Kritikeruka / Critics' Week

Kritikeruka

TIFF har gleden av å presentere fem internasjonale filmer valgt og introdusert av dyktige filmkritikere fra Norge. Programmet er et samarbeid med Norsk filmkritikerlag, og filmene er valgt utelukkende ut fra kritikerens personlige preferanse. Kritikeruka inkluderer også fire norske kinofilmer fra fjoråret, som blir presentert av kritikere og filmvitere. Utvalget er gjort i samarbeid med filmnettstedet Montages, og disse filmene er fremhevet som særlig interessante i deres spalte Analysen.

CRITICS’ WEEK

ÁRVVOŠTALLIVAHKKU

TIFF and the Norwegian Film Critics' Association are pleased to present five films chosen by Norwegian film critics. The selection is based on the individual film critic's personal preference. The sidebar also includes four Norwegian feature films from last year, selected by TIFF and the film website Montages, and presented by critics and film scholars at the screenings. Please note that introductions by Norwegian critics will be held in Norwegian.

TIFF illuda čájehit vihtta internationála filmmaid mat leat válljejuvvon čeahpes árvvoštalliiguin Norggas. Prográmma lea ovttasbargu gaskal Norsk filmkritikerlag, ja filmmat leat válljejuvvon sin iežaset peršovnnalaš preferansiiguin. Árvvoštallivahkkus oaidnit mii vel njeallje diimmá dárogielat kinofilmmaid, árvvoštallit ja filbmadiehttit ovdanbuktet daid njeallje filmmaid. Válljenmunni lea hábmejuvvon ovttasbargguin filbmaneahttasiiddun Montages, ja dát filmmat leat erenoamáš miellagiddevaš sin spálttas, Analysen.

Noise

THIS FILM WAS CHOSEN BY FILM CRITIC INGRID ROMMETVEIT

Det lille øysamfunnet Shishikari sliter med dårlig økonomi og en aldrende befolkning. Når øyas stjerne, den unge bonden Izumi Keitas (Fujiwara Tatsuya) eksepsjonelle svarte fikener tiltrekker seg nasjonal oppmerksomhet, brer optimismen seg. Øysamfunnet står nå på nippet til å motta et stort statlig tilskudd, og øyas framtid kan være berget. Så inntreffer tragedien. Etter at Keita, med sine to barndomsvenner, ved et uhell dreper en fremmed som nylig har ankommet øya, bestemmer de seg for å skjule drapet, «til øyas beste». Når det viser seg at den fremmede var en seriemorder politiet er på jakt etter, starter en katt- og mus-lek mellom barndomsvennene og politifolkene som ankommer øya, fast bestemt på å fange morderen.

Noise er en beksvart, intelligent og satirisk krimthriller med store porsjoner svart humor. De lange tagningene av øyas idylliske skjønnhet utgjør en fin kontrast til den eskalerende volden. Hvor langt kan man gå når man bare vil gjøre det beste for det lille samfunnet sitt?

The small community of the island Shishikari has a failing economy and an aging population. When the star of the island, the young farmer Izumi Keita (Fujiwara Tatsuya) gains national attention for his exceptional black figs, potentially bringing state funding to the island, the future all of a sudden looks a lot brighter. Then tragedy strikes. When Keita and his two childhood friends accidentally kill a stranger that just arrived on the island, they decide to hide the murder, for the good of the community. When it turns out the dead guy is a wanted serial killer, the game is afoot between the three friends and the newly arrived police force, who are determined to find and arrest the killer.

Noise is a bleak, intelligent and satirical crime drama, with a sizable portion of black humor, where the long takes of idyllic island scenes make a great contrast to the escalating violent actions. How far would you go to protect your community?

Pacifiction

THIS FILM WAS CHOSEN BY FILM CRITIC ALEKSANDER HUSER

Den katalanske filmskaperen Albert Serra er en sentral representant for den nyere «slow cinema»-retningen, og omtales ofte som en «enfant terrible» i så måte. Enda mer etter hans forrige spillefilm Liberté, som var en dunkel studie av libertineres seksuelle eskapader mens den franske revolusjonen sto på trappene.

