mot gull under NM for seniorer og U23. I tillegg jobber hun noen timer i idrettshall sammen med yngre badmintonspillere. For henne har det vært veldig lærerikt å se idretten fra en annen synsvinkel som instruktør.

I 2016 og 2017 tok hun to NM-gull for seniorer, kongepokalene ble med hjem. Foto: Privat

VILDE ESPESETH Vilde Espeseth er født 27. oktober 1997, hun er en norsk badmintonspiller fra Kirkenes som representerer Kristiansand BK. Hun har vunnet to NM-gull som senior 2016 og 2017 hvor hun tok hjem kongepokalene. I tillegg har hun vunnet de aller fleste av de fem UBM hun har deltatt i og det meste av JR-NM og U23 NM. Espeseth har også utenlandserfaring.

Hun spilte i perioden februar til august i nederlandske Eredivizie for laget Roosterse BC. IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 31

Magnus Lindbäck

Et liv med motorsport Magnus ble europamester i 2011. Her jubler han sammen med faren Øyvind.

Foto: Roger Albrigtsen

32

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Første gang gutten satt på en snøscooter var han ett år gammel. Ti år senere kjøpte faren Øyvind en egen til Magnus, i tillegg fikk han cross-sykkel. Man kan trygt si at 33 år gamle Magnus Lindbäck har levd et liv med fart, spenning og motorstøy.

Arvet interessen Magnus forteller at han nok ikke hadde kommet langt i sin motorsportkarriere uten støtten fra pappa Øyvind.

– Den var viktig, med hans tidligere erfaringer fra scootercross kunne han være teamsjef og mekaniker. Han var, og er fortsatt, veldig interessert i motorsport, forteller Magnus. Med arvet interesse, og pappa som sponsor av snøscooter, crosssykkel og utallige kanner bensin, lå veien åpen for Magnus. Han ville bli best. Med påfølgende støtte av blant annet snøscootere fra importør nesten hele veien har han kunnet satse siden 2003, selv om mamma og pappa kjøpte de første kjøretøyene.

Den første pokalen Resultatene begynte å komme. Allerede som 13-åring fikk han sin første pokal i motocross under Norgescupen på Hurum i 1999. I snøscootercross tok han andreplassen i Millenniumscrossen i Alta, hans første løp med snøscooter. Det var etter disse to løpene han skjønte at han hadde et talent.

Magnus er en utøver som liker fart og spenning.

Her i godt driv i 2015.

Foto: Privat

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 33

Magnus ble europamester i 2011. Svenske Johan Eriksson havnet på 2. plass og Eskil Berg på 3.

Foto: Roger Albrigtsen

Gikk aldri lei Da andre begynte å gå lei motorsport fortsatte Magnus.

– Selv om jeg møtte mye motgang og fikk flere skader kjempet jeg stadig videre, men vinteren 2014 ble det mye stang ut. Jeg skadet meg, i tillegg hadde vi flere tekniske utfordringer med snøscooteren, etter en vurdering fant jeg ut at nå var det nok.

Derfor la jeg opp.

Fart og spenning Det mest spennende for Magnus i motorsporten er følelsen han får like før de enkelte rundene, heatene, er i gang. Sekundene mellom oppstilling og selve starten er sterke.

– Når jeg først har kommet meg i gang føles det bedre, nervene er ikke så spente.

34

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Fra hobby til satsing på motocross Han forteller at gjennom karrieren har motocross om somrene vært mest en hobby.

– Jeg kjørte for å trene til snøscootersesongen, men har også der reist litt rundt i Sverige og Norge for å kjøre.

Jeg har deltatt i NNM. En rekke prestasjoner Gjennom årene har det blitt mange medaljer og pokaler, det å plukke ut enkelte prestasjoner er nok ikke lett.

Men Magnus nevner NM-gull i pro open, Lakselv 2009. Supercross i Tydal og året etter supercross i Verdal. I 2013 pro stock i Alta. Høyest henger EM-gullet på hjemmebane i 2011.

Han har også rasket med seg et par kongepokaler og mottatt Finnmark Idrettskrets bragdpokal.

Tredje generasjon Lindbäck I dag er Magnus Lindbäck samboer, han har blitt pappa til Mathias.

Allerede ser man at interessen for motorsport er i startgropa hos sønnen.

– Ja, han er veldig motorinteressert. Jeg tenker at han skal få seg en miniscooter snart, avslutter Magnus og ler.

Magnus er kjent for sine høye og lange hopp.

Foto: Roger Albrigtsen

Det har blitt noen utmerkelser gjennom årene.

Foto: Privat

Medaljen er det synlige bevis på at Magnus var best i Europa. Foto: Privat

MAGNUS LINDBÄCK Født 1. mai 1986 er Europamester og innehar 4 NM-Gull i snøscootercross. Han la opp snøscootercrossen i 2014, men han har ikke gitt opp fart og spenning. Etter en pause på to år er han nå tilbake innen motocross. Enn så lenge på hobbybasis da jobb og familie tar mye av hans tid. Men han ser ikke bort fra at det kan bli noen løp.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 35

Bjørn Wirkola

Fra lokal helt til nasjonalt ikon Bjørn Wirkola klar for nok et hopp. Hvem som hoppet etter han er ukjent.

Foto: Dagbladet / Norsk Folkemuseum

36

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

En februardag i 1966 stod altaværingen Bjørn Wirkola på toppen av Holmen­kollen, klar for sitt andre VM-renn på en uke. Tidligere hadde han vunnet i Midtstu­bakken foran Øst-tyskeren Dieter Neuendorf. Forventningene fra en hel nasjon var skyhøye. Et voldsomt publikumsbrøl fra 60.000 mennesker runget i Kollengryta da speakeren annonserte. Wirkola gliste bredt på toppen og satte utfor i tåkehavet.

Fjellstøtt nedslag og høye stilkarakterer. Konkurrenten Neuendorf fikk oppleve hvordan det var å hoppe etter Wirkola – for mange konkurrenter i realiteten en umulig oppgave.

Hva betyr det «å hoppe etter Wirkola»? Det er blitt populært å knekke koder.

Vi skal prøve å knekke noen koder. Påstanden vår er at dette er koder som har historiske røtter i lokalsamfunnet og stikker dypt i jordsmonnet, for ikke å si folkesjela. Dette handler om sentrum/periferi, elite/folk og de/vi.

Periferi og sentrum Det var lite kunnskap om idrettslivet i Finnmark utover fylkesgrensen på 60-­tallet.

Finnmarkinger som flyttet sørover søkte jobb og et bedre klima. De fleste ble boende sørpå og så seg ofte ikke tilbake. Svært få idrettsutøvere reiste sørover for å konkurrere. Reisetid og reisemåte var uforenelig med jobb og toppidrett.

Bjørn Wirkola pakket kofferten og forlot Alta som 18-åring. Fem år senere var han dobbelt verdensmester. Med i bagasjen hadde Bjørn en oppvekst preget av stor interesse for ski og fotball. Kanskje var det faren Kalle Wirkola som hadde vært forbilde og læremester. Han vant kongepokalen i Hovedrennet for Nord-Norge som ble arrangert i Isbergbakken i 1940. Etter krigen trente han finske skihoppere som han lærte aerodynamisk stil. Han hadde kanskje allerede da knekt koden for riktig hoppteknikk som sønnen perfeksjonerte. Familiens finske røtter og språk kan være en forklaring på «sisuen» i Wirkola-familien.

Det er ikke godt å vite hva som kjennetegner den typiske finnmarkingen. Vi er nok ikke like ensartet som andre regioner i vårt langstrakte land. Om Sunnmøringene f.eks sies det at de er Norges mest foretaksomme og framgangsrike folkeslag. Finnmarkingene er nok ikke like positivt beskrevet. Vi trekkes ofte fram på statistikker når det gjelder selvmord, skilsmisser, spilleavhengighet og kjønnssykdommer. Finnmark har en befolkning som er en herlig blanding av nordmenn, samer, kvener og finlendere. I fylket har vi små samfunn med ulik etnisitet, språk, kultur og tradisjoner, og som har brukt idretten som arena til å vise mot, styrke og framgang. Det blir gjerne «vi fra vidda» eller «vi fra kysten» eller «vi fra Alta».

Utgangspunkt var ofte at «vi skal jaggu vise dem!»

På 50-tallet hadde bygda toppløpere i langrenn og kombinert som hadde vist vei. Per Olsen, Helge ­Lampe, Reidar Olaussen og Helge Thoresen hadde alle konkurrert mot de beste i hoved­staden. Dette var før bygda var blitt en del av det nasjonale utdannings-, ­forbruker- og mediesamfunnet. Forbildene fantes allerede lokalt da Wirkola begynte å konkurrere i hopp- og kombinert. Disse utøverne hadde vist at det var mulig å hevde seg mot de som bodde rundt Oslofjorden og samtidig bo og arbeide i periferien. Det var skapt en tro på egne evner og verdier. Bjørn Wirkola var finnmarking og lyktes. Han oppsøkte de beste hoppmiljøene sydpå og fikk impulser. Han var sjølstendig, men hadde også evnen til å lære av de beste, av konkurrentene, selv om forbildene fantes lokalt. I tillegg hadde han god støtte i sentrale lederskikkelser på den tiden. En av dem var kjøpmannen og skilederen Ole Bull Aune. Han så tidlig potensialet i unggutten fra Alta og bidro på flere måter slik at Bjørn Wirkola kunne ta nye steg.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 37

Fjellstøtt nedslag For konkurrentene var det vanskelig å skulle hoppe etter en artist som satte ny standard med sin aerodynamiske stil, dristighet, og fart over kulen. Der andre skihoppere ble usikre pga tåke, vind og snø, var Wirkola skjerpet og fokusert. Der konkurrentene måtte overende, sto Bjørn fjellstøtt. Han var grensesprengende på flere måter ved å flytte verdensrekorder i lange skihopp. Han ble kjent som «mannen med nerver av stål». Som 18-åring hadde han for lengst slått seniorene og hoppet i bunn av alle lokale hoppbakker uansett størrelse. Det gav et fundament av trygghet når han gav seg i kast med de store gutta. Det er mange som har forsøkt å beskrive skihopperen Wirkola. Radioreporteren Bjørge Lillelien fulgte med Bjørn allerede fra 1962 og gav følgende karakteristikk : «En forunderlig blanding av hardhendt konkurransemann, perfeksjonist, gjøgler og samtidig glad over andres framgang».

Prestasjonene kom på løpende bånd i norgesmesterskap, verdensmesterskap og den tysk-østerrikske hoppuka. Trekking av startnummer førte til at samme rekke­følge ble fulgt i begge omgangene. Konkurrentene hoppet ofte etter Wirkola.

Imidlertid var det bare snakk om hvem som ble nummer to. Konkurrenten og kompisen Hans Olav Sørensen uttrykte det slik: «Bjørn psyka oss ned på kulen. Det var nesten ikke vits å prøve engang. Resultatet var gitt på forhånd». Han tok sjelden mer enn et prøvehopp før konkurransen og brukte heller tiden til å studere konkurrentene, bakkeprofilen, farten, svevkurve etc.

Hopputstyret bestod av topplue, strekk­bukse, genser, hoppsko nærmest som dagens joggesko og ski som var smalere og kortere enn dagens utgave. Bakkene var konstruert slik at farten i slutten av svevet i de største bakkene økte til opp i mot 130-140 km/t. I dag avtar farten på slutten av svevet til under 100 km/t. Dersom det ble gitt for god fart i et renn var det et problem for konkurrentene. Det sier litt om datidens prestasjoner at Wirkola aldri falt i konkurranser. Derfor har kanskje boken om Bjørn Wirkola, «Knall og fall», en noe misvisende tittel.

Vi og de andre Wirkola hadde et godt forhold til media. Han var et yndet foto- og intervjuobjekt.

Alle spørsmål ble besvart seriøst, og ulike kommentarer parert med et smil. Dette var også i en tid da fjernsynet begynte å dekke sportsstoff. Fra VM 1966 ble levende bilder formidlet rett inn i stua til mange folk. Folk fikk et forhold til Bjørn Wirkola og Gjermund Eggen. Begge vant noe for Norge. Etter hvert ble det overføringer fra renn­ene i den tysk-østerrikske hoppuka og tippekamper på tv. Det ble ikke lenger bare altaværingen som slo de andre, men prestasjonene førte til at vi nordmenn seiret. Det var ennå ikke blitt typisk norsk å være god, men det var en fordel å være god fra Finnmark. Det voksende antall fjernsynsseerne skapte Wirkola som en nasjonal kjendis og hoppkonge. Gjennombruddet kan sammenliknes med Elvis som gikk rett inn hos folk da tv-bildene ble formidlet. Mens Elvis spilte seg inn i hjertet til folk hoppet Wirkola bokstavlig talt inn i stuene til folk.

Markedsføring, reklame og sponsorer var ukjente begrep. Bjørn Wirkola reiste rundt i verden og hoppet bakkene ned uten egen sponsor, kostholdsekspert, psykolog, etc. Deler av premiesamlingen kunne smeltes om til et sølvbestikk, og det var uaktuelt å bosette seg i Monaco for å oppnå skattefordeler. Produktet var unikt: En smilende finnmarking med genser, topplue og strekkbukse vant stort sett alt han deltok over en tiårs periode. Mens andre verdensmestere på ski har fått knyttet navnet sitt til ullgensere og sportsutstyr forbindes «merkevaren» Wirkola med Alta og Finnmark. Altaværingene var stolte, nordlendinger «heiet» på Wirkola og den norske befolkning trykket han til sitt bryst.

38

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

VM på ski i Oslo 1966.

Ekte idrettsglede.

Foto: Riksarkivet

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 39

1965. Flere skihoppere går forbi hotell Regina med skiene på skulderen. Bjørn Wirkola i midten.

Foto: Åsgeir Valldal / Dagbladet / Norsk Folkemuseum

Bjørn Wirkola kom alltid hjem til sine egne. Hvert år stilte han opp i lokale renn og konkurrerte med kompiser fra ungdomstiden. På sommeren stilte han opp på fotballtreninger liketil og humørfylt. Sammen med andre landslagshoppere reiste han Norge rundt. De hoppet i alle slags bakker, til glede for publikum og ­lokale konkurrenter som fikk måle krefter med sitt idol. I dag treffes hoppidolene på salgsmesser og oppleves i talk-shows. Han levde absolutt ikke av idretten, men for idretten. Hoppsporten hadde sin forankring i by og bygd. Det å hoppe etter Wirkola handlet også om det nære og lokale. Dette var perioden da hoppsporten fantes i utkanter. Bjørn hadde også lært å spille fotball på Aronnes om som­meren. I 1971 fikk han Ekebergs ærepris for å hevde seg i toppen i to idretter.

Han vant både cup- og seriemesterskap i fotball med Rosenborg. I dag hadde en landslagshopper blitt båret ut av banen etter den første tacklingen dersom han hadde spilt eliteseriekamp i fotball.

40

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Hopp etter «Å hoppe etter Wirkola» er blitt et utrykk på folkemunne. Det handler ikke bare om idrettsprestasjoner, men også om identitet og tilhørighet. Wirkola er et symbol og et ikon – han hoppa alltid for Alta IF og etter hvert for nasjonen, og vil bli husket for det. Tro på egne evner og egenverd hadde Wirkola fått bekreftelse på i lokalsamfunnet og fikk utrettet mye. Han er et bevis på at det er mulig å skape noe lokalt ikke bare på idrettens arena, men også på andre samfunnsområder. Det kan muligens være vanskelig for andre å hoppe etter med den plass idrettshelter har i vår lokale kultur. Historien om Bjørn Wirkola viser at forutsetningene kan skapes lokalt.

I mange sammenhenger kan det også videreforedles i Finnmark. Ta sats og hopp!

En kronikk av Tor Oskar Thomassen & Kolbjørn Rafoss. Gjengitt etter tillatelse fra forfatterne.

Bjørn Wirkola om idrettsglede For Bjørn var miljøet og kameratene viktige gjennom barneårene. Han forteller at det var en tid med mye moro i et veldig godt miljø i Alta både innen skisport og fotball.

– Vi lagde egne hoppbakker om vinteren hvor vi blant annet rant ned låvebruen, jeg var 14-15 år da jeg oppdaget at jeg hadde et talent. Som aktiv utøver var det i hvert fall ikke økonomien som ga idrettsglede, vi fikk kr 55,- per dag i tapt arbeidsfortjeneste når vi representerte Norge. Men vi fikk dekket reise og opphold. Jeg husker også at det var mye godt kameratskap, det var moro å treffe idrettsfolk fra andre nasjoner. I dag er det også moro å treffe gamle, kjente, idrettsfolk. Mine største øyeblikk innen idretten var VM i Oslo i 1966 og seierne i hoppuken.

BJØRN TORE WIRKOLA Født 4. august 1943 i Alta. Tidligere skihopper, kombinertløper og fotballspiller. Han ble verdensmester i stor bakke og normalbakke i VM på ski 1966 i Oslo, og vant den tysk-østerrikske hoppuka i årene 1967–1969. Wirkola er fortsatt den eneste som har greid å vinne hoppuka tre ganger på rad.

Svever høyt og langt.

Foto: Paul A. Rostad/Dextra foto IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 41

Signe Marie Fidje Store

Målbevisst, positiv, modig og optimistisk Rio 2016. Norges første kvinnelige deltaker i bryting i OL. Foto: Bryteklubben Tana

42

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Treningssamling Klippan, Sverige. Før OL 2016.

Foto: Bryteklubben Tana

Da hun var 10 år gammel prøvde Signe Marie Fidje Store bryting for første gang. I dag satser hun mot olympiske leker i 2020 før karrieren etter planen legges på hylla. Tanajenta går sine egne veier, hun er blant de aller beste jentebryterne i verden i hennes vektklasse.

Fant sin idrett Bryting som idrett fascinerte jenta fra Tana.

– Endelig fant jeg en idrett som kombinerer alle elementer fra idrettsverden, alt fra kondis, styrke, akrobatikk, fleksibilitet, rytme, taktikk, teknikk og lek samtidig som du får en følelse av å drive lagsport selv om det er en individuell idrett, forteller hun.

Et tidlig talent Signe Marie fikk mye skryt av trenerne allerede på den første brytetreningen.

– Jeg husker at jeg klarte ting på min andre trening som mine venninner fortsatt ikke klarte etter to år i brytinga, så da tenkte jeg at jeg kanskje hadde talent for det.

Den uvurderlige klubben Det er bryteklubben hun takker når man spør hvem som har hatt betydning for brytekarrieren.

– Tana IF som nå heter BK Tana har hatt alt å si for meg. For det første var jeg heldig med at jeg startet bryting da vi hadde et veldig stort og voksende miljø i klubben med mange aktive brytere rundt min egen alder, for det andre har klubben alltid hatt alle utøveres utvikling i fokus. Da nivået i Finnmark ikke var en utfordring for meg mer nølte de ikke med å sende meg på tøffere og tøffere stevner og samlinger slik at jeg kunne fortsette å utvikle meg. Miljøet i klubben blant både utøverne og lagledere er veldig fint.

Vi har alltid vært en god gjeng med mennesker som vil hverandre det beste og som har de beste intensjoner for at klubben skal gå best mulig.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 43

Trening i skogen. Oslo. Foto: Bryteklubben Tana

Mitt støtteapparat i dag er klubben min som hjelper meg økonomisk samt at jeg er heldig og har en sponsor som hjelper meg med litt penger hver måned slik at jeg kan kjøpe mat. Men i hovedsak så er mitt støtteapparat meg selv. Jeg er alt, fra utøver, trener, kostholdsveileder og mental-trener til manager. Jeg hadde en trener før som hjalp meg en god del (Qazim Redzepi) med bryting men han ble dessverre veldig syk når jeg var rundt 17 så da har jeg måtte klare meg veldig mye alene etter det.

Bor i Calgary For å få en best mulig kvalitet på bryteøktene bor Signe Marie nå i Canada, men etter deltagelsen i de olympiske leker er det muligens slutt på konkurransedeltagelse.

– Jeg satser mot OL i 2020, men for øyeblikket sliter jeg med en kraftig prolaps i korsryggen slik at akkurat nå får jeg ikke trent så veldig mye. Jeg håper at det skal gå over slik at jeg kan rekke kvalifiseringsstevnene neste år. Min vanlige treningshverdag består av rundt 20 timer trening i uka, med bryting 4-5 ganger i uka samt styrke og kondisjon. Etter OL tenker jeg egentlig å legge min egen brytekarriere på hylla ettersom det er vanskelig å få hverdagen til å gå rundt når man holder på med en idrett som gir minimal inntekt. Men jeg er uansett veldig glad i brytinga, jeg blir nok ikke å forlate miljøet selv om jeg ikke bryter selv. Jeg har mye kunnskap som kan overføres til den yngre generasjon brytere.

44

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Forskjellsbehandling I 2016 ble hun tidenes første norske kvinne­ lige bryter til å kvalifisere seg til de olympiske leker, men dette hadde en bismak. I dag føler hun seg ikke vel­ kommen på det norske landslaget. Etter de olympiske ­lekene fikk hun den b ­ rutale beskjeden: «Enten så holder du kjeft, ­eller så er det rett ut av landslaget.» Hun måtte ta et valg, enten tenke egen karriere eller ta likestillingskampen med forbundet og kjempe for kvinners rettig­heter i en mannsdominert idrett. Hun valgte det siste og i media fortalte hun om det hun opplever som diskriminering av kvinner i brytesporten. Kvinner får ikke de ­samme sjansene og den samme støtten som menn. Fidje Store mener at hun ble kastet ut av landslaget som et resultat av at hun ville skape en endring innen likestillingen.

Spania Grand Prix 2018. Signe Marie Fidje

– I mitt tilfelle har det vært forskjellsStore tok bronse. Foto: Bryteklubben Tana behandlingen på jenter og gutter som har vært det største problemet å ta tak i. Jeg var den eneste jenta som valgte å stå opp og prate åpent om problemet, derfor var det også lettest for dem å kaste meg ut av laget enn å faktisk endre holdningene sine. Jeg syns det er trist at voksne mennesker kan få lov å holde på slik uten at noen flere rundt setter ned foten. Men jeg håper i hvert fall at jeg kan gå foran som et godt eksempel til de idrettsutøvere som kommer etter meg. At det er riktig å snakke om ting når folk blir behandlet feil.

Den viktige selvtilliten – Jeg vil si at min svakeste egenskap, i hvert fall i brytesammenheng, er at jeg noen ganger kan undervurdere meg selv, slik at jeg kan miste litt troen på meg selv fordi jeg tror jeg ikke har fått trent bra nok på forhånd. Alt sitter i hodet, og er ikke det 110 % med blir ikke kroppen med heller. Det har holdt meg tilbake i mange store kamper.

Jeg har altfor mange 4. plasser fra EM og VM hvor jeg har tapt med ett poeng og det vet jeg kommer av mangel på selvtillit. Men i dag er jeg er både sterke og raskere enn jeg noen­sinne har vært i min karriere. Veien mot toppen blir bare kortere og kortere, ­målet er at når 2020 kommer blir jeg ikke bare å delta i OL, men også stå på pallen med ­Norges første OL-medalje innen kvinnebryting.

SIGNE MARIE FIDJE STORE Født 23. august 1995, fra Tana. Bor i Calgary, Canada frem mot OL 2020.

Klubb: Tana IF/Tana BK. Målbevisst, realistisk, analyserende, optimist, positiv og modig.

Jeg er veldig flink til å se muligheter framfor problemer. Er veldig glad i å samle kunnskap i selvutvikling og i det å kunne inkludere og hjelpe de som er rundt meg.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 45

Harald Lorentzen og Bjørn Bang Andersen

To kulestøtere fra Finnmark

Bildet er tatt i 1964. Harald til venstre og Bjørn til høyre. Foto: Thor Gotaas.

46

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Friidrett trakk mange tilskuere fra 1960-tallet. To navn som klinger av grove armer, raske bein og nordnorsk saftighet er Harald Lorentzen og Bjørn Bang Andersen. Navnene er et ekko fra da friidrett var folkesport og også små stevner trakk mange tilskuere.

Thor Gotaas i forordet til boken «To kulestøtere fra Finnmark».

Lanserte bok Bjørn Bang Andersen er i dag 81 år gammel, sammen med Harald Lorentzen, som har rukket å bli 75, og forfatteren lanserte de boken i begynnelsen av september 2019. Sted­ et var Gjenreisningsmuseet i Hammerfest. Karene kom til sine egne og interessen var stor. Begge to har nemlig sine røtter i byen.

Kvalsunddalen og Hammerfest Bjørn vokste opp på et småbruk i Kvalsunddalen, som den eldste av karene fikk han føle brenning og tvangsevakuering på kroppen. Gutten var to år på skole i sør før familien kom seg tilbake til Finnmark. Harald vokste opp i Hammerfest. Det var lite som tydet på gutten skulle bli Norges beste kulestøter og spydkaster, han var rimelig spinkel som barn.

Som treåring ble han smittet av tuberkulose og plassert på tuberkulosehjem i Fredrikstad. Bjørn ble født i Østfold.

En aktiv barndom Da Bjørn og familien kom tilbake til ­Ha­m­mer­f est ventet en brakketilværelse under gjenreisningen av byen. Snart endte de opp på Molla. Et aktivt gutte­ miljø hvor man virkelig lot barna utfolde seg. Guttene klatret i fjell, stillaser og under kaier. Treningsgrunnlaget ble lagt i aktiv lek.

Allsidige karer Harald var med på det meste. Han hoppet og svømte, men aller best likte han friidrett. Bjørn visste lite om friidrett før søskenbarnet introduserte han for ­idretten i 1948. Med inspirasjon fra radio­ sendingene under de olympiske leker i 1948 grov karene ut torv på ei myr og lagde en løpebane på to hundre meter.

Guttene løp 10.000 meter som i OL. Spyd laget av kvister, stein til å støte, stavhopp ble utført med egenspikket bjørkestav. Ei kule ble tjuvlånt fra Kvalsund IL. Bjørn var rask, han hoppet og gikk på ski. Men mest av alt likte han å kaste. Da han flyttet til Vardø kom fotball, bryting og boksing på planen. Bjørn var ikke en som foretrakk lagspill, han ville styre selv. Som Vardøs eneste friidrettsutøver fikk han låne nøkkelen til turnhallen, der trente han styrke.

Bislett 63. Harald Lorentzen i aksjon. Foto: Thor Gotaas.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 47

Bislett 1962. Bjørn, rundt 92 kilo og kropp som en gresk gud. Foto: Thor Gotaas

Norges beste Bjørn Bang Andersen utmerket seg lokalt. Han fikk delta i arrangementer som foregikk i Nord-Finland. På kort tid var han blant Norges beste og ble med ett en sensa­ sjon fra nord. Den noe yngre Harald Lorentzen nøt også godt av den nye aulaen i Hammerfest. Her fikk ungdommene trene inne. Harald ble så god at han fikk idrettsstipend i tre semestre i USA. Friidrett På 60-tallet var friidrett stort i Norge. Kulestøterne fra Finnmark ble kjent over hele landet. Rekordene de flyttet ble nyheter som folk fulgte med på, sier Thor Gotaas.

Begge karene fikk fast plass på landslaget ble fast på landslaget. Bjørn og Harald ble gode venner. Bjørn Bang Andersen har verdensrekord i antall landskamper og har tatt medaljer i hvert NM fra 1960 til 1982, 12 av disse gullmedaljer. Harald Lorentzen har 24 NM-medaljer fra 1963 til 1983. Av disse fem gull, to i kule, to i spyd og ett i diskos.

48

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

To kulestøtere fra Finnmark. I 2019 kom boken som er skrevet av Thor Gotaas

Boklansering i Hammerfest. Bjørn og Harald sammen med forfatter Thor Gotaas. Foto: Gjenreisningsmuseet

Ekte finnmarkinger – Selv om begge flyttet fra Finnmark i 1959, og har hatt gode jobber i sør, har begge forblitt finnmarkinger. De vet hvor de kommer fra og hva som formet dem. Bjørn har venninne i Hammerfest og er ofte på hjemlig besøk fra bostedet i Trondheim. Bjørn har ingen av sine igjen i Vardø og er sjelden nordover, forteller Thor Gotaas.

Viktig idrettshistorie Det er ikke alle idrettsutøvere som får sin karriere i en bok. Gotaas legger vekt på at begge er viktig idrettshistorie. To kulestøtere fra nord som trosset klima, øvde og repeterte. De var selvlærte gjennom en robust oppvekst, og idretten førte dem ut i verden til land de ellers ikke ville kommet til.

HARALD LUDVIG LORENTZEN

BJØRN BANG ANDERSEN

Født 9. januar 1944. Friidretts­ utøver, mestertitler i kule, diskos og spyd. Han har i alt 24 medaljer fra NM i perioden 1963 - 1983, har tatt fem NM-gull, to i kule, ett i diskos og to i spyd. Harald satte tre norske rekorder, en i kule, og to i diskos. Harald Loren­tzen ­representerte IL Stein, Hammer­f est fram til 1968, IK Tjalve, Oslo i årene 1969 - 1972 og siden 1972 Sports­ klubben Freidig, Trondheim.

Født 14. november 1937. Kulestøter som representerte idrettslaget BUL i Oslo. Dominerende utøver på 1960- og 1970-tallet. Medaljevinner i samtlige Norgesmesterskap i perioden 1960–1982, med 12 titler. En niendeplass med et kast på 17,84 meter i Europamesterskapet i 1966 er beste internasjonale plassering. I 1966 ble han tildelt kongepokalen etter 18,15 meter og norsk rekord.

Han flyttet den norske rekorden 16 ganger fra 16,34 til 19,29. Hans personlige rekord på 19,29 meter, ble satt 12. august 1972 på Stavanger stadion. Resultatet er nummer ni blant de ti nordmenn som per har støtt over 19 meter. Han har også kastet 55,00 meter i diskos.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 49 49

Aslaug Magna Dahl og Hans Thormod Holti

Første kvinnelige OL-medaljør og OL-deltaker Aslaug Magna Dahl representerte IL Ilar Nesseby da hun i 1972 ble historisk. Hun var den første kvinnelige idrettsutøver fra Finnmark som deltok i de olympiske leker. Som skiløper markerte hun seg meget godt med en lang rekke NM-medaljer i alle valører i tillegg til bronse i stafett i OL 1972. Uttatt til OL i 1976 men deltok ikke grunnet sykdom.

Sapporo, Japan, 12. februar 1972. Langrenn, kvinnenes stafettlag fikk bronsemedalje under OL i Sapporo. Stafettlaget fra venstre Inger Aufles, Berit Mørdre Lammedal og Aslaug Dahl. Foto NTB Scanpix.

50

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Idrettsglede For Aslaug var idrettsglede gjennom barneårene det å leke og å ha det gøy. Senere, som aktiv utøver, kunne hun glede seg over å nå målene hun hadde satt seg. Treningen og pågangsmotet fikk sine resultater. I dag er hun pensjonist, elsker å være ute i naturen og bidrar dermed til at kroppen holdes i form. Men hun er ikke den eneste i familien som har en idrettskarriere bak seg. Ektemannen Hans Thormod Holti kan også skilte med en rekke utmerkelser og et liv innen idretten.

Med hjerte for idretten I barndommen var gleden over å mestre det han øvde på stor. Som aktiv friidrettsutøver kom godfølelsen da han lyktes etter all trening som var lagt ned. I dag er Thormod Holti en aktiv pensjonist som har en rekke resultater fra flere idrettsgrener bak seg. For Thormod er det ikke bare Aslaug som er i hjertet, han har også et stort og bankende hjerte for idretten i fylket. Et aktivt liv som idrettsutøver har bidratt til at helsen ennå i dag er god.

Holmenkollstafetten 1994. Thormod Holti, nummer 1245, i godt driv. Foto: Privat

ASLAUG MAGNA DAHL

HANS THORMOD HOLTI

Født 23. mars 1949 i Nesseby. Deltatt i langrenn og friidrett. Representert IL Ilar, Nesseby og Sandnes IL i Sør-Varanger. Samboer med Thormod Holti fra 1977, gift i 1987.

Aslaug Magna Dahl tok olympisk bronsemedaljen på 3 x 5 km stafett under OL i Sapporo 1972. Hun ble også norgesmester på 5 km i 1970 og i 1975. Tre NM-sølv 5 km i 1971, 1972 og 1974. To NM-sølv 10 km i 1971 og 1973. NM-bronse 5 km i 1973. NM-bronse 10 km i 1974. Deltok i uoffisielt NM på 20 km i 1977 og ble nummer to. Aslaug Magna Dahl vant også Monolittrennet i 1972. Under OL i Sapporo 1972 gikk hun individuell 5 km og 10 km hvor hun havnet på henholdsvis 8. og 6. plass. 20 ganger Nord-norsk mester.