Serra har vært en gjenganger i Cannes, men med årets Pacifiction deltok han for første gang i festivalens hovedkonkurranse. Dette er også hans første film der handlingen er lagt til samtiden – nærmere bestemt det politiske og sosiale livet på den franske stillehavsøya Tahiti. Filmen utforsker hvordan dette samfunnet påvirkes av ryktene om at nye atomprøvesprengninger skal finne sted i deres umiddelbare nærhet, med en magnetisk Benoît Magimel i rollen som de franske myndighetenes lokale representant som forsøker å manøvrere seg mellom øyas ulike miljøer og maktsentre.

Pacifiction er en suggererende, enigmatisk og dypt fascinerende filmopplevelse fra en av Europas mest originale og kompromissløse auteurer.

Catalan filmmaker Albert Serra is a central figure within the recent wave of “slow cinema”, and has often been called an “enfant terrible”. Even more so after his previous feature film Liberté, which was a dark study of a group of libertines’ sexual escapades during the early days of the French Revolution.

Serra has been a regular at the Cannes festival, but with this year's Pacifiction he participated for the first time in its main competition. This is also the director’s first film set in the present – more specifically, depicting the political and social life on the French Polynesian island of Tahiti. The film explores how this community is affected by the rumors of nuclear tests about to take place in their immediate surroundings, with a magnetic Benoît Magimel as the French authorities’ local representative trying to maneuver between the island's various social venues and centers of power.

Pacifiction is a captivating, enigmatic and deeply fascinating film by one of Europe's most original and uncompromising auteurs.

FRANCE, SPAIN, GERMANY, PORTUGAL 2022 RUNNING TIME 2H 42M DIRECTOR ALBERT SERRA PRODUCERS MARTA VIEIRA ALVES, PIERRE-OLIVIER BARDET, DIRK DECKER, LAURENT JACQUEMIN, JOAQUIM SAPINHO, ANDREA SCHÜTTE, ALBERT SERRA, MONTSE TRIOLA SOURCE FILMS BOUTIQUE

R.M.N.

THIS FILM WAS CHOSEN BY FILM CRITIC ULRIK ERIKSEN

Matthias jobber på et slakteri i Tyskland. På jobb er han en hundset gjestearbeider som ikke får fri for å ringe hjem. Hjemme i den rumenske landsbyen er posisjonen snudd på hodet. Opprinnelig er han tilsynelatende rom, men adoptert inn i en respektert familie. «Vi klarte å bli kvitt sigøynerne», sier en kompis, uten å ense paradokset i hvem han sier det til. «Men nå kommer disse svartingene og tar over i stedet». De «svarte» er tre fremmedarbeidere, hyrt inn av det lokale bakeriet fordi unge i byen har reist til vestlige land der lønningene er høyere.

Tittelen er det rumenske navnet for MR, et apparat som lager bilder av kroppens indre organer. Det er nettopp slike detaljerte tverrsnitt regissør Christian Mungiu serverer. Ikke bare av landsbyen, men også av Europa i dag. Om konflikten mellom by og land, øst og vest, mellom de som alltid og de som aldri blir hørt. Om de som er innenfor, og de som må stå utenfor og banke forsiktig på, i håp om at ingen skal ta forespørselen ille opp.

Matthias works at a slaughterhouse in Germany. At work, he is a dogged guest worker, but at home in his Romanian village, the position is turned upside down. Although apparently originally Roma, he is adopted into a respected family. We managed to get rid of the gypsies, says a friend, without realizing who he is saying it to. «But now these blacks come and take over instead». These «blacks» are three migrant workers, hired by the local bakery. The young people have left for higher wages in Western countries.

The title is Romanian for MRI, a device used to create images of the body's internal organs. And it is precisely such detailed cross-sections that director Christian Mungiu serves. Not only of the village but also of Europe today. This is about the conflict between city and country, east and west, between those who are always heard and those who never are. About those who are in good European company and feel «threatened from all sides». And those who have to beg and knock gently, hoping that no one will take their request in a bad way.

The Banshees of Inisherin

THIS FILM WAS CHOSEN BY FILM CRITIC MARK KERMODE

Året er 1923, og på den oppdiktede øya Inisherin hører man lydene fra den irske borgerkrigen komme over havet. De utgjør en passende bakgrunnsstøy for striden som er i vente. Hver dag klokken 14 går melkebonden Pádraic (Colin Farrell) til sin beste venn, Colm (Brendan Gleeson), og så drar de på puben. De henger sammen som erteris: Førstnevnte er en enkel sjel som kan snakke i timevis om hestemøkk; sistnevnte er en tenker som skriver musikk, spiller fele og får anfall av eksistensiell fortvilelse. Omstendighetene har gjort dem uadskillelige.