Bronse i NNM i friidrett 1967 på 800 m. Sølv på 800 m i NNM i friidrett 1968. Deltok på kalottlaget på 800 m i 1968 med femteplass. Kretsmester i friidrett i 1967 og 1977.

Født 6. desember 1943 i Tana. Deltatt i langrenn, hopp, kombinert, bryting og friidrett.

Representert Tana linjedelte ungdomsskoles idrettslag (TLUIL), Vardø IL og IL Ilar, Nesseby. Ble kretsmester på ski i kombinert i klasse 17-18 år for TLUIL i Kirkenes i 1962 og vant 800 m og 1500 m i Vadsø samme år i juniorklassen. Satte kretsrekord for juniorer i stav for Aust-Finnmark friidrettskrets i 1960 med 3,00 m. Rekorden sto i 38 år! Bronse i NNM på 4 x 100 m stafett i 1975 og bronse i stav i 1993. Bronse i NM for veteraner i stav 1976, sølv i 2015 i stav, spyd og tresteg.

Kretsmesterskap i friidrett i klassene gutter, junior, senior og veteran: 94 gull, 44 sølv og 32 bronse. I stafetter 25 gull, 7 sølv og 4 bronse. Kretsmester i bryting i 1970. Hans Thormod Holti har hatt en rekke verv innenfor idretten både på kretsplan, særkretsplan og klubbplan fra 1967 og til dags dato.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 51

Henning Dahl Holti

Stol på deg selv

Henning i svevet under Världsungdomsspelen på Ullevi i Gøteborg. Resultatet ble en delt andreplass.

Foto: Privat

52

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Henning startet tidlig med friidrett, han deltok på sitt første stevne da han var sju år gammel. Foreldrene Aslaug Magna Dahl og Hans Thormod Holti snakket mye om idrett over middagsbordet hjemme. Gamle bilder av mor i skisporet, og farens gamle bilder og statistikker fra en aktiv bakgrunn innen friidrett, skapte en interesse for idrett generelt. Moren ville nok helst at Henning skulle bli skiløper, men gutten endte opp som friidrettsutøver. Henning Dahl Holti markerte seg svært godt innen friidretten.

En ensom ulv – Friidrettsmiljøet i bygda jeg vokste opp var omtrent ikke-eksisterende, men mine foreldre var alltid veldig dyktige på å aktivisere meg og holde meg interessert, spesielt som barn. De sto med stoppeklokka og tok tiden hvor raskt jeg kunne løpe med søpla etter middag, eller hvor raskt jeg kunne løpe for å tømme postkassa og tilbake. I ettertanke var det kanskje en vinn-vinn situasjon for dem, men jeg ble i det minste rask å løpe, forteller Dahl Holti. Han var en kort periode innom fotball, men mest for det sosiale aspektet, ettersom alle hans jevnaldrende skolevenner spilte fotball.

– Jeg fant egentlig raskt ut at jeg var en ensom ulv som jaget bedre uten flokken. Interessen min var alltid større for friidrett.

Hardt arbeid Talenter utvikles gjennom hardt arbeid.

– Da jeg var alltid et talent av hardt arbeid. Ingenting stoppet meg fra å gjennomføre en treningsøkt. For å nevne en grunntreningsmetode jeg ­brukte; jeg var i 12-13 årsalderen løp jeg ukentlig 10km løpeturer med 1kg lodd i hver ankel i snø og -30 grader, vær og vind var aldri en stopper. Arbeidet jeg la ned i ung alder la grunnlaget for senere karriere. Det var nok grunnen til at jeg hadde gode resultater i ung alder også. Jeg hadde et talent for å ta ting m ­ eget raskt, og en evne til å visualisere teknikk, hvilket hjalp meg veldig ­ettersom jeg spesielt ikke fikk trent stavhopp på vinterstid. Styrke, hurtighet og spenst var i all hovedsak resultat av hard trening. Å vinne – Den første nevneverdige konkurransen jeg husker var nok å vinne stavhopp i Norway Games ungdomsstevne, og å sette ny kretsrekord i samme slengen.

Det var i min debutkonkurranse på Østlandet, jeg konkurrerte også med en følelse av å representere Finnmark fylke. Det var en svært god følelse å vinne, spesielt som en helt ukjent hopper fra nord. En annen nevneverdig konkurranse var mitt første kretsmesterskap, og første konkurranse i stavhopp. Min far var av den gamle garden og i god stil stilte vi opp på startstreken med en jernstav og en bambusstav. Bambus og jernstang var svært populært på 1940-tallet, så hvorfor ikke i år 2000 også? Vi ble møtt med en del merkelige blikk, men fikk heldigvis lånt en glassfiberstav. Jeg endte opp med å sette ny kretsrekord på første konkurransen, dette skapte selvfølgelig en videre inte­ resse for grenen.

Idrettsfamiliens betydning – Jeg er helt klart fra en idrettsfamilie, og de har alltid støttet meg gjennom alle år. De ofret mye for å sende meg på stevner, til samlinger og konkurranser. Min mor og far var alltid mine største supportere og hjalp meg gjennom IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 53

tykt og tynt. Så for det er jeg evig takknemlig, og hadde aldri oppnådd det jeg gjorde uten dem.

Blod, svette og tårer – Motivasjon kommer og går i ulik grad, enkelte ganger føler man en sterk indre motivasjon, mens andre ganger er den mer ytre styrt, andre ganger er man fullstendig umotivert. Det som holdt meg gående var disiplin, selv i tunge perioder. Dersom idrettsutøvere kun skulle basert seg på høy motivasjonsfaktor for å bli bedre, ville vi hatt veldig få toppidrettsutøvere, jeg tror de aller fleste topputøvere vet at disiplin generelt er viktigere, mens motivasjonen tar deg til neste tinn. Jeg brukte å se mye video av mine idoler, som Sergej Bubka.

I tillegg til treningsvideoer av meg selv når jeg var i god form for å finne tilbake til en godfølelse for trening, spesielt i sesongoppkjøringen. I grunntreningen var det dessverre mest blod, svette og tårer. Innen stavhopp var Sergej Bubka alltid et forbilde for meg. Senere Renaud Lavillenie fordi han var Bubkas strake motsetning innen idretten, og motbeviste alle teorier om hva som kreves for å hoppe høyt. Disse to ga mye inspirasjon.

Om IL Ilar – Idrettslaget Ilar var min mors klubb. Mye av grunnen til at jeg konkurrerte for Ilar gjennom store deler av karrieren var på grunn av min mor. Vi hadde også fellestreninger i Nesseby, som også hadde et lite miljø for friidrett, hvilket hjalp meg på vei. Det sosiale aspektet er alltid viktig, spesielt i ungdomsårene. I senere år byttet jeg klubb til Moelven IL på grunn av sponsoravtale.

Vanvittig konkurranseinstinkt Jeg har alltid hatt et vanvittig sterkt konkurranseinstinkt, uansett hvilket emne det gjelder. Uansett hva jeg går inn for å oppnå, dersom jeg virkelig har bestemt meg er det ingen hinder som er for høye. Jeg fant alltid måter å overkomme hinderet, og brukte mye tid på selvrefleksjon for å forbedre meg, spesielt innen stavhopp som er så teknisk krevende.

Gir aldri opp Det som kjennetegner Henning Dahl Holti er pågangsmot og stahet.

– jeg gir aldri opp. Interessen for å lære, og fordype meg i emner jeg interes­serer meg for, har hjulpet meg veldig mye personlig. Selvsikkerhet måtte jeg ha for å tåle konkurranser generelt, spesielt stavhopp, det er en veldig mentalt krevende idrettsgren. Jeg har likevel alltid hatt en svært positiv innstilling til å prøve nye ting, og aldri vært redd for å prøve og feile.

Idrettsglede – Jeg fant alltid glede i å forbedre meg selv. Jeg var alltid min egen største konkurrent, spesielt i det lille miljøet vi hadde i Finnmark. Å søke nye høyder, forbedre meg selv eller finne nye rekorder å slå var alltid ekstremt spennende, spesielt i barn- og ungdomsårene. Jeg må også nevne at det sosiale aspektet med kretssamlinger skapte mye glede. Det var svært gøy å tilbringe helger sammen med jevnaldrende med samme interesse som meg selv. Selv i voksen alder finner jeg glede av å forbedre meg, og sette nye mål jeg jobber mot. Jeg finner mye glede i å sprenge grenser og se hvor langt jeg kan strekke meg.

54

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Noen råd til yngre utøvere – Stol på deg selv og ikke hør på støy fra andre. Ta kritikk som ekstra kalorier, og bruk det til å nå nye høyder. Lær så mye du kan, kunnskap er din beste venn mot å nå ett høyere nivå i livet. Utvikle ditt nettverk og oppsøk nye miljøer for å utveksle ideer og metoder med andre.

Sett deg mål. Drømmemål, langtidsmål og korttidsmål.

Du setter deg aldri i en bil eller et fly uten en destinasjon, du må vite hvor du skal og hvordan du skal komme frem. Indre motivasjon vil alltid komme og gå, men din selvdisiplin vil alltid skille deg fra konkurrentene når ting går tungt!

Vinter ingen hindring. Henning startet tidlig, Her i Tana vinterstid.

Foto: Privat

HENNING DAHL HOLTI Født 15. november 1989. Friidrettsutøver. Representerte IL Ilar, Nesseby, Moelven IL og SK Tjalve. Begynte tidlig å delta på stevner i friidrett og deltok i sitt første nasjonale ungdomsmesterskap i Drammenshallen i 2004 der han vant øvelsene kule, lengde og stav. Det ble 17 gull, 8 sølv og 3 bronse i norske mesterskap til og med 2010 da han måtte avslutte karrieren grunnet skade. 13 gull for IL Ilar og 4 for Moelven IL. Norsk ungdomsmester innendørs: 6 gull, 3 sølv og 1 bronse 2004-2010. Norsk ungdomsmesterskap utendørs 4 gull, 2 sølv 2004-2010. Norsk juniormester5 gull, 1 sølv 2004-2010. Norsk seniormester innendørs 2 gull, 1 sølv 2004-2010. Norsk seniormester utendørs 1 sølv, 2 bronse 2005-2010.

Nordisk juniorlandskamp, deltatt 5 år 1 bronse 2005-2009.

Barents-kamper, Norge, Sverige, Finland, 3 gull, 1 sølv 2004-2008. European Youth Olympic Festival (EYOF) Lignano, Italia for 16-17 åringer i 2004, nr. 4 av 16. Åringene. European league 1. Divisjon Fana stadion 2009, nr. 7 i stav for Norge. European Team Championships, Fana stadion 2010, nr.11 i stav for Norge. Norsk aldersrekord i stav G-15, 4,21 m satt i 2004.

Norsk aldersrekord i stav G-16, 4,61 m satt i 2005. Mesterskapsrekord i stav G-15, 4,06 m satt i 2005. Mesterskapsrekord i stav G-18/19, 4,77 m satt i 2007. Mesterskapsrekord i stav jr. 22, 5,01 m satt i 2009. 20 kretsrekorder for Finnmark friidrettskrets i perioden 2002-2007.

Personlige rekorder: Stav 5,21 m (2010), 100 m 11,21 sek (2010), Lenge 6,63 m (2006).

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 55

Thomas Frost

Orientering gir mestring Gjennom ungdomsårene drev Thomas Frost med ulike idretter i Bossekop, Alta. Langrenn, håndball, fotball, friidrett og orientering tok det meste av tiden. Familien har bestandig vært aktiv innen langrenn og orientering. Håndball og fotball var noe alle drev på med.

Orienterte seg nordover Thomas og familien flyttet fra Oslo til Alta i 1977.

– Vi kom naturlig inn i idrettsmiljøet i BUL. Min far Harald var pådriver og startet Alta Orienterings-lag, det ble idretten som fikk mitt hovedfokus, forteller han.

Mestringsfølelse Selv om man ikke vinner gir orientering en god mestringsfølelse.

– Å vinne et langrenn var mer en lettelse.

Jeg ble aldri skikkelig god, men gleden av å drive med individuell idrett er fortsatt til stede.

Spesielt studietiden i Trondheim, NTH orientering, var motiverende med stor treningsgruppe på et meget høyt nivå. Under studiene bodde jeg sammen med Håvard Tveite som er verdensmester i orientering, da lærte jeg mye om hva som kreves samt om struktur i en kombinasjon av studie og trening.

Eirik Frost. Tok sølvmedalje under hoved-­­­ l­andsrennet i skiskyting 2019 på Oppdal.

Foto: Thomas Frost 56

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Idrettsglede og vennskap Det er ingen tvil om at idretten fører med seg mange, og gode, vennskap. Slik har det også vært for Thomas.

– Alta Orienterings-lag og orientering har gitt meg venner og bekjente over hele landet.

Mange av konkurrentene i ungdomsårene er

Gard Frost.

Barents Summer Games 2017.

Foto: Barents Summer Games

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R 57

Eirik Frost. Hovedlandsrennet i langrenn mars 2019.

Foto: Charles Peterson

fortsatt gode venner. Jeg er nok en som har hatt glede av idretten lokalt og nasjonalt som aldri ble god. Den individuelle idretten har gitt meg mye glede og vennskap. Mestringsfølelse og konkurransen mot meg selv og andre har gitt mange gode opplevelser. Reiser med andre på løp og konkurranser i Norge og utlandet er opplevelser jeg aldri vil glemme. Gleden i å ta på joggeskoene og løpe et o-løp er like stor i dag som i ungdomsårene, sier Thomas. Han har løpt NM flere ganger og har, som han selv sier det, nesten klart å konkurrere med de nest beste. Han vant også NNM mot flere gode utøvere. Som junior hadde han plasseringer fra 4. til 20. plass på stafett og individuelt.

Negativ til tidlig spesialisering Flere og flere slutter med individuell idrett når de kommer i overgangen fra junior til senior. Frost har noen tanker om årsaken.

– Den individuelle idretten blir veldig foreldrestyrt og organisert. Jeg tror det er 58

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Eirik Frost. Orientering 2015. Foto: Thomas Frost

viktig å skape et grunnlag som består av ulike idretter så lenge som mulig. Tidlig spesialisering kan medføre at utøveren blir lei når man skal starte å trene mye.

Arvet interessen Thomas Frost har tre barn som driver med idrett i større og mindre grad. Ungdommene Erle, Eirik og Gard er i aldersgruppen 15-17 år. Alle har flere meritter i en rekke idretter. Alt fra 2. til 30. plasser i hovedlandsrenn/løp i henholdsvis orientering, skiskyting og langrenn. I tillegg til medaljer i NNM i de samme idrettene. Barna driver med fotball, skiskyting, langrenn og orientering.

THOMAS FROST Født i 1971, bor i Alta. Gjennom årene aktiv innen en rekke idretter, men hjertet banker mest for orienteringssporten.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 59

Håvard Klemetsen

En skrue løs Alt begynner et sted.

Her svever en ung gutt på miniski.

Foto: Privat

Gleden over å utfolde seg utendørs kombinert med et godt miljø for langrenn og hopp i Kautokeino la grunnlaget for suksessen som kombinertløper.

Gode år i Kautokeino Det gode miljøet i bygda, hvor utforskning, utvikling og mestring sto i sentrum, ga trivsel.

– Jeg var ung og drev spesielt mye med hopp, langrenn og fotball. På grunn av allsidige utfordringer i et trygt miljø ble jeg veldig motivert til å fortsette med dette også etter ungdomskolen. Jeg opplevde stadig fremgang, og i tillegg hadde jeg nok en sterk indre drivkraft, en pasjon, for idrett. Jeg merket tidlig at jeg trivdes på denne arenaen, forteller Håvard om de første årene.

Han var en veldig nysgjerrig kar som i tillegg til de nevnte idrettene også var innom friidrett, hockey, volleyball, løping og turn.

– Dette ga meg utrolig mye glede, og samtidig utviklet jeg meg mye ubevisst på grunn av min nysgjerrighet.

Blant de bedre Håvard Klemetsen viste seg tidlig som et talent innen idretten.

– Jeg skjønte tidlig at jeg hadde et stort idrettstalent da jeg for det meste var blant de bedre i forskjellige idretter. Dette ga meg selvsagt motivasjon. Samtidig 60

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

var nok resultatene sekundære. Det var først og fremst en voldsom pasjon for å ta det neste steget som drev meg. Mestring , det å gå litt fortere, hoppe litt lengre eller score enda flere mål er eksempler på dette. Jeg hadde en iboende indre drivkraft og selvstendighet i tillegg til et ønske om å drive på videre, akkurat det siste var nok litt over normalen. Det var aldri noen som måtte mase på meg for at jeg skulle drive med idrett, det var mitt eget ønske og min egen drøm om å oppnå noe stort.

Lykkefølelsen I ungdommen vant han det meste som kunne vinnes. Håvard husker ennå den tilfredsstillende følelsen av å lykkes.

– Følelsen av lykke var like stor om jeg vant påskehopprennet i Kauto eller OL gull i Sotsji. Dette var bare et resultat av godt arbeid over tid – og det er veien dit som er gøy, så er premien kun et resultat til slutt. Resultatene har, som jeg sa tidligere, aldri vært hoveddrivkraften.

Støtten fra familien – Familien har betydd alt for meg. Jeg har et veldig nært, og godt, forhold til hele familien. De har støttet meg i tykt og tynt, de har vært på de fleste store mesterskap og store arenaer på veien, dette har hatt enormt stor betydning. Jeg vokste opp med foreldre som hjalp til og tilrettela for at jeg kunne drive med min store interesse. Samtidig ga de meg stor frihet til å velge å utforske på egenhånd. Denne balansen mellom støtte, trygghet og samtidig friheten til å utvikle egen selvstendighet har vært avgjørende. Å få som fortjent Håvards karriere inneholdt både oppturer og nedturer, men de riktige prioriteringene over tid var det som gjorde at han fikk som fortjent.

– Jeg ble nesten bare mer og mer motivert etter hvert som jeg ble mer rutinert.

Det var lettere å forstå nedturene når man skjønte «hele bildet» og ble mer ærlig ovenfor seg selv. Oppturer og gode resultater er selvsagt «bensin på motivasjonsbålet», men jeg vil kanskje si at den største forskjellen var at jeg ble veldig trigget av nedturer i siste halvdel av karrieren. Min innstilling kan enkelt forklares slik: «Motstand/motgang – bare kom, for jeg elsker utfordringer og det gjør meg kun sterkere og bedre over tid!» Det essensielle for å kunne ha en slik holdning er at man elsker og trives med det man gjør i hverdagen, og ikke gir seg om man møter litt motstand.

Hedersmedlem i idrettslaget – Kautokeino IL har betydd mye for meg gjennom hele karrieren. Jeg er nå et stolt hedersmedlem av idrettslaget. Selv om jeg har bodd andre steder over halve livet har jeg alltid representert Kautokeino IL. Jeg har alltid blitt tatt godt vare på av idrettslaget, og for meg har det aldri vært et tema å skifte selv om jeg kunne fått bedre betingelser eller bedre oppfølging andre steder. For meg har det vært viktig å representere min hjemklubb, og, når muligheten har kommet, bidra tilbake. Det har for eksempel vært å holde foredrag, bidra på konkurranser, holde treningsøkter for yngre løpere, være et godt forbilde for bygdas idrettsungdom og vise at det går an å lykkes selv om man kommer fra «lille» Kautokeino. Jeg ønsker rett og slett å være en god ambassadør for Finnmark og Kautokeino. Når jeg tenker tilbake på barneårene hjemme har jeg kun gode minner. Et trygt miljø, trivsel, mestring, sunne holdninger, dugnadsånden, gode lagkamerater og fine turer sammen på konkurranser.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 61

Håvard Klemetsen har hatt Altaposten i ryggen siden han var 18 år, her har han merket til Kautokeino IL på drakten.

Foto: Rolf E. Lund

62

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Stolt – Om jeg skal beskrive meg som idrettsutøver vil jeg si sta, mye pasjon og følelser. Jeg har høye målsetninger, er profesjonell og har mye glede, trivsel og lek i hverdagen. Jeg utviklet en stor grad av ærlighet både overfor meg selv og mine viktigste støttespillere. Det var samsvar mellom målsetninger og konsekvenser og en stor porsjon stolthet for hvor man kommer fra og hva man har oppnådd.

Har en skrue løs Vi ber Håvard beskrive sine sterke sider som person, svaret kommer kjapt.

– En dyktig lagbygger, opptatt av at ting fungerer for alle rundt meg. Jeg tør å følge mine drømmer, noe bare de tøffeste gjør. Jeg er dyktig med mennesker og prøver alltid å få frem det beste i hvert enkelt individ. Jeg innehar en god balanse mellom erfaring, selvtillit og ydmykhet. Masse pasjon for det jeg driver med og en sterk indre motivasjon. Jeg har også en «skrue løs», noe jeg i de fleste tilfeller mener er positivt.

Støttespillerne, mentoren og idolet Håvard forteller at han føler seg veldig heldig når han gjennom karrieren har fått jobbe med mange dyktige personer.

– Disse har gitt meg masse inspirasjon og nyttig erfaring. Flinke trenere, familien og samarbeidspartnere. Skal jeg nevne noen som jeg har sett opp til og lært mye av, må det bli Tor Oskar Thomassen som har vært min mentor i siste halvdel av karrieren. Han har betydd mye for meg. I tillegg vil jeg gjerne nevne Bjørn Wirkola som jeg alltid har hatt stor respekt for. Spesielt for allsidigheten i det han oppnådde som utøver. Utenom disse to vil jeg trekke frem noen få nære venner og familie som har støttet meg i tynt og tykt underveis, ingen nevnt – ingen glemt.

Idrettsgleden betydde alt Han forteller at idrettsgleden betydde alt.

– Uten gleden ved å prøve og feile, etter hvert mestre og utfolde meg fysisk, ville jeg aldri hatt den indre motivasjonen som trengs for å oppnå høye mål.

Idrettsglede handler for meg blant annet om trivsel og utfoldelse sammen med andre likesinnede, masse lek og moro, og følelsen av mestring og utvikling, oppturer og nedturer – følelser, sette seg mål, tørre å drømme stort. Jeg følte den samme gleden av å lykkes da jeg vant påskehopprennet i Kautokeino som ung og lovende, som når vi vant OL gull i Sotsji i en alder av 35. Den største forskjellen fra ungdom til voksen var nok bevisstheten, jeg nevnte ganske ofte hvor heldig jeg var som fikk leve og oppfylle mange av mine drømmer i voksen alder og hvor privilegert jeg var som fikk leve av min store lidenskap og interesse.

Idrett er lek og moro Noen gode råd til dagens unge utøvere er å aldri mist evnen til å leke og ha det moro med idretten, det må aldri bli for «alvorlig». Det betyr ikke at man har mindre lyst til å bli god. En god kombinasjon er gjerne gode holdninger, hvor man tar konsekvensene av sine målsetninger og jobber hardt og tålmodig over tid, og samtidig har masse gøy på veien. De beste har ofte et mer avslappet forhold til idretten selv om de er veldig profesjonelle i forhold til å gjennomføre det som må til med høy kvalitet. Det er stor forskjell på å si at man skal bli god og det å faktisk gjennomføre det som skal til. Tør å drøm stort , hold fast på drømmen selv om det kommer opp- og nedturer.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 63

Må føle utvikling Håvard Klemetsen arbeider fortsatt innen idretten, noe han er veldig glad for.

– Jeg har et stort hjerte for idretten og har et ønske om å gi tilbake til idretten det den har gitt til meg. Jeg har jobbet som trener i skiforbundet kombinert, både på yngre nivå og toppnivå. Blir fortsatt en del av dette fremover, men i litt mindre grad da jeg ønsker å reise litt mindre og kunne følge opp mine barn og familie i større grad. I tillegg jobber jeg i Olympiatoppen Nord-Norge, hvor jeg har base i Tromsø. Her er jeg prosjektleder og fagkonsulent for talentutvikling. Dette er en spennende jobb med mange utfordringer som gjør at jeg føler utvikling – noe som er essensielt for min trivsel.

Fortsatt aktiv – Jeg er «miljøskadet» etter en lang aktiv karriere og er relativt aktiv fortsatt. Jeg føler at det er viktig å holde kroppen i gang, både på grunn av at det gir meg energi til en travel hverdag og fordi jeg føler jeg presterer bedre i jobb og privat med å trene. Det går mest i løping, fjellturer, rulleski, ski og fotball nå. I tillegg liker jeg å variere, slenger meg gjerne med på en padletur i storslått nordnorsk natur eller en god styrkeøkt med trenerne i TIL, da jeg også jobber på Alfheim stadion.

Det som er gjennomgående, er at jeg prøver å variere og ikke minst bruke liten tid til å komme meg til og fra trening, men legge det inn når jeg har tid og mulighet. Vil ikke si at jeg trener mye, men relativt ofte.

VM på hjemmebane 2011 – Dette er nok et av de største øyeblikkene i min karriere. Jeg nøt hvert øyeblikk med fulle tribuner og fantastisk stemning. Dette var også på en måte et vendepunkt i min karriere etter et par litt tråe år resultatmessig. Jeg kom til VM som en

Håvard Klemetsen biter i VM-gullet.

Lagkonkurransen i Oberstdorf 2005.

Skihopping stor bakke H137 + 4 x 5 km langrenn.

Foto: Altaposten

64

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

liten joker, og var nok ikke den utøveren trenerne hadde de største forventning­ ene til. Jeg ble beste norske utøver med 4. plass individuelt (første som vant internasjonalt hopprenn i nye kollen) og 2 medaljer i lag (bronser). Å få oppleve premieseremonien på universitetsplassen med enorme folkemasser og stemning tre av fire mulige ganger under VM på hjemmebane var utrolig stort, spesielt siden jeg hadde mitt første barn som var nøyaktig 14 dager gammel til stede på premieutdelingene. Jeg fikk bevist for meg selv, og de rundt meg som hadde begynt å tvile, at jeg fortsatt hadde noe i verdenstoppen å gjøre. Stort å slå tilbake etter en periode med litt motgang. Var ekstremt tilstede under VM på hjemmebane, og hadde som mål å nyte hvert øyeblikk når man er så heldig å få oppleve en slik folkefest i eget land.

Husker fortsatt små detaljer fra dette VM, noe som er et godt eksempler på min tilstedeværelse.

Rovaniemi 1991. Klar for nye hopp. Foto: Privat

HÅVARD KLEMETSEN Født 5. januar 1979 i Kautokeino. Kombinertløper, representerer Kautokeino IL. Bosatt i Tromsø og tilhører Granåsen Skiteam. Klemetsen debuterte i verdens­cupen i 2003.

Under VM 2005 i Oberstdorf var han med på å vinne gull i lagkonkurransen, og kom på 20.-plass i den individuelle kombinertøvelsen. Under VM 2007 i Sapporo vant han bronse i lagkonkurransen sammen med Espen Rian, Petter Tande og Magnus Moan. I SkiVM 2011 i Holmenkollen ble det en fjerdeplass individuelt, samt to bronse i storbakke lag og normalbakke lag. I 2013 gikk han sammen med Jørgen Graabak, Magnus Moan og Magnus Krog på det norske laget som tok sølv i lagkonkurransen i normalbakken i SkiVM i Val di Fiemme. Alle fire tilhører Granåsen Skiteam. Under vinter-OL 2014 hoppet og gikk Klemetsen på det norske laget som tok gull i lagkonkurransen. Klemetsen gikk der sammen med Magnus Moan, Magnus Krog og Jørgen Graabak. Håvard Klemetsen vant 2×7,5 km i kombinert langrenn lag finale menn sammen med Jørgen Graabak i Lahti 1. mars 2014. Under Ski-VM 2015 i Falun tok Klemetsen sølv i lagkonkurransen i normalbakken sammen med Magnus Moan, Mikko Kokslien og Jørgen Graabak, og bronse sammen med Moan på lagsprinten. Han la opp etter sesongen 2016/2017.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 65

Christine Bøe Jensen

En olympisk mester fra Hammerfest

Aktiv ungdomstid. Her er Christine i aksjon, året er 1987 og hun har begynt å markere seg. Foto: Privat

Da hun var ni år gammel våknet interessen for fotball etter å ha prøvd alt fra svømming og håndball til klassisk ballett, sistnevnte gikk hun på i fem år. Men det var hennes fotballinteresserte far, med fortid som spiller på IL Stein, som introduserte henne for fotballen som niåring.

De beste øyeblikkene Som barn så hun Premier League kamper på tv hver eneste uke og lyttet til de voksne kommentere. Hun likte å se kreative spillere som hadde mot til å prøve på finter, løp og som tok ansvar i laget sitt. I Hammerfest bodde hun like ved skolegården, et sted som gjorde det enkelt å leke med ball i fritiden. Christine har en rekke gode minner fra fotballen i barneårene.

66

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

– Mine beste øyeblikk med fotballen i barneårene er mange, og når jeg reflekterer bakover ser jeg hvor viktig idretten har vært for meg som menneske. Man skulle tro at man husker best øyeblikkene hvor laget presterte godt, eller jeg selv presterte bra, men fotball er så mye mer enn det. Jeg husker alle timene hvor jeg slo pasninger mot veggen i skolegården og hvordan det føltes å få til det jeg øvde på i kamp. Jeg husker at vi måtte jage bort rein fra grusbanen i Baksalen før vi skulle trene. Jeg husker at vi måtte pigge skoene på bensinstasjonen på Fuglenesveien for å få feste på islagte baner. Jeg husker fine trenere og lagvenninner som sto sammen i seier og tap. Jeg husker Altaturneringene og all spenningen ved å sove sammen i gymsaler. Jeg husker klassekampene på barneskolen og triksekonkurranser i friminuttene. Jeg husker den nye vinter-ballen jeg hadde ønsket meg som var oransje, slik at jeg kunne se den i snø og mørketid. Jeg husker mestringsfølelsen og spenningen når jeg etter hvert ble lagt merke til, ble tatt ut til kretslag og fikk reise sørover på talentsamlinger.

Idrettsgleden – Idrettsglede for meg som barn var å få nye venner, å klare en ny trikserekord eller å vinne Alta-turneringen. Det var å leke med ball når ingen så på, og det var å få jubel når publikum var til stede. Det var å få til det man terpet på i kamp og det å føle at man var en del av noe stort og et godt fellesskap.

Fra barn til ungdom De beste årene som ungdomsspiller hadde Christine i HIF/Stein, med da hun var 17 år gammel reiste hun til Tromsø/Fløya for å utvikle seg videre.

– Her kom jeg inn i et godt treningsmiljø, men lagene i Nord-Norge var preget av dårlig økonomi, noe som førte til stadige opp- og nedrykk. Jeg fikk tilbud fra det laget i nord som til enhver tid var i øverste divisjon, og for å ha en mulighet til å komme meg på landslaget valgte jeg å spille på det laget som var i toppserien.

Jeg ble etter hvert kaptein på U-19 landslaget, men klarte ikke å etablere en fast posisjon der.

Til Politihøgskolen I dag har jenter flere muligheter enn de hadde da Christine vokste opp, derfor var hun helt avhengig av å få seg en god utdanning.

– Jeg begynte derfor på Politihøgskolen i 1997. Jeg spilte da aktivt for Fløya som var et lag som lå langt nede på tabellen. Til tross for dette klarte jeg å markere meg som spiller og fortsatte satsingen under mitt år i praksis i Tromsø i 1998/1999. Jeg gikk da over til Grand Bodø som hadde rykket opp til toppserien. Her fikk jeg et unikt treningstilbud hvor jeg fikk trene med TILs elite juniorlag herrer, hvor blant annet Morten Gamst Pedersen var en del av laget.

Senket skuldrene og tok gull i OL Etter å ha hatt ni eksamener på sisteåret av Politihøgskolen ga hun beskjed om at hun ikke kunne satse på lik linje som før, men at hun gjerne ville være med på kamper og et visst antall treninger.

– Jeg senket skuldrene og hadde ikke så høye forventinger til meg selv. Dette gav seg utslag i at jeg hadde min beste sesong noensinne og kom inn i landslagsdiskusjonen. Per Mathias Høgmo vurderte å ta meg inn i OL-troppen og jeg fikk muligheten til å vise meg frem. I min landslagsdebut klaffet det meste og jeg scoret mål og hadde en assist da vi IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 67

slo Tyskland. Etter dette gikk mye min vei og jeg ble etter hvert tatt ut i OL-troppen som fikk reise til Sydney i 2000, hvor vi til alt overmål tok hjem gullmedaljen.