Men denne dagen er det annerledes. Når Pádraic banker på, blir Colm sittende i stolen sin. Deprimert over at tiden renner bort, og fast bestemt på å gjøre noe kreativt med årene han har igjen, har Colm bestemt seg for å droppe Pádraic fra livet sitt, for å bli kvitt den «meningsløse bablingen» til «en begrenset mann». The Banshees of Inisherin er full av siterbare og lattermilde øyeblikk som blander sær komedie med giftig «bromance-satire». Den byr på skikkelig tristesse også, og visuelt står fotograf Ben Davis for bilder som minner om Vermeers malerier.

It’s 1923, and on the fictional island of Inisherin the sounds of the Irish civil war can be heard across the water, providing suitable background noise for the internecine struggles to come. Every day at 2 pm, dairy farmer Pádraic (Colin Farrell) calls on his best friend, Colm (Brendan Gleeson), and the two head to the pub. They’re a chalk-and-cheese pair: the former a simple soul who can talk for hours about horse poo; the latter “a thinker” who writes music, plays the fiddle and falls prey to bouts of existential despair. Circumstance has made them inseparable.

Today, however, is different. When Pádraic knocks, Colm simply sits in his chair, smoking. Depressed by a sense of time slipping away, and determined to do something creative with whatever years he has left, Colm has decided to cut Pádraic out of his life, ridding himself of the “aimless chatting” of “a limited man”. The Banshees of Inisherin is full of quotable, laugh-out-loud moments that meld odd-couple comedy with toxic bromantic satire. There’s real sadness, too, and visually, cinematographer Ben Davis creates painterly interiors that recall the canvases of Vermeer.

Saint Omer

THIS FILM WAS CHOSEN BY FILM CRITIC IDA HESTMAN

Den gravide unge romanforfatteren Rama følger en rettssak mot en senegalesisk kvinne som er anklaget for å ha myrdet sin 15 måneder gamle datter ved å etterlate henne på en strand slik at hun ble tatt av tidevannet. Rama vil bruke den tragiske hendelsen til å skrive en moderne adapsjon av den gamle myten om Medea, men ting går ikke som forventet.

Filmen er basert på en fransk rettssak fra 2016 mot Fabienne Kabou, som ble dømt for samme forbrytelse, og der regissør Alice Diop selv fulgte rettssaken. Gjennom et brennende og innsiktsfullt blikk på rase og klasse-problematikk, ønsker filmen å ta et oppgjør med viktige samfunnsproblemer i dagens Frankrike.

Filmen hadde verdenspremiere i konkurranse på filmfestivalen i Venezia i 2022, og der vant den Silver Lion Grand Jury-prisen i tillegg til Luigi De Laurentiis Lion of the Future-prisen. Filmen er valgt som det franske bidraget til beste internasjonale film ved Oscar-utdelingen 2023.

Pregnant young novelist Rama attends a trial against a Senegalese woman accused of murdering her 15-month-old baby by leaving her on a beach to be swept away by the tide. Rama wants to use the tragic event to write a modern adaptation of the ancient myth of Medea, but things do not go as expected.

The film is based on the 2016 French trial of Fabienne Kabou, who was convicted of the same crime. Director Alice Diop attended Kabou's trial. Through a burning and insightful look at race and class issues, the film seeks a settlement with the most important contemporary issues in today's France. The film had its world premiere in competition at the 79th Venice International Film Festival 2022, where it won the Silver Lion Grand Jury Award along with the Luigi De Laurentiis Lion of the Future Award. The film was selected as the French entry for Best International Feature Film at the 95th Academy Awards.

Alle hater Johan

Everybody Hates Johan

THIS FILM WAS CHOSEN BY FILM CRITIC EIVIND NORDENGEN

Alle hater Johan handler om Johan, en einstøing med hest og sans for sprengstoff, som aldri helt blir tatt inn i varmen i lokalmiljøet. Vi følger hans liv gjennom 80 år, som byr på en kamp for tilhørighet i bygda og den livslange, uforløste kjærligheten til nabojenta, som han ved et uhell kom til å sprenge litt i stykker i ungdomstiden.