La grunnlaget i HIF/Stein Christine berømmer HIF/Stein for å ha lagt til rette for hennes utvikling gjennom barne- og ungdomsårene.

– Det er mye av grunnen til at jeg hadde et utmerket grunnlag for å utvikle meg som fotballspiller. Jeg hadde trenere som jobbet mye med basisferdigheter og som hadde troen på meg, og jeg fikk hele tiden mulighet til å spille med de som var eldre enn meg.

HIF/Stein var en trygg klubb å være i, klubben hadde en stabil trenerstamme på jente- og kvinnesiden. Når det er sagt, tror jeg at de som trener litt mer enn de andre på egen hånd, har større sjanse til å lykkes enn de som kun trener på fellestreningene.

Det beste er fellesskapet Det er ingen tvil om at fotballen har vært, og fortsatt er, en svært viktig del Christines liv.

– Det beste med lagidretten fotball er fellesskapet. Man har en familie uansett hvor i landet man måtte reise, og man blir ivaretatt på en helt spesiell måte. Man får en unik sosial kompetanse ved å lære seg å forholde seg til andre og takle motgang og medgang sammen. Man lærer seg å jobbe mot mål, både personlige mål og felles mål. Vid­ ere lærer man seg hvor viktig det er å samarbeide og hvordan man kan innvirke på en gruppe, både positivt og negativt. Man lærer seg hva som skal til for å lykkes, men også det å reise seg etter tap. Man lærer seg hvor mye tankene påvirker prestasjon og alt det som man erfarer via lagidrett, er noe man kan ta med seg inn i jobbsammenheng og inn i andre relasjoner.

Ser idrettsglede hver dag Idrettsgleden fra barneårene fulgte henne videre i fotballkarrieren. Som toppidretts­utøver ble selvsagt alt mer alvorlig og prestasjonspreget jo høyere nivå hun beveget seg mot.

– Selv om idrettsgleden da i større grad knyttet seg til det å ta medaljer, om å bli toppscorer og det å bli sett, så betyr dette lite uten at du har balanse, trives i laget ditt og med de som du har rundt deg. Som trener ser jeg idrettsglede nesten hver dag, og jeg blir rørt av å se samhold, mestring og lagånd. Jeg forsøker å se barnet bak fotballspilleren og er ydmyk i forhold til hvor stor innvirkning man kan ha i et barns liv når det kommer til mestring, selvfølelse og det å blitt sett.

Flammen i brystet For Christine er det vanskelig å trekke frem en person blant alle de fine menneskene hun har møtt gjennom årene, men de hun husker best er de som hadde flammen i brystet og hadde en lidenskap for fotball. De som satte krav, uavhengig av kjønn, og som var tydelige.

– Min far lærte meg det at fotball ikke er liv og død, og det å sette ting i perspektiv når fotball ble for viktig. Han sa: «Husk at du er mye mer en fotball og det du presterer på banen». Jeg tror det har vært en nøkkel for meg. Det er viktig å bygge en identitet på mer enn prestasjon og se at livet byr på mye mer enn fotball. Dersom man ikke finner denne balansen, kan man risikere å føle seg tom det øyeblikket man blir skadet eller når man legger opp. Dette har jeg hatt med meg hele veien og det er jeg evig takknemlig for at min far lærte meg.

De gode trenerne – Tom Kristian Hermo var min trener over flere år. Han levde og åndet for fotball og han brydde seg om jentene som spilte fotball i Hammerfest. Trond Schjølberg i Grand Bodø var en fargeklatt med masse fotballkompetanse og ærlighet inn i trenergjerningen. Per Mathias Høgmo var en varm trener som så hele laget, ikke bare de 11 beste, og dette gjorde at vi ble sterkere sammen. Samlet har familien, trenere og lagvenninner bidratt til å gi meg den gaven som gjorde at jeg har hatt et fantastisk liv med idretten.

68

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Alt er mulig Christine Bøe Jensen er, naturlig nok, opptatt av kvinnefotball om dagen. Der skjer det også mye positivt.

– Tenk at 25.000 tilskuere ser på seriekamper i England, og for et høyt nivå det var på sommerens VM for kvinner. Se på Ada Hegerberg og hva hun har fått til i Lyon. Jeg tenker at alt er mulig uansett hvor man kommer fra, og det er det som er så vakkert og håpefullt med idretten. I tillegg vil jeg fremheve alt som idretten gir av fysisk og psykisk helse. Min erfaring er at dersom man er sterk i kroppen, blir man ofte sterkere mentalt og dette er en av mange bonuser med å drive med idrett. Gjennom idrett får man venner, man får unike opplevelser, og er man riktig heldig kan man få reise rundt verden. Idretten kan også være brutal. Det er tøft å stå i kontinuerlig konkurranse og prestasjonspress. Men dersom man jobber med det mentale, og får hjelp til hvordan man bør tenke for å tåle dette, kan man oppleve en mestring som gir deg vinger.

Finnmarksjenta som tok gull i sommer-OL Vi spør om gullet i de olympiske leker var det største øyeblikket.

– OL-gullet er selvsagt høyt, høyt oppe på listen over store øyeblikk. Da det skjedde var det så overveldende at jeg nesten ikke klarte å ta inn over meg hvor stort det var. Alt gikk så fort og vi var så langt, langt borte. Men etter hvert som årene har gått, har jeg blitt stoltere og stoltere over at jeg har vært med på dette, og det har gått opp for meg hva dette egentlig betyr i idrettssammenheng. Jeg husker enda som det var i går at jeg satt på benken og vi ledet over USA i OL-finalen. På grunn av at det var så lite tid igjen og fordi vi hadde satt inn på forsvarere for å sikre seieren, hadde jeg innfunnet meg med at jeg ikke fikk spilletid. Rett før slutt scorer USA og det står 2-2. Jeg husker at Per M. Høgmo så på meg og sa: «Varm opp, nå trenger vi mål». Jeg varmet opp og kom innpå. Etter noen minutter med intens spenning scoret Dagny Mellgren det OL-gullmedaljen fra år 2000 som en avgjørende Golden Goal. Det hele eksploderte helt vanlig jente fra Finnmark fikk og hele laget havnet i en stor haug på banen. med seg hjem. Foto: Privat Det var tårer og latter om hverandre og jeg tenkte at jeg var med i en drøm. Etter dette gikk alt i fort-film med intervjuer og avslutninger og en CHRISTINE BØE JENSEN lang reise hjem. Og som sagt, det hele var noe Født 3. juni 1975 i Hammerfest, uvirkelig. Det tok litt tid før jeg tok inn over meg at landslagsspiller i fotball. Har sijeg, en helt vanlig og treningsglad finnmarksjente den 2001 bodd på Kolbotn hvor hadde tatt gull i sommer-OL. Mine to jenter på 10 hun tok to NM-gull. Til daglig og snart 12 år spiller begge fotball. Jeg er trener arbeider hun i Politidirektorafor den eldste. De har arvet interessen, men dritet og er fotballtrener. Christine ver også med sang og dans. Jeg er opptatt av at ­spilte tidligere for Kvaløysletta de ikke skal velge fotball på grunn av min historie, og Fløya, før hun i 1999–2000 men det virker som om at de har funnet glede i spilte for Idrettsklubben Grand det. Det hender at de ser på OL-gull medaljen i Bodø. Fra 2001 til 2003 ble Kolbotn bokhyllen og spør: «Tror du jeg kommer til å ta OLFotball Kvinner klubben der hun ble klubbens toppscorer i 2002. gull, mamma?» Da prøver jeg å være så klok jeg Resten av karrieren spilte hun for kan. Svaret mitt er: «Alt er mulig, men det er veldig Manglerud Star Toppfotball og få som har klart det. Jeg var flink og heldig og Vålerenga Fotball Damer. Jenmye klaffet på en gang. Men det viktigste er faksen spilte 18 landslagskamper og tisk ikke å vinne den OL-gull medaljen. Det viktigscoret to mål for Norge. Hun ble ste er å nyte hver dag, at man har det moro med olympisk mester i 2000 i Sydney. idrett og ta med seg alt det man lærer på veien.»

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 69

Tone Lise Forbergskog

Trening er en nødvendighet Brytemiljøet i Finnmark har vært og er aktivt. En som markerte seg i perioden 1980-1986 var Tone Lise Forbergskog. Hun og Torild Degerstrøm ble de første norske registrerte jentebryterne, begge kom fra Båtsfjord.

Livsvarige vennskap – Min idrettsglede som ungdom var størst gjennom brytingen i Båtsfjord, her var det veldig godt miljø og mange gode vennskap ble knyttet gjennom bryting fra jeg var 12 til jeg ble 18 år. Mestringsfølelsen det ga, og støtten man fikk av trenere og gjengen, var veldig bra. Det var gøy å trene og supert å få være med på reiser nasjonalt og internasjonalt. Vi trente ofte og mye, vi ble godt kjent med hverandre og har fått livsvarige vennskap.

70

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Tone Lise bryter i en oppvisningskamp mot Tapio Sipelä fra Oulo. Foto: Privat

Trening er en nødvendighet – Idrettsglede i dag er å trene nesten daglig, dette gir energi og livsglede. All trening i barne- og ungdomsårene har heldigvis blitt en nødvendighet jeg har fortsatt med. I dag benyttes naturen mye mer hvor helsen styrkes og holdes vedlike. Å trene gir også en indre ro som hjelper når en er under mye press og stress på jobb eller i hverdagen.

Oppvisningskamp. Tone Lise mot Tapio Sipelä. Foto: Privat

TONE LISE FORBERGSKOG Født 24. mars 1968 i Båtsfjord.

Tone Lise deltok blant annet i det første uoffisielle VM for kvinner i 1985 på Kolbotn. Her tok hun en 5.plass. Men det var først to år senere kvinnebryterne ble tatt inn i VM-varmen. Hun deltok også i NNM og vant en rekke ganger. På landslagsturné vant hun i Tyskland og Frankrike. Da hun ble 18 år gammel flyttet hun til USA, brytingen ble da lagt på hylla.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 71 71

Morten Gamst Pedersen

Gulltann, Ferrari og millioner Under oppveksten var Morten innom håndball, løp orientering, gikk på ski og spilte ishockey. Men det var i fotballen han virkelig fikk blomstre som idrettsutøver, idrett har alltid vært en del av livet for Vadsø-gutten.

Idrettsfamilien – Jeg har vært i idrettshallen så lenge jeg kan huske, med en pappa som spilte fotball og en håndballmamma ble alt en naturlig del av oppveksten. Jeg har alltid elsket å spille fotball, vi spilte hele tiden. Om vinteren var vi i hallen, det å få holde på med fotball i barneårene var det store. Bare gleden ved å få være ute. Bestemor bodde like ved banen og jeg var innom for å fylle på med mat før det var ut igjen i full aktivitet, ler Gamst Pedersen og legger til at han var nesten toppidrettsutøver fra barnsben av.

Et fotballtalent Han har alltid likt å trene og var et særdeles godt balltalent allerede fra barnsben av. I barndommen var nederlenderen Marco van Basten det store idolet. Van Basten spilte for Ajax og A.C. Milan i 1980-årene og han er fortsatt regnet som en av

72

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

TIL – Rosenborg 2019. Foto: TIL

tidenes beste angrepsspillere. Selvsagt var det mange av Gamst Pedersens jevnaldrende i Vadsø som var gode i fotball, men han tok det ekstra steget.

Gulltann, Ferrari og millioner Det kan virke som om det hele var forutbestemt, i hvert fall var han en bestemt kar hvis mamma skrev i en bok at gutten hadde satt seg fore å få gulltann, kjøre Ferrari og tjene millioner. Han likte å trene og han trente mye. I dag kan Morten se tilbake på at han har oppnådd to av de tre målene, gulltanna har han ennå til gode å få satt inn. Han har jobbet hardt for suksessen og er med rette stolt over hva han har fått til.

Med beina på jorda Selv om Gamst Pedersen har tjent millioner og anskaffet seg en rekke Ferrarier har han beina godt plantet på jorda. Om han er hjemme i Vadsø en tur og treffer gamle kjente er det som om de har snakket sammen hver dag i alle år, kontakten og kjemien er den samme. Morten er den samme, eller rettere sagt, Morten er seg selv.

– Jeg er en snill og grei egoist med seriøsitet.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 73

74

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R

Et stort øyeblikk Det er den første dagen i mai 2019, Norild får TIL på besøk i NM. Å gå ut på banen der var et spesielt og stort øyeblikk for Morten. Et øyeblikk av mange, men for gutten fra Vadsø var det et øyeblikk som har satt seg i hjertet og hodet. Så får det heller være at Norild tapte 1-8 mot TIL. Å score mål – Det er alltid godt å score, men mitt første mål som proff betydde ekstra mye. Det var hjemmekamp på Alfheim mot Start, forteller Gamst Pedersen som har en imponerende scoringsstatistikk.

Antallet kamper han har spilt er stort, i perioden fra 1999 til 2016 har han spilt godt over 500 kamper og det øker stadig. Han har kontrakt ut 2019 med TIL og står da fritt til å gjøre hva han vil.

– Jeg har begynt å posisjonere meg litt og driver med mye utenom fotballen, blant annet noen investeringer, sier han og røper at han har begynt på trenerutdannelse.

Om han blir trener får tiden vise.

– Jeg får se hvor det tar meg, kanskje blir jeg å jobbe med talenter.

MORTEN GAMST PEDERSEN Født 8. september 1981, spiller for Tromsø IL. Morten Gamst Pedersen har blant annet spilt 82 kamper på det norske landslaget. I perioden 2000 til 2004 spilte han 85 kamper for TIL og scoret 41 mål. I perioden 2004 til 2013 spilte han 288 kamper for Blackburn og scoret 35 mål.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 75 75

Lars Iver Strand

Å dele gode opplevelser Fotballgleden startet i Lakselv. Lars Iver (nummer tre fra høyre på første rad) sammen med medspillere.

Foto: Privat

76

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Da han var 10 år gammel hadde Lars Iver et uttalt mål om å bli fotballproff. Den gang var han etter sigende et svært aktivt barn med høyt energinivå, han satt rett og slett sjelden i ro. Noe som passet godt i idrettssammenheng.

Idrett i stor skala – Jeg drev med idrett i stor skala. Takket være et rikt tilbud av ulike idretter i Laks­ elv, Porsanger, ble jeg utfordret på et variert vis. Gjennom ski, svømming, friidrett, håndball, basketball, golf og naturligvis fotball ble interessen for idrett sterk hos meg, og kanskje spesielt det å konkurrere har alltid stått sterkt hos meg. For meg var det aldri noen tvil, det var fotballspiller jeg skulle bli.

Støtteapparatet – Mamma og pappa la alt til rette for at jeg skulle få oppfylle mine a ­ mbisjoner. Det innebærer alt av logistikk, utstyr, oppfølging, tilrettelegging, men også et spark i ræva om prioriteringene gikk i feil retning, eller støttende ord når ting ikke gikk så bra. Ellers vil jeg påpeke at det var flere personer, spesielt i og rundt Porsanger FK, som bidro sterkt til min utvikling i både barne- og ungdomsårene. Ingen nevnt, ingen glemt, men mange jeg er takknemlig for.

Gleden – Jeg drev med både individuelle idretter og lagidrett. Fellestrekk jeg gledet meg over med begge deler var spenningen rundt nye utfordringer, å pushe meg selv til nye grenser, konkurrere mot meg selv og andre, jakten på forbedring.

Men idrettsgleden kom nok tydeligst frem i lagidrett og da spesielt fotball. På løkka, på trening, i kamp, det å dele gode opplevelser sammen med bestekompisene mine var idrettsglede for meg.

Ville bli god Lars Iver forsto relativt tidlig at fotball var noe han ville bli god i. Han kan ikke ­huske noe spesielt øyeblikk rundt det å oppdage eget talent, men etter selvtilliten og optimismen til egen fotballfremtid å dømme må Strand ha tenkt at han var meget talentfull.

– Jeg hadde knapt fylt 10 år før jeg hadde et tydelig uttalt mål om å bli ­fotballproff.

Konkurranseinstinktet At karen hadde et over gjennomsnittet høyt konkurranseinstinkt som han mikset med skyhøye ambisjoner og en sterk indre «drive» er det ingen tvil om.

– Jeg hadde et jagende ønske om å gjøre en finte, et skudd og en pasning litt bedre, litt raskere, litt mer presist. Jeg kan ærlig talt ikke huske å ha en eneste tanke om at jeg noen gang ønsket å slutte å spille fotball. Det var liksom ikke et alternativ.

En herlig klubb – Porsanger Fotballklubb var klubben min. Porsanger Fotballklubb/Porsanger Idrettslag er fremdeles klubben min. Jeg ble riktignok proff i Tromsø IL, og mye skjedde der. Men det var i PFK grunnlaget ble lagt for å bli en god fotballspiller.

Jeg representerte alltid PFK med stolthet og et ønske om å vinne – noe vi ofte gjorde. En herlig, liten, klubb med høyt engasjement og gode mennesker.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 77

78

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R

Gode opplevelser som proff Han har opplevd mye som proffspiller, noe av det forteller han om her.

– Det å berge plassen i tippeligaen med seier på bortebane mot RBK på overtid av overtida i 2003. Da vi demonterte RBK 4-1 på hjemmebane i 2004 med publikumsrekord på Alfheim. Da lille TIL sendte Galatasaray ut av UEFA-cupen.

Seier over Argentina og Messi. Scoring mot LFC og Cupgull med VIF. Selv om idrett og fotball handler om langt mer enn titler, så var det et veldig stolt øyeblikk å være med og vinne cupfinalen. Likevel vil jeg fremheve 2003-kampen og da vi berget plassen – å se at fotball kan bety så mye for så mange mennesker i forhold til stolthet og identitet gjorde inntrykk på meg.

Idrettsglede som «pensjonist» – Selv om jeg har lagt opp for mange år siden er det mange av de samme ting­ ene som gir meg idrettsglede. Når fotballskoene snøres på skrus konkurranse­ instinktet til. Ambisjonsnivået har derimot roet seg kraftig, mens kamerat­ skapet som følger med idretten gir mye glede. Den fysiske formen har nok sett bedre dager – men idrett og trening kommer jeg alltid til å ha glede av.

Nordisk mesterskap 1999.

Bildet er tatt i England.

Foto: Privat

LARS IVER STRAND Født 7. mai 1983. Fotballspiller fra Lakselv, Porsanger. Han la opp i 2014. Nå bor han i Oslo sammen med samboeren og datteren. Han jobber i dag med aksjeinvesteringer og for­retnings­utvikling i OBOS. Hovedmålet hans med idretten i fremtiden er å legge til rette for egne barn slik at de, om de ønsker det, får muligheten til å ha like stor glede av idretten som han selv har hatt.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 79

Finn-Hågen Krogh

Målet er Tour de Ski

Finn-Hågen Krogh hjemme i Tverrelvdalen under Dalacup 2019/ Telenorkarusellen.

Foto: Altaposten 80

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Fra han var åtte år gammel har ski stått på kalenderen hver eneste helg. I dag innehar gutten fra Tverrelvdalen en stadig voksende premiesamling. Det hele begynte i Dala-cupen, den lokale skicupen.

Tidlig langrennsinteresse – Langrennsinteressen kom nok fra det å gå skirenn. Konkurranseaspektet er det som trigger mest, og i langrenn klarer jeg få ut alt jeg er god for. Mor og far tok meg med på skiturer da jeg var barn, og organiserte treninger i klubb fra jeg var åtte.

Jeg drev også med fotball i barne- og ungdomsårene, forteller Krogh.

Fotballen rullet, han hver sommer på Tverrelvdalen IL aldersbestemt og videre på idrettslagets A-lag til og med junior­ alder. Han deltok ofte på trening og spilte noen kamper som senior.

Finn-Hågen Krogh. VM-2017 Lahti, Medalje i stafett for Norge. Foto: Arild Krogh

Et talent blir til Finn-Hågen forteller at han aldri har tenkt over at han var spesielt talentfull som barn.

– Det var egentlig da jeg begynte å trene mer systematisk som junior at jeg begynte å ta steg mot å bli bedre og bedre. Jeg husker ikke akkurat når jeg vant mitt første renn, men jeg gikk et kretsrenn I Alta på ca. tre kilometer skøyting hvor jeg hadde forhåndsfavoritt Håvard Nome på startnummeret bak meg. Målet var å ikke bli tatt igjen av han. Da jeg kom til mål hadde han ikke tatt meg igjen, og jeg kunne telle sekundene før han kom til mål. Jeg klarte akkurat å slå han.

Familien har betydd alt Finn-Hågens far Arild er en sann altmuligmann som gjennom årene har smurt utallige par ski, kjørt til skirenn i Finnmark og Nord-Norge, kjørt løyper og støttet opp på alle mulige måter. Mor Ragnhild har alltid stått parat med rene og tørre klær til trening og skirenn. Matlaging med kakaokvelds som høydepunkt etter mang en trening i kalde vinterkvelder. Kjøring til skitreninger, og ikke minst gitt han støtte og trygghet i hans valg.

– Familien har betydd alt for meg. Miljøet i Tverrelvdalen IL, og skimiljøet med de andre klubbene i Alta hvor fellestreningene gjorde det morsommere å trene, har vært viktig for meg. Det er viktig at man får et miljø tidlig. I tillegg var Terje Opgård med på både hovedlandsrenn og nord-norsk mesterskap fra 15-16 års alder som smører og støttespiller og fortsatte videre inn i junioralder som trener i blant annet Nordlysbyen-Ski, samt reiseleder og smører i junior og seniorårene. Å bli stadig bedre For de aller fleste svinger motivasjonen litt, også hos idrettsutøvere. For Finn-Hågen har idretten vært den desidert største interessen gjennom livet. Hos han ligger den grunnleggende motivasjonen i bunn.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 81

Tre stjerner på ett brett. Finn-Hågen Krogh, Håvard Klemetsen og Petter Eliassen. Foto: Rolf Edmund Lund

– Det å bli stadig bedre er nok bare en naturlig måte å tenke på for alle som driver med idrett. Jeg har konkurranseinstinkt og er god på å få ut maksimalt av krefter I konkurranser.

Idrettsgleden – Da jeg var liten var det artigste med treningen å bli igjen etter trening for så å spurte mot de andre på oppløpet. Gang på gang. Ble man slått, var det å prøve på nytt. Nå når jeg har blitt eldre er det fortsatt disse små duellene jeg synes er det aller morsomste med treningen. Det å spurte mot de andre som er med på ski- eller rulleskituren. En rolig rulleskitur hjemme i Alta med Petter Eliassen kan fort bli til et kraftig spurtoppgjør der vi avtaler at for eksempel neste skilt langs veien er mål.

Et viktig treningfellesskap Skiklubbene i Alta har siden 2002 hatt et treningsfellesskap fra junioralder som heter Nordlysbyen-Ski. Da Finn-Hågen kom med der utviklet han seg mye, det hadde sin bakgrunn i at han konkurrerte på trening med eldre junior-løpere. Han utviklet et godt kamerat-fellesskap på tvers av kjønnene og trente sammen med de som satset videre på langrenn i byen. Alta videregående skoles toppidrettstilbud ble et sted der Finn-Hågen egentlig ville utvikle seg som fotballspiller, men på grunn av at det var så mange søkere på fotball ble det andrevalget langrenn. Det er nok mange som er glad for det i dag. Prestasjonene som andre års junior M-18 med blant annet NM gull i fristil og seier i norgescupfinalen ga 2. plass sammenlagt og var ­billetten 82

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

inn på Juniorlandslaget hvor han stabiliserte seg blant landets beste juniorer.

Flyttet til Meråker Krogh tok et valg som 20åring og flyttet til Meråker, hvor han inn i senioralder satset langrenn med plass på rekruttlandslaget og studier ved Høgskolen i Nord-­ Trøndelag avdeling Meråker, hvor grunnfag idrett sto på planen i to år.

Tour de Ski Finn-Hågen Kroghs første mål sesongen 2019 - 2020 er å prestere bra i Tour de Ski. – For å komme dit må jeg gjøre det bra i verdens­ cuprenn før jul. Forventning­ ene mine er å gå mange jevnt gode skirenn og å unngå de tunge dagene der man taper for mye tid. For å klare dette har jeg lagt inn flere, lengre, turer i treningen og flere intervaller med lange drag.

De som kommer etter For å motivere k ­ommende langrennsløpere vil FinnHågen Krogh anbefale mye trening over flere år for å bli god. Han sier at man ­alltid vil møte på noen tunge perioder.

– Da kan det være lurt å ha en slags favoritt-økt som man syns er morsom, som man kan ta fram for å finne litt glede igjen. Typisk noe man er god til. For meg er favoritten å trene mye hurtighet, spesielt i skøyting.

Det kan også være noe helt annet en langrennstrening, så lenge man finner igjen gleden.

FINN-HÅGEN KROGH Født 6. september 1990 i Alta, representerer Tverrelvdalen IL og hans hittil beste prestasjoner i skisporet var da han ble verdensmester i 4 x 10 km stafett sammen med Didrik Tønseth, Niklas Dyrhaug og Martin Johnsrud Sundby for Norge under VM i Lahti 2017, hvor han gikk ankeretappen mot Russlands ­Sergej Ustjugov. Det ble en thriller, en utrolig spennende stafett. Videre ble Finn-Hågen verdensmester på lagsprint i VM 2015 i Falun, sammen med Petter Northug. Han tok også individuell VM-medalje i bronse på Skiathlon 15/15km (skibytte) under Lathi VM 2017.

VM på ski 1. plass stafett VM-2017, Lahti 1. plass lag-sprint VM-2015, Falun 3. plass skiatlon 15/15km VM-2017 Lahti 4. plass sprint VM-2017, Lahti 5. plass 15km fristil VM-2015, Falun Junior-VM på ski 1. plass stafett junior-VM-2010, Hinterzarten 3. plass stafett junior-VM-2009 Praz de Lys 3. plass skiatlon 10/10km junior-VM-2010, Hinterzarten.

Verdenscupen i langrenn 1. plass sammenlagt i verdens-cupen i sprint, 2015 3. plass verdenscupen sammenlagt 2016 3. plass verdenscupen i Sprint, sammenlagt 2016 8 seiere i verdenscupen 27 pall-plasser i verdenscup Tour de ski 2.plass Tour de ski 2016 NM 1. plass sprint fristil NM-2017, Tromsø 1. plass sprint fristil NM-2019, Meråker 2. plass fristil 15km NM-2013, Hamar, Gåsbu 2. plass sprint fristil NM-2014 Lillehammer 3. plass skiathlon 15/15km NM-2018 Hamar, Gåsbu IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 83

Morten Blien

Vannmannen Morten Blien.

Foto: Jan Helmer Olsen

84

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R

Morten er en ekte vannmann som elsker fart og spenning.

Foto: Jan Helmer Olsen

To år gammel hadde han for første gang en snøscooter mellom beina. Som barn drev han med fotball og svømming, da han ble eldre tok motorsporten over. Første seieren var å bli norgesmester i dragracing. Året var 2006.

Helt fantastisk Da Morten stilte til start i NM dragracing i Meråker opplevde han å bli norgesmester. Med trening tre til fire ganger per uke i mange år ble arbeidet kronet med seier. Senere ble det stadig flere utmerkelser. Følelsen av å vinne beskriver han som helt fantastisk. Å lykkes med sine mål – Jeg skjønte at jeg hadde et talent da alle sa til meg at når du får et ordentlig kjøretøy kommer du til å vinne, dette var rundt år 2000, forteller Blien. Han sier at det beste med å kjøre scooter på vann er den mestringsfølelsen av å få til noe som egentlig ikke skal gå. Som ungdom var det å treffe venner på trening, og å reise rundt på stevner hvor han stadig traff nye mennesker, det som virkelig ga idrettsglede. Med faren og resten av familien som støtteapparat gjennom alle år har han lyktes innen watercross, dragracing og bakkecross. I dag er også gleden slik den var da han var yng­ re, det er det å treffe gamle venner og bli kjent med nye mennesker som gleder han mest.

– Det var slitsomt å nå målene jeg satte, men jo mer jeg måtte slite jo lykkeligere ble jeg da jeg vant.

Premiesamlingen. Det har blitt noen utmerk­ elser gjennom årene. Foto: Privat

MORTEN BLIEN Født 10. juli 1985. Tanaværingen vant NM i dragracing i 2006, og ble norgesmester i bakkecross samme år. I 2015 , 2016 og 2019 ble han europamester i watercross, og vant NM i 2014, 2017 og 2018 i watercross. Han har lagt planer om nok en sesong, ­siden vil tiden vise om han fortsetter.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 85

Sigurd Rushfeldt

Trente og lyktes Her er Sigurd sammen med Ole Gunnar Solskjær i en av hans mange kamper på landslaget.

Foto: Privat

86

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Foto: Wikipedia

Han har alltid vært interessert i idrett, i barneårene begynte han med fotball bare seks år gammel. I tillegg drev han med en rekke andre idretter som håndball, friidrett og ski opp i tenårene. Tennis, badminton, squash og sjakk er heller ikke ukjente grener for Rushfeldt.

Idrettsglede – Jeg var veldig aktiv som barn og trente mye, men mest fotball. Idrettsglede var fellestreninger, turneringer og ulike utfordringer. Jeg har alltid likt å trene, for meg ga en to timers økt i Vadsøhallen med fotballspilling ekte idrettsglede. Det å trene og å lykkes sammen med andre har alltid gitt meg noe ekstra.

Fremgang gjennom trening Rushfeldt startet å satse skikkelig på fotball i 13-års alderen.

– Jeg hadde vel et bra talent, men aldri noe fantastisk. Min fremgang kom gjennom trening. Selv om jeg ikke satset fotball for fullt før tenårene, trente jeg mye fotball før den tid. Spesielt på egenhånd og på løkka.

Et ønske om å bli god Sigurd forteller at han hadde et sterkt ønske om å bli god.

– Heldigvis fikk jeg tidlig forståelse av at fremgang kommer ikke av seg selv.

Min største styrke tror jeg var gjennomføringskraft. Jeg orket rett og slett å trene. Familien har alltid hjulpet meg, de har vært mine viktigste støttespillere, sier han. Det er ingen tvil om at å ha foreldre som kjører til trening, ordner ordentlig mat og utstyr er noe av det som skal til for at man skal kunne konsentrere seg om trening.

Klubbenes betydning – Vadsø turn var min klubb gjennom oppveksten, og den var viktig. Vi hadde et godt miljø, gode trenere og ikke minst hadde vi mulighet å få trene litt ekstra ved at vi kom oss inn i en gymsal eller hall. Norild spilte jeg for bare ett år, men det var et viktig år med et bra lag. Jeg ble voksen der. I tillegg trente jeg med flere klubber i alderen 15-18 år. Det ga meg voksenfotball og nok trening. Vadsø turn hadde også håndball og friidrett Å vinne Det er ikke lett å trekke frem enkelt-øyeblikk når vi spør hvilke han vil fortelle om.

– Jeg må egentlig si alle, på forskjellige måter og til forskjellige tider. Å vinne cupgull med TIL var større enn å vinne det med Rosenborg eller Austria Wien.

Det var stort og lærerikt å spille syv år i utlandet. Champions League med RBK var fantastisk, der hevdet vi oss mot Europas beste lag. Samt fine opplevelser med landslaget. Målrekord og sølv og bronse med TIL henger også høyt. Tiden i Austria Wien var veldig fin med to seiere og tre cup-titler samt Europacup.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 87

Sigurd har scoret for TIL og feirer i regnværet.

Foto: Privat

88

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Sportssjef Etter en karriere som fotballproff er Sigurd Rushfeldt på langt nær ferdig med idretten, i dag arbeider han ved Norges toppidrettsgymnas som sportssjef og daglig leder. For han er idrettsglede å se på idrett, være med som trener og å fortsatt drive litt med fotball selv.

En gang i uka møtes en kompisgjeng for å spille. I tillegg løper han litt og driver med annen idrett som squash, ski, tennis og sjakk når anledningen byr seg.

Tilrettelegger for ungdom Han jobber for å få nordnorsk ungdom opp og frem i idretten.

– Jeg håper og tror at vi i nord skal kunne tilrettelegge tilbud gode nok for vår ungdom slik at vi ikke mister de største talentene sørover.

Jeg er fullt involvert i idrett fortsatt og tenker ikke å slutte med det.

SIGURD RUSHFELDT Født 11. desember 1972. Fotballspiller fra Vadsø. Rushfeldt har spilt 38 kamper for det norske landslaget, han har spilt for Norild. Tromsø, Birmingham, Rosenborg, Racing Santander, Rosenborg, Austria Wien og Lyngen/Karnes. Scoringsrekorden med 172 mål ble satt 29. mai 2011. Sigurd lå ett mål bak rekorden til Harald Martin Brattbakk før kampen mot Brann hjemme på Alfheim. Kampen ble en festforestilling av Tromsø, som til slutt vant 4-0. Sigurd sørget for en historisk kveld på Alfheim stadion da han scoret hat-trick, og med det både tok scoringsrekorden og samtidig ble den eldste spilleren som har scoret hat-trick i norsk eliteserie.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 89

Arne Ulvang

Det må komme fra hjertet

Foto: Roger Albrigtsen

Arne Ulvang er opptatt av at man må like det man holder på med.

90

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Gjenreisningstida var sjelsettende for hvordan idretten ser ut i Finnmark i dag.

Idretten, som tidligere var mer i enkelte forbund, ble allemannseie.

Oppblomstring etter krigen I samtale med Arne Ulvang treffer man en kar som virkelig brenner for idretten i nord. Det er liten tvil om at årene like etter krigen var viktige for hvordan idretten i fylket ser ut i dag, i disse årene fikk man en stemning blant folket som er selve grunnfjellet i idrettsglede, samfunnsbygging og fellesskap.

– Det er viktig å få frem den stemningen som kom i 1945-1946. Folk trer frem på arenaen som en samfunnsbyggende faktor. Dette preget min generasjon.

Dugnadsånden og idrettsgleden har sitt opphav i oppblomstringen av fellesskapet som idretten var med å skape. Det var dugnad, idrettsglede og samhold, vi trente fra morgen til kveld og hadde A-, B- og C-lag. Det var kø for å slippe til.

Idretten ble en folkebevegelse etter krigen som omfattet alle. Et samhold som gikk ut over klassebegrepet.

Dugnadsånden svekket Arne Ulvang opplever at oppslutningen om idrett i dag har gått tilbake.

– Man har ikke den samme begeistringa for å skape noe felles. Dugnadsånden er ikke som før, man kan betale seg unna.

Selvsagt har samfunnet har forandret seg økonomisk og ting er lagt bedre til rette.

Da vi var unge delte vi fotballsko og vi hadde ikke drakter. I dag har man godt utstyr og store anlegg. Men har det skapt større aktivitet?

Savner samtalene Ulvang savner mest det å samtale når man skulle skape noe.

– I dag skjer det meste via sms og ­Facebook. Vi har fått et sånn Facebooksamfunn som gjør at man møtes ikke og forbereder ikke slik som før. Jeg tror man ikke får et personlig forhold til det.

Må komme fra hjertet Arne er først og fremst praktiker som trener, han har hatt trenerrollen i 60 år.

– Innerst inne er jeg trener og da er kontakten du har med de du leder viktig.

Kanskje er det fordi jeg er gammel at jeg har en oppfatning av at når det personlige plan blir borte, mister vi noe. Til syvende og sist må det komme fra hjertet, du må like det du holder på med. Om du ikke har et personlig forhold til det blir det ikke varig.

Den indre motivasjonen er Alfa og Omega.

ARNE ULVANG Født 24. juni 1936. Ulvang har alltid vært brennende opptatt av trenerrollen. I 2018 mottok han Norges skiforbunds høyeste utmerkelse for sin enorme innsats for skiidretten lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det er som trener i Kirkenes og Øst-Finnmark Arne har gjort seg bemerket, han har vært en klippe i skimiljøet i Kirkenes i generasjoner. Han har hatt mange verv i skiidretten, spesielt lokalt og i krets. Han startet sin karriere innen skiidretten med ansvar for skiidretten i hele Nord-Norge og senere som områdesjef for Øst- og VestFinnmark skikretser. Han har også vært i det internasjonale skiforbundet. Samarbeidet på Nordkalotten ligger hjertet nært.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 91

Kristin Størmer Steira

Viljesterk og treningsvillig En glede over friluftsliv gjennom oppveksten i en aktiv familie bidro sterkt til at interessen for ski og idrett kom svært tidlig. Som barn satt hun i pulk før hun ble dratt etter hund og til slutt gikk Kristin på egne ben. Skiturer etter skoletid var en naturlig del av hverdagen.

Med naturen utenfor døra Kristin forteller at det å vokse opp i en liten bygd med naturen rett utenfor døra, samt å være en del av familien som var glad i å være på tur, gjorde at hun ble glad i å gå på ski, løpe og drive idrett.

– Det meste av lek skjedde ute i bygda sammen med andre unge i alle a ­ ldre.

Etter hvert ble det ski- og løpekaruseller, treninger med idrettslaget Forsøk og konkurranser rundt om i fylket. Jeg spilte fotball og drev med friidrett, i tillegg spilte vi basketball, volleyball, svømte og gikk på jakt på fritiden.

Fra kretsrenn til NNM Da Kristin vokste opp var det ikke så veldig mange som gikk på ski i fylket. Hun gikk fra å vinne kretsrenn til å delta i NNM og hovedlandsrenn.

– Jeg husker ikke noe særlig av de første rennene jeg vant, men da jeg var 12 og deltok i NNM og senere i Hovedlandsrenn som 14-15-åring skjønte jeg at jeg var ganske høyt oppe i min klasse i Norge. Men under det første NNM som 12-åring i Tromsø var jeg veldig nervøs, startet altfor hardt og var ganske skuffet over å bli nummer to.

Støtten fra familien Familien var svært viktig for Kristin under oppveksten. Da hun ble eldre stilte de opp sent og tidlig for å smøre ski, kjøre løyper og reise rundt på konkurranser. Hun satte seg stadig nye mål og jobbet hardt for å nå dem. Treningsgleden var en del av det hele og når hun presterte bra i konkurranser ble motivasjonen drivstoffet som holdt henne gående.

92

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Verdenscuprenn i Polen.

Foto: Slawek/ Wikimedia Commons

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R 93

Startet tidlig. Her er hun på tur med familien. Kristin går på ski bak pulken hvor lillesøster Nina sitter.

Foto: Privat

94

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

IL Forsøk - Klubben i hjertet – IL Forsøk var veldig viktig for meg, og jeg tror ikke jeg hadde nådd så langt uten trener Tor Inge Helander og trenings­kompis Knut-Øyvind Johansen, vi trente sammen, var på turer og ble veldig nært knyttet. De første årene som senior gikk jeg for Høybråten og Stovner, jeg trengte en trenings­gruppe da jeg flyttet til Oslo, og der ble jeg godt tatt vare på. Da jeg etablerte meg på landslaget gikk jeg tilbake til IL Forsøk, fordi det er klubben som har stått mitt hjerte nærmest.

Kristins styrker – Tror jeg har en god evne til å tenke positivt, være pragmatisk og ikke la ting påvirke meg unødvendig mye. Evnen til å se fremover heller enn å dvele med fortiden har også kommet godt med.

Det å få lov til å drive med det jeg likte best, sammen med mennesker som betyr mye for meg. Som ung utøver husker jeg godt OL i Albertville, med Vegard ­Ulvang som en av forbildene.

KRISTIN STØRMER STEIRA Født 30. april 1981.

Langrennsløper.

Representerte IL Forsøk, Tana.

Enkeltseirer i verdenscupen: 3 – 15 km dobbelt jaktstart, Pragelato 2005 15 km fellesstart fri teknikk, La Clusaz 2008 15 km skiathlon, Sotsji 2013 Olympiske-medaljer 1 gull, 1 bronse, VM 3 gull, 2 sølv, 3 bronse

Idrettsgleden Som barn og ungdom var idrettsglede å dra på fellestreninger og samlinger sammen med venner, gjøre det hun likte aller best, om det var ski, friidrett eller fotball.

– Turene er det jeg husker best og likte best, sier Kristin. Som toppidretts­ utøver i voksen alder er det mye av det samme hun forbinder med idrettsglede.

– Å være på samling sammen med gode venninner, konkurranser og særlig spenningen rundt mesterskap, lade opp på høydesamlinger i Seiser Alm Italia, vite at jeg hadde gjort det jeg kunne for å gå så fort som mulig. Jeg tror det viktigste er å beholde gleden i idretten, ikke la det bli for mye alvor, huske at dette er lek og et privilegium å få kunne drive med det man er glad i.

Store øyeblikk – Det har vært mange store øyeblikk, men skal jeg trekke frem noen få vil nok stafettgullene i OL 2010 Vancouver og VM 2011 Oslo, samt bronsen i OL 2014 i Sochi være det som huskes best.

Jobber med idrett I dag arbeider Kristin som daglig leder for Norges toppidrettsgymnas Kompetanse, her har hun et stort fokus på å hjelpe Kina med et prosjekt for å få frem langrenns-utøvere til de skal ha OL på hjemmebane i 2022. Hun holder seg aktiv med løpeturer og turer i fjellet sammen med familien. Vinterstid står skiturer på timeplanen, både med og uten pulk.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 95

Ailo Gaup

Skulket gymtimene

Ailos nest siste konkurranse i karrieren. Ullevi stadion 2008. 1. plass.

Foto: Kenneth Pedersen

96

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R

Brasil 2007. Ailo Gaup ble verdensmester sammenlagt. Men kroppen var ødelagt. Foto: Arild Brun Kjeldaas

Interessen for motocross og freestyle motocross kom da han så et motiv av to små barn på minimotorsykler i et puslespill da han var liten gutt. Han ble fascinert og begynte å lete etter flere bilder og mer informasjon i ulike bladhyller.

Magiske forbilder Som barn og ungdom var han innom både fotball og langrenn, men da de jevn­aldrende allerede var godt i gang fikk han bare en nedtur av det. Et av Gaups idoler, Roy Snell­ ingen, var i 10 år Norges beste motocrossfører med EM-sølv, 6. plass i VM og 20 NM-titler.

Ailo brukte å gjøre opptak av Roy Snellingen fra Sportsrevyen.

– Han var magisk. Etter hvert lærte jeg meg navnene på mange andre inter­ nasjonale kjørere og begynte å lese om dem. Jeg skulka hver gymtime der det skulle sparkes fotball. Jeg skatet fram til jeg fikk lov å kjøre motorsykkel på bane.

Hard trening og godt støtteapparat Ailo likte å stå opp tidlig og starte dagen med trening rett etter en rask frokost.

– Så hadde jeg min andre økt etter lunsj og som regel en økt om kvelden. Helst to økter på sykkel hver dag og en fysisk økt. Det kunne være alt fra intervaller, styrke, utholdenhet, motorikk, turn og så videre. I tillegg til all treningen hadde han et godt støtteapparat i familien.

– Mamma og pappa støttet meg mer enn noen. Faren min kjørte meg til treninger når som helst, det var lange avstander. For å konkurrere måtte vi reise flere titalls mil hver helg. Noen ganger flere hundre. Han gjorde alt han kunne og mer til, og var mer opptatt av at jeg skulle ha det morsomt enn at jeg skulle gjøre det bra. Begge foreldrene mine sto på i mange år for at jeg skulle få drive med det jeg syns var morsomt. Når jeg ble proff ble det selvfølgelig annerledes, men de var alltid der i bakgrunnen og hjalp meg med det som fulgte med den tilværelsen.

Den første seieren Ailo mener at han fikk sin første premie i et klubbløp i Alta.

– Akkurat det husker jeg ikke så godt, alle fikk nemlig premie, men jeg husker når jeg IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 97

Ailo tester rampehopping for første og siste gang siden han la opp, fem år tidligere.

Foto: Jan Egil Aars

slo Kai Rune Tangen i et klubbløp. Han var ett år eldre enn meg, stor, sterk og uthold­ ende. Han var den beste i Nord-Norge og en av landets aller beste, så det var stort.

Full kontroll Gjennom årene har Ailo Gaup hatt mange skader, freestyle motocross regnes som en av de farligste idrettene i verden. Men Ailo var ikke redd.

– Jeg var ikke spesielt redd da jeg kjørte, men jeg kunne bli stressa foran farlige treningsøkter, når jeg tenkte på nye triks spesielt. Jeg visualiserte dem helt til jeg omtrent klarte å utføre dem, før jeg i det hele tatt hadde prøvd, så det tok litt energi. Før konkurranser var jeg alltid nervøs, men det slapp taket i det jeg kjørte inn i arenaen. Det 98

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

var nok fordi jeg forberedte meg godt. Jeg likte å ha kontroll på noe som var så farlig som det jo var. Jeg elsket å rulle inn i stadionene med alle øynene retta mot meg, der jeg skulle kjøre så hardt, og så farlig som jeg kunne, uten å miste kontrollen.

Gode minner I begynnelsen handla alt om å delta, Ailo var ikke så glad i å konkurrere.

– Jeg husker fortsatt kveldstreningene under flomlys i Alta om høsten. Jeg lata som det var en fullsatt stadion jeg kjørte på. Jeg husker turene med foreldrene mine som barn. Samholdet mellom kjørerne og det å ha noen å dele interesser med var utrolig fint. Jeg regner med at alle profesjonelle idrettsutøvere har gode minner fra barneog ungdomsidrett. Jeg drev med det jeg likte aller best, men til tross for det så er det anner­ledes å være proff enn å være amatør.

Trener til han dør Da han la opp i 2008 slutta Ailo å trene i to måneder.

– Da skjønte jeg at dette bør jeg egentlig gjøre resten av livet, selv om jeg ikke får noe for det. Jeg regner med å trene til jeg dør, og har som mål å bli jævlig gammel.

Nå liker jeg å mosjonere. Jeg har hatt en del operasjoner på gamle skader i albuer og knær i det siste, nå om dagen trener jeg veldig mye for å rekonvalesere så raskt som mulig fra operasjonene. Jeg trener hver dag og ligger og iser ned kroppsdelene etterpå.

Verdensmester med åpent beinbrudd Han er usikker på hva som er det største han har opplevd i freestyle motocross.

– Men jeg har reist rundt i verden og fått opplevd en del. Jeg har oppnådd gode resultater i det jeg syns var aller mest morsomt, og jeg har møtt masse interessante folk. Resultatmessig var det en stor lettelse å vinne VM i 2007. Etter å ha kommet fra en karrieretruende skade kjørte jeg meg gradvis opp på resultatlistene gjennom året, skada meg på nytt, men vant allikevel med åpent beinbrudd i handa, en ødelagt knoke, brudd i skuldra, avrevet biceps og noen andre greier. Jeg var gåen, men klarte det likevel.

Motorsykkelkarrieren førte Ailo rundt i verden, alt fra Kalahariørkenen til Las Vegas.

– Jeg har vært på farlige steder, vakre steder, og steder jeg ikke ville reist til i dag.

Hele følelsesregisteret har fått kjørt seg på disse turene.

AILO GAUP Født 22. januar 1979. Tidligere freestyle motocross-utøver i verdensklasse. Ailo regnes som en innovatør innen freestyle motocross. Gjennom årene har han utviklet en rekke triks innen idretten. Som 12-åring hadde han spart opp nok penger til å kjøpe sin første cross-sykkel. Ailo Gaup er født i Tromsø med oppvekst i Masi, Tromsø og Alta. Han har vunnet to World Cuper, to verdensmesterskap og alle norske mesterskap i freestyle motocross. Ailo Gaup la opp proffkarrieren i 2008 etter en komplisert skulder­operasjon, men har fortsatt med motocross på fritidsbasis siden den gang. Han markeds­fører egen kleskolleksjon og er også å finne på scenen som foredragsholder.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 99

Anna Odine Strøm

Hopping er befriende.

Det er ren glede.

Anna Odine karakteriserer seg som et aktivt barn, under oppveksten drev hun med flere idretter. Ski, fotball og friidrett var av interessene, men det skulle bli hoppingen som ble hennes idrett.

Lei av å vente – Jeg fikk min interesse for hopp gjennom min eldre bror. Etter langrenns-treningen dro han og pappa bort i hoppbakken, da jeg måtte vente til de var ferdige der før vi kunne dra hjem. Etter hvert begynte jeg å bli lei av å vente, jeg ble heller med å hoppe, forteller Anna Odine. Hun var rundt seks år gammel da hun gjorde sine første hopp, først på langrennsski før hoppskiene kom på.

– Jeg falt mye ettersom jeg brukte langrennsski en stund, men jeg ville raskt opp i større bakker.

VM i Seefeld. Anna til høyre sammen med Andreas Stjernen, Maren Lundby og Robert Johansson.

Foto: Norges Skiforbund.

100

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Treningssamling 2015 i K90 Örnsköldsvik.

Foto: Svein Erik Danielsen

Anna sammen med klubbkompis Stian Danielsen og lillebror Eidar i midten. Foto: Svein Erik Danielsen

En bedre utgave av seg selv Når vi spør Anna Odine om hvorfor hun valgte å bli en aktiv idrettsutøver, kommer svaret kjapt.

– Å bli idrettsutøver er vel egentlig ikke noe valg man tar. I mitt hode er det bare slik at jeg fremdeles jobber på samme sti som jeg gjorde da jeg var barn, jeg har bare ikke valgt å slutte. Jeg liker utfordringen som kommer med å være utøver. Det å alltid kunne bli bedre, å alltid kunne lære og, ikke minst, det å alltid kunne jobbe for å bli en bedre utgave av seg selv. Jeg bruker alltid å si at jeg prøver å være den beste versjonen av meg selv, fordi jeg mener det er viktig. Det vil jeg tro er positivt. Jeg blir ofte fortalt at jeg er sta. Vet ikke om det er positivt eller ikke. Begge deler kanskje. Jeg prøver også å være tålmodig, selv om det er noe jeg ikke er veldig god på, og snill, bry meg om folk, og prøver å gjøre andre bedre gjennom å alltid se det beste i dem. Dette er noen av mine personlige mål, og noe jeg konstant prøver å jobbe med. Jeg gjør alltid mitt beste, alltid.

Talent – Jeg må være så ærlig å si at jeg ikke helt tror på talent, i hvert fall ikke så snart ungdomsidretten begynner. Talent kan gjøre mye i barneidretten, men det er en grunn til at det som oftest snakkes om barnestjernene som aldri når noe sted, hardt arbeid over lang tid slår alt.

Følelsen av å vinne Anna Odine forteller at følelsen av å vinne er noe alle liker, det er bekreftelsen på at man er flink til noe. Denne følelsen er veldig lett å bli avhengig av.

– Jeg var selvfølgelig glad for å ha vunnet, men jeg prøvde å være flink å gratulere de andre, for de hadde sine egne prosjekter som de jobbet med. Bare fordi jeg vant rennet, betydde det ikke at jeg var den beste utøveren, eller personen.

Støtten fra familien I likhet med andre idrettsutøvere vi har snakket med er også Anna Odine glad for støtten fra familien.

– De har støttet meg gjennom alt, det å kunne gi litt tilbake til dem er noe jeg er veldig glad for. De har alltid vært der for meg, og jeg prøver å være der for dem.

Gøy å konkurrere Det å drive idrett handler for henne om å utvikle seg som person like mye som utøver.

– Det å være en del av et lag gjør det mye morsommere å holde på. Det er lettere IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 101

gjennomføre alle de tingene som er mer utfordrende når man er sammen om det. Det er gøy å konkurrere på høyt nivå, og for å klare det må man være god og jobbe med seg selv.

Klubben i hjertet – Lagkamerater, støtteapparat, familie og klubben, all støtten man får fra folk rundt, og alle som prøver å gjøre det de kan for at jeg skal kunne gjøre det jeg drømmer om, de er uvurderlige. Det er vanskelig å forklare, men Alta IF har alltid vært viktig for meg.

Jeg prøver fremdeles å følge med lagkameratene fra da jeg bodde der, og jeg prøver alltid å ære klubben min. Det er grunnen til at jeg aldri har byttet klubb. Nå er det mange år siden jeg flyttet sørover for å hoppe på ski, men klubben min er fortsatt Alta, klubben i mitt hjerte.

Forbildene Mine forbilder er Maren Lundby og polakken Kamil Stoch, jeg liker måten de jobber på.

De er fantastiske utøvere og Maren er en av de beste personene jeg kjenner. Hun er vår lagkaptein. Hun møter opp på hver trening og i konkurranse, det viser hvorfor hun fortjener all den suksessen hun har hatt, og hvorfor hun fortjener å være lagkaptein.

Det er så mye å lære av henne.

Idrettsglede For Anna Odine Strøm er idrettsglede å være aktiv, leke sammen med andre og nå mål hun har satt seg. Hun prøver hele tiden å bli bedre.

– Idrettsgleden min handler om å utvikle meg selv, akkurat det blir enda bedre hvis jeg klarer å gjøre det sammen med noen. Idrettsglede kommer gjennom å være glad i det man gjør. Det er lett å være glad i å fly. For meg handler det alltid om å ha det gøy.

Lagkamerater er med på å gjøre det meste bedre.

Studenten Hoppingen tar naturlig nok mye tid. Utenom hoppingen studerer hun, men er ikke sikker på om dette studiet er noe hun kommer til å bruke.

– Akkurat nå studerer jeg historie fordi det er noe helt annet enn idrett. I tillegg var det ett av fagene jeg likte best da jeg gikk på videregående.

Granåsen i mars 2015.

NM junior damer.

Norgesmester.

Foto: Svein Erik Danielsen

102

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Trener hver dag Anna Odine trener mye.

– Jeg trener hver dag, men i en tek­ nisk idrett som hopp er kvalitet mye viktigere enn kvantitet. Jeg trener så lenge jeg kan holde kvaliteten på økta oppe. Det varier hele tiden. Dagsform, hvilken økt og hvor jeg ligger an i prosessen er alle variabler som spiller inn på dette. Selvfølgelig også skade og hvilken trening det er.

Lever her og nå Som idrettsutøver lever man virkelig i øyeblikket.

Begynte tidlig. Anna (10) til høyre sammen med lag– Jeg skal være så ærlig å si at jeg venninne Mia Danielsen (9). Foto: Svein Erik Danielsen ikke vet hva jeg gjør om 10 år. Jeg har ikke planlagt så langt frem fordi det er lettere som utøver å bare gjøre det beste man kan her og nå, i håp om at man en dag vil lykkes. Om jeg fremdeles er sunn og frisk, og har lyst, da er det klart at jeg driver med skihopping om jeg kan, men jeg må kunne være så ærlig å si at om jeg ikke har lyst, så kommer jeg ikke til å gjøre det.

Svever videre – Ett av de største øyeblikkene jeg har opplevd må være min første pall i Japan, da Maren vant og jeg ble nummer to. Ett annet var å ta medalje i lag-VM, det var helt spesielt. Det kjennes fremdeles som en drøm. Det er noe av det beste, og verste, jeg har opplevd som utøver. Jeg hoppet først, som betyr at jeg var først ferdig med min del, og da var det bare å vente på at de andre skulle hoppe. Da har man ikke lyst til å bygge forventninger om noe så bra, men samtidig ser man jo at det er nærmere og nærmere at det kan gå, og nervøsiteten gjorde meg nesten uvel. Gleden etter det var helt spesiell da, det er noe man kun opplever når man lykkes som lag, avslutter Anna Odine Strøm. Sesongåpning på Lillehammer er det første som står på planen denne vinteren, i tillegg til en helg i Tyskland.

ANNA ODINE STRØM Født 17. april 1998 i Alta. Skihopper. Representerer Alta Idrettsforening. Under Junior-VM på ski 2015 i Almaty endte Strøm som beste nordmann med femteplass, og ble derfor tatt ut i den norske troppen til Ski-VM 2015 i Falun. Hun deltok i vinter-OL for ungdom 2016, i øvelsen kombinert stafett fikk hun sølv sammen med Vebjørn Hegdal, Einar Lurås Oftebro, Marius Lindvik og Martine Engebretsen. I tillegg kom hun på sjetteplass individuelt, og sjetteplass i konkurransen for mikslag. Under junior-VM på ski 2018 i Kandersteg vant hun gull i konkurransen for mikslag, sammen med Silje Opseth, Fredrik Villumstad og Marius Lindvik. Hun tok også bronsemedalje i den individuelle konkurransen. Under VM 2019 i Seefeld hoppet Strøm på det norske laget som tok bronse i lagkonkurransen. De øvrige på laget Ingebjørg Saglien Bråten, Silje Opseth og Maren Lundby.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 103

Vegard Ulvang

Ha tro på deg selv Man kan trygt si at Vegard Ulvang har vokst opp i en idrettsfamilie. Foreldrene Arne og Ingrid tok guttene tidlig med på skiturer i marka.

Aktiv barndom Et aktivt og godt idrettsmiljø i Kirkenes førte med seg deltagelse innen fotball, friidrett, orientering, turn og ski.

– Jeg var like aktiv som foreldrene mine og guttene i gata, kanskje litt mer. I Kirkenes var det slik at mange spilte fotball, noen få gikk på ski og færre drev orientering.

For meg har mine foreldre betydd alt, vi har vært et familieprosjekt, forteller Vegard.

Han husker godt barnas skidag på Sandnes utenfor Kirkenes som ett av de første renn han vant. Etter det rennet kom han stort sett alltid først inn til mål.

Ulvang-brødrene ble et begrep da Vegard, Kjetil og Morten var på topp innen turn. Her er guttene på skitur med pappa Arne.

Foto: Privat

104

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Som regel så konkurrentene ryggen hans der han fosset mot mål.

Foto: Privat

Gymlærere Det var nok ikke skjebnen som gjorde at Vegard tidlig begynte å hevde seg på ski.

Med en far og mor som gjennom hele livet har hatt idretten og fysisk aktivitet på timeplanen, falt ikke eplet langt fra stammen. Både Arne og Ingrid Ulvang var gymnastikklærere i sine yrkesaktive liv, interessen for trening har fulgt dem frem til i dag.

– Faren min har vært den viktigste å diskutere med i alle år, i en alder av 85 er han helt oppdatert på alt som rører seg rundt trening.

Turnforening og skiklubb Under oppveksten var det i Kirkenes Idrettsforening Vegard stadig markerte seg som utøver, i tillegg var han som elleveåring med på å etablere turnforeningen, året var 1974. Som om ikke det var nok ble han en av de som etablerte Kirkenes og Omegn Skiklubb. Klubben ble stiftet 24. august 1989. Klubben ble etablert av Kirkenes Idrettsforening og Sandnes Idrettslag for å få til en felles satsning for langrennsmiljøet i Sør-Varanger. Både Vegard Ulvang, Krister Sørgård og John Kristian Dahl hadde sitt utgangspunkt i klubben.

Mestringsglede Idrettsglede er mestringsglede for Vegard.

– Det å få til en ny turnøvelse, en bevegelse, en teknikk og løpe fortere er terskler man går over og gleder man opplever hver dag. Du motiveres av fremgang, du må øve på og plutselig kjenner du at det sitter. Det er aldri for sent å mestre nye ting.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 105

Ulvang var tidlig ute i sporet, her er mamma Ingrid med på å legge grunnlaget.

Foto: Privat

106

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Store øyeblikk Vegard fikk en like god følelse da han vant barneskirenn og ungdomsrenn som å komme inn først over målstreken på nasjonalt nivå.

– Men jeg kommer ikke utenom Albertville-OL i 1992 når jeg ser tilbake på store øyeblikk. Det var mye som skulle klaffe, man vet at det er fire år til neste sjanse. Det å takle store løp er en mestring, noe man øver på. Det er ikke alltid du får det til første gang.

Tro på deg selv Vegard forteller at når det handler om talent skjønner du ikke det før du er der.

– Det er lov å ha drømmer og mål, det hadde jeg tidlig. Jeg ble inspirert av de eldre og av gutta i gata. Vi hadde mange gode idrettsutøvere å se opp til. Du må bygge selvtillit og tro på deg selv, du tar valg allerede når du går på ungdoms­ skolene og over i juniorklassen før du blir senior. Det er mange som gir seg, men jeg ga meg ikke. Da jeg var 22 virket det uendelig langt frem, men jeg ble motivert av fremgang.

Nøye med detaljer For å prestere slik Vegard har gjort gjennom karrieren som toppidrettsutøver må man være sterk og tålmodig. Man må gå inn for oppgaven.

– Klassiske kjennetegn ved alle utøvere som lykkes er at de er grundige, de går inn for oppgaven og er nøye med detaljer. Det er mange styrker ved å komme fra mindre plasser, i forhold til folketallet i Finnmark har vi produsert mange enere. Det er ingen tvil om at idretten i fylket leverer, vi har ingen grunn til å stå med lua i hånda, avslutter Vegard Ulvang. Han er en helt vanlig kar fra Kirkenes som har gitt mennesker over hele landet idrettsglede og fantastiske idrettsøyeblikk gjennom mange år. Vegard hadde tro på seg selv. Det ga resultater.

VEGARD ULVANG Født 10. oktober 1963 i Kirkenes. Langrennsløper.

Ulvang var aktiv på internasjonalt nivå i perioden 1985–1997.

Olympiske leker Gull, 1992 Albertville, 10 km klassisk • Gull, 1992 Albertville, 30 km klassisk Gull, 1992 Albertville, 4 x 10 km stafett • Sølv, 1992 Albertville, 5 km jaktstart fristil Sølv, 1994 Lillehammer, 4 x 10 km stafett • Bronse, 1988 Calgary, 30 km klassisk Langrenn verdensmesterskap Gull, 1991 Val di Fiemme, 4 x 10 km stafett • Gull, 1993 Falun, 4 x 10 km stafett Sølv, 1989 Lahtis, 30 km klassisk • Sølv, 1993 Falun, 30 km klassisk Bronse, 1987 Oberstdorf, 4 x 10 km stafett • Bronse, 1989 Lahtis, 15 km klassisk Bronse, 1991 Val di Fiemme, 30 km klassisk • Bronse, 1993 Falun, 10 km klassisk IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 107

Krister Sørgård

Et godt skimiljø la grunnlaget Et fantastisk godt skimiljø i Sandnes IL la grunnlaget for at han skulle bli aktiv idrettsutøver, og i likhet med andre utøvere stilte foreldrene opp sent og tidlig med kjøring, smøring og annen hjelp. Faren hans var også treneren i mange år.

Den gode følelsen Gjennom oppveksten drev han også med fotball, orientering og friidrett/skogsløp. Da han var rundt 11-12 bestemte han seg for å bli skiløper på heltid så fort muligheten bød seg. Men før den tid vant han skirenn som femåring og kretsmesterskap som 11-åring.

– Det var stas, jeg fikk den gode følelsen av å gå fort på ski.

Idrettsgleden – Idrettsglede for meg var alle fellestreningene som jeg har deltatt på i alle år. Alle treningssamlinger og konkurranser jeg har deltatt på. Samholdet og vennskapene jeg har utviklet gjennom mange år med mennesker jeg har møtt. Alle opplevelsene jeg har hatt sammen med venner, familie og lagkamerater.

Krister under den årlige samlingen på Sognefjellet i juni 2019.

Foto: Privat

108

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Lysten til å bli bedre – Lysten til hele tiden å bli bedre på kort sikt og drømmen om landslag, mesterskap, var drivkraften når jeg var yngre. Da jeg ble eldre og kom på landslag var det hele tiden ­ønsket om å bli bedre og utvikle meg som motiverte meg mest, forteller Sørgård.

Han påpeker at idrettslagene har hatt veldig mye å si fra han begynte med langrenn.

– Først med Sandnes IL da jeg var yngre og, etter hvert, Kirkenes og Omegn Skiklubb da jeg ble junior. Da KOS ble grunnlagt gikk Vegard Ulvang og jeg for samme klubb, og vi kunne stille på samme lag i NM. Det var stort, og spesielt da vi vant NM stafetten i 1992.

Viljestyrke Han så på seg selv som idrettsutøver fra han var 11 år og gjør det fortsatt i en alder av 49.

– Jeg hadde, og har, sterk vilje. Jeg har aldri brutt et løp, og har alltid presset meg selv ekstremt hardt. Det gjør jeg fortsatt. Vegard Ulvang har alltid vært det største forbildet, men det er alltid jeg selv som har hatt lyst og inspirasjon til å drive med toppidrett.

Motivasjon Krister kommer med noen gode råd for å beholde motivasjonen når man driver med idrett.

– Ha fokus på deg selv og egen utvikling. Ikke se så mye på alle andre. Alle utvikler seg forskjellig og i ulikt tempo helt til slutten av juniorårene, starten av senior. Først da ser vi hvem som virkelig blir god. Det er viktig å trives og ha det gøy sammen.