Filmen oppleves som både stor og liten på samme tid. Med unntak av noen få arkivklipp, som anvendes for å skildre Johans reise til Amerika, er alle bilder vi ser i filmen spilt inn på Titran. Effekten er at det visuelle universet føles kompakt og stedsspesifikt. Hele handlingen omfattes av den tidløse bebyggelsen i den ville skjærgården. Witzø gir oss med sitt portrett av Titran et bilde på etterkrigstidens lokalsamfunn i Norge, som mange sikkert kan kjenne igjen. Her møter vi bygdedyret og frykten for alt som er annerledes.

Everybody Hates Johan is about Johan, a loner with a horse and a taste for explosives, who is never quite taken into the warmth of the local community. We follow his life through 80 years, which offers a struggle for belonging in the village and the lifelong, unrequited love for the girl next door, whom he accidentally blew up a little in his youth.

The film comes across as both big and small at the same time. With the exception of a few archive clips, which are used to depict Johan's journey to America, everything we see in the film is recorded on Titran, so the visual universe feels compact and location-specific. The entire plot is encompassed by the timeless settlement in the wild archipelago. With his portrait of Titran, Witzø gives us a picture of the post-war local community in Norway, which many might recognize. We get to witness the rural fear of everything that is different.

Excerpt from Eivind Nordengen's analysis of the film on Montages.

Syk pike

Sick of Myself

THIS FILM WAS CHOSEN BY FILM CRITIC LARS OLE KRISTIANSEN

Signe er kjæreste og samboer med kunstneren Thomas, som gjør det stort med en utstilling for galleriet «Cotard». Signe tror nok det kan dryppe litt på klokkeren, men er grønn i hele ansiktet av sjalusi. Små forsøk på å gi inntrykk av å være en slags medskaper lykkes ikke. Signe er i ferd med å bli en gratispassasjer i kjærestens liv og en gjesterolle i sitt eget. Etter litt søking på nettet, bestiller hun det russiske legemiddelet Lidexol: neongule tabletter med lumske bivirkninger, inkl. synlig hudsykdom. Ved å skade seg selv, skal hun gjenerobre oppmerksomheten.

Syk pike stiller ingen diagnoser, filmen er bare et symptom. Og det er liksom hele poenget, eller? Med sin andre spillefilm som regissør og manusforfatter, har Los Angeles-baserte Kristoffer Borgli returnert til hjemlandet for å fange samtiden via Oslos kunst- og kulturkretser. Syk pike tematiserer bl.a. identitetsshopping, sosiale belønningssystemer, oppmerksomhetsøkonomi, diagnosehysteri, utseendefiksering, kroppspositivitet og «woke».

Signe is the girlfriend of artist Thomas, who is having success with an exhibition at the gallery «Cotard». Signe likely thinks that some of his glow might rub off on her, but is clearly green with envy. Attempts to give the impression that she is some kind of co-creator are unsuccessful. Signe is becoming a freeloader in her boyfriend's life and a supporting character in her own. After some searching online, she orders the Russian drug Lidexol: neon-yellows pills with insidious side effects, including visible skin disease. By damaging herself, she plans to reclaim the attention.

Sick of Myself offers no diagnosis, the film is just a symptom. And that's the whole point, or what? With his second feature as director and screenwriter, Los Angeles-based Kristoffer Borgli returns to his home country to capture the present via Oslo's art and culture circles. Sick of Myself discusses themes such as identity shopping, social reward systems, attention economy, diagnosis hysteria, body dysmorphia, body positivity, and «woke».

Excerpt from Lars Ole Kristiansen's analysis of the film at Montages.

Krigsseileren

War Sailor

THIS FILM WAS CHOSEN BY FILM CRITIC ANNE GJELSVIK

Vi følger Alfred (Freddy blant venner) og barndomskameraten Sigbjørn, fra de før krigen (i 1939) unnslipper arbeidsledighet ved å ta hyre på transatlantisk lasteskip, gjennom de høydramatiske krigsårene, og inn i den traumatiske etterkrigstiden. Mens de to er uteseilere, venter konen Cecilia og de tre små barna hjemme i Bergen, på livstegn fra Alfred, og på at mann og far skal «komme hem hel».

Gunnar Vikene har forsøkt å fange dimensjonene i dette offeret, og Krigsseileren er som havet, stort, bredt og dypt. Derfor seiler våre folk i filmen i Altanterhavskonvoi, til Malta og på Murmansk. Derfor følger vi krigen både ute og hjemme (Bergen). Derfor strekker filmen seg over mer enn 30 år (og to og en halv time). Derfor handler den om menn, kvinner og barn. [...] Vi skjønner hvorfor det har vært så vanskelig å få denne historien fortalt. Den går nesten ikke an å fortelle med ord. Men det går med film, når det blir gjort som her.