Skape resultater I dag er Krister daglig leder for en bilbutikk og regionsjef for tre bilbutikker i Bilia hvor han jobber med BMW. Som leder jobber han med mennesker som skal prestere. Mye av ­jobben hans går ut på å skape resultater gjennom andre.

Trener fortsatt Han trener stort sett hver dag. Mye løping vår, sommer og høst. I tillegg litt om sommeren. Fra september trener han styrke et par ganger i uka.

Når vinteren kommer går han stort sett på ski hver dag og løper tre til fem konkurranser hvert år.

KRISTER SØRGÅRD Født 20. april 1970. Langrennsløper og langrennstrener fra Kirkenes. Sørgård tilhørte norgeseliten fra 1992 til 2001. Han har tatt en rekke medaljer i karrieren.

2. plass verdenscup 50 km klassisk 1996 Gull 15 km jaktstart 1998 Gull stafett 1992 Sølv 30 km langrenn 1998 Sølv stafett 2001 Bronse 30 km langrenn 1993 Bronse 50 km langrenn 1992, 1994, 1999 Krister tester viljen o et lokalt skogsløp. Foto: Privat IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 109

Trond Østgård

Fra fem år til nesten tretti I nesten 30 år var Trond Østgård organisasjonssjef i Finnmark Idrettskrets. Jobben innebar mye administrasjon og tilrettelegging, men også mulighet for å utvikle og å delta i flere spennende arrangementer.

Fotball og håndball Han vokste opp i Brennelv, Porsanger. I barndommen drev han mye med fotball og håndball. Da han var 12 år gammel ble Trond med i Lakselv Idrettslag, hvor han fikk brynt seg på begge idrettene. Fotball om sommeren og håndball om vinteren.

Samhold og idrettsglede Som utøver innen lagidrett satte han samholdet, og det å stadig treffe nye mennesker, høyt. Aktiviteten, og en sterk interesse for idrett, drev han fremover.

– Vi spilte og det å se engelske tippekamper ga motivasjon. Jeg var også på kretslaget i fotball. I håndballen var vi oppe i 2. divisjon, men jeg måtte reise til Karasjok for å gå gymnas og der var det ikke noe håndballmiljø, forteller Trond. Han reiste så i militæret og videre til lærerskolen i Bodø. Etter endt utdanning begynte han å ­jobbe som lærer i perioden fra 1981 til 1986 før han tok påbygning idrett i ett år. En videre ­lærergjerning ble det ikke, men han fikk jobb som rektor og var der i to år før Finnmark Idrettskrets ble den nye arbeidsplassen.

Administrasjon og tilrettelegging Som organisasjonssjef har dagene gått til å administrere og tilrettelegge for idretten i fylket, men han har også fått være med på å utvikle Barents Games, starte opp Olympia­toppen Nord-Norge og tilrettelagt for Arctic Race. Den største idrettslige opplevelsen han hadde var de olympiske leker på Lillehammer hvor en stor dele­gasjon fra Finnmark reiste nedover.

Samarbeid og samhold Finnmark Idrettskrets har mange samarbeidspartnere, av disse er Finnmark fylkeskommune den viktigste.

– Vår viktigste samarbeidspartner er fylkeskommunen og idrettsavdelinga der. De har vi hatt et nært samarbeid med på anleggssiden, de fordeler spillemidler og vi samarbeider om kursing, forteller Trond. Han legger ikke skjul på at det i tillegg til 110

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

t­ekniske spørsmål og henvendelser om kurs og utdanning også har vært konflikter som måtte ryddes opp i. Alvorligere hendelser som underslag og overgrep har han også måttet ta tak i.

– Lagene er juridisk ansvarlig for idretten, og i dialog med dem har vi i de aller ­fleste tilfeller klart å løse utfordringer. Men det er samholdet på tvers av idretter jeg ønsker å trekke frem. Man har hentet instruktører fra ulike idretter og det er alltid et ja å få. Samholdet mellom idrettene i Finnmark oppleves svært godt. Det å skape idrettslig utfoldelse på alle nivå skaper idrettsglede.

Skulle jobbe fem år Trond Østgård skulle egentlig bare jobbe fem år, det ble nesten 30.

– Målet mitt var å jobbe i fem år slik at jeg fikk med meg de olympiske lekene på Lillehammer, men jeg ble noen år, smiler Østgård. Mannen har opplevd store omskiftninger innen norsk idrett og han har mange meninger om idrett. Det er egentlig ikke så rart, han var den organisatoriske idrettssjefen i Finnmark i tre tiår. Å se alle Som person er Trond Østgård en rolig og avbalansert kar.

– Jeg kan bli irritert, men ikke sint. Min styrke ligger på den administrative siden, jeg har forsøkt å være objektiv. Jeg har forsøkt å se alle og å ivareta idretten over hele fylket, avslutter han. Det er liten tvil om at han og Finnmark Idrettskrets har lyktes med jobben gjennom årene. Samarbeidet mellom øst, midt og vest er godt. I tillegg har idrettskretsen tilstedeværelse i alle kommuner, de drar for å møte lagene og å snakke med ordførerne. Slikt blir det god tilrettelegging av.

Synliggjøring av Finnmark – Idretten betyr veldig mye for ­lokal-­­ samfunnene og for Finnmark, blant annet identitet. Vi har og har hatt veldig mange gode enkelt­utøvere som har synliggjort Finnmark. De ­kommer fra både indre og ytre strøk.

TROND ØSTGÅRD Født 16. februar 1956. Født i Hammerfest oppvokst i Brennelv. Han er gift og har to barn. Trond har alltid vært en lidenskapelig friluftsmann og han drev med hundesport hvor han ble nummer to i NM og nord-norsk mester. I tillegg til å ha arb­eidet som organisasjonssjef var han den første som trente jentefotball i Pors­anger på begynnelsen og midten av 80-tallet.

Trond Østgård. Foto: Lisbeth Myrvang / Ságat IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 111

Reidulf Høybakken

En av idrettens ildsjeler I tillegg til å være godt over middels opptatt av fotball er også Reidulf et friluftsmenneske slik han også var som barn.

Foto: Privat

Under bolystuka i Porsanger mottok han ildsjelprisen etter å ha blitt nominert. For Reidulf Høybakken er idretten en viktig del av livet, det har den vært i godt over 40 år.

Allsidig som barn I barne- og ungdomsalderen var fotballen prioritert, men han drev også med en ­rekke idrettslige aktiviteter.

– Jeg har spilt siden jeg var guttunge, det ble mye løkkefotball først. Har også ­drevet med friidrett, gått langrenn, hoppet på ski lokalt, spilt litt håndball, lokal ­basket i Børselv og gått på skøyter på sjøisen.

112

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Glede, samhold og gledestårer For Reidulf handler idretten om glede, den handler om samhold og gledestårer når man lykkes.

– Når vi kunne konkurrere mot hverandre uten å bry oss om resultater.

Samtidig var det idrettsglede når vi som ungdom ble utfordret av oldboys i Børselv på fotballkamper både sommer og vinter, uansett vær. Jeg husker spesielt at det ble laget vintertabell og sommertabell etter antall kamper vi spilte mot oldboys.

Det handler om å trives Reidulf forteller at når han i dag ser barn og ungdom trives i sin idrett og også når de voksne lykkes i den idretten de satser på føler han på idrettsglede, dette gjør han virkelig glad.

Ildsjel og fotballentusiast. Foto: S. Schanke/Ságat

Idrett skaper bolyst Idretten betyr svært mye for et lokalsamfunn da idretten skaper utrolig mange ­arrangement, både for næringsliv, innbyggere og for idretten selv. Da vil folk bo i kommunen.

Idretten har betydd alt For Reidulf har idretten betydd alt gjennom livet.

– Den har gitt meg mange gode minner og disse gir meg energi til å bidra med å skape aktivitet i dag. Idretten har også gjort at mine tre barn driver med fotball slik som meg.

Hviler ikke på laurbærene Reidulf synes det er hyggelig å få en ildsjelpris.

– Men det betyr ikke at jeg slutter å jobbe for idretten nå. Man ønsker å bidra så lenge man kan.

REIDULF HØYBAKKEN Født 22. januar 1963 i Børselv, Porsanger. Han er i dag styreleder i Porsanger Idrettslag på femte året. En rekke oppgraderinger er gjort av styret under hans tid som styreleder.

Blant annet har klubbhuset og andre anlegg fått sine tiltrengte fornyelser. Reidulf er også trener for damelaget og har trent barn i alderen 6-17 år pluss voksenfotball. Som sportslig leder i PFK, arrangementsansvarlig for Coop Cup, FeFo-turneringen (tidligere Polaris Cup), eliteturneringen, venneturnering, Tine Fotballskole, 17 mai, Glad Lakselv-dager, revyfesten og andre arrangement, har Reidulf vist en stå-på-vilje i mange, mange år.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 113

SATS 72 Båtsfjord

Vant eliteserien, cupen og videre i Europacupen Dette er historien om hvordan en liten bygd fostret Norges beste volleyballag

Volleyball i Båtsfjord 1993.

Fra venstre: Dimitri Boldyckev (rygg), Morten Andersen, Paul Andersen, Geir Knutsen (skjult), Pavel Nesterov og Valeri Tovzov.

Foto: Gunnar Berg

114

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

– Det var en skikkelig storhetstid i Båtsfjord. Da vi var på topp, slet fiskeriene, som var hovednæringa. Volleyballen ble et samlingspunkt.

I dag er Geir Knutsen ordfører på 11. året i Båtsfjord. Men han markerte seg i kommunen på et langt tidligere tidspunkt, og da på en helt annen arena.

Volleyballbanen. Over mange år på slutten av 80-tallet og 90-tallet var han både spiller, kaptein og trener på et lag som endte opp med å vinne det meste som kunne vinnes.

– Det var en fantastisk reise! Det var fulle hus både lenge før og lenge etter at kampene var ferdig, forteller Geir Knutsen.

For mye festligheter, for lite trim Første del av svaret ligger så langt tilbake som i 1972. Knut Ivar Forbergskog, som den gangen var 21 år, husker godt beslutVolleyball i Båtsfjord 1992. Fra venstre: Paul ningen om å starte et volleyballag.

Andersen, Pavel Nesterov og Geir Knutsen.

Foto: Gunnar Berg – Egentlig var vi en ungdomsgjeng som syntes at vi var for lite aktive. Det var litt for mye festligheter, og vi hadde lyst til å gjøre noe positivt, trimme og trene. Så var jo volleyball noe nytt og spennende i nord. Vi hadde lyst til å prøve det, og gikk til anskaffelse av utstyr, forteller han.

Volleyballaget fikk navnet Sats 72, valgt ut blant flere andre alternativer.

– Men så måtte vi jo sjekke litt hva andre het. Sats 72 var greit, det kunne vi bruke.

Man går fram til nettet og tar sats, kommer seg opp. Og det hele startet i 1972. 27. ­november, mener jeg å huske, sier Forbergskog. Engasjementet til Sats 72 gjorde at det ble etablert en finnmarksserie i volleyball. Her gjorde blant annet Berlevåg god figur.

– Berlevåg var gode, de hadde startet litt før oss. Så reiste vi over hele Finnmark, det var lange turer. Vi arrangerte mange fester på Skansen for å få inn penger til laget. Det gjorde at vi kunne ta fly da vi var ute og reiste, vi skaffet solid økonomi, husker Forbergskog.

Sats 72s hjemmebane ble gymsalen på Båtsfjord skole. Der var det trangt mellom ribbeveggene, og når det etter hvert kom publikum til, måtte de sitte på scenen som er plassert på den ene kortsiden.

– Vi kolliderte rett som det var med ribbeveggene, så tett på var vi, og publikum måtte sitte på scenen og følge med. Men det gikk det også. Og i utgangspunktet gjorde vi jo dette for å gjøre noe sprekt, sier Forbergskog.

Startet i Alta Sprekere skulle det bli. Mens kameratgjengen bak Sats 72 fikk volleyballaget opp og gå, gikk Geir Knutsen på lærerskolen i Alta. Der var volleyball en utbredt student­ idrett, og Geir Knutsen hengte seg med på det. Der møtte han blant annet Yngve Johansen, som i dag bor i Tana og jobber på den samiske høgskolen i Kautokeino.

– Jeg gikk på lærerskolen i Alta, og vi var en del som spilte volleyball, vi hadde vel opp til tre lag på herresiden i 1974, 75 og 76. Gymnaset hadde også lag, og vi spilte en del mot hverandre, forteller Johansen.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 115

Sats 72. Fra venstre Solveig Johansen, Bibbi Balto og Inger Jakobsen. Foto: Gunnar Berg

I studentvolleyballen var tankegangen at alle skulle få delta, uten nødvendigvis å trene så mye i forkant. Samtidig var det de som ville satse mer. Dermed ble Alta IFs volleyballgruppe startet.

– Vi trente opp til fem ganger i uka, og i helgene også. Problemet var hallkapasitet. I Alta var det håndball som gjaldt, og håndballen tok opp veldig mye av hallene.

Men vi trente i småhaller, og det gikk fint det også, sier Yngve Johansen. Så fint gikk det, at Alta IF vant finnmarksserien i sesongen 1977/78. Dermed rykket laget opp til den nord-norske andredivisjonen.

– Jeg tror vi ble nummer fire det året, sier Johansen.

Deretter flyttet Yngve Johansen til Karasjok for å starte sin lærerkarriere. Han tok naturligvis også med seg volleyballinteressen, og både trente og spilte på Nordlys.

116

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Så fulgte et år i Levanger, der han også utførte trenergjerningen, samtidig som han tok hovedfag i idrett. Når det var gjort, flyttet han tilbake til Karasjok. I mellomtiden hadde Nordlys rykket ned til tredjedivisjon, men spilte om opprykk igjen året etter.

– Nå kom også Geir til Karasjok, og vi vant alle kampene i andredivisjon med Nordlys. Så tapte vi den siste kampen i opprykks-sluttspillet, vi tapte 13–15 i siste sett.

Så det var utrolig nært med Nordlys, forteller Yngve Johansen.

Lang seiersrekke Så gikk årene for både Yngve Johansen og Geir Knutsen. Johansen så at så å si hele laget i Karasjok ble borte, spillerne skulle gå på skole eller jobbe rundt omkring. Og Geir Knutsen, han hadde alltid visst at det var Båtsfjord han skulle slå seg ned i etter endt utdanning.

– Jeg visste at jeg skulle hjem igjen. Jeg fikk erfaring fra Alta IF og Nordlys, og så ønsket jeg å dra hjem og bygge opp et godt lag i Båtsfjord, forteller Geir Knutsen. Året var 1986 da også Yngve Johansen bestemte seg for å flytte til Båtsfjord. Siden gikk det slag i slag. Eks-spillerkapteintrener og nåværende ordfører tar oss gjennom merittene.

– Jeg husker best at vi rykket opp til førstedivisjon i sesongen 1988/89. Og året etter, i 89/90, vant vi førstedivisjon. I tillegg kom vi helt til cupfinalen, det var vår aller første cupfinale. Da spilte vi i Randaberg ved Stavanger, og vi tapte, men det var en opplevelse. Da begynte det å ta av, forteller han. Året etter, sesongen 90/91, skulle ikke bli noe dårligere, snarere tvert imot.

– Vi ble seriemestere, vant cupvinnercupen og kom til europacupen. Det var første gang det ble spilt en europacupkamp i Finnmark uansett idrett, sier Geir Knutsen. Motstanderen var Kungälv utenfor Stockholm, og det ble spilt én hjemmekamp og én bortekamp. Geir Knutsen husker at det svenske laget var glad for å ha trukket en motstander fra Norge.

– De tenkte at det var nært, et sted rundt Oslofjorden. De ble litt rystet da de fant ut hvor Båtsfjord lå, ler Knutsen.

Båtsfjordlaget tapte europacupkampene, men det la ingen demper på stemningen. I sesongen 92/93 var det blitt enda en divisjon i Volleyball-Norge, og nå ­kvalifiserte de seg til eliteserien.

– Vi var blant de beste i landet. Vi spilte mot lag fra hele Norge, og brukte like mye energi på å samle inn penger som å trene. Den første sesongen i eliteserien ble vi nummer tre, det var kjempegreier! Fulle tribuner, og uansett hvor vi var og spilte, så var det båtsfjordinger og finnmarkinger på tribunen. Det både syntes og hørtes, forteller Knutsen. Året etter kom bragden med seier i eliteserien. Igjen ble det europacup, og nå mot et finsk lag. Også i den påfølgende 95/96-sesongen ble båtsfjordingene grunnseriemestre i eliteserien. Nå var det innført sluttspill der de fire øverste lagene møtte hverandre, og også dette sluttspillet tok Båtsfjord hjem.

– Og ikke nok med det, vi gikk videre til andre runden av europacupen også! Det var en av de beste sesongene. I første runde slo vi Glasgow. I andre runde tapte vi for et lag fra Danmark, husker Geir Knutsen.

Sesongen 96/97 ventet en ny sluttspillseier, og i tillegg ble laget cupmestre og vant kongepokalen. I 97/98 endte laget på fjerdeplass, og tapte første runde i europacupen, mot et nederlandsk lag.

– Jeg tror det som gjorde at vi lyktes var at vi satt oss klare mål. Vi hadde dyktige ledere og dyktige spillere, og et lokalsamfunn som støttet helhjertet opp. Og det var et finnmarkslag, vi opplevde støtte fra hele Finnmark, sier Geir Knutsen.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 117

Volleyball i Båtsfjord 1989. Sats-72 mot Sørvikmark. Solveig Johansen i spill til venstre.

Foto: Gunnar Berg

118

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Krevde store ressurser Sats 72 startet som et lokallag i Båtsfjord, men i takt med suksessen, kom spillere ­utenfra til.

– Etter hvert så vi at vi hadde muligheten til å bli gode, og for å styrke laget hentet vi spillere fra hele Finnmark. Så ble det utvidet til spillere fra hele Nord-Norge, og så hele Norge! Til slutt hentet vi spillere fra Finland og Russland, Kroatia og USA. Vi hentet alltid spillere som var bedre enn oss, sånn at vi hadde noe å strekke oss etter.

Vi ble et internasjonalt lag, forteller Geir Knutsen. Slikt kommer ikke gratis. I tillegg til de åpenbare kostnadene knyttet til reising, skulle også spillerne som kom utenlands fra ha lønn.

– Det krevde store ressurser. Vi trente hver dag, og samlet inn penger. Det var dyrt å reise, alle lagene sørpå hadde en tur oppover, mens alle våre turer var sørover. Vi søkte om å få spille tre og tre kamper av gangen når vi dro nedover, så da hadde vi kamper torsdag, lørdag og søndag. Det kostet mellom én og halvannen million kroner i året, forteller Geir Knutsen. Pengene kom fra billettinntekter og kantine­drift. Men først og fremst opplevde laget at lokalt næringsliv støttet opp og bidro der de kunne.

Fant penger til idrettshall Det ble enklere da idrettslagene i Båtsfjord gikk sammen til én forening, forteller tidligere fiskekjøper Hagbart Nilsen.

– Det var så enkelt som at vi hadde tre idrettslag i Båtsfjord, og alle tillitsvalgte fra klubbene var innom kontoret på rekke og rad og spurte om penger. Til slutt tok jeg opp i fiskerigruppa at vi måtte få samlet troppene til ett idrettslag. Det endte med at vi satt foten ned, og sa at skal dere ha penger, må dere sende én søknad og ikke tre. Så slo de seg sammen til Båtsfjord sportsklubb som opptrådte på vegne av alle. Det ble mye enklere, forteller han. I 1990 var dermed Sats 72 historie, og volleyballaget het fra da av Båtsfjord sportsklubb. Men også før den tid hadde Båtsfjord handelstands fiskerigruppe bidratt med idrettspenger. Ikke minst var de sentrale da en ny idrettshall skulle bygges, og blant annet erstatte den gamle skole­gymsalen der det var scene og trangt mellom ribbeveggene. Kommunen gikk med en plan om idrettshall, men det var dårlige tider og lånegrensa var passert. Altså var det vanskelig å finne midler til tilstrekkelig med egenkapital.

– Men fiskerinæringen og butikkene fikk samlet inn flere hundre tusen i løpet av dager. Så gikk vi til ordføreren med pengene. Da hadde ungdommen et sted å gå til, de fikk innendørs skytebane, plass til tennis og fotball, en storstue, husker Hagbart Nilsen.

Også volleyball, da. Selv var Hagbart Nilsen en ihuga volleyball-fan, det hendte han trente med dem, men stort sett engasjerte han seg som publikummer, han ropte til dommeren, tilbød ham både brillene sine og førerhund.

– Jeg var sjefsmobberen! Man må jo ha noen på tribunen også, ler han. På det viset fulgte han volleyballaget helt til europacupen. At også fiskeindustrien som han selv jobbet i, tjente på det, er han ikke i tvil om.

– Det hjalp jo industrien, for vi ble satt på kartet. Det som var godt for Båtsfjord, var også godt for industrien, sier han.

Ville spre optimisme At volleyballen var godt for Båtsfjord, det er det i hvert fall ingen tvil om. Tidligere fiskekjøper Kjell-Olaf Larsen har ikke vanskeligheter med å forklare hvorfor hans daværende bedrift Båtsfjordbruket og resten av fiskerigruppa og næringslivet valgte å støtte opp om laget.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 119

– Fiskerigruppa har bestandig vært sånn at vi har ønsket at lokalsamfunnet skal ha det bra. Vi vil spre optimisme og tro på framtida. Midt på 80-tallet var det en nedtur i næringa, torskebestanden gikk tilbake og det var dårlig fiske. Så drev man med volleyball, men slet i en gammel gymsal, forteller han. Også han husker hvordan næringslivet gikk sammen og samlet inn flere hundre tusen kroner til idrettshallen.

– Og etter hvert var det om å gjøre å styrke laget, og de fikk tilgang på spillere fra andre steder av landet. Jeg husker det var en gang de skulle satse, men mang­ let en spesiell spiller. De visste hvem det var, han var fra Øst-Europa et sted. Så sa vi greit, få tak i ham, så skal vi betale lønna hans. Det gjorde vi, og de gjorde det kjempegodt, sier Kjell-Olaf Larsen. År etter år spilte laget, både Sats 72 og Båtsfjord sportsklubb, for fullsatte tribuner.

– Vi var med og bidro til å spre optimisme. Det er det vi er kjent for, når lag og foreninger har manglet midler, har de kommet til oss. Fiskerigruppa har hatt en egen evne til å si ja, det vil vi være med på. Sånn var det, sier Kjell-Olaf Larsen. Nå er fiskerinæringen i Båtsfjord i høyeste grad levedyktig, og nedgangstid er for lengst snudd til kallenavnet «fiskerihovedstaden». Kjell-Olaf Larsen er ikke fremmed for at pågangsmotet underveis har bidratt til dette.

– Jeg tror det har vært med på å få oss dit vi er i dag. Det handler om å spre optimisme, ikke sette seg ned og gremmes. Vi bare sto på og viste at det gikk an. Og det er slik verden går framover, sier han.

Ivrige supportere. Bildet er tatt i 1993 og viser noen av Sats 72s tilhengere. Foto: Gunnar Berg

120

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Slutt for ildsjelene Mens det gikk framover med fiskerinæringa, ble det til slutt stopp for volleyballaget til sportsklubben. Etter sesongen 97/98, da laget endte på en fjerdeplass og tapte første runde i Europacupen, var det slutt.

– Vi klarte ikke å rekruttere støtteapparat og spillere, og så ble det lagt ned på en ryddig måte. Det er jo sånn det er i små samfunn. Vi har hatt norgesmestre i volley­ball, badminton og svømming fra gammelt av, et historisk godt idrettsmiljø, men det går litt i bølger, sier Geir Knutsen.

Yngve Johansen flyttet fra Båtsfjord allerede i 1995.

– Det var en stund det var veldig mange lag, hvert et lite sted hadde lag. Men som alle andre idretter, har det gått tilbake. Nå er det nesten bare de større plass­ ene som har lag. Og selv om man ikke trenger mer enn seks-sju stykker på volleyballbanen, er det ikke så enkelt, det krever gode kunnskaper om teknikk hos trenere.

Slår du et fingerslag feil, blir du dømt på det, så man må kunne teknikk dersom man skal sette i gang, sier Johansen, som tror det kanskje kan gjøre terskelen litt høyere enn for eksempel inn til fotballen. Nå bor han altså i Tana, men har ingen planer om å få et volleyballag på beina.

– Nei, jeg fikk et hedersbevis fra Finnmark idrettskrets i 1997, så jeg tror de er fornøyd med innsatsen min, ler han.

BÅTSFJORD SPORTSKLUBB (BSK) Et fleridrettslag fra Båtsfjord i Finnmark.

Idrettslaget har 5 undergrupper i idrettene, badminton, bryting, fotball, ski/ skiskyting og svømming. Klubben ble sammenslått og fikk nytt navn i 1990, da alle idrettslagene «Båtsfjord Idretts­ forening» (Ski og fotball), SATS 72 (Volley­ ball og fotball), Båtsfjord Atletklubb (Bryting) og Båtsfjord Racket Klubb (Badminton) slo seg sammen. I 1992 ble også badmintonklubben BK-NORD en del av BSK. Båtsfjord sportsklubb ble tildelt Finnmark fylkes kulturpris i 1994. Utøvere fra tre ulike idretter har vunnet konge­ pokalen for Båtsfjord sportsklubb.

Herre­laget i volleyball (1997), Monika Halvorsen i badminton (1996), og Rosell Utne i bryting (2008).

Overraskende suksess Hva tenker så Sats 72s første formann om årene som fulgte etter kompisgjengens spede begynnelse på 70-tallet? En ting er sikkert: Knut Ivar Forbergskog ­hadde aldri sett for seg at det skulle ta sånn av.

– Vi var glade for at det gikk såpass bra. Vi hadde aldri drømt om at denne hurragjengen til sjuende og sist skulle bli et så godt lag. Takk til fiskeindustrien, som var veldig flinke til å sponse godt med penger. Og det var jo utrolig koselig. Hele Båtsfjord gikk mann av huse da det var volleyball, sier han.

Artikkel av Anniken Renslo Sandvik, publisert 6. mai 2018 i Finnmarken/ iFinnmark IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 121

FFU-laget til Alta IF

Idrettsglede og samhold i fotballen I 2013 startet Alta IF opp sitt FFU-lag. Samme år var de med under landsturne­ringen for personer med funksjonsnedsettelser. I dag teller laget rundt 20 medlemmer, både jenter og gutter. Aldersspennet er stort helt fra 11 til 40 år. Gjengen viser ekte idretts- og fotballglede.

Det gode samhold Det å være en del av et lag og å score mål er viktige elementer for alle som driver med fotball. Gjengen fra Alta er intet unntak, etter flere år sammen er samholdet svært godt. Spillerne gleder seg på hverandres vegne og heier frem sine med­ spillere. Aud Opgård, som er en av kontaktpersonene for FFU-laget i Alta, forteller at det å være med i laget gir idrettsglede og samhold til en gruppe som faller ut på flere områder i samfunnet.

– Det er viktig å være en del av et lag.

Aktiv gjeng Laget var den 30. august til 1. september 2019 på landsturnering i fotball og håndball i Stjørdal. Der ble det spilt åtte fotballkamper. De fleste er også med på håndball, og hadde flere kamper også her. Det hele startet med en flott bankett og åpning av turneringen hvor spillerne fra Alta også var på dansegulvet til siste slutt. Under landsturneringen treffer de over 1.000 andre spillere fra hele landet. I mai var gjengen på Funn Cup i Narvik, og i august Altaturneringen. Ellers er de med på de turneringen som går lokalt og som de kan være med på. Vanligvis spiller FFU-laget mot gutter 13 år. Aud Opgård roser guttene som er flinke til å ta hensyn FFU-lagets spillere. Neste år er det landsturnering i Kristiansand, mulig Funn cup igjen i mai, og altaturneringen. Gleden og samholdet står i fokus.

122

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Gjengen i FFU-laget elsker å spille fotball og håndball. Bildet er tatt da laget reiste til Narvik for å delta i Funn Cup 2019.

Foto: Altaposten

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 123

I.L. Nordkyn

100 år med skisport 1916-2016

124

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Familien Klykken hadde stor betydning for utvikling av skisporten på Nordkyn.

Foto: Utlånt av I.L. Nordkyn

Så lua faller av. Guttene koser seg i hoppbakken. Foto: Utlånt av I.L. Nordkyn

Den 6. februar 2016 var det 100 år siden Idrettslaget Nordkyn ble stiftet. Laget har i alle år hatt skisporten som en rød tråd. Laget ble stiftet i Skjøtningberg. Første formann var Sossa Klykken, og det var nettopp familien Klykken som allerede 15 år før stiftelsen arrangerte det første offentlige skirennet i Skjøtningberg. Den gang strømmet deltagerne til fra Kjøllefjord, Oksevåg, Dyfjord, Brenngam og Kifjord.

Den eldste klassen konkurrerte i kombinert, etter å ha hoppet i bakken gikk de langrenn med samme skipar. I juniorklassen var det hopprenn og for de aller yngste ordinært langrenn. En imponerende premiesamling ble skaffet til veie ved privat innsamling. Rennet ble også avholdt i 1902 i Kjøllefjord og året etter i Skjøtningberg.

Rennene kom til sin slutt da de økonomiske utfordringene for arrangørene ble for store.

I årene som fulgte drev man lokal skisport før man i 1911 og 1912 tok opp igjen konkurransene. De aller fleste av disse ble av praktiske hensyn arrangert i Kjøllefjord. I 1916 deltok en utøver fra laget for første gang i konkurranser utenfor Nordkyn.

Daniel Klykken startet et renn i Kirkenes, han møtte opp med et par ski som skulle brukes både til langrenn og hopp. Imidlertid fikk han låne et par avhøvlede ski av en konkurrent, disse brukte han i langrennet og vant klasse B. Dette ga laget styrket selvtillit, året etter deltok tre mann i kretsrenn i Vadsø og i stiftsrenn i Kirkenes.

Kretsrenn for Finnmark i 1927 I 1927 arrangerte IL Nordkyn kretsrennet for Finnmark, lagets første store arrangement, i Skjøtningberg. Over 50 deltagere deltok og for hjemmelaget IL Nordkyn ble rennet en stor suksess med sju av åtte premier på 30 km. I tillegg gjorde man det skarpt i kombinertrennet. I forbindelse med kretsrennet ble lagets hoppbakke med navnet «Chamonix» tatt i bruk, i denne hoppet man 42 meter og senere ble bakke­ rekorden økt til 52 meter. På den tiden var bakken sannsynligvis den største i Finnmark.

Fra I.L. Nordkyns jubileumsavis IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 125

HU-laget BUL

Idrettsglede, livsglede, begeistring og samhold Sommeravslutning våren 2019. Grilling og sosialt samvær i etterkant av trening.

Foto: Lisa Marie Gudmestad

126

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Deltok med 2 lag på landsturneringen 2018.

Foto: Eva Skei, Landsturneringen

Høsten 2016 startet Bossekop Ungdomslag et håndball lag for utviklingshemmede.

I dag har HU-laget 22 spillere, fire trenere og fire treningskompiser med på laget.

Fikk realisert drømmen Prosjektet har vært et mål for håndballgruppa i flere år, og gruppa er svært glade for at de endelig har fått realisert drømmen om et HU-lag i BUL, og i Alta.

– Vi ser på dette som et etterlengtet og godt tilbud for ungdom og voksne som ikke kan delta i annen idrett på grunn av sin utviklingshemming. Klubben ser også på tilbudet som svært positivt for å øke inkludering og helsefremming av mennesker med denne type utfordringer, forteller Lisa Marie Gudmestad som er styreleder i BUL håndball og trener for HU-laget.

Ekte idrettsglede – Spillerne og alle rundt laget opplever en idrettsglede, livsglede, begeistring og samhold som man sjelden ser i andre idrettslige sammenhenger. Idrettsgleden skapes ikke bare ved å skåre mål, men ved å oppleve mestring og ved å se andre på laget oppleve mestring. Ved å starte opp HU-laget har spillerne våre også skapt et nettverk og opprettet vennskap de ikke hadde. Det resulterer i at de er mer ute blant folk og kan ses i Alta-samfunnet.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 127

128

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R

Skal oppleve mestring – HU-laget har trening en gang i uka. På disse treningene er det mer enn å utvikle håndballspillere som står i fokus. Spillerne skal være i mest mulig aktivitet på grunn av at vi også driver med helsefremmende arbeid. De skal oppleve mestring på sitt nivå, de skal samarbeide, men viktigst av alt så skal de ha det gøy. Vi har derfor mye lek og moro på treningene våre.

Deltar i en rekke turneringer – Sportslig har vi allerede deltatt på flere turneringer i året. Blant annet Ishavs­ kraft Kick Off, som er BULs håndballturnering, Altaturneringen, Nyttårsturneringen i Tromsø og regionmesterskap. På alle disse turneringene har vi møtt andre HUlag i Nord-Norge. Høydepunktet i året er landsturneringen. En nasjonal fotball og håndballturnering for utviklingshemmede, og det største samlingspunktet for idrettslag med sine HU-lag. Landsturneringen er en arena hvor spillere både kan få utfolde seg på håndballbanen, men også knytte bånd med andre HU-spillere i landet. Vi deltok for tredje gang i september i år. Landsturneringen 2019 ble arrangert i Stjørdal og vi reiste sammen med Alta IF sitt FFU-lag og var et reisefølge på 55 stykker fra Alta. I år opplevde vi sportslig å være helt på høyde med resten av lagene i turneringen. Det ble jevne kamper og dette skapte stor utvikling og glede blant spillerne våre.

Gode venner. Landsturneringen i Stjørdal 2019. Gode venner forbereder seg til kamp. Stig Bakken, Lovise Nuth Pedersen, Aase Bjørnsdatter Graneng og Sandra Ernstsen.

Foto: Lisa Marie Gudmestad

MÅL OM FLERE HU-LAG Da de kom i gang var HU-laget i BUL ett av to ny oppstartede HU-lag i Nord-Norge. ­Målet har ikke bare vært å bygge opp eget lag, men også bygge opp en H ­ U-kultur i resten av regionen for å få flere lag å spille mot. Nå er det allerede syv HU lag i Nord-Norge. En fantastisk utvikling. De som jobber i rundt HU-laget til BUL vil fortsette arbeidet med å få flere HU-lag i Finnmark og regionen vår.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 129

Vidir Islandshestklubb

Gjør livet til en fest, ri islandshest!

Islandshestens dag. Foto: Venche Jensen 130

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Nordisk mesterskap, Skåne 2018. Charlotte Wiggen hevdet seg høyt oppe på resultatlisten med 5-gjengeren Irpa fra Islandshest-gården. Foto: Torill M. Wiggen

I 1993 hadde noen ildsjeler i Alta et sterkt ønske om å samle sammen flere entusiaster av islandshesten. Resultatet ble Vidir. Interessen var overveldende, og klubben hadde et stort engasjement og var på det meste oppe i 78 medlemmer fra Finnmark, hovedsakelig fra Alta og vestfylket. Vidir er i dag det nordligste lokallaget i Norsk Islandshest-forening.

Plass til alle – I klubben arrangeres det ridekurs på alle nivå, mye sosiale aktiviteter som tur-­ riding, faglige treff og konkurranser. I klubben er det plass til alle, både tur­ryttere som vil utforske den flotte finnmarksnaturen til hest og dem som satser innen topp­idrett på internasjonalt nivå med hest. De aller fleste av dagens medlemmer tilhører definitivt i den første kategorien. Klubben har ellers et aktivt og godt miljø, og antallet islandshester som tilhører klubbens medlemmer er nærmere 60, forteller Torill Merete Wiggen. Klubben satser på rekruttering og barn- og juniorryttere, derfor arrangerer klubben også egne aktivitetsdager for den yngre garde.

En helt spesiell rase – Det som er så spesielt med denne rasen, er at islandshesten behersker tølt og pass i tillegg til de mest kjente gangartene skritt, trav og galopp. En islandshest skal minst være 4-gjenger, det vil si den må kunne tølte. Det finnes også mange hester som mestrer pass. Disse såkalte 5-gjengerne anbefales først og fremst til den mer øvede rytter. Det arrangeres egne konkurranser i islandshestens spesielle gangarter fra klubbnivå til World-Rankingstevner og VM. IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 131

Islandshest i vakker natur.

Foto: Gro-Elin Halvorsen.

132

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R

Familiehest Islandshesten er en hesterase som hele familien kan ha glede av. Noen hester er roligere og godt egnet for barn, mens andre er fyrrige og best egnet for erfarne ryttere. De finnes i alle varianter i forhold til behov. Hesten er en utpreget god ride­ hest til konkurranse samtidig som den er en utmerket turkamerat - ikke minst i skog og på vidden, siden den er utholdende og stø på beina. Den er også egnet som kjørehest.

Kraft, vilje og utholdenhet Hestene er sosiale og trives best i flokk med mye utegang. Rasen har flere fargekombinasjoner enn noen annen hesterase. Om sommeren er pelsen kort og blank, men om høsten får hesten den tykke, vannavstøtende pelsen som gjør det mulig for den å gå ute om vinteren også i kaldere strøk som Finnmark. De er relativt små av størrelse men sterke og kan med letthet bære en voksen over lange dagsetapper og stråler av kraft, vilje og uthold­ enhet.

Medlemmer i alle aldre Medlemmene i Vidir er i alle aldersgrupper, fra fire til 79 år. Det største antallet medlemmer befinner seg i aldersgruppen fra 20 år og oppover.

Klubben har utdannet egen rideinstruktør og dommer, for å være litt selvhjulpen, men henter også inn eksterne krefter fra resten av norden ved kurs og stevner.

Juniorsamling i Vidir. Instruktør Charlotte Wiggen, Margrethe Kristoffersen, Kida Gislasson Johnsen, Susanne Wiggen Larsson, Hans Magnus Kristoffersen, Iben Heggelund og Lisa Daniloff Emblemsvåg. Foto: Vidir

VIDIR ISLANDSHESTKLUBB Stiftet i 1993. I tillegg til Vidir Islandshestklubb finner man følgende rideklubber i Finnmark: Alta rideklubb, Båtsfjord sportsklubb, Hammerfest rideklubb, Karasjok kjøre- og ride­ klubb, Kirkenes Ryttersportsklubb, Porsanger rideklubb, Sør-Varanger rideforening, Tana hestesportsklubb, Vadsø hestesportsklubb, Varanger rideklubb samt Vardø og omegn ryttersportsklubb IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 133

Fargerik idrett

Mestring, glede og samhold Inkluderingsprosjektet Fargerik idrett ble gjennomført i perioden 2014–2017 i regi av Vadsø turnforening i samarbeid med Oscarsgata statlige mottak for asylsøkere, Flyktning­ tjenesten NAV Vadsø og sosial entreprenør Trivselslaben AS som hadde ansvar for prosjektledelsen. Ved prosjektstart hadde 2 % av medlemmene i turnforeningen minoritetsbakgrunn.

85 av 401 Da man talte opp medlemmene ved prosjektslutt i 2017 hadde man 85 medlemmer med minoritetsbakgrunn av foreningens 401 medlemmer. Hele 20 % av de aktive ­utøverne i Vadsø Turnforening har minoritetsbakgrunn. Deltagerne i prosjektet kom fra Syria, ­Afghanistan, Etiopia, Eritrea, Colombia, Sri Lanka, Somalia, Sudan, Elfenbenskysten, ­Kongo, Liberia, Serbia, Kroatia, Tsjetsjenia, Usbekistan og Ingusjetia. De aller fleste hadde ingen erfaring fra idrett i hjemlandet.

Mestring, samhold og glede Det viktigste for Vadsø turn og idrettsforening er å skape mestringsfølelse, samhold og glede. Alle skal få være med. Ingen blir parkert på benken. Prosjektets overordnede målsetting har vært å bidra til at flere barn og unge med innvandrerbakgrunn, og da særlig unge jenter, i Vadsø deltar i idrettslivet. Videre ønsket man å skape gode aktivitetsvaner i et sosialt inkluderende miljø som fokuserer på idrettsglede, mestring og fellesskap.

Skaper aktivitet, dialog og deltagelse For å nå målet har det vært viktig å ha en god dialog med innvandrermiljøene og nå fram til foreldrene med informasjon om hvorfor og hvordan idrett i Norge fungerer, og å informere om viktigheten med å delta i organisert idrett. Vadsø turn og idrettsforening har jobbet med å øke deltakelsen av minoritetsspråklige i alle ordinære treningsgrupper.

I tillegg opprettet man et nytt gratistilbud for unge jenter og arrangert gratis aktiviteter i ferier for flere aldersgrupper. Idrettsskolen for 1. og 2. klassinger er flyttet fra ettermiddagstid til dagtid i samarbeid med SFO og har opplevd en firedobling av deltakere – særlig har antallet minoritetsspråklige barn økt i denne gruppen. Informasjon om tiltak og aktiviteter er oversatt til flere språk for bedre å nå målgruppen.

Bedre kompetanse innen inkludering Prosjektet har bistått de enkelte trenerne og foreldrekontaktene når de har hatt behov, resultatet er at trenerne har styrket kompetansen og forståelsen i forbindelse med arbeidet rundt inkludering av barn og unge fra andre kulturer. Treningsgruppen som etter hvert har fått navnet Allidrett, er ett av tiltakene som har hatt størst betydning og som 134

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

har bidratt til at man har nådd ut til mange innvandrermiljøer i kommunen. De unge jentene i denne gruppen har vært et viktig bindeledd ut mot foreldre med tanke på informasjon og bidratt med å skape tillit mellom foreldre og klubb. Vadsø turn og idrettsforening har fått gode kontakter blant foreldrene til mange av innvandrerjentene og de ser at flere og flere av foreldrene bidrar med frivillig arbeid i klubben, som å stå i kaféen ved hjemme-arrangement, delta i dugnadsoppdrag for klubben og generelt være mer i hallen for å se barna i aksjon.

En foregangsklubb Vadsø turn og idrettsforening har blitt trukket frem som en foregangsklubb lokalt. Politikerne i kommunen ser og kommenterer det som skjer i klubben, og prosjektleder har opplevd at det er enklere å få til en god dialog med kommunen angående aktiviteter i klubben. Dette fordi foreningen etter hvert har opparbeidet seg et positivt omdømme når det gjelder inkludering og vist at idretten og frivillig sektor er en veldig effektiv plattform for inkludering og integrering.

Alle skal med I samarbeid med Vadsø kommune, Vadsø idrettsråd og det private næringslivet har Trivsels­laben, som en videreføring av Fargerik idrett-prosjektet, startet opp en prosess som tar sikte på å få til et tettere samarbeid og bedre koordinering mellom kommunen, lag og foreninger. Prosjektet heter «Alle skal med» og jobber for å finne nye innovative løsninger for å sikre at barn fra familier med lav inntekt skal kunne delta i fritids­aktiviteter.

Alle skal med er valgt som navn på prosjektet ikke bare for at alle barn og unge skal med i aktivitet, men også fordi de ønsker å legge til rette for at alle som bor og virker i Vadsø skal kunne være med å bidra slik at de får dette til. Dette arbeidet skal også danne grunnlag for frivillighetspolitikken i Vadsø som er under utarbeidelse.

VADSØ TURN OG IDRETTSFORENING Fleridrettslag som driver med håndball, turn og friidrett. Gjennom prosjektet Farge­rik Idrett i Vadsø har vi skapt et godt grunnlag også for at tendensen med at minoritetsjenter er med i organisert idrett i Vadsø vil fortsette. Vi har skapt tillitt og forståelse i mange forskjellige miljøer og opplever nå at de vi har jobbet tettest med og lært opp nå bringer budskapet videre innenfor sine miljø. Idrettsforeningen har skapt forståelse blant innvandrer­foreldre og ungdom for at fysisk aktivitet er viktig, og at idretten er en god arena for å få kontakt med andre barn og unge på fritiden. Jenters deltakelse i idrett er ufarlig­gjort og minoritets­ familier har fått øynene opp for alt det positive med idrett, alt fra helsefordeler til det sosiale, å få større nettverk og bli bedre i språk.

Fra VTF-turneringa. Idrettsskolen 2015.

Foto: Lise Aanesen IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 135

Barents Games Sharing the Arctic Spirit

Idrettens Barents-samarbeid Idrettsglede, vennskap og samhold.

Foto: Maxim Malyutin

136

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ă…R

En rekker kamper ble spilt i Murmansk. Foto: Maxim Malyutin

Barents Games har blitt et stort, anerkjent og viktig idrettsarrangement. I 2022 blir Finnmark for første gang vertskap for dette unike arrangementet når Barents Winter Games arrangeres i Alta. Barents Games er et resultat av godt idrettssamarbeidet over landegrensene i Barentsregionen.

Kulturell, sosial og idrettslig utveksling Ungdommene representerer sine lokale idrettslag, men en viktig del av Barents Games er også at de konkurrerer for Norge med flagget på brystet. Lekene samler rundt 1.000 deltakere i alderen 15-25 år fra Norge, Sverige, Finland og Russland. Barents G ­ ames er en arena for kulturell, sosial og idrettslig utveksling i Barentsregionen, som gjør folk-tilfolk-samarbeid mellom de fire landene mulig. Hvert år arrangeres enten vinter- eller sommerleker, og lekene går på omgang mellom deltakerlandene.

Barents Summer Games 2019 Idrettskretsene i Nordland, Troms og Finnmark representerte den norske troppen som bestod av 200 utøvere og ledere. Idrettens Barents-samarbeid er et samarbeid på tvers av landegrensene i Barentsregionen (Nord-Finland, Nord-Norge, Nord/Vest-Russland og Nord-Sverige). Barents Summer Games er en idrettsfestival med ulike idretter på programmet der fokus både er idrettslig aktivitet og kulturutveksling. Ungdommer i alderen 15-25 år konkurrerte i elleve idretter; bueskyting, boccia, bowling, sykling, fotball, judo, orientering, bordtennis, tennis, para-friidrett og bryting. Boccia, bowling og bordtennis arrangerte også parakonkurranser.

VELKOMMEN TIL BARENTS WINTER GAMES 2022 I ALTA 25.- 27. MARS 2022

BARENTS GAMES Hele 32 idretter er representert i Barents Games og organisasjonen har som mål å øke denne andelen. Lekene har blitt arrangert hvert år siden 2013 hvor sommer- og vinterleker ­arrangeres annethvert år. Med fokus på folk til folk-samarbeid, og kulturutveksling innen idrett, har det til nå deltatt over 5000 ungdommer fra Barentsregionen. De positive ring­ virkningene av Barents Games kommer som et resultat av selve idretten. Gjennom idrett skapes relasjoner og gjennom relasjoner skapes utvikling, respekt og kulturforståelse.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 137

Finnmark idrettskrets 100 år Dannelsen av de første turn- og skiforeningene fra midten av 1800-tallet og fremover mot århundreskiftet var begynnelsen på den organiserte idretten i fylket. Det var i byene de første foreningene så dagens lys.

Barents games. Syklistene fra region nord godt innpakket av russiske syklister.

Foto: Maxim Malyutin

138

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Finnmark Distriktslag for Idrett stiftes «Efter anmodning av den i 1918 av Stortinget nedsatte idrettskommisjon ble Finnmark Distriktslag for Idrett stiftet paa møte i Kirkenes 27. april 1919. Til at lede dette møte var av kommisjonen opnævnt skoledirektør Thomassen, men da han av forskjellige grunde ikke kunne overta hvervet blev undertegnede git fornøden bemyndigelse til at lede møte. Allerede ved starten vistes der liten interesse blant foreningerne for dannelse av distriktslaget idet der av de da existerende 21 foreninger kun meldte sig 7, og disse var da alle representert ved stiftelsen undtagen Honningsvaag Turn og Idretsforening. Distriktslaget fikk navnet Finnmark Distriktslag for Idrett.»

En fylkesorganisasjon Distriktslaget var en fylkesorganisasjon underlagt Norges Landsforbund for Idrett.

Finnmark kom svært tidlig med i det organiserte idrettsarbeidet. Først ute var idrettslag med turn og ski på programmet. Fylkes eldste forening er Vardø Turnforening som ble stiftet den 13. november 1885. Året etter kom Hammerfest Turnforening som ble stiftet den 20. oktober, i dag er navnet HIF/Stein. Vadsø Turnforening ble stiftet 17. oktober 1895 og i 1904 kom Honningsvåg Turn & Idrettsforening, Skiklubben Kvik i Vadsø (Vadsø skiklubb i dag). I 1906 kom Gamvik IL, og året etter Mehamn IL og IL Nordstjerna (Sopnes i Alta). Kirkenes Idrettsforening ble stiftet i 1908.

De første sakene Av saker som ble behandlet var direktiver og instrukser for idrettsplasser og hoppbakker. I tillegg besluttet man å arbeide for å fremme sykkelsporten i fylket. Det ble oppfordret til at Finnmark Skikreds skulle stå for de vinteridrettslige arrangementer i 1920, et budsjett på 400 kroner ble satt av. Man kjøpte også inn to spyd og en stav for stavsprang.

Skisporten i fokus «Skisporten er den Idrettsgren som har størst interesse heroppe i Finnmark og saaledes kan man se at disse idrettsøvelser ogsaa faar større og større tilslutning. De fleste lag har derfor skiløping paa sit program selv om laget ikke er et utpræget skilag. Dette er jo naturlig al den stund forholdene med idrettspladser er saaledes som nu. En skibakke er meget lettere at faa istand end en idrettsplads, og naar støtten utad er saa liten som den hittil har været er her anlagt skibakker og dermed er det blit.»

Høyt aktivitetsnivå De første årene var preget av et høyt idrettslig aktivitetsnivå rundt om i fylket. Hvor omfattende dette var så man gjennom pressens dekning av de ulike stevner. Distriktslaget sto også bak egne stevner utover 20-tallet. I 1920 ble en deltidssekretær for distriktsstyret ansatt. Under årstinget i Kirkenes i oktober 1925 var diskusjonen om hvorvidt distriktslaget skulle ha sete i Øst- eller Vest-Finnmark. Fra opprettelsen av distriktslaget i 1919 hadde man holdt til i øst. Da den tidligere formann oberst­ løytnant Klingenberg gikk bort kom diskusjonen opp om en endring. Selv om man i øst fortsatt ønsket å la tingene være slik de var ble Georg Robertson fra Hammerfest ble valgt som formann, avstemning ble avholdt og med det ble kretsens sete flyttet til Vest-Finnmark.

Idrett på kretsplan i Finnmark Allerede ved etableringen av Finnmark Distriktslag for Idrett fantes det særkretser IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 139

i Finnmark. Disse var Finnmark Turnkrets og Finnmark Skikrets fra 1916. Finnmarkens Fotballkrets ble stiftet den 2. mai 1920, mens Finnmarkens Friidrettskrets kom til den 16. august 1924. Finnmarkens Bryte- og boksekrets ble opprettet den 18. april 1927. Det er verdt å merke seg at så vel de første særkretsene som idrettskretsen i oppstartsfasen hadde hele fylket som virkefelt. Oppsplittelsen av særkretsene kom først etter Den Andre Verdenskrig med unntak av fotballkretsen som ble vedtatt oppløst allerede fra den 31. august 1933 med påfølgende etablering av Vest-Finnmark, Midt-Finnmark og Aust-Finnmark fotballkretser.

Det første styret Formann herredskasserer J. Breivik, nestformann fanejunker N.A. Betten, sekretær sersjant Peder Jensen, kasserer kontorist Daniel Klykken. I tillegg satt lærer A. Larsen i styret.

Innmeldte lag i 1919/1920 Statsbidrag til Finnmark distriktslag de første årene 1919 - 1920 kr 1.600,1920 - 1921

kr 6.000,-

1921 - 1922

kr 7.000,-

1922 - 1923

kr 6.000,-

1923 - 1924

kr 4.500,-

1924 - 1925

kr 2.800,-

Kirkenes Turnforening, Kirkenes, 58 medlemmer Vadsø Turnforening, Vadsø, 75 medlemmer Mehamn Idrettslag, Mehamn, 57 medlemmer Skiklubben Fremtid, Jarfjord, 35 medlemmer Skiklubben Fremad, Alta, 30 medlemmer Bjørnevand Skilag, Bjørnevand, 40 medlemmer Idrettslaget Start, Talvik, 41 medlemmer Tana Skilag, Tana, 35 medlemmer Idrettslaget Nordkyn, Skjøtningberg, 60 medlemmer Ropelv Skilag, Ropelv pr. Kirkenes, 35 medlemmer Skiklubben Kvik, Vadsø, 80 medlemmer Honningsvaag Turn & IF, 50 medlemmer Vardø turnforening, Vardø, 80 medlemmer Skilaget Nordstjernen, Sopnes, 30 medlemmer Idrettslaget ?, Hammerfest, 25 medlemmer Hammerfest Turnforening, 136 medlemmer

Idretten og krigen Den 31. januar 1940 avholdes det siste styremøte i distriktslaget før ­krigsutbruddet.

Høsten 1940 ble Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund enige om samling av norsk idrett. Men nazistene hadde tatt makten og oppløste idrettsorganisasjonene og avsatte lederne. Det dannes nye idrettsorganisasjoner styrt av makthaverne, disse hadde som mål å få idrettsungdommen med. Et departement for arbeidstjeneste og idrett kom på plass. Den første idrettsministeren med medlemskap i Nasjonal Samling kom på plass. Da det nye departementet oppløste begge forbundene, Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund, gikk lag, kretser og særforbund til idrettsstreik, dette innebar at organisert idrettsliv og offentlige konkurranser ble stanset. Idrettsstreiken varte til slutten av andre verdenskrig. Den ble offisielt oppløst juni 1945. De to forbundene oppfordret til å ikke delta i idrettskonkurranser med tyskerne. Nazistene prøvde å gjennom ulike forordninger å organisere idretten gjennom Norges Idrettsforbund, men streiken var nærmest 100 % effektiv. Samtidig ble det drevet mye illegal idrett, såkalt Jøssing-idrett, som i starten av krigen måtte holdes i det skjulte. I 1942 gav nazistene opp forsøket på å organisere idretten, og tyskerne mistet interessen for Norges Idrettsforbund.

Mot slutten av krigen kunne derfor Jøssing-idretten drives mer eller mindre åpenlyst.

Idrettsstreiken var den første sivile motstandsfront i Norge under andre verdenskrig, og kom senere til å bli retningsgivende for hele den norske motstandsbevegelsen.

140

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R 141

Et dystert minne om krig. I forbindelse med det første møtet i Aust-Finnmark Idrettskrets etter krigen mintes man ett av interimsstyrets medlemmer som døde da dampskipet Richard With ble torpedert, Andreas Risvik omkom 13. september 1941. Foto: Berlevåg Havnemuseum.

I likhet med store deler av bebyggelsen i Finnmark ble heller ikke idrettsanleggene spart for tyskernes herjinger. Med pågangsmot og sterke never fikk idretten organisert seg allerede høsten 1945. Nå kom det til endringer i det idrettsorganisatoriske arbeidet i fylket. Aust-Finnmark og Vest-Finnmark Idrettskretser lå i støpeskjeen.

Aust-Finnmark idrettskrets Det første møtet i interimsstyret for Aust-Finnmark idrettskrets ble avholdt den 3. oktober 1945 på Råfisklagets kontor i Vardø. Her ble Andreas Risvik minnet. Han var ett av medlemmene i interimsstyret for det som ble den nye kretsen i øst. Risvik omkom under krigen da dampskipet Richard With ble torpedert. Rekonstruksjon av kretsene, planlegging av idrettstinget og, ikke minst, den kommende økonomi. Mye lå i ruiner, bokstavelig talt. Medlemmer som under krigen hadde støttet Nasjonal Samling ønsket man ekskludert fra idrettslige sammenhenger.

En krigsherjet landsdel På kretstinget i 1946 vedtok man at navnet Aust-Finnmark idrettskrets skulle innføres.

Samtidig ble hilsener sendt i telegrams form til kongen, statsministeren og til Norges Idrettsforbund. Telegrammet sendt til Det kongelige Socialdepartement viste noe av fortvilelsen over hva man hadde kommet hjem til: «Idrettstinget den 20. januar 1946, representert av laga fra samtlige byer og herreder i Aust-Finnmark, krever at oppbyggingen av våre totalt krigsherjede idrettsanlegg, skibakker og idretts­lokaler må gå side om side med de øvrige gjenreisningsarbeider. Skadene beløper seg til hundreder av tusen kroner og der må foretas ekstraordinære bevilgninger for gjenreisning av idretten i vårt krigsherjede landsdel. Ungdommens fysiske oppdragelse står og faller med den interesse vår regjering viser gjenreisningen av idretten i Finnmark.»

Vest-Finnmark idrettskrets Gjennom annonser i avisene ble idrettslagene i vest oppfordret til å gjenoppta idrettsarbeidet. Interimsstyret ble ledet av Leif Ernstsen. Man krevde også at idrettsforbundet skulle begynne å sende opp idrettsmateriell til fordeling mellom lagene. I likhet med i øst krevde man at de som hadde vært tilsluttet Nasjonal Samling skulle ekskluderes fra idrettslig arbeid. Det konstituerende kretsting ble avholdt i Alta den 20. og 21. september 1946. Man vedtok at kretsstyret skulle holde til i Alta.

142

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Mulig sammenslåing Under Norges Idrettsforbunds styremøte i mai 1960 tok ledelsen opp ønsket om at idrettskretsene i Finnmark skulle slås sammen. Saken ble ikke videre behandlet, men på idrettskretstinget i Finnmark samme år ble et mulig samarbeid mellom de to kretsene diskutert. Man ønsket blant annet å få til et større arrangement som skulle favne det meste av idretten. I 1962 ble en idrettskonsulentstilling opprettet i Aust-Finnmark idrettskrets. Samme år deltok Norges Idrettsforbund på et styremøte i Alta. Formann høst fra idrettsforbundet gikk inn for at man ikke skulle slå sammen kretsene i Finnmark på daværende tidspunkt.

Idrettskretsene blir til en Selv om flere ønsket en sammenslåing utover sekstiårene tok det ennå noen år før det ble en realitet. Arbeidsutvalget i Aust-Finnmark idrettskrets gikk enstemmig inn for sammenslåing av fylkets to idrettskretser til en krets fra 1. juli 1971. Det 24. ordinære og siste kretsting i Aust-Finnmark idrettskrets fant sted den 28. november 1970, man ønsket at sete for den nye Finnmark idrettskrets ble lagt til Lakselv. En serie møter i Vest-Finnmark Idrettskrets fulgte før spørsmålet om sammenslåing ble avgjort. Kontoret skulle legges til Lakselv. Det skulle bemannes med en organisasjons­sekretær i halv stiling. Så snart som mulig skulle kontoret bygges ut til også å bistå utvalg og særkretser. Man ønsket også å ansette en utdanningsleder. Intensjonen var at Norges Idrettsforbund og Finnmark fylkeskommune skulle dekke utgiftene. Den 12. juni 1971 ble det avholdt ekstraordinært og oppløsende idrettskretsting i Lakselv.

Vedtaket var følgende: «Vest-Finnmark idrettskrets oppløses og aktiva og passiva overtas av det nye Finnmark idrettskrets.»

Søndag den 13. juni 1971 klokken ti ble konstituerende ting satt i Lakselv. Navnet ble Finnmark idrettskrets. Hans A. Karlsen fra Lakselv ble den første ansatte i Finn­mark idrettskrets da han ble organisasjonssekretær med ansvar for å organisere arbeidet. Rundt 12.500 medlem­mer var på dette tidspunkt tilsluttet lagene i fylket.

Omkom. Andreas Risvik var disponent i Vadsø og interimsstyremedlem i AustFinnmark idrettskrets. Risvik ble født 7. desember 1890 i Tromsø. Han arbeidet i fiskebransjen og var disponent for et eksportfirma. Tre barn mistet sin far og kona mistet ektemannen da han omkom under torpederingen av dampskipet Richard With.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 143

AK-54s rolle som kulturformidler på 50- og 60-tallet

Idrettsutveksling UNDER DEN KALDE KRIGEN Pomorhandelen og forbindelsen mellom Vardø og nordvest-Russland hadde stor betydning for utviklingen av byen. Det var tette kulturelle bånd og nære økonomiske forbindelser på begge sider, man hadde sågar et eget pomorspråk til daglig bruk og i handelsvirksomhet. De selskaper som drev handelsvirksomhet med pomorene sendte sine ansatte over grensen for å lære språket og kulturen å kjenne før de ble satt inn i inntektsbringende arbeid.

Større åpenhet Bortsett fra tiden etter 1917 og fram til 1989 har vår felles grense i det nordøstlige hjørnet av Europa vært åpen gjennom historien. I tiden etter glasnost og perestrojka er det blitt større åpenhet og utveksling mellom øst og vest. Vardø by var i tidligere tider mer sentral enn i dag også innenfor idretten. I etterkrigstiden var vardøværingene Harry Bersvendsen og Ørnulf Rønning sentrale navn som ­ledere av Aust-Finnmark idrettskrets sammen med blant andre Hjalmar Halvorsen fra Vardø AIL som ble valgt inn i det første styret i det nyopprettede Norges Idrettsforbund etter krigen.

Turn og fotball Vardø Turnforening er byens eldste idrettslag og ble stiftet 1885. Vardø Fotballklubb ble stiftet i 1911 og IF Vårøy i 1921, de to lagene slo seg sammen i 1931 under navnet Vardø Idrettsforening. På den tiden var de politiske strømninger sterkere enn i våre dager og det var stor misnøye med sammenslåingen. Det gjæret blant arbeiderungdommene og Vardø Arbeideridrettslag ble stiftet i 1934 som en følge av sammenslåingen mellom Vardø Fotballklubb og IF Vårøy.

Idretten før krigen I tiden før krigen var norsk idrett delt i to basert på politiske ideologier. Etter ­krigen ble norsk idrett samlet under samme tak ved at Landsforbundet for idrett og N ­ orges Arbeideridrettsforbund ble slått sammen til det vi i dag kjenner som Norges Idrettsforbund. Lokalt var det flere steder stor motstand mot å slå sammen de to idrettsforbund.

Dette var foranledningen til at Vardø IF og Vardø AIL ble slått sammen til ett lag i 1947 under det vi i dag kjenner som Vardø Idrettslag. Som i 1931 var det fortsatt stor motstand mot å slå all idrett i Vardø sammen under ett lag. Vardø Turnforening valgte å takke nei til tilbudet om å la seg slå sammen med de to andre. Styret i Vardø Idrettslag gjorde seg upopulær ved å stille ultimatum og å forsøke å presse Vardø Turnforening til å slå seg sammen med de to andre. Innenfor Vardø IL var det også motstand mot sammenslåing, flere av de som var mot sammenslåing var ­senere med på å stifte AK 1954.

144

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Den kalde krigen Utover 50-tallet tiltok den kalde krigen i styrke og verden fikk oppleve et rustningskappløp uten sidestykke. I Berlin bygget man Berlinmuren og satte en effektiv stopper for all ikke-regulert-kontakt vanlige borgere imellom. Den geopolitiske situasjonen ble vanskelig å håndtere da forholdene mellom de tre vestlige okkupasjonsmaktene USA, Storbritannia og Frankrike på den ene siden og Sovjet på den andre siden ble merkbart dårligere.

På den nasjonale arena resulterte den kalde krigen i enda større avstand m ­ ellom AP og NKP. Vardø var et av de stedene i landet hvor NKP sto sterkest, også her i byen opplevde NKP at tidene ble vanskeligere. På tross av den kalde krigen ble det på 50og 60 tallet igjen vanlig med kulturutveksling med Russland. Byen fikk regelmessig besøk av russiske kunstnere som underholdt vardøværingene med folkedans, sang og spill. Uten at jeg tidligere har vært i stand til å sette ord på mine opplevelser, kan jeg i voksen alder fortsatt fornemme følelsen av å være «kommunistunge» i Vardø på 50- og 60-tallet. Jeg husker ennå mange hånlige kommentarer fra voksne som skapte ­uhygge og utrygghet utenfor hjemmet.

Mange diskusjoner Det er vel ikke tvil om at det var mange, både i Vardø og ellers, som hadde romantiske drømmer om og forhåpninger til Sovjetunionen og det kommunistiske ideal. På samme måte som det var like mange som hadde et urealistisk syn på USA og vesten.

I Vardø gikk diskusjonen høyt fredag ettermiddag i Julianbadet og ellers, det var ikke til å unngå at det oppsto personmotsetninger og direkte uvennskap mellom folk på hver sin side.

Kimen til AK-54 I denne smeltedigelen på 40- og 50-tallet oppsto kimen til AK-54. Det er et åpent spørsmål om AK 1954 ville sett dagens lys uten de lokale spenninger som fulgte etter den kalde krigen. Sånn sett kan man si at AK-54 er en konsekvens av etterkrigstiden og de strømninger som gjorde seg gjeldende på den tiden.