We follow Alfred (Freddy, among friends) and his childhood mate Sigbjørn from before the war, when they in 1939 escape unemployment by accepting an offer to sail on a transatlantic cargo ship, through the highly dramatic years of war, and into the traumatic post-war period. While the two men are at sea, Alfred's wife Cecilia and their three young children stay in Bergen, awaiting signs of life from him and praying that their father and husband return unharmed.

Gunnar Vikene has attempted to capture the dimensions of this sacrifice, and War Sailor is like the ocean, great, vast and deep. That is why our main characters sail in an Atlantic convoy, to Malta and toward Murmansk. That is why we follow the war both at sea and at home (Bergen). That is why the film stretches over 30 years (and two and a half hours). That is why it portrays men, women and children. [...] We understand the difficulty of getting this story told. It is nearly impossible to tell in words. But it is possible on film when it is done this way.

Excerpt from Anne Gjelsvik's analysis of the film at Montages.

Titina

THIS FILM WAS CHOSEN BY FILM CRITIC JAN ANDERS DIESEN

Roald Amundsen, som er godt kjent for et norsk publikum, var første mann gjennom Nordvestpassasjen, erobret Sydpolen og ville fly over Nordpolen. Umberto Nobile var ingeniøren som konstruerte luftskipet «Norge» og førte det på polferden. Men Amundsen mente at Nobile ikke fulgte spillereglene, og Nobile følte seg oversett. Uenighetene ville nok gått raskere i glemmeboka, hadde det ikke vært for Nobiles neste ekspedisjon med luftskipet «Italia» i 1928, som resulterte i havari, redningsaksjoner og Amundsens død.

Mellom Nobile og Amundsen har regissør Kajsa Næss plassert Titina, som er filmens hovedkarakter: verdens mest berømte polarhund og deltager på to Nordpolekspedisjoner. Animasjonsfilm kan forenkle og tydeliggjøre kompliserte fortellinger, noe Titina vet å utnytte. Fortellinga er full av fantasifulle overganger mellom drømmer/hallusinasjoner og virkelighet, for å gi liv til hundens subjektive opplevelser, samt musikalske innslag og storslåtte naturskildringer. Detaljene er ofte vakre og overraskende.

Roald Amundsen, who is well known to Norwegians, was the first man through the Northwest Passage, conquered the South Pole, and wanted to fly over the North Pole. Umberto Nobile was the engineer who constructed the airship Norge and led it on the polar journey. But Amundsen believed that Nobile broke the rules of the game, and Nobile felt overlooked. The disagreements would probably have been forgotten more quickly, had it not been for Nobile's next expedition with the airship Italia in 1928, which resulted in an accident, rescue operations, and Amundsen's death.

Between Nobile and Amundsen, director Kajsa Næss has placed Titina, who is the film's main character: the world's most famous polar dog and participant in two North Pole expeditions. Animated films can simplify and clarify complicated narratives, which Titina knows how to exploit. The story is full of imaginative transitions between dreams and reality, to give life to the dog's subjective experiences, as well as musical elements and magnificent depictions of nature. The details are often beautiful and surprising.

Excerpt from Jan Anders Diesen's analysis of the film at Montages.

Relæxt: Titina

Velkommen til en Relæxt visning av Titina, der vi får bli med den lille hunden Titina til Nordpolen! Filmen forteller om da Roald Amundsen og italieneren Umberto Nobile skulle reise til Nordpolen med luftskipet «Norge», sett gjennom øynene til den lille hunden Titina: den første – og eneste – terrieren som har vært på Nordpolen. Titina var en løshund som Nobile reddet fra Romas bakgater, og ender opp som en verdensberømt foxterrier.

NB! Visningen er et samarbeid med Hålogaland Teater. Relæxt er åpent for alle, men er spesielt tilpasset for barn, voksne og familier med behov for litt mer avslappede rammer for å nyte opplevelsen. Les mer om Relæxt teater på ht.tr.no

Welcome to a Relæxt screening of the lovely animation Titina. This screening is especially for everyone who needs some adjustments and more relaxed conditions to enjoy the cinema experience. Read more on ht.tr.no