Idrettsutvekslingen tar form Man kan slå fast at AK-54 ble stiftet under dramatiske omstendigheter.

Klubben opprettet raskt idrettsutveksling med Finland. Det første stevnet med finsk deltakelse fant sted september 1956. Det falt seg naturlig at denne utvekslingen også måtte utvides til å omfatte sovjet­iske idrettsutøvere. I 1959 gjennomførte bymusikken sin triumfferd til Murmansk og entreprenørene i AK-54 så muligheten. Høsten samme år var det tid for handling. Bjarne Sundkvist og Charles Aronsen kontaktet prost Karl Pettersen i Vardø med tanke på nødvendig bistand, prost Pettersen behersket russisk både ­skriftlig og muntlig. Pettersen tok skriftlig kontakt med idrettsbevegelsen i

Sever i Vardø 1961. Sever var på turne i ØstFinnmark i 1961, Her ser vi Jussi Ballo hilse på den russiske kapteinen, Dommer Asgrim Johnsen (Vardø).

Foto: Arnt-Bjarne Aronsens fotosamling IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 145

Kretslaget 1961. Kretslaget i Finnmark besøkte Murmansk i 1961. På bildet kan vi se Arne Schistad, (KIF), Kjell Jan Johansen, (Vardø), Ronald Johannessen, (Vardø), Rickard Korvanen (VTF), Magne Jensen, Leif Gustavsen (Vardø), Birger Lakkala (Norild), Svein Holsbø (Norild), Amund Antonsen (KIF), Øystein Nilsen (Polarstjernen) og J. Suhr. Foto: Arnt-Bjarne Aronsens fotosamling

­ urmansk og foreslo utveksling både i boksing og bryting. Svaret var positivt og ­AK-54 M ble invitert til Murmansk med brytere, boksere og et fotball-lag. AK-54 drev ikke på med fotball på den tiden og man inviterte da byens fotball-lag med til Murmansk.

Styret i Vardø IL avslo tilbudet fordi man mente det var en politisk invitasjon. I stedet ble IL Norild fra nabobyen Vadsø invitert med, IL Norild takket ja og reiste med AK54 til Murmansk sommeren 1960. Det var imidlertid ikke alle utøvere i Vardø IL som delte 146

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

styrets oppfatninger, to av Vardø ILs brytere reiste med AK-54 til Murmansk. ­Troppen som reiste til Murmansk var på ca. 30 personer og besto av brytere og boksere fra Vardø IL og AK-54, fotballspillere fra IL Norild og en børsemaker fra Porsangmoen som attpåtil var yrkesmilitær. Bjørn Hågensen var reiseleder på turen. Andre fra Vardø som var med på turen var Bjarne «Tippen» Sundkvist, Bjørnar Frantsen, Rolf Stjerna, Tor Henriksen, Rolf Birger Karlsen, Emil Terentieff, Helge «Sørøy» Henriksen og Finn Nilsen fra AK 54 Fra Vardø IL reiste Bjørn Eriksen og Oddleif Wille samt bøssemaker Nuland, som reiste til Murmansk iført uniform. Rudi Wara var reiseleder for IL Norild, andre fra Norild var ­Birger Lakkala, Kjell «Filip» Jensen, Frank Hansen, Nils A Dahl, Johan Hoika, Torbjørn Aronsen, Rikard Korvanen, Jonny Thomassen, Henry Mathisen, Jonny Aronsen, Åge Dahl, Kjell Pettersen og Håkon Dahl.

Med Vårland til Murmansk Reisen til Murmansk forgikk med fiskeskøyta MK Vårland av Vardø, som var en bankline­ båt på 50 fot, med skipper John Paulsen. Tidlig om morgenen den 24. juni 1960 la MK Vårland fra kai i Østervågen og været var bra. Første stopp var Svartnes, der fotballaget til Norild kom om bord. Oddleif Wille, som da var 18 år gammel, elsket bryting og damer som de fleste andre unge gutter i Vardø på den tiden. Politikk brydde han seg ikke om.

Stemningen var spent, men rolig om bord på MK Vårland. Noen sov i kahytten mens andre satt oppe på dekk og småpratet mens Fiskarhalvøya nærmet seg. Kahytten lå fremme i båten med inngangen bakover. Døra var lav og smal slik man måtte gå bøyd inn. Rett innenfor gikk leideren ca 1,5 meter rett ned til bunnen av båten. Ved siden av leideren var det en parafinovn for oppvarming, fremover var det to brisker på hver side. I kahytten var det en svak eim av solar, Oddleif var kvalm der han lå på den smale brisken uten å røre en finger. Guttebryterne sov i flere timer under overfarten. Når MK Vårland av Vardø rundet Fiskerhalvøya kunne man se Murmanskfjorden ikke langt borte. Ved utløpet av fjorden ble de møtt av et marinefartøy som eskorterte fiskeskøyta videre.

Flere tusen tilskuere MK Vårland la til kai i Murmansk lørdag den 24. juni 1960 ved 12 tiden. Det var møtt fram flere tusen tilskuere på kaia så det var opplagt at deres ankomst var kjent blant innbyggerne i Murmansk. Blant de fremmøte var det et TV-team som gjorde opptak av brytetroppen fra Vardø. I Norge var man knapt begynt med TV-sendinger så vardøværingene hadde ingen erfaring med det nye mediet. Når troppen steg i land ble de møtt med varm applaus fra de frammøtte. Slik oppmerksomhet var fremmed for de unge menn fra Vardø. Oddleif Wille kjente at han ble flau. Troppen ble innkvartert på Hotel Arctica, samme sted som Vardø bymusikk bodde på året før. Når troppen ankom hotellet var det tid for kontroll av pass og andre dokumenter, i tillegg måtte nordmennene fylle ut nye papirer. Det russiske byråkrati var – den gang som nå – nøye med signaturer og stempler, Oddleif syntes innsjekkingen varte en hel evighet.

En fremmed kultur Det var åpenbart at de var kommet til en fremmed kultur og et fremmed land. I luften var det mange ukjente dufter. Fra kjøkkenet kom lukten av fremmed krydder og den russiske tobakken, bedre kjent som «mahorka», hang som en tung eim i resepsjonen.

Det var fremmede lyder overalt, med lyden av balalaika og mollstemt sang i bakgrunnen. Utenfor hotellet hadde det samlet seg flere hundre ungdommer. I Vardø hadde rocken gjort sitt inntog sammen med dongeri og brykrem og på Losjen danset man twist og swing. Oddleif reagerte på ungdommenes klesdrakt i Murmansk og kunne ikke se noe av det de i Vardø så på som moderne. Dette virket rett og slett gammeldags i forhold til det han var vant til.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 147

Trening Det var trening allerede første dagen og vardøguttene ble fraktet med buss overalt.

Veien til treningslokalet gikk etter hovedgaten Lenin Prospekt et stykke før bussen svingte inn i bakgater mellom falleferdige hus og hauger med grus. Bussen stoppet utenfor noe som mest så ut som en rønne og følget steg ut. Inne ble overraskelsen stor da Oddleif og de andre oppdaget at rønna var et flott og velutstyrt trenings­ lokale fullt på høyde med Turnhallen i Vardø. Brytematta var mykere enn det Oddleif var vant med, men fant ellers ingen vesentlige ting å sette fingeren på. De russiske bryterne som var blant de beste i Sovjetsamveldet var hentet til Murmansk for anledningen. De norske og russiske idrettsmenn fant raskt tonen og utøverne lærte hverandre nye grep og teknikker.

At russerne tok det norske besøket på alvor kom tydelig fram den andre dagen av oppholdet da vardøværingene ble gitt en omvisning i byen. Blant annet fikk de omvisning på en av byens fiskeindustribedrifter. Oddleif fikk inntrykk av at industrien i Murmansk lå langt foran det de var vant til. Om kvelden var følget invitert til å overvære en operetteforestilling. Selv om slik finkultur var fremmed for vardøværingene satte de stor pris på forestillingen. Alle deltakerne fra Vardø og Vadsø fikk 40 rubler i lommepenger.

Nivåforskjell Fotballkampen gikk på byens nye fotballstadion og bryte-stevnet ble avviklet i den nye sportshallen. Fotballstadion har sikkert plass til 20–30 tusen tilskuere og l­igger like ved Hotel Arctica, sportshallen ligger i sørenden av fotballbanen mot jern­banen.

Det var møtt frem mange tusen tilskuere til fotballkampen og på bryte-stevnet. ­Åpningen av bryte-stevnet var på russisk vis med feiende marsjer og operasang. Det var flere hundre deltakere på stevnet og den norske troppen var liten sammenlignet med de russiske. Dette var noe annet enn det Oddleif var vant til, dette var mye større og mer spennende. Han så frem til å møte sine russiske motstandere. Det gjort TV-opptak både under fotballkampen og bryte-stevnet. Dette var sannsynligvis de første TV-opptak som ble gjort av norske idrettsutøvere på klubbnivå utenom store internasjonale mesterskap som VM og OL. Idretten som kulturformidler Turen var meget vellykket og med dette hadde idretten i Vardø etablert et fruktbart samarbeid med idretten på den andre siden av jernteppet midt i den kalde krigens dager. AK 1954 med Bjarne Sundkvist og Charles Aronsen i spissen, bedrev ikke politikk, men de var fullstendig klar over det politiske aspekt i deres virksomhet. Dette kommer klart til syne i Aronsens uttalelse: «Det var idretten som åpnet jernteppet, ikke ­politikerne.» Utsagnet bifalles også av Rudi Wara som fremhevet at turen handlet om idrett – ikke politikk.

Til tross for de belastninger Wara, Sundkvist og Aronsen var utsatt for, maktet de å ha et annet perspektiv på idrettsutvekslingen. Ikke det politiske perspektiv, men det mellommenneskelige perspektiv. Mens de politiske myndigheter på begge sider var blindet av mistenksomhet og fiendskap har idrettslederne hatt et større perspektiv.

Hvem var disse mennene som trosset slike mektige krefter? Hvem betalte denne virksomheten? Dette var ikke politikere eller byråkrater som reiste rundt på statens regning. Det var vanlige mennesker som gjorde dette på sin fritid, arbeidet dugnad for klubben og klubben betalte regningen. De har de ikke latt seg kue, men de har hatt mot og styrke til å tro på idretten som kulturformidler mellom vanlige folk på tvers av grensene i den euro-arktiske regionen.

Tekst av Arnt B. Aronsen gjengitt etter tillatelse.

148

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Lags-/medlemsutvikling i Finnmark idrettskrets Ă…r

Idrettslag

Bedriftsidrettslag

Medlemstall totalt

1971 95

70 12.500

1972 110

80 14.000

1974 121

109 6.430

1976

134

156

20.883 + 4.900 bedr.

1978

140

201

18.611 + 5.600 bedr.

1980

147

202

20.952 + 5.700 bedr.

1984

173

175

22.157 + 5.000 bedr.

1987

193

155

23.131 + 5.000 bedr.

1990

191

118

23.124 + 5.645 bedr.

1992

186

143

22.293 + 6.218 bedr.

1994

191

150

22.139 + 6.162 bedr.

1996

200

150

21.571 + 4.843 bedr.

1998 193

105 20.186

2000

182

68

19.069 + 3.376

2002

192

42

23.794 + 2.175

2004

194

46

25.671 + 2.492

2006

204

51

26.230 + 838

2008

189

10

26.654 + 470

2010

194

14

27.771 + 389

2012

193

7

28.697 + 204

2014

194

8

29.759 + 176

2016

193

2

30.262 + 54

2018

191

0

31.470 + 0 IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ă…R 149

Alta Alta Alpin & Snowboardklubb Alta Atletklubb Alta Biljardklubb Alta Bokseklubb Alta Dykkerklubb Alta Golfklubb Alta Helsesportlag, Idrett for funksjonshemmede Alta Idrettsforening Alta Innebandyklubb Alta Jeger og Fiskerforening Alta Judoklubb Alta Kajakklubb Alta Karateklubb Alta Klatreklubb Alta Motorsportklubb Alta Ntn Taekwon-Do Klubb Alta Orienteringslag Alta Rideklubb Alta Skiskytterlag Alta Sportskytterklubb Alta Svømmeklubb Alta Trekkhundklubb Alta Turnforening Bossekop Ungdomslag Eidebakken Idrettslag Idrettslaget Frea Kaiskuru Idrettslag Kviby Idrettslag Nerskogen Idrettslag Nordlysbyen Aeroklubb Nordlysbyen Svømme- og Triatlonklubb

(Slått sammen med idrettslaget Hif-Stein i 2019)

Hammerfest Frisbeeklubb Hammerfest Klatreklubb Hammerfest Pistolklubb Hammerfest Racing Club Hammerfest Rideklubb Hammerfest Skiklubb Hammerfest Svømme- og Livredningsklubb Hammerfest Sykkelklubb Hammerfest Turnforening Hammerfest Volleyballklubb Idrettslaget Hif-Stein Indrefjord Idrettslag Stein Friidrettsklubb Stein Håndball

Nordlysbyen Sykkel Rafsbotn IL Talvik Idrettslag Talvik Judo Tverrelvdalen Idrettslag Vidir Islandshestforening

Berlevåg Berlevåg Fotballklubb Berlevåg Motorklubb Berlevåg Turn og Idrettsforening

Båtsfjord Båtsfjord NTN Taekwon-Do klubb Båtsfjord Pistolklubb Båtsfjord Sportsklubb

Gamvik Idrettslaget Daggry Mehamn bryteklubb Mehamn IL

Hammerfest Friskis & Svettis Hammerfest FUTT Helsesportlag

Hasvik Breivikbotn Grende- og Idrettslag Fk Sørøy Glimt Hasvik Idrettslag

Karasjok Idrettslaget Nordlys Idrettslaget Ávju Karasjoga Golfsearvi Karasjok Golfklubb Karasjok håndballklubb Karasjok Innebandyklubb Karasjok Kjøre- og Rideklubb Karasjok Motorklubb Karasjok Svømmeklubb Karasjok Sykkelklubb Sledehundklubben Davvin

Kautokeino Binges cykleklubb - Binges sihkkelsearvi Guovdageainnu Motorsearvi - Kautokeino Motorklubb Kautokeino Idrettslag Kautokeino Jeger- Og Fiskerforening Kautokeino Karateklubb Kautokeino Pistolklubb Maze Idrettslag

Kvalsund Hammerfest og Kvalsund Golfklubb Kokelv Sportsklubb Kvalsund Idrettslag Neverfjord Idrettslag

Lebesby IL Nordkyn Kjøllefjord Svømmeklubb Kjøllefjord Taekwon-do Klubb

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

IDRETTSLAGS- OG KLUBBOVERSIKT FINNMARK 2019

(Slått sammen med Alta svømmeklubb i 2019)

150

Hammerfest & Forsøl Innebandy Hammerfest Alpinklubb Hammerfest Badmintonklubb Hammerfest Bryteklubb Hammerfest Fotballklubb

Laksefjord IL Nordkinn Fotballklubb

Loppa Bergsfjord Ungdoms- og Idrettslag Øksfjord Atletklubb Øksfjord IL

Måsøy Havøysund Idrettslag Havøysund Skiklubb Snefjord og Slotten Idrettslag

Nesseby Idrettslaget Ilar N70 Trekkhundklubb Nesseby Idrettsforening Tana og Nesseby Pistolklubb Varanger Ballklubb

Nordkapp Honningsvåg Turn & Idrettsforening Nordkapp Pistolklubb Nordkapp Svømmeklubb U & IL Klippen

Porsanger Banak Pistolklubb Billefjord Idrettslag Idrettslaget Stil Kistrand Idretts- og Bygdelag Lakselv Mikroflyklubb Lakselv Motorklubb Lakselv NTN Taekwon-do klubb Lakselv Svømmeklubb Lemmivaara Klatreklubb North Cape Golf Club Olderfjord Idretts og Bygdelag Porsanger Cykleklubb Porsanger Idrettslag Porsanger Rideklubb Porsanger Turnforening Ungdoms og Idrettslaget Silfar

Sør-Varanger Ballklubben Sørild Bjørnevatn Idrettslag Hesseng Idrettslag Idrettslaget Pasvik Hauk IL Bølgen IL Nordlyset Jakobsnes Idrettslag Kirkenes Atletklubb Kirkenes Badmintonklubb Kirkenes cykleklubb Kirkenes Danseklubb Kirkenes Froskemannsklubb Kirkenes Golfklubb Kirkenes Idrettsforening

IDRETTSLAGS- OG KLUBBOVERSIKT FINNMARK 2019

Kirkenes Klatreklubb Kirkenes Motorklubb Kirkenes Ntn Taekwon-do Klubb Kirkenes og Omegn Skiklubb Kirkenes Pistolklubb Kirkenes Puckers Kirkenes Ryttersportsklubb Kirkenes Svømmeklubb Kirkenes Turnforening Neiden Idrettslag Neiden og Omegn Jeger og Fiskeforening Sandnes Idrettslag Sør-Varanger Kyokushinkai Karateklubb Sør-Varanger Modellflyklubb Sør-Varanger Rideforening Varanger Trekkhundklubb

Tana Austertana Idretslag Bryteklubben Tana Idrettslaget Forsøk Sirma IL Tana Ballklubb Tana Hestesportsklubb Tana Idrettsforening Tana Motorklubb Tana Skiskytterlag Tana Svømmeklubb

Vadsø I L Norild IL Polarstjernen Norsk Motorklubb Vadsø Atletklubb Vadsø Dykkerklubb Vadsø Hestesportsklubb Vadsø Karateklubb Vadsø Klatreklubb Vadsø Skiklubb Vadsø sportskytterklubb Vadsø Svømmeklubb Vadsø Turnforening Varanger Golfklubb Varanger Orienteringslag Varanger Rideklubb Varanger Sportsklubb Varanger Sportskytterklubb

Vardø Atletklubben 1954 Idrettslaget Domen Vardø Crossklubb Vardø Idrettslag Vardø Ntn Taekwon-Do Klubb Vardø Pistolklubb Vardø Ryttersports Klubb Vardø Svømmeklubb Vardø Vannsportklubb

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 151

Idrettens fanesaker ved kommunevalget 2019

I alle kommuner i Finnmark er det idrettslag. Der det verken er hjørnesteinsbedrifter eller fortauskafeer legger idrettens ildsjeler til rette for idrett og aktive liv. Idretten spør ikke etter hvem du er eller hvor du kommer fra, idretten spør om du vil være med. Gjennom aktiv idrett og medlemskap i idrettslag får finnmarkingene mulighet til mer fysisk aktivitet, bedre helse, bedre sosiale miljøer og fellesskap i lokalsamfunnet. Det gjør nærmiljø til et bedre sted å være. Idretten skaper gode lokalsamfunn. Idretten i Finnmark ønsker at flest mulig lokalpolitikere skal være på parti med idretten.

Flere og bedre idrettsanlegg Gode idrettsanlegg er en av våre viktigste rammebetingelser. Alle som tilbyr idrettsaktivitet har behov for idrettsanlegg (herunder trasékart og fysisk tilrettelegging for idretter som arrangeres utenfor de tradisjonelle idrettsanleggene).

Det er ulike behov i de ulike kommunene. Noen steder er det behov for rehabilitering av eksisterende anlegg, andre steder er det behov for nye anlegg.

Finnmark idrettskrets ønsker at: - Det stilles vedlikeholdskrav, slik at anlegg ikke forfaller på grunn av manglede vedlikehold.

- Kommunene tar idretten (idrettsrådet) med på råd i alle saker som berører idretten.

- Fylkeskommunen samarbeider med idrettskretsen i forhold til det regionale anleggsarbeidet, og tar idrettskretsen med på råd i saker som angår idretten.

- Det vises vilje til å rehabilitere, eventuelt bygge nye anlegg for å imøtekomme idrettens behov.

- Kommunene sørger for å ha ansatte med kompetanse i forhold til spille­ middelordningen.

- Kommunene foretar regelmessige vurderinger og rullerer sine anleggsplaner.

Flere i aktivitet Idrettens visjon er «Idrettsglede for alle!». Vårt mål er at alle barn og unge skal kunne delta i idrett uavhengig av familiens økonomi. Det er ikke slik i dag. Derfor er dette et prioritert arbeidsområde i idretten. Løsningene er godt samarbeid mellom kommunene og idretten lokalt.

Vi ønsker at terskelen for å bli med senkes ved at: - Idretten gis gratis treningstid, til barn og ungdom, i kommunale anlegg.

- Skolen gis anledning til å samarbeide med idretten (praktisk samarbeid og utlån av utstyr).

- Barn og ungdom prioriteres i idrettsanleggene i tidsrommet 16.00 – 20.00.

152

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Kautokeino 1957. Kappkjøring. Mennesker og reinsdyr med sleder samlet ved mål.

Foto: Leslie Marr / Norsk Folkemuseum

Støtte til frivillighet og fellesskap Vi er helt avhengige av alle de som år etter år stiller opp og gjør en gratis jobb i sitt idrettslag og lokalsamfunn. Frivilligheten er selve limet i samfunnet og har stor verdi i seg selv, men også i sparte kroner og ører. I 2017 bidro frivillige i Finnmark med gratis arbeid til en verdi av 229.500.000 kroner!

Det er derfor vårt håp at: - Kommunen anerkjenner frivilligheten ved å synliggjøre dette arbeidet i kommunale planer og delplaner.

- Idrettens rolle i inkluderingsarbeidet verdsettes gjennom økonomisk bidrag til dette arbeidet.

- Fylkeskommunen ser verdien i arbeidet som idrettskretsene utfører i forhold til rådgiving, folkehelsearbeid, identitetsbygging, opplæring i demokratisk arbeid osv. og synliggjør dette i fylkeskommunale planer og delplaner.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 153

Statutter

FOR FINNMARK IDRETTSKRETS HEDERSTEGN, BRAGDPOKAL OG IDRETTSKRETSENS POKAL Det kan søkes om: 1. Hederstegn m/diplom for administrativ- og aktiv innsats 2. Bragdpokal for årets idrettsprestasjon 3. Idrettskretsens pokal Følgende statutter gjelder:

HEDERSTEGN M/DIPLOM Finnmark idrettskrets hederstegn m/diplomer kretsens høyeste utmerkelse. Hede stegnet er ment å «sitte meget høyt», og er framstilt i to forskjellige utgaver og kan tildeles personer som: - har utført et særdeles godt administrativt arbeide.

- har vist spesiell stor dyktighet i aktiv idrett.

Hederstegnet kan bare utdeles en gang til en person. a) Administrativ innsats Finnmark idrettskrets hederstegn m/diplom tildeles den mann eller kvinne som gjennom lengre eller kortere tidsrom har utført særdeles godt administrativt arbeide for idretten i Finnmark idrettskrets. Arbeidet eller deler av det skal være utført etter 1971 (opprettelsen av Finnmark idrettskrets) Fortolkning: Før en mann eller kvinne kan få hederstegnet må vedkommende ha gjort et så særdeles godt administrativt arbeid at han eller hun virkelig har satt spor etter seg, lokalt eller i kretsen. b) Aktiv innsats Finnmark idrettskrets’ hederstegn m/diplom tildeles den mann eller kvinne som medlem av lag i Finnmark idrettskrets gjennom kortere eller lengre tidsrom har vist spesiell dyktighet i aktiv idrett, individuelt eller i lagidrett. Vedkommende må ha deltatt aktivt etter 1971. Herunder kommer også trenerne.

154

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Fortolkning: Før en mann eller en kvinne kan få hederstegnet må vedkommende ha gjort en fremragende innsats i en eller flere idrettsgrener. En utøver som er i begynnelsen eller midt opp i en karriere bør ikke tildeles hederstegnet. c) Hederstegnets utførelse Hederstegnet utføres som bæremerke. Motivet er tatt fra NIF’s emblem. Ordet Finnmark idrettskrets er skrevet i en halvmåne over to figurer. Fotsokkelen har inskripsjon; «Administrativ» eller «Aktiv». Motivet er innrammet av en laurbærkrans. I tillegg utdeles et diplom og et reisestipend. d) Kandidater Kandidater kan foreslås av enkeltpersoner, lag, utvalg, særkretser/ regioner eller idrettskretsens styre.

Forslaget må være begrunnet i henhold til statuttene. e) Tildelingen Idrettskretsens styre foretar tildelingen av hederstegnet. Utdelingen av heders­ tegnet skjer på idrettskretstinget eller et annet arrangement i regi av idrettskretsen. Leder i idrettskretsen eller et annet styremedlem foretar utdelingen.

IDRETTSKRETSENS BRAGDPOKAL Bragdpokalen utdeles for årets idrettsprestasjon av enkeltpersoner eller lag tilsluttet Finnmark idrettskrets. a) Kriterier 1. Den kan tildeles enkeltpersoner eller lag tilsluttet idrettskretsen 2. Den utdeles hvert år 3. Idrettskretsens styre foretar tildelingen av bragdpokalen 4. Utdelingen av hederstegnet skjer på idrettskretstinget eller et annet arrangement i regi av idrettskretsen. Leder i idrettskretsen eller et annet styremedlem foretar utdelingen. b) Kandidater Kandidater kan foreslås av enkeltpersoner, lag, utvalg, særkretser/ regioner eller idrettskretsens styre.

IDRETTSKRETSENS POKAL I forbindelse med at idrettslag i Finnmark blir tildelt NM eller NNM kan idrettskretsen sette opp en «Idrettskretsens pokal». Pokalen settes opp etter søknad fra arrangør til Finnmark idrettskrets. Administrasjonen i Finnmark idrettskrets delegeres myndighet til å tildele pokalen.

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 155

TILDELT FINNMARK IDRETTSKRETS HEDERSTEGN FOR

ADMINISTRATIV INNSATS 1972, Harald Tunstad, Kirkenes IF 1972, Oskar Hansen, Hammerfest IF 1972, Arne Jerijervi, Sandnes IL 1973, Roald Johnsen, Alta 1974, Per Rapp, Alta 1976, Oskar Jolma, Lakselv 1977, Sigurd Størdal, Hammerfest 1978, Kjell Wickstrand, Alta 1978, Ragnhild Løkke, Alta 1979, Johan Bersvendsen, Kirkenes 1980, Roald Mentyjærvi, Sandnes IL 1981, Aage Strifeldt, Vadsø 1982, Olga Olaussen, Alta 1983, Jostein Stafsnes, Vadsø 1984, Kristian Heitmann, Alta 1986, Trygve Gjæver Pedersen, Berlevåg T&IF 1987, Per Andersen, Vadsø 1988, Per Chr. Olseng, IL Stein 1989, Charles Aronsen, AK -54, Vardø 1991, Harald Opgård, Alta IF 1992, Leif Jansen, Bossekop UL 1993, Idar M Aase, Kvalsund IL 1994, Paula Henriksen, Billefjord IL 1995, Johan Storaunet, Vadsø TF 1996, Roger Sivertsen, Kirkenes IF 1997, Oddmund Bakken, Tverrelvdalen IL 1998, Wiggo Isaksen, Karasjok Svømmeklubb 1999, Willy Bangsund, Kirkenes Atletklubb 2000, Paul Undheim, Lakselv IL 2001, Nils Peder Eriksen, IL Nordlys 2002, Thormod Holti, IL Ilar 2003, Harald Paulsen, Alta IF 2005, Solveig O Paulsen, Alta IF 2006, Tove Østensen, Honningsvåg Turn & IF 2007, Svein Tore Paulsen, Hammerfest Skiklubb 2008, Hans Olav Aagensen, IL Forsøk 2009, Hans Mikkelsen, FUTT Hammerfest 2010, Ragnar Mikkonen, Mehamn IL 2011, Helmer Birkely, FFK/Porsanger IL 2012, Eva Helgesen Einvik og Harald Einvik, Alta IF 2013, Rolf Rantala, Alta IF 2014, Otto Daniloff, Tana skiskytterlag 2015, Evy Akselsen, IL Nordkyn 2016, Kjell Kålheim, Båtsfjord Sportsklubb 2017, Kjell Harald Erichsen, IL Ilar 2018, Vivian Nilsen, Berlevåg Turn og Idrettsforening

156

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

TILDELT FINNMARK IDRETTSKRETS HEDERSTEGN FOR

AKTIV INNSATS

1973, Bjørn Wirkola, Alta 1974, Kjell-Arthur Paulsen, Kirkenes 1975, Lillian og Bjørn Heggelund, IL Stein 1976, Hugo Haga, Kirkenes Politi IL 1977, Ikke utdelt 1978, Ikke utdelt 1979, Ikke utdelt 1980, Grethe Mathisen, Kirkenes 1981, Jan Olsen, Vardø 1982, Arne Ulvang, Kirkenes 1983, Ikke utdelt 1984, Knut Jørgensen, Hammerfest 1985, Willy Bangsund, Kirkenes Atletklubb 1986, Ottar Grimstad, Alta IF 1987, Rolf Johansen, Lakselv Svømmeklubb 1988, Eilif Johnsen, Kirkenes Atletklubb 1989, Ikke utdelt 1990, Herbert Randal, Bjørnevatn IL 1991, Gerd Karlsen, HIF/Stein 1992, Ernst Pedersen, IL Norild 1993, Knut Arne Iversen, Alta IF 1994, Olav Malin, Kautokeino IL 1995, Yngve Johansen, Ex Alta ex. Båtsfjord SK ft. Kautokeino 1996, Nils A. Eliassen, Kirkenes og Omegn Skiklubb 1997, Vegard Ulvang, Kirkenes og Omegn Skiklubb 1998, Tor Oskar Thomassen, Alta IF 1999, Signe Trosten, Tana Skiskytterlag 2000, Inge Ek, Alta IF 2001, Krister Sørgård, Kirkenes og Omegn Skiklubb 2002, Harald Lorentzen, FIK Stein 2003, Anders Porsanger, IL Forsøk 2004, Laura Valle, Honningsvåg Turn og IF 2005, Peder Birkely, IL Nordlys 2006, Aslaug Dahl, IL ILAR 2007, Ove Wisløff, Alta Svømmeklubb 2008, Einar Suhr, Alta IF 2009, Rune Ulvang, Kirkenes Svømmeklubb 2010, Anne-Margrete Krohg, Levajok Rideklubb 2011, Sigurd Rushfeldt, Vadsø turn/TIL 2012, Geir Knutsen, Båtsfjord Sportsklubb 2013, Håvard Klemetsen, Kautokeino IL 2014, Kristin Størmer Steira, IL Forsøk 2015, Steinar Persen, Lakselv Svømmeklubb 2016, Ingrid Lindbäck Nilsen, FUTT Helsesportlag 2017, Doris Norbye, Karasjok Svømmeklubb 2018, Egil Olli, Nordlys IL IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 157

TILDELT FINNMARK IDRETTSKRETS

BRAGDPOKAL

1972, Aslaug Dahl, IL Ilar 1973, Ove Wisløff, Alta 1974, Asle T. Johansen, Alta 1975, Vardø IL 1976, Anders Porsanger, IL Forsøk 1977, Gunnar Kjellmo, Tana IF 1978, Jarle Pedersen, Bossekop UL 1979, Vegard Ulvang, Kirkenes IF 1980, Knut Leo Abrahamsen, Alta 1981, Tor Sara, Alta 1982, Alta IF – Friidrett 1983, Annie Henriksen, Karasjok 1984, Sissel Pleym, Kirkenes 1986, Vadsø Svømmeklubb 1987, Bernt Karlsen, Lakselv Svømmeklubb 1988, Stein Olav Fiskebeck, Kirkenes Pistolklubb 1989, Sats –72, Båtsfjord 1990, Signe Trosten, Tana Skiskytterlag 1991, Svein Engholm, Sledehundklubben Davvin 1993, Fotballgruppa Alta IF 1994, Lailyn Pope, Karasjok Judoklubb 1995, Båtsfjord Sportsklubb – Volleyball 1996, Terrie Miller, Karasjok Svømmeklubb 1997, Harald Tunheim, Alta Trekkhundklubb 1998, Krister Sørgård, Kirkenes og Omegn Skiklubb 1999, Rune Ulvang, Kirkenes Svømmeklubb 2000, Cecilie Lille, Alta Judoklubb 2001, Yvonne Thomassen, Alta Tae Kwon do klubb 2002, Bjørn Terje Heggeli, Alta Snescooterforening 2003, Jostein Biti, Kautokeino Motorklubb 2004, John-Kristian Dahl, Kirkenes og omegn skiklubb 2005, Håvard Klemetsen, Kautokeino IL 2006, Kristin Størmer Steira, IL Forsøk 2007, Aleksander Nordgaard, Kirkenes Motorklubb 2008, Rosell Utne, Båtsfjord Sportsklubb, bryting 2009, Magnus Lindbäck, Lakselv Motorklubb 2010, Finn Hågen Krogh, Tverrelvdalen IL 2011, Roger Dahl, Alta Trekkhundklubb 2012, Maja Erlandsen, BK Tana 2013, Kristin Størmer Steira, IL Forsøk 2014, Håvard Klemetsen, Kautokeino IL 2015, Finn-Hågen Krogh, Tverrelvdalen IL 2016, Ann Cathrin Lübbe, Hammerfest Rideklubb 2017, Dag Sibbern Ryeng, Sandnes IL 2018, Anna Odine Strøm, Alta IF 158

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

TILDELT

ULVANGFONDET TIL TOPPIDRETT 1994, Ståle Reidar Olsen, Hammerfest SLK 1995, Gunnar Sund, Båtsfjord SK 1996, Rune Ulvang, Kirkenes 1997, Terrie Miller, Karasjok Svømmeklubb 1998, Håvard Klemetsen, Kautokeino IL 1999, May Bente Eriksen, Båtsfjord Sportsklubb 2000, Cecilie Lille, Alta Judoklubb 2001, John-Kristian Dahl, Kirkenes og omegn Skiklubb 2002, Kristin Størmer Steira, IL Forsøk, Tana 2003, Pål Gunnar Normann, Hammerfest SLK 2004, Kjersti Isaksen, Hammerfest skiklubb 2006, Kristine Michelsen Olsborg, Båtsfjord Sportsklubb, bryting 2007, Henning Dahl Holti, IL Ilar, friidrett 2008, Finn Hågen Krogh, Tverrelvdalen IL, ski 2009, Maja Erlandsen, Tana IF, bryting 2010, Tonje Pedersen, Alta IF, fotball 2011, Signe Marie Fidje Store, Tana IF, bryting 2012, Marie Simensen Pettersen, Alta SSF, motocross 2013, Bjørn Vidar Suhr, Alta IF, ski 2014, Ramona Eriksen, AK-54, bryting 2015, Vilde Sagbakken Espeseth, Kirkenes badmintonklubb 2016, David Vorren, Vadsø Turnforening 2017, Eline Hegg og Runa Lillegård, Bossekop UL, fotball 2018, Anna Odine Strøm, Alta IF, hopp 2018, Moy Susanne Birkenes, Hammerfest Rideklubb 2019, Anne Beate Andersen Hætta, Kautokeino JFF sportsskyttergruppe 2019, Celine Christensen Olsen, Vardø NTN Taekwondo klubb

Hopprenn i Verigasbakken like etter krigen.

Foto: Rolf Celius, Grenselandmuseet, Varanger Museum IKS

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 159

Fotballag fra Vardø 1920.

Tredje rekke fra venstre: Banksjef Lund, Johannes Grefstad, Bergerud, Gjertås, Jakob Karlsen og Trygve Ollila.

Andre rekke fra venstre: Erling Ollila, Trygg Roseth og Gerhard Bersvendsen.

Første rekke fra venstre: Andreas Fredriksen, Hundseth og Øyvind Grøttum.

Foto: Vardø Museum Varanger Museum IKS

Berlevåg Fotballag, ca 1940. Bakerste rekke fra venstre: Edvard Schanche, Margido Gjæver Peder­ sen, Karl Mathisen og Kåre Gjæver Pedersen. Foran fra venstre: Arthur Nikolaisen, Odd (Boja) Lunde Skancke, Henry Schulstad, Reidar Nikolaisen, Gunnar Hågensen og Hans Sommer.

Foto: Berlevåg havnemuseum

160

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

Fru politimester Hofgaard holder hesten Kavaler. Vadsø 1933.

Foto: Jakob Lauritz Smith Bredrup / Finnmark fylkesbibliotek

Ordførerhilsener Takk for at dere i 100 år har skapt gode rammebetingelser for idretten i Finnmark!

Finnmark idrettskrets er viktig for kommunene og vi vil i anledning jubileet takke for godt og nyttig samarbeid til beste for idretten og folkehelsa. Alta er stolte over vår idretts-by! Det varierte idrettstilbudene gjør at alle kan finne sin idrett eller treningsform.

Steget med å bli sykkelby har vi gode erfaringer med og vi ser at stadig fler sykler og går på ski til jobb og skole. Det er det mye god folkehelse i.

Vi er heldige som har ildsjeler som står på for sitt idrettslag, trenere og foreldre og frivillige som stiller opp og sikrer gode tilbud.

Mange skal takkes for engasjementet, dugnadstimer og sponsing i oppbyggingen av det idretts-Alta er blitt.

Arrangementsbyen Alta, et samlingssted for gode konkurranser, samhold og muligheter, som ikke hadde vært mulig om uten at vi sto sammen i gjennomføringen.

For oss er de mange idrettsmiljøene, lagene og foreningene helt avgjørende for inkludering, fellesskap og gode folkehelsetiltak.

Det er, ikke minst, med på å skape bolyst!

Gratulerer med jubileet!

Monica Nielsen Ordfører Alta kommune

Gratulerer Vi i Gamvik har gleden av å gratulere Finnmark idrettskrets med 100-årsjubileet.

Vi vil samtidig takke for det arbeidet dere har gjort for lag og foreninger gjennom 100 år.

Det gjelder både organisering, kompetanseheving av ledere og trenere, og, ikke minst, økonomisk støtte til gode prosjekter lokalt.

Idretten har hatt stor betydning i vår kommune. Både for trivsel, bolyst og folkehelse. Den har vært med å skape identitet og stolthet.

Foreldre og barn har kommet sammen om et felles mål. Idretten har skapt samhold og fremmet dugnadsånd. Den har også bidratt til at unge har fått reise til andre steder, knyttet varige vennskapsbånd og kanskje opplevd sin første forelskelse. Selv i vår lille kommune har vi klart å fostre utøvere helt i norgestoppen, blant annet innen fotball, bryting, svømming og badminton. Det viser at alt er mulig uansett hvor du kommer fra. Dette til tross for vanskelige klimatiske forhold med lange avstander og reiser på kolonnekjørte vinterveier eller opprørt med sjøsyke barn og ledere. Idretten har også bidratt med samarbeid på tvers av kommunegrensene.

Der har Idrettskretsen gjort et viktig bidrag. Vi gratulerer hjerteligst med jubileet og til lykke med de neste 100 år!

Gunn Mari Kristiansen Ordfører Gamvik kommune IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 161

Gratulerer så mye med jubileet og de første 100 årene

Kjære Finnmark idrettskrets, Gratulerer med 100-årsjubileum

Idrett, kultur, trivsel, frivillighet, gode kommunale tjenester og trygge og sikre arbeidsplasser er det viktigste limet i et hvert samfunn. Det å legge til rette for gode idrettsanlegg og frivillighet er en viktig oppgave for Båtsfjord kommune. Mitt jubileumsønske er at vi også i framtiden skal ha nok frivillige til å stå på for idretten.

Spennende blir det nå når vi skal slå oss sammen med Troms idrettskrets. Nok en gang gratulerer med jubileet! Og lykke, lykke til videre!

Idretten har alltid stått sentralt i Loppa kommune der vi har hatt svært aktive lokale idrettslag i bygdene våre. Idrettslagene og den fritidsaktiviteten de har tilbudt har kanskje vært den viktigste sosiale arenaen for inkludering for barn og voksne. I så måte anser jeg idrettslagene i kommunen som svært viktige bidragsytere til å skape bolyst i Loppa samfunnet.

Geir Knutsen Ordfører Båtsfjord Kommune

Gratulerer så mye med jubileet og de første 100 årene Idrettsglede i Porsanger handler om de gode møteplassene. Det handler om aktive barn og unge, men også voksne og eldre. Idretten fyller på med vitaminer som styrker både den fysiske helsa og livsgleden hos den enkelte.

Samtidig styrker den samfunnet med god folkehelse.

Når Finnmark idrettskrets fyller 100 år, har de vært lokalisert på Idrettens hus i Lakselv siden 1972. Det er vi glade for!

Hva har det betydd for Finnmark? Med Finnmark idrettskrets har vi hatt en samlende kraft som har hjulpet idretten til bedre rammebetingelser og gode anlegg i hele fylket. Det har gitt bedre arbeidsvilkår til alle de frivillige ildsjelene som står på for å gi spesielt barn og unge, men også de voksne, et tilbud på tvers av ulike idrettsgrener.

Verdiskapingen ulike idrettsarrangement og aktivitet gjennom tiden har bidratt med til porsangersamfunnet er vanskelig å beregne, men vi snakker om betydelig antall millioner av kroner.

Vi takker Finnmark idrettskrets for hjelpa med å utvikle idretten og anleggene våre, på lag med ildsjelene som står på for felles­ skapet året rundt.

Gratulerer med 100-års jubileum, Finnmark idrettskrets!

Aina Borch Ordfører Porsanger kommune / Porsáŋggu gielda - Porsangin komuuni 162

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

I Loppa kommune har vi et idrettsråd som er et fellesorgan for idretten i kommunen, organisert i NIF gjennom Finnmark idrettskrets.

Gjennom Idrettsrådet skal kommunen arbeide for lokal idrett og være arena for samarbeid mellom idrettslagene, kommunale myndig­ heter og idrettskretsen. Idretten i kommunen bygger på frivillighet, demokrati, idrettsglede og felleskap.

Idretten er et levende fellesskap. Dere er lokalmiljø, framtidsdrøm, sikkerhetsnett, noen som heier på hverandre. Dere kan bære flere enn dere sjøl. Det er derfor dere nå er 100 år. På vegne av Loppa kommune, Gratulerer og takk.

Steinar Halvorsen Ordfører Loppa kommune

Gratulerer til en livskraftig 100-åring Når nå Finnmark idrettskrets skal markere at de fyller 100 år så er det en aktiv og allsidig idrettskrets som gjennom alle år har hatt et flott samarbeid med idretten i alle kommuner i Finnmark.

Hammerfest kommune har samarbeidet tett med idrettskretsen innenfor en rekke områder. Dette ikke minst i forhold til barneog ungdomsidrett, utdanning og folkehelse generelt. Finnmark idrettskrets har vært et viktig talerør for idretten når det gjelder prioriteringer av tippemidler/anleggsmidler. Det er også flott å se at idrett for mennesker med et bistandsbehov er prioritert høyt.

Hammerfest har en allsidig idrettslig aktivitet innenfor sommer og vinteridretter med utrolig mange klubber, lag og foreninger.

Jeg er utrolig stolt av det arbeidet dere gjør og har gjort gjennom 100 år. Lykke til med feiringen og ikke minst lykke til med de neste 100-årene.

Alf E. Jakobsen Ordfører Hammerfest kommune

Til lykke med idrettsglede i 100 år

Idretten er livets beste skole

Det samholdet og den gleden idretten gir og har gitt Berlevågs befolkning i mer enn 100 år kan ikke beskrives. I idretten møtes alle likt og alle har en mulighet til å lykkes. Idretten skaper stolthet og tilhørighet for kommunen man bor i.

Ordene kommer fra tidligere ordfører i Vardø kommune, Hjalmar Halvorsen i et intervju med avisa Finnmarken i november 1978. Hjalmar var av sin tids største idrettstalenter i Vardø på 1920-tallet frem til han ble skadet i 1929.

Rolf Laupstad Ordfører Berlevåg kommune

Vi hadde vært fattige uten idretten Jeg ønsker i forbindelse med Finnmark idrettskrets jubileum og gratulere jubilanten med sine første 100 år. Takke for alt dere bidrar med til våre lokalsamfunn. For min kommune Kárášjohka betyr idretten mye.

Idretten er med på å skape god folkehelse og danner fellesskapsarenaer for både voksne og barn. Idretten er blant annet med på gi vårt lokalsamfunn stolthet, samhørighet, identitet og trivsel. Vi hadde vært fattige uten idretten.

Svein Atle Somby Sátnejođiheaddji / Ordfører Karasjok kommune / Kárášjoga gielda

Gratulerer I Vadsø kommune har idrett og foreningslivet vært en viktig del av samfunnet og bidratt til å skape glede, mestringsfølelse og felleskap for barn, ungdom, voksne og eldre. Med lag som IL Norild, Vadsø Turn, Vadsø skiklubb, Polarstjernen IL og flere har de fleste i kommunen på en eller annen måte vært involvert i idretten. Hånd i hånd med idrettsgleden har dugnadsånden samlet kommunens innbyggere til alt fra anleggsarbeid til kafevakt på 17. mai. Dette skaper fellesskapsfølelse og tilhørighet i lokalsamfunnet. Når man tenker på alle de som har tatt sine første ustødige ski-tak i lysløypene, sprunget ut på kunst­ gresset for første gang, lært seg å svømme i bassenget, klatret i klatrevegg eller fått sin første ridetime så er det lett å forstå hvilken betydning dette har for livsglede og bolyst.

Vadsø kommune gratulerer Finnmark idrettskrets med 100 år.

Hans-Jacob Bønå Ordfører Vadsø kommune

Når vi leser og hører historier om idretten er det slike utsagn som kommer først, med gode minner fra unge år i idretten, godt kameratskap, samhold med liv og røre over alt. Merkelig nok kanskje, kommer resultater i annen rekke. Idretten skaper og har skapt personligheter som ethvert samfunn har bruk for. Det er personer som vil gi tilbake til samfunnet av den gleden og skoleringen som idretten har gitt dem.

Vi kan alle kjenne på stoltheten når vi har brytere, taekwondo-utøvere, fotballspillere og andre fra Vardø og Finnmark som gjør det godt på den nasjonale og internasjo­ nale arena. Det er en kultur som blir videreført og som gjør at stedet får identitet og et særpreg vi hele tiden ønsker å bevare. Sånn er det nok over alt.

Idrettens evne til å skape gode og samfunnsengasjerte mennesker er unik.

Vardø er og har til alle tider vært avhengig av personer som på en eller annen måte er engasjert i og oppdratt innen idretten.

Hjalmar Halvorsen er en av dem. Slik vil det være også i fremtiden.

Idretten er en av kommunenes viktigste medspillere, i et samarbeid som er avgjørende for et hvert steds utvikling og fremtid.

Som ordfører og tidligere svært engasjert som aktiv, trener og leder i Vardø Idrettslag, stiftet 1911, og i Vardø idrettsråd ønsker jeg lykke til med jubileet og de neste ett hundre år.

Robert Jensen Ordfører Vardø kommune

Gratulerer med 100-årsjubileet!

Idretten betyr enormt mye for Hasvik kommune, vårt lokale idrettslag driver med turn, ski, volleyball og svømming. I tillegg er det tilrette­ lagt en rekke turløyper som benyttes flittig av lokal­befolkningen og tilreisende. Som ordfører ønsker jeg å takke for at dere tilrettelegger og skaper gode rammevilkår for idretten i Hasvik.

Eva D. Husby Ordfører Hasvik kommune IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 163

Gratulerer På vegne av Kautokeino kommune ønsker jeg å frembringe de varmeste gratulasjoner til Finnmark idrettskrets med 100-årsjubileet – lihkku ávvudemiin!

I 2018 hadde jeg som Kautokeinos ordfører den store glede av å være med på Kautokeino ILs 80-årsjubileum, som ble feiret i Kautokeinos storstue Báktehárji med bidrag fra nærmere 100 turnere i alle aldersgrupper. Slike stunder, der aktverdige jubilanter er omkranset av nye generasjoner barn, skapes det ofte rom for ettertanke. Jeg er derfor takknemlig ovenfor invitasjonen til å få si noen ord om idrettens betydning for min kommune.

For det er jo smått forunderlig at en gruppe ildsjeler, med mangel på det meste og med en verdenskrig i emning, hadde en slik stå-på-vilje at man allerede i 1937 samlet seg for å danne det som fra 1938 formelt fikk navnet Kautokeino Idrettslag.

Fra snødekte vidder og bitende kulde samlet folk seg, fra gamme og hus, rundt en felles verdi man brant for - idretten. Helt siden 1938 har Kautokeino IL, kun avbrutt av noen få års tysk okkupasjon av Kautokeino, skapt idrettsglede for store og små. Idretten har satt Kautokeino på kartet - regionalt, nasjonalt og med medaljevinnere i både VM og OL. Kanskje var det nettopp Finnmark idrettskrets, da drøyt 18-19 år gammel som organisasjon, som motiverte våre foregangsmenn- og kvinner i Kautokeino til å etablere Kautokeino IL? I dag er både antallet utøvere og bredden større enn det tilfellet var ved idrettslagets spede begynnelse på 1950-tallet. Både idrettens naturlige utvikling, der tilgjengelighet på nye impulser, utstyr og kompetanse - men også kommunens fordoblede folketall fra år 1951 til 2000 (1.559 innbyggere vs. 3.121 innbyggere) har naturlig nok skapt økende forventninger til bedre anlegg og infrastruktur.

Med tilblivelsen av Báktehárji på 1990-tallet, på den tiden et av Finnmarks første og mest moderne innendørsanlegg, løste vi en årelang floke med manglende anlegg. Når vi nå skriver 2020 vet vi at kapasiteten ved Báktehárji har blitt svært trang, ikke minst som følge av den gledelige tilveksten av nye idrettsgrener der vinter og kulde ofte gjør Báktehárji til et yndet sted for aktiviteter. Kautokeino IL har derfor i møter med kommunen nylig presentert planer om ny utendørshall i tilknytning til dagens anlegg, det både for å frigjøre kapasitet ved Báktehárji men også for å 164

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

skape bedre treningsforhold for de hundrevis av barn, unge og voksne i fotballmiljøet gjennom helårs gressunderlag. Lignende utbyggingsplaner har vi også mottatt fra ildsjelene i skigruppa, der både de og vi i kommunene lenge har sett behov for både garasjeanlegg og oppvarmet klubbhus gjerne med både kafé og smørebu ved Sáttomaras skistadion. Fra kommunen har vi signalisert full politisk og økonomisk støtte til begge utbyggingsplanene, men både vi og idrettslaget håper naturligvis på bidrag fra fylkeskommune og andre - ikke minst for å unngå høye kontingentpriser for de som skal bruke fasilitetene.

Så er det en stor glede for meg å endelig kunne fastslå at det nå ligger helt konkrete utbyggingsplaner om et nytt svømmeanlegg i Kautokeino sentrum - det i forbindelse med kommunens pågående forprosjektering av ny 1-10 barne- og ungdomsskole. Siden dette er og forblir kommunens største investering i vår levetid må vi selvfølgelig tenke i et generasjonsperspektiv, der det for det idrettslige handler om å sko seg for fremtiden med et anlegg som både svarer til de behov vi har nå og krav som måtte gjelde dersom Kautokeino skal kunne melde seg på svømmemiljøet i Finnmark, Nord-Norge og grenseoverskridende i Sápmi. I Kauto­keino har vi per i dag ingen svømmeklubb og heller ikke fasilitetene for å posisjonere oss for det, men vi har planene klar - og det er nå vi har momentumet til å foreta et slikt løft for bolyst og trivsel for alle nåværende og fremtidige innbyggere av Kautokeino.

Fellesnevneren for all idrett og aktivitet, så også i Kautokeino, er at lite eller ingenting ville vært realiserbart uten alle dere som står på bak kulissene. Dere som selger kakelodd, koker varm saft, kjører tråkkemaskin, vasker fotballdrakter og passer på hverandres barn i forbindelse med reiser og stevner - dere utgjør selve ryggmargen i all idrett. Jeg har selv hatt gleden av en barndom med både ski og fotball, der samhold, lagånd og mat på bordet er det varmeste jeg har av minner. Takk til Finnmark idrettskrets og alle dere som organiserer verdens største dugnad til noe vi også kan ha glede av regionalt og lokalt.

Med ønske om alt vel de neste 100 år!

Johan Vasara Sátnejođiheaddji - Ordfører Guovdageainnu suohkan / Kautokeino kommune

Gratulerer med 100 års jubileet!

Gratulerer

Idrett betyr mye for de fleste og idrettsforeningene bidrar til bolyst og god folkehelse for våre innbyggere. Her i Sør-Varanger har vi mange idrettsforeninger som bidrar til dette og vi har et veldig variert og bredt idrettsmiljø med både fotball, håndball, ski, bryting, turn, badminton, ishockey, karate, taekwon-do, orientering, pistolskyting og tennisbane på Hesseng samt mye, mye, mer. Vi har noen flotte idrettsanlegg og i Kirkenes har vi fått en ny aktivitetspark i nærhet til stadion, bassenget, fjellhallen og skolens gymsal med klatrevegg. Dette er et av Norges flotteste idrettsanlegg og med den beliggenheten med så mange aktiviteter samlet er vi i Norgestoppen når det gjelder tettheten av idrettsanlegg.

På vegne av Tana kommune ønsker jeg Finnmark idrettskrets til lykke med 100 års jubileet.

Idretten i Tana har betydd svært mye for bolyst og trivsel i vår kommune. De har «produsert» alt fra verdensmestre, europamestre, norgesmestre til lokale helter. Det viktigste er uansett bredden av tilbud og folkehelse som idretten har bidratt med i over 100 år. Kommunens viktigste bidrag de senere årene har vært å bygge anlegg eller bidrag til bygg­ing av anlegg. Lykke til med jubileet og nye hundre år i idrettens tjeneste.

Våre idrettslag nedlegger hvert år en voldsom dugnadsinnsats først og fremst for å gi våre barn og unge en aktiv fritid. Idretten betyr mye for bolysten i Sør-Varanger kommune og vi har mye å takke ildsjelene for. Vi er utrolig stolte av den jobben dere gjør hver eneste dag.

Lykke til med jubileet og lykke til med de neste 100 år i idrettens tegn.

Lena N. Bergeng Varaordfører Sør-Varanger kommune

Frank M. Ingilæ Ordfører Deanu gielda - Tana kommune

Uten idretten er vi fattige For kommuner som Lebesby har idretten stor betydning. Lag og foreninger, samt ildsjeler som hele året stiller opp for å bidra til gode oppvekstvillkår og en bedre hverdag for barn, unge og voksne. Alle disse er med på å utvikle treningsengasjement og konkurransevilje, i tillegg til samhandling, inkludering og integrering. Men det viktigste av alt er gleden av å få delta i et fellesskap på tvers av generasjoner, sosiale forskjeller og kulturell bakgrunn.

Finnmark idrettskrets har gjennom alle disse årene spilt en enormt stor rolle for kommunene i Finnmark. Gjennom sitt arbeid har de skapt livsglede, idrettsglede, stolthet, identitet og bolyst i hele Finnmark.

Så kommer man ikke unna at idretts­ bevegelsen også forsyner toppidretten med talenter, den er en rekrutteringsarena. Denne rekrutteringsarenaen er det ingen grunn for at små kommuner ikke skal være en del av, vi ser at mange talenter både innenfor ski, svømming og fotball kommer fra distriktene.

Idretten har en stor egenverdi i våre samfunn.

Idretten skaper engasjement, tilhørighet, identitet og samhold – som igjen bidrar til bolyst.

I Kvalsund kommune har idretten alltid vært en viktig samfunnsfaktor. Idretten byr på så mangt og engasjerer bredt. Idrett fremmer frivillighet og dugnadsånd, så også i vår kommune. Fotball, friidrett og skyting er noen av de idrettene som Kvalsund er kjent for. I samarbeid med lokale idrettslag har Finnmark idrettskrets vært en fantastisk støttespiller for alt dette. Gratulerer så mye med 100 års jubileet, og takk fra Kvalsund kommune.

På vegne av Lebesby kommune ønsker jeg å takke Finnmark idrettskrets for at dere gjør en forskjell. Takk for at dere legger til rette og bidrar slik at idretten har gode rammevilkår også i Finnmark og i distriktene. Som kommune skal vi fortsette å være tilretteleggere i forhold til bygg og anlegg, samt bidra der våre lokale idrettslag ønsker det.

Uten idretten, ildsjelene og engasjementet hadde vi vært fattige! Sammen skaper vi bolyst!

Kvalsund kommune gratulerer Finnmark idrettskrets med sine 100 år

Terje Wikstrøm Ordfører Kvalsund kommune

Stine Akselsen Ordfører Lebesby kommune IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 165

Lykke til med 100-årsjubileet

Gratulerer

Allsidighet har preget idretten i Nesseby gjennom mange år. Nærhet til naturen har ført til skiløyper rundt om i kommunen, tidligere var også orientering en vanlig idrett. Fotball har alltid hatt en stor plass i nessebysamfunnet, tidligere var høydepunktene lokaloppgjørene innad i kommunen. Også hestesporten har i perioder vært fremtredende i Nesseby, det finnes faktisk et område overfor Nesseby kirkested som fra gammelt av kalles Travbanen.

I vår kommune har idretten betydd utrolig mye for barn og unge, for voksne og så håper vi at de eldre etter hvert blir mere med. Lagsport har vært bedrevet i kommunen og gjort samfunnet sammensveiset på alle nivå. Fotball, håndball, volleyball og de siste årene innebandy har vært idretter der vi har hevdet oss. Men også svømming, turn, ski, skyting, ballett, judo og nå dans som et viktig tilbud. Det største idrettstalentet Måsøy har fostret er nok Markus Svendsen som i 1968 deltok i OL kombinert og bare en smøretabbe skilte han fra gullmedaljen. Mange i Måsøy har senere hevdet seg både i Nord-Norge og nasjonalt i forskjellige idretter.

På friidrettsbanen har flere Nessebyværinger utmerket seg, riktignok noen år tilbake i tid.

Idretten har betydd mye for mange nessebyværinger både i form av utøvelse og deltakelse i styre og stell, samt dugnadsjobbing. Det bidrar til samhold i bygdene. Mange har minner fra ulike reiser rundt om både i nærområdet og på andre kontinenter. Det er også identitetsbyggende, du representerer idrettslaget ditt på stevner og renn.

De senere årene har toppturer og trimpoeng vært motivasjon for mange, det er viktig i folkehelseperspektivet.

Knut Store Ordfører Unjárgga gielda/Nesseby kommune

Gratulerer For nordkappsamfunnet har idretten alltid hatt uvurderlig verdi. Det gjelder ennå. Idretten er glede, styrke, utholdenhet og sunnhet. Idretten som relasjonsbygger, lagbygger og samfunnsbygger. Idretten for folkehelse, samhold og samarbeid. Idretten som dugnadsarena og idretten som kulturbærer. Alt dette og mye mer har idretten betydd for Nordkappsamfunnet og for enkeltmennesker her. Som samfunn ville vi vært uhyre fattig uten idretten.

Bare tenk på hvilken verdi fellesskapsarenaer som idrettsanlegg og idretts- og kulturbygg, drevet fram av idrettens behov og vilje, har. Og tenk på alle, som gjennom idretten er inkludert i vårt samfunn og blitt en del av oss. Og på stolte øyeblikk som er gitt oss, når våre idrettsutøvere, det være seg individuelle eller lag, presterer.

Idretten er med på å knytte mennesker sammen og bygge samfunn.

På vegne av Nordkapp kommune ønsker jeg Finnmark idrettskrets hjertelig til lykke med 100-årsjubileet. Måtte Finnmark idrettskrets leve og virke i mange 100 år til.

Kristina Hansen Ordfører Nordkapp kommune 166

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

For kommunen og oss som bor her betyr idretten at vi har et møtested utenfor jobb og utenfor familie. Det betyr at man kan holde seg i form, for å se godt ut, for å holde helsa ved like og funksjonene på topp, for å være sammen med andre på tvers av andre interesser, for å bli god i noe, for å prestere. For å gjøre noe sammen, og ha noe å se frem til. Selve idretten er viktig, men alt rundt gir trivsel og mening også for de som ikke deltar direkte i idretten.

Som basarene der mange bidrar med premier, kaker og hjelp til kaffekok, og sjauing. Idrettsanlegg i kommunen spenner fra fotballbane, idrettshall, svømmebasseng, lysløype. BMX-bane er det siste tilskuddet og det neste er trimpark på Rolvsøy i forbindelse med Gunnarnes skole, der det i dag går sju elever. Alle skal ha mulighet til å delta uansett hvor de bor. Idretten er viktig i Måsøy og de forskjellige idrettsgrenene har skiftet etter trender og popularitet og ikke minst etter trenerkrefter. I det siste er turgåing blitt svært populært og utvidelse av turstier og perleturer har fulgt opp interessen. For fremtiden ønsker vi å imøtekomme behov ved å bygge nye anlegg eller rehabilitere eksisterende anlegg. Vi vil ta vare på frivilligheten ved vår satsning på frivillighetssentral og vi vil ta idretten inn i vår planarbeid.

Frisklivsentralen er også et viktig tilbud i Måsøy kommune. Vi takker Finnmark idrettskrets for den flotte og viktige jobben de har gjort i 100 år og ønsker lykke til videre i arbeidet!

Reidun Mortensen Ordfører Måsøy kommune

Karasjok-ungdom på kurs i orientering. 1959.

Foto: Virginia Raymond Davidson / Norsk Folkemuseum.

Skøytestevnet på Skolevannet i Kongsfjord.

Foto: Berlevåg havnemuseum.

Sonja Ackermann-Olsen løper på lengdeløpsskøyter under VM i Østersund 1954. Født 13. mars 1934 i Vadsø.

Ackermann-Olsen vant NM på skøyter, allround i 1958 og 1959, og tok sølv i 1954 og 1955 samt bronse i 1953. Hun deltok i fire VM på skøyter, allround, med 11.-plass i VM i 1953, og 9. plass i både VM i 1954, 1955 og 1958. Hun var tatt ut til OL i Squaw Valley i 1960, men avsto fra å delta da hun følte hun ikke var godt nok forberedt.

Foto: Vadsø museum Ruija kvenmuseum IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 167 167

1

2

3

4

5

6

1. Skiløp i Vadsø i 1930, 30 km. Alex Ellila fremst. Foto: Arne Bohinen, Finnmark fylkesbibliotek. 2. Berlevåg svømme- og livredningsklubb, 1930. Foto: Berlevåg havnemuseum. 3. Turner fra Vadsø turnforening 1905. Foto: Jasper Soini, Vadsø museum - Ruija kvenmuseum. 4. Vadsø-stafetten i 1946 veksling oppe i Damsveien. Karl (Kalle) Stock leverer pinnen til Nils Fredrik Jørgensen, Vadsø turnforening. Foto Finnmark fylkesbibliotek. 5. Skirenn i Vadsø 1930-årene ved det gamle skytterhuset ved Hansens hage. 30 km med blant andre Harald E. Tunstad, Alf Manninen, Alf Hildonen og tidtaker Gullik Iversen. Foto: Arne Bohinen, Vadsø museum - Ruija kvenmuseum. 6. Berlevåg handballag på fotballbanen i Mehamn, 1948. Bak fra venstre: Jorunn Lorntzen, Borgny Nilsen, Norma Johnsen, Sina Ananiassen og Astri Antoniussen. Foran fra venstre: Åse Iversen, Bjørg Tangstad og muligens Anne Molvik eller Marie Abelvik. Foto: Berlevåg havnemuseum.

168

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

STYRET FOR PERIODEN 2018-2019 May Bente Eriksen Leder, Båtsfjord sportsklubb Bjørn Roald Mikkelsen Nestleder, Alta idrettsforening Dan Roger Guttorm Styremedlem, idrettslaget Nordlys Jørunn Margrethe Iversen Holsbøe Styremedlem, Hammerfest svømme- og livredningsklubb Otilie Næss Styremedlem, Vadsø turnforening Siri Eliassen Varamedlem, Billefjord idrettslag

ADMINISTRASJONEN Marit Arntzen Organisasjonssjef marit.arntzen@idrettsforbundet.no

Tove Pedersen Sekretær tove.pedersen@idrettsforbundet.no

Linda Follesø Organisasjons- og informasjonskonsulent linda.folleso@idrettsforbundet.no

Inger-Lise Eieland Idrettsfaglig konsulent inger-lise.eieland@idrettsforbundet.no

Postadresse: Finnmark idrettskrets, Postboks 194, 9711 Lakselv Besøksadresse: 2. etg., Torgsenteret, Lakselv Telefon: 78 46 02 60 E-post: finnmark@idrettsforbundet.no www.idrettsforbundet.no/idrettskretser IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR 169

«Russer-stevnet» i Kirkenes i 1959. Seier i 1500 m til Ragnvald Dahl på banerekord 4.05.

Foto: Finnmark fylkesbibliotek

Opplag: 500 Trykkeriservice AS, Lakselv © Finnmark idrettskrets 2019 170

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 ÅR

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R 171

172

IDRETTSGLEDE GJENNOM 100 Ã…R